18. søndag etter pinse - Preken på "Eldres kirkesøndag"

Lesetekster: Jesaja 1, 12-17 og Markus 2, 18-28

Dagens prekentekst står skrevet i Paulus brev til romerne i det 14. kapittel.

Romerne 14, 1 – 8

1 Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. 2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker.3 Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. 4 Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
5 Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn.6 Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud.7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.

Slik lyder Herrens Ord

Vi er akkurat ferdig med årets kirkevalg. Vi har valgt nytt menighetsråd, og vi er ferdig med første runde av valget til bispedømmerådet. Og for de som følger med i aviser som Vårt Land og DagenMagazinet har det vært lett å få med seg at det har vært et stort fokus på hvor enkelte kandidater står i bestemte spørsmål. Denne gangen var det særlig den nye ekteskapsloven som ble fokusert. Men også ellers i kirkens liv, så merker vi at det kan bli høy temperatur rundt det at folk har ulike synspunkter på ulike spørsmål.

Mer enn de etiske spørsmålene så bærer jeg som prest med meg en sorg over at alle kristen ikke kan være enige om hvordan vi skal forstå sentrale trosspørsmål som hva som skjer i dåpen, og hva som skjer i nattverden. Det er stor avstand mellom den ortodokse kirke, den katolske kirke, den lutherske kirke, baptister, adventister og andre ulike kristne kirker i hva vi regner som sant og rett. Men vi behøver ikke gå så bredt ut heller. I vår menighet så spenner vi også bredt, her finnes de med en sterk forankring til bedehuset, her finnes noen som gjerne ville hatt et sterke innslag av lovsang og utrykksformer vi kjenner fra de karismatiske miljøene, og her finnes de som er trygt forankret i en folkekirkelig kristendomsform. Vi er en mangfoldig menighet, i en mangfoldig kristenhet.

Men hvorfor denne innledningen til en preken en søndag formiddag i Myre kirke. Jo, for dagens tekster viser oss at uenighet i kirken er ikke noe som kun hører til vår tid. Det har vært sånn, helt fra kirkens første år. Vi kjenner jo til Paulus sitt oppgjør med Peter om hedningenes plass i kirken. Og i dette brevet til menigheten i Roma så gir Paulus uttrykk for at han kjenner til forskjeller og spenninger blant de kristne i Roma.

Det henvises hvertfall til to temaer som var sentrale i den jødiske tro: Spiseregler og helligdager. Vi leste at Paulus skriver til menigheten i Roma:

2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. og vi leste Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like.

For oss, som lutherske kristne i Norge anno 2009, høres verken spiseregler eller helligdager ut som veldige viktige tema. Men for de første kristne var dette viktige tema. For noen prøvde å definere hvem som kunne være utenfor og innenfor, nettopp ved hjelp av disse ”merkesakene”:

Hva spiser du? Hvilke helligdager overholder du? Og vi kjenner igjen noe av den samme diskusjonen fra Paulus første brev til menigheten i korint, der han går inn i en kraftig diskusjon som tydeligvis finner sted blant de kristne i korint, hvorvidt man kan spise kjøtt som selges etter at dyr er blitt ofret i hedenske templer. Og vi ser viktigheten av helligdager når vi hører hvordan fariseerne reagerte på at Jesu disipler plukket aks på sabbaten.

For oss er dette perifere spørsmål. Men det at noen prøver å sette opp merkesaker som definere et utenfor og et innenfor i kirken, det vet vi at skjer.

Ekteskapslov, Bibelsyn, abortsaken er noen av de temaene som kan høyne temperaturen betraktelig der hvor to eller tre eller noen flere er samlet i Jesu navn.

Og det er ikke så rart at dette skaper temperatur. Det handler om det vi oppfatter som sentralt i vår egen tro, det handler om hvordan vi forstår Guds Ord til oss. Det skaper engasjement, også på det følelsesmessige plan. Men hver gang noen i kirken begynner å rasle med sablene og vil utestenge eller nekte å samarbeide med den ene eller andre så bør denne teksten leses. Og vi bør lese historien om disiplene som plukker aks på sabbaten, og blir tatt i forsvar av sin Mester. For som Jesus påpeker med sitt knappe svar: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten, så er ikke religiøse regler til å behage Gud, men for menneskenes skyld. Ja selv denne gudstjenesten feires ikke for å behage Gud med bønner og lovsang. Vi er samlet her i dag fordi vi trenger det.

Vi trenger å rydde tid og rom i våre liv til å møte Gud. Men bønn, med sang, med våre liv. Og vi trenger at han får tid og rom til å møte oss gjennom sitt Ord, og gjennom brød og vin.

Så spør du deg kanskje: Ja, men det må da finnes noen grenser. Det må finnes en grense for hva som kan kalles kristen tro? Og det gjør jo det, selv om grensene nok er mye videre enn vi ofte tror. En tilslutning til trosbekjennelsen kan vel defineres som et slags minimum. Men selv der vil det finnes ulike tolkninger, ulike måter å forstå, og det vil finnes perioder av livet der man setter spørsmålstegn ved troens helt sentrale sannheter, uten at man av den grunn bør kastes ut.

I den katolske kirke har de en vakker formulering som en del av messen: Se ikke på våre synder, men på din kirkes tro, og gi den etter din vilje fred og enhet, du som råder fra evighet og til evighet.

Å tro er ikke et individuelt prosjekt. Å tro er å slutte seg til et folk. Et folk på vandring. Et folk der det leves ulike liv, og der livet går i faser. Noen ganger er vi den sterke, andre ganger er det vi som skal støttes. Noen ganger er vi den som utfordrer, andre ganger er vi kalt til å forsvare. Man slutter ikke å være norsk, selv om man kommer i fengsel. På samme vis diskvalifiserer ikke vår synd, våre nederlag eller vår vrange vilje oss fra å være en del av Guds folk.

Dette betyr ikke at alt er like rett og like sant. Men vi må erkjenne at hva som er rett og hva som er sant, det ser vi bare stykkevis og delt. Men det vi har felles er at Gud har gitt oss troen. Vi er med i Guds folk ikke i kraft av våre gjerninger eller vår egen trosprestasjon. Vi er med i Guds folk fordi Gud har kalt oss. Gud har gitt oss troen.

Gud har utvalgt oss – i all vår forskjellighet til hans tjenere. Og hvem er vi som tror vi er satt til å dømme en annens tjenere.

Samme hvordan vi stiller oss til troens stridsspørsmål, så er vi alle kalt til å tjene. Og det er verdt å merke seg Guds ramsalte oppgjør med israelsfolket I Jesaja. Gud var lei av fester, blod og røkelse. i stede ville han se tjenere som skjønte at å tjene Gud er å tjene mennesker.

Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne!
Hold opp med å gjøre ondt,
17 lær å gjøre det gode!
Legg vinn på det som rett er,
før voldsmannen på den rette vei,
hjelp den farløse til hans rett
og ta dere av enkers sak!

Det er de eldres kirkesøndag. Og til sammen i denne kirken er det i dag samlet mange århundrer med visdom om livets mangfoldighet. Om troens mangfoldighet. Om kirkens mangfoldighet. Noen endringer er blitt tatt imot med fryd og begeistring, andre har vært vanskelig å forholde seg til. men gjennom alle endringer, alle diskusjoner i kirkens liv og historie så er det noe som har stått fast:

At det å tjene, det å ta seg av de farløse og hjelpe enker til sin rett, det er kjennetegn ved en sann kristen tro. En tro som ikke stopper med ritualer og ord, men som skaper tjenere som praktiserer raushet og nåde. Tjenere som gir kjærligheten og rettferdigheten hender og føtter.

18. søndag etter pinse. "Frihet" - Presentasjonsgudstjeneste

Johannes 8, 31 – 36:

31 Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. 32 Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» 33 De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» 34 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. 35 En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. 36 Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.


Frihet er et godt ord. Den som ikke er fri, lengter etter frihet. Frihet er et grunnleggende gode i vår verden. I Norge i dag regner vi oss som frie mennesker. Og vi har mange friheter som vi skal være takknemlig for0. I motsetning til mange mennesker i verden har vi frihet til å ytre vår politiske meninger, vi har frihet til å ta den utdannelsen vi ønsker, vi har frihet til å tro hva vi vil, vi har frihet til si nesten hva vi vil, vi har frihet til å bo hvor vi vil. Og mange har en økonomisk frihet til å gjøre mye av det vi vil. Vi er frie mennesker…

Men i dagens tekst sier Jesus: Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Hvilken frihet kan Jesus tilby, som vi ikke allerede har? Finnes det en frihet som vi bare kan eie når vi tror på Jesus? Kan troen gi oss en frihet som ikke kan kjøpes for penger eller vinnes politisk?

Jødene som Jesus snakket med i denne teksten protesterer når Jesus sier at det er hans ord som er sannheten, og at sannheten skal frigjøre dem. Jødene protesterer og kommer med en oppsiktsvekkende påstand: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Den som kjenner Israels historie vet at jødene på dette tidspunktet var underlagt romerne, de var et okkupert folk. Virkelig fritt hadde ikke dette folket vært på flere hundre år, for landområdet og folket hadde stadig opplevd skiftende okkupanter. Noen ganger med et visst selvstyre, men virkelig fritt hadde ikke landet eller folket vært på flere hundre år.
Hva er det med disse jødene som Jesus møter denne dagen, mangler de kunnskap om at landet er okkupert? Neppe! Alle som bodde i Israel visste så alt for godt at landet var okkupert. Men dypest sett regnet ikke folket den romerske keiser som sin leder, dypest sett aksepterte ikke folket noen konge eller regjering som sin hersker. Dypest sett var det Gud som var folkets leder. Den jødiske bevisstheten om at de var Guds utvalgte folk, overstyrte de politiske realitetene i deres bevissthet. Politisk var ikke folket fritt, men som alle mennesker var de fri til å velge Gud som konge i sitt hjerte.

Friheten jødene referer til er friheten som ligger i det at Gud har etablert en spesiell pakt – eller avtale med dette folket, gjennom sin lov. Han skal være deres Gud og de skal være hans folk og følge hans lov. Jødene eide en frihet til å tjene sin Gud og tjene sine medmennesker. Guds lov var ikke en begrensning, men en bruksanvisning på hvordan denne friheten skulle brukes.

Og helt hit er jødene og Jesus enig, der de blir uenig det er hvilken rolle Jesus spiller i dette samspillet mellom Gud og mennesker, mellom himmel og jord. For i denne teksten, som i så mange andre historier om Jesus, tar Jesus på seg Guds rolle. Gjennom sine ord og gjennom sine handlinger opptrer han som Gud, som frelser. Ved å omtale seg selv som Guds Sønn, inntar han en plass som ikke noe annet menneske kan innta. Og her er vi ved kjernen av kristen tro: Enten var Jesus en bløffemaker, en som hadde skrudde ideer i hode om sin egen rolle i Guds frelsesverk, i så tilfelle bør han forsvinne inn i historiens glemmebok. Eller så er han den han sier han er, og som kirken bygger hele sin eksistens på: Guds Sønn, han som forteller oss sannheten om våre liv og om Gud.

Hvilken frihet er det Jesus tilbyr? Hva er det Sønnen kan gi oss, som loven ikke kunne?

Loven var noe i nærheten av en juridisk kontrakt mellom Gud og hans folk. Gud hadde gitt loven, folket skulle holde loven, hvis loven ble brutt, kunne Gud straffe. Det er jo bra med et rettsapparat, men det er vanskelig å elske dommeren bare fordi han er dommer. Den nye pakten – den nye avtalen mellom Gud og mennesker, den som inngås på korset og undertegnes med tro, handle ikke om lov og dom. Den handler om relasjon, om kjærlighet. Guds kjærlighet til oss som viser seg på korset, i oppstandelsen, ved nåde og håp, og vår kjærlighet til Gud som en respons på hans kjærlighet.

Friheten som Jesus tilbyr er en annerledes frihet basert på kjærlighet. Friheten som Jesus tilbyr er friheten til å være den man var ment til å være fra skapelsens morgen: et elsket Guds barn, som elsker Gud og sine medmennesker. Friheten som Jesus tilbyr er friheten til ikke å ha deg selv som din verdens midtpunkt. Friheten Jesus tilbyr er friheten til å ikke sette seg selv i fokus, men å sette Gud i fokus. Friheten Jesus kan tilby er friheten i å oppgi seg selv som verdens midtpunkt, og la din neste – dine medmennesker – bli verdens midtpunkt.

Og frihetens kjerne ligger i at Jesus døde for oss. At Gud elsket oss så høyt at han selv betalte prisen for våre synder. At Gud tilgir, tilgir og tilgir, elsker, elsker og elsker. For veien til ¨å elske sin neste ligger ikke i det å skjerpe seg, veien til å elske sin neste er å vite at man selv er elsket. Det er kjærligheten som skaper ny kjærlighet, det er nåden som gjør oss nådige, det er tilgivelsen som lærer oss å tilgi.

I Bibelen – hos profeten Esekiel står det: Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Det er dette tro handler om: Å la Gud jobbe med oss, at vi er åpne for hans kjærlighet, at vi lar oss lede av hans ånd. Den hellige ånd er ikke synonymt med å skjerpe seg, eller gode forsetter, Den hellige ånd er en levende realitet som kan forandre oss. Jeg vil gi dere et nytt hjerte…det er en handling fra Guds side.

Det finnes mange måter å la seg lede av Guds ånd, det finnes mange måter å søke etter Gud, også innenfor kirken. Men det som skjer i gudstjenesten er helt vesentlig for enhver som søker den kristen Gud. Her møter vi Guds Ord, her får vi be, og her får vi lov til å spise og drikke, Gud inviterer oss til måltid- til nattverd.

Og la oss ikke pakke det inn: For mange er nattverden en av kirkens skjulte skatter. Skjult fordi man ofte velger å ikke delta. Og det er en av våre kirkes ulykker at så mange av de døpte velger å la nattverden bli stående urørt. Gud inviterer til fest og måltid, men i stede for å delta i måltidet, velger man å se på maten.

Da Jesus for aller siste gang spiste sammen med sine venner, lærte han disiplene å feire nattverd. Han tok brødet etter måltidet, brøt det og ga disiplene og sa til dem: ta dette og et det. Dette er mitt legeme som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.

Likeså tok han begeret med vin etter måltidet, takket Gud og ga til dem og sa: Drikk alle av den. Denne kalken er den nye pakt – den nye avtalen mellom Gud og mennesker - i mitt blod som utøses for dere til syndenes forlatelse. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg.

Og siden da har kirken alltid feiret nattverd, og kirken tror at dette er et måltid som forandrer oss. Vi spiser mat for å vokse oss sterke og holde oss friske. Nattverd er et hellig måltid, for at Gud skal kunne styrke oss og la oss vokse som hellige. Og vi tror det Jesus sa – det er hans legeme og hans blod. Det smaker ikke kjøtt, det smaker ikke blod, men i åndelig betydning er det Jesus legeme og Jesu blod. Et hellig måltid for et hellig folk – Guds folk.

Frihet, nåde, kjærlighet, Gud…det kan så lett bli ord. Derfor har Gud gitt oss noen synlige måter der vi møter Guds nærvær, Guds nåde, Guds kjærlighet. Her får vi hjelp til å se Gud, hans kjærlighet og hans nåde. Det er det vi kaller sakramenter: Dåpen og nattverden.

Dåpen er troens fostervann, eller badet som vasker oss rene for synd. Nattverden er måltidet som lar oss vokse, eller en hvilestasjon i en vanskelig verden.
Kjære menighet: da vi ble døpt ble vi Guds folk. Da vi ble døpt, ble vi ikke bare våte på hodet, vi fikk Guds hellige ånd, vi ble Guds barn og en del av Guds folk. Gjennom nattverden møter vi – Guds folk, Gud på en spesiell måte, vi får vokse som Guds barn, og vi får styrke til å leve som Guds folk.

Kjære menighet: Da Jesus lærte disiplene å feire nattverd var det tolv disipler rundt bordet. I dag er det millioner av disipler. Og ved dåpen fikk du plass ved dette bordet. Og det er et sted for å kjenne på, bli styrket i, oppleve friheten i Kristus: Friheten til å være elsket av Gud, til å elske Gud og våre medmennesker.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.