Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 5. kapittel.
Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: 'Ta båren din og gå!'» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.
Slik lyder Herren ord
Det er mye som er fremmed i denne teksten. At det skulle finnes en dam, der Guds engel steg ned og rørte ved vannet, og den første som kom ned i dammen, ble frisk. Tror vi på det? Tror vi at det noen gang har funnets en slik dam? Eller var det bare overtro? Må vi tro at det fantes, fordi det står i Bibelen?
Hva om vi fortsetter. Det står at Jesus helbreder den lamme mannen bare ved å snakke til han. Tror vi på det? Må vi tro på det, siden det står i Bibelen?
Helbredelser i Det nye testamentet står aldri helt alene. De hører i en sammenheng. Og sammenhengen de står i , er at de tjener Jesus til ære, de er med som bevis for å bevise at Jesus er den han sier at han er: Guds Sønn.
Jesus påberoper seg å være noe helt unikt i historie, en engangshendelse i verdenshistorien: Gud åpenbarer seg blant menneskene ved sin Sønn, som menneske.
Og hvilken Gud er det som åpenbarer seg. Jo det er den Gud som har skapt alt. Det er livets Gud. Og ved sine under, der han helbrede de syke, så viser han seg nettopp som livets Gud. Den livets Gud som ikke kan nedkjempes av sykdom og nød.
Men like fullt: Da Jesus hang på korset, så er det ingen som påstår at det ikke lenger fantes syke mennesker i Israel. Fortsatt fantes det sykdom, fortsatt døde mennesker av sykdom og alderdom i Israel. Og i den første kristne menighet er det ingen som påstår at det ikke fantes sykdom. Vi hører om helbredelser, men selv blant de første kristne var det sykdom og død.
Hvis vi skal bruke reklamespråket, så kan vi si at Jesu helbredelser var en teaser, en vareprøve, på det himmelriket han forkynner. Jesu komme, hans forkynnelse, hans handlinger, hans død og oppstandelse er ikke slutten på lidelse og død i verden. Men det er et kall til å kunne møte lidelse og død med et nytt blikk, med nye briller, med et nytt perspektiv: at alt en dag skal bli annerledes.
Må vi tro på helbredelser? For meg blir spørsmålet litt feil. Det blir en jakt på en minimumskristendom, hvor lite må jeg tro på, for fortsatt kunne kalle meg en kristen?
For meg er helbredelser i samme kategori som jomfrufødselen og oppstandelsen: Det er ikke logisk ut fra hvordan vi vet at verden ellers fungerer, det skjer ikke til vanlig, men med troens briller på nesa, så virker det fornuftig. Og hvis jeg ikke godtar det, så rokkes faktisk troen på Jesus som noe mer enn en god mann eller en utfordrende profet. Da rokkes troen på Jesu som Guds sønn, ja som Gud selv. At livets Gud kan helbrede er ikke absurd, men det forutsetter at vi godtar, ja tror om Jesus at han er Livets Gud.
Å våge spranget, er et bilde som med god grunn kan brukes om å tro. Å våge spranget betyr å sette nye briller på nesa, troens briller, og plutselig er det sånn at sammenhenger vi ellers ikke ville se, eller godta, faktisk blir tvingende nødvendige.
Evige Gud, du som har makt til å reise opp syke og gi oss svake mennesker ny kraft og styrke, vi ber deg: La din Hellige Ånd stadig minne oss om dine velgjerninger, så vi alltid takker deg for dine gaver….slik ba vi i dagens kollektbønn.
For Gud har gitt oss mye godt. Han har gitt oss sitt skaperverk, han har gitt oss det livet vi har og lever, han har gitt oss hverandre her i menigheten, han har gitt oss en tjeneste å stå i. Gud har gitt oss mye. Og det er dypt menneskelig å spørre etter mer. Hvorfor kan ikke Gud også gi oss helbredelser fra sykdom, så vi selv eller våre kjære kan bli friske? Har ikke Gud lovet oss alt godt.
Jeg synes det er greit at vi ikke annonserer med Høymesse i Myre kirke, forbønn for syke. Men jeg synes vel ikke det greit at vi i vår kirke så sjelden ber for syke mennesker. For det er de kristnes rett å komme fram for Gud med våre behov og våre lengsler, også behov og lengsler om helbredelse. Samtidig som vi må ha et veldig edrulig forhold til at helbredelser er en sjelden gave. Løfter om helbredelser, vil nok skape flere skuffelser, enn vi vil se helbredelser.
Noen vil kanskje si jeg har lite tro. Jeg vil i stede si jeg har en realistisk tro. Og en tro der målet er noe annet enn å bli frisk. For sann kristentro handler om å legge hele sitt liv, evner og talenter, men også sykdom og utfordringer i Guds hender. Og gjennom det hele – gjennom glede og sorg, gjennom liv og død, holde fast på tanken om at Gud elsker meg, har frelst meg og vil la meg oppstå til et evig liv. Og være takknemlig for det Gud har gitt meg, ikke alt jeg skulle ønske at han gav meg.
Og mange ganger så tror jeg vi erfarer Guds nærvær sterkere gjennom en god venn, eller gjennom et uforklarlig Guds nærvær som gir oss trygghet i sorg, nød eller i store utfordringer.
Å være frelst er ikke det samme som å være frisk. Å være frelst handler først og fremst om at vi får være Guds barn, enten vi er friske eller syke, helt uavhengig av hva vi presterer.
Og jeg tror det er dette Jesus peker på når han sier til mannen som tidligere hadde vært lam: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Den lamme mannen var heldig, han fikk en forsmak på himmelens glede.
For oss som bekjenner troen er det noe vi skal få lov til å lengte etter, men enda viktigere så er vi kalt til å gå ut i verden og la andre mennesker få en forsmak av himmelens glede når vi tjener dem som trenger oss. De syke, de deprimerte, de ensomme, de forlatte, de som lider, de som jakter falsk glede og leter etter mening.
Vi er kalt til å stille oss i en helbredende tjeneste for verden, være der for dem, tjene dem, og peke på han som bekjemper ondskap. Ikke alltid vil vi kunne helbrede, men la oss da gjøre vårt for å lindre. Ikke alltid vil vi bli ønsket velkommen, men la oss hvertfall komme med tilbudet. Ikke alltid vil Gud gripe inn med fysiske mirakler, men la oss være der med et større mirakel: Kjærlighetens mirakel. For vi er sendt av livets Gud, som en dag skal nyskape en verden uten lidelse og smerte.
Men mens vi venter, så er det vårt kall å helbrede med nærvær, omsorg og respekt. For alle mennesker, syke eller friske, er like verdifulle for Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar