16. søndag etter pinse, Eldres kirkesøndag

Lesetekster:  1. Kongebok 17, 8 -16 og Paulus brev til galaterne 5, 25 – 6,5

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 6. kapittel 

 24 Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. 25 Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?26 Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? 27 Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? 28 Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, 29 men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. 30 Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! 31 Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: 'Hva skal vi spise?' eller 'Hva skal vi drikke?' eller 'Hva skal vi kle oss med?' 32 Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matt 6, 24 -34)


Slik lyder Herrens ord.

Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? (matt 6, 25) Man må kanskje være Gud for å si noe sånt.

For er det ikke dypt menneskelig å bekymre seg? Ja, er det ikke rett og slett nokså fornuftig. For er det ikke slik at hvis vi alle var like passive som blomsten på marken og ventet på klær fra oven, så ville vi alle ha vært nakne. Hvis ingen av oss bekymret oss for hva vi skulle spise og drikke i morgen, så ville vi trolig vært fryktelig sultne alle mann. For hvem har vel noen gang blitt mett av å ligge på kne og be. Selv munkene måtte ha to faste punkt i livet for å brødfø seg: be og arbeide.

Jesus sier at ingen kan tjene to herrer, Gud og mammon. Men det er vel nettopp det vi får til, eller hvertfall prøver, her i rike Norge. Den treenige Gud på søndagen og på fritiden, og Mammon mellom 8 og 4. Den treeninge Gud i menighet og frivillig innsats, og Mammon hver gang det handler om politikk, olje og ressursforvaltning. Vi er en herlig uhellig flokk som danser rundt både korset og gullkalven.  Vi ønsker oss en nådig Gud, men selv stiller vi med krav om renter til våre omgivelser.

Men vi har ikke gitt opp evangeliet. Vi liker nådeordene, og tidvis så ligger det til og med en særegen glede i det å bli tuktet av Guds ord også. For det er så sterkt, så vakkert disse ordene om å elske sin neste som seg selv. Det er så sterkt å bli konfrontert med maktesløsheten i eget liv. Det er så kraftfullt når vi kan kjenne på en kjærlighet som vi aner kunne forandre alt. En kjærlighet som ville gjøre oss som er her i dag til mer enn naboer eller sambygdinger, men som faktisk ville gjort oss til søsken i samme Farshus. En kjærlighet som ville gjort de som lider og undertrykkes, her og i andre land, søsken som jeg ikke kunne unngå å dele med, kjempe for, stå opp for.  En kjærlighet som ville skapt andre liv og andre prioriteringer. Som ville gjort andre ting viktig, som ville gjort andre mennesker viktig, og at alt dette ville springe ut av vår gudstro. Alt dette ville startet, sluttet og stadig kranset rundt korset, mens gullkalven fikk stå i fred.

Jesus var ingen diplomat. Han ba oss ikke ta hensyn til våre fiender, men elske dem. Han ba oss ikke huske på Gud, han ba oss elske Gud av all vår kraft. Og det er gjennomgående i Jesu forkynnelse at det materielle, vår bekymringer for mat, klær og rikdom er til hinder for det viktigste - vårt gudsforhold. Og derfor er det også til hinder for vårt forhold til vår neste, for når jeg, mitt og mine blir viktigst i mitt eget liv, da blir det mindre plass til deg, ditt og dine, og enda mindre til de dere ute, deres behov og deres nærmeste. Og dermed er vi i gang med det som er mennesket ursynd: å være innkrøket i seg selv, der det jeg ser aller best er min egen navle.  Og når navlen er det vi ser best, da får takknemligheten visne og bekymringene vokse.
Det er rett og slett veldig sjelden vi ærlig og av hjertet kan synge slik vi sang i salmen før preken: Sørg du for meg, Fader kjær, jeg vil ikke sørge, ikke mer bekymret her om min framtid spørre. Sørg du for meg all min tid, sørg for meg og mine, Gud. allmektig, nådig blid, sørg for alle dine. (NOS 303)

Dagens bibeltekst er en del av det som kalles for Bergpreknen i Matteusevangeliet. Det har nok aldri vært holdt som en sammenhengende preken av Jesus, men det er en samling av Jesusord som holder fram det sentrale i Jesu forkynnelse. Og det er ingen liberalisering av Moseloven Jesus legger fram. Tvert imot kan det virke som han strammer grepet. Han strammer grepet på den måten at fokuserer det sentrale – forholdet til Gud, og hvordan gudsforholdet skal prege forholdet til vår neste. Det er ikke nok å være lovlydig, man skal elske, både sin Gud og sin neste. Også skal man altså ikke bekymre seg for sitt eget i tillegg. Det kan bli mye å leve opp til dette.

En nøkkel til å forstå dagens tekst ligger nok i et lite vers, rett før dagens prekentekst: For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være (Matt 6, 21). Hvor har du hjertet ditt? I dine ting? I ditt eget? Eller i ditt forhold til Gud og nesten? Det handler om hvem du vil være. Hva skal være overskriften når historien om ditt liv skrives? Prester og eldre har et felles privilegium, som også kan være ganske tungt. Og det er de mange begravelsene. Og den som er ofte i begravelser får høre mange minnetaler, livets raske oppsummering. Og for meg er disse minnetalene en stadig påminnelse om hva som er viktig i livet. Det er ikke penger og makt som skaper de viktigste minnene eller den dypeste sorgen. Det er omsorg man ga sine medmennesker, kjærlighet men ga til sine omgivelser, tiden man delte med sine medmennesker, oppgavene og byrdene man valgte å bære.

En annen nøkkel til å forstå dagens tekst ligger i ordet tro. For det er tro det handler om når Jesus utfordrer oss til å stole på Guds omsorg. Stole på Guds omsorg. Det er en god forklaring på hva det betyr å tro. Stole på Gud, regne med Gud, ikke bare i evigheten, men i den daglige omsorg. Det er denne daglige tilliten som er så vanskelig. Det er ikke så vanskelig ytre sett å være en av de troende. Det som er troens prøve, og der vi er mange som kjemper igjen og igjen, er å stole på Gud i hverdagen. I møte med sykdom, angst, død, men også i hvordan vi forvalter vår rikdom, vår kropp, vår tid, våre relasjoner.

Og det er nettopp her, i de daglige valg, i de daglige utfordringer, Jesus møter oss i dagens evangelietekst med ordene: Stol på meg, stol på at jeg er der, også i hverdagens mas og strev, midt i hverdagens bekymringer.

Det er nok sant at vi alle ville gått nakne hvis vi ventet på klær fra himmelen. Og vi ville kanskje vært sultne hvis vi ikke ofret morgensdagens mat og drikke en eneste tanke. Men så er kanskje ikke det hovedpoenget. De kristne kan godt håndtere både penger og materielle goder. Men vi skal ikke la dem være Gud i vårt liv.  Vi skal ikke være pengene, tingene og bekymringenes tjenere. Vi er Guds tjenere. Og i tro til Gud, og i kjærlighet til nesten, skal vi forvalter våre penger, våre ting og våre behov slik at våre liv tjener Gud til ære, og er vår neste til gagn. Så vil Gud ta vare på oss i både tid og evighet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

16. søndag etter pinse - Marias hellige vaner - Kulturminnedagen 2010, Zoar

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 10. kapittel:

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i sitt hjem. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Slik lyder Herrens ord.

Tema for årets kulturminnedager er ”Nytt liv i gamle minner”. Og jeg vil tro at denne teksten er et gammelt minne for de fleste av oss. Fra søndagsskolen, fra kirkegang og fra skoledagene. Den strevsomme Marta, som tar imot Herren, og som en dyktig husmor steller i stand i huset. Hun steller sikkert i stand mat, vil jeg tro. Og som den flittige husmor hun er, så vil hun sikket gjøre stats på gjesten sin, med å sette fram det beste.

Men så vet vi fra barnelærdommen at det var ikke den strevsomme Marta som gjorde det rette valget. Men Maria som hadde satt seg ved Herrens føtter og lyttet til Hans ord.

Jeg skal ikke utgi meg for å være noen ekspert på dette husets historie, men litt har jeg jo lært om Zoar, og husets historie. At huset var en bedehus, og fiskarheim. Der man rett nok tok vare på kroppens behov, men huset ble reist for å møte de åndelige behov. Et fristed fra ”verden” der ute. Et sted der man skulle legge vekk det man ellers gjorde seg mye strev med, for å sette av tid til det viktigste. Mens verden der ute ofte krevde at man var som Marta, så var dette huset et sted der men, som Maria, fikk sitte ned ved Herrens føtter.

Det er dette som er barnelærdommen; noe er viktigere enn andre ting, og av alt det som er viktig er det å sette av tid for å lytte til Herren det viktigste av alt. Dette har vi lært på søndagsskolen og i kirken, og kanskje hjemme også.

Så kom voksenlivet med alle sine muligheter og alle sine utfordringer. Det var jobb, for noen både morgen og kveld. Det var mann og barn eller kjerring og unger, det skulle bygges hus, man skulle gjøre karriere, man skulle engasjere seg i frivillighet og samfunnsliv. Noen av oss står midt i den karusellen med begge beina, mens andre har rukket å få grå hår og barnebarn. Og vi som er yngre tror ofte at de eldre har god tid. Men mange av de pensjonistene jeg møter sier at livet aldri har vært så travelt som nå.

Det er så mange ting vi må, og ofte så mye vi burde, og enda mer vi kan, hvis vi har tid til overs. Og til slutt så mye vi har lyst til. Og sånn går no dagan…sier vi og smiler.

Men egentlig tror jeg vi savner å kunne få sitte ved Herrens føtter. Det er noe i oss som gjerne skulle falt til ro, en indre ro, der vi ikke hele veien måtte prestere eller gjøre, men fikk sitte stille og ta imot ord fra Herren.

Mye av det vi gjør er nyttig og godt, og ingenting ville skjedd hvis vi bare satt ved Herrens føtter. Også Maria måtte reise seg til slutt, og gå tilbake til hverdagen, kanskje var hun med og tok oppvasken da Jesus reiste videre. Det finnes ingen måte å rømme fra denne verden hverdager og oppgaver. Selv i en kloster lages det mat og vaskes det opp. Men det er også satt av tid til å sette seg ned ved Herrens føtter.
Og jeg tror at mange av de tingene vi gjør også brukes som flukt. Flukt fra relasjoner med andre mennesker og Gud. Kanskje det ikke er bilen, men ekteskapet som trenger vedlikehold? Kanskje er det ikke fiskematen, men ungene som burde hatt din oppmerksomhet? Kanskje var det ikke tid for å realisere deg selv, men tid med Gud du trenger? Kanskje er det ikke for å ære gjesten vi står på hodet i vaskebøtta og med begge hendene i en bakebolle, men for vår egen æres skyld. Kanskje det ikke er for Guds ære vi bruker helger og kvelder og ferier på menighetsarbeid, men for å sole oss i glansen av alt vi får til.

Marta, Marta. Du gjør det strev og uro for mange ting. Det er nok mange flere enn Marta Herren kunne si det til.

Men hva gjør en stakkars Marta som vil bli som Maria?

Jeg tror svaret er de hellige vaner. Ikke verdens flukt, men sunne pusterom i hverdagens mange gjøremål. Pusterom som ikke blir prioritert ned eller vekk, men som får være der som rolige oaser i våre liv. Kveldsbønn, bibellesning, gudstjenestegang, nattverdgang. Det er hellige vaner.

Kan du rydde rom for en stille stund? Tenn et lys. Kanskje vil du lese litt fra Bibelen, kanskje fra en andaktsbok, kanskje et dikt, eller kanskje bare være stille med Gud. La han tale til deg i stillheten, la han komme nær. Kanskje et Fadervår er alt du skal si med bevisste ord.

Ja, det er vanskelig. Det vet jeg alt om. Men jeg har en mistanke om at det er verdt prisen. For noe er viktigere enn alt annet, å velge den gode del, å velge å hvile ved Herrens føtter.

Så kan det bli nytt liv i gamle minner, også i ditt åndelige liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

16. søndag etter pinse. "Hvem vil du være?"

Tekst: Matteus 6, 19 - 24

Hvem vil du være?”. For meg er dette det sentrale spørsmålene etter å ha hørt dagens tekster.  Hvem vil du være?”.

Identitet er et viktig ord i vår kultur, nettopp fordi vi har så mange muligheter til å velge vår identitet. Ekspertene sier vi lever i en postmoderne kultur der identitet er en mer flytende størrelse enn den har vært i tidligere tider. Og på mange måter så er det vår velstand som har gitt oss denne muligheten. Vi er ikke lengre forutbestemt til å jobbe med det samme som far, vi behøver ikke finne jobb i hjembygda, vi kan flytte på oss. Og det er klart at muligheten for alle i Norge til å ta utdanning, har vært en viktig pådriver i denne prosessen. Vi lever i verdens rikeste land, derfor er det grunn til å hevde at vi som lever i Norge i dag representerer de rikeste generasjonene verden noen gang har sett. Det har vært enkeltmenensker lenge for oss, som var rikere enn oss. Men samlet sett, som generasjoner, er nok vi de rikeste verden har sett. Det har gitt oss valgmuligheter som mennesker før oss ikke har hatt. På mange måter har det gitt oss frihet. Det spørs om Jesu påminnelse om valget mellom Gud og Mammon noen gang har vært mer betimelig enn til det norske folk i dag. 

For har rikdommen gjort oss lykkeligere? Er det slik at man blir lykkelig av å være rik. Svaret på det spørsmålet er ofte JA. Umiddelbart gir shopping en god følelse. Etter en av de største nedturene jeg noensinne har hatt gikk jeg og kjøpte meg ny mobil, en alt for dyr en. Og det ga en god følelse, det hjalp litt.  Umiddelbart er det godt å slippe å lure på om du har råd til å reparerer for eksempel en bil eller en vaskemaskin som har gått i stykker. Umiddelbart  kunne de fleste av oss godt tenke oss å ha penger til flere og lengre utenlandsferier. Kjære menighet, mange av oss hadde blitt lykkeligere av en uke mer i Syden hvert år.  

Men samtidig møter vi Jesu ord i dag om at man ikke kan tjene både Gud og Mammon. Hva er så farlig med å være rik. Gir det oss egentlig ikke bare gode valgmuligheter, mulighet for mer helse, et enklere liv, flere opplevelser, finere klær, vakrere omgivelser. Er det ikke sånn at rikdommen gjør oss lykkelig?

Det er da jeg tror det grunnleggende spørsmålet: Hvem vil du være? er viktig. Hvem vil du være? For rikdommen er ikke bare en lydig tjener for oss, den gjør også noe med oss. Den former oss, den skaper mål og mening i livet. Den som har mye, ønsker seg gjerne mer. Den som har alt han trenger, ser stadig nye behov. Rikdommen kan lett skifte rolle fra tjener til Herre. Rikdommen kan lett bli et mål i seg selv, det som fyller hverdagen, det som blir livsmålet.

Da er vi i den situasjonen at rikdommen begynner å styre våre valg og prioriteringer. Ja, søken etter rikdom kan få oss til å gjøre valg vi aldri ellers ville gjort. Jakten på penger, mer penger går ut over våre nærmeste, vår tid til nesten og vår evne til å lytte etter hva som var Guds kall med våre liv og i hverdagen.  Utfordringen midt i vår velstand er å definere for oss selv hva som skal være viktig i våre liv. Satt på spissen: Har jeg Gud eller mammon på førsteplass. Er det viktigst for meg å følge Guds kall, eller å bli enda rikere?  Luther sier at synden er at mennesket er innkrøket i seg selv. Med andre ord at vårt fokus er å være fokusert på oss selv, våre egne behov og vår egen tilfredsstillelse. Og sjelden blir denne forståelsen av synd mer synlig enn når det handler om penger. For vi vil ha mer, mer til oss selv. Og vi mister av syne at det ikke bare er vi, men alle Guds barn, som skal leve av de rikdommene som Herren har velsignet sitt skaperverk med.

Å tjene godt er ikke en synd i seg selv, synden ligger eventuelt i hvordan vi forvalter vår rikdom. Å leve i et rikt land er ikke synd, det er hvordan vårt land, og hvordan våre politikere forvalter vår rikdom på vegne av oss, som kan være synd. Hvor er fokuset? På oss selv, eller på alle som lever i Guds skapte verden?

For meg er det nokså talende når en statssekretær i regjerningen for litt siden gikk ut mot et forslag om en mer liberal innvandringspolitikk, med den begrunnelsen at dette ville undergrave vårt velferdsystem. Det ville bli flere som skulle dele på potten, og dermed mindre til hver. Eller når regjeringen sier at den ikke klarer å nå sitt mål om at 1% av statsbudsjettet skal brukes til bistand fordi norsk økonomi vokser så fort at det er vanskelig å finne prosjekter til så mange nye penger. Og la meg understreke at dette ikke er noe angrep på de partiene som for tiden sitter i regjering, akkurat i disse sakene er enigheten i norsk politikk bred og langvarig.

Kjære menighet, verden svømmes over av flyktninger, det finnes mennesker i verden som lever for mindre enn en dollar om dagen – og vi snakker ikke om noen få, men om millioner av mennesker.  Verdens fattigdom kan ikke løses ved å be alle fattige komme til Norge, men at det er mulig for rike Norge å drive en langt mer offensiv og raus politikk ovenfor fattige land i verden – det er jeg sikker på. Og for noen – for de som er forfulgt finnes det ingen annen løsning enn å flykte til at annet land.  Og det har vært rart å følge sommeren debatt om de sårt trengte nye asylmottakene. Det finnes faktisk flere tusen flyktninger i Norge, som mangler plass på et mottak. Og selvsagt er det helt legitimt av små kommuner å si fra at man mangler ressurser til å følge opp flyktningenes helse og opplæringsbehov … men jeg etterlyser likevel kommuner som kunne si noe sånt som: Vi tar gjerne imot. Dette er mennesker i nød, og vi vil gjøre noe for dem, men det følger for lite penger med osv. Når fokuset bare blir på problemene får man en snikende følelse at problemet ikke er pengene, men at man ikke vil ha asylsøkere i sin kommune. Verdens rikeste land, verdens rikeste generasjoner, verdens rikeste mennesker – vi -  vil ikke dele av sin overflod så det monner.  Det er synd. Vår synd.

Men la oss trekke fattigdommen enda nærmere oss. Som prest har jeg hvert år gleden av å ta imot nye konfirmantkull. Flotte ungdommer som kirken får lov til å følge ekstra tett et lite år. Og hvert år er det ungdommer som velger å stå over konfirmasjon, fordi de vet at mamma og pappa kan ikke finansiere bunaden alle de andre har, eller at festen blir for dyr. Og selvsagt kan man følge konfirmasjonsundervisning uten å skulle ha stor fest. Man kan bli konfirmert i ola bukser. Men det sosiale stigmaet blir for stor, ungdommene velger å droppe hele greia. For meg er slike historier en påminnelse om Bibelens ord, fra det gamle testamentet til det nye testamentet om å ta vare på de fattige. For den som tror burde det oppleves som et guddommelig kall til å arbeide for rettferdig omfordeling i et samfunn der de fleste er rikere enn de noen gang har vært. Det er et guddommelig kall til å tilby seg å lage en fest, bake en kake eller ti, kanskje låne ut en bunad, stille opp som kokk med kjøtt og fisk fra egen fryser. Og det burde mane til ettertanke:  Hvem er vi? Hvem vil vi være? Vil vi ha et samfunn, ei bygd, en menighet der penger definerer vår plass på den sosiale rangstigen? Eller skal vi se etter andre verdier og kvaliteter. 

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.