Skjærtorsdag 2015, Skedsmo kirke

Nattverden, fra altertavlen i Skedsmo kirke. Her kan du lese mer om Skedsmo kirke.

Lesetekster: Jeremia 31, 31-34 og Hebreerne 10, 19, 25

Det står skrevet hos evangelisten Lukas

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.»  Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»  Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.»  På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet

Skjærtorsdag er dagen da Jesus for siste gang, før sin død, underviser disiplene. Han vet hva som venter; hån, smerte, kors og død. Men disiplene har enda ikke forstått.

Kanskje er de enda litt høye etter Mesterens bejublede inntog i Jerusalem på søndag. Kanskje har de noe av den rebelske stemningen med seg fra da Jesus tidligere i uken, i følge Lukas, renset templet for de som drev handel.  Men aller mest er de nok fylt av forventning til å feire påske sammen. Denne frelsesfesten, til minne om da Gud befridde dem fra Egypts lenker. I Jerusalem, i en by under romersk okkupasjon, med en rabbi som samlet store skarer, med en rabbi som nylig hadde snakket om trengsel og Jerusalems fall, med en rabbi Peter hadde bekjent som Messias, med denne rabbien skulle de feire frelsesfesten. Selvsagt lå det spenning i luften, spenning og glede.

Skjærtorsdag er siste kvelden Jesus underviser disiplene, før begivenhetene innhenter dem. Før Mesterens smerte, kors og død, gjør dem for alltid klar over at Jesus som frelser må være noe annet enn en jordisk befrier. Og før eget svik, hos både Judas og Peter, minner dem på deres menneskelig svakhet.

I dagens evangelium lærer Jesus sine disipler, og oss, å feire nattverd. I kveld, slik vi gjør det nesten hver gang vi samles til gudstjeneste, skal vi feire nattverd. Og nattverden har kirken feiret i en ubrutt rekke helt fra denne siste kvelden som Jesus og disiplene hadde sammen.

Gjennom tidene har kirken forstått nattverden ulikt, og ulike nattverdsyn skiller fortsatt kristne kirker fra hverandre. Men noe har alltid vært der: Brødet. Vinen. Og ordene om Jesus som kaller brødet for sin kropp, vinen for sitt blod, og det at han ber oss gjøre dette til minne om han.

I alle kristne kirker er dette en handling som skaper nærhet. Nærhet mellom Gud og mennesker og nærhet mellom troende. Nattverd handler om fellesskap, det er ikke noe jeg i ensomhet kan gjøre sammen med min Gud, som for eksempel det å be eller lese i Bibelen. Nattverden skjer i fellesskapet som tror, og den skaper fellesskap mellom Gud og de som tror. I nattverden blir det synlig at tro handler ikke bare om Gud og meg, men Gud og oss.

Vi leste fra Jeremia: «Se dager skal kommer, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt, med Israels hus og Judas hus».

Pakter, det inngås i Bibelen mellom Gud og hans folk. En pakt er en avtale, som forplikter både Gud og mennesker. Og med Jesus så inngås det en ny pakt, en ny avtale mellom Gud og mennesker. Slik Jesus sier det i dagens evangelium: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere»

I 2007 kom det danske bibelselskapet med en ny utgivelse av det nye testamentet på «nydansk», og den fikk tittelen «Den nye aftale»Nattverden er siden Jesus sin siste kveld med disiplene vært en tydelig trospraksis, et rituale, en seremoni, et sakrament som bekrefter og forkynner denne nye avtalen mellom Gud og mennesker. I den avtalen handler vårt bidrag som menneske ikke om å forstå, det handler ikke om å fortjene, det handler kun om å strekke hendene fram og ta imot. Og det vi tar imot er det påsken handler om: tilgivelse for syndene, frelse fra evig død, og kraft til et annerledes liv.

Nattverden er fellesskapet og tilgivelsens måltid. Vi samles til fellesskap mellom mennesker og mennesker og Gud. Og vi mottar tilgivelse. Og begge deler utfordrer.

Det som samler oss er ikke at vi har en pakt med hverandre, men at Gud har en pakt med oss. Og det som samler oss som disipler, er ikke at vi er blitt enige om å møtes, men at Jesus samler oss. Vårt fellesskap, vår menighet, springer ut av fellesskapet mellom Gud og mennesker. Derfor, når det menneskelige fellesskapet blir vanskelig, så er det viktig å holde fast hva som samler oss. Vi er ikke dypest sett samlet fordi vi trives sammen, og har «kirkegang» som en felles hobby. Vi er samlet fordi vår felles Herre – Jesus Kristus– kaller oss til fellesskap med seg – og med hverandre.

Fellesskap kan være vanskelig. Det tror jeg man vet litt om i de fleste menigheter. At vi tilhører samme kirke, deler samme alterring, behøver ikke bety at det er lett å være i samme fellesskap. Kanskje har vi såret hverandre, kanskje er det vanskelig å akseptere at andre kan tolke troen og livet så anderledes enn du gjør det. Og for andre er kanskje det vanskeligste at andre ikke bare kan leve greit med mangfoldet.

Men se deg rundt i nattverdkøen, kast et blikk på de andre som kneler på alterringen. Gud har kalt dere til samme fellesskap. Og du, som de andre, er like overgitt til kun å strekke hendene fram og ta imot nåden.

Kjære menighet!  Dette er kvelden som Vår Herre lærte sine disipler, også oss, å feire nattverd. For oss i dag – som for de første disiplene – så er det som samler oss ikke at vi har valgt hverandre, men at Gud har valgt oss.Og for oss, som for dem, så handler ikke nattverden om å forstå eller en belønning for prestasjoner, men å ta imot fra han som sier «dette er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere». 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

"Satt fri til å tjene" - Skjærtorsdag 2014 i Myre kirke.

Lesetekster:  2 Mos 12,1.3-8.11-14 og 1 Kor 5,6b-8

Prekentekst:
17 På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» 18 Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» 19 Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.     20 Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. 21 Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» 22 Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» 23 Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg.24 Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.»25 Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus. 26 Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» 27 Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! 28 For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. 29 Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» 30 Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

Matt 26,17-30

Kjære menighet

I kveld er det skjærtorsdag, og kristne i hele verden samles for å minnes den siste kvelden Jesus var sammen med sine disipler. Kvelden da han ga påskemåltidet en ny mening, og på den måten markerte både kontinuiteten – sammenhengen og oppbruddet med den jødiske tro.

Det Jesus og disiplene møtes for å feire denne kvelden er det jødiske påskemåltidet. Et ritualisert, religiøst måltid som gjennom rettene som serveres og bibeltekster som leses underveis minnet jødene på hvordan Gud frelste dem ut fra slaveriet i Egypt.

Og det er noe jordnært med den frelsen som jødene feirer denne kvelden. Det handler om frihet fra slaveriet. Og undertrykte i hele verden kan kjenne seg igjen i lengselen etter en Gud som frelser på den måten, ikke i det hinsidige, men fra lenker og slavekår her og nå. En Gud som handler i verden. Og dette feirer de i et okkupert Jerusalem. Gud hadde reddet dem ut av Egypt. Ville Gud rense Jerusalem for den nye okkupanten, farao eller keiser, hedningkonger var de begge, og begge hadde undertrykt Guds folk. Ville Gud handle enda en gang og frelse sitt folk fra lenker? Ville Gud handle i verden enda en gang?

En Gud som handler i verden. Det er nettopp det han er der han står midt i blant dem og bryter brødet og gir dem vinen. Han er gudemennesket som taler Guds ord i menneskenes verden. Han er gudemennesket på vei til Golgata for å bryte dødens lenker, syndens lenker, jorden lenker, hatets lenker, gjengjeldelsens lenker. Naglene som skal drives gjennom han, spydet som skal spidde han, smerten, lidelsen, døden. Ikke så unikt. Det har skjedd andre både før og siden, men aldri meg Gud. Og nå står han er som en Gud som handler i verden og forteller dem at Gud som handler i verden han kan la brød og vin bli frelsens midler.

«Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.» Matt 26, 26-28

For på samme måte som jødenes påskemåltid minnet jødene på når Gud frelste dem fra Egypt, på samme måte minner nattverdmåltidet oss om påsken – og dermed frelsens drama. Og samtidig er nattverden mer enn en påminnelse om noe som skjedde den gang da. Nattverden handler ikke bare om det som har skjedd, men det som skjer hver gang vi feirer nattverd sammen, nemlig at Jesus er til stede i brød og vin. For Luther og vår kirken er dette et sted vi tar Jesus bokstavelig: «Dette er min kropp» og «Dette er mitt blod». Vi ser at det både smaker, lukter og har konsistensen til brød og vin, men vi tror det er noe annet. Det er mer enn vi ser. Det er Gud som handler i verden. Det er ikke slik at vi bare minnes om frelsen, men vi frelses, vi spiser oss til himmels, vi spiser nåde, vi svelger nåden. På en veldig fysisk og konkret måte bli Gud i oss.

Men hvor jordnær er den frelsen vi feirer når vi samles rundt et nattverdbord. Mens jødene feiret frihet fra slavelenker i Egypt, hva feirer vi? Har vi flyttet frelses over i det hinsidige, bort fra vår verden, bort fra det konkrete som kan erfares på denne siden av evigheten. Mens jødene kunne feire en frihet som var til å forstå for levende mennesker, hva er det vi kan feire.

Kjære menighet!
Det er nesten så jeg tviler på om nattverden vil gange oss hvis vi kun bruker den som religiøs pynt, som en religiøs rite eller suggesjon som kun peker fram mot himmelen. Det er nesten så jeg tviler på om det gagner oss å knele ved Herrens alter hvis vårt bøyde hode gjør oss blind for mennesker i lenker eller synden som er en del av vårt eget liv. Ja, nattverdens brød og vin er frelsens sted, den setter oss fri fra å gjøre opp for vår egen synd ovenfor Gud, men hva er vi da satt fri til?

Dette året feirer vi at det er 200 år siden grunnloven ble skrevet, og Den norske kirke har valgt følgende som motto for året: fri til å tale, tro og tjene. Og jeg synes dette på en god måte kan oppsummere vår kristne frihet også lenger etter at grunnlovsjubileet er ferdig.

Vi er frie til å tale om korset, oppstandelsen, troen. En hver kristen kan tale om det, ikke bare prester eller kirkelige ansatte. En hver som har krøpet ut av dåpen er fri til å sette ord på sin kristne tro. Men vi er også fri til å tale mot urettferdighet, undertrykkelse, krenkelser, enten de skjer i vår menighet, i vår bygd, i vårt land eller ute i den store verden. Nattverdbordet kaller meg til å se meg som del av et fellesskap, som en helhet, som en del av Guds menneskehet.

Vi er frie til å tro oss frelst. Gud har satt oss fri fra lovgjerninger, fra gjengjeldelsens logikk, fra tanken om en Gud som må se meg lide for mine synder. Men da er vi også fri til å tro på en Guds om handler i verden. Tro på tilgivelse, forsoning, tro på at kjærlighet er en måte å leve på som menighet, som menneske og samfunn.  Nattverdbordet gir meg tilgivelse, og det kaller meg til å tilgi.

Og vi er fri til å tjene. Han som begynte nattverdfesten med å knele ned og vaske disiplenes føtter, Gud som var villig til å bli menneske og frelse oss mennesker, han kaller oss til å knele hos de syke og utslåtte, til å gå til de utstøtte og forlatte, til å gå til dem som faller utenfor fellesskapet, bortenfor mediebildet, ut av familier, fellesskap og vennekrets. Han som gikk til samaritanere, tollere og horer kaller deg til å ikke være så sabla kresen, men se mennesket bak det som har gått i stykker, bak harde masker, bak ødelagte liv, bak tårer, bak feil, bak lukt, bak ubehag. Han kaller oss til å tjene. Bære brød til de fattige, og bryte sultens bånd. Bære vin og fukte strupen til de som tørster etter nåde, fred, rettferdighet eller og frelse.

Vi kjenner ordene: Kom, for alt er ferdig. Ja, kom til nådens sted og hent kraft. Men for all, etterpå skal du gå, gå ut i verden og tjene. For det er menneskene som trenger dine gjerninger, ikke Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Preken, Skjærtorsdag 2013, Myre kirke

Lesetekster: Salme 116, 1 – 14 og Paulus første brev til korinterne 11, 23-26

Det står skrevet hos evangelisten Johannes

1 Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
    2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
    12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere?13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det.14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. 16 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. 17 Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det. (Joh 13,1-17)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet!

Skjærtorsdag må ha vært en underlig dag for disiplene. Det var mye som skjedde som først kan ha gitt mening etter at Jesus var oppstått fra de døde. Je Ja, kanskje skjønte de først hvor viktig denne dagen var etter Kristi himmelfartsdag, etter den første pinsen,  etter at de er kastet ut av synagogen og begynner å danne egne menigheter. I årets påskeforberedelser så har Skjærtorsdag trådd fram som dagen da Jesus forbereder sin kirke på det livet som skal kjennetegne kirken.

Det er flere ting Jesus gjør denne dagen som ikke umiddelbart virket naturlig, men likevel fikk han holde på. Han var jo tross alt Jesus, rabbien, lederen i flokken. Det var han som folket hyllet, det var han som gjorde under og tegn. Det var han som talte med en autoritet som disiplene aldri ville turt å tale med. Og nettopp derfor føltes det ikke særlig naturlig når han kneler ned – som en tjener - og vasker disiplenes føtter. Peters protest viser at dette er helt feil.

Og jeg tror heller ikke det føltes særlig naturlig når Jesus brøt brødet og kalte det kroppen sin, og ba dem å spise. Eller ga dem av vinen og kalte det sitt eget blod til syndenes forlatelse. Men Jesus er Jesus, og de lar han holde på, uten å helt å forstå hva som skjer. For oss, to tusen år etter, er dette et  kjent og kjært sakrament, en hellig handling. Men for de 12 var dette ukjent, nytt og jeg vil tro ganske uvanlig, ja nesten noe ubehagelig. Hva mener rabbien med at dette er hans kropp og blod.

Skjærtorsdag er den dagen i påsken vi kanskje kan lære mest om hva det er å være kirke. Det er dagen da Jesus selv, i ord og handling, instruerer disiplene og oss i hva som skal kjennetegne kirken – fellesskapet som vokser fram av hans forkynnelse og hans liv.

Han instruerer disiplene i det sakrament som har fulgt de kristne fra begynnelsen, brødet og vinen, nattverden. Og han instruerer dem i det som burde være kirkens sikre kjennetegn til alle tider: tjenesten. Diakonien. Så skal det nok innrømmes at vi ofte har vært flinkere til å dele ut brød og vin, enn til å tjene. Hele påsken er jo en sammenhengende fortelling om å tjene. Gud som tjener menneskene, ved å vaske deres føtter, dø for deres synder og sprenge opp himmelporten.

Rett før påske fikk den katolske kirke en ny pave. Pave Frans. Han tok sitt pavenavn etter den hellige Frans av Assisi. Og med sitt navn, sin forkynnelse og sine handlinger til nå, har han på imponerende kort tid satt tjenesten som kristent ideal på dagsorden.  Og jeg må innrømme at pave Frans begeistrer meg. I kveld feirer pave Frans, i motsetning til tradisjonen, ikke gudstjeneste i Peterskirken, men i et ungdomsfengsel i Roma. Der han blant annet vil vaske føttene til 12 av de innsatte. Det er et mektig bilde på hva kirken skal være når Pave Frans, lederen for verdens 1, 2 milliarder katolikker, kneler ned og vasker føttene til 12 ungdommer som har kommet skjevt ut i livet.

Alle slike ritualer og symbolhandlinger kan latterliggjøres.  De klarer sikkert å vaske beina selv. Hvor var kirken og de kristne når disse ungdommene var små? Hvor er kirken og de kristne når de kommer ut av fengselet?  Hvor er kirken og de kristne når menneskene virkelig trenger dem? Er de i kirken og ber, synger, og har det koselig med hverandre, eller er de ute i verden der menneskene trenger dem. Men slike latterliggjøringer overser eksemplet og symbolhandlingenes makt.

Pave Frans på kne, gir meg inspirasjon. Frans bringer Jesus, når han står på kne og vasker disiplenes føtter, nærmere meg og mitt liv. For pave Frans lever i dag, i vår tid, han har muligheten til å gripe en sterk kirkemakt, men han velger å demonstrere tjenesten som ideal. Det må innrømmes at for en landsens luthersk prest har det de siste ukene vært mye mer inspirerende å følge pave Frans enn et samlet norsk bispekollegium.

Dagens evangelietekst, Jesus på kne, er et kall til oss som menighet, og hver enkelt av oss å være tjenere. I motsetning til pave Frans, så kommer ikke avisene til å skrive om våre valg. Hvertfall ikke hver gang. Men våre valg er viktige. For det er når vi sammen som fellesskap – som menighet og kirke – og hver for oss i våre private liv – velger å tjene, at tjenesten – diakonien kan bli et virkelig kjennetegn på kirken og de kristne. Tjenesten er å leve troen. Å leve som kristen er å leve som diakoner. Og samtidig er tjenesten trolig troens viktigste vitnesbyrd. Ingen blir frelst av ord uten gjerninger. Det er kirken og de kristnes liv, som er evangeliets viktigste «reklame».

Dagens tekster peker på særlig to hendelser i skjærtorsdagsberetningen. Fotvaskingen i evangelieteksten, og innstiftelsen av nattverden. For vi leste fra Paulus første brev til korinterne: 23 For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har gitt videre til dere:
     
I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, 24 takket, brøt det og sa: «Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» 25 På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!» 26 For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer. (1 Kor 11,23-26).

Diakonien og nattverden henger nøye sammen. For det første minner jo nattverden oss nettopp om at Gud bøyde seg ned, ble menneske – og for vår skyld døde og oppsto. At Kristus er villig til å gi alt i sin tjeneste for menneskene – selv livet. I en kristen kirke så er og blir dette tjenestens fremste forbilde og begrunnelse: Kristus døde for oss.

Nattverden – felleskapsmåltidet – er kanskje det fremste symbolet vi har på det kristne fellesskapet. Og det er dette fellesskapet som er kalt til å tjene, som er kalt til diakoni. Og det er i dette fellesskapet vi finner kraft til å tjene. Og kjære menighet, vi får på en spesiell måte også Guds kraft ved å delta i måltidet. Det er vår kirkes tro at Gud møter oss på en spesiell måte i nattverden.

Det er ingen motsetning, men en HELT nødvendig sammenheng  mellom alteret og tjenesten, mellom Gud og nesten. Alteret og tjenesten – og Gud og nesten – er ikke hvert sitt ytterpunkt. De peker på hverandre. Det er kristen barnelærdom at i møte med min neste så møter jeg Gud. Og i møte med Gud utfordres jeg til tjeneste for min neste. Ved alteret henter jeg kraft til å tjene i verden. Og verden er ikke noe annet Guds verden, tjenestens sted, hvor skulle den ellers skje?

Kjære menighet. 
På vei inn i påskens drama minner evangeliet oss i dag på tjenesten. På diakonien. Det er det Jesus ba oss om å gjøre. Troens gjerning er først og fremst tjenesten, diakonien. Det er det som skal vokse fram fra dåpen, forkynnelsen og nattverdbordet – tjenesten – diakonien – for vår neste. Fordi Gud vil det. Fordi Gud elsker vår neste. Fordi sann storhet aldri kan handle om å gjøre andre små, men om å løfte de små.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

"Det vanskelige og det gode fellesskapet" - Skjærtorsdag 2012, Myre kirke

Dagens lesetekster: Jeremia 31, 31 – 34 og Hebreerne 10,19-25
 
Det står skrevet hos evangelisten Lukas i 22. kapittel

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)

Slik lyder det hellige evangelium


Kjære menighet, kjære medkristne


Mer enn noe annet så handler nattverden, og dermed denne kirkeårsdagen, om fellesskap. Nattverden er fellesskapets sted. Ved nattverdbordet møtes mennesker til fellesskap med hverandre og med Gud.  Det er godt og det er krevende. Derfor har jeg satt som overskrift på denne prekenen: "Det vanskelige og det gode fellesskapet". For fellesskap er ikke lett, fellesskapet i en menighet og fellesskap med Gud er slett ikke alltid lett. Og samtidig så kan vi ikke klare oss uten. Troen trenger et fellesskap, og Gud kaller oss til fellesskap, ikke bare med Gud selv, men med hverandre. Vi sang:

Kristne, la oss søke sammen,
tent av Herrens egen ild.
Kjærlighets- og enhetsflammen,
la den lue klar og mild!
Han er den som oss forener,
han er solen, vi dens glans,
han er treet, vi dets grener,
han er vår og vi er hans.
(NOS 533, 1 vers)

I en menighet som vår, på et passe lite sted, som Øksnes, så er ofte det sosiale fellesskapet mellom oss går i kirken en grei sak. Mange av oss har de samme sosiale interessene, vi har nokså like meninger, vi tenker nokså likt, og de fleste klarer seg selv og bidrar med et overskudd av krefter, engasjement eller bønn inn til fellesskapet. Vi kjenner hverandre, hvertfall nok til å vite hva som er kodene her. Det er nok ganske trygt her, for vi vet hva kan man si, og hva kan man ikke si. Jeg tror også vi vet hvilke tema som fort kunne skape uro og splid. Vi har opplevd nok avskalling i Øksnes sin menighetshistorie til at vi vet at menigheten er noe man kan forlate. Og det er både bånd og spenninger mellom vår menighet og andre menigheter i Øksnes. Enhetsflammen skulle jeg ønske lagt sterkere i Øksnes. Men enhet er vanskelig hvis den skal basere seg på enighet.

Men kjærlighetsflammen ser jeg mye av i Øksnes menighet. Det er flott å se hvordan menighetens folk, og jeg ser det særlig blant de eldre, besøker hverandre, kjører hverandre, ber for hverandre, gir hverandre fellesskap og tid. Menighetens bredde lar seg lett mobilisere til innsamling av penger enten det er til sosial prosjekter i Antsirabe, fasteaksjonen eller til matesker her hjemme ved juletider. Og diakonatet mobiliserer flott til ulike tiltak som skaper fellesskap og varme i lokalsamfunnet Kjærlighetsflammen er både klar og mild. Jeg ser det, og dere skal ha ros for den omsorgen dere har for hverandre og for andre. Det er sånn som skaper lukt av kristenmannsblod.

Og samtidig så er livet noen ganger sånn at fellesskapet kan være vanskelig å forholde seg til. Fellesskapet kan oppleves kontrollerende, det kan oppleves klamt og innestengt. Et fellesskap kan også bli et fengsel. Fellesskapets spørsmål og forventninger kan oppleves som en invasjon i rom man trenger å ha for seg selv. Fellesskapet kan føles ufritt, og det kan stenge utsikten til både framtiden, friheten og mot Gud.  Når livet er sånn, så kan det være godt å trekke seg til ytterkanten av fellesskapet, og få lov til å være der i fred. Noen ganger er det best å få sitte så langt fra bålet at man ikke kjenner varmen, men likevel ser lyset og hører de andres samtale. Menneskelige fellesskap er ikke lett.

I vår menighet, med sine over tre tusen medlemmer, så er det selvsagt mange former for fellesskap. De fleste øksnesværinger tilhører fellesskapet Øksnes menighet. Og veldig mange av disse menneskene har fellesskap med hverandre som er blitt til gjennom helt andre kontakter enn menigheten. Man er naboer, kollegaer, venner, familie, trener sammen, jakter sammen, har barn i samme klasse, havner på samme sykehjem, møtes på seniordans eller på en av de tusenvis av måter man kan omgås i et lokalsamfunn som vårt. Og veldig ofte så omgås man uten å ofre det en halv tanke at «du og jeg tilhører jo samme menighet».

I de felleskapene som har menigheten som utgangspunkt så er noen veldig aktive, enten inn mot gudstjenesten eller andre aktiviteter, noen er tilskuere eller heiagjeng til det som skjer, noen kommer kun når de må, og noen – men de er egentlig ganske få, velger å forlate dette fellesskapet. For noen er menigheten et fellesskap som fyller mye av livet, og definerer hvem de er. For andre er det et fellesskap som gir tilhørighet og trygghet, men som ikke fyller mye plass i form av tid eller identitet. For andre spiller dette menighetsfellesskapet liten rolle, men man er fortsatt med. Noen må jo tross alt begrave en til slutt.

Og nattverden er ofte blitt et sted som skiller den første gruppen – de mest aktive, fra de andre gruppene. Men det har vært en gledelig utvikling i Øksnes menighet de siste årene. Det er flere øksnesværinger som synes det er naturlig å gå til alters i dag enn for noen år siden. Og ikke minst tror jeg vi har lyktes blant de unge. Å gå til alters er blitt noe naturlig, noe vi gjør, når vi først er på gudstjenesten. Vi kom kanskje ikke til kirken fordi vi lengtet etter nattverd eller Guds ord. Kanskje kom vi mest av alt fordi vi var invitert, men når vi først er her, så går vi også til nattverd.  Gjennom trosopplæring, speideren, Lysvåken, barnekor, dåpssamtaler og familiegudstjenester er det skapt kunnskap og arenaer som gjør det naturlig for barn å gå til alters. Og med barna så følger flere og flere foreldre og besteforeldre og andre sambygdinger. Og kjære menighet, det er egentlig bare en ting å si til en slik endring: Halleluja.

Men så er det kanskje nettopp en slik endring som også utfordrer oss som «alltid» har gått til alters.  Det er en endring som utfordrer de som var vant med en tradisjon der altergang kom etter en alvorlig og samvittighetsfull prøving av seg selv. Og jeg tror ikke at de som før gikk til alters trodde de var bedre enn andre, for kirkefolk som hver søndag bekjenner seg selv som en synder, vet stort sett bedre enn å tro man er bedre enn andre. Men man hadde arbeidet seg fram til en bevisst tro, man opplevde å ha tatt et valg som skapte endring i livet, kanskje opplevd det man kalte en omvendelse. Man gikk med et alvor. Hvor bra er det da egentlig når barn, konfirmanter og foreldre – mennesker vi sjelden ser i kirken – kommer til alters. Hvorfor skal vi oftere gå i kø og ta imot nattverden, i stede for å få knele i andakt og ro. Hvor ble det av den hellige stunden? Er nåden i vin og brød kommet på billigsalg?

Fellesskap er vanskelig. Og noen ganger utfordrer felleskapet oss. Noen ganger er vi uenig med de som leder fellesskapet i en spesiell retning. Noen ganger opplever vi nye ting, som tar fra oss det vi opplevde som trygt, som godt, men enda viktigere: som hellige øyeblikk.

Det er mye som skjer i Den norske kirke for tiden. Det er ny kirkeordning, snart får vi ny liturgi, og dere som har fulgt kirken lengre enn jeg har levd, har sett store forandringer. Mye til det bedre, og noe er mer utfordrende. Der det før lød et svar fra kirken, lyder det nå flere stemmer. Der det før var enhet og gjentagelse, er det mangfold og endring. Og samtidig så er det de som skulle ønske at endringen var mye større. Noen skulle gjerne sett orgel erstattet av et band, og presten og liturgien erstattet av en kreativ pastor og «Den hellige ånd». Å være menighet i Den norske kirke betyr å tilhøre en tradisjon der vi rommer et mangfold av trosstandpunkt, trosengasjement og trosuttrykk. Ofte får nye tanker hvile i tradisjonsrike former. Det kan være både utfordrende og berikende.

Noen ganger synes jeg det er godt å løfte blikket å se til resten av kristenverden, for da framstår vårt mangfold og våre utfordringer som små krusninger på vannet. For la oss se for oss at det ble dekket et alterbord i hele verden, det vil jo være en slags forgjenger til det himmelske festfellesskapet. Se for dere dette langbordet, og se for dere det mangfoldet av mennesker som ville komme når ordet lød: Kom for alt er ferdig.

Se for dere hva som da går til bords av mangfold i språk og kultur, tradisjoner, men også holdninger, verdier, synspunkter og handlinger. Umiddelbart så tenker jeg at det som blir vanskeligst for meg, det er å akseptere å gå til bords med kristne, konservative amerikanere som forsvarer dødsstraff.  Det er sikkert mye i et slikt fellesskap som objektivt er mer utfordrende. Men det er noe med de som likner oss selv, de som likner oss mest i kultur forventer vi også skal mene og være mest like oss selv.

I møte med fellesskapets utfordringer så er det viktig å holde fast på fellesskapets gode sider. Mye hadde blitt enklere i denne verden, også i den kristne kirke hvis vi alle klarte å praktisere Luthers forklaring til det 8. bud:  Ta alt i beste mening. Men mer avgjørende er det å holde fram for seg selv og hverandre hva som skaper dette fellesskapet. For vi samles ikke rundt alterbordet fordi vi har valgt hverandre, men fordi Jesus har valgt oss.

For hva er det som gjør at akkurat vi tilhører dette fellesskapet. Hva er det som samler oss. Jo, det er jo han som sa:

«Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.’

Og vi leste fra Jeremia:
Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus (Jeremia 31, 31).

Det som samler oss er ikke at vi har en pakt med hverandre, men at Gud har en pakt med oss. Og det som samler oss som disipler, er ikke at vi er blitt enige om å møtes, men at Jesus samler oss. Vårt fellesskap, vår menighet, springer ut av fellesskapet mellom Gud og mennesker. Derfor, når det menneskelige felleskapet blir vanskelig, så er det viktig å holde fast hva som samler oss. Vi er ikke dypest sett samlet fordi vi trives sammen, og har «kirkegang» som en felles hobby. Vi er samlet fordi vår felles Herre – Jesus Kristus– kaller oss til fellesskap med seg – og med hverandre.

I mitt kristenliv er det få ting som er mer viktig enn nattverden. For meg har nattverden vært både en kraftkilde og en livline. Ofte når jeg feirer nattverd, så reagerer kroppen med glede og ekstase. Gode følelser, nakkehår som reiser seg, jeg finner ro og glede. Men det har også vært uker og måneder der verken Guds ord, bønn eller menighetsfellesskapet ikke ga meg noe som helst, men der nattverden ble min livline til Gud. Ikke fordi jeg følte noe som helst, for alt var dødt hva gjaldt følelser, men fordi jeg visste at nattverden var et møte mellom Gud og meg. Jeg visste, og holdt fast på det jeg hadde lært, at i nattverden var det nåde å hente, helt uavhengig av mine følelser.

Jeg synes det er flott hvis du fylles av glede og fred, at du nærmest kan føle det hellige øyeblikk når du går til nattverden. Troen fortjener sine ekstaser. Men det som skjer i nattverden er – slik kirken tror og bekjenner – helt uavhengig av dine følelser. Det er Gud som handler i nattverden. Det er Jesus som bokstavelig lar deg smake han, spise hans nåde. Ditt bidrag til Guds nåde kan aldri bli noe mer enn å ta imot.

Så når det lyder «Kom for alt er ferdig» Så kom og ta imot. Kom og spis. Kom og smak. Det er Guds nåde, en gave til deg.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Skjærtorsdag - Til tjeneste

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 13. kapittel:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. 2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer så til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri skal du vaske mine føtter,» sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen,» svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, vask ikke bare føttene, men også hendene og hodet!» 10 Jesus svarte: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» 12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Joh. 13, 1-15

Det er skjærtorsdag. Palmesøndags jubel ligger bak oss. Og foran oss ligger noen intense påskedager med en tettpakket historie. Og påskehistorien den kan vi. Vi er litt i samme situasjon som den som begynner å lese påskekrimmen, ved å lese det siste kapittelet først. Vi vet hvordan det ender.

Men la oss prøve å sette oss inn i disiplenes opplevelse av det som skjer i den teksten som er dagens evangelietekst. De har kommet til Jerusalem med sin Mester, sin Rabbi. Og de har opplevd at folket tar imot han med jubel, de svinger palmegrener, og roper Hosianne, og kaller han for Israels konge. 12 menn fra landsbygda i Gallilea har i 3 år fulgt sin Mester. De har sett han gjøre undere, og de har hørt hans forkynnelse. Så kommer de til landets hovedstad, og deres Mester og Rabbi blir tatt imot med jubel, ja som en kjendis.

Og nå er de samlet for å spise påskemåltidet sammen. De er nok stolte over å være Jesus sine disipler nå, at det er dem han spiser påskemåltidet sammen med. De aner at de står foran det store gjennombruddet. Noe stort skal skje. Og det er da det uhørte skjer: Mesteren reiser seg fra bordet, binder et håndkle rundt livet, fyller vann i et vaskevannsfat, og begynner å vaske sine disiplers føtter. Hva er det han gjør?

Mesteren gjør det som er tjenerens oppgave. I et land og i en tid, der man vandret rundt med sandaler på tørre veier, var det å vaske føttene både deilig og sikkert lurt når man skulle innendørs. Men viktigst i denne sammenhengen, det var en tjeners oppgave. Det er ikke sikkert det var noen tjenere til stede når Jesus og disiplene feiret påskemåltidet, men hvis noen da skulle vaske føttene til de andre, så måtte det ha vært en av disiplene. Det er utenkelig at Mesteren, rabbien, skulle legge seg på kne foran hver og en av sine lærlinger vaske sanden bort fra føttene, gni dem mellom tærne og tørke deres føtter. Hvorfor denne sosiale skandalen?

Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.

Disiplene vet det ikke, men Jesus vet det: Det er hans siste kveld med sine venner. Han vet hva som ligger foran ham: kors og død. Og det første han gjør denne kvelden er å framholde det å tjene som det fremste idealet for disiplene. I en disippelflokk der vi gjennom evangeliet kan forstå at det foregikk en liten kamp om å være den fremste, så framholder Jesus det å tjene som et ideal.

”Bli lik Jesus” er et godt kristen ideal. Og bli lik Jesus, det er å bli alles tjener. For det er på den måten vi tjener Gud. I Matteus 10, 45 så sier Jesus om seg selv: For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. Og det er nettopp dette bibelverset som er bakgrunnen for at nattverdbrødet – oblatene – i vår kirke ser ut som en mynt. Det skal minne oss om at Jesus valgte å tjene, ja som en trofast tjener var han også villig til å gå i døden for oss.

I kirkens tradisjon er det vel det at Jesus innstifter nattverden som sterkest forbindes med Skjærtorsdag. Og nattverden er viktig. Jeg tar opp nattverden i nesten alle dåpssamtaler, og jeg sier ofte at jeg bare har en eneste agenda som prest, og det er at brødet og vinen på nattverdbordet skal være like naturlig å oppsøke for øksnesværingene som dåpsvannet i døpefonten. For det henger så nøye sammen. Å bli døpt er å bli en kristen, og nattverdbordet er for alle kristne. Det er en matstasjon underveis i livsløpet.

Dessverre har vi en tradisjon i vår kirke som har laget en terskel til nattverdbordet. I stede for å bli en matstasjon og et hvilested, har det nesten fått en funksjon som premiebord for de som er ofte i kirken. Men da Jesus ga sine disipler nattverd for aller første gang, så var det også plass til Judas ved bordet, og det var plass til Peter som skulle fornekte han tre ganger neste dag. Ved nattverdbordet er det plass til høylytt og lavmælt tro, til frimodig og tvilende tro, til sterk tro og sterk tvil. Uansett så gir Han oss det han har lovet – seg selv, nåde og fred.

Jesus valgte å tjene radikalt. Han drev ut onde ånder, han helbredet syke, han trøstet de sørgende, han velsignet barna, han talte mennesker til rette – ikke for å demonstrere sitt overtak, men av kjærlighet. Han vasket sine disiplers føtter og til slutt valgte han å tjene oss ved å dø på korset for våre synder.

For den som vil være lik Jesus, finnes det ingen vei utenom det å tjene. For den som vil satse på å være sterk, fryktet og forakte svakhet, er kristendommen en dårlig løsning. Men for den som tror at kjærligheten er verdens sterkeste kraft, er Jesus et godt forbilde, ja mer enn et forbilde, han er Mesteren som vi bøyer kne for. Og den som vil gjære kjærligheten til det høyeste ideal, han er nødt til å tjene. For kjærligheten søker ikke sitt eget beste, men sine medmennesker beste. Kjærligheten søker ikke å hevde seg selv, men å løfte sine medmennesker. Kjærligheten søker ikke sitt eget, men en neste.

Kjærligheten krever mot. Og når Jesus møter oss i dåpen og i nattverden, så gir han oss det vi trenger. Han møter oss med kjærlighet – en kjærlighet vi skal bære ut i verden til alle som trenger en som er villig til å knele ned, og vaske føtter.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen.

Skjærtorsdag 2009 – Fellesskap

Matteus 26, 17 – 29

Å bli invitert til fest er som regel en glede. Men så hender det at man kommer på en fest der man ikke kjenner så mange. Og samtalen kan gå litt trått til å begynne med. Men når man får satt seg til bord, og middagen og drikkevarene kommer på bordet, så løsner gjerne samtalen en god del. Og samtalen begynner gjerne med hvilket forhold man har til verten. For selv om ikke alle gjestene kjenner hverandre så godt, så kan man anta at verten – han som har i invitert til fest – kjenner alle sine gjester.

Nattverden er en fest som begynte med Jesus og de tolv disiplene. Og rundt det bordet trodde nok de fleste at de kjente hverandre godt, etter å ha gått sammen med Jesus i tre år. Men verten viste seg å kjenne de bedre enn de kjente hverandre, ja kanskje bedre enn de kjente seg selv. For Jesus vet at en skal forråde ham, men han jager han ikke bort, han lar han delta i måltidet. Og hadde vi lest noen vers videre så hadde vi lest hvordan Jesus forteller den litt eplekjekke Peter som sier at han skal stå ved Jesu side, om så alle vender seg imot ham, at han også kommer til å svikte. Han kommer til å fornekte ham tre ganger før hanen galer.  

Det er siste kvelden Jesu er i sammen med sine disipler. I tre år har de fulgt ham. Og han vet at læretiden nærmer seg slutten. Snart skal han reise fra dem. Først til dødsriket, så treffe dem igjen, før han farer til himmelen. Han vil gi dem noe som minner dem om han, en måte de kan være sammen med han, uten at de kan se ham. Så tar han brødet, og bryter det. Og når brødet brytes så minner det oss om Jesu død. Hans kropp brytes – drepes – for vår skyld. Brødet må brytes – for Jesus må dø, men like mye må et brød som skal dels brytes opp i mindre biter. For Jesus dør ikke for bare sine tolv disipler. Historien om Jesus, troen på Jesus som viste oss Guds kjærlighet skal gå videre ut i verden. Til steder disiplene aldri hadde hørt om, som for eksempel Øksnes. Der mennesker to tusen år etter tar et lite brød i munnen, hører ordene – Dette er Jesu legeme, tenker på han og vet, ja kanskje kjenner, at Gud er nær. Og de samme menneskene skal få en liten kopp med vin, og høre ordene: Dette er Jesu blod. Og de skal drikke det, og vite, ja kanskje kjenne, at Gud er nær.

Det handler om fellesskap. Fellesskap mellom Gud og mennesker. Gud er en Gud som vil ha fellesskap med oss mennesker. Og han bruker skapelsens velsignede gaver til å skape dette fellesskapet. Med vann – som er livets forutsetning – gjorde han oss til sine barn i dåpen. Og med brød og  vin – god mat og god drikke – enhver fest sin forutsetning – kaller han oss livet igjennom inn til fellesskap med seg.

Jeg begynte med å fortelle om en fest der man ikke kjenner så mange av de andre som er invitert. Men når samtalen begynner å gli, så kunne forholdet til verten være et trygt sted å starte samtalen. For alle gjester i en fest, står i et forhold til verten. Slik er det også ved nattverdbordet. Om vi ikke kjenner hverandre så godt, så er det forholdet til verten som samler oss.  Vi er invitert til fest ved Guds alter ikke av alle de andre som kneler, ikke av presten, men av verten selv – Jesus. Det er han som har bedt oss feire nattverd til minne om han. Samtidig som han ved ordene – dette er min kropp, dette er mitt blod – har lovet oss å være til stede. For Jesus er en Gud som ønsker fellesskap med oss mennesker. Ikke med perfekte mennesker – for da hadde ingen kunne kommet til nattverd, men med alle mennesker som i dåpen er blitt Guds barn. I dåpen ble vi Guds barn, og mottok en stående invitasjon til nattverdbordet. Gud ønsker fellesskap med deg, derfor er du invitert til Herrens nattverdbord. Og skulle du lure på om du er verdig, så minn deg selv på at rundt verden første nattverdbord  var det plass både til svikeren Judas, fornekteren Peter og disiplene Thomas – som ikke ville tro på oppstandelsen før han fikk se Jesu sår i hans hender og føtter.

Verten har invitert til fest, og på en skikkelig fest er gjerne bordplasseringen godt gjennomtenkt. Og en god bordplassering byr både på gamle bekjentskaper og noen nye man kan bli kjent med. En klok vert klarer å match sine gjester slik at noen som ikke kjenner hverandre, men gjerne har felles interesser, havner i nærheten av hverandre. Verten vil skape nye vennskap mellom sine venner. Også nattverden handler om fellesskap oss mennesker imellom. For rundt det samme alterbordet samles forskjellige mennesker: Kjenninger og fremmede, venner og mennesker vi kanskje sliter med å like, gamle og unge, alle hudfarger, øyenfarger og språk, glade mennesker og triste mennesker, mennesker som har mye å takke Gud for og mennesker som kommer med sin rettferdige klage mot Gud. Men alle har vi det felles at vi er Guds barn. Og det er vel ofte slik når vi går til nattverd at vi kneler og ser fromt ned helt til presten kommer med vin og brød. Det er ikke spesielt fromt å se på et kirkegulv. SE deg heller om i ringen. Og tenk: Gud har gjort oss til en fellesskap: Gud har gitt oss troen, dette er mine brødre og søstre. Gud vil jeg skal elske dem og Gud vil de skal elske meg.

Og på en god fest kan man også få mange gode samtaler ut av maten. Og nå vil kanskje noen mene at jeg er dårlig vant når jeg kan påstå at nattverden – en liten kjeks og et veldig lite glass med vin er storslått servering. Men nattverden er storslått servering, for det du får, er så mye mer enn det du ser. For i nattverden så gir Gud oss sin tilgivelse, sin nåde, sin omsorg, sin fred.  Dette er Jesu legeme, dette er Jesu blod – alt Jesus gjorde for deg får du smake – bokstavlig talt – i nattverden. Og når du løfter blikket og ser deg rundt, så ser du at han har gitt deg enda mer: Han har gitt deg et fellesskap der troen kan leve og hente næring. For det er sannelig et himmelsk måltid. Mange av Bibelens bilder handler om å være invitert til en festmiddag. Og i de aller fleste kirker, så er alterringen, ikke en hel ring, men en halv ring, sånn er det også i vår kirke. Og den halve ringen skal minne oss på at når vi mottar nattverden så stiller vi oss i et fellesskap som krysser tid og rom, som krysser alle grenser kjent for mennesker – og tar del i det fellesskapet som en gang skal bli synlig når Gud samler oss til fest i himmelen.

I alt for lang tid har vi mennesker klart å sette opp en dørstokk foran alterbordet, som gjør at mange velger å se på, i stede for å delta. I vår kirke ønsker jeg at den terskelen skal slipes ned, eller enda bedre:  hogges ut og kastes på bålet. For den Gud vi tror og bekjenner er en Gud som ønsker fellesskap. Mellom seg selv og oss, og oss mennesker i mellom. Og i nattverden er det nettopp det vi får: Fellesskap med Gud, et fellesskap som gir oss nåde, tilgivelse og fred. Og fellesskap med mennesker som sammen vil leve i Guds nåde, av Hans tilgivelse og strekke seg etter Guds fred.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.