Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 10. kapittel:
Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i sitt hjem. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»
Slik lyder Herrens ord.
Tema for årets kulturminnedager er ”Nytt liv i gamle minner”. Og jeg vil tro at denne teksten er et gammelt minne for de fleste av oss. Fra søndagsskolen, fra kirkegang og fra skoledagene. Den strevsomme Marta, som tar imot Herren, og som en dyktig husmor steller i stand i huset. Hun steller sikkert i stand mat, vil jeg tro. Og som den flittige husmor hun er, så vil hun sikket gjøre stats på gjesten sin, med å sette fram det beste.
Men så vet vi fra barnelærdommen at det var ikke den strevsomme Marta som gjorde det rette valget. Men Maria som hadde satt seg ved Herrens føtter og lyttet til Hans ord.
Jeg skal ikke utgi meg for å være noen ekspert på dette husets historie, men litt har jeg jo lært om Zoar, og husets historie. At huset var en bedehus, og fiskarheim. Der man rett nok tok vare på kroppens behov, men huset ble reist for å møte de åndelige behov. Et fristed fra ”verden” der ute. Et sted der man skulle legge vekk det man ellers gjorde seg mye strev med, for å sette av tid til det viktigste. Mens verden der ute ofte krevde at man var som Marta, så var dette huset et sted der men, som Maria, fikk sitte ned ved Herrens føtter.
Det er dette som er barnelærdommen; noe er viktigere enn andre ting, og av alt det som er viktig er det å sette av tid for å lytte til Herren det viktigste av alt. Dette har vi lært på søndagsskolen og i kirken, og kanskje hjemme også.
Så kom voksenlivet med alle sine muligheter og alle sine utfordringer. Det var jobb, for noen både morgen og kveld. Det var mann og barn eller kjerring og unger, det skulle bygges hus, man skulle gjøre karriere, man skulle engasjere seg i frivillighet og samfunnsliv. Noen av oss står midt i den karusellen med begge beina, mens andre har rukket å få grå hår og barnebarn. Og vi som er yngre tror ofte at de eldre har god tid. Men mange av de pensjonistene jeg møter sier at livet aldri har vært så travelt som nå.
Det er så mange ting vi må, og ofte så mye vi burde, og enda mer vi kan, hvis vi har tid til overs. Og til slutt så mye vi har lyst til. Og sånn går no dagan…sier vi og smiler.
Men egentlig tror jeg vi savner å kunne få sitte ved Herrens føtter. Det er noe i oss som gjerne skulle falt til ro, en indre ro, der vi ikke hele veien måtte prestere eller gjøre, men fikk sitte stille og ta imot ord fra Herren.
Mye av det vi gjør er nyttig og godt, og ingenting ville skjedd hvis vi bare satt ved Herrens føtter. Også Maria måtte reise seg til slutt, og gå tilbake til hverdagen, kanskje var hun med og tok oppvasken da Jesus reiste videre. Det finnes ingen måte å rømme fra denne verden hverdager og oppgaver. Selv i en kloster lages det mat og vaskes det opp. Men det er også satt av tid til å sette seg ned ved Herrens føtter.
Og jeg tror at mange av de tingene vi gjør også brukes som flukt. Flukt fra relasjoner med andre mennesker og Gud. Kanskje det ikke er bilen, men ekteskapet som trenger vedlikehold? Kanskje er det ikke fiskematen, men ungene som burde hatt din oppmerksomhet? Kanskje var det ikke tid for å realisere deg selv, men tid med Gud du trenger? Kanskje er det ikke for å ære gjesten vi står på hodet i vaskebøtta og med begge hendene i en bakebolle, men for vår egen æres skyld. Kanskje det ikke er for Guds ære vi bruker helger og kvelder og ferier på menighetsarbeid, men for å sole oss i glansen av alt vi får til.
Marta, Marta. Du gjør det strev og uro for mange ting. Det er nok mange flere enn Marta Herren kunne si det til.
Men hva gjør en stakkars Marta som vil bli som Maria?
Jeg tror svaret er de hellige vaner. Ikke verdens flukt, men sunne pusterom i hverdagens mange gjøremål. Pusterom som ikke blir prioritert ned eller vekk, men som får være der som rolige oaser i våre liv. Kveldsbønn, bibellesning, gudstjenestegang, nattverdgang. Det er hellige vaner.
Kan du rydde rom for en stille stund? Tenn et lys. Kanskje vil du lese litt fra Bibelen, kanskje fra en andaktsbok, kanskje et dikt, eller kanskje bare være stille med Gud. La han tale til deg i stillheten, la han komme nær. Kanskje et Fadervår er alt du skal si med bevisste ord.
Ja, det er vanskelig. Det vet jeg alt om. Men jeg har en mistanke om at det er verdt prisen. For noe er viktigere enn alt annet, å velge den gode del, å velge å hvile ved Herrens føtter.
Så kan det bli nytt liv i gamle minner, også i ditt åndelige liv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
søndag 12. september 2010
15. søndag etter pinse – en realistisk tro
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 5. kapittel.
Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: 'Ta båren din og gå!'» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.
Slik lyder Herren ord
Det er mye som er fremmed i denne teksten. At det skulle finnes en dam, der Guds engel steg ned og rørte ved vannet, og den første som kom ned i dammen, ble frisk. Tror vi på det? Tror vi at det noen gang har funnets en slik dam? Eller var det bare overtro? Må vi tro at det fantes, fordi det står i Bibelen?
Hva om vi fortsetter. Det står at Jesus helbreder den lamme mannen bare ved å snakke til han. Tror vi på det? Må vi tro på det, siden det står i Bibelen?
Helbredelser i Det nye testamentet står aldri helt alene. De hører i en sammenheng. Og sammenhengen de står i , er at de tjener Jesus til ære, de er med som bevis for å bevise at Jesus er den han sier at han er: Guds Sønn.
Jesus påberoper seg å være noe helt unikt i historie, en engangshendelse i verdenshistorien: Gud åpenbarer seg blant menneskene ved sin Sønn, som menneske.
Og hvilken Gud er det som åpenbarer seg. Jo det er den Gud som har skapt alt. Det er livets Gud. Og ved sine under, der han helbrede de syke, så viser han seg nettopp som livets Gud. Den livets Gud som ikke kan nedkjempes av sykdom og nød.
Men like fullt: Da Jesus hang på korset, så er det ingen som påstår at det ikke lenger fantes syke mennesker i Israel. Fortsatt fantes det sykdom, fortsatt døde mennesker av sykdom og alderdom i Israel. Og i den første kristne menighet er det ingen som påstår at det ikke fantes sykdom. Vi hører om helbredelser, men selv blant de første kristne var det sykdom og død.
Hvis vi skal bruke reklamespråket, så kan vi si at Jesu helbredelser var en teaser, en vareprøve, på det himmelriket han forkynner. Jesu komme, hans forkynnelse, hans handlinger, hans død og oppstandelse er ikke slutten på lidelse og død i verden. Men det er et kall til å kunne møte lidelse og død med et nytt blikk, med nye briller, med et nytt perspektiv: at alt en dag skal bli annerledes.
Må vi tro på helbredelser? For meg blir spørsmålet litt feil. Det blir en jakt på en minimumskristendom, hvor lite må jeg tro på, for fortsatt kunne kalle meg en kristen?
For meg er helbredelser i samme kategori som jomfrufødselen og oppstandelsen: Det er ikke logisk ut fra hvordan vi vet at verden ellers fungerer, det skjer ikke til vanlig, men med troens briller på nesa, så virker det fornuftig. Og hvis jeg ikke godtar det, så rokkes faktisk troen på Jesus som noe mer enn en god mann eller en utfordrende profet. Da rokkes troen på Jesu som Guds sønn, ja som Gud selv. At livets Gud kan helbrede er ikke absurd, men det forutsetter at vi godtar, ja tror om Jesus at han er Livets Gud.
Å våge spranget, er et bilde som med god grunn kan brukes om å tro. Å våge spranget betyr å sette nye briller på nesa, troens briller, og plutselig er det sånn at sammenhenger vi ellers ikke ville se, eller godta, faktisk blir tvingende nødvendige.
Evige Gud, du som har makt til å reise opp syke og gi oss svake mennesker ny kraft og styrke, vi ber deg: La din Hellige Ånd stadig minne oss om dine velgjerninger, så vi alltid takker deg for dine gaver….slik ba vi i dagens kollektbønn.
For Gud har gitt oss mye godt. Han har gitt oss sitt skaperverk, han har gitt oss det livet vi har og lever, han har gitt oss hverandre her i menigheten, han har gitt oss en tjeneste å stå i. Gud har gitt oss mye. Og det er dypt menneskelig å spørre etter mer. Hvorfor kan ikke Gud også gi oss helbredelser fra sykdom, så vi selv eller våre kjære kan bli friske? Har ikke Gud lovet oss alt godt.
Jeg synes det er greit at vi ikke annonserer med Høymesse i Myre kirke, forbønn for syke. Men jeg synes vel ikke det greit at vi i vår kirke så sjelden ber for syke mennesker. For det er de kristnes rett å komme fram for Gud med våre behov og våre lengsler, også behov og lengsler om helbredelse. Samtidig som vi må ha et veldig edrulig forhold til at helbredelser er en sjelden gave. Løfter om helbredelser, vil nok skape flere skuffelser, enn vi vil se helbredelser.
Noen vil kanskje si jeg har lite tro. Jeg vil i stede si jeg har en realistisk tro. Og en tro der målet er noe annet enn å bli frisk. For sann kristentro handler om å legge hele sitt liv, evner og talenter, men også sykdom og utfordringer i Guds hender. Og gjennom det hele – gjennom glede og sorg, gjennom liv og død, holde fast på tanken om at Gud elsker meg, har frelst meg og vil la meg oppstå til et evig liv. Og være takknemlig for det Gud har gitt meg, ikke alt jeg skulle ønske at han gav meg.
Og mange ganger så tror jeg vi erfarer Guds nærvær sterkere gjennom en god venn, eller gjennom et uforklarlig Guds nærvær som gir oss trygghet i sorg, nød eller i store utfordringer.
Å være frelst er ikke det samme som å være frisk. Å være frelst handler først og fremst om at vi får være Guds barn, enten vi er friske eller syke, helt uavhengig av hva vi presterer.
Og jeg tror det er dette Jesus peker på når han sier til mannen som tidligere hadde vært lam: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Den lamme mannen var heldig, han fikk en forsmak på himmelens glede.
For oss som bekjenner troen er det noe vi skal få lov til å lengte etter, men enda viktigere så er vi kalt til å gå ut i verden og la andre mennesker få en forsmak av himmelens glede når vi tjener dem som trenger oss. De syke, de deprimerte, de ensomme, de forlatte, de som lider, de som jakter falsk glede og leter etter mening.
Vi er kalt til å stille oss i en helbredende tjeneste for verden, være der for dem, tjene dem, og peke på han som bekjemper ondskap. Ikke alltid vil vi kunne helbrede, men la oss da gjøre vårt for å lindre. Ikke alltid vil vi bli ønsket velkommen, men la oss hvertfall komme med tilbudet. Ikke alltid vil Gud gripe inn med fysiske mirakler, men la oss være der med et større mirakel: Kjærlighetens mirakel. For vi er sendt av livets Gud, som en dag skal nyskape en verden uten lidelse og smerte.
Men mens vi venter, så er det vårt kall å helbrede med nærvær, omsorg og respekt. For alle mennesker, syke eller friske, er like verdifulle for Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: 'Ta båren din og gå!'» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.
Slik lyder Herren ord
Det er mye som er fremmed i denne teksten. At det skulle finnes en dam, der Guds engel steg ned og rørte ved vannet, og den første som kom ned i dammen, ble frisk. Tror vi på det? Tror vi at det noen gang har funnets en slik dam? Eller var det bare overtro? Må vi tro at det fantes, fordi det står i Bibelen?
Hva om vi fortsetter. Det står at Jesus helbreder den lamme mannen bare ved å snakke til han. Tror vi på det? Må vi tro på det, siden det står i Bibelen?
Helbredelser i Det nye testamentet står aldri helt alene. De hører i en sammenheng. Og sammenhengen de står i , er at de tjener Jesus til ære, de er med som bevis for å bevise at Jesus er den han sier at han er: Guds Sønn.
Jesus påberoper seg å være noe helt unikt i historie, en engangshendelse i verdenshistorien: Gud åpenbarer seg blant menneskene ved sin Sønn, som menneske.
Og hvilken Gud er det som åpenbarer seg. Jo det er den Gud som har skapt alt. Det er livets Gud. Og ved sine under, der han helbrede de syke, så viser han seg nettopp som livets Gud. Den livets Gud som ikke kan nedkjempes av sykdom og nød.
Men like fullt: Da Jesus hang på korset, så er det ingen som påstår at det ikke lenger fantes syke mennesker i Israel. Fortsatt fantes det sykdom, fortsatt døde mennesker av sykdom og alderdom i Israel. Og i den første kristne menighet er det ingen som påstår at det ikke fantes sykdom. Vi hører om helbredelser, men selv blant de første kristne var det sykdom og død.
Hvis vi skal bruke reklamespråket, så kan vi si at Jesu helbredelser var en teaser, en vareprøve, på det himmelriket han forkynner. Jesu komme, hans forkynnelse, hans handlinger, hans død og oppstandelse er ikke slutten på lidelse og død i verden. Men det er et kall til å kunne møte lidelse og død med et nytt blikk, med nye briller, med et nytt perspektiv: at alt en dag skal bli annerledes.
Må vi tro på helbredelser? For meg blir spørsmålet litt feil. Det blir en jakt på en minimumskristendom, hvor lite må jeg tro på, for fortsatt kunne kalle meg en kristen?
For meg er helbredelser i samme kategori som jomfrufødselen og oppstandelsen: Det er ikke logisk ut fra hvordan vi vet at verden ellers fungerer, det skjer ikke til vanlig, men med troens briller på nesa, så virker det fornuftig. Og hvis jeg ikke godtar det, så rokkes faktisk troen på Jesus som noe mer enn en god mann eller en utfordrende profet. Da rokkes troen på Jesu som Guds sønn, ja som Gud selv. At livets Gud kan helbrede er ikke absurd, men det forutsetter at vi godtar, ja tror om Jesus at han er Livets Gud.
Å våge spranget, er et bilde som med god grunn kan brukes om å tro. Å våge spranget betyr å sette nye briller på nesa, troens briller, og plutselig er det sånn at sammenhenger vi ellers ikke ville se, eller godta, faktisk blir tvingende nødvendige.
Evige Gud, du som har makt til å reise opp syke og gi oss svake mennesker ny kraft og styrke, vi ber deg: La din Hellige Ånd stadig minne oss om dine velgjerninger, så vi alltid takker deg for dine gaver….slik ba vi i dagens kollektbønn.
For Gud har gitt oss mye godt. Han har gitt oss sitt skaperverk, han har gitt oss det livet vi har og lever, han har gitt oss hverandre her i menigheten, han har gitt oss en tjeneste å stå i. Gud har gitt oss mye. Og det er dypt menneskelig å spørre etter mer. Hvorfor kan ikke Gud også gi oss helbredelser fra sykdom, så vi selv eller våre kjære kan bli friske? Har ikke Gud lovet oss alt godt.
Jeg synes det er greit at vi ikke annonserer med Høymesse i Myre kirke, forbønn for syke. Men jeg synes vel ikke det greit at vi i vår kirke så sjelden ber for syke mennesker. For det er de kristnes rett å komme fram for Gud med våre behov og våre lengsler, også behov og lengsler om helbredelse. Samtidig som vi må ha et veldig edrulig forhold til at helbredelser er en sjelden gave. Løfter om helbredelser, vil nok skape flere skuffelser, enn vi vil se helbredelser.
Noen vil kanskje si jeg har lite tro. Jeg vil i stede si jeg har en realistisk tro. Og en tro der målet er noe annet enn å bli frisk. For sann kristentro handler om å legge hele sitt liv, evner og talenter, men også sykdom og utfordringer i Guds hender. Og gjennom det hele – gjennom glede og sorg, gjennom liv og død, holde fast på tanken om at Gud elsker meg, har frelst meg og vil la meg oppstå til et evig liv. Og være takknemlig for det Gud har gitt meg, ikke alt jeg skulle ønske at han gav meg.
Og mange ganger så tror jeg vi erfarer Guds nærvær sterkere gjennom en god venn, eller gjennom et uforklarlig Guds nærvær som gir oss trygghet i sorg, nød eller i store utfordringer.
Å være frelst er ikke det samme som å være frisk. Å være frelst handler først og fremst om at vi får være Guds barn, enten vi er friske eller syke, helt uavhengig av hva vi presterer.
Og jeg tror det er dette Jesus peker på når han sier til mannen som tidligere hadde vært lam: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Den lamme mannen var heldig, han fikk en forsmak på himmelens glede.
For oss som bekjenner troen er det noe vi skal få lov til å lengte etter, men enda viktigere så er vi kalt til å gå ut i verden og la andre mennesker få en forsmak av himmelens glede når vi tjener dem som trenger oss. De syke, de deprimerte, de ensomme, de forlatte, de som lider, de som jakter falsk glede og leter etter mening.
Vi er kalt til å stille oss i en helbredende tjeneste for verden, være der for dem, tjene dem, og peke på han som bekjemper ondskap. Ikke alltid vil vi kunne helbrede, men la oss da gjøre vårt for å lindre. Ikke alltid vil vi bli ønsket velkommen, men la oss hvertfall komme med tilbudet. Ikke alltid vil Gud gripe inn med fysiske mirakler, men la oss være der med et større mirakel: Kjærlighetens mirakel. For vi er sendt av livets Gud, som en dag skal nyskape en verden uten lidelse og smerte.
Men mens vi venter, så er det vårt kall å helbrede med nærvær, omsorg og respekt. For alle mennesker, syke eller friske, er like verdifulle for Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
tirsdag 10. august 2010
Fiskernes dag 2010 (11. søndag etter pinse i 2010)
Om dagen:
Fiskernes dag er en tradisjon i Øksnes. Denne dagen ankommer man Øksnes kirke med fiskerbåtene som Fiskarlaget har mobilisert. Sentralt i tradisjonen er at man etter gudstjenesten legger ned en krans ved monumentet utenfor Øksnes kirke til minne om fiskerne som er omkommet på havet. Gudstjenesten pleier å være preget av tradisjon. Dagen handler om takknemlighet for det vi trekker opp av havet, en feiring av vår lokale fiskertradisjon og forbønn for de som arbeider på havet. Som mulig inspirasjon til andre prester i nord og langs kysten legger jeg også ut en Kollektbønn laget for dagen, og nattverdinvitasjonen som følger opp prekenen. En liten ordforklaring til ”søringer” til avslutningen i prekenen. En høvedsmann er en skipper/kaptein. Bildet er tatt fra en av fiskebåtene når vi ankom Øksnes på Fiskernes dag 2010. Båtene legger seg utenfor hverandre, og man klyver fra båt til båt for å komme i land.
Kollektbønn for Fiskernes dag
Evige Gud, Himmelske Far! Vi takker deg for alt som lever, og at vi – kystens folk, får høste så rikelig av havets grøde. Vi ber deg for alle våre fiskere. Bevar dem i storm og stille mot ulykker og brå død. Gi oss visdom så vi høster viselig av havets goder, så det blir mulig å leve her ved kysten for framtidige generasjoner. Ta vare på alle som har sitt levebrød fra det vi høster i havet.. Og lær oss alle å være takknemlige for dine gaver. Takk at du har latt oss mønstre på kirkeskipet, og her lar oss leve av din nåde og under ledelse av din Sønn, Vår Herre, Jesus Kristus, som med deg og Den hellige Ånd lever og råder, en sann gud fra evighet og til evighet. Amen
Preken
Lesetekst. Jesaja 5, 1-7, Prekentekst. Johannes 6, 66-69
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel:
Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Slik lyder Herrens Ord.
Det er hvertfall en slående likhet mellom Jesus sin disippelflokk og en fiskebåt. Ingen av stedene er noe utpreget demokrati. Hvis jeg – som søring og landkrabbe – har forstått det rett, så er det bare en sjef om bord i en fiskebåt. Og det er skipperen. Og er du uenig med skipperen, så må du enten bøye deg eller mønstre på en annen båt.
”Vil også dere gå?” Det er Jesus som spør de 12 disiplene. Og spørsmålet kommer etter at mange av de som fulgte Jesus har valgt å forlate han. Hvis Jesus hadde vært oppdratt til skipper, og ikke snekker, så hadde han kanskje spurt: Vil også dere mønstre av?
Johannesevangeliet forteller at ikke bare noen, men mange hadde forlatt Jesus. Hvorfor?
Litt før har Jesus mettet 5000 med fem brød og to fisk. Så løpet av natten, mens folket sov, har han sendt disiplene over Genesaretssjøen med båt til Kapernaum. Jesus er igjen alene, trolig for å be. I løpet av natten blir det storm, og i stormen ser de Jesus komme gående til dem på vannet. Når folket våkner neste dag reiser de for å lete etter Jesus. men når de finner ham, så bebreider Jesus dem. For han ser deres hjerte. han ser at de kommer for å få mer mat uten å måtte arbeide, ikke fordi de tror. Og Jesus forteller dem hvem han er: Livet brød. han omtaler seg som den som må spises, den man må tro på, for å komme til himmelen.
Borte er kose-Jesus`en som gir bort gratis mat, tilbake står skipperen på himmelskuta. han vil gjerne ha mannskap, men han gir ikke fra seg roret.
Peter, fiskeren, gjør seg til talsmann for de 12 og sier: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.”
Fiskeren Peter har ikke tenkt å mønstre av, bare fordi skipperen gjør krav på å være nettopp skipper.
I alle landets kirker, selv langt inne på bondelandet og på det høyeste fjell henger det et skip fra taket. Akkurat som Nordlandsbåten her. Og rommet der menigheten sitter, heter jo nettopp skipet. Det skal minne oss på at vi er på reise. Vi har ved dåpen mønstret på kirkeskipet og er på ve til himmelen. Og skipperen det er Jesus. For han er den eneste som kan legge trygt til land ved himmelhavna. Og båten drives fram av seglet som er heist på korset i skipets sentrum .
Man kan si og mene mye om mannskapet. Ingen av dem er kvalifisert for å ta over plassen ved roret. i stede stoler vi på skipperen, han som er Guds Hellige. Jesus – vår høvedsmann.
Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Nattverdinvitasjon:
Jesus er vår høvedsman, jeg er byssegutten. Kom, det er mat å få.
søndag 1. august 2010
10. søndag etter pinse - Forvaltersøndagen
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 12. kapittel
Herren svarte: Hvem er en tro og klok forvalter, en som herren betror oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid? Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: «Det varer lenge før min herre kommer», og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. Den tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det han vil, han skal få mange slag. Men den som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, han skal slippe med færre. Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer av.
Lukas 12, 42 – 48
Slik lyder Herrens Ord
Lesetekster: Jesaja 10, 1 – 3 og Apostlenes gjerninger 20, 17- 24
Kjære menighet
Denne søndagen møter vi tekster og salmer som handler om å forvalte. Forvalte det Gud har gitt oss. Og tekstene vi har lest viser oss spennet i hva vi er satt til å forvalte. Teksten fra Jesaja, handler om hvordan de rike forventes å forvalte sin rikdom og sin makt, særlig i møte med småkårsfolk. I teksten fra Apostlenes gjerninger sier Paulus noen om hvordan han har forvaltet det kallet han fikk fra Jesus, og at han er villig til å gå inn i de lidelser som han aner ligger foran ham, nettopp for å forvalte sitt kall på en god måte, like til enden. Mens Jesu liknelse løfter perspektivet til å gjelde hele vårt liv. Vi er tjenerne som er satt i arbeid av vår Herre, og som skal belønnes hvis Herren finner oss i arbeid når han kommer tilbake, men som skal straffes hvis vi ikke er i arbeid.
Forvalte – for meg er det et godt ord. Vi er Guds forvaltere. Og en forvalter er en som er vist tillit fra den han eller hun jobber for. En forvalter er en som har fått en annen eiendeler som sitt ansvar. Fra vår hverdag kan vi for eksempel tenke på en fondsforvalter, som mennesker har gitt ansvaret for sine sparepenger i form av for eksempel aksjer. Og forvalteren har fått ansvar for å få sparepengene til å vokse. På Jesu tid er en betrodd tjener et typisk eksempel på en forvalter. Den betrodde tjeneren styrer huset, gården eller bedriften, men eieren kan reise rundt. Den betrodde tjeneren, forvalteren, opptrer på eierens vegne.
Vi er Guds forvaltere. Og ofte i kirken, når vi snakker om forvalteransvaret, så er det knyttet til miljø og natur. At vi, som Guds forvaltere må ta vare på Guds skaperverk. Og det er sant og rett. Men i dag skal vi løfte blikket enda høyere. Vårt forvalteransvar gjelder hele vårt liv. Det handler fortsatt om å ta vare på skaperverket, men også hvordan vi forvalter våre penger, hvordan vi forvalter den jobben vi har, våre naboskap, våre vennskap, våre fiendskap. Det handler om hvordan vi er foreldre og hvordan vi er barn. Det handler om hvordan vi forvalter vår seksualitet, våre problemer, våre utfordringer og våre gleder. Hvordan vi forvalter vårt ansvar, og hva vi gjør med vår avmakt.
Gud har gitt oss mye, og en dag skal han spørre oss hvordan vi har forvaltet dette.
Vi leste fra Lukas: Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: «Det varer lenge før min herre kommer», og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro.
De første kristne trodde at Jesus kom snart, så snart at de regnet med å se han igjen før alle som hadde sett han var død. Men Jesus kom ikke. Som så mange ganger før måtte menneskene lære seg at Guds tidsregning er en annen enn deres tidsregning. Rundt år 1000 var det mange som var sikre på at Jesus skulle komme igjen, men heller ikke da kom Jesus. Og vi venter fortsatt. Og vi vet ikke når han kommer. Kanskje kommer han i dag, mens vi er samlet her. Eller kanskje ikke før om 1000 år. Ingen vet når han kommer.
Det gjør det kanskje lettere å tenke: ”Det er ikke så farlig”. Jeg kan begynne å leve annerledes i morgen, ikke i dag. Og det er vel slik tanker dikteren Jakob Sande setter ord på i diktet: ”Etter en rangel”, der vi kan lese:
I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, - trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv, - trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus, men synge åndelege sanger i Zions bedehus, - trur eg.
Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky - trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan, - trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring, og drikka kaffe medan drøset går um åndelege ting, - trur eg.
Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt, - trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt, - trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol, og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol, - trur eg.
Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt, - trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt, - trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst, - trur eg.
Jakob Sandes jeg person var tørst, og derfor utsatte han å legge sin livsstil. Andre har andre motiv å utsette de endringene vi vet burde skje. Komfort, egoisme, materialisme, alt vi synes vi bør ha, alt vi synes vi har rett til, alt vi synes vi fortjener.
Og Gud vil vi skal ha det bra, Gud har skapt med den intensjon at mennesker skal få liv fylt med glede og mening. Men siden jorden har nok til alles behov for mat, kjærlighet, omsorg, og glede, men ikke alles grådighet, så må vi lære å dele.
Jeg vil leve slik Gud vil at jeg skal leve – trur eg… Jeg vil hvertfall gjøre et tappert forsøk…trur eg.
Liknelsen fra Lukas er brutal i sine bilder. Den tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det han vil, han skal få mange slag, leste vi. Jeg tror ikke trusler er en god motivasjon for å leve slik Gud vil. Det er ikke frykten for helvete eller dommedag som skaper et hellig liv. Et hellig liv skapes når vi lever tett med Gud. Når vi lar han møte oss i i døpefonten, ved nattverdbordet og i det kristne fellesskapet. Det hellige livet vokser fram når jeg øver meg på å se Kristus i de menneskene som trenger min hjelp, og når jeg kan oppgi men egen stolthet og lar Kristus hjelpe meg med det jeg ikke kan ordne selv. Enten han kommer i egen person, eller som en god venn eller en fremmed som tilbød seg å hjelpe til.
Å være en god forvalter handler om å se hele vårt liv som en gudstjeneste. Vår fest, vår glede og vår sorg, og alle de mange, lange hverdagene. Alltid, og hele tiden, er vi kalt til å leve vårt liv som Guds forvaltere.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Herren svarte: Hvem er en tro og klok forvalter, en som herren betror oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid? Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: «Det varer lenge før min herre kommer», og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. Den tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det han vil, han skal få mange slag. Men den som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, han skal slippe med færre. Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer av.
Lukas 12, 42 – 48
Slik lyder Herrens Ord
Lesetekster: Jesaja 10, 1 – 3 og Apostlenes gjerninger 20, 17- 24
Kjære menighet
Denne søndagen møter vi tekster og salmer som handler om å forvalte. Forvalte det Gud har gitt oss. Og tekstene vi har lest viser oss spennet i hva vi er satt til å forvalte. Teksten fra Jesaja, handler om hvordan de rike forventes å forvalte sin rikdom og sin makt, særlig i møte med småkårsfolk. I teksten fra Apostlenes gjerninger sier Paulus noen om hvordan han har forvaltet det kallet han fikk fra Jesus, og at han er villig til å gå inn i de lidelser som han aner ligger foran ham, nettopp for å forvalte sitt kall på en god måte, like til enden. Mens Jesu liknelse løfter perspektivet til å gjelde hele vårt liv. Vi er tjenerne som er satt i arbeid av vår Herre, og som skal belønnes hvis Herren finner oss i arbeid når han kommer tilbake, men som skal straffes hvis vi ikke er i arbeid.
Forvalte – for meg er det et godt ord. Vi er Guds forvaltere. Og en forvalter er en som er vist tillit fra den han eller hun jobber for. En forvalter er en som har fått en annen eiendeler som sitt ansvar. Fra vår hverdag kan vi for eksempel tenke på en fondsforvalter, som mennesker har gitt ansvaret for sine sparepenger i form av for eksempel aksjer. Og forvalteren har fått ansvar for å få sparepengene til å vokse. På Jesu tid er en betrodd tjener et typisk eksempel på en forvalter. Den betrodde tjeneren styrer huset, gården eller bedriften, men eieren kan reise rundt. Den betrodde tjeneren, forvalteren, opptrer på eierens vegne.
Vi er Guds forvaltere. Og ofte i kirken, når vi snakker om forvalteransvaret, så er det knyttet til miljø og natur. At vi, som Guds forvaltere må ta vare på Guds skaperverk. Og det er sant og rett. Men i dag skal vi løfte blikket enda høyere. Vårt forvalteransvar gjelder hele vårt liv. Det handler fortsatt om å ta vare på skaperverket, men også hvordan vi forvalter våre penger, hvordan vi forvalter den jobben vi har, våre naboskap, våre vennskap, våre fiendskap. Det handler om hvordan vi er foreldre og hvordan vi er barn. Det handler om hvordan vi forvalter vår seksualitet, våre problemer, våre utfordringer og våre gleder. Hvordan vi forvalter vårt ansvar, og hva vi gjør med vår avmakt.
Gud har gitt oss mye, og en dag skal han spørre oss hvordan vi har forvaltet dette.
Vi leste fra Lukas: Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: «Det varer lenge før min herre kommer», og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro.
De første kristne trodde at Jesus kom snart, så snart at de regnet med å se han igjen før alle som hadde sett han var død. Men Jesus kom ikke. Som så mange ganger før måtte menneskene lære seg at Guds tidsregning er en annen enn deres tidsregning. Rundt år 1000 var det mange som var sikre på at Jesus skulle komme igjen, men heller ikke da kom Jesus. Og vi venter fortsatt. Og vi vet ikke når han kommer. Kanskje kommer han i dag, mens vi er samlet her. Eller kanskje ikke før om 1000 år. Ingen vet når han kommer.
Det gjør det kanskje lettere å tenke: ”Det er ikke så farlig”. Jeg kan begynne å leve annerledes i morgen, ikke i dag. Og det er vel slik tanker dikteren Jakob Sande setter ord på i diktet: ”Etter en rangel”, der vi kan lese:
I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, - trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv, - trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus, men synge åndelege sanger i Zions bedehus, - trur eg.
Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky - trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan, - trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring, og drikka kaffe medan drøset går um åndelege ting, - trur eg.
Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt, - trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt, - trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol, og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol, - trur eg.
Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt, - trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt, - trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst, - trur eg.
Jakob Sandes jeg person var tørst, og derfor utsatte han å legge sin livsstil. Andre har andre motiv å utsette de endringene vi vet burde skje. Komfort, egoisme, materialisme, alt vi synes vi bør ha, alt vi synes vi har rett til, alt vi synes vi fortjener.
Og Gud vil vi skal ha det bra, Gud har skapt med den intensjon at mennesker skal få liv fylt med glede og mening. Men siden jorden har nok til alles behov for mat, kjærlighet, omsorg, og glede, men ikke alles grådighet, så må vi lære å dele.
Jeg vil leve slik Gud vil at jeg skal leve – trur eg… Jeg vil hvertfall gjøre et tappert forsøk…trur eg.
Liknelsen fra Lukas er brutal i sine bilder. Den tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det han vil, han skal få mange slag, leste vi. Jeg tror ikke trusler er en god motivasjon for å leve slik Gud vil. Det er ikke frykten for helvete eller dommedag som skaper et hellig liv. Et hellig liv skapes når vi lever tett med Gud. Når vi lar han møte oss i i døpefonten, ved nattverdbordet og i det kristne fellesskapet. Det hellige livet vokser fram når jeg øver meg på å se Kristus i de menneskene som trenger min hjelp, og når jeg kan oppgi men egen stolthet og lar Kristus hjelpe meg med det jeg ikke kan ordne selv. Enten han kommer i egen person, eller som en god venn eller en fremmed som tilbød seg å hjelpe til.
Å være en god forvalter handler om å se hele vårt liv som en gudstjeneste. Vår fest, vår glede og vår sorg, og alle de mange, lange hverdagene. Alltid, og hele tiden, er vi kalt til å leve vårt liv som Guds forvaltere.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Olsok - 29. juli 201 - 980 år etter slaget ved Stiklestad
Lese tekst: Ef. 4, 17 - 20
Prekentekst: Matteus 20, 25-28:
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 20. kapittel.
25 Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster er herrer over dem, og de mektige menn hersker over dem med makt. 26 Slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, 27 og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell. 28 Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»
I 995 gikk Olav Tryggvason i land på Moster, han lot det bli holdt gudstjeneste her, og han reiste en kirke på Moster. Nesten 30 år senere i 1024 holdt Kong Olav Haraldson – senere Olav den hellige – ting på Moster. Her fikk han vedtatt kristenretten, som innledes slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»
I vår tid er toleranse et stort og godt ord. Mangfold er et annet hedersord i vår tid. Men verken enkeltindivider eller samfunn kan være tolerante, eller leve godt midt i mangfoldet uten å ha et ståsted. En forankring. Det er ikke tolerant å være enig med alle, ekte toleranse betyr at man selv har et ståsted men aksepterer - tolererer - at andre tenker annerledes. Det betyr ikke at man synes alt er like bra.
Olsok er dagen da vi takker Gud for at Norge er et kristent land, vi takk Gud for at dette landet også fikk misjonærer som lærte oss den kristne tro. Og takker for at den kristne kongen og det kristne folket bygde landet på kristendommens grunn.
For våre røtter som land og folk, og for de fleste som bor i Norge,er kristendommen. Og selv om også urett og vold er gjort i kristendommens navn, så har kristendommen som kulturkraft vært humaniserende i vår verden. Det var med kristenretten at det ble forbudt å sette ut barn for å dø i vårt land. Det var med kristenretten at stormenn fikk ansvar for de svake og syke. Det var med kristenretten at trofasthet ble et krav, ikke bare til kvinnen, men også til mannen.
Olsok er i dagen som står i spenningen mellom det å bygge kirke, og det å bygge landet. For våre forfedre var det en selvfølge at det var to sider av samme sak. Folket og deres Gud hørte like nøye sammen som folket og deres konge. Slik er det ikke lengre, og i store trekk skal vi være takknemlige for det. Det er ikke godt når tro drives gjennom med tvang. Men det er fortsatt sånn at både folket og landet må bygge sitt liv og sin hverdag på noen verdier. Og det er kirken og de kristnes oppgave å fremheve de kristne verdiene som gode verdier for både folket og enkeltmenneskene liv.
Og hva er de kristne verdiene som vi skal bygge dette landet på. Dagens tekst minner oss på en helt grunnleggende verdi i den kristne tro: tjenerskap. at de mektige skal bøye seg ned, for de små skal løftes opp. At vi alle er kalt til å tjene vår neste, og tjene Gud. Og at det å tjene Gud og tjene sin neste er to sider av samme sak. Når vi hjelper vår neste, så er det en sann gudstjeneste.
Teksten vi leste har sitt utgangspunkt i at to av Jesu disipler, Jakob og Johannes, kommer til Jesus ledet av sin mor Salome. Og hun ber Jesus om en tjeneste. Hun ber om at hennes sønner, skal få sitte ved siden av Jesus i himmelen. Jesus avviser forespørselen, og når de ti andre disiplene hører hva Jakob og Johannes har ønsket, så blir de rasende. Det er da det er på tide at Jesus lærer disiplene om rangordningen i Guds rike: - Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, 27 og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell, leste vi fra Matteus. Og samtidig forutsier han sin egen død for dem ved å si: "Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange."
Guds rikets lov er å tjene, ikke herske. Og det er vel litt av dette som kommer til uttrykk når det i kristenretten ved tatt på Moster står om forholdet mellom folket, kongen og Gud at: Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»
Olav, med alle sine feil og mangler, ble et av mange redskaper for at kristendommen fikk festet sitt grep på vårt land. Også vi, med våre feil og mangler, men også våre evner og talenter kan være en av guds redskaper i vårt land. Oppgavene er ulike, men hver for oss, på hvert vårt sted, på arbeidsplass, i hjemmet, i bygda og byen vår, og i landet vårt er kalt til å tjene Gud. Vi er kalt til å fortelle om vår tro, men enda viktigere la vår tro bli virksom i handling, i tjenerskap, særlig for de som lider.
Olav sto i en brytningstid for land og folk. Vårt land gikk fra å være basert på ætter og landsdelskonger til å bli en nasjon. I denne prosessen fikk kirken en viktig oppgave. En ting var at kirken gjennom en landsdekkende organisasjon med prester, diakoner, biskoper og gudstjenesteordninger skapte en felles organisasjon for hele landet. Men like viktig var at de kristne tanker, og den kristen etikk ble en felles etikk for en ny nasjon.
Vi lever også i en brytningstid. Vi lever i en verden som stadig bli mindre. I langt større grad enn våre forfedre er hver enkelt nordmann en del av en global virkelighet. Verdens ledere prøver sammen å finne løsninger på global problemer som fattigdom, finanskrise, og miljøkrise. I en slik tid blir det viktig å holde fram vår kristne arv, våre verdier og etikk ikke bare som rettesnor for enkeltmennesker og vår nasjon, men for den globale virkeligheten. Vårt verdigrunnlag og vår tro skal ikke bare prege hvordan vi omgås hverandre, vi som har det privilegium å kalle oss borger av Norge. Det bør også prege hvordan vår nasjon opptrer internasjonalt. Som en rik nasjon er vi kalt til å tjene. Tjene verdens fattige, tjene for å bidra slik at miljøkrise, finanskrise, flyktingsstrømmer og krig kan finne sin løsning. Ikke bare i fagre ord, men ved å bidra med våre ressurser.
Olav den hellige. I dag er han et symbol på de vi nevnte i kollektbønnen: budbærerne til vårt folk, de som sådde Ordet, reiste korsmerket og grunnla kirken i fedrelandet vårt.
I vår kirkes tradisjon er det helgenenes oppgave: De skal være til inspirasjon og som forbilder. Ikke slik at vi kan lene oss tilbake og hvile på deres laubær, men slik at vi kan bygge videre på det de startet, tilpasset vår hverdag, vår verden, vår tid.
Vi er ikke vikinger, men mennesker i en postmoderne, globalisert verden. Men fortsatt trenger verden å høre budskapet om Jesus, fortsatt trenger verden å høre om han som kalte mennesker til tjenerskap for hverandre. Og fortsatt er det lik at det er mer kraftfullt å gjøre enn å prate. Derfor ber vi i dag: La din kirke her hos oss holde kallet levende, så vi med trofasthet og kraft forkynner evangeliet klart og rent. Lær oss å bygge landet med lov, deg til ære og folket til velsignelse.
Gud kunne bruke vikingkongen Olav, og Gud kan bruke deg – til tjeneste for seg og din neste.
Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Prekentekst: Matteus 20, 25-28:
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 20. kapittel.
25 Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster er herrer over dem, og de mektige menn hersker over dem med makt. 26 Slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, 27 og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell. 28 Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»
I 995 gikk Olav Tryggvason i land på Moster, han lot det bli holdt gudstjeneste her, og han reiste en kirke på Moster. Nesten 30 år senere i 1024 holdt Kong Olav Haraldson – senere Olav den hellige – ting på Moster. Her fikk han vedtatt kristenretten, som innledes slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»
I vår tid er toleranse et stort og godt ord. Mangfold er et annet hedersord i vår tid. Men verken enkeltindivider eller samfunn kan være tolerante, eller leve godt midt i mangfoldet uten å ha et ståsted. En forankring. Det er ikke tolerant å være enig med alle, ekte toleranse betyr at man selv har et ståsted men aksepterer - tolererer - at andre tenker annerledes. Det betyr ikke at man synes alt er like bra.
Olsok er dagen da vi takker Gud for at Norge er et kristent land, vi takk Gud for at dette landet også fikk misjonærer som lærte oss den kristne tro. Og takker for at den kristne kongen og det kristne folket bygde landet på kristendommens grunn.
For våre røtter som land og folk, og for de fleste som bor i Norge,er kristendommen. Og selv om også urett og vold er gjort i kristendommens navn, så har kristendommen som kulturkraft vært humaniserende i vår verden. Det var med kristenretten at det ble forbudt å sette ut barn for å dø i vårt land. Det var med kristenretten at stormenn fikk ansvar for de svake og syke. Det var med kristenretten at trofasthet ble et krav, ikke bare til kvinnen, men også til mannen.
Olsok er i dagen som står i spenningen mellom det å bygge kirke, og det å bygge landet. For våre forfedre var det en selvfølge at det var to sider av samme sak. Folket og deres Gud hørte like nøye sammen som folket og deres konge. Slik er det ikke lengre, og i store trekk skal vi være takknemlige for det. Det er ikke godt når tro drives gjennom med tvang. Men det er fortsatt sånn at både folket og landet må bygge sitt liv og sin hverdag på noen verdier. Og det er kirken og de kristnes oppgave å fremheve de kristne verdiene som gode verdier for både folket og enkeltmenneskene liv.
Og hva er de kristne verdiene som vi skal bygge dette landet på. Dagens tekst minner oss på en helt grunnleggende verdi i den kristne tro: tjenerskap. at de mektige skal bøye seg ned, for de små skal løftes opp. At vi alle er kalt til å tjene vår neste, og tjene Gud. Og at det å tjene Gud og tjene sin neste er to sider av samme sak. Når vi hjelper vår neste, så er det en sann gudstjeneste.
Teksten vi leste har sitt utgangspunkt i at to av Jesu disipler, Jakob og Johannes, kommer til Jesus ledet av sin mor Salome. Og hun ber Jesus om en tjeneste. Hun ber om at hennes sønner, skal få sitte ved siden av Jesus i himmelen. Jesus avviser forespørselen, og når de ti andre disiplene hører hva Jakob og Johannes har ønsket, så blir de rasende. Det er da det er på tide at Jesus lærer disiplene om rangordningen i Guds rike: - Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, 27 og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell, leste vi fra Matteus. Og samtidig forutsier han sin egen død for dem ved å si: "Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange."
Guds rikets lov er å tjene, ikke herske. Og det er vel litt av dette som kommer til uttrykk når det i kristenretten ved tatt på Moster står om forholdet mellom folket, kongen og Gud at: Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»
Olav, med alle sine feil og mangler, ble et av mange redskaper for at kristendommen fikk festet sitt grep på vårt land. Også vi, med våre feil og mangler, men også våre evner og talenter kan være en av guds redskaper i vårt land. Oppgavene er ulike, men hver for oss, på hvert vårt sted, på arbeidsplass, i hjemmet, i bygda og byen vår, og i landet vårt er kalt til å tjene Gud. Vi er kalt til å fortelle om vår tro, men enda viktigere la vår tro bli virksom i handling, i tjenerskap, særlig for de som lider.
Olav sto i en brytningstid for land og folk. Vårt land gikk fra å være basert på ætter og landsdelskonger til å bli en nasjon. I denne prosessen fikk kirken en viktig oppgave. En ting var at kirken gjennom en landsdekkende organisasjon med prester, diakoner, biskoper og gudstjenesteordninger skapte en felles organisasjon for hele landet. Men like viktig var at de kristne tanker, og den kristen etikk ble en felles etikk for en ny nasjon.
Vi lever også i en brytningstid. Vi lever i en verden som stadig bli mindre. I langt større grad enn våre forfedre er hver enkelt nordmann en del av en global virkelighet. Verdens ledere prøver sammen å finne løsninger på global problemer som fattigdom, finanskrise, og miljøkrise. I en slik tid blir det viktig å holde fram vår kristne arv, våre verdier og etikk ikke bare som rettesnor for enkeltmennesker og vår nasjon, men for den globale virkeligheten. Vårt verdigrunnlag og vår tro skal ikke bare prege hvordan vi omgås hverandre, vi som har det privilegium å kalle oss borger av Norge. Det bør også prege hvordan vår nasjon opptrer internasjonalt. Som en rik nasjon er vi kalt til å tjene. Tjene verdens fattige, tjene for å bidra slik at miljøkrise, finanskrise, flyktingsstrømmer og krig kan finne sin løsning. Ikke bare i fagre ord, men ved å bidra med våre ressurser.
Olav den hellige. I dag er han et symbol på de vi nevnte i kollektbønnen: budbærerne til vårt folk, de som sådde Ordet, reiste korsmerket og grunnla kirken i fedrelandet vårt.
I vår kirkes tradisjon er det helgenenes oppgave: De skal være til inspirasjon og som forbilder. Ikke slik at vi kan lene oss tilbake og hvile på deres laubær, men slik at vi kan bygge videre på det de startet, tilpasset vår hverdag, vår verden, vår tid.
Vi er ikke vikinger, men mennesker i en postmoderne, globalisert verden. Men fortsatt trenger verden å høre budskapet om Jesus, fortsatt trenger verden å høre om han som kalte mennesker til tjenerskap for hverandre. Og fortsatt er det lik at det er mer kraftfullt å gjøre enn å prate. Derfor ber vi i dag: La din kirke her hos oss holde kallet levende, så vi med trofasthet og kraft forkynner evangeliet klart og rent. Lær oss å bygge landet med lov, deg til ære og folket til velsignelse.
Gud kunne bruke vikingkongen Olav, og Gud kan bruke deg – til tjeneste for seg og din neste.
Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
tirsdag 25. mai 2010
Konfirmasjon og pinse 2010 - frihet og ansvar
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 14. kapittel
Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Verden kan ikke ta imot ham, for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere. Om en liten stund ser ikke verden meg mer. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
Lesetekst: Efeserne 2,17-22.
Kjære konfirmanter!
Gratulerer med dagen! Dette er deres dag. Det er dere som samler oss i kirken i dag. Det er deres konfirmasjonsdag, deres festdag, i dag er det DU som er hovedpersonen i den festen som skal være etterpå. Og det er du som er hovedpersonen når du om litt skal komme fram og knele foran Guds alter, og bli bedt for. Ikke siden du ble døpt har du så alene fått fokuset her framme i kirken. Og i dag kommer du på dine egne bein. I dag er det ditt valg å komme fram hit.
Dere blir konfirmert i pinsen. Høytiden der kirken feirer sin bursdag. Det var på pinsedag, når Gud sendte Den hellige ånd at disiplene fikk mot til å fortelle at Jesus var oppstått fra de døde, at Jesus er verdens frelser. Disiplene fikk mot til å stå midt i den byen Jesus var blitt korsfestet og si: tro på Jesus og la dere døpe. Og budskapet stoppet ikke i Jerusalem. Det gikk fra munn til munn, fra folk til folk, fra generasjon til generasjon, også hit til oss.
Bibelen har mange bilder på det å være kristen. I dagens prekentekst kaller Jesus oss for barn, og familiebildet tegnes i hodet vårt. Bildet av Gud som far og vi som barn er ikke alltid et godt bilde. Vi jordiske fedre er ikke alltid noe godt bilde på den himmelske far. Så heldigvis finnes det andre bilder også. I teksten fra Efeserne brukes bildet av Jesus som hjørnesteinen i en bygning, der vi alle er bygningsdeler. Et annet sted brukes bildet av grener på et tre, eller som kroppsdeler på en kropp. Poenget med alle disse bildene er å peke på at vi hører sammen med hverandre, og vi hører sammen med Gud.
Konfirmasjonstiden setter et spesielt fokus på at dere hører hjemme i Guds nærhet. Dere hører til i kirken, men dere hører også til en gudeskapt verden som jo rommer absolutt alt vi kjenner til. Og derfor håper jeg at dere ikke føler at konfirmasjonstiden bare har handlet Bibel, bønn, salmer og gudstjenester. Det var i hvertfall meningen at det skulle handle om hele livet, om hvordan leve livet.
For dere er på vei til å bli voksne. Dere er i en alder der dere får merkbart mer ansvar for egne valg. Som 15 åringer er dere gamle nok til å bli satt i fengsel, til å skifte religion uten foresattes samtykke, og dere er gamle nok til å ha mer frihet enn dere har hatt før. Mer frihet, men også mer ansvar. Det er hva det handler om når man skal gå fra barn til ungdom og til slutt voksne.
Og dere tilhører en generasjon som på mange vis har mer frihet enn noen generasjon før dere.
Noe av friheten kommer av økt velstand i samfunnet.
Det hender jeg gravlegger mennesker som ikke fikk den utdanningen de ønsket seg, for det fantes ikke penger. Men med Statens lånekasse for utdanning har dere mulighet til å studere hva dere vil. Hvor langt du vil nå i ditt yrkesliv er i veldig stor grad kun opp til deg selv, dine interesser og din innsats.
Dere lever i et land der alle – i en global målestokk er rike - men i vår lokale målestokk så er forskjellen mellom de som har og de som ikke har blitt større enn den var før. Ikke bruk konfirmasjonsdagen og gavene til å markere avstand til de av dine venner som fikk mindre enn deg, bruk heller tid på felles minner og opplevelser som dere har delt i konfirmasjonstiden.
Mens noe av friheten kommer av teknologiutviklingen.
Og for de av oss som husker en verden uten internett så er internett et godt eksempel på hvordan ny teknologi har endret vår måte å lære på, være sammen på og kommunisere med hverandre. Kjære konfirmanter. Internett bringer verden rett inn på gutte- og jenterommet. Det betyr enorme muligheter. Det betyr tilgang til all verdens kunnskap gjennom bilder, film og tekst. Det betyr at dere kan dyrke vennskap på tvers av landegrenser og verdensdeler. Via internett er det ikke lengre til en venn i Brasil enn en venn i Oslo. Men det betyr også tilgang på all verden fristelser, nød og dritt.
Dere lever i en tid som gir dere enorm frihet, men dermed får dere også et stort ansvar. Når du står og teller opp ved gavebordet i kveld. Samme hvor mye eller lite som kom på det gavebordet, så er du akkurat da en av verdens rikeste 15 åringer. Hva gjør du med det?
Dere er på vei til å bli voksne. Til å stå på egne bein. Til å være deres egne grensesettere, oppmuntrere og dommer. Dere er på vei til frihet. Og frihet er en gudegave. Gud ga menneskene frihet, så vi skulle ha frihet til å velge det gode og frihet til å velge Han. Hvis vi ikke hadde hatt frihet til også å velge det onde, så hadde det ikke vært nobelt, godt og edelt å velge det gode og den gode. Da hadde det kun vært en programmert handling. Uten frihet er vi ikke mennesker, uten frihet er vi ikke det gudsbilde som Bibelen forteller oss at vi er skapt som.
Det er da jeg vil minne dere på at noe av det å bli voksen er å innse at jeg aldri er alene, du trenger menneskene som er rundt deg. Din frihet er også et kall til å være med å ta ansvar for de rundt deg. Din frihet gir deg ingen glede, hvis ikke også menneskene rundt deg har det bra. Å bli voksen er derfor å bære ansvar, ikke bare for deg selv, men for fellesskapene du tilhører. Å bli voksen er å bære ansvar for ditt eget liv, men også ta ansvar for din familie, dine venner, dine framtidige kollegaer og ditt nærmiljø … og selv om det høres voldsomt ut, så håper jeg at konfirmasjonstiden også har lært dere noe om å være med å ta ansvar for landet og for verden. For også verden formes av enkeltmenneskers beslutninger.
Et av de fellesskapene du tilhører er kirken. Og i kirken så møtes vi som vet at vi ikke bare trenger menneskene rundt oss, vi trenger også Gud. I kirken møtes vi som vet at det ikke bare er mennesker som elsker oss, men også Gud. I kirken møtes vi som vet at ikke alt gikk som det burde i livet vårt, derfor trenger vi Guds nåde. I kirken møtes vi som har behov for å takke, klage og være stille foran Gud. I tro på at han hører vår bønn, tilgir vår synd og leger sår som trenger en lege av en annen verden.
Kjære konfirmanter. Frihet og ansvar. Ingen av delen er alltid lett å forvalte. Men ved Den hellige ånd har Gud gitt oss troen. Og troen er vårt kompass når vi skal styre i et vanskelig landskap eller på opprørt hav. Ikke kast vrak på det Gud deg i dåpen. Hold deg til han, og han vil være trofast med deg i dager da livet er lett å leve, og dager da utfordringene ble mange. Og hold deg til troens fellesskap, til kirken. For ingen av oss lever alene, og vi tror ikke alene. Vi trenger hverandre, og sammen trenger vi Gud.
Kjære konfirmanter: Til lykke med dagen og framtiden. Til lykke med frihet og ansvar. Jeg håper og ber om at Gud må velsigne dere, ta vare på dere og holde dere i sin hånd.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra
evighet og til evighet. Amen.
Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Verden kan ikke ta imot ham, for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere. Om en liten stund ser ikke verden meg mer. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
Lesetekst: Efeserne 2,17-22.
Kjære konfirmanter!
Gratulerer med dagen! Dette er deres dag. Det er dere som samler oss i kirken i dag. Det er deres konfirmasjonsdag, deres festdag, i dag er det DU som er hovedpersonen i den festen som skal være etterpå. Og det er du som er hovedpersonen når du om litt skal komme fram og knele foran Guds alter, og bli bedt for. Ikke siden du ble døpt har du så alene fått fokuset her framme i kirken. Og i dag kommer du på dine egne bein. I dag er det ditt valg å komme fram hit.
Dere blir konfirmert i pinsen. Høytiden der kirken feirer sin bursdag. Det var på pinsedag, når Gud sendte Den hellige ånd at disiplene fikk mot til å fortelle at Jesus var oppstått fra de døde, at Jesus er verdens frelser. Disiplene fikk mot til å stå midt i den byen Jesus var blitt korsfestet og si: tro på Jesus og la dere døpe. Og budskapet stoppet ikke i Jerusalem. Det gikk fra munn til munn, fra folk til folk, fra generasjon til generasjon, også hit til oss.
Bibelen har mange bilder på det å være kristen. I dagens prekentekst kaller Jesus oss for barn, og familiebildet tegnes i hodet vårt. Bildet av Gud som far og vi som barn er ikke alltid et godt bilde. Vi jordiske fedre er ikke alltid noe godt bilde på den himmelske far. Så heldigvis finnes det andre bilder også. I teksten fra Efeserne brukes bildet av Jesus som hjørnesteinen i en bygning, der vi alle er bygningsdeler. Et annet sted brukes bildet av grener på et tre, eller som kroppsdeler på en kropp. Poenget med alle disse bildene er å peke på at vi hører sammen med hverandre, og vi hører sammen med Gud.
Konfirmasjonstiden setter et spesielt fokus på at dere hører hjemme i Guds nærhet. Dere hører til i kirken, men dere hører også til en gudeskapt verden som jo rommer absolutt alt vi kjenner til. Og derfor håper jeg at dere ikke føler at konfirmasjonstiden bare har handlet Bibel, bønn, salmer og gudstjenester. Det var i hvertfall meningen at det skulle handle om hele livet, om hvordan leve livet.
For dere er på vei til å bli voksne. Dere er i en alder der dere får merkbart mer ansvar for egne valg. Som 15 åringer er dere gamle nok til å bli satt i fengsel, til å skifte religion uten foresattes samtykke, og dere er gamle nok til å ha mer frihet enn dere har hatt før. Mer frihet, men også mer ansvar. Det er hva det handler om når man skal gå fra barn til ungdom og til slutt voksne.
Og dere tilhører en generasjon som på mange vis har mer frihet enn noen generasjon før dere.
Noe av friheten kommer av økt velstand i samfunnet.
Det hender jeg gravlegger mennesker som ikke fikk den utdanningen de ønsket seg, for det fantes ikke penger. Men med Statens lånekasse for utdanning har dere mulighet til å studere hva dere vil. Hvor langt du vil nå i ditt yrkesliv er i veldig stor grad kun opp til deg selv, dine interesser og din innsats.
Dere lever i et land der alle – i en global målestokk er rike - men i vår lokale målestokk så er forskjellen mellom de som har og de som ikke har blitt større enn den var før. Ikke bruk konfirmasjonsdagen og gavene til å markere avstand til de av dine venner som fikk mindre enn deg, bruk heller tid på felles minner og opplevelser som dere har delt i konfirmasjonstiden.
Mens noe av friheten kommer av teknologiutviklingen.
Og for de av oss som husker en verden uten internett så er internett et godt eksempel på hvordan ny teknologi har endret vår måte å lære på, være sammen på og kommunisere med hverandre. Kjære konfirmanter. Internett bringer verden rett inn på gutte- og jenterommet. Det betyr enorme muligheter. Det betyr tilgang til all verdens kunnskap gjennom bilder, film og tekst. Det betyr at dere kan dyrke vennskap på tvers av landegrenser og verdensdeler. Via internett er det ikke lengre til en venn i Brasil enn en venn i Oslo. Men det betyr også tilgang på all verden fristelser, nød og dritt.
Dere lever i en tid som gir dere enorm frihet, men dermed får dere også et stort ansvar. Når du står og teller opp ved gavebordet i kveld. Samme hvor mye eller lite som kom på det gavebordet, så er du akkurat da en av verdens rikeste 15 åringer. Hva gjør du med det?
Dere er på vei til å bli voksne. Til å stå på egne bein. Til å være deres egne grensesettere, oppmuntrere og dommer. Dere er på vei til frihet. Og frihet er en gudegave. Gud ga menneskene frihet, så vi skulle ha frihet til å velge det gode og frihet til å velge Han. Hvis vi ikke hadde hatt frihet til også å velge det onde, så hadde det ikke vært nobelt, godt og edelt å velge det gode og den gode. Da hadde det kun vært en programmert handling. Uten frihet er vi ikke mennesker, uten frihet er vi ikke det gudsbilde som Bibelen forteller oss at vi er skapt som.
Det er da jeg vil minne dere på at noe av det å bli voksen er å innse at jeg aldri er alene, du trenger menneskene som er rundt deg. Din frihet er også et kall til å være med å ta ansvar for de rundt deg. Din frihet gir deg ingen glede, hvis ikke også menneskene rundt deg har det bra. Å bli voksen er derfor å bære ansvar, ikke bare for deg selv, men for fellesskapene du tilhører. Å bli voksen er å bære ansvar for ditt eget liv, men også ta ansvar for din familie, dine venner, dine framtidige kollegaer og ditt nærmiljø … og selv om det høres voldsomt ut, så håper jeg at konfirmasjonstiden også har lært dere noe om å være med å ta ansvar for landet og for verden. For også verden formes av enkeltmenneskers beslutninger.
Et av de fellesskapene du tilhører er kirken. Og i kirken så møtes vi som vet at vi ikke bare trenger menneskene rundt oss, vi trenger også Gud. I kirken møtes vi som vet at det ikke bare er mennesker som elsker oss, men også Gud. I kirken møtes vi som vet at ikke alt gikk som det burde i livet vårt, derfor trenger vi Guds nåde. I kirken møtes vi som har behov for å takke, klage og være stille foran Gud. I tro på at han hører vår bønn, tilgir vår synd og leger sår som trenger en lege av en annen verden.
Kjære konfirmanter. Frihet og ansvar. Ingen av delen er alltid lett å forvalte. Men ved Den hellige ånd har Gud gitt oss troen. Og troen er vårt kompass når vi skal styre i et vanskelig landskap eller på opprørt hav. Ikke kast vrak på det Gud deg i dåpen. Hold deg til han, og han vil være trofast med deg i dager da livet er lett å leve, og dager da utfordringene ble mange. Og hold deg til troens fellesskap, til kirken. For ingen av oss lever alene, og vi tror ikke alene. Vi trenger hverandre, og sammen trenger vi Gud.
Kjære konfirmanter: Til lykke med dagen og framtiden. Til lykke med frihet og ansvar. Jeg håper og ber om at Gud må velsigne dere, ta vare på dere og holde dere i sin hånd.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra
evighet og til evighet. Amen.
lørdag 22. mai 2010
17. mai 2010
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 12. kapittel.
Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.
Joh 12, 35-36
Slik lyder Herrens ord.
Det er 17. mai. Grunnlovsdagen. Dagen da vi feirer vår frihet, vår nasjon, vår historie, våre bragder og våre idealer. I en hverdag som ellers kan inneholde interessekamp og konflikter, så er dette dagen hvor vi står sammen. Det er vår dag, det er det store vi, som trer fram på denne dagen. 17. mai er en dag der enkeltindividet har liten plass, og kollektivet trer fram. Det er vår nasjonaldag, ikke min. Det er vår grunnlov, ikke min. Det er vår konge, vår frihet, våre idealer. Det er en av få dager, da vi kjenner på det store vi, på tvers av alle konflikter som ellers skiller oss.
Og på en sånn dag møter vi her i kirken en tekst der Jesus helt tydelig utfordrer oss til å følge han. Når man leser denne teksten i sin sammenheng, så er det ingen tvil om at lyset Jesus ber menneskene følge er ham selv. At det lyset man skal tro på, for å være lysets barn, er han selv. Men kan det store vi, nasjonen Norge, tro på Jesus? Kan det store vi, nasjonen Norge, følge han som er verdens lys?
Grunnlovsfedrene tenkte opplagt at det gikk an. I Grunnloven av 17. mai 1814 heter det i paragraf 2:
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
(kilde: http://www.nb.no/baser/1814/17may.html)
Vårt flagg er korsmerket. Også i dag vitner det om et land med en kristen historie, men før var det nok også et langt sterkere symbol på at Norge skulle være et kristent land.
Grunnlovens paragraf 2 fra 1814 viser i seg selv hvor sekterisk og lite menneskevennlig det kan bli når hele nasjoner skal være troende, som et kollektiv. Særlig det andre leddet i paragrafen: Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
At en lov som påberoper seg å være kristen slår fast at visse mennesker ikke skal tåles, sier noe ganske slående om hvor lite kristen en slik tenkning er. I 1814 var det hvertfall gangbart i grunnlovsforsamingen på Eidsvoll å tenke at Norge hadde en religion, og at den religionen også var styrende for nasjonens liv. Ja så styrende at annerledes troende, som jøder, naturlig kunne utelukkes fra riket. Men i en europeisk sammenheng var dett sært allerede i 1814. Og skampletten ble heldigvis fjernet fra vår grunnlov i 1851. det tjener den unge nasjon til lite ære at Stortinget hadde avvis endringen både i 1841, 1845, og 1848. Munkeordener fikk vende tilbake til Norge i 1897, mens jesuittene fikk ikke komme før i 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Og selv da var det kristne som motarbeidet denne endringen. Det tjener kirken til lite ære.
Men vi vet alle tiden har løpt fra en slik tenkning. Religionsfrihet er en selvfølgelig verdi i vårt samfunn. Og den er noe av det vi feirer i dag. Den er en av flere grunner til å feste i dag. At det å være norsk, betyr også å være fri til å tro hva man vil.
Våre stortingspolitikere har inngått et forlik som skal avvikle Statskirkeordningen slik vi kjenner den i dag. Avtalen skal være gjennomført til 2013. I en egen paragraf så vil Den norske kirke bli omtalt som Norges Folkekirke. Mens paragraf to – grunnlovens verdiparagraf – vil det stå: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»
Landet bygger på en kristen arv. Det sier noe om hvor vi kommer fra, men ikke så mye om hvor vi skal hen.
Jeg er glad for de endringer som politikerne har vedtatt om forholdet mellom Den norske kirke og staten. Det lar staten være stat og kirken være kirke. Det lar kristne være kristne, og borgere være borgere. Og det tydeliggjør at kristendommens overlevelse i vårt land ikke er statens ansvar, men de troendes ansvar.
«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»
Det er mye som forener borgerne i en stat. Felles lover, felles valg, felles politiske organer, felles valuta og i en velferdsstat som vår så forenes vi i tillegg av felles skoler, solidarisk ansvar for de svakest, felles institusjoner, felles sykehus. Og samtidig lever vi i et land hvor det også blir tydeligere og tydeligere at de kulturelle, språklige og livssynsforskjellene blir større og større. Og la et være sagt: mangfoldet er en berikelse. Og som del av en verdensvid kirke, med mange språk, alle farger, masse ulik kultur, musikk, liturgier og holdninger, så burde vi ikke la oss true av mangfoldet. Det er mulig vi kan føle at vår norskhet trues av mangfold, men Guds mangfoldige verden bør ikke true vår kristne tro.
Det er nyttig på en dag som denne å minne hverandre på forskjellen mellom stat og kirke, mellom det å være kristen og det å være borger. Samtidig som vi må holde fast på de gode sammenhengene mellom det å være kristen og borger.
17. mai er dagen for glede. Vi skal glede oss over å leve i et land med frihet, med overflod. Det er en dag da vi som deler den kristne tro skal huske å bøye oss for Gud i takknemlighet. Og samtidig må vi minne oss selv om at Gud ikke er norsk. Og at det å være norsk ikke er det samme som å tro på Gud.
Det store vi som trer fram på 17. mai er jeg stolt av å være en del av. Men også dette store vi – nasjonen Norge - trenger verdier, holdninger og retning. Og som en kristen borger i dette landet ønsker jeg at det Gud har lært meg om skaperverkets verdi, hvert eneste menneskes unike verdi og mitt ansvar for min nestes ve og vel fortsatt skal prege det samfunnet jeg er borger i. For det er den kristne arv som har gitt oss frihet, demokrati og menneskerettigheter. Det er den arven som har dannet grunnlaget for et solidarisk samfunn, der det fortsatt er rett å ta vare på de som faller utenfor. Det er den arven som må mobiliseres hver gang pengegriskhet, grådighet, egoisme, rasisme og ufrihet rydder seg plass som legitime argumenter i den politiske debatten.
«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»
Vi har mye å være takknemlige for. Også vår rett til å bekjenne vår tro og takke vår Gud på en dag som denne. Det sies i en gammel reklame at det er godt å være norsk i Danmark. I dag kan vi kanskje vri på det og si at det er godt å være kristen i Norge. Men vi vet også at det er land i verden der våre kristne søsken lider nettopp fordi de er kristne og som forfølges av myndigheten når de, som oss, samles for å tilbe og takke. Den erkjennelsen bør gjøre det selvsagt for den kristne kirke å kjempe for alles rett til å tro det de vil, også i vårt land. Uten at vi behøver å la vårt vitnesbyrd om Gud bli svakere av den grunn.
For vi tror at Jesus er lyset, som viser veien til Gud. Og i takknemlighet våger vi å tro om oss selv at vi er Lysets barn.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.
Joh 12, 35-36
Slik lyder Herrens ord.
Det er 17. mai. Grunnlovsdagen. Dagen da vi feirer vår frihet, vår nasjon, vår historie, våre bragder og våre idealer. I en hverdag som ellers kan inneholde interessekamp og konflikter, så er dette dagen hvor vi står sammen. Det er vår dag, det er det store vi, som trer fram på denne dagen. 17. mai er en dag der enkeltindividet har liten plass, og kollektivet trer fram. Det er vår nasjonaldag, ikke min. Det er vår grunnlov, ikke min. Det er vår konge, vår frihet, våre idealer. Det er en av få dager, da vi kjenner på det store vi, på tvers av alle konflikter som ellers skiller oss.
Og på en sånn dag møter vi her i kirken en tekst der Jesus helt tydelig utfordrer oss til å følge han. Når man leser denne teksten i sin sammenheng, så er det ingen tvil om at lyset Jesus ber menneskene følge er ham selv. At det lyset man skal tro på, for å være lysets barn, er han selv. Men kan det store vi, nasjonen Norge, tro på Jesus? Kan det store vi, nasjonen Norge, følge han som er verdens lys?
Grunnlovsfedrene tenkte opplagt at det gikk an. I Grunnloven av 17. mai 1814 heter det i paragraf 2:
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
(kilde: http://www.nb.no/baser/1814/17may.html)
Vårt flagg er korsmerket. Også i dag vitner det om et land med en kristen historie, men før var det nok også et langt sterkere symbol på at Norge skulle være et kristent land.
Grunnlovens paragraf 2 fra 1814 viser i seg selv hvor sekterisk og lite menneskevennlig det kan bli når hele nasjoner skal være troende, som et kollektiv. Særlig det andre leddet i paragrafen: Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
At en lov som påberoper seg å være kristen slår fast at visse mennesker ikke skal tåles, sier noe ganske slående om hvor lite kristen en slik tenkning er. I 1814 var det hvertfall gangbart i grunnlovsforsamingen på Eidsvoll å tenke at Norge hadde en religion, og at den religionen også var styrende for nasjonens liv. Ja så styrende at annerledes troende, som jøder, naturlig kunne utelukkes fra riket. Men i en europeisk sammenheng var dett sært allerede i 1814. Og skampletten ble heldigvis fjernet fra vår grunnlov i 1851. det tjener den unge nasjon til lite ære at Stortinget hadde avvis endringen både i 1841, 1845, og 1848. Munkeordener fikk vende tilbake til Norge i 1897, mens jesuittene fikk ikke komme før i 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Og selv da var det kristne som motarbeidet denne endringen. Det tjener kirken til lite ære.
Men vi vet alle tiden har løpt fra en slik tenkning. Religionsfrihet er en selvfølgelig verdi i vårt samfunn. Og den er noe av det vi feirer i dag. Den er en av flere grunner til å feste i dag. At det å være norsk, betyr også å være fri til å tro hva man vil.
Våre stortingspolitikere har inngått et forlik som skal avvikle Statskirkeordningen slik vi kjenner den i dag. Avtalen skal være gjennomført til 2013. I en egen paragraf så vil Den norske kirke bli omtalt som Norges Folkekirke. Mens paragraf to – grunnlovens verdiparagraf – vil det stå: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»
Landet bygger på en kristen arv. Det sier noe om hvor vi kommer fra, men ikke så mye om hvor vi skal hen.
Jeg er glad for de endringer som politikerne har vedtatt om forholdet mellom Den norske kirke og staten. Det lar staten være stat og kirken være kirke. Det lar kristne være kristne, og borgere være borgere. Og det tydeliggjør at kristendommens overlevelse i vårt land ikke er statens ansvar, men de troendes ansvar.
«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»
Det er mye som forener borgerne i en stat. Felles lover, felles valg, felles politiske organer, felles valuta og i en velferdsstat som vår så forenes vi i tillegg av felles skoler, solidarisk ansvar for de svakest, felles institusjoner, felles sykehus. Og samtidig lever vi i et land hvor det også blir tydeligere og tydeligere at de kulturelle, språklige og livssynsforskjellene blir større og større. Og la et være sagt: mangfoldet er en berikelse. Og som del av en verdensvid kirke, med mange språk, alle farger, masse ulik kultur, musikk, liturgier og holdninger, så burde vi ikke la oss true av mangfoldet. Det er mulig vi kan føle at vår norskhet trues av mangfold, men Guds mangfoldige verden bør ikke true vår kristne tro.
Det er nyttig på en dag som denne å minne hverandre på forskjellen mellom stat og kirke, mellom det å være kristen og det å være borger. Samtidig som vi må holde fast på de gode sammenhengene mellom det å være kristen og borger.
17. mai er dagen for glede. Vi skal glede oss over å leve i et land med frihet, med overflod. Det er en dag da vi som deler den kristne tro skal huske å bøye oss for Gud i takknemlighet. Og samtidig må vi minne oss selv om at Gud ikke er norsk. Og at det å være norsk ikke er det samme som å tro på Gud.
Det store vi som trer fram på 17. mai er jeg stolt av å være en del av. Men også dette store vi – nasjonen Norge - trenger verdier, holdninger og retning. Og som en kristen borger i dette landet ønsker jeg at det Gud har lært meg om skaperverkets verdi, hvert eneste menneskes unike verdi og mitt ansvar for min nestes ve og vel fortsatt skal prege det samfunnet jeg er borger i. For det er den kristne arv som har gitt oss frihet, demokrati og menneskerettigheter. Det er den arven som har dannet grunnlaget for et solidarisk samfunn, der det fortsatt er rett å ta vare på de som faller utenfor. Det er den arven som må mobiliseres hver gang pengegriskhet, grådighet, egoisme, rasisme og ufrihet rydder seg plass som legitime argumenter i den politiske debatten.
«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»
Vi har mye å være takknemlige for. Også vår rett til å bekjenne vår tro og takke vår Gud på en dag som denne. Det sies i en gammel reklame at det er godt å være norsk i Danmark. I dag kan vi kanskje vri på det og si at det er godt å være kristen i Norge. Men vi vet også at det er land i verden der våre kristne søsken lider nettopp fordi de er kristne og som forfølges av myndigheten når de, som oss, samles for å tilbe og takke. Den erkjennelsen bør gjøre det selvsagt for den kristne kirke å kjempe for alles rett til å tro det de vil, også i vårt land. Uten at vi behøver å la vårt vitnesbyrd om Gud bli svakere av den grunn.
For vi tror at Jesus er lyset, som viser veien til Gud. Og i takknemlighet våger vi å tro om oss selv at vi er Lysets barn.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)