Siste søndag i kirkeåret - Domssøndag

Prekentekst: Matteus 25, 31-46

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 25. kapittel.

31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, 33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' 37 Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' 40 Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
41 Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' 44 Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?'45 Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Slik lyder Herrens Ord

Det er domssøndag. En dag da vi minnes på at vi skal stå til ansvar for våre liv for Guds domstol. Men til forskjell fra våre domstoler kan man ikke bare kjennes skyldig til straff eller fri uten straff. Foran Guds domstol vil vi alle – lek og lærd, kristen eller hedning være skyldig. For om vi ikke har blitt storforbrytere eller vanekriminelle, så er vi alle vanesyndere og vi har brutt Guds bud om å elske vår neste som oss selv og Gud av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand. Men fra Guds domstol vil vi – ved troen på Jesus Kristus – gå bort uten straff. Til frelse. For straffen har Gud selv båret ved å bli menneske, bli pint under Pontius Piltaus, korsfestet og så dø. For siden å stå opp den tredje dag, fare opp til himmelen, der han nå sitter Guds høyre hånd. Og det er han som sonet straffen som vår trosbekjennelse sier at ”skal komme igjen for å dømme levende og døde”. Dommeren er han som har sonet straffen.

Og dette er barnelærdommen vår: Vi er skyldige til Guds dom, men vi frelses på grunn av Jesus død og oppstandelse. Og frelsen griper vi ved troen. Det er troen som er frelsens vei.

Men hvordan kommer vi da til rette med dagens tekst. Umiddelbart kan det jo virke som det ikke er troen, men våre gjerninger som skal frelse oss når vi leser denne teksten hos Matteus. For det som her virker til å være frelsens grunnlag er hvorvidt vi har vært der for disse mine minste søsken da de sultet, da de var tørste, da de var fremmede, da de var naken, da de var syke, da de var i fengsel. Ja, umiddelbart kan det virke som vår tilstedeværelse for de nødlidende er ikke bare en ønskelig adferd, det er hele kriteriet for hvem som skal gå til høyre eller venstre, til himmel eller fortapelse.

Og denne teksten er ofte blitt brukt til å påpeke viktigheten av diakonale gjerninger, av nestekjærlighet i praksis mer enn ord. Og salmen som skal synge etter prekenen ”Da jeg trengte en neste, var du der, var du der” kan lett forstås inn i en slik tolkning. Var du der, da din neste trengte deg? Og hvem er vår neste spør vi konfirmantene og leser beretningen om ”Den barmhjertige samaritan”. Og konklusjonen på den beretningen er at vår neste er alle mennesker; ikke bare vår familie, våre venner eller våre sambygdinger, men selv våre fiender. For som Jesus sier tidligere i Matteus: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik at dere kan være barn av deres far i himmelen. (Matteus 5, 44-45a)

Og det finnes mange bibeltekster, både i Det gamle og Det nye testamentet som påpeker de troendes plikt til å lindre nød, hjelpe utsatte og marginaliserte grupper i samfunnet, ofte eksemplifisert ved enker og de faderløse. Og diakoni – nestekjærlighet i praksis, er og skal være en uadskillelig del av de kristne og kirkens liv. Men er det frelsens grunnlag? Ska vi likevel dømmes ut fra våre gjerninger? Er vi ikke da tilbake til livet under loven? Hvor ble det av nåden?

Salmen vi skal synge ” Da jeg trengte en neste” ligger tett på dagens Bibeltekst, men den har lagt inn et vesentlig ord som ikke finnes i dagens Bibeltekst: Neste. Teksten sier aldri at det er hvordan vi har opptrådt mot vår neste, som er det avgjørende, men hvordan vi har agert mot disse mine minste søsken. Og hvem er disse mine minste søsken?

Hvis man gjør et søk på ordne ”små” og ”minste” i Matteusevangeliet så vil man se at når dette referer til personer, så referer det ikke til de i nød, de marginaliserte eller de utslåtte i samfunnet. Det dreier seg ikke om enkene og de faderløse i det israelske samfunnet. De små og de minste i Matteus referer til de som følger etter Jesu, til hans disipler og etterfølgere. Og særlig tydelig blir det i Mattes 10, 40 - 42 der det står under overskiriften ”Lønnen for å ta imot en disippel: 40 Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. 41 Den som tar imot en profet fordi han er profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få den rettferdiges lønn. 42 Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel – sannelig, jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn.»

Dagens prekentekst begynner egentlig allerede i kapittel 24, der det står at Jesus satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, da kom de og spurte ham: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» Og Jesus taler til dem om trengselstidene som skal komme, motstand, han gir dem liknelsen om brudepikene og om tjenerne som fikk talenter å forvalte mens deres Herre var utenlands. Og til slutt dagens tekst om dommen. Dette er ikke en tale til folket om at de må vende om for himmelriket er nær, eller hvordan man skal leve sine liv. Det er en tale til disippelflokken, til de allerede omvendte om utholdenhet i prøvelser, en pep-talk for å bruke sine evner for Guds rike, og en advarsel om å hele tiden være forberedt på hans gjenkomst. For han vil komme igjen for å holde dom, skille sauene fra geitene, skille til høyre og venstre – og kriteriet for dommen er hvordan man har forholdt seg til disse mine minste.

Og disse mine minste hos Matteus, det er Jesu etterfølgere.

Da kan jo teksten leses som en tekst som sier noe i retning av at det er ekstra viktig å vise nestekjærlighet ovenfor kristne. Og at verden nærmest kan deles i to grupper, hedninger og kristne. Og ovenfor hedningene er nestekjærlighet en misjonsstrategi, mens ovenfor de troende så er det sann nestekjærlighet uten forbehold. Men det blir også en feillesning.

For det første må vi forstå teksten ut fra den situasjonen den er blitt til. Matteusevangeliet er trolig skrevet rundt år 70 – 80 etter Kristus. Og det er skrevet i klar konfrontasjon mot de jødene som ikke aksepterer Jesus som Messias, og særlig fariseerne. Den unge kristne kirke er noen steder og perioder forfulgt. Og mange steder er den marginalisert, trakassert og under stort press. Det var ikke lett å bli værende som en Jesu disippel. Fellesskapet var avhengig av samhold. Denne teksten maner til et slikt samhold.

Men samholdstanken kommer ut fra en teologisk tanke, en troens tanke, en troens erfaring. Å bli med i det kristne fellesskapet var ikke bare å slutte seg til en ny kult, en ny gudsdyrkelse. Det var noe langt mer. Det var å tre inn i fellesskap der man omtalte hverandre som søsken. Der man fikk en felles himmelsk Far, og en himmelsk bror i Kristus. Og det var et fellesskap som strakte seg utover lokalmenigheten, det gjaldt alle kristne. Men det strakte seg også utover det jordiske fellesskapet. Det var et fellesskap like inn i himmelen, ja et fellesskap med Gud. For som vi leste fra Matteus kap 10, 40: Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.

Å ta sørge for en kristen bror eller søster, er å sørge for Kristus selv. Det er den samme tanken vi finner igjen hos evangelisten Johannes (Joh 15, 5) når Jesus sier: Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Eller hos apostelen Paulus når han sier til korinterne (1. kor 12, 27) Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.

Dagens tekst forteller oss om en Jesus på en veldig radikal måte identifiserer seg med oss. Og det er jo nettopp derfor at Jesu død er vår død, Jesu oppstandelse er vår oppstandelse, og at vi som tror på han regner med nådens gave. Frelsen henger ikke på våre gjerninger. For da hadde vi alle vært fordømt, og ingen kunne regnes som rettferdig. Og det er det som er troens innsikt; at alene kan jeg ikke bli rettferdig for Gud, men ved troen får jeg Guds nåde og kan gå fra Guds domstol til evig liv, der ondskap ikke lenger finnes, der det aldri mer skal høres gråt eller klageskrik.

Disse mine minste er Jesu etterfølgere. Det er oss, det er vårt fellesskap og det er våre trossøsken som mange fortsatt lever under forfølgelse, marginalisering og trakassering. Og på en spesiell måte utfordrer denne teksten oss til å huske dem. Hjelpe dem til å holde ut i troen, så vi sammen kan stå for Guds trone som rettferdige.

Å være en kristen er å tilhøre et fellesskap. Et fellesskap som er annerledes, dypere og rekker bakenfor horisonter enn det fellesskapet vi har med naboer, venner og familie. Det er et fellesskap av søstre og brødre på tvers av språk og nasjoner, på tvers av tid og evighet. Og det som skaper fellesskapet er troen på Jesus som verdens frelser. Det er ikke de gode gjerningene som skaper dette fellesskapet.

Det er ikke våre gode gjerninger som avgjør om vi får være med i dette fellesskapet. Men de gode gjerninger skal strømme ut av dette fellesskapet. Ikke for at vi skal bli frelst, men i glede og takknemlighet over at vi er frelst, og fordi vi vet at en dag skal vi stå for Guds domstol, og svare for våre liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Domssøndag

Matteus 25, 1-13

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene sine. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet. Men ved midnatt lød et rop: 'Brudgommen kommer! Gå og møt ham!'Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke:'Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.' 'Nei,' svarte de kloke,'det blir ikke nok både til oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: 'Herre, herre, lukk opp for oss!' Men han svarte: 'Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.' Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

Kjære menighet!

Så er det siste søndag i kirkeåret. Søndagen som har fått navnet Domssøndag. Om en uke begynner et nytt kirkeår, og på nytt skal det ropes ut et ”Nådens år” fra Herren. Men denne søndagen er det tid for ettertanke, tid for å gjøre opp status i kristenlivet. Tid for å sjekke oljebeholdningen på lampene.

Hvem er det denne teksten handler om. Hvem retter den seg mot. Hvem er brudepikene, både de kloke og de uforstandige.

Evighetsalvoret er et viktig poeng i denne teksten. Noen blir avvist av selveste brudgommen: Jeg kjenner dere ikke! Men hvem er de som blir avvist? Er dette en tekst om de ufrelste? Eller har den noe å si til oss, vi som finner veien til kirken selv på domssøndag med godt vær og skiføre utenfor døra?

Når Jesus taler i liknelser så gir det stort rom for å tolke teksten. Det gir den enkelte mulighet til å finne seg selv i teksten ut fra egne erfaringer. Og jeg tror jo at Den hellige ånd også veileder oss i vår bibellesning, slik at vi klarer å se oss og vårt liv i teksten.

At brudgommen er Jesus tar jeg for gitt. Jesus sammenlikner seg selv med en brudgom tidligere i Matteus, i Matteus 9, 14-15 står det: ”Da kom Johannes’ disipler til ham og sa: «Både vi og fariseerne faster ofte; hvorfor faster ikke dine disipler?» 15 «Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?» svarte Jesus. «Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste.” Og i Matteus 22 finner vi en annen liknelse der himmelriket sammenliknes med et bryllup, da er det snakk om kongesønnens bryllup.

Men hvem er brudepikene? Er brudepikene en gruppe eller er de kloke og de uforstandige brudepikene et bilde på to ulike grupper med mennesker?

Brudepikene – både de kloke og de uforstandige brudepikene venter på brudgommen. Både de kloke og de uforstandige brudepikene vet at brudgommen kommer, og forbereder seg på hans komme. Både de kloke og de uforstandige synes ventetiden blir lang og sovner alle sammen. Både de kloke og de uforstandige ønsker å gå ham i møte når han kommer. Men de uforstandige er ikke i stand til å fylle sin rolle i festen. De skal være med å lage et gledesstrålende fakkeltog for brudgommen som kommer. Men uten olje på lampen kan de ikke fylle sin rolle.

Kjære menighet. Brudepikene er et bilde på kirken. Fellesskapet av de troende som sammen venter på brudgommens komme. I to tusen år har det vært et felleskap på tvers av de fleste skillelinjer, på tvers av generasjoner og nasjoner. Et fellesskap av troende som har bedt ”la ditt rike komme”.

To tusen år, ventetiden kan virke lang, for enda har han ikke kommet. Men si at han skulle bestemme seg for å komme til verden i løpet av vår levetid – vil vi være klare. Eller si at vi blir en av de mange generasjoner som skal oppstå av våre graver når han er kommet tilbake – vil vi være klare.

Er vi blant de kloke eller de uforstandige?

Det er en liten detalj i teksten, som er verdt å legge merke til den søndagen. De uforstandige brudepikene tiltaler brudgommen på en spesiell måte. De sier ” Herre, herre, lukk opp for oss”. Ordet Herre – KYRIOS - på gresk forekommer mange ganger i Matteus. Det som er spesielt er repetisjonen: ”Herre, herre”. Det finner vi bare et annet sted i Matteus, og da kommer det to ganger i løpet av to vers: Matteus 7, 21-22 og vi tar med det påfølgende verset også:

Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? 23 Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!

”Profetert” og ”gjort mektige gjerninger” – her er det ikke snakk om det noen vil kalle lunkne kristne Dette må jo være de som virkelig selv har trodd at de sto på rett side av streken. Er dette da en tekst som vil ta fra oss frelsesvissheten, en tekst som ska få oss opp på et åndelig ”Tå hev”. Kan vi likevel ikke være sikre på frelsen i dåpen, kan vi ikke stole på at vår tro er nok?

Hele vår kirkes eksistens springer jo ut av munken Martin Luthers kamp for å kunne tro seg frelst. Munken Martin Luther fryktet at han skulle gå fortapt, han underkastet seg askese og var på alle måter en ivrig munk. Men han kunne ikke få ro for at han var frelst. Han fryktet Guds rettferdige vrede over synderen Martin Luther.

For Luther, og siden hele vår kirke, så bygger frelseslæren på Paulus sitt utsagn i
Romerbrevets første kapittel: Den rettferdige skal leve ved tro. I vår tradisjon er det blitt selve mantraet: Frelst ved tro. Det er det vi kaller læren om rettferdiggjørelse. Og slik står det i det mest sentrale læreskriftet i vår kirke, den augsburske bekjennelse der Luthers ”parti” legger fram sin lære for Keiser Karl den V på riksdagen i Augsburg i 1530:Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg, Rom 3 og 4.

Dette er blitt betegnet som det kirken står og faller med: Det er kun troen som frelser. Og så har vi ofte i vår kirke satt punktum. Og igjen og igjen kommer vi tilbake til dette: Det er troen som frelser. Det er troen som frelser. Derfor må du omvende deg. Du må omvende deg, du må omvende deg. Men hvorfor forkynne omvendelse for de omvendte?

Jeg tror de uforstandige brudepikene er godt omvendt. De er sikkert både døpt og konfirmert. Ja, hvis vi ser på teksten i Matteus 7, så har de kanskje både profetert og gjort mektige gjerninger. Brudepikene – de kloke og de uforstandige er alle kirken. Men søvnen – ventetiden har brent opp den oljen man hadde. Og de uforstandige, de dumme, hadde ikke tenkt på viktigheten av å kunne etterfylle.
Det er på tide å sette helliggjørelsen på dagsorden i vår kirke. I en tid der vi i vår kirke snakker varmt og høyt om trosopplæring for barn og ungdom, så må vi også forkynne helliggjørelse. For trosopplæring, enten det er for barn, ungdom eller voksne handler ikke om å lære et pensum. Det handler om å leve et liv nær Gud.
Gud har elsket oss først. Det er frelsen. Vi er Guds barn i dåpen, tatt imot av ham, i hans mektige farskjærlighet. Det er frelsen, det er trosgaven, det er rettferdiggjørelsen. Men barnet forblir ikke et spebarn for alltid.
Gud inviterer til mer enn å bli frelst. Gud inviterer til å bli hellig. I den ortodokse tradisjon har de et stort ord: guddommeliggjøring. Et ord som viser tilbake til hensikten med skapelsen av oss mennesker: å være Gud lik.

Og det hadde vært enkelt for meg og for dere, hvis jeg nå kunne presenterer den ene vei til hellighet. En tydelig oppskrift på hvordan vokse i hellighet. Men den finnes ikke. Vi mennesker er forskjellige. Også vår vei meg Gud er forskjellig. Men det finnes noen grunnleggende ting som hører med i kristenlivet, og som fremmer vår hellighet. Jeg vil kalle det hellige vaner. Og jeg kaller det med vilje for vaner. Vaner fordi det bør være preget av regelmessighet. Og vaner fordi det kanskje ikke alltid gir de ekstatisk følelsene, men det bygger oss opp over tid. Frokost er sjelden et høydepunkt i mitt liv, men uten frokost er også resten av dagen litt redusert.

Gudstjenstestliv – fellesskap med andre kristne. Om dette skjer med messesang eller mer i møtesjangeren tror jeg er underordnet. Men det er viktig for en kristen å ta del i et kristent fellesskap.

Nattverden – er Jesus sin gave til kirken, sammen med dåpen. Ved nattverdbordet møter vi Gud på en spesiell måte. Og Guds nåde blir konkret, den smakes – bokstavelig talt.
Bønn – er vår samtale med Gud. Den skkieller seg fra de samtalene vi har med hverandre, fordi det er sjelden responsen er så umiddelbar og hørbar som når vi snakker med hverandre. Men Gud hører bønn. Og ikke minst bønnen former vår livsinnstilling. Bønnen hjelper oss å være himmelvendte.

Bibellesning – Bibelen er Guds ord til oss. Og noen ganger treffer det oss midt i livet, andre ganger virket teksten mer fjern. Men vanen, vanen å lese sin Bibele og kjenne Guds Ord vil over tid prege vårt liv og vår livsinnstilling.
Gode gjerninger – hele vår kirke bygger på den grunnleggende tanken at ingen blir frelst ved gjerninger. Men det kristne livet, det som kommer etter frelsen bør preges av gode gjerninger. Ikke fordi det frelser oss, men fordi vi ønsker å leve etter Guds vilje. Vi ønsker ”la din vilje skje på jorden, som i himmelen”. Diakonien er trolig kirkens mektigste vitnesbyrd i en verden som ellers er rik på ord.

Syndsbekjennelse. Det skjer her søndag i gudstjenesten. Men jeg skulle ønske at flere i vår kirke tok i bruk skriftemålet, det å komme til en prest, som har en fullstendig taushetsplikt om det han hører i skriftemålet, og bekjenne sine synder. Skriftemålet, mange oppfatter kanskje det som noe katolsk. Men vår kirke har aldri avviklet skriftemålet. Men vi har aldri vært gode til å markedsføre det heller. Å skrifte er en erfaring av grusomt og fantastisk, eller lov og nåde. Å komme til en prest, og legge fram sine synder er ikke bare enkelt. For det som ellers skjedde i skjul blir synlig for et annet menneske. Og ingen i rommet prøver å bortforklare det som var galt. Og hvor godt er det ikke å oppleve at man likevel er tålt, likevel er elsket, og tilgitt. Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn. Ingen i rommet korter ned på Guds grenseløse nåde.

Dagens tekst slutter med følgende linje: Våk, for dere vet ikke dagen eller timen. Kjære menighet. Åndelige skippertak er helt verdiløse, de er kanskje til og med skadelige – fordi de ofte gir grunnlag for dårlig samvittighet og motløshet. Om en uke begynner et nytt kirkeår. Kanskje skal det være året der du tar noen nye skritt i kristen vekst og modning, i helliggjørelse. Noen skritt nærmere å oppfylle Skaperens vilje med ditt liv: å være Gud lik.

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen