5 speiderandakter over tekster fra Markusevangeliet

Trenger du fem andakter med speiderstil til en leir i sommer? Under finner du fem andakter, basert på Markusevangeliet. Opplegget er basert på at alle speiderne har fått sin egen utgave av Markusevangeliet i friluftsutgave (se lenke). Det er dette som i det følgende kalles for "kartet". Hvis ikke det er mulig så går det jo an å bare lese teksten fra en bibel. Da må andakten på "Dag 2" justeres noe.  Hver dag har en bibeltekst, en aktivitet og en kort tekst til ettertanke. Respons fra "brukere" mottas gjerne som kommentar eller melding. Her er et forslaget: 

Dag 1: hvem er størst ?
Markus 10,13-16

Finn historien på "kartet" og les historien høyt.

Aktivitet: 
Stafett. Hver patrulje står bak hverandre, og lager tunnel mellom bena. Det må være like mange på hvert lag. Alle lag har en ball. Førstemann sender ballen bak til bakerste mann gjennom beina til laget. Sistemann skal så krype gjennom/ under bena til alle på laget med ballen i hånda, og så sende ballen bakover til neste mann. Det laget der alle har krøpet først, vinner.

Andakt: 
Noen ganger er det en fordel å være stor og sterk, utvilsomt. Men det finnes oppgaver der det er en fordel å være liten og kjapp også. På leir er det noen som har vært mange ganger, og noe er her for første gang. Vi msk er kjappe til å ordne hverandre i rang. Det er ofte best å være stor og sterk, eller ha mye erfaring. Men Jesus lærer oss at i Guds rike er det motsatt. Det er de minste som er idealet for hvordan vi blir Guds barn. For på samme måte som små mennesker er avhengige av store, så er vi msk avhengig av Gud. De store og sterke glemmer ofte det.


Dag 2: Å prioritere tid til Gud.
Markus 4,1-20

Utstyr: små potter (plast), jord, solsikkefrø. Evt: bed og stemorsblomster

Finn historien på "kartet" og les historien høyt.

Aktivitet:
Begynn med at speiderne planter hver sitt solsikkefrø i hver sin potte, evt at det er lagd et bed på området der de får plante hver sin solsikke eller f eks stemorsblomst, eller liknende.

Andakt:
Jesus sammenlikner Guds ord med et frø, som skal vokse opp og bli en stor og flott plante. Kanskje er det er korn, kanskje noe annet, men det skal hvertfall vokse og bli stort. Bonden er avhengig av det. Egentlig akkurat det samme skal skje med solsikken/stemorsblomsten vi har plantet. De skal vokse og bli store, men skal det skje, så må vi passe på den.

I går fikk dere deres eget Markus evangelium. Evangeliet er Guds ord. Det er et frø, en plante som kan gro i deres liv. Men da må vi passe på det, bruke tid med det, og akkurat som de som er flinkest med blomster også snakker med blomstene sine, så må vi snakke med vår plante - Guds ord

Dag 3: Trenger hjelp
Markus 2,1-12

Utstyr: Alle møter med jakke til andakten. Lederne skaffer to raier til hver patrulje. (Jakkebåre: http://www.kmspeider.no/?module=Articles%3Baction%3DArticle.publicShow%3BID%3D546)

Finn historien på "kartet" og les historien høyt.

Aktivitet: 
Noen ganger trenger vi hjelp. Hvis vi skader oss på tur kan det f. Eks være fint om noen kan bære oss hjem på båre. Vis hvordan man lage jakkebåre. Del ut to raier og la patruljene lage jakkebåre. Arranger et ENKELT båreløp, f eks over to hinder. Hinder må være laget på forhånd.

Andakt: 
Han vi leste om, han trengte hjelp av kameratene sine, akkurat som vi kan trenge hjelp. Men Jesus kunne gi han, og oss, noe som er enda viktigere, og det er tilgivelse. Det er bare Jesus som kan gi oss tilgivelse fra Gud, men vi kan gi hverandre tilgivelse. Akkurat som vi kan øve på å lage båre, må vi også øve oss i det å tilgi. Alle verdens speidere er enige om å "være beredt". La oss være beredt til å tilgi også.

Dag 4: Mitt og ditt og vårt. 
Markus 10, 17-22

Finn historien på "kartet" og les historien høyt.

Aktivitet:
Ha en stor bolle med godteri bak et forheng. kan f. eks være en Åpen sovepose som holdes opp av to ledere. Fortell at bak "forhenget" er det godteri, men ikke si hvor mye. Be speiderne komme fram en og en, be hver enkelt forsyne seg med det de mener er sin rettferdige andel, men du skal nekte å definere hva det betyr for den enkelte. Det må de bestemme selv. Og det kan de jo bare vite når de ser hvor mye som er i skåla. Alle må gjemme den andelen de har tatt i lomma til alle har forsynt seg. (Bør derfor være godteri med papir på).

Andakt:
Å dele er vanskelig, hva er rettferdig? hva er min andel? Det er ikke alltid lette svar på det. Men vi vet at vi som bor i Norge har mye mer enn de fleste andre i verden. Og kanskje vet du at du har mer enn andre barn som du kjenner. Som speidere har vi lovet å tjene Gud og hjelpe andre og leve etter speiderloven, det burde nok bety at vi må øve oss på å dele mer.

Dag 5: Å gjøre det rette
Markus 14,32-36

Finn historien på "kartet" og les historien høyt.

Aktivitet: 
Rett og galt quiz
(f.eks fra konfirmantspeiderhefte side 57 - http://www.ressursbanken.no/wp-content/uploads/2012/11/Ferdig-hefte.pdf)

eller

Vote with Your feet.
(F.eks side 6 i dette heftet for Globalaksjonen 2012-2013: http://www.kfuk-kfum.no/kmgalleri/filer/11_09_2012_13_06_00Globakaksjonshefte_2012_3.korr.pdf

Andakt:
Jesus har spist med vennene sine for siste gang. Han vet at det som ligger foran han vil gjøre vondt. Ikke litt vondt, ikke sånn vondt som går over, det vil gjøre veldig vondt og til slutt drepe han. Og han ber om å få slippe. Men bare hvis Gud vil.
"La din vilje skje på jorden som i himmelen"
Vi kjenner bønnen fra Fadervår. Og så kjenner vi resten av påskehistorien. Jesus dør, og han oppstår - Heldigvis for oss. Jesus gjør det som er rett selv om det kostet smerte og død.

Vi kan ikke bære verdens synder, slik Jesus gjorde. Men inspirert av Han som bar verdens synder, så kan vi stå opp det som er rett. Også når det koster oss ubehag, smerte eller tid. Inspirert av han som elsket oss så høyt at Han var villig til å dø for oss, kan vi stå opp for andre mennesker. Andre mennesker som trenger vår tid, vår omsorg, vår stemme og våre krefter.

Radioandakt - Radio Øksnes - Kveldssendingen 23/12/2012

Kjære øksnesværinger. 

Nå er det straks julaften. Se rundt deg. Har du pyntet til jul, så er jeg ganske sikker på at det tre farger du kan se rundt deg nå: Grønt, Rødt  og Gull.  La meg beskrive julebudskapet for deg med disse tre fargene.

Grønn hører julen til. Tenk på alle juledekorasjonene med mose, grønne blad på julestjerne og det grønne juletreet. Og grønn må jo markene som hyrden holdt til på ha vært. Og det er der – på de grønne markene, ute i nattemørket at englene for første gang forkynner evangeliet – de gode nyhetene. At en frelser er født. Gjeterne var grovarbeidere i sitt samfunn.  De var fattige, de ble regnet som skitne og uheldige i sitt yrkesvalg – men likevel – dem var det englene henvendte seg først til.

For grønn er ikke bare fargene på Betlehemsmarken, grønn er også håpets farge. For barnet i krybben, han er menneskenes håp. Barn og håp hører sammen. For barn er framtiden. Men dette barnet er ikke bare håpet for sin mor og sin far og sin familie. Dette barnet – Jesusbarnet er hele verdens håp. Og håpet ble ikke først forkynt for konger og stormenn, men for fattige gjetere på Betlehemsmarkene.

Rødt hører julen til. Uten tvil. Det er julenissens farge, og det er kjærlighetens farge – og julen er en kjærlighetsfest. I Oslo står det en flott katolsk kirke som er bygd i rød murstein. Den heter St Hallvard. Kirkerommet er rundt – evighetens form. Men enda mer spesielt er taket. I stedet for en kuppel som vender oppover, er det en kuppel innover i kirkerommet. Det skal minne menigheten på vår tro sin kjerne – julens kjerne - at Gud har bøyd seg ned til oss. At Gud ble menneske – et lite barn – Gud ble vår frelser - fordi han elsker oss.

Men det lille barnet i krybben, han er ingen superbaby, alla de vi kan finne i tegneserienes verden, men ukjente superkrefter og overnaturlige evner.  Han – som alle andre babyer - er avhengig av sin mor og fars kjærlighet.

Og fortsatt er det sånn at Gud er avhengig av at mennesker gripes av hans kjærlighet og kan bære den videre ut i verden. Til de fattige, til de sørgende, til de som er i fengsel, de som er ensomme, til de som står utenfor fellesskapet. Så rød fargen minner oss på kjærligheten fra Gud til oss, og en kjærlighet som vi skal bære videre ut i verden. Ikke fordi Gud trenger det, men vår neste trenger det.

Gull er også en julefarge. Gull hører med i en juledekorasjon. Gull er en av gavene som vismennene ga barnet. Og i de mange julekrybbene i våre hjem så er glorien rundt hodet på barnet i krybben gullfarget. Og i kirken så er Gull Guds farge. Gull er det helliges farge.

For det er ikke hvilket som helst barn som blir født i julen. Det er et hellig barn. Det er ikke hvilket som helst håp som forkynnes i julen. Det er et hellig håp, og det er håpet om den hellige. Det er ikke hvilken som helst kjærlighet som julen vitner om. Det er kjærlighet fra den hellige Gud til oss. Den hellige ble menneske, for at mennesket skal bli hellig. Guds evige skaperord som hadde skapt alt ved tidenes morgen han ble menneske, han ga oss ord som i generasjon etter generasjon har velsignet folk og land, oppreist mennesker og skapt fred – julefred. Også her i nord –  langt til Betlehem.

La oss høre den kjente fortellingen. Det står skrevet i Lukas evangeliet i det 2, kapittelet, vers 1 til 20:

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.  2 Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria.  3 Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
     4 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt,  5 for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. 6 Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde,  7 og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
     8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin.  9 Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
          
    14 «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»
15 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» 16 Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. 17 Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. 18 Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. 20 Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.»

Slik lyder Herrens ord. 

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Jeg ønsker dere alle en velsignet julehøytid. 

Radioandakt - Radio Øksnes - 23/12/2012

I morgen er det julaften, og det kjente juleevangeliet vil bli gjenfortalt mange steder. På mange gudstjenester, og trolig i mange hjem, kommer man til å lese den kjente beretningen sammen. Om den unge Maria og Josef, innskrivningen, mangelen på skikkelig overnattingsmuligheter, stallen, fødselen, englekoret og hyrdene. «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. …»

Historien om Jesu fødsel finner vi i tre versjoner i Bibelen. Markus evangeliet er det eneste evangeliet som ikke omtaler fødselen i det hele tatt. Det er kun hos Matteus at vi finner de vise menn og flukten til Egypt. Og det er kun hos Lukas vi finner manntallsinnskrivningen, englesangen og hyrdene.

Johannesevangeliet har valgt å fortelle fortellingen på en helt annen måte. Juleevangeliet i Johannes evangeliet kalles for Johannes prologen. Teksten leses i kirken på 1. juledag. Men jeg vil minne deg på denne teksten i dag. For den gir store perspektiver til festen vi er på vei inn i. Og mer enn å skulle beskrive hva som hender, så er det en tekst som vil få oss til å forstå det som hender.

Det er en mektig poetisk tekst, og en sterkt innholdsmettet teologisk tekst. Her tegnes linjene tilbake til verdens skapelse. Jesus betegnes som Ordet – Og det er ikke hvilket som helst ord, men skaperordet som Gud talte da verden ble til. Og Ordet blir menneske. Og han betegnes som lyset i verdens mørke.

Johannesprologen nøyer seg ikke med å være Johannes sitt juleevangelium. Den oppsummerer hele essensen i Jesu liv og virke, når det beskriver hvordan menneskene avviser Jesus, men at de som likevel tror får rett til å kalle seg Guds barn.

Lytt nå. Se gjerne en julekrybbe for deg, mens du lat Johannes tolke det som skjer i julen, og det barnet vi venter på:

Det står skrevet i Johannes evangeliet i det 1. kapittel. Vers 1 til 14.

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
          
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
          
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
          
Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
          
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Slik lyder Herrens ord

Nå er det snart jul. Og han vi venter på i krybben var der da verden ble til. Men like fullt valgte han å bli liten, sårbar, overgitt til mennesker. SkaperOrdet, Verdens Lys, JesusBarnet – vår frelser og Gud. I møte med dette underet så er det naturlig å følge gjeternes eksempel. Om dem forteller Lukas:  «… De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett..» (se Lukas 2, 20).

Snart er det jul. Stress ned. Gled deg. Gled deg over Skaperen som ble skapning, fordi han elsker deg.

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Radioandakt - Radio Øksnes - 22/12/2012

Dagen bibeltekst har fått overskriften Marias Lovsang. Det er Maria, Jesu mor, som har ordet. Hun, en ung og troende kvinne, har akkurat hatt besøk av engelen som har fortalt henne at hun skal bli mor til en sønn hun skal kalle Jesus, og «Herren skal gi ham hans far Davids trone» og barnet skal  «være hellig og kalles Guds Sønn» har engelen sagt. Og engelen har bedt henne om å reise til sin eldre slektning Elisabeth. Hun som venter barn, for første gang, på sine gamle dager. Og vi som kjenner historien, vet at barnet som Elisabeth bærer skal bli døperen Johannes. Og Elisabeth møter Maria, og hilser henne som «min Herres mor.

Det står skrevet hos Lukas i det 1. kapittel vers 46 til 55 

Da sa Maria: 
 «Min sjel opphøyer Herren,          
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,          
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.          
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Slik lyder Herrens ord
       
Lukas evangeliets to første kapitler har ikke mindre enn fire lovsanger. Marias lovsang er den første. Den neste er Sakarja sin lovsang. Sakarja var Elisabeth- hun som møtte Maria -  sin mann, og døperens Johannes sin far. Og i sin lovsang til Gud så takker han Gud for hans godhet mot sitt folk i tidligere tider, og at han har holdt sitt løfte om å skulle sende en frelser, og at dette barnet – hans egen sønn – skal bli en som rydder veien for denne frelseren.

«Og du, barn, skal kalles profet for Den høyeste, for du skal gå fram foran Herren og rydde hans veier og gi hans folk å kjenne frelsen når deres synder blir tilgitt, for vår Gud er rik på miskunn. Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei.» (Lukas 1, 76-79)

Den tredje lovsangen kjenner vi godt, og vi synger den i kirken hver eneste søndag. Det er engelens lovsang til hyrdene på Betlehemesmarkene.

 «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» (Lukas 2, 14)

Så bli Jesus omskåret, og deretter forteller Lukas at at Josef og Maria tok Jesus med til tempelet for å oppfylle sine religiøse forpliktelser. De skal takke og ofre til Herren for en sønn. Her møter de Simon som var regnet som en rettskaffen og gudfryktig mann som ventet på frelseren. Lukas forteller at han ledet av ånden er i tempelet og når han får se Jesusbarnet tar han barnet i sine armer og lovpriser Gud slik:  
 «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» (Lukas 2, 29-32) Dette er Lukas evangeliets fjerde lovsang.

Alle disse fire bibelske lovsangene har fulgt kirken gjennom mange hundre år. Som gudstjenesteledd eller som faste deler av tidebønnene. Og mange av musikken mestere har satt melodi til flere av disse lovsangene. Og slik har kirken gjennom århundrer fortsatt disse fire sin takk og deres bønn. Deres takk for Guds velgjerninger og deres takk for vår frelser. Det er en takk for barnet i krybben. En takk for at Gud ble menneske for å frelse sitt folk. Og en bønn om at han fortsatt må vise seg som en Gud på de svakes side og en Gud som har omsorg for sitt folk.

Det er en takk som kan følge oss gjennom livet, og når vi livet nærmer seg sin slutt så la Simon i templet sin bønn bli vår bønn:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» (Lukas 2, 29-32)

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

Radioandakt - Radio Øksnes - 21/12/2012

Profetier er både vanskelige og betryggende på samme tid. De er vanskelig for de de sjelden kommer med dato, og helt sikre tegn. Dermed kan hendelser som ikke er en oppfyllelse av profetiene utropes til oppfyllelser likevel.

Og samtidig er de betryggende, fordi når man i tro ser en hendelse som en oppfyllelse av en profeti, så ser man jo også at Guds plan ikke er på slump. Gud holder sine løfter.

Dagens tekst er en av de kjente profetiene i det gamle testamentet som i kirken er knyttet til Jesus. Det er profeten Mika som profeterer om herskeren over Israel som skal komme fra Betlehem, og som skal bringe med seg en ny tid for Israel. Ha juleevangeliet i bakhodet når vi leser dagens tekst:

Det står skrevet hos profeten Mika i det 5, 1-4:

1 Du, Betlehem, Efrata,
          minst blant slektene i Juda!
          Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme.
          Hans opphav er fra gammel tid,
          fra eldgamle dager. 
    2 Derfor skal han overgi dem,
          helt til tiden er kommet da hun som skal føde, har født.
          Da skal resten av hans brødre
          komme tilbake til Israels barn.           
    3 Han skal stå og gjete i Herrens kraft,
          i Herren sin Guds høye navn.
          Og de skal bo trygt,
          for nå rekker hans makt til jordens ender. 
    4 Og han skal være fred
          Når assyrerne kommer inn i landet vårt
          og tråkker inn i borgene våre,
          da reiser vi imot dem
          sju hyrder, ja, åtte fyrster.

Slik lyder Herrens ord

Det er ikke vanskelig å lese juleevangeliet mellom linjene i de første versene. Herskeren med opphav fra gammel tid som fødes i Betlehem. Her klinger juleevangeliets ord fra Lukas godt med, det samme gjør Johannes evangeliets ord om
Det sanne lys,
          som lyser for hvert menneske,
          kom nå til verden.
          
Han var i verden,
          og verden er blitt til ved ham,
          men verden kjente ham ikke.
(Johannes 1, 9-10)

Det er ikke ord for ord det samme som sies. Men det klinger sammen, som tonene i en akkord, som en harmoni, slik strengene på en gitar gir hver sin lyd, men sammen blir en velklang når grepet blir tatt rett. Vers to forteller om at denne herskeren skal bringe en ny tid mellom Gud og Israel, vers tre beskriver han som en hyrde og vers fire beskriver at han skal komme med fred. Så langt passer det godt med krikens bilde av Jesus. Det klinger sammen i god harmoni. Men så kommer vers 4, som avsluttes med ordene: Når assyrerne kommer inn i landet vårt og tråkker inn i borgene våre, da reiser vi imot dem sju hyrder, ja, åtte fyrster. (Mika 5,4b).  Og hvertfall jeg sitter igjen med et spørsmålstegn. Hva skal dette bety. Har dette noe med Jesus å gjøre?

Profetboken Mika er trolig ikke skrevet av en forfatter. Men det er profetord, kanskje fra 700 – tallet, som er blitt bevart, og siden satt sammen når jødene fikk vende hjem til Jerusalem etter eksilet i Babylon på 500 tallet. Dette er profetord som jødene fant det verdt å ta vare på også etter at de hadde fått vende hjem til Jersualem.

Gud hadde gjort det enklere for oss hvis alle profetier kom med dato, klokkelsett og sted for sin oppfyllelse. Og han måtte gjerne ha gjort et himmelsk opptak av hendelsen tilgjengelig på dvd eller Youtube. Men Gud har valgt å gjøre det annerledes. Og det spørs vel om vi egentlig hadde trodd, ved bare å se, troen kommer nå uansett far hjertet.

GTs profetier er ikke bare forutsigelser av enkeltstående hendelser, men de angir Guds handlingsmønster. De sier noe om hva Gud kommer til å gjøre som er mer allmenngyldig enn at det kun skjer en gang. Gud vil frelse. Gud vil bruke det lille som sitt redskap. En gang var det den lille byen Betlehem, og Israels minste stamme Efrata, som var Kong Davids stamme. Gud lar det store vokse fram fra det små, Gud stiller seg på de svakes side og kjemper deres kamp. Gud blir en fattig gutt, han lar seg føde av en mor i et okkupert folk, i en fjøs, og må flykte fra kongers makt og vold. Gud har aldri veket fra de små sin side. Gud vil herske og gjete oss mennesker med sitt ord. Han vil bringe fred.

Ikke gjør din tro avhengig av om den går opp med profetiske detaljer. Ikke la din tro bli avhengig av hva andre forteller deg er Guds vilje og handling. Se selv, bedøm selv. Se om det er et guddommelig mønster. Ser du kjærligheten, ser du omsorgen, ser du frelsen, ser du omsorgen for de minste, de svake, de knekte, knuste og nedbøyde. Ser du en Gud som bryr seg om de som ingen andre vil elske.  Ser du en Gud du vil bøye kne for, fordi han er kjærligheten. Da foreslår jeg at du kneler for Han.

Men ser du vold og makt i Guds navn, så bli stående – gå bort og let etter Gud et annet sted. For Gud er der kjærligheten råder. Gud kan godt være i kamp, men aldri på de selvrettferdige, de sterke og de voldelige sin side.

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Radioandakt - Radio Øksnes - 20/12/2012

Det står skrevet i 1. Johannes brev, 2, 7-11

7 Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt bud som dere har hatt fra begynnelsen av. Dette gamle budet er det ordet dere har hørt. 8 Likevel er det et nytt bud jeg skriver om, et bud som er sant i ham og i dere. For mørket viker, og det sanne lys skinner allerede. 9 Den som sier han er i lyset, men hater sin bror, er ennå i mørket. 10 Den som elsker sin bror, blir i lyset og fører ikke noen til fall. 11 Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans. 

Slik lyder Herrens ord          
 

Johannes skriver vakkert om kjærligheten. Og gang etter gang formaner han sine medkristne til å elske hverandre. Og det er i Johannes første brev vi finner nøkkelen til å forstå kristen nestekjærlighet, når Johannes skriver: «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.» (1. Johannes 4, 17-21)

De budene som Johannes skriver er ikke radikalt annerledes enn de budene jødene kjente fra GT. Tvert imot sier også Jesus selv at han ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle loven. Og i en tid der loven var blitt en byrde, så trengtes det en Guds Sønn som kunne avklare hensikten med Guds regler og påbud. Guds lov var ikke til å få plage mennesker, men for å beskytte mennesker, derfor er alle budenes hensikt at vi skal elske hverandre.

Å elske og ikke hate. Det er krevende det. Og det er sagt mye uvettig og enkelt om både kjærlighet og hat. Kravet om å tilgi kan oppleves som et nådeløst krav, når krenkelsen har vært tilstrekkelig stor. Derfor skal vi vokte oss vel for å omtale tilgivelsen som et krav.  Jeg tenker at Johannes sine ord er preget av en kristen idealisme, som noen ganger kommer til kort med livets realiteter. Hvorfor sier ikke Johannes noe om det at krenkere bør be om tilgivelse før de får den. Hvorfor sier ikke Johannes noe om ikke alt kan bli tilgitt av mennesker?  Kan drapsmenn, voldtektsmenn og krenkere forvente tilgivelse fra sine ofre? Det er tross alt forskjell på hverdagens små synder og de virkelig store overgrepene. Det er forskjell på en liten løgn til sin bror og drap av naboen. Skal alle bli tilgitt, skal alle elskes?

Barnet i krybben er frelseren for alle. Både for de som trenger tilgivelse og for de som ikke kan tilgi. Og de fleste av oss bærer litt på begge deler. Men for oss alle så holdes nåde og tilgivelse frem som troens ideal, og de henger direkte sammen med at troens kjerne er kjærlighet. Gud elsker alle mennesker.

Men det er når man tar inn over seg hvor krevende det kan være å tilgi at man skjønner at nåden ikke kan være gratis. Noen må betale. Det er derfor at barnet ble mann, og krybben ble kors. Han var villig til å betale prisen for dem ingen andre kunne elske så høyt.

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Radioandakt - radio Øksnes - 19/12/2012

Det står skrevet i Paulus brev til romerne, i det 15 kapittel, vers 12 – 18

12 Og Jesaja sier:
           Isais rotskudd skal komme,
           han som reiser seg for å herske over folkene,
           til ham skal folkeslagene sette sitt håp.
13 Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft. 14 Mine søsken, jeg for min del er overbevist om at dere er fylt av godhet og har kunnskap nok, slik at dere også kan rettlede hverandre. 15 Likevel har jeg noen steder skrevet ganske åpent og direkte, for å minne dere om det dere før har hørt. Jeg gjør det ved den nåde Gud har gitt meg 16 til å være Kristi Jesu tjener blant folkeslagene. Min prestetjeneste er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot, innviet ved Den hellige ånd. 17 I Kristus Jesus kan jeg være stolt over å ha denne tjenesten for Gud. 18 Og jeg våger bare å tale om det Kristus har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet. Dette har jeg fått gjøre i ord og gjerning,

Slik lyder Herrens ord

Kjære Øksnesværinger. 

Dagens bibeltekst er fra slutten av Paulus sitt brev til menigheten i Roma. Og romerbrevet er et spesielt brev blant Paulusbrevene. Paulus hadde ikke selv vært hos menigheten i Roma, men han skriver i brevet at han planlegger en misjonsreise til Spania, og håper å komme til menigheten i Roma, på vei til Spania.

Menigheten i Roma var en stor og viktig menighet i den første kirke. Viktig fordi den lå i rikets hovedstad. Og fra tidlig i kirkens historie så regnet man med at Peter var den første biskopen i Roma. Og fortsatt i dag, så vises denne viktigheten gjennom at paven – overhodet for den romersk-katolske kirke er biskop av Roma, og han regnes da som disippelen Peters etterfølger.

De andre menighetene som fikk brev av Paulus, var menigheter som Paulus hadde plantet. Han var deres fremste lærer i i hva kristen tro var. Men når han skriver til menigheten i Roma, må Paulus presenterer sin teologi i full bredde, uten å kunne basere seg på hva han har sagt ved tidligere anledninger.

I dagens tekst fra romerbrevet , så er det to ting som blir tydelig i Paulus sin tro: Jesus som oppfyllelsen av GTs profetier og viktigheten av at Guds ord forkynnes.

Den tidligere fariseeren og kristendomsforfølgeren Paulus forstår Jesus som en oppfyllelse av det gamle testamentets profetier. Det viser han når han trekker veksler på Messiasmotivene i det gamle testamentet, og sier: Og Jesaja sier: Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp. Jesus var jøde, disiplene var jøder, de første kristne var stort sett jøder. Peter måtte få en egen åpenbaring fra Gud, før han aksepterte at kristentroen også er for oss ikke-jøder. Og dermed må selvsagt Jesus også forstås inn i de religiøse håp og profetier som jødene lente seg til. Og fremst blant disse er drømmen om messias. En ny konge av Davids ætt, som skulle herske som en rettferdig konge.  Isai var navnet på Davids far, SÅ Jesaja sine ord om Isais rotskudd er et bilde på en etterkommer av samme slekt som David. En som på nytt trekker folkene til Jerusalem, ikke for krig og vold, men for å søke Gud. Juleevangeliets ord om at Jesus blir født i Davids by, Betlehem, og at Josef var av Davids hus og ætt, må forstås i forlengelsen om at håpene handlet om en ny David, en ny rettferdig konge.

Det andre som blir tydelig i Paulus sin tro, i teksten fra romerbrevet er at han vektlegger det at Guds ord må forkynnes. «Min prestetjeneste er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot, innviet ved Den hellige ånd. I Kristus Jesus kan jeg være stolt over å ha denne tjenesten for Gud. Og jeg våger bare å tale om det Kristus har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet.»
Paulus er stolt over den tjenesten han har fått av Gud. Enda tjenesten mange ganger hadde fått han i trøbbel, i fengsel og han var nok klar over at den til sist kunne koste han livet. Men han kan ikke slutte. For skal mennesker komme til tro. Skal de få vite om gutten i krybben, om englesangen, om frelseren så må noen fortelle.

Det er fortsatt en utfordring i dag. Skal mennesker få vite om Jesus, så må noen fortelle. Noen må fortelle
der ingen har fortalt før. Og noen må fortsette å fortelle der historien har blitt fortalt lenge. Midt mellom nisser og gaver, juletrær og julegater, så må noen holde fram julekrybben og fortelle. Fortelle om barnet, englesangen, hyrdene og kongene. Om barnet på flykt. Om barnet som ble mann og krybben som ble kors, om Gud som frelser sitt folk. 

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

6. desember - julenissen

Brevet til hebreerne 10, 35 – 39

Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn. 36 Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet.

37 For ennå er det bare en kort stund,
så kommer han som skal komme,
og han skal ikke drøye.

38 Min rettferdige skal leve ved tro;
men trekker han seg unna,
har min sjel ingen glede i ham.
39 Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel.


Slik lyder Herrens ord.

I dag er det fra gammelt av Nilsmess, til minne om helgenen St. NIKOLAS, eller julenissen som vi kjenner han som.

Selv i kirkekunsten framstilles han som en godslig mann med hvitt hår og skjegg, og i en rød kappe. Likevel er det stor forskjell på den kommersielle, nokså amerikanske jvi kjenner fra kjøpesentre og tegnefilmer, og til den fromme og gavmilde biskopen som levde i Lille-Asia rundt 300 år etter Jesu fødsel, Den hellige Nikolas av Myra.
De historiske kjennsgjerningene om denne helgenen er få og usikre. Han skal ha blitt født rundt år 280, muligens i 286, i Patara i Lykia. Denne byen lå i det som i dag er den tyrkiske provinsen Antalya. Dette var ett av de første områdene kristendommen kom til etter pinse. Foreldrene hans var kristne, og var kjent som fromme mennesker. Faren var også svært rik. Nikolas var deres eneste barn, og ble ikke født før etter mange års ekteskap. Her er det lett å se paralleller til kjente, bibelske fortellinger, både om Abraham og Sara fra det gamle testamente, og døperen Johannes sine foreldre i det nye.

Guttens morbror, som også het Nikolas, var biskop av Myra, og da nevøen var 19 år gammel, lot onkelen ham vigsle til prest. Kort etter døde foreldrene hans, og den unge presten arvet en stor formue. Legendestoffet er samstemt om at han ga bort hele sin formue til de fattige, og at han gjorde dette i stillhet, men det finnes litt ulike tradisjoner for hvordan dette skjedde. Den mest kjente tradisjonen er historien om de tre jomfruene i Patara. Den går ut på jentes far hadde mistet sin formue og hadde ikke råd til døtrenes medgift, slik at de kunne bli ”godt gift”. I desperasjon ville han derfor selge dem til et bordell. Da Nikolas hørte om det, kom han i hemmelighet til huset om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til, og slik frelste han alle de tre søstrene fra bordellet.

Kort etter at Nikolas var blitt presteviet, ble han abbed i et kloster hans onkel hadde grunnlagt. Da onkelen døde, dro Nikolas på pilgrimsferd til Egypt og til Det Hellige Land. Da han kom tilbake, ble han valgt til biskop i Myra. Han var fremdeles svært ung. Noen kilder hevder han ble biskop i år 300; da var han i så fall bare 20 år. Mer sannsynlig er det at han ble biskop drøyt ti år senere. Han skal ha vært en from og dyktig biskop, og bispedømmet hans blomstret opp.

Kildene er samstemte om at biskop Nikolaus døde 6. desember, men årstallet er mer usikkert. Det nærmeste man kommer, er at han trolig døde en gang mellom 345 og 352. Gitt at han var født i 280, var han altså et sted mellom 65 og 72 år da han døde. I motsetning til de aller fleste helgener fra denne tiden, døde han ikke som martyr.
Vi leste fra Hebreerne: Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet. Gjøre Guds vilje, det var vel det han gjorde den hellige Nikolas, da han ga all sin rikdom til de fattige. La oss, nå som julen nærmer seg også forvalte vår rikdom slik at Guds vilje skjer.

La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

5. desember – ta imot hverandre

Romerne 15, 4 – 7

4 Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. 5 Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. 6 Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. 7 Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.


Slik lyder Herrens ord.

Denne teksten er hentet fra Paulus brev til menigheten i Roma. I motsetning til de andre Paulusbrevene skriver Paulus dette til en menighet han ikke har grunnlagt, og det er også en menighet han ikke har møtt tidligere. Brevet sendes menigheten fordi Paulus ønsker å dra å besøke dem, og han sender brevet foran seg, der han presenterer hva han lærer og tror.

Romerbrevet er derfor en spennende presentasjon av Paulus sin lære. Og et av de få bibelversene jeg har lært meg utenat, er å finne i dette brevet, i det 8. kapittel,
vers 1: Så er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Teksten vi leste er en lesetekst i gudstjenesten denne søndagen. Og det er særlig en setning som fester seg hos meg. Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.

Jeg synes det setter vakkert ord på det som alltid må være en kristen sitt utgangspunkt, nemlig takknemlighet og glede som blir til handling.

For når kirken oppfordrer oss til å gjøre gode gjerninger, så er det ikke fordi vi skal tilfredsstille et guddommelig krav. Gode gjerninger gjort av plikt kan være nyttige, men når de er gjort av kjærlighet og takknemlighet får de en mye større betydning.

Jesusbarnet som vi venter på, han viser oss Guds kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet så stor og sterk at Gud ble menneske for vår skyld. Gud var villig til å dele våre kår, vise oss godhet, tilgivelse, omsorg, gi oss tid og råd. Men aller viktigst han var villig til å dø for våre synder.

I en av våre vakre julesalmer synger vi: Fra krybben til korset gikk veien for deg, slik åpnet du porten til himlen for meg. Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei, så alle kan samles i himlen hos deg.

Dø for våre synder. For femti år siden hadde alle nordmenn et forhold til hva det betydde. I dag er det mer fremmed tale. Hva betyr det?

Det betyr at Gud holder oss ansvarlig for våre liv. Og vi har ikke levd opp til den guddommelig lov. Men i stede for å forkaste menneskene, velger Gud å bli menneske. Men menneskene endte opp med å drepe Jesus. Og Gud valgte å la sin egen død, gjelde som soning for våre synder. For døden, som holder oss borte fra fellesskap med Gud, beseiret Gud når han reiste Jesus opp fra de døde. Og Han lover den som tror, at også for deg er døden beseiret. Og dette er troens mysterium. At død ble til liv.
Og det er her vi finner virkelig juleglede, at Gud lar en frelser bli født. Og det er her vi finner kilden til takknemlighet og glede: Gud er villig til å dø for meg, burde ikke jeg da være villig til å selv gi nåde, tilgivelse og kjærlighet, selv til dem jeg synes egentlig ikke fortjener det.

Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære. Paulus skriver dette i en sammenheng der det handler om fellesskapet i den kristne menighet. Der de sterke må bære de svakes byrder også. Vi kristne har ofte vært flinkere til å snakke om kjærlighet, enn å praktisere den. Kanskje særlig mot hverandre. Menigheter har stått hardt mot hverandre, harde ord har falt om andres dåpssyn, bibelsyn og menighetsliv.

Adventstiden handler om å forberede seg på å ta imot Jesus. En del av den forberedelsen burde også innebære at vi som kristne søsken er villig til å vise hverandre at vi bryr oss om hverandre, og at vi på tross av forskjeller står sammen i håpet til det barnet som blir født, og som vi alle kaller for verdens frelser.
Mon tro om ikke en kristenhet som taler varmt om hverandre, og støtter hverandre er et viktigere vitnesbyrd om Jesus som verdens frelser, enn vi egentlig er klar over. Det er viktige og store teologiske spørsmål som skiller de kristne kirkene, også i Øksnes. Men det største og viktigste spørsmålet, om frelsen i Jesus Kristus, den står vi sammen om.

Å snakke ondt om eller latterliggjøre de som ikke tror akkurat som meg, det er også min synd. Det ber jeg om tilgivelse for. Og jeg ber om at vi i framtiden må ta imot hverandre, som Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.

La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

4. desember - Forfølgelser

Matteus 24, 3 – 14

3 Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»
4 Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! 5 For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias!' Og de skal villede mange. 6 Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. 7 Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. 8 Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.
9 Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. 10 Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. 11 Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill. 12 Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. 13 Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. 14 Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.

Slik lyder Herrens ord

Det er mange, litt i overkant heftige tekster som tilhører adventstiden i kirken. Det handler om å være beredt. Om å være klar, også når prøvelser møter oss. Og her vi sitter i det mette Norge, med en kirke finansiert av det offentlige, kan det virke voldsomt og virkelighetsfjernt de ordene som Jesus her legger ut. Falske profeter, forfølgelser….det virker fjernt.

Kanskje var det mer forstålig for de første kristne, som stadig erfarte forfølgelse og trakassering. Martyriet, det å dø for sin tro, ikke som selvmordsbomber, men fordi keiseren og andre styresmakter forfulgte de kristne, var ikke uvanlig for de første kristne som leste disse tekstene.

Men også i dag finnes det kristne i verden, som forfølges for sin tro. I autoritære regimer i andre deler av verden, finnes det kristne som må holde sin Bibel gjemt, som må feire gudstjeneste i skjul, og som risikerer livet ved å fortelle sin nabo om Jesus. I Pakistan ble den kristne firebarnsmor Bibi dømt til døden ved henging den 8. november fordi man mente hun hadde vært blasfemisk i en samtale med muslimske kollegaer. Bibi skal ha sagt at Jesus døde for hennes skyld, og spurt sine kollegaer hva Muhammed hadde gjort for dem. Fredag i forrige uke, deltok flere hundre i et demonstrasjonstog når det ble kjent at myndighetene vurderte å benåde Bibi, hun har allerede tilbragt 1,5 år i fengsel.

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Det gjelder sosial urettferdighet, det gjelder når andre opplever mobbing og trakassering i Norge. Men det gjelder også når våre kristne søsken forfølges for å bekjenne det vi trygt kan bekjenne i Norge; at Jesus er verdens frelser.

Mange kristne har brukt mye tid på å lete etter tegn på endetiden. Kriger og naturkatastrofer brukes som tegn for å si noe om at Jesu kommer igjen snart.
Jeg tror en slik tilnærming er helt feilslått. Er det noe som er sikkert så er det at det blir en overraskelse når det skjer. Men det som går igjen i disse tekstene som handler om Jesu gjenkomst, er at de handler om å være beredt. Om å fortsette å tro, når andre forlater troen. Fortsette å tro når ondskapen herjer. Fortsette å tro når man blir latterliggjort og spottet. Fortsette å stå opp for sannheten, også når det koster.

Troen viktigste motstander i Norge er verken vold, spott eller forfølgelse, men likegyldighet. I våre mette liv, der vi er så godt velsigent på alle vis, så er det nesten så vi ikke trenger Gud. Og hvis vi skal stole på noen andre enn oss selv, så er nok penger godt kvalifisert for å være Norges fremste avgud.

Vi forbereder oss på jul. På barnet som skal bli født. Det lille Jesus barnet er det ikke så krevende å samle seg rundt. Men Jesus forble ikke en baby. Han ble en voksen mann, som stiller oss på et valg når Han sier han er Guds Sønn.

Jesus døde for mine synder, hva har din Gud gjort for deg…jeg synes det er et godt spørsmål Bibi stilte. La oss håpe og be hun ikke må betale martyrprisen for sin tro.


La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

3. desember – Vær beredt

Lukas 12, 35 – 40

35 Spenn beltet om livet og hold lampene tent! 36 Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. 37 Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. 38 Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt.
39 Men det skal dere vite: Dersom huseieren visste i hvilken time tyven kom, ville han ikke la ham bryte seg inn i huset. 40 Vær også dere forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.»

Slik lyder Herrens ord.

Er jula blitt som en gjøkunge? Gjøken legger sine egg i andres reir. Og gjøkungen vokser raskt, og etter hvert som den vokser lemper den visstnok ut de andre ungene av redet. Jula er en høytid som blir større og større. I oktober kom julemarsipanen i butikkene. Og før 1. søndag i advent åpner julegater, og juletrær tennes. Det er lite tiod igjen til advent, til å forberede seg. I kirken er adventstiden en tid som preges av tekster med alvor. Ikke en barnlig glede over barnet som kommer, men et alvor. Et alvor om å være beredt når Jesus kommer, ja som et lite barn på julaften, men også når han en gang kommer igjen.

Da jeg var syv år, avla jeg speiderløftet for første gang. Og i snart tredve år har jeg levd med dette løftet om å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Og mange, mange ganger har jeg hørt speidernes valgspråk; Vær beredt, sier lederen, alltid beredt svarer speiderne.

Alltid beredt. Det er ikke alltid jeg har fått det til, verken å leve opp til speiderløfte eller og alltid være beredt. Men det har likevel fulgt meg som idealer gjennom livet. Og jeg tror at det på mange måter har vært med på å forme meg til den jeg er. Kanskje begynte mitt prestekall å vokse den gangen jeg lovte å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Kanskje var det ønsket om å være beredt, som gjorde meg klar til å ta utfordringer jeg ellers ville veket unna.

Jesus ber oss i dagens evangelietekst om og alltid være beredt. Alltid være klar hvis han skulle komme igjen. For meg er det både urovekkende og beroligende å tenke på at Jesus en gang skal komme igjen.

Det er absolutt dager og situasjoner der jeg synes det hadde vært greiere å bli tatt på fersken hvis Jesus kom igjen, enn andre dager. Jeg vil vel heller at han kommer igjen mens jeg feirer gudstjeneste i en av Øksnes sine kirker, enn når jeg er både urimelig og kravstor ovenfor mine omgivelser.

Vi vet at livet er sånn. Noen dager går det greit, mens andre dager er det tyngre, vanskeligere å gjøre det som er rett.

Da er det en trøst å vite at det er ikke hva jeg gjør, som til syvende og sist skal være avgjørende, men Guds nåde. Gud vet at vi mennesker ofte vil det bedre enn vi får det til. Han vet om alt som er vanskelig i livet. Men han vet også at vi trenger idealer. Han vet også at noen ganger er mennesker så utrolig mye bedre, modigere, tilgivende og omsorgsfulle enn man forventer.

Derfor møter Gud oss med begge deler. Gud møter oss med sine krav om at vi skal være gode mennesker, men han møter oss også med nåde i Jesus når vi ikke klarer det. Den som bare hører kravet bli utmattet, den som bare hører nåden, strekker seg ikke mot å gjøre det bedre. Hvordan skal vi klare å holde begge deler sammen.

Noen av mine flotteste og viktigste samtaler har jeg hatt rundt et leirbål sammen med speidervenner. Og noen ganger har de samtalene fått lov til å handle om avstanden mellom ha jeg vil, og hva jeg får til. Og jeg husker en speiderledere sa til meg en gang: De gamle sjømenn seilte etter stjernene, ikke for å komme til stjernene, men for å komme til målet. Det er et bilde jeg er glad i, og som jeg ofte har brukt senere. Idealer er viktig, ikke fordi vi skal regne med å bli perfekte, men fordi vi trenger dem når vi styrer livsskuta vår på vei mot målet.

Jesus ber oss være beredt, beredt til å strekke oss etter idealene, men også beredt til å stole på Hans nåde. Da er vi også beredt når han en gang kommer igjen.

La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

2. Desember - Ta deg av de svake

5. mosebok 24, 17 – 22

17 Du skal ikke fordreie retten for innflyttere og farløse og ikke ta en enkes klær i pant. 18 Kom i hu at du var trell i Egypt, og at Herren din Gud fridde deg ut derfra. Derfor byr jeg deg å gjøre dette.
19 Når du høster inn kornet på åkeren din og glemmer et kornband der, skal du ikke vende tilbake og hente det. Innflyttere, farløse og enker skal få det. Da vil Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid.
20 Når du slår ned frukten av oliventreet, skal du ikke se over grenene en gang til. Det som er igjen, skal innflyttere, enker og farløse ha. 21 Når du høster vingården din, skal du ikke sanke de druene som er igjen. Dem skal innflyttere, farløse og enker ha. 22 Kom i hu at du var trell i Egypt. Derfor byr jeg deg å gjøre dette.


Slik lyder Herrens ord.

Dagens tekst er hentet fra 5. mosebok. Og 5. mosebok gir seg ut for å være Moses sin siste tale til folket. Når talen er ferdig fører Gud han opp på et fjell, og lar han se landet som folket skal få, men Moses får ikke gå inn i det. Og Moses dør, og Gud selv gravlegger Moses.

Folket står på terskelen av en ny tid. De har flyktet fra Egypt, vært 40 år i ørkenen, og nå skal de innta det landet som Gud har lovet dem. Og folket trenger lover, og der det moses gir folket.

Og de lovene som vi leste, er også idealer som vi bør holde i hevd i vårt samfunn. Israelittene blir bedt av Gud om sette igjen korn, la det henge igjen oliven og vindruer til innflyttere, farløse og enker.

Dette var de som hadde minst i dette samfunnet. Innflytterne manglet eiendom, og stammenettverk. De farløse og enkene hadde ikke noen som var deres forsørgere, de var overlatt til folkets gavemildhet. Derfor var det viktig å la det være igjen noen av basisvarene korn, oliven og druer som disse unne høste.

I dag er det også FNs internasjonale dag for avskaffelse av slaveriet. Og selv om vi skulle tro at alt slaveri var avskaffet i 2010, så er det ikke sånn. I det moderne slaveriet holdes kvinner, barn og menn fast i slavelenker f.eks gjennom lån. En kvinne kan få lån for å få hjelp til å reise til et annet land, her må hun betale sin gjeld som sexarbeider. Trafficking er en trist realitet, og ofrene lever også i vårt Norge.

Fattigdom skaper desperasjon, miljøkatastrofer skaper desperasjon, krig skaper desperasjon, og desperate mennesker legger ut på flukt.

Tenk hvis det var deg som hadde måttet legge alt du kjente bak deg, venner, familie, landet der de forstår ditt språk, tror på din Gud, har en kultur du kjenner, for å redde livet i krigssituasjon, eller for å skaffe deg mat fordi sulten råder der du egentlig kom fra.

Vi lever i verdens rikeste land, og det gjør meg oppriktig opprørt når noen mener vi ikke skulle ha råd til å ta imot flyktninger. Og jeg blir sint når man prøver å bruke kristendommen som legitimitet for å holde flyktinger ute av Norge. Man maler opp et skille mellom kristendommen og de andre, og ofte er det Islam som må spille rollen som stor og slem.

Men kristendommen holdes ikke i hevd i Norge ved å holde andre utenfor. Kristendommen holdes i hevd i Norge ved at de som tror, bekjenner sin tro, samles til gudstjeneste og lever slik Jesus ber oss om å leve.

Og er det noe jeg er veldig sikker på, så er det at Jesus ikke vil godta et nei til et menneske på flukt.

Guds lover, er gode lover. Og de hjelper oss å se at vår neste er like verdifull som oss selv. Vi er ikke, og skal ikke bli like, men vi er likeverdige. Derfor må vi dele av vår overflod, og ta imot mennesker som lider nød.

Andre hudfarger, andre klesskikker, andre matvaner, retter og religiøse skikker. Det er fremmed, og kanskje blir vi litt redde for det vi ikke forstår. Men det vi ikke forstår kan vi lettere forstå, ved å bli kjent med de fremmede. Og en fremmed vi kjenner, er ikke lenger en fremmed, men kanskje en venn, hvertfall en sambygding.

La oss be:

Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

1. desember - Et nådens år fra Herren

Lukas 4, 16 - 22

16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, 17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

18 Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
19 og rope ut et nådens år fra Herren.
20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»22 Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.


I dag er det 1. desember. Og mange glade barn har kunnet åpne den første luken i adventskalenderen sin. Vi begynner å glede oss til jul, hvertfall noen av oss. Men ikke alle kan glede seg like lett.

I dag, 1. desember er det også verdens AIDS-dag. På verdensbasis lever ca 40 millioner mennesker med HIV-smitte. Og man regner med at et par millioner dør hvert år av AIDS. Og verst rammer HIV/AIDS de fattige delene av verden, der de medisinene som er kommet, og som kan gi HIV-positive et langt liv, kun er en fjern drøm.
HIV/AIDS skaper ikke nød i vårt nærområde, men det finnes mennesker som lever i nød, også i vårt nærmiljø. Mennesker som lever så marginalt at det å få en uventet regning kan velte hele økonomien, mennesker som har så lite at det å skulle skape en skikkelig jul med det som hører med av litt ekstra mat og noen gaver, framstår som et umulig prosjekt. Eller mennesker som av ulike årsaker har så store problemer at det vanskelig for dem å forberede og prioritere sine ressurser sånn at det blir julefeiring.

Jesus sier i dagens tekst at han er kommet for forkynne et godt budskap for de fattige, gi fanger frihet, la blinde få se, sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. Og det var det vi så han gjorde men han gikk på jorden. Han møtte mennesker, så deres behov, deres hemmeligheter og deres skyld og deres skam. Og han reiste dem opp, helbredet dem, ga dem tilgivelse, ga dem muligheter til en ny start, hjelp dem i deres nød.

Jesus går fortsatt i blant oss her i Øksnes. Ikke i egen person. Men ved at han kaller oss som vil tilhøre han, ja det er et kall som går til alle mennesker, til å gjøre det han ville gjort.

Diakonen i Øksnes menighet tok forrige jul initiativ til et bredt samarbeid i kommunen, for å dele ut julematesker til mennesker i vår kommune, som trenger en håndsrekning i julen. Og mange stilte opp, ga gaver, hjalp til med handling, pakking og utdeling. Og eskene skapte glede, hos mange som trengte en håndsrekning. 33 esker ble delt ut i fjor, og til sammen 60 mennesker fikk på den måten en håndsrekning til jul.

Også i år skal diakonen og diakonatet videreføre dette prosjektet, sammen med mange gode samarbeidspartnere. Du kan også bidra, og være med å gi spre juleglede til et ukjent medmenneske i ditt nærmiljø, ved å gi en gave. Enten i bøssa for julemateskene på kommunetorget eller til kontonummer: 4648 09 50127 og merke det med julematesker. Eller ta kontakt med oss i kirken for mer informasjon.

Diakonens prosjekt med julematesker er viktig, ikke bare fordi det gir hjelp til noen som trenger hjelp. Men det er viktig fordi det bevisstgjør alle oss som har, på at ikke alle har. Mange liker ikke ordet plikt, men jeg vil bruke det ordet. Jesus lærer oss at vi som har, har en plikt til å hjelpe de som ikke har. Og det er ikke en sur plikt, men en plikt som springer ut av takknemlighet. Takknemlighet over å være rikelig velsignet, og takknemmelighet til han som var villig til å gå fra himmel til jord, bli menneske blant oss, for å frelse oss.

Det er vår oppgave å være Jesu hender, føtter og munn. Vi skal rope ut et nådens år, gi fanger og undertrykte frihet, og gi blindet synet og bringe glede til de fattige.

La oss be :
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen