søndag 1. august 2010

Olsok - 29. juli 201 - 980 år etter slaget ved Stiklestad

Lese tekst: Ef. 4, 17 - 20

Prekentekst: Matteus 20, 25-28:
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 20. kapittel.

25 Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster er herrer over dem, og de mektige menn hersker over dem med makt. 26 Slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, 27 og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell. 28 Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

I 995 gikk Olav Tryggvason i land på Moster, han lot det bli holdt gudstjeneste her, og han reiste en kirke på Moster. Nesten 30 år senere i 1024 holdt Kong Olav Haraldson – senere Olav den hellige – ting på Moster. Her fikk han vedtatt kristenretten, som innledes slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»

I vår tid er toleranse et stort og godt ord. Mangfold er et annet hedersord i vår tid. Men verken enkeltindivider eller samfunn kan være tolerante, eller leve godt midt i mangfoldet uten å ha et ståsted. En forankring. Det er ikke tolerant å være enig med alle, ekte toleranse betyr at man selv har et ståsted men aksepterer - tolererer - at andre tenker annerledes. Det betyr ikke at man synes alt er like bra.
Olsok er dagen da vi takker Gud for at Norge er et kristent land, vi takk Gud for at dette landet også fikk misjonærer som lærte oss den kristne tro. Og takker for at den kristne kongen og det kristne folket bygde landet på kristendommens grunn.

For våre røtter som land og folk, og for de fleste som bor i Norge,er kristendommen. Og selv om også urett og vold er gjort i kristendommens navn, så har kristendommen som kulturkraft vært humaniserende i vår verden. Det var med kristenretten at det ble forbudt å sette ut barn for å dø i vårt land. Det var med kristenretten at stormenn fikk ansvar for de svake og syke. Det var med kristenretten at trofasthet ble et krav, ikke bare til kvinnen, men også til mannen.

Olsok er i dagen som står i spenningen mellom det å bygge kirke, og det å bygge landet. For våre forfedre var det en selvfølge at det var to sider av samme sak. Folket og deres Gud hørte like nøye sammen som folket og deres konge. Slik er det ikke lengre, og i store trekk skal vi være takknemlige for det. Det er ikke godt når tro drives gjennom med tvang. Men det er fortsatt sånn at både folket og landet må bygge sitt liv og sin hverdag på noen verdier. Og det er kirken og de kristnes oppgave å fremheve de kristne verdiene som gode verdier for både folket og enkeltmenneskene liv.

Og hva er de kristne verdiene som vi skal bygge dette landet på. Dagens tekst minner oss på en helt grunnleggende verdi i den kristne tro: tjenerskap. at de mektige skal bøye seg ned, for de små skal løftes opp. At vi alle er kalt til å tjene vår neste, og tjene Gud. Og at det å tjene Gud og tjene sin neste er to sider av samme sak. Når vi hjelper vår neste, så er det en sann gudstjeneste.

Teksten vi leste har sitt utgangspunkt i at to av Jesu disipler, Jakob og Johannes, kommer til Jesus ledet av sin mor Salome. Og hun ber Jesus om en tjeneste. Hun ber om at hennes sønner, skal få sitte ved siden av Jesus i himmelen. Jesus avviser forespørselen, og når de ti andre disiplene hører hva Jakob og Johannes har ønsket, så blir de rasende. Det er da det er på tide at Jesus lærer disiplene om rangordningen i Guds rike: - Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, 27 og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell, leste vi fra Matteus. Og samtidig forutsier han sin egen død for dem ved å si: "Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange."

Guds rikets lov er å tjene, ikke herske. Og det er vel litt av dette som kommer til uttrykk når det i kristenretten ved tatt på Moster står om forholdet mellom folket, kongen og Gud at: Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»
Olav, med alle sine feil og mangler, ble et av mange redskaper for at kristendommen fikk festet sitt grep på vårt land. Også vi, med våre feil og mangler, men også våre evner og talenter kan være en av guds redskaper i vårt land. Oppgavene er ulike, men hver for oss, på hvert vårt sted, på arbeidsplass, i hjemmet, i bygda og byen vår, og i landet vårt er kalt til å tjene Gud. Vi er kalt til å fortelle om vår tro, men enda viktigere la vår tro bli virksom i handling, i tjenerskap, særlig for de som lider.
Olav sto i en brytningstid for land og folk. Vårt land gikk fra å være basert på ætter og landsdelskonger til å bli en nasjon. I denne prosessen fikk kirken en viktig oppgave. En ting var at kirken gjennom en landsdekkende organisasjon med prester, diakoner, biskoper og gudstjenesteordninger skapte en felles organisasjon for hele landet. Men like viktig var at de kristne tanker, og den kristen etikk ble en felles etikk for en ny nasjon.

Vi lever også i en brytningstid. Vi lever i en verden som stadig bli mindre. I langt større grad enn våre forfedre er hver enkelt nordmann en del av en global virkelighet. Verdens ledere prøver sammen å finne løsninger på global problemer som fattigdom, finanskrise, og miljøkrise. I en slik tid blir det viktig å holde fram vår kristne arv, våre verdier og etikk ikke bare som rettesnor for enkeltmennesker og vår nasjon, men for den globale virkeligheten. Vårt verdigrunnlag og vår tro skal ikke bare prege hvordan vi omgås hverandre, vi som har det privilegium å kalle oss borger av Norge. Det bør også prege hvordan vår nasjon opptrer internasjonalt. Som en rik nasjon er vi kalt til å tjene. Tjene verdens fattige, tjene for å bidra slik at miljøkrise, finanskrise, flyktingsstrømmer og krig kan finne sin løsning. Ikke bare i fagre ord, men ved å bidra med våre ressurser.

Olav den hellige. I dag er han et symbol på de vi nevnte i kollektbønnen: budbærerne til vårt folk, de som sådde Ordet, reiste korsmerket og grunnla kirken i fedrelandet vårt.

I vår kirkes tradisjon er det helgenenes oppgave: De skal være til inspirasjon og som forbilder. Ikke slik at vi kan lene oss tilbake og hvile på deres laubær, men slik at vi kan bygge videre på det de startet, tilpasset vår hverdag, vår verden, vår tid.
Vi er ikke vikinger, men mennesker i en postmoderne, globalisert verden. Men fortsatt trenger verden å høre budskapet om Jesus, fortsatt trenger verden å høre om han som kalte mennesker til tjenerskap for hverandre. Og fortsatt er det lik at det er mer kraftfullt å gjøre enn å prate. Derfor ber vi i dag: La din kirke her hos oss holde kallet levende, så vi med trofasthet og kraft forkynner evangeliet klart og rent. Lær oss å bygge landet med lov, deg til ære og folket til velsignelse.

Gud kunne bruke vikingkongen Olav, og Gud kan bruke deg – til tjeneste for seg og din neste.

Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Ingen kommentarer: