15. søndag etter pinse – en realistisk tro

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 5. kapittel.

Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.

Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.

Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: 'Ta båren din og gå!'» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.


Slik lyder Herren ord

Det er mye som er fremmed i denne teksten. At det skulle finnes en dam, der Guds engel steg ned og rørte ved vannet, og den første som kom ned i dammen, ble frisk. Tror vi på det? Tror vi at det noen gang har funnets en slik dam? Eller var det bare overtro? Må vi tro at det fantes, fordi det står i Bibelen?

Hva om vi fortsetter. Det står at Jesus helbreder den lamme mannen bare ved å snakke til han. Tror vi på det? Må vi tro på det, siden det står i Bibelen?

Helbredelser i Det nye testamentet står aldri helt alene. De hører i en sammenheng. Og sammenhengen de står i , er at de tjener Jesus til ære, de er med som bevis for å bevise at Jesus er den han sier at han er: Guds Sønn.

Jesus påberoper seg å være noe helt unikt i historie, en engangshendelse i verdenshistorien: Gud åpenbarer seg blant menneskene ved sin Sønn, som menneske.
Og hvilken Gud er det som åpenbarer seg. Jo det er den Gud som har skapt alt. Det er livets Gud. Og ved sine under, der han helbrede de syke, så viser han seg nettopp som livets Gud. Den livets Gud som ikke kan nedkjempes av sykdom og nød.

Men like fullt: Da Jesus hang på korset, så er det ingen som påstår at det ikke lenger fantes syke mennesker i Israel. Fortsatt fantes det sykdom, fortsatt døde mennesker av sykdom og alderdom i Israel. Og i den første kristne menighet er det ingen som påstår at det ikke fantes sykdom. Vi hører om helbredelser, men selv blant de første kristne var det sykdom og død.

Hvis vi skal bruke reklamespråket, så kan vi si at Jesu helbredelser var en teaser, en vareprøve, på det himmelriket han forkynner. Jesu komme, hans forkynnelse, hans handlinger, hans død og oppstandelse er ikke slutten på lidelse og død i verden. Men det er et kall til å kunne møte lidelse og død med et nytt blikk, med nye briller, med et nytt perspektiv: at alt en dag skal bli annerledes.

Må vi tro på helbredelser? For meg blir spørsmålet litt feil. Det blir en jakt på en minimumskristendom, hvor lite må jeg tro på, for fortsatt kunne kalle meg en kristen?
For meg er helbredelser i samme kategori som jomfrufødselen og oppstandelsen: Det er ikke logisk ut fra hvordan vi vet at verden ellers fungerer, det skjer ikke til vanlig, men med troens briller på nesa, så virker det fornuftig. Og hvis jeg ikke godtar det, så rokkes faktisk troen på Jesus som noe mer enn en god mann eller en utfordrende profet. Da rokkes troen på Jesu som Guds sønn, ja som Gud selv. At livets Gud kan helbrede er ikke absurd, men det forutsetter at vi godtar, ja tror om Jesus at han er Livets Gud.

Å våge spranget, er et bilde som med god grunn kan brukes om å tro. Å våge spranget betyr å sette nye briller på nesa, troens briller, og plutselig er det sånn at sammenhenger vi ellers ikke ville se, eller godta, faktisk blir tvingende nødvendige.
Evige Gud, du som har makt til å reise opp syke og gi oss svake mennesker ny kraft og styrke, vi ber deg: La din Hellige Ånd stadig minne oss om dine velgjerninger, så vi alltid takker deg for dine gaver….slik ba vi i dagens kollektbønn.

For Gud har gitt oss mye godt. Han har gitt oss sitt skaperverk, han har gitt oss det livet vi har og lever, han har gitt oss hverandre her i menigheten, han har gitt oss en tjeneste å stå i. Gud har gitt oss mye. Og det er dypt menneskelig å spørre etter mer. Hvorfor kan ikke Gud også gi oss helbredelser fra sykdom, så vi selv eller våre kjære kan bli friske? Har ikke Gud lovet oss alt godt.

Jeg synes det er greit at vi ikke annonserer med Høymesse i Myre kirke, forbønn for syke. Men jeg synes vel ikke det greit at vi i vår kirke så sjelden ber for syke mennesker. For det er de kristnes rett å komme fram for Gud med våre behov og våre lengsler, også behov og lengsler om helbredelse. Samtidig som vi må ha et veldig edrulig forhold til at helbredelser er en sjelden gave. Løfter om helbredelser, vil nok skape flere skuffelser, enn vi vil se helbredelser.

Noen vil kanskje si jeg har lite tro. Jeg vil i stede si jeg har en realistisk tro. Og en tro der målet er noe annet enn å bli frisk. For sann kristentro handler om å legge hele sitt liv, evner og talenter, men også sykdom og utfordringer i Guds hender. Og gjennom det hele – gjennom glede og sorg, gjennom liv og død, holde fast på tanken om at Gud elsker meg, har frelst meg og vil la meg oppstå til et evig liv. Og være takknemlig for det Gud har gitt meg, ikke alt jeg skulle ønske at han gav meg.

Og mange ganger så tror jeg vi erfarer Guds nærvær sterkere gjennom en god venn, eller gjennom et uforklarlig Guds nærvær som gir oss trygghet i sorg, nød eller i store utfordringer.

Å være frelst er ikke det samme som å være frisk. Å være frelst handler først og fremst om at vi får være Guds barn, enten vi er friske eller syke, helt uavhengig av hva vi presterer.

Og jeg tror det er dette Jesus peker på når han sier til mannen som tidligere hadde vært lam: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Den lamme mannen var heldig, han fikk en forsmak på himmelens glede.
For oss som bekjenner troen er det noe vi skal få lov til å lengte etter, men enda viktigere så er vi kalt til å gå ut i verden og la andre mennesker få en forsmak av himmelens glede når vi tjener dem som trenger oss. De syke, de deprimerte, de ensomme, de forlatte, de som lider, de som jakter falsk glede og leter etter mening.
Vi er kalt til å stille oss i en helbredende tjeneste for verden, være der for dem, tjene dem, og peke på han som bekjemper ondskap. Ikke alltid vil vi kunne helbrede, men la oss da gjøre vårt for å lindre. Ikke alltid vil vi bli ønsket velkommen, men la oss hvertfall komme med tilbudet. Ikke alltid vil Gud gripe inn med fysiske mirakler, men la oss være der med et større mirakel: Kjærlighetens mirakel. For vi er sendt av livets Gud, som en dag skal nyskape en verden uten lidelse og smerte.
Men mens vi venter, så er det vårt kall å helbrede med nærvær, omsorg og respekt. For alle mennesker, syke eller friske, er like verdifulle for Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

15. søndag etter pinse, "Så fikk du den levende møte"

Tekst: Johannes 5, 1- 15

Johan Halmbrast sin kjente påskesalme: Å salige stund uten like slutter sitt siste vers med følgende ord: så fikk du den levende møte, å salige, salige stund. Og det var akkurat det som den syke mannen ved Betesda fikk oppleve. Han fikk oppleve å møte den levende Gud. Han hadde oppsøkt en hellig kilde, der han var med i et slags helbredelseslotteri – førstemann nedi, ble frisk. Men vår mann nådde aldri fram i tide. I stede fikk han møte den levende Gud – Jesus – og oppleve helbredelse. Han reiste seg, tok båren og gikk sin vei – frisk.

Den syke lengtet etter et under, et drag av guddommelig omsorg og nåde. Og han fikk oppleve underet, selv om det ble annerledes enn han kanskje hadde sett det for seg. Og kjære menighet – skulle vi ikke gjerne ha sett det oftere? Mennesker som kom til forbønn i kirken, og som løp ut hoppende glade, gjerne så friske at de glemte krykker og rullestoller ved alteret eller i våpenhuset, eller der det måtte passe dem. Vi skulle så gjerne ha sett det.

Når jeg leser i min Bibel er det nesten så jeg ikke forstår at det kunne være så mange som ikke trodde på Jesus. De må jo ha sett det. De må ha sett lamme som tok sine bårer og gikk, blinde, som plutselig så dem i øynene, spedalske som ikke lenger var fulle av sår og skam, men ble en del av samfunnet. De må ha sett det. Og hvor lett må det ikke ha vært å tro når man med egne øyne kunne se.

Også i dag hører vi historier om helbredelse. For de som følger med i Vårt Land har man i de siste kunne lese om den siste store vekkelsen i USA som kalles for det Lakeland outpouring, og norske kirkeledere bruker spaltemeter på spaltemeter til å angripe og eventuelt forsvare det som skjer i denne menigheten. Og for egen del så merke jeg at jeg møter historiene om helbredelse med en smule skepsis, jeg vil gjerne høre mer, få det dokumentert, før jeg kan tillate meg å tro at det er sant.

Så er vi kanskje ikke så annerledes enn de som levde på Jesu tid. De fikk se mirakler, hvertfall høre om dem, men det ble ikke alltid enklere å tro av den grunn.

Kjære menighet, jeg tror at Gud kan helbrede. At det ikke bare går an, men at det er riktig av en kristen å legge sin nød og sin smerte og sine sykdommer frem for Gud. Tidligere leste vi en lovprisningssalme fra Salmenes bok, men det finnes nok av salmer, som ikke lovpriser Gud, men som klager, lokker og tigger Gud om vise nåde og omsorg. Salmer som opplever Gud som langt borte og uinteressert. Men Gud tåler disse ropene fra fortvilte mennesker. Verken Vår Herre eller vi har brukt for et Gudsbilde som bare tåler solskinnsdager. Gud tåler vår klage, han ønsker å høre vår nød, og han står på vår side i lidelsen. Men enda er vi ikke der at vi har en verden uten sykdom og nød, enda er vi ikke der at ondskapen har tapt og det som er vondt er borte. Enda er vi ikke der.

Hvordan skal vi da forstå historien om den syke mannen som blir helbredet? I Johannes evangeliet omtales disse undrene som tegn. De er tegn på hvem Jesu er, Guds Sønn, han som kan gjøre det bare Gud kan: helbrede uten piller og medisiner, kun ved ord. Og disse tegn peker fremover på det livet som skal tilhøre evigheten. For enda er vi ikke der, men det skal komme en dag, da Gud skal reise oss fra våre graver…og vi skal se en ny himmel og en ny jord, en jord der ondskap ikke finnes, der sykdom ikke finnes, der vi lever tett på livets kilde, der døden ikke kan nå oss. Det blir sikkert nok å gjøre, men alle de av oss som har hele eller deler av vårt daglige virke knyttet opp mot sorg, død, ondskap og lidelse er nødt til å få nye oppgaver.

Lever vi da i en Gudsforlatt verden? Har Gud sendt sin sønn for å gjøre undre og mirakler, så dø og oppstå, for så å trekke seg tilbake og se hvordan det går?

Nei, kjære menighet. Gud lever midt iblant oss. Gud møtte oss i dåpen. Gud vil møte oss i nattverden som vi skal dele senere i dag. Gud er nærmere oss, enn vårt eget hjerteslag. Ofte så leter vi etter Gud i det ekstraordinære. Det kan virke som man tror Gud bare er på jobb når det skjer undre, mens han innimellom undrene bevilger seg en velfortjent fridag. Men slik er det ikke. Gud er ikke på jobb, for så å ha fri. Gud er…og Gud er nær oss hele tiden. Derfor skal vi takke Gud for livet, for solen som kommer tilbake, som går ned og kommer opp, for regnet som gir oss avlinger vi kan høste, for fisken som kommer tilbake år etter år, for vennskap og kjærlighet. Alle livets gode gaver er tegn på Guds omsorg, de er til, fordi Gud oppretteholder liv og godhet fra dag til dag. Men selv om det er vakker natur her i Vesterålen, så skal Gud synes også på andre vis.

For Gud har kalt oss til tjeneste for å synliggjøre hans godhet i verden. Som kristne er vi kalt til tjeneste – ikke bare for å peke på framtidens himmel, men også for å tegne en himmel over dette livet. Det kan bety å be for syke, når de syke ønsker forbønn. Men like mye kan det bety å tilby omsorg, besøk, mot til å være der i smerten, vilje til å komme igjen og igjen, evne til å lytte til gleder og sorger. Vi er kalt til å synliggjøre Guds kjærlighet og omsorg. Til – som Gud selv, være nær de som lider, de ensomme, de forlatte, de forsømte, de utstøtte. Til å tale de stemmeløses sak, og stå opp for de som holdes nede, trekke inn de som holdes utenfor og forsvare de som holdes fram til spott og spe.  Vi er enda ikke i himmelen, men vi er kalt til å gjøre Guds godhet synlig i verden. Vi er enda ikke ved hovedretten, men vi er kalt til å servere forretten.

Kirken er sendt til verden for å lovsynge Herrens for hans godhet, for å forkynne Guds nåde og kjærlighet, og for å synliggjøre denne kjærligheten i konkrete handlinger. Det er det vi kaller for diakoni. Og på samme viset som ikke bare presten, men alle kristner er satt til å fortelle om Gud, slik er det ikke bare diakonen, men alle kristnes kall å synliggjøre Guds kjærlighet i verden.

Men like fullt … hva med undrene. Hvorfor fikk den ene ved Betesda dammen bli frisk, men ikke de andre som lå ved dammen. Hvorfor får noen oppleve å bli friske, mens andre lider med sin sykdom, eller dør av den. Er det rettferdig? Er det Guds vilje? Sitter den allmektige Gud med hendene i fanget og ser på denne urettferdigheten?

Jesu liv, hans kors og hans død har ikke forandret på de grunnleggende vilkårene for å leve i denne verden. Sykdom finnes fortsatt. Ondskap finnes fortsatt, døden finnes fortsatt. 

Og den kristne tro gir ingen garantier for å være spart for lidelse og sykdom. En kristen tro er ingen forsikringsordning mot verdens ondskap. Og dermed er heller ikke lidelse eller manglende helbredelse en straff for manglende tro, eller lite tro eller feil tro. Ondskap, sykdom og lidelse synes å handle nokså uavhengig av tro.

Livet i verden leves under forskjellige vilkår. Noen får et liv preget av sykdom, noen får et kort liv, noen får et langt. Noen får lov til å være friske og raske hele livet. Og for å si det enkelt. Den friske er kalt til hjelpe den syke. Den sterke er kalt til å hjelpe den svake. Men hvem er egentlig sterk og hvem er egentlig svak. Hvem er egentlig frisk og hvem er egentlig syk? En av mine viktigste forbilder i livet er farfar. Han var misjonær i Indonesia, han var en mann som fikk til ting, ordnet opp. Men det er ikke derfor han er mitt ideal. Farfar ble mitt ideal det siste året han levde. Med en kreftsvulst i magen, som vokste og sakte tok krefter og handlekraft fra den store sterke mannen. Farfar ble ikke et ideal da han var stor og sterk, men da han skulle dø. Min døende farfar lærte meg at troen på Jesus kan holde helt inn i døden. At det å legge sitt liv i Guds hender gjør ikke døden til noe uten sorg eller brodd, men det gir et håp. ET HÅP OM ET EVIG LIV, ET GJENSYN. Eller den syke damen jeg møtte som ung teologistudent. Jeg var i praksis og diakonen i menigheten tok meg med hjem til en kvinne som hadde vært sengeliggende i mange år.  For alt jeg vet ba hun om sin egen helbredelse, men mest av alt ba hun for andre, for menigheten, for de som jobbet i menigheten, for familien sin, og for de hun hørte hadde det vanskelig. Hun var en bønnekjempe. Gud har kalt de sterke til å hjelpe de svake, men når alt kommer til alt, er det ikke alltid så lett å si hvem som er sterk og hvem som er svak. 

De fleste av oss stiller i begge kategorier. Noen kan vi hjelpe, og noen kan hjelpe oss.  

Og det er i disse møtene – møter mellom mennesker som er drevet av Guds kjærlighet og som vil gjøre hverandre godt at ordene fra påskesalmen bli sanne:  så fikk du den levende møte, å salige, salige stund.

 Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.