Underet på feil sie ta Mjøsa - 16. søndag i treenighetstiden 2026. Preken i innsettelsesgudstjeneste som domprost i Hamar, Hamar domkirke

Altertavlen i Hamar domkirke. Malt av Henrik Sørensen i 1954.
Fra venstre: Verdensmisèren, Den oppstandne Kristus, Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse

Tekster: Markus 7,31-37, Salme 40,2-6, Romerne 8,19-23 

Kjære menighet! 

Noen ganger er det viktige detaljer i en bibeltekst som vi ikke umiddelbart legger merke til. 

Jeg vil tro at det som dere husker best fra dagens evanglielesning er at det skjedden en helbredelse. Det er det som er spektakulære i teksten.  

Men før Markus forteller HVA som skjer, så forteller han HVOR det skjer. Og det er ikke uvesentlig, for i denne teksten – kjære menighet - befinner Jesus seg «på feil sie ta Mjøsa» - eller hvertfall Genesaretsjøen. Han er i Dekapolislandet. 

Det lett for oss som er på denne siden å vite hva som er rett og feil side av Mjøsa. Domprostiet er selvsagt på Mjøsas solside, mens Gjøvik og Toten må være skyggelandet.  

Men hører vi på Vazelina, så kjenner vi historien om han som lengtet «hjemmat til Toten. Ætter ti år som Brummendøl» på «feil sie ta Mjøsa».  

Den riktige siden er som regel den siden vi selv befinner oss på. Feil side er der de andre bor. Diskusjonen om hva som er «feil sie ta Mjøsa» er en nokså ufarlig og sikkert humoristisk utslag av en dypt menneskelig vane – at vi deler verden i DE og VI. Våre VI er ofte de som likner på oss selv. Og vi har ofte en forståelse av det VI som vi selv tilhører som det normale og det gode. Mens de andre er motsatsen av oss 

Slik var det også på Jesu tid. 

På vestsiden av Genesaretsjøen lå Galilea, hjemtraktene til Jesus og hovedsakelig et jødiske område. Men i dagens evangelietekst så befinner Jesus seg i Dekapolis-landet som lå på østsiden. Det var et område dominert av gresk-romersk kultur og med en hovedsakelig ikke-jødisk befolkning. 

Jesus er en fremmed, hvertfall en minoritet i det landskapet han nå befinner seg. Den jødiske rabbien er i hedningenes land. Han er på «feil side ta Mjøsa». 

Den syrisk fønikiske kvinnen 

Jesus har ikke kommet hit ved en feil. Uten å bli for detaljert på geografien, så har han vært i hedningenes land en stund når vi kommer til vår fortelling i Markusevangeliet. Rett før den fortellingen vi leste i dag så har Jesus møtt en syrisk-fønikisk kvinne. Markus gjør det svært tydelig at hun ikke tilhører det jødiske folket. Hun kommer til Jesus fordi datteren hadde en uren ånd. Og hun ber ham om hjelp. Og historien som følger stiller Jesus i et meget usympatisk lys.  

For Jesus sier: «La først barna bli mette. For det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» 

Det er harde ord. Det jødiske folket er barna ved bordet. Hun og datteren befinner seg utenfor, der er hunder. Men kvinnen gir seg ikke: «Herre, også hundene under bordet spiser smulene etter barna.» 

For en kvinne og for et mot.  Dette er den eneste Jesus-ortellingen jeg kjenner der ikke Jesus er helten min. Helten må være hun som insisterer på at Guds godhet må være uten grenser. Og datteren blir løst fra de onde åndene.  

Guds kjærlighet på vandring 

Og så, rett etterpå, kommer vår fortelling, der Jesus fortsatt er i et landområde dominert av hedninger.  

Vi tenker nok ofte at det først er med er med misjonsbefalingen av evangeliet legger ut på vandring, men i evangeliene så ser vi at allerede med Jesus så legger Guds kjærlighet ut på vandring for å nå nye folkeslag.  

Og det er en bevegelse vi skal være takknemlige for. For det er denne grensesprengende bevegelsen fra det ene folket til de mange folk, fra en kultur til stadig nye kulturer, fra et språk til mange språk, som en gang bragte evangeliet til både rett og feil sie ta Mjøsa.  

Kan vi tro på under?

Men selv om stedet er viktig i dagens fortelling, så skal vi ikke underslå det som faktisk skjer i dagens evangelietekst. Og da kommer spørsmål som: Hvordan skal vi forholde oss til Bibelens underberetninger? Kan  vi i 2026 håpe på under? Gir det mening å be om dem? 

I dagens tekst så fører de en mann til Jesus. Han er døv og har vondt for å tale. De ber Jesus legge hånden på ham. Vi får ikke vite hva mannen heter. Vi hører heller ikke hans egen stemme før helbredelsen. Det er andre som fører ham fram og ber på hans vegne. 

Men Jesus gjør ikke helbredelsen til en offentlig maktdemonstrasjon. Det står at «Jesus tok han med seg bort fra mengden». Vi må anta at det var rom for mannen til å både protestere og gå bort fra Jesus. Men han blir, og Jesus stikker fingrene i ørene hans. Han tar spytt og berører tungen hans. Han løfter blikket mot himmelen. 

Og så står det at Jesus sukker.   

Skapningen som sukker 

Og i dag er det verdt å stoppe opp ved dette lille ordet. For det samme ordet hørte vi i Paulus sitt brev til romerne. Der er det ikke Jesus som sukker, men Paulus skriver at hele skapningen sukker og stønner som i fødselsrier. Og ikke bare skapningen – også «vi som har fått Ånden» sier Paulus - altså vi kristne - sukker med oss selv mens vi lengter etter at kroppen og livet skal settes fri. 

Det Paulus setter ord på her er en dobbelhet til verden som vi kristne bærer med oss. Skapningen er god, men den er forgjengelig. Livet har potensiale for mye godt, men det er sårbart. Vi blir syke. Vi mister mennesker vi er glad i. Kropper og krefter brytes ned av alderdom, av sykdom, av slit, av ulykker. Og det er ofte så urettferdig det som skjer. Og det er ikke sant at det er en mening med det.  Veldig mye av verdens nød og elendighet er faktisk helt meningsløs. 

Underet 

Men midt i denne forgjengelige verden, som sukker, så møter Jesus denne mannen med et under.  

«Effata!» «Lukk deg opp!» sier Jesus. Og mannen blir helbredet. 

Og kanskje kunne mannen gjort ordene vi hørte fra Salme 40 til sine:  

«Jeg ventet og håpet på Herren. 

Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.» 

Og kanksje er det noen her som kan si akkurat det samme: 

«Jeg ventet og håpet på Herren. 

Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.» 

En Gud som bryr seg 

For kjære menighet! 

Vi tror på en Gud som bryr seg. En Gud som hører. En Gud som handler i historien. En Gud som setter føtter på fjell. Bønn er ikke egen-terapi, eller samtale med en usynelig venn. Bønn er en henvendelse til en Gud vi forventer at hører.  Kanskje han ikke handler, eller handler anderledes enn vi håpet, men vi forventer at Gud hører våre bønner. 

Men det skapte er «underlagt forgjengeligheten» som Paulus skriver, og det «sukker og stønner». Og som en motkur mot religiøst svermeri som lover helbredelse og undrer så skriver Paulus: «Også vi som har fått Ånden, … sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.».  

Men selv med denne nøkternheten, så er det ingen grunn til å late som om kristne mennesker ikke håper og ber om at Gud skal gripe inn. 

Det gjør vi. 

Vi håper. Vi ber. Vi tenner lys. Vi legger navn og liv fram for Gud. Noen ganger opplever vi at det skjer noe vi nesten ikke våget å håpe på. Andre ganger er Gud taus.  

Begge deler hører til det kristne livet. I møte med Bibelens underfortellinger så er det greit å huske at vi fortsatt er på «feil sie ta» evigheten.  

Verdensmisèren

Kall til tjeneste 

Kjære menighet! 

Til venstre for den oppstandne Kristus her fremme i Hamar domkirke så har Henrik Sørensen malt «verdens-miseren». Det er en angstfylt mor, og hennes barn strekker hendene mot henne. Jeg tror barnet gråter, og det strekker seg for å få trøst.  

Er det krig, nød eller sykdom som plager dem? Jeg tenker det er opp til øyet som ser, eller den tolkningen som vårt eget liv og vår egen tid trenger. Men samme hva slags lidelse denne moren og barnet opplever, så står korset der som en påminnelse om Guds tilstedeværelse i menneskelig lidelse.  

Og for oss som tror på den treeninge Guds tilstedeværelse i vår verden, så er det korset også en kall.  

Når det virker som Gud er taus i menneskers nød – også sykdom, så er det kanskje fordi vi er tause.  

Når det virker som Gud ikke bryr seg, så er det kanskje fordi vi blir sittende stille når vi skulle gått.  

Ingen kan gjøre alt, men i møte med verdens nød, også sykdom så er vi kalt til å være Guds hender, føtter og munn i verden. Og når vi skal tolke det kallet så tenker jeg vi kan la oss inspirere av legekunstens far Hippokrates som tillegges ordene: Stundom helbrede, ofte lindre, alltid trøste.  

Etterpå – på vei mot nattverdbordet, så skal vi synge salmen «Jeg tror på jorden forvandling». I denne salmen så løftes fram det kristne håpet om at alt en gang skal bli annerledes. Men før vi kommer dit - til stedet der alt er anderledes - så skal vi leve - her – i denne verden.  

Riktignok i en verden som sukker, men det er også en verden der kjærligheten lever, der nåden kan få plass, en verden der gudskreftene virker, en verden der vi kalles til å tjene hverandre, og lindre hverandres smerte. En verden der vi stundom kan helbrede, ofte lindre og alltid trøste.  

Derfor slutter ikke salmen i himmel-lengting, men i nyskapelsen som starter her:  

Jeg flykter ikke fra verden.  

Blant jordens minste små, 

der finner jeg den fremtid 

som jeg vil vente på.  

Ja, jorden skal forvandles, 

dens natt går alt mot gry! 

Jeg tror at Jesus Kristus  

skal gjøre verden ny.  

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.  

 

 

 

 

Markering av samefolkets dag, 8. februar 2026, Stensgård kirke

Lesetekster: 

1. Mosebok 2, 4-9 

Paulus brev til Galaterne 3,26-29

Evangelietekst: 

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus

13 Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. 16 Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Matteus  5,13-16, 1

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet!

Det er noe trygt å inkludere seg selv i et større VI. 

VI i vår familie, VI her i Stensgård, VI her i Nannestad, VI her på Romerike. VI nordmenn, VI europeere. 

Men alle våre menneskelig VI, har en sterk tendens til å innebære enn polarisering, en motsetning mot noen andre. Et DE, DE som er annerledes enn oss. 

VI i vår familie – i motsetning til DE i den familien. VI i denne bygda – i motsetning til DE i den bygda. Vi Nordmenn – i motsetning til andre folk. 

Det kan være noe tilfredsstillende og trygt i det å tilhøre et sterkt og samlende VI, et Vi som holder DE utenfor, som holder DE borte, som holder DE nede. De andre, DE som ikke er som oss. 

***

På fredag – den 6. februar - var det samefolkets dag. Og i dag markerer vi det i denne gudstjenesten. 

Og samene, som er det eneste urfolket i Norge, har mange ganger opp gjennom staten Norge sin historie fått oppleve å bli holdt utenfor. DE var ikke en del av det norske VI, men DE andre. Og sammen med særlig kvener, norskfinner og skogfinner har deres språk og kultur vært utsatt for et massivt press. 

I 1997 talte vår konge til sametinget og erkjente og beklaget fornorskningspolitikken på vegne av norske myndigheter. Da sa kongen: 

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.» 

Fornorskningspolitikkens mål var rett og slett å utslette deres språk, livsstil og kultur. De skulle bli bofaste, snakke norsk, og assimileres inn i norsk kultur.

Og det er dessverre helt sant at Den norske kirke, også var en del av den fornorskningspolitikken som ble drevet av den norske staten.  Derfor vedtok Kirkemøtet i 1997 at Den norske kirke  "erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk. Kirkemøtet vil bidra til at uretten ikke skal fortsette." 

***

Undertrykkelse av DE som er annerledes enn flertallet kjenner vi fra hele menneskets historie. Undertrykkelse av DE som ser annerledes ut, DE som har en annen hudfarge, DE som snakker et annet språk, DE som har nedsatt funksjonsevner, DE som har en annen tro eller en annen kultur. Eksemplene er mange.

***

Dagens bibeltekster minner oss om at vi tilhører et større VI.

Vi leste fra skapelsesberetningen i 1. mosebok: 

Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.

Bibelen minner oss om at alle mennesker er Gudsskapninger. I begynnelsen av vår bibel finner vi to ulike skapelsesfortellinger. Men i begge så er det sånn at Gud skaper ikke et spesielt folk, men han skaper forfedrene til alle mennesker. Alle mennesker, på tvers av alle våre Vi og DE er skapt, ønsket og elsket av Gud. 

Det samme finner vi i den andre teksten vi leste fra Paulus brev til Galaterne: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. 28 Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.

Også blant de første kristen fantes det VI – og DE. Skillelinjer som var vanskelige å overstige. VI jøder – og DERE grekere. VI menn – og DERE kvinner. VI - frie mennesker og DERE slaver. Men Paulus nekter dem å dele seg i VI og DE. For de er alle ett i troen på Jesus. Gud forener, alt som skiller menneskene.

***

Kjære menighet 

Kirken har mange ganger sviktet, og stått på maktens side. Vi som samfunn og som enkeltmennesker har også mange ganger sviktet, og blitt en del av et sterkt VI, som holder DE andre utenfor. 

Men denne dagens så minner bibelens tekster oss på at det burde være annerledes. I stede for VI og DE – så skal vi se på hverandre som et mangfoldig VI, som alle er skapt, elsket og ønsket av Gud. 

Og når vi – som enkeltmennesker, som samfunn og kirke - står opp for det, da blir det sant det vi leste fra Matteus evangeliet. Vi blir verdens lys, som lyser i mørket. For i en tid der det virker som flere er opptatt av å bygge murer, og dele hverandre i VI og DE, så er det kirken og de kristne sin oppgave å stå opp for det helt grunnleggende i vår tro: 

Alle mennesker er skapt, elsket og ønsket av GUD, og alle mennesker tilhører den samme menneskehet – det samme store VI. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

4. søndag i åpenbaringstiden 2025, Skedsmo kirke, tekstrekke III

Lesetekster: 

Salomos ordspråk  14, 21-22.25.31

Paulus brev til Filipperne 1.20

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas

10 En sabbat underviste han i en av synagogene. 11 Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. 12 Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» 13 Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.

14 Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» 15 «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? 16 Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» 17 Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde. (Lukas 13,10-17)

Slik lyder Herrens ord. 

Kjære menighet

For et lite år siden la et utvalgt oppnevnt av Bispemøtet og mellomkirkelig råd fram en utredning som heter Den norske kirke i møte med jødedom og jøder. Utredningen er på 300 sider, og den er en verdifull og selvkritisk gjennomgang fra Den norske kirke om hvordan kirken har forholdt seg til jøder og jødedom. Og hvordan kristen teologi og forkynnelse opp gjennom historien – utvilsomt har bidratt til antisemittisme også i Norge. 

Hvorfor begynner jeg denne prekenen med å trekke fram denne utredningen? Jo fordi en del av utredningen ser også på hvordan man i kristen forkynnelse, salmer og trosopplæring ofte har tegnet opp en karikatur av jødisk tro og praksis, og dermed bidratt til en polarisert framstilling av forholdet mellom jødedom og kristendom, på en måter der jøder og jødedom blir de slemme, de hjerteløse, og Jesus, og dermed de kristne og kirken blir de snille.

Og dagens evangelietekst er en nokså typisk tekst som inviterer til en slik utlegning. For her kommer Jesus og helbreder en kvinne som har vært syk i 18 år. Jesus gjør det som er godt, og så kommer synagoge-forstanderen, altså lederen for den lokale synagogen, og protesterer på at Jesus helbreder på sabbaten.

Det er lett og det er fristende ved første øyekast å tegne opp et bilde av jødedommen som en håpløs lov- religion, der regler styrer alt, mens Jesus og kristendommen er nådens religion, med menneske i sentrum. Eventuelt en litt mildere form der synagogeforstanderen er den hardhjertede, i møte med den omsorgsfulle Jesus. 

I sin forklaring til det 8. bud: Du skal ikke lyve, sier Luther dette: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste, ikke sviker ham eller taler ondt om ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening.

Så la oss prøve å ikke lyve eller tale ondt om denne synagogeforstanderen, men unnskylde han, tale vel om ham og ta alt i beste mening. Hvilke gode ting er det denne synagogeforstanderen prøver å forsvare?

Sabbaten – hviledagen, er ingen selvfølge. Vi finner den i de ti bud, som det fjerde budet: Du skal holde hviledagen hellig.  Et raskt søkt på Store norske leksikon vil for eksempel fortelle oss at hinduismen har ingen ukefridag. Men alle de tre Abrahams religionene – Jødedom, kristendom og Islam har en ukentlig hviledag. Den er ulike i de tre religionene, men det var jødenes sabbat – som den eldste av disse tre religionene - som etablerte tanken om viktigheten av en ukentlig fridag. 

For oss kan det virke helt selvfølgelig med fridager. Men historisk er ikke dette selvfølgelig. Og det radikale med sabbaten var omfanget av hvem som skulle hvile. 

I 5. mosebok, kapittel 5, så står det: 

Du skal gi akt på hviledagen og holde den hellig, slik Herren din Gud har befalt deg! 13 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, 14 men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken din tjener eller din tjenestekvinne, verken oksen eller eselet eller noe annet av dyrene dine, eller innflytteren i byene dine. Tjeneren og tjenestekvinnen skal få hvile, de som du. 15 Husk at du selv var trell i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.

Sabbaten er med andre ord en hviledag, som også gir slaver og dyr fri fra arbeidet. Det er ikke vanskelig å se for seg epoker og situasjoner opp gjennom historien der det har vært nødvendig med en nokså rigid håndhevelse av en sånn regel, for det er så lett å argumenterer for …ja , men hvis bare…

Hvis bare slavene ikke får fri hele sabbaten, eller kanskje bare annenhver sabbat, så kunne vi …tjent mer penger, utnyttet arbeidskraften mer effektivt osv osv. 

Det er med andre ord noe dypt menneske og dyrevennlig med en praksis som insiterer på at en gang i blant – ja hver 7. dag trenger vi å hvile. 

Det beste er det godes fiende, er et uttrykke. Og jeg tenker det er det som skjer når denne synagogeforstanderen protesterer. For synagogeforstanderen er ikke mot at kvinnen blir helbredet, men som vi leste: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.». 

Kjære medkristne

Synagogeforstanderen, kunne like gjerne vært en kristen prest, en politiker, en lærer eller en forelder, eller et barn. Vi står alle i fare for å bli regelryttere, som glemmer at de fleste regler finnes ikke for sin egen skyld, men fordi de skal bevare noe som er verdifullt i våre liv, i vårt gudsforhold eller mellom mennesker.

Denne søndagen så minner Jesus oss på å se det enkelte mennesket, og gi det verdi. La hensynet til din neste være det som styrer ditt etiske kompass. Så får det hele være at vi må bryte noen regler iblant – selv om regelen kommer fra Bibelen selv. Amen

Stefanusdagen 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke III

Tekster:

Johannes 16, 1-4a

Klagesangenen 3, 52-57

Paulus brev til filipperne 1, 27-30

Kjære menighet!

Det er en ganske bratt progresjon i bibeltekstene som leses i kirken disse tre dagene: Julaften, 1 juledag og 2. juledag. Julaften, med barnet i krybben. Fokuset er Gud som ble menneske. Og til tross for fattigdommen som vises fram i teksten med et barn som fødes i en stall og får en krybbe til vugge, så er det en viss kosefaktor, en kosefaktor som forsterkes av våre egne juleforventninger og tradisjoner. Så kommer vi til 1. juledag, der krybben, stallen, hyrder og engler er skrellet bort i Johannes evangeliet sin høykristologiske variant av juleevangeliet: 

I begynnelsen var Ordet.

         Ordet var hos Gud,

          og Ordet var Gud. (joh 1,1)

Og Ordet ble kjøtt 

          og tok bolig iblant oss,

          og vi så hans herlighet,

          en herlighet som den enbårne+1

          har fra sin Far,

          full av nåde og sannhet. (Joh 1,14)

Mens julaften har et fokus på at Gud ble menneske, så er utvilsomt 1. dagens evangelietekst sin målsetting å slå fast, med all mulig tydelighet, at Jesus er Gud. Gud ble menneske, og mennesket Jesus er Gud. 

Også kommer vi til dagen i dag, 2. juledag, og det som blir tydelig er at det å bekjenne troen Jesus, det å være hans disippel, sletts ikke alltid vil være enkelt.

2. juledag kalles for Stefanusdagen, og tekstene vi leser i dag punkterer julehyggen nokså ettertrykkelig. Borte er alt som kan virke koselig og nusselig med julebudskapet. Ikke noe barn i krybben, ingen mor som vugger, ingen englesang. I stede møter dagen oss med krav til etterfølgelse, og med en understrekning av etterfølgelsens pris, nemlig forfølgelsen.

Dagen har sitt navn etter kirkens første martyr, Stefanus, som vi kan lese om i Apostelens gjerninger kapittel 6 og 7. Stefanus var en av kirkens første 7 diakoner, og etter å ha vitnet om sin tro i en synagoge i Jerusalem ble han ført fram for Øverstepresten og Rådet i Jerusalem, og de dømte han til døden ved steining. Dette er også første gang vi møter Paulus, for det står at han sto og passet på kappene til de som steinet Stefanus. Og det står at Paulus, som da het Saulus, var enig i drapet på Stefanus.

Vi leste i dagens evangelietekst at Jesus sa til sine disipler: Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Den unge kristne kirke levde med forfølgelse, vilkårlig fengsling, pisking og henrettelser. De som tilhørte den første kristne kirke visste at prisen kunne være høy. Og at deres Herre og Mester dessverre også fikk rett når han snakket om de forfølgelser som skulle komme. 

Men forfølgelse er ikke noe som bare hører historien til:

Denne menigheten har sitt misjonsprosjekt gjennom Stefanusalliansen, og det er en organisasjon som har en særlig vekt på kampen for trosfrihet. 

Nå før jul har de hatt et særlig fokus på forholdene i Nord- Korea. Stefanusalliansen emner dett er det verste landet i verden å være kristen. I Nord-Korea er det å være religiøs, det samme som å være en fiende av staten. Å eie en bibel er nok til å havne i grusomme fangeleirer, de utsettes for tortur, og de er dømt til et liv blant de fattigste, i et land der det er helt reelt at mennesker sulter til døde. 

I desemberutgaven av Magasinet Stefanus retter de også særlig oppmerksomheten mot kristne i Iran, der mange velger å feire julen i hemmelighet, fordi julen er en tid der myndigheten pleier å arrestere kristne. Myndighetene følger nøye med på alle kristne kirker i Iran, og undertrykkelsen er særlig hard ovenfor konvertitter, som har gått fra å være muslimer til å bli kristne. 

Vi skal ikke lenger enn til vårt naboland Russland, der alle andre kristne kirker enn den ortodokse kirke opplever økende kontroll og begrensninger. 

I Nicaragua fengsles og deporteres prester og biskoper som kritiserer diktaturet. Kirker, kirkelige skoler og kirkelige sykehus stenges.

I 2014 kom det hindu-nasjonalistiske partiet BJP til makten i India. Og i de ti årene som har fulgt så har det vært en økende vold mot kristne og muslimer som framstilles som en trussel mot et hinduistisk India. 

I Pakistan vet vi at Blasfemilover brukes til å undertrykke kristne, og andre troende som ikke er sunni-muslimer. 

Kjære menighet!

Vi som lever i trygge Norge. Og som er aktive i en kirke som i stor grad er finansierte av offentlige midler. Vi som nyter en grunnlovsfestet rett til å tro hva vi vil, og utøve vår religion. Vi trenger å bli minnet på vår privilegerte situasjon. Men vi trenger også å bli minnet om evangeliets brodd, og Jesus kall til oss til å være hans etterfølgere. 

Det lille barnet i krybben skulle bli en omstridt mann. Han gjør krav på å være unik. Han gjør krav på å være Guds Sønn og verdens frelser. Og det er vår tro at han er unik, en levende Gud, vår frelser. Det vekket motstand da Jesus levde, og var en viktig grunn til at han ble korsfestet. Det vekket motstand da den kristen kirke var ung og ny. Og det vekker fortsatt motstand, slik våre kristne søsken i andre land kan vitne om. 

Krimdronningen Agatha Christie skrev en julelegende der hun lar den unge moren Maria møte en engel. Han kommer til henne i stallen etter at Jesu er født. Det hun ikke vet er at det er lystes engel, djevelen som kommer til henne. Engelen gir Maria muligheten til å se inn i barnets framtid. Og Maria takker ja til muligheten. Og det hun får se er hennes lille barn som voksen mann som får Israels yppersteprest til å flerre kappen over hans blasfemi, hun får se han kjempe ensom i Getsemane mens vennene sover, og hun får se han på vei til Golgata med korset på sine skuldre og til slutt hengende på korset. Lysets engel spør Maria om han ikke bare skal ta med barnet til himmelen med en gang, så han slipper denne lidelsen, ja, burde vi ikke gi barnet tilbake til Gud med en gang. 

Legenden er verdt å lese, jeg skal ikke fortelle alt her. Men Maria beholder barnet. Hun mener å se godhet i hans øyne, og kjærlighet i tilhengernes øyne. Og mener det må komme av noe som er godt. Djevelens ønske om å ta frelseren tilbake til himmlen før frelsesverket er fullført mislykkes. 

Det er vår tro at verden faktisk hadde vært ganske annerledes, hvis djevelen fikk bragt barnet til himmelen før han fikk talt til oss, før han steg opp på korset, og før han sprengte graven. 2.juledag – Stefanusdagen – skal minne oss om at det lille barnet er vår frelser, og at vi er kalt til å være hans etterfølgere. Vi er heldige som ikke behøver å frykte vold eller fengsel for vår tro. Desto enklere og tydeligere burde vel også vår etterfølgelsen være? 

Som kristne som lever i trygghet, så skylder vi våre søsken i fare å huske på dem i bønn, jeg mener vi skylder dem å dele med dem av vår velstand, og vi skylder dem å engasjere oss politisk, slik at vi kan skape en verden der mennesker ikke forfølges på grunn av sin tro. 

Amen

3. søndag i advent 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke III

Tekster: 

Johannes 5,31–36

Malaki 4,4-6

2. Petersbrev 1,19-21

Kjære menighet

I dag er det tredje søndag i advent. Og i kirken så har vi kledd oss i fiolett. Og i kirkeåret så er adventstiden den lille fastetiden. Før påske har vi den lange fasten på 40 dager, og før jul så har vi den lille fastetiden på fire uker. Og som alltid når kirken kler seg i fiolett – fastetiden, adventstiden og i gravferd  -  så er det tid for ettertanke og forberedelser. 

*

Hvis vi skal prøve å forestille oss adventstiden som en bibelsk person, så er Johannes døperen er kandidat. Han som roper i ødemarken. Han refser, han kaller til omvendelse, han sier – følg med, nå skjer det snart. Rydd vei for Herren.

En annen kandidat kan være Maria. Hun som velger lydighetens vei uten å mukke. Adventstiden er også for oss en anledning til å lytte etter Guds kall med våre liv, og velge lydighetens vei. 

*

Til adventstiden så hører det med proklamerende salmer, som to av de salmene vi har sunget til nå: «Gjør døren høy, gjør porten vid, se ærens konge kommer hit», og «Rydd vei for Herrens komme, for frelsen fra vår Gud» Tonen er en litt annen, enn i juletidens største salmeslagere.

*

Dagens evangelietekst er en del av en lengre diskusjon som Jesus har med noen av sine motstandere. Og diskusjonen begynner med at Jesus helbreder en syk ved Betesda-dammen, som har vært syk i 38 år. 

Og dette opprører de som han diskuterer med. Og de blir så opprørt at de ønsker å få Jesus drept. Og det er to ting som opprører dem. Og det er at Jesus helbredet på sabbaten, men enda mer fordi han kaller Gud sin egen far og gjorde seg selv lik Gud.

Jeg tenker situasjonen Jesus står i dagens evangelietekst er påfallende gjenkjennelig i en moderne verden. For Jesu motstandere de kan leve med at han er en profet. De kunne nok vendt seg til at han helbredet på sabbaten, men det er når han gjør krav på å være noe helt spesielt, at det blir for mye for dem. Det avgjørende poenget som vekker motstand i kapittel 5 hos Johannes er at han har kalt Gud sin egen Far og gjort seg Gud lik. 

Og hvis dere går hjem i dag og leser Johannes kapittel 5, så vil dere se at et gjennomgående tema i dette kapittelet er at Jesus setter likhetstegn mellom Gud og seg selv, som Far og sønn. Sønnen gjør det Faderen vil, Sønnen sier det Faderen vil, Sønnen har fått sin myndighet og makt fra Faderen. Å tro på Sønnen er avgjørende for forholdet til Gud Fader.

At dette utfordrer og splitter, er gjenkjennelig også i vår verden. Det er mange som kan synes at Jesus er en hyggelig fyr, en spennende filosof, en klok mann. Men det er langt vanskeligere for mange når vi er tydelige på at vi tror at Jesus er mer enn som så. At han er verdens frelser, som døde for våre synder. At han er Guds eneste Sønn, den som til sist skal holde dom over levende og døde. At han ikke er en av mange, men unik. At han ikke er en som var, men en som er. At han ikke er en som levde, men som lever. At ahn ikke bare er en vi kan høre om, men en som vi alle sammen, hver for oss, kan ha en relasjon til. At han ikke er en som påsto at han var Gud en gang i fortiden, men at han er en levende Gud. 

*

I dag så minner evangelieteksten oss på at det lille barnet som vi venter på i julen, han ble en ganske omstridt mann, som krever at vi tar stilling til hans eget utsagn om at Han er Guds Sønn og Gud lik. 

Det er i grunnen et ganske voldsomt utsagn. Og det er vel egentlig så enkelt som at enten var Jesus gal, eller så var han den han sa. 

 *

Det er et uttrykk som sier at handling er viktigere enn ord. Og det er noe i nærheten av dette som dagens evangelietekst slutter med: 

Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.

Det er som om Jesus sier til sine motstandere: Dere behøver ikke tro verken Johannes døperen sine ord om meg, eller mine ord om meg. Det som kommer til å være det avgjørende er hva jeg gjør, for det jeg skal gjøre er det som kommer til å vise at jeg er Guds Sønn. 

Til slutt i dag skal vi synge en julesalme, og det siste verset oppsummerer ganske presist hva hvilken gjerning Jesus var sendt for å utføre:

Fra krybben til korset gikk veien for deg

Slik åpnet du porten til himlen for meg. 

Det er dette som er vår tro. At barnet vi venter han er Guds Sønn, han er Gud lik, og han ble menneske for at vi skulle bli frelst. 

Han er ikke en som var, men en som er.  

Vår frelser. Vår Gud

Amen

Tekstmeditasjon på Bots- og bønnedagen 2024. Kveldsgudstjeneste med keltisk preg i Skedsmo kirke, tekstrekke II

 Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:

 «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’

Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» (Lukas 18,9-14)

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære medkristne. 

I dag er det Bots- og bededag. En dag som utvilsomt har et alvorspreg. Teksten og bønnene denne dagen minner oss på at det å være en kristen er en livslang prosess. 

Jeg tror ingen her ville formulert sine bønner slik fariseeren i denne liknelsen ber: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker…». Og jeg er vel usikker på om det fantes fariseere på Jesu tid som vill be en så karikert bønn. Dette er tross alt en liknelse. Og jeg tenker at Jesus gjør personene i liknelsen litt overtydelig, fordi han vil tydeliggjøre poenget. 

Og jeg tror dette er poenget i dagens liknelse: Det er en nærliggende og farlig fristelse for oss som regner oss som kristne, at vi faller til en slags ro, der vi tenker at vi har vår sak i orden med Gud. Vi går til gudstjeneste, vi deltar med frivillighet, vi sitter i råd og utvalg. Vi lever relativt vanlig og pyntelige liv, som sjelden skaper skandale i våre omgivelser. Vi er ikke verre enn andre, kanskje synes vi selv at vi er litt bedre. Men så lar vi samtidig synd som grådighet, sinne, begjær ha en slags kontrollert plass i livet vårt. Det er så lett å tenke at «ingen er perfekt» og slå seg til ro med det. 

Noen gamle jeg kjente, hadde et uttrykk det er lenge siden jeg har hørt. Og det var uttrykket «billig nåde». Billig nåde var når kristenlivet mistet sitt alvor. Når nåden blir en selvfølge. Når vi forventer Guds tilgivelse uten at vi egentlig har tenkt å kjempe med synden i vårt liv. Billig nåde er når vi slår oss til ro med at det vi gjør er godt nok, når vi tenker at det ikke lenger er behov for omvendelse og kamp med det onde som også er en del av vårt liv. 

Kjernen i vår lutherske tro er at vi som syndere er rettferdiggjort for Gud, ved Jesu død på korset. Og ved å tro dette, så blir vi frelst. Men det betyr jo ikke at Gud aksepterer synden. Gud elsker synderen, men han hater synden. Gud hater synden i våre liv, for synden bryter ned våre fellesskap, den ødelegger relasjoner, den skaper ufred, den skaper sorg, den skaper splittelse, hat, hevngjerrighet og sinne. Billig nåde er når vi glemmer den viktige forskjellen på at Gud elsker og rettferdiggjør synderen, ikke synden. 

Luther snakket også om behovet for den daglige omvendelse. Altså at vi hver dag må stoppe opp, og overgi vårt liv til Guds vilje. At vi hver dag må ta et oppgjør med synden. At vi hver dag må erkjenne at i oss lever ondskapen, og at vi er avhengig av Guds nåde. 

Når tolleren holdes fram som eksempel i denne liknelsen så er det ikke fordi han er en synder. For det var han, og det var opplagt for alle som hørte denne historien første gang den ble fortalt. Men tolleren er et eksempel fordi han vet han er en synder. Han gjør seg ikke bedre enn han er. Og han gjør det som er alle synderes håp; han ber ydmykt om tilgivelse. 

Kjære medkristne. Verken du eller jeg vil noen gang kunne leve et liv som er uten synd. Men vårt kall som kristne er å ikke bli likegyldige til synden i vårt liv. Vi skal aldri bli venn med den. Vi må som tolleren be ‘Gud, vær meg synder nådig!’. Denne dagen i kirkeåret minner oss på det. 

Kjære medkristne. Guds nåde er alltid ny. Gud er aldri sen til å tilgi. Gud er som den Faren som har tid og tålmodighet til å vente på at hans døtre og sønner kommer til seg selv, og setter kursen hjemover. Og når vi kommer, så tar han alltid imot oss med kjærlighet. Derfor gikk tolleren hjem rettferdig for Gud. Denne dagen i kirkeåret minner oss på det. 

For Gud elsker synderen, men han hater synden. Denne dagen i kirkeåret minner oss på det.  Amen

21. søndag i treenighetstiden 2024, Skedsmo kirke, Tekstrekke II -

Tekster: 

Lukas 16, 19-31 Lignelsen om den rike mannen og Lasarus

5. mosebok 15, 7-8,10-11

2. Johannes 3, 16-18

Kjære menighet!

Dagens evangelietekst er en liknelse som Jesus forteller, og den er av det ramsalte slaget. Og jeg tror det er lett for oss å bli fanget ordene om dødsriket og den rike mannens pine. Men denne teksten handler ikke hvem som går fortapt og hvem som blir frelst. Denne teksten handler Guds vilje i verden, og den forpliktelsen som Gud pålegger oss ovenfor hverandre i denne verden. 

Det er en rød tråd som vi finner gjennom hele Bibelen som handler om Guds omsorg for de fattige og avmektige. Om de som har sin forpliktelse ovenfor de som ikke har. Om de som har makt sitt ansvar for de maktesløse. 

Om vi ikke finner det på bibelens aller første blad, så finner vi det allerede tidlig i Moseloven, der enker og farløse plasseres under Guds direkte beskyttelse i ganske voldsomme ordelag. 

Dere skal ikke plage enker og farløse. Plager du dem, og de så roper til meg, vil jeg høre ropet deres (5. mos 22, 22f).

Og det er ikke småtteri Guds har tenkt å gjøre på vegne av enker og farløse, for det fortsetter med: 

Da skal min vrede flamme opp, og jeg skal slå dere i hjel med sverd så konene deres blir enker og barna deres blir farløse. (5. mos 22,23)

I Mosebøkene finner vi også regler som beskyttere innflyttere i landet, gjeldsslaver, slaver på rømmen, dagarbeidere og mennesker med funksjonshemninger. 

Vi finner krasse domsord i flere profetbøker, over de mektige som undertrykker og utnytter de avmektige og ikke hjelper de fattige i samfunnet. 

Og vi finner det i Det nye testamentet. 

Som kristne er vi ofte vant til å tenke på Jesus som en som utfordrer eller nyanserer den jødiske sammenhengen han tilhører, og kanskje særlig fariseernes tolkning av Moseloven. Men i denne sammenhengen så står Jesus fjellstøtt i en lang jødisk tradisjon. Den rike som har sviktet de fattige dømmes av Gud. De mektige som utnytter de avmektige dømmes av Gud. 

Hvis du går hjem og leser denne bibelteksten i sin sammenheng så vil du se at også denne liknelsen fortelles i et krast ordskifte med fariseerne. Men det som er vesentlig i denne sammenhengen er ikke at de er fariseere, men at de som Jesus diskuterer med karakteriseres som pengekjære. 

Guds omsorg for de fattige og undertrykte er en rød tråd gjennom hele Bibelen, men blant de fire evangeliene så er det særlig i Lukas at de fattige løftes fram. Mange av de tekstene som vi kun finner hos Lukas – som dagens liknelse - handler om omsorgen for de fattige og undertrykte, og den tonen slås an allerede i innledningen til Lukas evangeliet. Der Jesus bruker ord fra Jesaja som et slags program for sitt virke: 

Herrens Ånd er over meg,

for han har salvet meg

til å forkynne et godt budskap for fattige. (Lukas 4,18)

En annen historie som vi kun finner hos Lukas er fortellingen om Sakkeus. Den kortvokste tolleren Sakkeus opplever det vi kan kalle en omvendelse, og Sakkeus sin respons på sin nye tro er påfallende praktisk: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen». (Lukas 19,8)

Og sånn kunne vi fortsatt med flere tekster fra Lukas, de andre evangeliene og fra de ulike brevene der det advares mot rikdom, og med formaninger om å ta seg av de fattige. Tekster der de med makt pålegges et ansvar for de avmektige. 

Bibelen har et komplekst forhold til rikdom. I fortellingene om Abraham, Isak og Jakob så er det ingen tvil om at rikdom sees på som et uttrykk for velsignelse fra Gud. Vi vet at både Jesus, Paulus, og de første kristne menighetene var helt avhengige av velstående mennesker som støttet opp om deres arbeid. De første kristne husmenighetene holdt ofte til i huset til velstående mennesker. 

Og samtidig er det mange advarsler i Bibelen mot å stole på materiell rikdom.  Og advarsler om at rikdom kan føre til synd, slik Paulus skriver til Timoteus: 

Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og ødeleggelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser. (1.Tim 6,9f)

Dommen over den rike mannen i dagens lignelse kommer ikke av at han er rik, men at han er rik uten å ha gjort noe for Lasarus som ligger fattig og syk ved porten hans. 

Kjære medkristne!

Når jeg jobber med tekster av dette så blir jeg fylt av begeistring. Jeg kjenner på en sånn: Wow, jeg elsker Jesus! Og noe av det som gjør at jeg elsker Jesus er nettopp hans radikale utfordring til nestekjærlighet. Jeg elsker at han ikke bare er snill og grei, og at alt er greit, men at han utfordrer. At han peker på hva som virkelig betyr noe i livet, også når det gjør vondt målt opp mot mitt eget liv. 

Jeg er trygt plassert i middelklassen i verdens rikeste land. Statistisk målt så gjør det meg til et av verdens heldigste mennesker målt i materiell velstand. Sett i en global sammenheng så er jeg, og veldig mange av oss Den rike mannen. Vi kunne lent meg tilbake og tenkt, Gud er god, vi er velsignet. Men dagens evangelietekst – og ganske mange andre bibeltekster holder oss fast i vårt ansvar for vår neste. Fra vi var små så har vi lært å takke Gud for alt vi har. Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått. Men den takknemligheten skal også være en spore til handling, til omsorg og til ansvar. 

Og la oss begynne med det jeg tror det er enkleste for oss å nikke til. Evangeliet utfordrer oss til handling på strukturnivå. Opp gjennom historien, så har kirkens forkynnelse og kirkens diakonale handlinger skapt endringer på strukturnivå. Med kristendommen kom nye idealer som endret lovverk, og styrket både kvinner, treller, enker og fattiges rettigheter. Og med kirken så kom munke- og nonne ordner som drev omfattende diakonalt arbeid.  Senere fikk vi – med utgangspunkt i de lavkirkelige vekkelsene på slutten av 1800-tallet- viktige diakonale organisasjoner som Kirken bymisjon, og institusjoner som tok seg av syke, eldre. mennesker med funksjonshemninger, fattige og mennesker med rusproblemer. 

Kjære medkristne

Vi skal med rette være stolte av det kirken og kristendommen har gjort, og som har bidratt til å skape et samfunn der de fattige ikke lenger skal ligge ved porten, drømmer om smuler og oppleve at hundene slikker sårene deres. 

Og samtidig så må vi ikke tro at den kampen er over. Vi lever i en tid der vi stadig hører om at det må strammes inn i offentlig pengebruk. Og uten at kirken skal begynne å bære partifaner for verken den ene eller andre regjeringen, så er det vår fortsatt oppgave å holde fram for de rike og mektige det som er Bibelens klare norm: De rike har ansvar for de fattige, de mektige har ansvar for de avmektige. For å bli i Moselovens begreper: enker, farløse, innflytter, gjeldsslaver og mennesker med funksjonshemninger er under Guds spesielle omsorg og beskyttelse. Og det er Guds krav til oss som fellesskap at vi tar vare på disse. 

Og la oss da skru til skruen litt, og gjøre det hakket mer personlig. 

Det er lett å peke på politikere, byråkrater, de rike, noen andre enn oss selv. Det er lett å tenke at det er de som har ansvaret for Lasarus i vårt velfredssamfunn. Det er så behagelig hvis det er noen andre enn oss – som er Den rike mannen som skal stå til ansvar for dette. Og ja, de har en del av ansvaret. Ja, evangeliet utfordrer oss som fellesskap, men det utfordrer også oss som enkeltpersoner. 

For noen år siden så jobbet jeg i en menighet der diakonen til initiativ til matutdeling før jul. Og det som var interessant var at blant de første reaksjonene som kom var at «dette kan umulig trenges her, det finnes ikke fattige i denne bygda». Så viste jo erfaringen med matutdelingen at, jo, de fantes. De var bare veldig usynlig for det store flertallet. Denne matutdelingen ble da, og den blir fortsatt finansiert av private gaver. 

Det er fristende i møte med Guds krav, Guds pekefinger om man vil, å tenke at denne peker på noen andre enn meg. Men dagens evangelietekst er av det ramsalte slaget, og i dag peker fingeren ikke bare på strukturer og politikere, men den peker også på oss. De aller fleste av oss har nok til å dele med andre. Noen kan dele mye, mange kan dele en del og enda flere kan dele litt. 

Kanskje kjenner vi oss ikke igjen i bildet av den rike mannen «som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag». Men kanskje kan vi, hvis vi tillater oss å være selvkritiske, kjenne oss igjen i Lukasevangeliet sin beskrivelse av de fariseerne som Jesus diskuterer med som pengekjære. 

I dag skal vi ta opp offer til Kirkens bymisjon i Lillestrøm. Se på det som en åndelig øvelse, din egen lille kamp mot pengekjærheten, når du finner fram vippsen under nattverdsalmen. I dag er vi samlet kirkefolk fra hele Lillestrøm kommune og vi inviteres til å gi en gave til en diakonal organisasjon som jobber med de fattige og utsatte i vårt nærmiljø. Jeg synes det er lov å håpe på at det blir et offer som merkes. 

God medkristne!

Mens vi tar opp offeret så skal vi synge den Hovlandsalmen som begynner slik: Intet er vårt, alt er ditt. Og særlig de to siste versene her snakker godt med dagens evangelietekst: 

Og verden er din. Dens nød er ditt rop. Det kaller oss. Intet er vårt, alt er ditt. Alt er vårt i deg. 

I fattiges hånd skal gaven bli lagt som er fra deg. Intet er vårt. Alt er ditt. Alt er vårt i deg. 

Og jeg tror nøkkelen til å se evangeliet, og ikke bare Guds pekefinger, i dagens evangelietekst ligger her. Evangeliet er et radikalt tilbud om å løfte blikket fra egen navle og se dine medmennesker med Guds omsorgsfulle blikk. En mulighet til å bevege seg bort fra meg og mitt, til vi og vårt.  

Det er veldig sjelden at Gud operer i verden gjennom mirakler. Det kommer ikke til å komme rikdom deisende ned fra himmelen til alle som er fattig. Og det vil ikke komme himmelske engler som kaster undertrykkere fra makten. 

Men det kan komme mennesker som er lydhøre for Guds vilje, som har Guds blikk på sine medmennesker, og som er villige til å både dele og kjempe. 

Gud trenger oss som sine hender og føtter. Og Gud trenger vår tid og vår lommebok. Guds omsorg kan vise seg gjennom gode strukturer i vårt samfunn der vi omfordeler og tar vare på hverandre. Men det handler også om vår personlige vilje til å dele av egen rikdom, egen makt og av egen tid. 

Og i dette, så ligger det også et tilbud om en frihet. For Lasarus er det et tilbud om frihet fra fattigdom og undertrykkelse. Og for den rike mannen et tilbud om frihet fra pengejag og i stedet satse på varige verdier. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.