Preken, Hamar domkirke, Mikkelsemess 2026

Matteus 18,1-6.10-11, 2. mosebok 23,20-22, Hebreerne 1,5-14

Kjære menighet

Hva skal vi som moderne mennesker tenke om engler? 

Å være troende menneske i en sekulær samtid kan være en nokså motsetningsfylt opplevelse for vårt indre jeg. 

På den ene siden vil jeg tro at de fleste av oss er veldig rasjonelle og sekulære i de fleste av våre antagelser. Vi legger årsak-virkning til grunn i de fleste av våre resonnement. I motsetningen til hva som var en vanlig tenkning lang tid tilbake, så konsulterer vi verken Bibelen eller Gud i bønn før vi kjøper eller selger, eller inngår andre typer avtaler. I motsetning til det som var vanlige i tidlige tider så vil vi sjelden tenke at uår, ulykker eller sykdom er Guds straff. Vi vil ofte se til naturkrefter, vi vil på sammenheng mellom utslipp og endringer i miljøet, vi vil tenke at verden også er full av ulykker eller sykdom som ikke har noen annen grunn enn uflaks og tilfeldigheter Som moderne, protestanter så lar vi heller ikke vår tro påvirke hva vi spiser. Hvis vi faster eller har spesielle dietter så er det gjerne på grunn av helse eller forfengelighet, ikke tro. 

Som troende mennesker i en sekulær samtid, så står vi i fare for å rydde Gud inn i et hjørne av tilværelsen. 

Kanskje er moral og etikk det livsområdet der Gud fortsatt tar størst plass. Med utgangspunkt i et verdenssyn, der Gud er hele verdens skaper, den kristne tanken om alle menneskers likeverd, og Gud som kjærlighetens opphav, tradisjonen med de ti bud, og en to tusen år lang historie for etisk tenkning og refleksjon med utgangspunkt i kristen tro, så er den kristne tro fortsatt en sterk kraft på det etiske området, også i et sekulært samfunn. 

Men hva med troens mer overnaturlige side. Hva med de sider av troen som ikke handler om vår egen kraft og vilje til å leve gode liv. Hva med de sider av troen som handler om en Gud som griper inn i verden. En Gud som endrer oss gjennom sin hellige ånd. En Gud som det gir mening å henvende seg til, håpe på og lengte etter. En Gud som faktisk slår hull og sprekker i vår samfunns nokså altomfattende sekulære livsholdning, uten å bli overtro. Hva med de sider av vår tro som ikke lar seg forene med borgerlig snusfornuft. De sider som gjør at det er meningsfullt for oss å synge Wergeland sin aftenbønn for våre barn: «Når jeg legger meg til hvilke, 13 engler hos meg står….»

Mikkelsmess

I dag ferier vi Mikkelsmess her i Hamar domkirke. Dette er en festdag som hvertfall kan spores tilbake til slutten av 300-tallet der man feiret erkeengelen Mikael. I ulike kirker er det litt ulike tradisjoner for hvilke engler som nevnes spesielt denne dagen, og hva dagen markerer. Og i vår kirker er dette dagen for erkeengelen Mikael og alle engler, så har du hørt om en engel, eller møtt en engel, så er den inkludert i denne dagen. 

I katolsk tid var en rekke kirker viet erkeengelen Mikael. Kirker viet til erke-engelen Mikael lå ofte på høyder. Innenfor domprostiet er jeg blitt fortalt at det skal ha vært en Mikaelskirke på Vangsåsen, og i Løten så har vi jo ruinene av St. Mikaelskirken på Rokoberget. Og så vet vi at mange sentrale kirker i middelalderen hadde sidealtre viet til erke-engelen Mikael, så det kan godt hende at det i den gamle Hamardomen, og i Ringsaker kirke har vært sidealtre viet til erkeengelen Mikael.

Alle de tre Abrahams-religionene har historier om engler i sine hellige skrifter. I Bibelen finner vi over tre hundre fortellinger om hvordan engler opptrer både i forhold til Gud og mennesker. 

Tre tekster om engler

I dag så møtte vi tre tekster om engler. Fra 2. mosebok så hører vi om en engel som skal følge folket. Det virker som engelen har en dobbelt rolle. Gud sier både: jeg sender en engel foran deg for å bevare deg på veien – altså en beskytter. Men like etter sier Gud: Sett deg ikke opp mot ham, for han vil ikke bære over med syndene deres, for mitt navn er i ham. Så engelen er ikke bare en beskytter, men også en som vokter at folket holder seg til Guds bud. 

Teksten fra Hebreerne er kanskje det nærmeste vi kommer en kort englelære i Det nye testamentet, der teksten skiller nøye mellom sønnen og englene. Mens Sønnen er «født» av Gud, og dermed er Gud. Så har englene en klart mer underordnet rolle. De er ikke Gud, men de skal «tilbe» Sønnen, og de er ånder i Guds tjeneste som skal «hjelpe dem som skal arve frelsen». 

Også leste vi fra Matteus. Teksten om det lille barnet som løftes fram som trosforbilde. Men også en tekst om det ekstra vernet som Gud gir til barnet: 

Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.

Og som en forlengelse av dette vernet så kommer englene:

Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.

Englene

Kjære menighet

Kanskje har du et nært og fortrolig forhold til engler, kanskje tenker du at de egner seg best som julepynt. Eller kanskje du er et sted midt imellom. Uansett: Det er ingen salighetssak at vi tenker og tror det samme om engler. Men hva kan Bibelens fortellinger om engler lære oss om Gud? 

Gud som fellesskap

For det første så tror jeg at englene minner oss på fellesskap som en guddommelig egenskap. Vi har kanskje lett for å tenke oss Gud i ensom majestet der opp i himmelen et sted. Men det er mange ting ved vår tro som forteller oss at fellesskap er en del av Guds vesen. En treenig Gud er aldri alene. Men også englene sier noe om Guds ønske om fellesskap. Når vi snakker om engler så er plutselig ikke lenger himmelen et ensomst sted, der Gud Fader troner i ensom majestet. Men et sted fylt av Liv. Gud har fellesskap med engelen, men det er jo også sånn at veldig mange av Bibelens beretninger om engler, nettopp er med på å bygge bro mellom himmel og jord, knytte Gud og mennesker sammen. Som engelen som fortalte Maria at hun skulle bære fram Jesus, og som siden viste seg for hyrdene på marken. Eller englene som kom til Abraham og Sara. Eller engelen som sloss med Jakob, men som endte opp med å måtte velsigne han. 

Kampen mot det onde

For det andre – og det er særlig aktuelt når vi minnes erkeengelen Mikael, så minner englene oss på Guds kamp mot ondskapen. I både Bibelen, og i mer apokryfe myter og legender så er erkeengelen Mikael den som står i front i kampen mot djevelen og ondskap. Så kanskje er englene en manifestering av gudskreftene, kreftene som virker for det gode i verden. De kreftene som noen ganger nøyer seg med å sette ord på det som er sant og godt, og andre ganger går i aktivt kamp med det onde. 

Guds nærvær og omsorg

Jeg begynte denne prekenen med å si noe om den spagaten man som troende menneske i en sekulær verden kan oppleve at man står i. For det er jo ikke bare resten av verden som tenker sekulært. Også vi som tror tenker veldig sekulært om verden. Og det sekulære har en tyngde som uttrykk for det fornuftige, det moderne, det som kan samle oss. Derfor tror jeg at det å feire Mikkelsmess, og Bibelens englefortellinger er en god utfordring nettopp for oss somer både sekulære og troende. For Bibelens engelberetninger kan minne oss på at det å være en kristen, at det å tro, det er å bekjenne seg til et verdensbilde som er mer en materie. Å være troende er å gi sjel og ånd – en plass i verden. Det å tro er å bevare håpet om at det er noe større i vår verden enn det materielle. Det er å tro at det er en mening, og en handlende Gud i tilværelsen, som drar den i retning det gode. Og som en gang i blant griper inn med det vi kan kalle englevakt, eller sender oss engler både menneskelig og andre som trøster, bryr seg og viser oss kjærlighet. Å være troende er å holde fast på at verden kan ikke fullt og helt forklares med det vi ser, med det vi kan måle og med naturlovene. Men at det finnes en x-faktor. En x-faktor som gir mening til begreper som kjærlighet, skjønnhet, nåde, omsorg, inderlighet. Mening som ikke kan forklares med artens overlevelse eller kjemiske prosesser i hjerne. Mening som dypest sett handler å se Gud og nærme seg Gud. 

Og da er vi kanskje tilbake til evangelieteksten for denne dagen: 

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?»  Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem 3 og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.

Barnet som trosideal gir rom for spørsmål. Få stiller så mange spørsmål som små barn. Men teksten utfordrer oss også til å vende oss til Gud med en barnlig tillit. På samme måte som små barn, så kan heller ikke vi voksne forstå alt, men vi kan rekke fram våre hender i tro på at det finnes en Gud som vil løfte oss opp, ta vare på oss, og vise oss den rette vei. For det som tror må være åpen for erfaringer som ikke kan telles og måles, og for en verden der det ikke bare er plass til en kropps erfaringer, men en sjelens og åndens erfaringer. Og når vi opplever det, så er det kanskje en engel som har berørt oss. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Underet på feil sie ta Mjøsa - 16. søndag i treenighetstiden 2026. Preken i innsettelsesgudstjeneste som domprost i Hamar, Hamar domkirke

Altertavlen i Hamar domkirke. Malt av Henrik Sørensen i 1954.
Fra venstre: Verdensmisèren, Den oppstandne Kristus, Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse

Tekster: Markus 7,31-37, Salme 40,2-6, Romerne 8,19-23 

Kjære menighet! 

Noen ganger er det viktige detaljer i en bibeltekst som vi ikke umiddelbart legger merke til. 

Jeg vil tro at det som dere husker best fra dagens evanglielesning er at det skjedden en helbredelse. Det er det som er spektakulære i teksten.  

Men før Markus forteller HVA som skjer, så forteller han HVOR det skjer. Og det er ikke uvesentlig, for i denne teksten – kjære menighet - befinner Jesus seg «på feil sie ta Mjøsa» - eller hvertfall Genesaretsjøen. Han er i Dekapolislandet. 

Det lett for oss som er på denne siden å vite hva som er rett og feil side av Mjøsa. Domprostiet er selvsagt på Mjøsas solside, mens Gjøvik og Toten må være skyggelandet.  

Men hører vi på Vazelina, så kjenner vi historien om han som lengtet «hjemmat til Toten. Ætter ti år som Brummendøl» på «feil sie ta Mjøsa».  

Den riktige siden er som regel den siden vi selv befinner oss på. Feil side er der de andre bor. Diskusjonen om hva som er «feil sie ta Mjøsa» er en nokså ufarlig og sikkert humoristisk utslag av en dypt menneskelig vane – at vi deler verden i DE og VI. Våre VI er ofte de som likner på oss selv. Og vi har ofte en forståelse av det VI som vi selv tilhører som det normale og det gode. Mens de andre er motsatsen av oss 

Slik var det også på Jesu tid. 

På vestsiden av Genesaretsjøen lå Galilea, hjemtraktene til Jesus og hovedsakelig et jødiske område. Men i dagens evangelietekst så befinner Jesus seg i Dekapolis-landet som lå på østsiden. Det var et område dominert av gresk-romersk kultur og med en hovedsakelig ikke-jødisk befolkning. 

Jesus er en fremmed, hvertfall en minoritet i det landskapet han nå befinner seg. Den jødiske rabbien er i hedningenes land. Han er på «feil side ta Mjøsa». 

Den syrisk fønikiske kvinnen 

Jesus har ikke kommet hit ved en feil. Uten å bli for detaljert på geografien, så har han vært i hedningenes land en stund når vi kommer til vår fortelling i Markusevangeliet. Rett før den fortellingen vi leste i dag så har Jesus møtt en syrisk-fønikisk kvinne. Markus gjør det svært tydelig at hun ikke tilhører det jødiske folket. Hun kommer til Jesus fordi datteren hadde en uren ånd. Og hun ber ham om hjelp. Og historien som følger stiller Jesus i et meget usympatisk lys.  

For Jesus sier: «La først barna bli mette. For det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» 

Det er harde ord. Det jødiske folket er barna ved bordet. Hun og datteren befinner seg utenfor, der er hunder. Men kvinnen gir seg ikke: «Herre, også hundene under bordet spiser smulene etter barna.» 

For en kvinne og for et mot.  Dette er den eneste Jesus-ortellingen jeg kjenner der ikke Jesus er helten min. Helten må være hun som insisterer på at Guds godhet må være uten grenser. Og datteren blir løst fra de onde åndene.  

Guds kjærlighet på vandring 

Og så, rett etterpå, kommer vår fortelling, der Jesus fortsatt er i et landområde dominert av hedninger.  

Vi tenker nok ofte at det først er med er med misjonsbefalingen av evangeliet legger ut på vandring, men i evangeliene så ser vi at allerede med Jesus så legger Guds kjærlighet ut på vandring for å nå nye folkeslag.  

Og det er en bevegelse vi skal være takknemlige for. For det er denne grensesprengende bevegelsen fra det ene folket til de mange folk, fra en kultur til stadig nye kulturer, fra et språk til mange språk, som en gang bragte evangeliet til både rett og feil sie ta Mjøsa.  

Kan vi tro på under?

Men selv om stedet er viktig i dagens fortelling, så skal vi ikke underslå det som faktisk skjer i dagens evangelietekst. Og da kommer spørsmål som: Hvordan skal vi forholde oss til Bibelens underberetninger? Kan  vi i 2026 håpe på under? Gir det mening å be om dem? 

I dagens tekst så fører de en mann til Jesus. Han er døv og har vondt for å tale. De ber Jesus legge hånden på ham. Vi får ikke vite hva mannen heter. Vi hører heller ikke hans egen stemme før helbredelsen. Det er andre som fører ham fram og ber på hans vegne. 

Men Jesus gjør ikke helbredelsen til en offentlig maktdemonstrasjon. Det står at «Jesus tok han med seg bort fra mengden». Vi må anta at det var rom for mannen til å både protestere og gå bort fra Jesus. Men han blir, og Jesus stikker fingrene i ørene hans. Han tar spytt og berører tungen hans. Han løfter blikket mot himmelen. 

Og så står det at Jesus sukker.   

Skapningen som sukker 

Og i dag er det verdt å stoppe opp ved dette lille ordet. For det samme ordet hørte vi i Paulus sitt brev til romerne. Der er det ikke Jesus som sukker, men Paulus skriver at hele skapningen sukker og stønner som i fødselsrier. Og ikke bare skapningen – også «vi som har fått Ånden» sier Paulus - altså vi kristne - sukker med oss selv mens vi lengter etter at kroppen og livet skal settes fri. 

Det Paulus setter ord på her er en dobbelhet til verden som vi kristne bærer med oss. Skapningen er god, men den er forgjengelig. Livet har potensiale for mye godt, men det er sårbart. Vi blir syke. Vi mister mennesker vi er glad i. Kropper og krefter brytes ned av alderdom, av sykdom, av slit, av ulykker. Og det er ofte så urettferdig det som skjer. Og det er ikke sant at det er en mening med det.  Veldig mye av verdens nød og elendighet er faktisk helt meningsløs. 

Underet 

Men midt i denne forgjengelige verden, som sukker, så møter Jesus denne mannen med et under.  

«Effata!» «Lukk deg opp!» sier Jesus. Og mannen blir helbredet. 

Og kanskje kunne mannen gjort ordene vi hørte fra Salme 40 til sine:  

«Jeg ventet og håpet på Herren. 

Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.» 

Og kanksje er det noen her som kan si akkurat det samme: 

«Jeg ventet og håpet på Herren. 

Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.» 

En Gud som bryr seg 

For kjære menighet! 

Vi tror på en Gud som bryr seg. En Gud som hører. En Gud som handler i historien. En Gud som setter føtter på fjell. Bønn er ikke egen-terapi, eller samtale med en usynelig venn. Bønn er en henvendelse til en Gud vi forventer at hører.  Kanskje han ikke handler, eller handler anderledes enn vi håpet, men vi forventer at Gud hører våre bønner. 

Men det skapte er «underlagt forgjengeligheten» som Paulus skriver, og det «sukker og stønner». Og som en motkur mot religiøst svermeri som lover helbredelse og undrer så skriver Paulus: «Også vi som har fått Ånden, … sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.».  

Men selv med denne nøkternheten, så er det ingen grunn til å late som om kristne mennesker ikke håper og ber om at Gud skal gripe inn. 

Det gjør vi. 

Vi håper. Vi ber. Vi tenner lys. Vi legger navn og liv fram for Gud. Noen ganger opplever vi at det skjer noe vi nesten ikke våget å håpe på. Andre ganger er Gud taus.  

Begge deler hører til det kristne livet. I møte med Bibelens underfortellinger så er det greit å huske at vi fortsatt er på «feil sie ta» evigheten.  

Verdensmisèren

Kall til tjeneste 

Kjære menighet! 

Til venstre for den oppstandne Kristus her fremme i Hamar domkirke så har Henrik Sørensen malt «verdens-miseren». Det er en angstfylt mor, og hennes barn strekker hendene mot henne. Jeg tror barnet gråter, og det strekker seg for å få trøst.  

Er det krig, nød eller sykdom som plager dem? Jeg tenker det er opp til øyet som ser, eller den tolkningen som vårt eget liv og vår egen tid trenger. Men samme hva slags lidelse denne moren og barnet opplever, så står korset der som en påminnelse om Guds tilstedeværelse i menneskelig lidelse.  

Og for oss som tror på den treeninge Guds tilstedeværelse i vår verden, så er det korset også en kall.  

Når det virker som Gud er taus i menneskers nød – også sykdom, så er det kanskje fordi vi er tause.  

Når det virker som Gud ikke bryr seg, så er det kanskje fordi vi blir sittende stille når vi skulle gått.  

Ingen kan gjøre alt, men i møte med verdens nød, også sykdom så er vi kalt til å være Guds hender, føtter og munn i verden. Og når vi skal tolke det kallet så tenker jeg vi kan la oss inspirere av legekunstens far Hippokrates som tillegges ordene: Stundom helbrede, ofte lindre, alltid trøste.  

Etterpå – på vei mot nattverdbordet, så skal vi synge salmen «Jeg tror på jorden forvandling». I denne salmen så løftes fram det kristne håpet om at alt en gang skal bli annerledes. Men før vi kommer dit - til stedet der alt er anderledes - så skal vi leve - her – i denne verden.  

Riktignok i en verden som sukker, men det er også en verden der kjærligheten lever, der nåden kan få plass, en verden der gudskreftene virker, en verden der vi kalles til å tjene hverandre, og lindre hverandres smerte. En verden der vi stundom kan helbrede, ofte lindre og alltid trøste.  

Derfor slutter ikke salmen i himmel-lengting, men i nyskapelsen som starter her:  

Jeg flykter ikke fra verden.  

Blant jordens minste små, 

der finner jeg den fremtid 

som jeg vil vente på.  

Ja, jorden skal forvandles, 

dens natt går alt mot gry! 

Jeg tror at Jesus Kristus  

skal gjøre verden ny.  

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.  

 

 

 

 

Markering av samefolkets dag, 8. februar 2026, Stensgård kirke

Lesetekster: 

1. Mosebok 2, 4-9 

Paulus brev til Galaterne 3,26-29

Evangelietekst: 

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus

13 Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. 16 Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Matteus  5,13-16, 1

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet!

Det er noe trygt å inkludere seg selv i et større VI. 

VI i vår familie, VI her i Stensgård, VI her i Nannestad, VI her på Romerike. VI nordmenn, VI europeere. 

Men alle våre menneskelig VI, har en sterk tendens til å innebære enn polarisering, en motsetning mot noen andre. Et DE, DE som er annerledes enn oss. 

VI i vår familie – i motsetning til DE i den familien. VI i denne bygda – i motsetning til DE i den bygda. Vi Nordmenn – i motsetning til andre folk. 

Det kan være noe tilfredsstillende og trygt i det å tilhøre et sterkt og samlende VI, et Vi som holder DE utenfor, som holder DE borte, som holder DE nede. De andre, DE som ikke er som oss. 

***

På fredag – den 6. februar - var det samefolkets dag. Og i dag markerer vi det i denne gudstjenesten. 

Og samene, som er det eneste urfolket i Norge, har mange ganger opp gjennom staten Norge sin historie fått oppleve å bli holdt utenfor. DE var ikke en del av det norske VI, men DE andre. Og sammen med særlig kvener, norskfinner og skogfinner har deres språk og kultur vært utsatt for et massivt press. 

I 1997 talte vår konge til sametinget og erkjente og beklaget fornorskningspolitikken på vegne av norske myndigheter. Da sa kongen: 

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.» 

Fornorskningspolitikkens mål var rett og slett å utslette deres språk, livsstil og kultur. De skulle bli bofaste, snakke norsk, og assimileres inn i norsk kultur.

Og det er dessverre helt sant at Den norske kirke, også var en del av den fornorskningspolitikken som ble drevet av den norske staten.  Derfor vedtok Kirkemøtet i 1997 at Den norske kirke  "erkjenner at myndighetenes fornorskningspolitikk og Den norske kirkes rolle i denne sammenheng har medført overgrep mot det samiske folk. Kirkemøtet vil bidra til at uretten ikke skal fortsette." 

***

Undertrykkelse av DE som er annerledes enn flertallet kjenner vi fra hele menneskets historie. Undertrykkelse av DE som ser annerledes ut, DE som har en annen hudfarge, DE som snakker et annet språk, DE som har nedsatt funksjonsevner, DE som har en annen tro eller en annen kultur. Eksemplene er mange.

***

Dagens bibeltekster minner oss om at vi tilhører et større VI.

Vi leste fra skapelsesberetningen i 1. mosebok: 

Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.

Bibelen minner oss om at alle mennesker er Gudsskapninger. I begynnelsen av vår bibel finner vi to ulike skapelsesfortellinger. Men i begge så er det sånn at Gud skaper ikke et spesielt folk, men han skaper forfedrene til alle mennesker. Alle mennesker, på tvers av alle våre Vi og DE er skapt, ønsket og elsket av Gud. 

Det samme finner vi i den andre teksten vi leste fra Paulus brev til Galaterne: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. 28 Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.

Også blant de første kristen fantes det VI – og DE. Skillelinjer som var vanskelige å overstige. VI jøder – og DERE grekere. VI menn – og DERE kvinner. VI - frie mennesker og DERE slaver. Men Paulus nekter dem å dele seg i VI og DE. For de er alle ett i troen på Jesus. Gud forener, alt som skiller menneskene.

***

Kjære menighet 

Kirken har mange ganger sviktet, og stått på maktens side. Vi som samfunn og som enkeltmennesker har også mange ganger sviktet, og blitt en del av et sterkt VI, som holder DE andre utenfor. 

Men denne dagens så minner bibelens tekster oss på at det burde være annerledes. I stede for VI og DE – så skal vi se på hverandre som et mangfoldig VI, som alle er skapt, elsket og ønsket av Gud. 

Og når vi – som enkeltmennesker, som samfunn og kirke - står opp for det, da blir det sant det vi leste fra Matteus evangeliet. Vi blir verdens lys, som lyser i mørket. For i en tid der det virker som flere er opptatt av å bygge murer, og dele hverandre i VI og DE, så er det kirken og de kristne sin oppgave å stå opp for det helt grunnleggende i vår tro: 

Alle mennesker er skapt, elsket og ønsket av GUD, og alle mennesker tilhører den samme menneskehet – det samme store VI. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen