Preken, Hamar domkirke, Mikkelsemess 2026

Matteus 18,1-6.10-11, 2. mosebok 23,20-22, Hebreerne 1,5-14

Kjære menighet

Hva skal vi som moderne mennesker tenke om engler? 

Å være troende menneske i en sekulær samtid kan være en nokså motsetningsfylt opplevelse for vårt indre jeg. 

På den ene siden vil jeg tro at de fleste av oss er veldig rasjonelle og sekulære i de fleste av våre antagelser. Vi legger årsak-virkning til grunn i de fleste av våre resonnement. I motsetningen til hva som var en vanlig tenkning lang tid tilbake, så konsulterer vi verken Bibelen eller Gud i bønn før vi kjøper eller selger, eller inngår andre typer avtaler. I motsetning til det som var vanlige i tidlige tider så vil vi sjelden tenke at uår, ulykker eller sykdom er Guds straff. Vi vil ofte se til naturkrefter, vi vil på sammenheng mellom utslipp og endringer i miljøet, vi vil tenke at verden også er full av ulykker eller sykdom som ikke har noen annen grunn enn uflaks og tilfeldigheter Som moderne, protestanter så lar vi heller ikke vår tro påvirke hva vi spiser. Hvis vi faster eller har spesielle dietter så er det gjerne på grunn av helse eller forfengelighet, ikke tro. 

Som troende mennesker i en sekulær samtid, så står vi i fare for å rydde Gud inn i et hjørne av tilværelsen. 

Kanskje er moral og etikk det livsområdet der Gud fortsatt tar størst plass. Med utgangspunkt i et verdenssyn, der Gud er hele verdens skaper, den kristne tanken om alle menneskers likeverd, og Gud som kjærlighetens opphav, tradisjonen med de ti bud, og en to tusen år lang historie for etisk tenkning og refleksjon med utgangspunkt i kristen tro, så er den kristne tro fortsatt en sterk kraft på det etiske området, også i et sekulært samfunn. 

Men hva med troens mer overnaturlige side. Hva med de sider av troen som ikke handler om vår egen kraft og vilje til å leve gode liv. Hva med de sider av troen som handler om en Gud som griper inn i verden. En Gud som endrer oss gjennom sin hellige ånd. En Gud som det gir mening å henvende seg til, håpe på og lengte etter. En Gud som faktisk slår hull og sprekker i vår samfunns nokså altomfattende sekulære livsholdning, uten å bli overtro. Hva med de sider av vår tro som ikke lar seg forene med borgerlig snusfornuft. De sider som gjør at det er meningsfullt for oss å synge Wergeland sin aftenbønn for våre barn: «Når jeg legger meg til hvilke, 13 engler hos meg står….»

Mikkelsmess

I dag ferier vi Mikkelsmess her i Hamar domkirke. Dette er en festdag som hvertfall kan spores tilbake til slutten av 300-tallet der man feiret erkeengelen Mikael. I ulike kirker er det litt ulike tradisjoner for hvilke engler som nevnes spesielt denne dagen, og hva dagen markerer. Og i vår kirker er dette dagen for erkeengelen Mikael og alle engler, så har du hørt om en engel, eller møtt en engel, så er den inkludert i denne dagen. 

I katolsk tid var en rekke kirker viet erkeengelen Mikael. Kirker viet til erke-engelen Mikael lå ofte på høyder. Innenfor domprostiet er jeg blitt fortalt at det skal ha vært en Mikaelskirke på Vangsåsen, og i Løten så har vi jo ruinene av St. Mikaelskirken på Rokoberget. Og så vet vi at mange sentrale kirker i middelalderen hadde sidealtre viet til erke-engelen Mikael, så det kan godt hende at det i den gamle Hamardomen, og i Ringsaker kirke har vært sidealtre viet til erkeengelen Mikael.

Alle de tre Abrahams-religionene har historier om engler i sine hellige skrifter. I Bibelen finner vi over tre hundre fortellinger om hvordan engler opptrer både i forhold til Gud og mennesker. 

Tre tekster om engler

I dag så møtte vi tre tekster om engler. Fra 2. mosebok så hører vi om en engel som skal følge folket. Det virker som engelen har en dobbelt rolle. Gud sier både: jeg sender en engel foran deg for å bevare deg på veien – altså en beskytter. Men like etter sier Gud: Sett deg ikke opp mot ham, for han vil ikke bære over med syndene deres, for mitt navn er i ham. Så engelen er ikke bare en beskytter, men også en som vokter at folket holder seg til Guds bud. 

Teksten fra Hebreerne er kanskje det nærmeste vi kommer en kort englelære i Det nye testamentet, der teksten skiller nøye mellom sønnen og englene. Mens Sønnen er «født» av Gud, og dermed er Gud. Så har englene en klart mer underordnet rolle. De er ikke Gud, men de skal «tilbe» Sønnen, og de er ånder i Guds tjeneste som skal «hjelpe dem som skal arve frelsen». 

Også leste vi fra Matteus. Teksten om det lille barnet som løftes fram som trosforbilde. Men også en tekst om det ekstra vernet som Gud gir til barnet: 

Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.

Og som en forlengelse av dette vernet så kommer englene:

Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.

Englene

Kjære menighet

Kanskje har du et nært og fortrolig forhold til engler, kanskje tenker du at de egner seg best som julepynt. Eller kanskje du er et sted midt imellom. Uansett: Det er ingen salighetssak at vi tenker og tror det samme om engler. Men hva kan Bibelens fortellinger om engler lære oss om Gud? 

Gud som fellesskap

For det første så tror jeg at englene minner oss på fellesskap som en guddommelig egenskap. Vi har kanskje lett for å tenke oss Gud i ensom majestet der opp i himmelen et sted. Men det er mange ting ved vår tro som forteller oss at fellesskap er en del av Guds vesen. En treenig Gud er aldri alene. Men også englene sier noe om Guds ønske om fellesskap. Når vi snakker om engler så er plutselig ikke lenger himmelen et ensomst sted, der Gud Fader troner i ensom majestet. Men et sted fylt av Liv. Gud har fellesskap med engelen, men det er jo også sånn at veldig mange av Bibelens beretninger om engler, nettopp er med på å bygge bro mellom himmel og jord, knytte Gud og mennesker sammen. Som engelen som fortalte Maria at hun skulle bære fram Jesus, og som siden viste seg for hyrdene på marken. Eller englene som kom til Abraham og Sara. Eller engelen som sloss med Jakob, men som endte opp med å måtte velsigne han. 

Kampen mot det onde

For det andre – og det er særlig aktuelt når vi minnes erkeengelen Mikael, så minner englene oss på Guds kamp mot ondskapen. I både Bibelen, og i mer apokryfe myter og legender så er erkeengelen Mikael den som står i front i kampen mot djevelen og ondskap. Så kanskje er englene en manifestering av gudskreftene, kreftene som virker for det gode i verden. De kreftene som noen ganger nøyer seg med å sette ord på det som er sant og godt, og andre ganger går i aktivt kamp med det onde. 

Guds nærvær og omsorg

Jeg begynte denne prekenen med å si noe om den spagaten man som troende menneske i en sekulær verden kan oppleve at man står i. For det er jo ikke bare resten av verden som tenker sekulært. Også vi som tror tenker veldig sekulært om verden. Og det sekulære har en tyngde som uttrykk for det fornuftige, det moderne, det som kan samle oss. Derfor tror jeg at det å feire Mikkelsmess, og Bibelens englefortellinger er en god utfordring nettopp for oss somer både sekulære og troende. For Bibelens engelberetninger kan minne oss på at det å være en kristen, at det å tro, det er å bekjenne seg til et verdensbilde som er mer en materie. Å være troende er å gi sjel og ånd – en plass i verden. Det å tro er å bevare håpet om at det er noe større i vår verden enn det materielle. Det er å tro at det er en mening, og en handlende Gud i tilværelsen, som drar den i retning det gode. Og som en gang i blant griper inn med det vi kan kalle englevakt, eller sender oss engler både menneskelig og andre som trøster, bryr seg og viser oss kjærlighet. Å være troende er å holde fast på at verden kan ikke fullt og helt forklares med det vi ser, med det vi kan måle og med naturlovene. Men at det finnes en x-faktor. En x-faktor som gir mening til begreper som kjærlighet, skjønnhet, nåde, omsorg, inderlighet. Mening som ikke kan forklares med artens overlevelse eller kjemiske prosesser i hjerne. Mening som dypest sett handler å se Gud og nærme seg Gud. 

Og da er vi kanskje tilbake til evangelieteksten for denne dagen: 

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?»  Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem 3 og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.

Barnet som trosideal gir rom for spørsmål. Få stiller så mange spørsmål som små barn. Men teksten utfordrer oss også til å vende oss til Gud med en barnlig tillit. På samme måte som små barn, så kan heller ikke vi voksne forstå alt, men vi kan rekke fram våre hender i tro på at det finnes en Gud som vil løfte oss opp, ta vare på oss, og vise oss den rette vei. For det som tror må være åpen for erfaringer som ikke kan telles og måles, og for en verden der det ikke bare er plass til en kropps erfaringer, men en sjelens og åndens erfaringer. Og når vi opplever det, så er det kanskje en engel som har berørt oss. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Underet på feil sie ta Mjøsa - 16. søndag i treenighetstiden 2026. Preken i innsettelsesgudstjeneste som domprost i Hamar, Hamar domkirke

Altertavlen i Hamar domkirke. Malt av Henrik Sørensen i 1954.
Fra venstre: Verdensmisèren, Den oppstandne Kristus, Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse

Tekster: Markus 7,31-37, Salme 40,2-6, Romerne 8,19-23 

Kjære menighet! 

Noen ganger er det viktige detaljer i en bibeltekst som vi ikke umiddelbart legger merke til. 

Jeg vil tro at det som dere husker best fra dagens evanglielesning er at det skjedden en helbredelse. Det er det som er spektakulære i teksten.  

Men før Markus forteller HVA som skjer, så forteller han HVOR det skjer. Og det er ikke uvesentlig, for i denne teksten – kjære menighet - befinner Jesus seg «på feil sie ta Mjøsa» - eller hvertfall Genesaretsjøen. Han er i Dekapolislandet. 

Det lett for oss som er på denne siden å vite hva som er rett og feil side av Mjøsa. Domprostiet er selvsagt på Mjøsas solside, mens Gjøvik og Toten må være skyggelandet.  

Men hører vi på Vazelina, så kjenner vi historien om han som lengtet «hjemmat til Toten. Ætter ti år som Brummendøl» på «feil sie ta Mjøsa».  

Den riktige siden er som regel den siden vi selv befinner oss på. Feil side er der de andre bor. Diskusjonen om hva som er «feil sie ta Mjøsa» er en nokså ufarlig og sikkert humoristisk utslag av en dypt menneskelig vane – at vi deler verden i DE og VI. Våre VI er ofte de som likner på oss selv. Og vi har ofte en forståelse av det VI som vi selv tilhører som det normale og det gode. Mens de andre er motsatsen av oss 

Slik var det også på Jesu tid. 

På vestsiden av Genesaretsjøen lå Galilea, hjemtraktene til Jesus og hovedsakelig et jødiske område. Men i dagens evangelietekst så befinner Jesus seg i Dekapolis-landet som lå på østsiden. Det var et område dominert av gresk-romersk kultur og med en hovedsakelig ikke-jødisk befolkning. 

Jesus er en fremmed, hvertfall en minoritet i det landskapet han nå befinner seg. Den jødiske rabbien er i hedningenes land. Han er på «feil side ta Mjøsa». 

Den syrisk fønikiske kvinnen 

Jesus har ikke kommet hit ved en feil. Uten å bli for detaljert på geografien, så har han vært i hedningenes land en stund når vi kommer til vår fortelling i Markusevangeliet. Rett før den fortellingen vi leste i dag så har Jesus møtt en syrisk-fønikisk kvinne. Markus gjør det svært tydelig at hun ikke tilhører det jødiske folket. Hun kommer til Jesus fordi datteren hadde en uren ånd. Og hun ber ham om hjelp. Og historien som følger stiller Jesus i et meget usympatisk lys.  

For Jesus sier: «La først barna bli mette. For det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» 

Det er harde ord. Det jødiske folket er barna ved bordet. Hun og datteren befinner seg utenfor, der er hunder. Men kvinnen gir seg ikke: «Herre, også hundene under bordet spiser smulene etter barna.» 

For en kvinne og for et mot.  Dette er den eneste Jesus-ortellingen jeg kjenner der ikke Jesus er helten min. Helten må være hun som insisterer på at Guds godhet må være uten grenser. Og datteren blir løst fra de onde åndene.  

Guds kjærlighet på vandring 

Og så, rett etterpå, kommer vår fortelling, der Jesus fortsatt er i et landområde dominert av hedninger.  

Vi tenker nok ofte at det først er med er med misjonsbefalingen av evangeliet legger ut på vandring, men i evangeliene så ser vi at allerede med Jesus så legger Guds kjærlighet ut på vandring for å nå nye folkeslag.  

Og det er en bevegelse vi skal være takknemlige for. For det er denne grensesprengende bevegelsen fra det ene folket til de mange folk, fra en kultur til stadig nye kulturer, fra et språk til mange språk, som en gang bragte evangeliet til både rett og feil sie ta Mjøsa.  

Kan vi tro på under?

Men selv om stedet er viktig i dagens fortelling, så skal vi ikke underslå det som faktisk skjer i dagens evangelietekst. Og da kommer spørsmål som: Hvordan skal vi forholde oss til Bibelens underberetninger? Kan  vi i 2026 håpe på under? Gir det mening å be om dem? 

I dagens tekst så fører de en mann til Jesus. Han er døv og har vondt for å tale. De ber Jesus legge hånden på ham. Vi får ikke vite hva mannen heter. Vi hører heller ikke hans egen stemme før helbredelsen. Det er andre som fører ham fram og ber på hans vegne. 

Men Jesus gjør ikke helbredelsen til en offentlig maktdemonstrasjon. Det står at «Jesus tok han med seg bort fra mengden». Vi må anta at det var rom for mannen til å både protestere og gå bort fra Jesus. Men han blir, og Jesus stikker fingrene i ørene hans. Han tar spytt og berører tungen hans. Han løfter blikket mot himmelen. 

Og så står det at Jesus sukker.   

Skapningen som sukker 

Og i dag er det verdt å stoppe opp ved dette lille ordet. For det samme ordet hørte vi i Paulus sitt brev til romerne. Der er det ikke Jesus som sukker, men Paulus skriver at hele skapningen sukker og stønner som i fødselsrier. Og ikke bare skapningen – også «vi som har fått Ånden» sier Paulus - altså vi kristne - sukker med oss selv mens vi lengter etter at kroppen og livet skal settes fri. 

Det Paulus setter ord på her er en dobbelhet til verden som vi kristne bærer med oss. Skapningen er god, men den er forgjengelig. Livet har potensiale for mye godt, men det er sårbart. Vi blir syke. Vi mister mennesker vi er glad i. Kropper og krefter brytes ned av alderdom, av sykdom, av slit, av ulykker. Og det er ofte så urettferdig det som skjer. Og det er ikke sant at det er en mening med det.  Veldig mye av verdens nød og elendighet er faktisk helt meningsløs. 

Underet 

Men midt i denne forgjengelige verden, som sukker, så møter Jesus denne mannen med et under.  

«Effata!» «Lukk deg opp!» sier Jesus. Og mannen blir helbredet. 

Og kanskje kunne mannen gjort ordene vi hørte fra Salme 40 til sine:  

«Jeg ventet og håpet på Herren. 

Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.» 

Og kanksje er det noen her som kan si akkurat det samme: 

«Jeg ventet og håpet på Herren. 

Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.» 

En Gud som bryr seg 

For kjære menighet! 

Vi tror på en Gud som bryr seg. En Gud som hører. En Gud som handler i historien. En Gud som setter føtter på fjell. Bønn er ikke egen-terapi, eller samtale med en usynelig venn. Bønn er en henvendelse til en Gud vi forventer at hører.  Kanskje han ikke handler, eller handler anderledes enn vi håpet, men vi forventer at Gud hører våre bønner. 

Men det skapte er «underlagt forgjengeligheten» som Paulus skriver, og det «sukker og stønner». Og som en motkur mot religiøst svermeri som lover helbredelse og undrer så skriver Paulus: «Også vi som har fått Ånden, … sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.».  

Men selv med denne nøkternheten, så er det ingen grunn til å late som om kristne mennesker ikke håper og ber om at Gud skal gripe inn. 

Det gjør vi. 

Vi håper. Vi ber. Vi tenner lys. Vi legger navn og liv fram for Gud. Noen ganger opplever vi at det skjer noe vi nesten ikke våget å håpe på. Andre ganger er Gud taus.  

Begge deler hører til det kristne livet. I møte med Bibelens underfortellinger så er det greit å huske at vi fortsatt er på «feil sie ta» evigheten.  

Verdensmisèren

Kall til tjeneste 

Kjære menighet! 

Til venstre for den oppstandne Kristus her fremme i Hamar domkirke så har Henrik Sørensen malt «verdens-miseren». Det er en angstfylt mor, og hennes barn strekker hendene mot henne. Jeg tror barnet gråter, og det strekker seg for å få trøst.  

Er det krig, nød eller sykdom som plager dem? Jeg tenker det er opp til øyet som ser, eller den tolkningen som vårt eget liv og vår egen tid trenger. Men samme hva slags lidelse denne moren og barnet opplever, så står korset der som en påminnelse om Guds tilstedeværelse i menneskelig lidelse.  

Og for oss som tror på den treeninge Guds tilstedeværelse i vår verden, så er det korset også en kall.  

Når det virker som Gud er taus i menneskers nød – også sykdom, så er det kanskje fordi vi er tause.  

Når det virker som Gud ikke bryr seg, så er det kanskje fordi vi blir sittende stille når vi skulle gått.  

Ingen kan gjøre alt, men i møte med verdens nød, også sykdom så er vi kalt til å være Guds hender, føtter og munn i verden. Og når vi skal tolke det kallet så tenker jeg vi kan la oss inspirere av legekunstens far Hippokrates som tillegges ordene: Stundom helbrede, ofte lindre, alltid trøste.  

Etterpå – på vei mot nattverdbordet, så skal vi synge salmen «Jeg tror på jorden forvandling». I denne salmen så løftes fram det kristne håpet om at alt en gang skal bli annerledes. Men før vi kommer dit - til stedet der alt er anderledes - så skal vi leve - her – i denne verden.  

Riktignok i en verden som sukker, men det er også en verden der kjærligheten lever, der nåden kan få plass, en verden der gudskreftene virker, en verden der vi kalles til å tjene hverandre, og lindre hverandres smerte. En verden der vi stundom kan helbrede, ofte lindre og alltid trøste.  

Derfor slutter ikke salmen i himmel-lengting, men i nyskapelsen som starter her:  

Jeg flykter ikke fra verden.  

Blant jordens minste små, 

der finner jeg den fremtid 

som jeg vil vente på.  

Ja, jorden skal forvandles, 

dens natt går alt mot gry! 

Jeg tror at Jesus Kristus  

skal gjøre verden ny.  

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.  

 

 

 

 

Markering av samefolkets dag, 8. februar 2026, Stensgård kirke

Lesetekster: 

1. Mosebok 2, 4-9 

Paulus brev til Galaterne 3,26-29

Evangelietekst: 

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus

13 Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. 16 Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Matteus  5,13-16, 1

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet!

Det er noe trygt å inkludere seg selv i et større VI. 

VI i vår familie, VI her i Stensgård, VI her i Nannestad, VI her på Romerike. VI nordmenn, VI europeere. 

Men alle våre menneskelig VI, har en sterk tendens til å innebære enn polarisering, en motsetning mot noen andre. Et DE, DE som er annerledes enn oss. 

VI i vår familie – i motsetning til DE i den familien. VI i denne bygda – i motsetning til DE i den bygda. Vi Nordmenn – i motsetning til andre folk. 

Det kan være noe tilfredsstillende og trygt i det å tilhøre et sterkt og samlende VI, et Vi som holder DE utenfor, som holder DE borte, som holder DE nede. De andre, DE som ikke er som oss. 

***

På fredag – den 6. februar - var det samefolkets dag. Og i dag markerer vi det i denne gudstjenesten. 

Og samene, som er det eneste urfolket i Norge, har mange ganger opp gjennom staten Norge sin historie fått oppleve å bli holdt utenfor. DE var ikke en del av det norske VI, men DE andre. Og sammen med særlig kvener, norskfinner og skogfinner har deres språk og kultur vært utsatt for et massivt press. 

I 1997 talte vår konge til sametinget og erkjente og beklaget fornorskningspolitikken på vegne av norske myndigheter. Da sa kongen: 

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.» 

Fornorskningspolitikkens mål var rett og slett å utslette deres språk, livsstil og kultur. De skulle bli bofaste, snakke norsk, og assimileres inn i norsk kultur.

Og det er dessverre helt sant at Den norske kirke, også var en del av den fornorskningspolitikken som ble drevet av den norske staten.  Derfor vedtok Kirkemøtet i 1997 at Den norske kirke  "erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk. Kirkemøtet vil bidra til at uretten ikke skal fortsette." 

***

Undertrykkelse av DE som er annerledes enn flertallet kjenner vi fra hele menneskets historie. Undertrykkelse av DE som ser annerledes ut, DE som har en annen hudfarge, DE som snakker et annet språk, DE som har nedsatt funksjonsevner, DE som har en annen tro eller en annen kultur. Eksemplene er mange.

***

Dagens bibeltekster minner oss om at vi tilhører et større VI.

Vi leste fra skapelsesberetningen i 1. mosebok: 

Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.

Bibelen minner oss om at alle mennesker er Gudsskapninger. I begynnelsen av vår bibel finner vi to ulike skapelsesfortellinger. Men i begge så er det sånn at Gud skaper ikke et spesielt folk, men han skaper forfedrene til alle mennesker. Alle mennesker, på tvers av alle våre Vi og DE er skapt, ønsket og elsket av Gud. 

Det samme finner vi i den andre teksten vi leste fra Paulus brev til Galaterne: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. 28 Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.

Også blant de første kristen fantes det VI – og DE. Skillelinjer som var vanskelige å overstige. VI jøder – og DERE grekere. VI menn – og DERE kvinner. VI - frie mennesker og DERE slaver. Men Paulus nekter dem å dele seg i VI og DE. For de er alle ett i troen på Jesus. Gud forener, alt som skiller menneskene.

***

Kjære menighet 

Kirken har mange ganger sviktet, og stått på maktens side. Vi som samfunn og som enkeltmennesker har også mange ganger sviktet, og blitt en del av et sterkt VI, som holder DE andre utenfor. 

Men denne dagens så minner bibelens tekster oss på at det burde være annerledes. I stede for VI og DE – så skal vi se på hverandre som et mangfoldig VI, som alle er skapt, elsket og ønsket av Gud. 

Og når vi – som enkeltmennesker, som samfunn og kirke - står opp for det, da blir det sant det vi leste fra Matteus evangeliet. Vi blir verdens lys, som lyser i mørket. For i en tid der det virker som flere er opptatt av å bygge murer, og dele hverandre i VI og DE, så er det kirken og de kristne sin oppgave å stå opp for det helt grunnleggende i vår tro: 

Alle mennesker er skapt, elsket og ønsket av GUD, og alle mennesker tilhører den samme menneskehet – det samme store VI. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

2. søndag i fasten 2023, Skedsmo kirke

Den kaananeiske kvinnen av P. del Po etter  Annibale Carracci.1600-tallet. Wellcome-samlingen. Public Domain. https://wellcomecollection.org/works/unswb8f2

Lesetekster:

Første mosebok 32, 24-30

Jakobs brev 1, 2-8

Prekentekst: Matteus 15,21-28

Kjære menighet

I dagens tekst fra Matteusevangeliet så møter vi en høyst usympatisk Jesus. Dette er ikke en Jesus som av seg selv ser den som lider, og helbreder. Nei, den Jesus vi møter virker hard, etnisk og religiøst ekskluderende og kjønnsdiskriminerende.

Hard fordi han ikke bryr seg i møte med en kvinne som kjemper for sin datter. Han svarer henne ikke når hun roper ut sin nød. Rabbien fra Nasaret er taus. Han vi kaller Gud er taus.

Etnisk og religiøst ekskluderende fordi han omtaler henne, - og det handler neppe om henne personlig – men om henne som kanaaneer-  som hund, mens jødene i dialogen omtales som bortkomne sauer og barn.

Og kjønnsdiskriminerende fordi tidligere i Matteus, i kapittel 8, så har vi en nærmest parallell fortelling der en romersk offiser kommer til Jesus og ber Jesus helbrede tjenestegutten hans som er lam. Denne mannlige romerske offiseren blir ikke oversett, han blir ikke kalt hund av Jesus. Tvert imot sier Jesus: «Jeg skal komme og helbrede ham» (Matt 8,7). Så står det videre:

Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet.  For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund. (Matt 8,8-13)

Det er en påfallende, og for Jesus en lite fordelaktig forskjell, på hvordan Matteus mener at Jesus møtte en romersk offiser og en kanaaneisk kvinne.  Mens den ene får umiddelbart en positiv respons, så blir den andre oversett. Det er lett å få inntrykk av en mann som respekterer en annen mann med makt, men ser ned på en maktesløs kvinne.

Og det er underlig at Jesus i kapittel 8 helt tydelig åpner for en frelse som strekker utenfor Israels folk når han sier: «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket.». Men i kapittel 15 er kanaanere hunder, og israelitter barn.

Kjære menighet

Vår tekst i dag er fra Matteusevangeliet, og la oss stoppe opp litt, og se nærmere på dette evangeliet. Dette er det evangeliet som regnes som mest jødisk. Oftere i dette evangeliet, enn i de tre andre evangeliene, så blir Det gamle testamentet brukt til å forklare hvem Jesus er, og hvorfor han gjør det han gjør.

I Matteus så finner vi flere ganger denne spenningen, denne dobbeltheten mellom Israels folk, og hedningene.

For eksempel helt i begynnelsen av evangeliet så får Josef åpenbart i en drøm at han skal gi Marias sønn navnet Jesus «for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21), men allerede rett etterpå kommer Vismennene fra Østen – som jo er hedninger - for å hylle Jesusbarnet som jødenes konge. Selv om de ikke kaller han sin egen, eller verdens konge, så er det jo påfallende at hedninger kommer for å hylle barnet.

Og når Jesus begynner sitt virke så henvender han seg til jødene. I kapittel 4 leser vi:: «Siden dro Jesus omkring i hele Galilea; han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket» (Matteus 4:23). Men så blir det også nokså raskt tydelig at budskapet blir ikke tatt imot akkurat slik Jesus hadde tenkt, og da trekker han fram hedenske byer som forbilder. I Kapittel 11 leser vi:

«Da begynte Jesus å refse de byene hvor han hadde gjort de fleste av sine mektige gjerninger, fordi de ikke hadde vendt om: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om i sekk og aske.» (Matteus 11:20-21)

Og når Jesus sender ut disiplene i Matteus kapittel 10, for å forkynne, helbrede og drive ut onde ånder, så sier han til dem helt eksplisitt: «Ta ikke veien til hedningene, og dra ikke til samarianernes byer! Gå heller til de bortkomne sauer i Israels hus» (Matt 10:5b – 6). Mens hele evangeliet slutter med misjonsbefalingen: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: …» (Matt 28: 18b – 19a)

Matteusevangeliet minner oss – kristne hedninger 2000 år etter Jesus – på at ikke bare var Jesus jøde, men det var jødene han henvendte seg til primært i sin levetid, og det var først etter Jesu død og oppstandelse at det virker som evangeliet bevisst blir forkynt også for ikke-jøder.

Selv om Jesus i denne teksten kan virke både hard og fremmed for oss. Så tenker jeg at det er en viktig påminnelse til oss i denne fastetiden. For det er mange triste eksempler på hvordan kirken opp gjennom historien har bidratt til mobbing, undertrykkelse og hat mot jøder. Matteus, og dagens evangelietekst lar oss ikke glemme, at Jesus var jøde, forkynte for jøder, og at vår frelse springer ut av jødedommens tekster, den jødiske tro og deres håp om en frelser. 

Kjære menighet

La oss vende tilbake til denne søndagens tekst. Denne søndagen skal vi la oss inspirere av den navnløse kanaaneiske kvinnen sin kamp mot en taus, avvisende Gud. Hun lar seg heller ikke kue av at Jesus kaller henne en hund, men går i forhandlinger med han. Hun ydmyker seg, godtar beskrivelsen hund, men påpeker at selv hunder får smuler. Jesus ser hennes tro, og helbreder datteren.

Å forhandle eller kjempe med Gud er det lange bibelske tradisjoner for. Vi leste fra 1. mosebok om Jakob, som sloss mot Gud: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» (1. mosebok 32:26b). Denne kampen skjer natten før Jakob igjen skal møte sin bror Esau. Og Jakob er livredd for å møte broren som han lurte for farens velsignelse. Den kanaaneiske kvinnen kjemper for sin datter. Jakob frykter for sitt liv.

Men også Jakob sin bestefar Abraham hadde forhandlet med Gud. Da herren gjestet Abraham (1. mosebok kap 18), så skal han videre til Sodoma og Gomorra, for å straffe byene for sine synder. Med Abraham går i forhandlinger. Hva hvis det er 50 rettferdige, vil Gud utslette byen da? Gud går med på at byen skal få stå hvis han finner 50 rettferdige. Moses fortsetter forhandlingene, først til 45, så 40, så 30, så 20 og til slutt 10 rettferdige. Abraham kjempet for at rettferdige ikke skulle lide under Guds straff.

Også en av de som regnet Jakob som sin stamfar – Moses - forhandlet med Gud. I 2. mosebok finner vi historien om Gullkalven, avguden som Israelsfolket får Aron til å lage, når Moses blir lenge hos Gud på fjellet. Gud ser gullkalven, og sier han vil la sin vrede flamme opp mot folket og «fortære dem» (2. mosebok 32, 11) Men Moses går i forbønn for folket, eller kanskje vi skal kalle det forhandlinger med Gud. Han påpeker at i så fall vil jo egypterne kunne si at Gud kun førte folket ut i ørkenen for å fortære dem, og han minner om Guds løfter til Abraham, Isak og Israel. «Da angret Herren det onde han hadde sagt han ville gjøre mot folket.» (2. mosebok 32:14).

Og i salmenes bok – den jødiske bibelens bønnebok - så finner vi mange klagesalmer. Omtrent en tredjedel av salmene i Salmenes bok er klagesalmer, der den bedende ber Gud våkne, handle, trå til og redde den bedende fra det som truer. Slå gjerne opp Salme 13 når du kommer hjem, som begynner med: «Hvor lenge Herre? Vil du glemme med for alltid?» Og i denne salmen, som i alle klagesalmer så finner vi en avslutning som ber Gud handle nettopp fordi den bedende setter sin lit til Herren.

Også i Lukas evangeliet finner vi en liknelse der det kan virke som også Jesus mener det kan hjelpe å mase på Gud. I Lukas kapittel 18 så forteller Jesus om en enke, som bor i en by med en hensynsløs dommer som ikke bryr seg om mennesker. Enken klaget sin sak til dommeren gang etter gang. Og til slutt gir dommeren etter, ikke fordi han er god, men for å få slutt på maset (Lukes 18:1-7). Og da sier Jesus: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?» (Lukas 18:7a).

Kjære menighet

Det er fastetid. Og i begynnelsen av denne gudstjenesten så ba vi: «Uransakelig Gud, du ser vårt liv og våre kamper. Vi ber deg: Gi oss en utholdende tro, så vi aldri slipper deg, men venter på din velsignelse, ..»

Til tross for alle lærde bøker som er skrevet om Gud så er Gud ikke ferdig forklart. Gud er ikke er forutsigbar. Det blir like feil å si at Gud aldri vil gripe inn i våre liv, som å si at han alltid vil gjøre det. Men det vi vet er at vi alltid kan legge alt i våre liv framfor han. Vår tro og vår tvil, våre sykdommer og våre bekymringer, vår synd og våre seire. Som Jakob kan vi gripe fast i han og rope: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg». Som den kanaaneiske kvinnen kan vi nøde han med våre bekymringer for våre barn, eller våre egne liv.

Når den tause Jesus til slutt handler så er det fordi han ser kvinnens tro.  «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil». Å kjempe med Gud er nettopp et uttrykk for tro. Ateisten vil ikke kjempe med Gud, det vil jo være fullstendig bortkastet tid å bruke tid på å kjempe med en man ikke tror eksisterer. Det er nettopp fordi vi tror at det gir mening å nøde Gud, mase på Gud, utfordre Gud.

Snart skal vi synge salmen «Jesus din søte forening å smake», og når vi kommer til det siste verset så gjør vi den kanaaneiske kvinnen til vårt forbilde når vi som i en bønn synger:

Jeg vil med kvinnen fra Kanaaans egne

rope i lengsel og aldri bli still

før du på bønnen til slutning må tegne:

Amen, ja amen, deg skje som du vil!

Ta med deg denne kvinnen hjem i dag som et forbilde. Hun som ikke lot seg overse, hun som ikke lot seg parkere, men nødet Jesus med sin tro til å handle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

 Salmeseddel:

 117 Se vi går opp til Jerusalem

471 Nærmere deg min Gud

158 Jesus din søte forening å smake 

615 Vi bærer mange med oss

409 I dine hender Fader blid

Fastelavenssøndag 2020, Skedsmo kirke

Skedsmo kirke 23. februar 2020, høymesse med dåp

Evangelietekst: Johannes 17, 20-26

Lesetekster: Høys. 8, 6-7 og 1. Kor 13, 1-7

Kjære menighet!

Det er godt å se dere som er kommet til Skedsmo kirke denne søndagen. Og mens vi er samlet her så er andre kristne samlet i andre kirker her Lillestrøm kommune. Uten at jeg har sjekket gudstjenestelisten for denne søndagen i detalj, så kan det godt hende at akkurat nå er en annen flokk samlet til gudstjeneste i St. Magnus kirke, hos OKS Romerikskirken, i Metodistkirken eller på Frelsesarmeen, for å nevne noen kirker i vårt nærmiljø. På hvert vårt sted, for å lese den samme bibel, bekjenne den samme Gud, be til den samme Gud. Men likevel så samles vi hver for oss.

Vi lever med et mangfold av kristne menigheter. Og det er fullt mulig å tenke positivt om dette mangfoldet. Vi kan se på alle menigheten som en fiskeflåte med menneskefiskere som er utstyrt med mange ulike redskaper; noen fisker med trål, noen med line, andre med garn og noen er ute med et robåt på stangfiske. Noen båter går langt fra land, mens andre fisker nærmere kysten. Flåten er sjøsatt av Vårherre i vårt lokalsamfunn for å nå flest mulig mennesker.

Men dagens evangelietekst utfordrer en slik harmonisk forståelse av dette mangfoldet. For ifølge Johannes så ber Jesus om at de kristne skal være ett.

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. (Joh 17, 21) Jesu bønn om enhet har en konsekvens: for at verden skal tro.

Mangfoldet av menigheter har sine gode sider. Det skaper også mangfold av gudstjenesteuttrykk, prekenformer, musikk og kultur. Men det er dessverre også et vitnesbyrd om at vi kristne ikke er enige om hva vi tror på, eller hva det er å være en kristen. Og uenigheten er så dyp av ikke bare verdens kristne, eller Norges kristne, men selv ikke alle kristne i Lillestrøm vil kunne samles rundt samme nattverdbord eller til dåp i samme døpefont.

Uenighet ikke nytt i kirken

Men er manglende enhet noe nytt i kirken? Nei, dette er ikke en moderne utfordring. Det holder med å lese det nye testamentet for å se at det raskt ble uenighet og splittelse mellom de kristne.

Paulus skriver for eksempel til korinterne drøyt 20 år etter oppstandelsen «For noen av Kleos folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «jeg holder meg til Paulus», mens andre sier, «til Appolos», «til Kefas» eller «til Kristus»» (1. Kor 1.11)

Dagens evangelietekst er skrevet ca 60 år etter oppstandelsen. Og la oss for et lite øyeblikk forestille oss at vi er blant de aller første leserne av Johannesevangeliet. Da er det ganske sannsynlig at vi er godt kjent med at det er til dels store spenninger mellom ulike grupper av kristne. Og i dette rykende ferske evangeliet som vi nå har foran oss så ville vi som tekstens aller første lesere kunne legge merke to Jesusfortellinger som kommenterte denne splittelsen.

For først vil vi legge merke til fortellingen som vi finner i kapittel 10, der Jesus sier: «Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli en flokk og en gjeter» (Joh 10, 15b-16).

Som de aller første leserne av denne teksten så tror jeg vi hadde hatt et ganske klart bilde av hvem disse andre flokkene var. Flokkene ble ikke kalt for romersk-katolske, lutheranere eller pinsevenner, men kanskje «de som fulgte Johannes», «de som fulgte Paulus», «Appolos» eller «Kristus».

Og så ville vi lagt merke til det samme når vi kom det som er denne søndagens tekst, der Jesus ber om enhet. En enhet de første leserne visste at ikke var en realitet. Det må ha vært minst like utfordrende for de første leserne av Johannesevangeliet, som for oss, å høre at Jesu bønn om at de som tror på han skulle være ett, - en flokk, med en gjeter – så verden skal tro.

Arbeid for enhet

Kirkehistorien viser oss århundrer med splittelse. Men det skjer også veldig mye godt arbeid for kirkenes enhet. For på tross av kirkesplittelser så har ikke evangeliet forandret seg, og opp gjennom historien så har troende igjen og igjen blitt utfordret av Jesu bønn om enhet…for av verden skal tro.

I 1948 ble den verdensomfattende organisasjonen Kirkenes Verdensråd etablert. Og Kirkenes verdensråd er et verdensfellesskap av kristne kirker. Og når de skal beskrive målet med sitt arbeid så peker de rett på dagens bibeltekst. På sin hjemmeside skriver de: Kirkenes verdensråd er et fellesskap av kirker … som arbeider for å oppnå den enheten som Jesus ba om for sine etterfølgere «for at verden skal tro». (min oversettelse fra: www.oikoumene.org – About us)

I Norge har vi en organisasjon som heter Norges kristne råd. Denne organisasjonen har store deler av kristenheten i Norge som medlemmer. Og på sine hjemmesider bruker også de akkurat dagens evangelietekst når de skal fortelle hvem de er: Norges kristne råd er et fellesskap av kristne kirker og trossamfunn, med bibelen som kilde, som tilber og bekjenner en Gud – inspirert av Jesu bønn: «Må de alle være ett».

Og her i Lillestrøm kommune, som i mange andre lokalsamfunn, har vi et lokalt råd, som samler de kristne menighetene til felles arrangementer. Det er felles gudstjenester, lovsangskvelder og korsvandring på langfredag i Lillestrøms gater. Man deltar med en felles stand under byfesten i Lillestrøm. På ulike vis samler man prester og pastorer til fellesskap. Man samles når det er Bønneuken for Kristen enhet, og når det er kvinnenes internasjonale bønnedag.

Kjære menighet! Det er verdt et hallelujah når verdens kirker, skritt for skritt nærmer seg hverandre.

Enhet ikke enighet

Kjære menighet. Dagens tekst er et kall til å jobbe for kristen enhet, men hvordan skal vi oppnå det?

Jeg tror det er viktig å skille mellom enhet og enighet. Guds stor menighet sitt fremste kjennetegn kan ikke være massive enighet. En verdensvid kirke må ikke bare leve med teologiske forskjeller, den lever også med enorme kulturelle forskjeller. Enhet i en verdensvid kirke må kunne være et flerstemt kor, men det må være et mål at alle i koret synger på samme melodi.

Enhet gjennom kjærlighet

Den enheten Jesus ber om er ikke en enhet basert på underkastelse, hierarki, eller lydighet. Det er en enhet som skapes gjennom kjærlighet. «Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg» (Joh 17, 23b), ber Jesus.

Startpunktet for all kristen enhet er Guds kjærlighet. Det er den som samler oss, det er den vi vitner om, det er den som sender oss til tjeneste i verden. Veien til kristen enhet må alltid ha som utgangspunkt å tviholde på Guds kjærlighet.

For det betyr noe hvor vi retter fokuset. Hvis fokuset vårt er på det som skiller oss, enten det er teologi, møteformer eller musikkstil, så er det skillelinjene som får fokus. Hvis fokuset er det som samler oss, så er det Guds kjærlighet som får fokus.

Diakonien er derfor et godt sted å synliggjøre og videreutvikle kristen enhet. Den Gud som elsker oss, har også kalt oss til på vise hans kjærlighet i verden. Derfor er det viktig at kristne kan stå sammen i arbeid som peker på Guds kjærlighet til menneskene, lokalt, men også nasjonalt og globalt være en stemme som løfter fram nåde, rettferdighet og kjærlighet i møte med krig, flyktninger og klimautfordringene. 

Også må vi la Guds kjærligheten jobbe i oss selv. Hvordan snakker vi om våre medkristne? Hva fokuserer vi på når vi er sammen. Noen vil Gud kalle til å jobbe i komiteer som kan overvinne århundrer med teologiske uenigheter. Noen vil Gud kalle til felles diakonal innsats med andre kristne. Noen vil Gud kalle til å bygge enhet gjennom felles bønn og vennskap. Noen vil Gud kalle til å vise oss hvordan kirkens mangfold kan berike oss alle. Guds kjærligheten må få jobbe.

På vei inn i fastetiden vil jeg oppfordre deg til å la Jesu bønn bli din. Og kanskje kan du be den sånn:

Himmelske Far, la oss som tror på din Sønn bli ett, forent av din kjærlighet, så verden kan tro. Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

3. søndag i advent 2016, Fenstad kirke

Alter i Fenstad kirke

Prekentekst: Jesaja 35,1-10
Lesetekster: Matteus 11,2-11 og 1. kor 3, 18-23.

Kjære menighet.

Det er advenststid og vi venter på det lille barnet i krybben. Vi venter på at Gud skal bli menneske.

Dagens prekentekst er fra Jesaja 35. Teksten beskriver forventninger til Gud. Teksten forteller om en Gud som skal komme med hevn. Akkurat det er vel litt fremmed for oss. Kanskje ville vi i stede bruke et ord som rettferdighet. Det fortelles om en Gud skal komme med frelse. Han skal redde folket. Og teksten hører med i en dramatisk sammenheng. For allerede i kapitlene etter i Jesaja kan vi lese hvordan Jerusalem og folket var truet av assyrerkongen Sanherib som ber byen og folket overgi seg og underkaste seg hans styre, hvis ikke vil Jerusalem bli okkupert og folket lide nød. Folket og byen er totalt underlegne hæren som står ved byens porter. Så redder likevel Gud byen og folket.

Men teksten peker utover en konkret hendelse, en konkret redningsaksjon i en konkret historisk situasjon. For her fortelles om undere. Blinde skal se. Døve skal høre. Lamme skal springe som en hjort. De stumme skal tale. Vann skal bryte fram i ørkenen. Glødende ørken sand skal bli til innsjøer. Der rovdyrene råder skal det bli mulig å leve i fred. Og det beskrive en vei. Veien kalles hellig. Den skal være umulig å gå seg bort på, den skal være uten farer. Og veien skal føre de Gud har frelst tilbake til Sion, tempelfjellet i Jerusalem.

Jesaja 35 er blant de tekster som jødene på Jesu tid hadde med seg i sin tro på en Messias som skulle komme. Han som skulle gjenopprette Jerusalems rolle. Han som skulle bringe noe nytt fra Gud. Han som skulle gjøre slutt på urettferdighet, nød, han som skulle bringe liv og gudsnærvær. Og på samme vis som Gud hadde reddet dem fra assyrerkongen, og andre motstandere i det gamle testamentet, så ventet mange på en Messias som skulle kaste romerne på havet og gi folket frihet til kun å leve etter egne – eller kanskje aller helst Guds - lover

Og her er det en klar bro over til evangelieteksten vi leste. I evangelieteksten så sender Johannes døperen fra sitt fengsel disipler til Jesus for å spørre Jesus hvem han er. «Er du den som skal komme, eller skal vi vente på en annen?»

Og Jesus sitt svar er som et ekko av det livgivende og helbredende gudsnærværet vi leser om i Jesaja 35: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» (Matt 11, 4b-5).

Det er adventstid, ventetid, forventningens tid. Vi venter på barnet i krybben. På Gud som blir menneske. Julen kommer hvert år omtrent på denne tiden. Men hvilke forventninger har vi til Gud? I dag, for oss, i vår verden og i våre liv. Hvor ser vi Guds gjerninger her på Fenstad i 2016??  Når vi feirer, hvert år, at Gud ble menneske, så er det jo nettopp fordi det betyr noe for oss i dag; at Gud vil frelse, at Gud vil bringe helbredelse, trøst og rettferdighet i dag. Er det noe vi bare iser? Eller tror stille i våre hjerter? Tror vi egentlig på det? Hvilke forventninger har vi til Gud?

Vi vet fra livet ellers at forventninger styrer hva vi ser, og hvordan vi opplever det vi ser. Vi har store forventninger til skilandslaget. Vi forventer seier, vi forventer at de vinner. Hvis den beste på skilandslaget kom på 10. plass i verdenscupen så hadde det blitt mye skrik og skrål om dårlige resultater, ny trener og større satsning. Men hadde vi f. eks hadde verdens 10. beste fotballandslag, så hadde vi vært strålende fornøyd. Eller på hjemmebane, hvis min kone kommer hjem og forventer middag på bordet, så er det ikke sikkert hun hadde blitt så fornøyd hvis jeg hadde prioritert klesvasken eller en god tur i skogen. Forventningene våre styrer hva vi ser, og hvordan vi bedømmer det.

Og her er det kanskje det kræsjer for mange av de som opplevde Jesus når han levde blant oss. Han begynner å innfri, syke blir friske, Guds rettferdighet og nåde forkynnes. Onde ånder drives ut, mennesker vender om og opplever at de kommer Gud nær, mennesker gjør nye prioriteringer når hjerteforholdet til Gud forkynnes som viktigere enn overholdelse av loven. Jesaja 35 kan leses som en beskrivelse av Jesus sin forkynnelse og det han gjør blant menneskene. Det er Herren som kommer på veien mot den hellige byen når han legger i vei mot Jerusalem den siste påsken.
Men det er da den forventede førsteplassen – der Jesus skal drive ut romerne, slik Gud i Jesaja redder folket fra assyrerkongens makt – tilsynelatende ender med et totalt sammenbrudd. Det blir ingen førsteplass, det blir brudd. Det blir ingen maktovertagelse, det bli kors, hån og død.

Som kristne mennesker 2000 år etterpå så ser vi det annerledes. Korset og død, blir til seier og frelse. Et menneskelig kongedømme, begrenset til tid og sted er i stede blitt et Guds kongevelde, en frelse ubegrenset av tid og rom. En rettferdig konge her og nå er blitt en nådefull Herre her og nå og i evigheten.

Og kanskje er det ofte sånn. At vi ser Guds tilstedeværelse best i våre liv når vi ser oss tilbake. Det er når vi ser tilbake at vi ser at Gud var der, i sorgen, i sykdommen, i det som var vanskelig, men også i festen og gleden, og livets mange hverdager.

Hvilke forventninger har vi til Gud? Jeg tror de er forskjellige. Og det er helt greit. De er preget av vår egen troshistorie, våre erfaringer av Gud og våre livshistorier. Kanskje Gud har skuffet deg? Eller kanskje har Gud tvert imot grepet inn på viktige punkt i livet ditt? Eller kanskje oppleves Gud mest som en trofast følgesvenn, som du regner med skal følge deg gjennom hele livet, og til slutt fra liv gjennom død til et nytt liv. Gud møter den enkelte av oss, på ulike måter, i våre ulike liv.

Hvilke forventninger har du til Gud for ditt liv, i din verden? La oss ta med dette spørsmålet inn i adventstiden og juletiden. Dette barnet vi venter på, hvilke forventninger har vi til han i vårt liv?
Disiplene til Johannes ble sendt tilbake med beskjed om å fortelle det de hadde sett. Hva kan vi fortelle til våre naboer, til verden, til de som spør: Hvem er Jesus, er det han vi har ventet på eller skal vi vente på en annen?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Salme: Blomstre som en rosengård

Søndag før pinse - Dere skal også vitne

Vakre Gjerdrum kirke. Korskirke fra 1686. Foto: M . Enstad

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes.

Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.
(Joh 15,26-27)

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet! 

Nå står vi snart i sluttet av kirkens fest-halv-år. Kanskje du ikke har tenkt på det før, det er vel egentlig litt kirkenerdkunnskap, men alle de store festene i kirken kommer innenfor et halvt år. Jul i desember, så kommer påske, Kristi himmelfart og pinse i løpet av våren.  Også kommer et langt halvår helt uten store fester.

Og det som er felles for alle disse store festene er at de i grove trekk forteller oss Jesus historien, og hvordan Jesus historien føres videre gjennom kirken.

• Julen – Jesus blir født
• Påsken – Jesus innstifter nattverden, Jesus dør for våre synder, Jesus oppstår slik at vi skal kunne oppstå fra de døde. 
• Kristi Himmelfart – Jesus blir tatt opp til himmelen, siden han ikke skal dø igjen, men være en levende Gud også for oss som lever nå. 
• Og neste helg da er det pinse. Og da er vi ved det som Jesus lovte disiplene i dagens tekst: At Den hellige Ånd, Talsmannen som Jesus kaller han, skal komme til jorda. Og med pinsen så blir kirken født. 

Men i dagens tekst sier Jesus en ting til disiplene: «…også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.»
Og alle disse festene vi har feiret dette halvåret minner oss om den historien vi skal vitne om: Jesushistorien.

***

Vitne, det er et ord som har litt preg av en rettsak. Vitner hentes fram av partene for å fortelle det de vet og det de har sett. Og på den måten så kan dommer og jury avgjøre hva som er sant og dømme deretter.
De første kristne var nesten konstant i en sånn «rettsak-situasjon». De kom med en ny tro. At Gud hadde blitt menneske, gått blant oss, spist og drukket, hatt venner, sagt kloke ting og gjort gode gjerninger, men …og… det var ofte her det ble utfordrende… han hadde dødd  og stått opp igjen, og nå var han i himmelen.

Og nettopp for å kunne bringe dette vitnesbyrdet videre i den store rettsaken om «Hvem var Jesus?» så ble evangeliene skrevet. I dag leste vi fra Johannes evangeliet. Men det aller mest detaljerte evangeliet skrev Lukas. Og han skrev også om de første kristne i boken Apostlenes gjerninger. Og begge disse bøkene skriver han for å vitne, og vise at det han forteller er pålitelig. Bøkene er skrevet til en som heter Teofilos, kanskje en rik romer som hadde penger til å betale for at Lukas sitt vitnesbyrd skulle kopieres av mange skrivere.

I innledningen til sitt evangelium om Jesus skriver han dette:

Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet.  Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i. Lukas 1,1-4

 ***
Kjære menighet! 

Det er en søndag formiddag med vakkert vært, og siden dere velger å bruke den i kirken så regner jeg med at dere kjenner Jesushistorien. Vi vet om Jesus. Vi har fått vår tro, nettopp fordi noen foran oss var villig til å vitne, fortelle om hvem Jesus var og hva han har gjort.

Langt nok tilbake så kan vi takke disiplene som ikke gikk tilbake til fiskerbåtene eller tollerboden sin, men turte å fortelle. Så gikk de og andre videre med Jesus fortellingen ut i det romerske verdensriket. Så var det andre som tok med evangeliet nordover, og tok det til Norge, og blant annet hit til Romerike og Gjerdrum.
Men det er trolig noen som er mye nærmere deg som enten gjennom ord eller handlinger har vitnet om at Jesus er viktig.

En voksen som lærte oss å be kveldsbønn eller Fader Vår, foresatte som valgte å bære oss til kirken for dåp, som tok oss med i kirken til jul, eller hverdager eller andre fester, en familie som ikke hadde noe annet sted å gå med sin sorg når døden var på besøk enn nettopp til Gud i Hans kirke. Noen som lærte deg å slå opp i en Bibel, som lærte deg en salme eller at «Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord», eller en venn som fortalte deg at Gud hadde hørt bønn.

Og den som første gang viste deg veien til nattverdbordet, som du kunne se skrått bort på når du lurte på hvordan du nå egentlig skulle ta imot brød og vin.  Du og jeg vet om Jesus, du og jeg har en tro, fordi noen for lenge siden, og i vårt liv har valgt å vitne gjennom ord og gjerninger. En eller flere som har vist oss i ord og handling at Jesus er viktig, ikke bare som en historisk person, men som en levende Gud.

***

Kjære menighet!

Jeg jobber i Oslo. Og hver dag i forrige uke, så sto det en utenlandsk misjonær på en kasse utenfor Oslo S, og vitnet om Jesus, og utfordret til tro. Ut fra det lille jeg hørte var det ingenting å utsette på vitnesbyrdet. Han fortalte om den Jesus som jeg kjenner. Noen hastet fordi, andre stoppet for å lytte. Sikkert litt som når disiplene stilte seg opp i en ny by for å fortelle om Jesus.

Det er mange som ikke kjenner Jesushistorien. Og det er fortsatt mange som ikke tror.  Det er mange i land langt borte, dit norske kristne lenge har, og fortsatt skal sende misjonerer. Men det er stadig flere her, i vårt land, i våre nabolag, som ikke kjenner Jesushistorien, som aldri er blitt invitert til å tro. Derfor sender kristne i andre land misjonærer til Norge. Det er en tankevekker.

De fleste nordmenn har nok fortsatt, på grunn av undervisning om skolen, en viss faktakunnskap om Jesus, kirken og kristen tro.  Men stadig færre blir presentert for et vitnesbyrd om Jesus som forteller om at han er viktig, at han betyr noe for hele livet, at det er – slik kirken tror – bare er han som kan hekte oss og våre liv på Gud, Guds plan og Guds nærhet.

***

Kjære menighet. 

Fortsatt gjelder Jesu ord: «også dere skal vitne». Det kan hende du skal reise langt for å vitne. Kjære konfirmanter, det kan hende Gud har tenkt å sende deg til den andre siden av verden, men det kan også hende at Gud ikke har tenkt å sende oss lenger enn til nabogjerdet. Skal du nevne på jobben eller skolen på mandag at du var i kirken i dag? Har du noen ord, helt ærlig, dine ord, som kan si noe sant om hva det betyr for deg at livet ditt er hektet på Jesusfortellingen. For den store «Hvem var nå egentlig Jesus?»- rettsaken pågår fortsatt. Nye mennesker feller stadig sin dom om over Jesus. Og et viktig vitne er ikke nødvendigvis den som er flinkest med ord, men den som kan si noe ærlig og troverdig.
«også dere skal vitne». Hva betyr det i ditt liv?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Ved den tomme graven - 1. påskedag 2014 i Myre kirke

Den oppstandne Kristus.
Fra alterveggen i Myre kirke, Øksnes. 

Lesetekster: Salmens bok 118, 14-24 og 1. korinterne 15,1-11

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. (Lukas 24, 1-9)

Kjære menighet
Det er påskedagen, oppstandelsesdagen, det er seiersdagen etter vår vandring inn i mørket på Langfredag.


Kjære menighet
Dagens bibeltekster er utgangspunktet og grunnlaget for hele år kristne tro, Denne dagens tekster og innhold er kristentroen og kirkens være eller ikke være. Det er denne dagens innhold som er evangeliet – de gode nyhetene som bærer hele vår kirke, hele vår tro, alt vi har å fortelle verden.  Det er for oss som for Paulus, det vi har tatt imot er dette:

at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
at han ble begravet,
at han stod opp den tredje dagen etter skriftene,
og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.

Det er dette som er evangeliet, det er dette som er gleden, de gode nyhetene vi har å gå med til verden: Jesus døde for våre synder og sto opp fra de døde.

La oss reise oss å synge vår høytidsvers (NOS 193) «Han er oppstanden».

Den tomme graven kaster lys nytt lys over påskeuken. 
Når vi står ved den den tomme graven påskemorgen, så kastes et nytt lys over de hendelsene som vi har fulgt Jesus gjennom den siste uken.

Forrige søndag – Palmesøndag – sitt triumferende inntog framsto fredag og lørdag som en trist forestilling. Riktignok hadde de tatt imot han med hyllest og jubel, men når den samme byen fem dager etter krevde han korsfestet og lot han dø halvnaken sammen med røvere, så var vel ikke hyllesten særlig mye verdt.  Hvor ble det av de som hyllet han, når folket ropte korsfest. Hadde det religiøse svermeriet sluknet i møte med overmakten? Var det virkelig ingen som sto opp for han når de dømte han? Langfredag virket ikke Palmesøndag som en triumf, kun som et pinlig minne. Men nå, når vi står ved den tomme graven så ser vi at det var inntoget til en triumf mye større enn noen i mengden hadde mulighet til å forstå.

Skjærtorsdag. Denne underlige kvelden der Jesus bryter all tradisjon når han legger nye ord og tolkninger til jødenes tradisjonsrike påskemåltid. Han snakker om brødet som sin kropp og vinen som sitt blod. Og begge deler knytter han til frelsen. Og dagen etter er Jesu blodige kropp virkelig i fokus der han piskes, korsfestes og drepes, men det er ingen frelse å se. Ingen redning, kun død og smerte. Men nå, ved den tomme graven så kan vi se frelsen i oppstandelsen, vi kan se frelseshandlingen på korset, vi kan se frelsen i måltidet der han minner lar oss smake frelsens redskaper – hans kropp og blod - helt konkret.

Den tomme graven kaster lys nytt lys over GT og Jesu egne ord. 
Kjære menighet, ved den tomme graven ser vi at døden er veien til livet. Vi ser at korset er soning for våre synder og vi ser brød og vin er et måltid der vi minnes og erfarer hans nåde.  Og vi ser at tekster fra det gamle testamentet åpner seg opp på en ny måte for oss.  Slik som dagens tekst fra Salmenes bok.

Jeg priser deg fordi du svarte meg,
Du ble min frelser.
Steinen som byggningsmennene vraket,
er blitt hjørnesteinen.

For oss er dette selvsagt ord om Jesus. Den vrakede steinen er han, rabbien Jesus, som blir forkastet av de skriftlærde, folket og romerne, for så påskemorgen å vise seg som noe mye mer enn en rabbi, ja faktisk som Messias, frelseren. Det er da vi ser at Palmesøndag var ikke en glipp, men en profetisk hendelse som pekte fram mot påskemorgen og den tomme graven. Påskemorgen gir ny tolkning til det gamle testamentets tekster, og det kaster nytt lys på Jesu ord om seg selv, som menneskesønnen, som verdens lys, som liv og til Peters bekjennelse til Jesus som Messias og den levende Guds sønn.

Evangeliets troverdighet
Alle vi som er her i dag er født lenge etter den første påskemorgen, hele det nye testamentet er også skrevet etter at de fant graven tom. Hver gang vi har gått inn i påsken, hver gang vi har møtt Langfredag så vet vi at det kommer en oppstandelsesmorgen. Men for kvinnene som kom til den tomme graven og for disiplene som fikk deres vitnesbyrd var dette et dypt sjokk. Likrøveri framsto nok umiddelbart som langt mer troverdig enn oppstandelse. Så er det kanskje godt at de møter to engler, to menn i skinnende klær som minner dem på Jesu egne ord om at han skulle dø og oppstå.

For meg handler alt dette om oppstandelsens troverdighet. Det bidrar til troverdighet at det er sammenheng mellom det Jesus selv sa, og det som skjedde. Det bidrar til troverdighet at Jesus fortellingen gir mening når vi leser det gamle testamentets profetier om en frelser. Det bidrar til troverdighet når Jesus ikke bare viste seg for noen få, men for mange slik som Paulus skriver:

at han stod opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på en gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen har sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Alle sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.

Kaster lys over mitt liv og gir mening i mitt liv
Men selv om profetier, vitnesbyrd og Jesu egne ord gjør hendelsen troverdig, så er oppstandelsesfortelling til slutt noe som må tros. Kanskje var det noen som stjal liket, kanskje var han skinndød, kanskje led disiplene av en kollektiv vrangforestilling, kanskje løy de for å redde sin egen ære. Vi kan ikke eliminere tvilens mange kanskje fullstendig.  Vi kommer ikke unna troens mysterium. At det til slutt, selv etter all verdens kunnskap og gode argumenter er på plass, så gjenstår det et sprang, spranget vi kaller for tro.

Og kjære menighet, tro kan du ikke presteres. Troen er til slutt en Guds gave gitt oss i dåpens vann, ved forkynnelsen av Ordet og i nattverden brød og vin. Men selv om tro ikke kan presteres, så kan vi oppsøke de steder der den deles ut, i nattverden, i dåpen og der de kristne møtes for å dele Guds ord og be sammen.

Kjære menighet! Det er vel grunn til å tro at vi som samles i kirken en søndag faktisk enten tror eller har et sterkt ønske om å gjøre det. Troens sprang har vi allerede erfart.Og derfor er også vi en viktig del av det som avgjør evangeliets troverdighet i verden.   Evangeliets viktigste vitnesbyrd i dag er ikke nitidig granskning av evangeliets ekthet eller historie. Kunnskap er viktig, men det er ikke avgjørende. Evangeliets viktigste vitnesbyrd i dag – blant våre naboer – i vårt folk – blant de menneskene vi møter – er vårt vitnesbyrd om hva evangeliet betyr for oss, nå, i dag, i vårt liv.

Hva betyr det for deg at Jesus døde for dine synder? Hva betyr det for deg at Jesus oppsto fra de døde og rekker deg et håp om et evig liv? Hva betyr det for deg at Gud inviterer deg til fellesskap? Hva betyr det for deg å vær en kristen, å være tilgitt, å eie håpet om et evig liv og tilhøre fellesskapet som tilber og takker Jesus. Hva betyr det for deg at vi på denne dagen kan ønske hverandre god påske, og det handler ikke om påskeegg eller påskeharen eller våren som spirer fram, nei, det handler om den tomme graven:

«Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Lukas 24, 5b-7

Hva betyr det for deg? Og hvordan merker sin nabo at dette er viktig?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

"Satt fri til å tjene" - Skjærtorsdag 2014 i Myre kirke.

Lesetekster:  2 Mos 12,1.3-8.11-14 og 1 Kor 5,6b-8

Prekentekst:
17 På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» 18 Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» 19 Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.     20 Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. 21 Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» 22 Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» 23 Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg.24 Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.»25 Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus. 26 Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» 27 Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! 28 For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. 29 Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» 30 Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

Matt 26,17-30

Kjære menighet

I kveld er det skjærtorsdag, og kristne i hele verden samles for å minnes den siste kvelden Jesus var sammen med sine disipler. Kvelden da han ga påskemåltidet en ny mening, og på den måten markerte både kontinuiteten – sammenhengen og oppbruddet med den jødiske tro.

Det Jesus og disiplene møtes for å feire denne kvelden er det jødiske påskemåltidet. Et ritualisert, religiøst måltid som gjennom rettene som serveres og bibeltekster som leses underveis minnet jødene på hvordan Gud frelste dem ut fra slaveriet i Egypt.

Og det er noe jordnært med den frelsen som jødene feirer denne kvelden. Det handler om frihet fra slaveriet. Og undertrykte i hele verden kan kjenne seg igjen i lengselen etter en Gud som frelser på den måten, ikke i det hinsidige, men fra lenker og slavekår her og nå. En Gud som handler i verden. Og dette feirer de i et okkupert Jerusalem. Gud hadde reddet dem ut av Egypt. Ville Gud rense Jerusalem for den nye okkupanten, farao eller keiser, hedningkonger var de begge, og begge hadde undertrykt Guds folk. Ville Gud handle enda en gang og frelse sitt folk fra lenker? Ville Gud handle i verden enda en gang?

En Gud som handler i verden. Det er nettopp det han er der han står midt i blant dem og bryter brødet og gir dem vinen. Han er gudemennesket som taler Guds ord i menneskenes verden. Han er gudemennesket på vei til Golgata for å bryte dødens lenker, syndens lenker, jorden lenker, hatets lenker, gjengjeldelsens lenker. Naglene som skal drives gjennom han, spydet som skal spidde han, smerten, lidelsen, døden. Ikke så unikt. Det har skjedd andre både før og siden, men aldri meg Gud. Og nå står han er som en Gud som handler i verden og forteller dem at Gud som handler i verden han kan la brød og vin bli frelsens midler.

«Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.» Matt 26, 26-28

For på samme måte som jødenes påskemåltid minnet jødene på når Gud frelste dem fra Egypt, på samme måte minner nattverdmåltidet oss om påsken – og dermed frelsens drama. Og samtidig er nattverden mer enn en påminnelse om noe som skjedde den gang da. Nattverden handler ikke bare om det som har skjedd, men det som skjer hver gang vi feirer nattverd sammen, nemlig at Jesus er til stede i brød og vin. For Luther og vår kirken er dette et sted vi tar Jesus bokstavelig: «Dette er min kropp» og «Dette er mitt blod». Vi ser at det både smaker, lukter og har konsistensen til brød og vin, men vi tror det er noe annet. Det er mer enn vi ser. Det er Gud som handler i verden. Det er ikke slik at vi bare minnes om frelsen, men vi frelses, vi spiser oss til himmels, vi spiser nåde, vi svelger nåden. På en veldig fysisk og konkret måte bli Gud i oss.

Men hvor jordnær er den frelsen vi feirer når vi samles rundt et nattverdbord. Mens jødene feiret frihet fra slavelenker i Egypt, hva feirer vi? Har vi flyttet frelses over i det hinsidige, bort fra vår verden, bort fra det konkrete som kan erfares på denne siden av evigheten. Mens jødene kunne feire en frihet som var til å forstå for levende mennesker, hva er det vi kan feire.

Kjære menighet!
Det er nesten så jeg tviler på om nattverden vil gange oss hvis vi kun bruker den som religiøs pynt, som en religiøs rite eller suggesjon som kun peker fram mot himmelen. Det er nesten så jeg tviler på om det gagner oss å knele ved Herrens alter hvis vårt bøyde hode gjør oss blind for mennesker i lenker eller synden som er en del av vårt eget liv. Ja, nattverdens brød og vin er frelsens sted, den setter oss fri fra å gjøre opp for vår egen synd ovenfor Gud, men hva er vi da satt fri til?

Dette året feirer vi at det er 200 år siden grunnloven ble skrevet, og Den norske kirke har valgt følgende som motto for året: fri til å tale, tro og tjene. Og jeg synes dette på en god måte kan oppsummere vår kristne frihet også lenger etter at grunnlovsjubileet er ferdig.

Vi er frie til å tale om korset, oppstandelsen, troen. En hver kristen kan tale om det, ikke bare prester eller kirkelige ansatte. En hver som har krøpet ut av dåpen er fri til å sette ord på sin kristne tro. Men vi er også fri til å tale mot urettferdighet, undertrykkelse, krenkelser, enten de skjer i vår menighet, i vår bygd, i vårt land eller ute i den store verden. Nattverdbordet kaller meg til å se meg som del av et fellesskap, som en helhet, som en del av Guds menneskehet.

Vi er frie til å tro oss frelst. Gud har satt oss fri fra lovgjerninger, fra gjengjeldelsens logikk, fra tanken om en Gud som må se meg lide for mine synder. Men da er vi også fri til å tro på en Guds om handler i verden. Tro på tilgivelse, forsoning, tro på at kjærlighet er en måte å leve på som menighet, som menneske og samfunn.  Nattverdbordet gir meg tilgivelse, og det kaller meg til å tilgi.

Og vi er fri til å tjene. Han som begynte nattverdfesten med å knele ned og vaske disiplenes føtter, Gud som var villig til å bli menneske og frelse oss mennesker, han kaller oss til å knele hos de syke og utslåtte, til å gå til de utstøtte og forlatte, til å gå til dem som faller utenfor fellesskapet, bortenfor mediebildet, ut av familier, fellesskap og vennekrets. Han som gikk til samaritanere, tollere og horer kaller deg til å ikke være så sabla kresen, men se mennesket bak det som har gått i stykker, bak harde masker, bak ødelagte liv, bak tårer, bak feil, bak lukt, bak ubehag. Han kaller oss til å tjene. Bære brød til de fattige, og bryte sultens bånd. Bære vin og fukte strupen til de som tørster etter nåde, fred, rettferdighet eller og frelse.

Vi kjenner ordene: Kom, for alt er ferdig. Ja, kom til nådens sted og hent kraft. Men for all, etterpå skal du gå, gå ut i verden og tjene. For det er menneskene som trenger dine gjerninger, ikke Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen