Når engelsangen skal bli virkelighet, 2. søndag i advent 2012

Lesetekster: Jesaja 2, 1-5 og Hebreerne 10, 35 – 39

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes

Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. (Joh 16,21-24)

Slik lyder Herrens ord. 

Kjære menighet!

Dagens evangelietekst er hentet fra Jesus sin siste tale til disiplene i Johannes evangeliet. Det er det ved det siste måltidet – skjærtorsdag – slik det fremstilles i Johannes evangeliet.  Det er en omfattende tale, med mye undervisning. Mange kjente Johannes tekster er å finne i denne talen. Mot slutten av talen snakker Jesus om det som ligger foran dem. Han snakker om talsmannen, Sannhetens ånd, som skal komme etter han, og veilede dem til hele sannheten (Johannes 16,13). Så forteller han dem, på litt gåtefullt vis at han skal dø og oppstå. Rett før vår evangelietekst så forteller Jesus om sin kommende død og oppstandelse slik: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. (Joh 16, 19b f).

Så kommer vår evangelietekst om kvinnen som skal føde, som engster seg, men som glemmer smerten etter at barna er født, og ordene om at vi framtiden skal kunne henvende oss til Gud, ja rett og slett be i Jesu navn.
Deretter ber Jesus for alle sine, de går ut til Getsemane hagen, og Jesus blir arrestert. Og vi vet hva som følger…dom, korsfestelse…Og Jesu ord om kvinnen som har gruet seg til fødselen blir sanne. Fødselen skjer med smerte…pisk, kors og død…men gleden er stor når barnet er født…når Kristus oppstår til evig liv…ikke bare for seg, men for alle som vil tro. Og når Jesus er vår frelser, så kan vi også be i Hans navn.
Forrige søndag leste vi om tempelrenselsen. Pengevekslere og dueselgere jagers fra tempelet, og Jesus roper at dette skal være et bønnens hus.  En tekst som peker fram mot den nye pakten som skal komme i og med Jesu død og oppstandelse, der ikke stekte duer, men varme hjerter, skal være veien til Gud.

Dagens evangelium og lesetekster peker enda lenger fram: mot dommen, og dermed mot vår oppstandelsen, ja, forløsningen og nyskapelsen av hele Guds skaperverk. Nå handler det ikke om hvordan finne veien til Gud i denne verden, men om framtiden for hele verden, om Jesus gjenkomst, dom og nyskapelse. Og det som kommer skal være godt. Vi leste fra Jesaja

Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig. Jesaja 2, 4

Og vi leste fra Hebreerbrevet, oppfordringen om å holde ut i troen, for å kunne motta troens belønning:
Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel. Hebr 10, 39

Vi er nå ved andre søndag i adventstiden. Og hvis man slår advent på nettleksikonet Wikipedia, så kan man blant annet lese at navnet kommer fra Latin  «Adventus Redemptoris" og det kan oversettes som Frelserens ankomst. Og samtidig så sier vi ofte at advent er ventetid. Vi venter på barnet i krybben - Frelseren.  Denne søndagen så minner Guds ord oss om at livet som kristen – hele livet – er en adventstid, vi venter på Frelserens ankomst. Ikke som et lite barn denne gangen, men hans gjenkomst i makt og herlighet, som dommer og Fredsfyrste.

Vi kjenner bekjennelsens ord om Jesus: « … sitter ved Gud, den allmektige Faders høyre hånd. Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde»

Og bekjennelsens ord om vår egen evighetsskjebne: « … en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.»

Kjære kristne
Jeg tror nok at for de fleste så høres kanskje bekjennelsens ord om evig liv, mer forlokkende ut enn ordene om at Jesus skal komme igjen og dømme levende og døde. Ordet dom har noe fryktinngytende med seg. Og kirkehistorien er full av både kunst og formhetsformer som har klart å fremstille dommen slik at den framstår som noe man skal grue seg til. Små og store djevler med gaffel, ildsjøer og tenners gnissel. Det framstilles som Guds eller eventuelt kirken, eller de kristnes hevn over de ugudelige.

Men kjære kristne. Dommen er i vår kristne tro noe vi skal glede oss til. Og ikke bare vi, men hele verden. Det er først når han kommer igjen at Gud, Kjærligheten og det gode skal seire helt og fullt. Det er først når dommen kommer at englesangen fra Betlehem vil bli fullstendig sann:
 «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» (Lukas 2,14)

Og det kjære kristen, det blir en gledens dag. Dommen handler om å gjenopprette rettferdighet. Det handler om å kalle godt for godt, og ondt for ondt, sant for sant og løgn for løgn. Det handler om ondskapen, djevelen og vantroens undergang. Dommen er sannhetens time om vårt liv, våre verden og vår tro. Og jeg tror hver og en av oss kommer til å ha mer enn nok med oss selv den dagen. Dommen er helt nødvendig som en oppgjørets time for alle som har lidd urett, under vold og undertrykkelse. Uten dom, finnes heller ingen sann forsoning. Dommen fastslår sannheten, og uten sannhet ingen forsoning.

Kjære medkristne
Det finnes en framtid der ondskapen er borte, sverdene er lagt ned, og fred og rettferdighet råder. Og denne muligheten ble til når Gud ble menneske, for å frelse oss og hele verden. Og det er det vi venter på i adventstiden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen.

2. søndag i adventstiden, 2011,

Lesetekster: Jes 65,17-19 og 1 Kor 15,50-57

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 21. kapittel:

Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse:
        «Se på fikentreet og alle andre trær!  Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær.  Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer.  Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.  Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere  som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»  Luk 21,27-36

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!

I går slo endelig julefølelsen til hos meg. Jeg tror grunnlaget ble lagt da jeg kom ut døra og det lå et tynt hvitt belegg på marken. Endelig noe som med litt godvilje kunne kalles for snø.  Og så slå den til for fullt i en kjolebutikk på Sortland, der jeg ble stående og vente utenfor et prøverom riktig lenge. Og julemusikken snek seg i øret, og så langt inn at jeg tok meg selv i å nynne med enten det handlet om barnet, engler, nissen eller Rudolf.  

Juleklær, god mat og litt gaver hadde fått plass i bilen før jeg var på vei hjem. Det er sentrale ingredienser i en ordentlig norsk jul, og det er dette vi bruker adventstiden til å planlegge, hamstre og dele ut. 

Advent og jul er en glidende overgang, Og det eneste som ikke er lov i adventsstiden er vel åpne gavene, for julemiddagen, julekakene og julepynten har vi tatt i bruk tidlig i adventstiden, lenge før det er jul. Det sies at adventstiden er ventetid, men det eneste vi venter med er å åpne gavene, og selvsagt kommer ikke selve julaften, den 24. desember før den kommer, men det meste som hører julen til at vi smakt og spist i hele desember. 

Det er sånn det er, og det er egentlig ikke noe å verken irriterer seg over eller akke over. Men det er verdt å reflektere over at det er en virkelighet som står i stor kontrast til de bibeltekstene som møter oss i kirken i adventstiden. For i de bibeltekstene som hører kirkeåret til, så er det fortsatt ganske synlig at adventstiden en gang var kirkens andre fastetid. I kirken er adventstiden, i likhet med fastetiden, en forberedelsestid der man forbereder seg lite materielt, men først og fremst åndelig.

For i kirken handler fastetiden om å forstå han som kommer. Hvem er dette barnet? Hvorfor er han så spesiell. Hav betyr han for oss.  Og i dag er det dommedag og oppstandelsen som møter oss i søndagens bibeltekster.

Jesajateksten bærer overskriften ”Det nye Jerusalem”. Og de innledende ordene:  Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord” (Jesaja 65, 17) gir nok for enhver kristen assosiasjoner til det vi ofte kaller for himmelen. Og det som beskrives er et sted med glede og fryd for både Gud og mennesker, ingen skal huske det onde som har vært og ”Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen” (Jesaja 65,19b).

Teksten fra det 1. brevet til korinterne er hentet fra et kapittel som bærer overskriften ”Oppstandelsen” og er en iherdig bekreftelse fra Paulus på troen om ikke bare sjelen og ånden, men også kroppens oppstandelse, riktignok ikke den kroppen vi kjenner i dag, men en himmelsk kropp (1. Kor 15, 40), som han også kaller en åndelig kropp (1. Kor 15, 44) en uforgjengelig og udødelig kropp (1. kor 15, 54). Men samme hvordan denne oppstandelseskroppen blir, så blir det hvertfall en oppstandelse, og Paulus tar i dette kapittelet et oppgjør med noen kristne i Korint som sier at det ikke finnes en oppstandelse. Det er tydelig at da er hele troen meningsløs for Paulus. For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og dere tro også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. (1.Kor 15, 14-15a)

Også er det evangelieteksten fra Lukas, som er en del av en lengre tekst der Jesus sanker om de ”tider som skal komme”. Og forut for vår tekst har han nevnt både villfarelser blant de kristne (Lukas 21, 8), naturkatastrofer (Lukas 21,  11), forfølgelser (Lukas 21, 12) Jerusalems ødeleggelse ( Lukas 21, 20ff, tegne i sol og måne som skaper dødelig redsel og gru (Lukas 21, 25f) før vi kommer til vår tekst i dag, som mest av alt handler om å være forberedt, ikke la seg sløve, men være forberedt så man kan ”Bli stående for Menneskesønnen (Lukas 21, 36b)

I den teologiske faglitteraturen er det vanlig å mene at Lukas evangeliet er skrevet etter år 70. Ofte anslår man mellom år 70 og 85. Det betyr at de første leserne hadde allerede opplevd mange av disse endetidstegnene. Det hadde vært regulær krig mellom jøder og romere fra år 66 og hvertfall fram til år 70 da Jerusalem, ble beleiret, og tempelet brent. Og jøder ble både korsfestet og solgt som slaver etter dette. De kristne hadde allerede mange steder opplevd å være forfulgt av både jødiske og romerske myndigheter, at det tidlig i de kristne kirke fantes lærevillfarelse vet jo bl.a fra Paulus 1. brev til korinterne der Paulus tar oppgjør med kristne som ikke tror på oppstandelsen.

De første leserne av denne evangelieteksten leste nok derfor ikke teksten som en beskrivelse, en profeti av en fjern framtid, men som en beskrivelse av den situasjonen de levde i her og nå. Endetiden vær nær, en holdning som også Paulus avslører når han skriver til korinterne: ”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.” (1. kor 15, 51f). En rimelig tolkning av denne teksten er at Paulus regnet med at alle som levde den gangen, ikke skulle dø før Jesus kom igjen. Det gjaldt å være klar.

Og det er jo dette alle dagens tekster handler om: Det gjelder å være klar, for Jesus skal komme igjen, det skal holdes dom, og det skal komme en ny himmel og en ny jord som kan beskrives som himmelsk.  Det gjelder å være klar. Ikke la seg skremme. Ikke la seg lokke eller trues bort fra den troen som skaper er frelsesveien. Og han som er vår frelser, er jo nettopp det barnet som vi venter på nå i adventsstiden.

Det gjelder å være klar. Selv om Paulus tok feil, og alle i hans generasjon døde uten at Jesus kom igjen. For det er vår tro at en gang skal Jesus komme igjen, det skal holdes dom, og det skal komme en ny himmel og en ny jord.

Det er sagt mye uklokt om himmel og fortapelse. Og dommen og fortapelsens mulighet har blitt malt ut i bilder som det knapt er dekning for i Skriften. Og jeg er av hjertet overbevist om at ingen blir en god kristen av å frykte dom og fortapelse. Men like fullt så er det viktig at vi snakker om denne delen av vår tro. Og det er viktig særlig av to grunner:

Den første grunnen er at mange andre, og langt mer spekulative krefter, snakker om dette. Mitt inntrykk når jeg snakker med voksne og konfirmanter er at mange godtar den virkeligheten som Åndenes makt og liknende programmer og medium forteller om. Og det er en ganske så kommersiell geskjeft der jeg vil mene man tjener penger på menneskers redsel. Og kanskje er det slik at siden kirken har vært så stille om døden og oppstandelsen, og om de åndskrefter som herjer rundt døden og livet, så har vi nærmest dekket borde for andre åndsmakter og forklaringer. For meg er det lett ubegripelig at det for veldig mange mennesker synes enklere å tro på det jeg kaller spøkelser enn på Jesu oppstandelse fra de døde. TV-serier har fått bli det fremste sannhetsvitnet, kanskje fordi vi som kirke har sviktet i å snakke tydelig om hva som skjer når vi dør, og hvordan.

Den andre grunnen handler er at vi, som alle andre, skal dø. En dag skal jeg møte dødens grense. Og da må vi være forberedt.  O, bli hos meg er en av de mest brukte salmene i en begravelse. Der synger vi så kjekt i det ene verset:

Hvor er vel dødens brodd? Jeg frykter ei.
Du som har seiret, Herre, bli hos meg!

Sånn er det for de færreste. Døden vil sjelden være helt uten brodd. Noen ganger en lettelse, men sjelden helt uten brodd. Men jeg lar meg stadig overraske av hvor forskjellig forberedt kristne mennesker er på døden. Men himmelhåpet for noen er en ressurs i møte med døden, en styrke, en fast tro som gjør at døden an møtes med en slags trygghet. Så virker det som døden for andre kristne nesten kommer som en overraskelse. At kristentroen nesten mest av alt har vært en livsform og tro for denne siden av evigheten, med lite utsikt til den andre siden. Jeg tror det er viktig at vi som kristne holder oppe både dommen og himmelhåpet. For oss selv, men også når vi 

forteller om vår tro.

For kjære menighet, til forskjell fra ateistene, så har vi et evighetsperspektiv. Og det evighetsperspektivet er gitt oss av barnet som vi venter på. For han skulle oppstå fra døde og vise oss veien til himmelen. Slik vi synger det i en av våre julesalmer:

Fra krybben til korset gikk veien for deg,

slik åpnet du porten til himlen for meg.

Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,

så alle kan samles i himlen hos deg!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.