Tekster:
Sakarja 14,6–9
Johannes' åpenbaring 21,22–27
Johannes 3,16–21
Kjære menighet
Det finnes ikke så mange bibelvers som er mer kjent enn Johannes 3:16 som vi finner i dagens evangelietekst.
At det er så kjent er godt hjulpet av at det har fått merkelappen «Den lille bibel». Denne merkelappen er ikke så gammel. Den kan ha opphav i en preken som Martin Luther holdt, men det er først de siste 200 år at akkurat dette verset har fått merkelappen «Den lille bibel».
Dagens bibeltekst er en del av en lengre samtale mellom Jesus og Nikodemus. Nikodemus tilhørte den jødiske grupperingen som ble kalt fariseere, som var opptatt av en streng overholdes av Moseloven. Han var også en av de 70 jødene som satt i Det høye råd. Av samtalen kommer det fram at han også er en lærer, så ikke bare tilhørere han fariseerne, men han er en av de som underviser på vegen av denne gruppe. Det er med andre ord en lærd, dypt from mann, med betydelig religiøs og politisk innflytelse som Jesus snakker med.
Det Jesus snakker med Nikodemus om at han må bli født på ny, og vi husker sikkert Nikodemus sitt spørsmål: Hvordan kan en som er gammel bli født? Så underviser Jesus han om at den nye fødsel skjer ved vann og ånd.
Og her blir vi jo minnet på døperen Johannes som døpte Jesus, og så Den hellige ånd kom ned over Jesus, og som i Johannes 1, 33 sier at Jesus er den som skal døpe med den hellige ånd.
Og dette peker jo også på vår dåp. Vår kristne dåp kombinerer vannet, et symbol på renselse, men også det å bli født på nytt. Men dåpen er ikke bare et symbol. Det er vår kirkes tro at i dåpen så handler Gud. Vi blir ikke bare symbolsk født på ny, det skjer en faktisk endring fordi vi i dåpen får Den hellige ånd.
Merkelappen Den lille bibel, og tradisjonen med å lære enkeltvers utenat har pedagogisk verdi, men det kan også hindre oss å se sammenhenger. Når Jesus sier «for at hver den som tror», så kan vi lett bli fanget av en tanke av det å tro som en personlig prestasjon. Men det er ikke umiddelbart sånn når vi leser verset i sin sammenheng.
Jesus snakker om å bli født på ny. Og ingen av oss har faktisk valgt å bli født, det var noen andre, og litt biologisk flaks som gjorde at akkurat vi ble født. Jesus sier også til Nikodemus
Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden. (Johannes 3,7-8)
Det er vel ikke klokkeklart hvordan dette skal tolkes. Men bruken av vind som metafor tyder vel på at Åndens gjerning ikke kan styres av mennesker.
Akkurat som det å bli født er en gave noen andre gir oss, så er også troen en gave vi har fått ved Den hellige ånd. Det er ikke vår prestasjon.
Så tilbake til dagens prekentekst:
16 For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
Utgangspunktet i dagens prekentekst er den treenige Guds kjærlighet. Den treenige Gud elsker verden. Kosmos står det i den greske grunnteksten. Det er altså ikke bare oss mennesker, men det er alt som finnes og er til. Og han elsker oss så mye at han blir menneske, ved Sønnen. Og oppdraget er ikke å dømme verden, emn å frelse den.
Det er frelse som er Guds vilje og mål. Hvordan skal vi forstå frelse. Hva er det å bli frelst?
Nokså nylig som kom det en ny oversettelse av Bibelen. Og som sikkert mange av dere har lagt merke til bare i løpet av denne prekenen så har de blant annet endret et ord i dagens preken tekst. Mens det i den forrige sto ikke skal gå fortapt, så står det nå ikke skal gå tapt. Dette samsvarer godt med andre oversettelser på andre språk, og det er en like god oversettelse av det greske ordet apolymai.
Når man skal oversette en tekst som er kjent, så må man også ta hensyn til hvordan et ord tolkes og forstås til enhver tid, i den kulturen, og på den tiden man gjør oversettelsen. Det er en fin balansegang mellom det å gjengi en tekst, hva som faktisk står der ord for ord, og det å oversette det slik at det gir samme mening som man tror forfatteren ønsket å formidle til sine første lesere.
Problemet med ordet fortapelse er at det vekker assosiasjoner som har mer med Dantes inferno, og bilder av et brennende helvete med smådjevelser som plager de fortapte, enn det har med Bibelens ord å gjøre. Og samtidig, enten vi oversetter det fortapt eller gå tapt, så viser jo fortsettelsen av verset, men ha evig liv, at det er en motsetning i Jesu budskap mellom liv og ikke-liv her.
Problemet oppstår hvis ordet fortapelse får legge føring på hele vår forståelse av hva det er å være frelst. Å være frelst er ikke det samme som, og det er heller ikke begrenset til å ha en himmelbillett.
Frelse handler først og fremst om å kunne tre inn i fellesskap med Gud. Det er et fellesskap som vi inviteres til i dag, her, i vår verden, i vår levetid. Så tror vi at det vil bli fullkomment og annerledes når vi ser han ansikt til ansikt, men vi er allerede inkludert i dette fellesskapet. Og det er et fellesskap som er livsforandrende.
Dagens lesetekster kan være med å kaste lys over frelsen som fellesskap.
De handler begge om tempelet i Jerusalem. Hos Sakarja handler det helt konkret om det fysiske tempelet som ble gjenoppbygd i Jerusalem da jødene vendte tilbake fra sitt tvangseksil i Babylonia. Sakarja var en profet som har sterke messianske forventninger til gjenoppbyggelsen av tempelet. Og teksten vi leser er fra slutten av boken der Sakarja her en endetidsvisjon, der Jerusalem og tempelet blir åstedet for en siste kamp mellom folkeslagene. En kamp som ender med at Gud er alle folkeslags Herre, og at alle folkeslag valfarter til tempelet for å tilbe Gud.
Den andre leseteksten er fra Johannes Åpenbaring, som også har en endetidsvisjon. Men en markant forskjell fra Sakarja sin endetidsvisjon er at i det Jerusalem som befinner seg på en ny jord, så finnes det ikke noe tempel:
Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys. Folkene skal vandre i lyset fra byen, og jordens konger skal føre sine rikdommer dit. Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. Joh Åp 21, 22-25
Det trengs ikke noe tempel i det nye Jerusalem, for Gud er blant menneskene. Det er fellesskap mellom Gud og mennesker. Dette er en forskjell som også minner oss om hva som skjedde i Matteus sin versjon av Jesu død på korset:
Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker. (Matteus 27, 50-51)
Forhenget i det aller helligste, der kun øverstepresten kunne gå inn en gang i året revnet.
Alt dette er bilder på vår tro på at Jesus inviterer til en ny og radikal nærhet mellom Gud og mennesker.
Så hvordan kan vi oppleve dette fellesskapet.
I keltisk spiritualitet så snakker man om thin places. Tynne steder, direkte oversatt. Thin places i keltisk spiritualitet er steder der det virker som det ikke er noe skille mellom himmel og jord, steder der Gud er lettere tilgjengelig. Det er ofte blitt til hellige steder, en kirke, en hellig kilde, og dere hører jo nå med en gang at dette kan henge sammen med pilegrimstradisjonen som vi er en del av. For pilegrimen er jo på vei til et hellig mål. Men på vei til Nidarosdomen, Roma, Jerusalem eller Santiago compostella, som finnes det kirker – som denne – eller hellige kilder – eller fjellheimer der Gud føles så underlig nær.
Jeg tror at Thin places kan være mer en konkrete steder. For meg er nattverdbordet alltid vært et slik sted der Gud føles så underlig nær. Thin places kan også være fellesskap, med venner, med menigheten, med barnebarn. Steder som overvelder oss, med godhet og kjærlighet.
Thin places kan også være å ha tid alene, eller sammen med andre over en åpen bibel, eller i bønn.
Vi er ikke de første kristne på jorden. Det finnes velprøvde måter å søke fellesskap med Gud. Gudstjenesten, nattverden, bibellesning, bønn, salmesang, skriftemål, pilegrimsvandring, fortrolige samtaler. Men det som kjennetegner alt dette er at det krever en prioritering, og det krever ro, tilstedeværelse, at man lytter.
Å søke fellesskap med Gud er ikke så helt annerledes enn når vi søker felleskap med venner, med familie eller en kjæreste eller ektefelle. Fellesskap trenger tid og prioritering, hvis ikke så dør de sakte, men når de får tid og prioritet så vokser de, fordypes og skaper vekst i våre liv.
Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud. (Johannes 3,19-21)
Kjære menighet!
Som kristne er vi kalt til fellesskap med den treenige Gud. Gud vil frelse, og han inviterer oss inn i lyset. Og på samme måte som det spirer og gror rundt oss utendørs nå på våren, fordi sola igjen varmer jorden, slik er vi kalt til vekst i lyset fra han. For Gud vil frelse, han ønsker fellesskap med deg, med meg, og med hele kosmos.
Nå er det snart pinse, og vi skal feire at Den hellige ånd kom til jorden på en ny og annerledes måte på pinsedag. Pinsen er kirkens fødselsdag, og det er på pinsedag at vi ser en Gud som på en radikal måte inviterer til fellesskap. Evangeliet forkynnes på mange språk, og det inviteres til fellesskap med Gud uavhengig av etnisitet, alder, og alt som skiller oss mennesker. Jesus sa til Nikodemus født på nytt av Vann og Ånd, det er det samme som Peter forkynner på pinsedagen:
Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. (Apg 2,38)
I vår dåp ble vi født på ny gjennom vann og ånd, og vi ble ble inkludert i fellesskapet med den treenige Gud. Vi er kalt til å leve og vokse i lyset fra han. For Gud vil frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
