Stefanusdagen 2024, Skedsmo kirke, tekstrekke III

Tekster:

Johannes 16, 1-4a

Klagesangenen 3, 52-57

Paulus brev til filipperne 1, 27-30

Kjære menighet!

Det er en ganske bratt progresjon i bibeltekstene som leses i kirken disse tre dagene: Julaften, 1 juledag og 2. juledag. Julaften, med barnet i krybben. Fokuset er Gud som ble menneske. Og til tross for fattigdommen som vises fram i teksten med et barn som fødes i en stall og får en krybbe til vugge, så er det en viss kosefaktor, en kosefaktor som forsterkes av våre egne juleforventninger og tradisjoner. Så kommer vi til 1. juledag, der krybben, stallen, hyrder og engler er skrellet bort i Johannes evangeliet sin høykristologiske variant av juleevangeliet: 

I begynnelsen var Ordet.

         Ordet var hos Gud,

          og Ordet var Gud. (joh 1,1)

Og Ordet ble kjøtt 

          og tok bolig iblant oss,

          og vi så hans herlighet,

          en herlighet som den enbårne+1

          har fra sin Far,

          full av nåde og sannhet. (Joh 1,14)

Mens julaften har et fokus på at Gud ble menneske, så er utvilsomt 1. dagens evangelietekst sin målsetting å slå fast, med all mulig tydelighet, at Jesus er Gud. Gud ble menneske, og mennesket Jesus er Gud. 

Også kommer vi til dagen i dag, 2. juledag, og det som blir tydelig er at det å bekjenne troen Jesus, det å være hans disippel, sletts ikke alltid vil være enkelt.

2. juledag kalles for Stefanusdagen, og tekstene vi leser i dag punkterer julehyggen nokså ettertrykkelig. Borte er alt som kan virke koselig og nusselig med julebudskapet. Ikke noe barn i krybben, ingen mor som vugger, ingen englesang. I stede møter dagen oss med krav til etterfølgelse, og med en understrekning av etterfølgelsens pris, nemlig forfølgelsen.

Dagen har sitt navn etter kirkens første martyr, Stefanus, som vi kan lese om i Apostelens gjerninger kapittel 6 og 7. Stefanus var en av kirkens første 7 diakoner, og etter å ha vitnet om sin tro i en synagoge i Jerusalem ble han ført fram for Øverstepresten og Rådet i Jerusalem, og de dømte han til døden ved steining. Dette er også første gang vi møter Paulus, for det står at han sto og passet på kappene til de som steinet Stefanus. Og det står at Paulus, som da het Saulus, var enig i drapet på Stefanus.

Vi leste i dagens evangelietekst at Jesus sa til sine disipler: Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Den unge kristne kirke levde med forfølgelse, vilkårlig fengsling, pisking og henrettelser. De som tilhørte den første kristne kirke visste at prisen kunne være høy. Og at deres Herre og Mester dessverre også fikk rett når han snakket om de forfølgelser som skulle komme. 

Men forfølgelse er ikke noe som bare hører historien til:

Denne menigheten har sitt misjonsprosjekt gjennom Stefanusalliansen, og det er en organisasjon som har en særlig vekt på kampen for trosfrihet. 

Nå før jul har de hatt et særlig fokus på forholdene i Nord- Korea. Stefanusalliansen emner dett er det verste landet i verden å være kristen. I Nord-Korea er det å være religiøs, det samme som å være en fiende av staten. Å eie en bibel er nok til å havne i grusomme fangeleirer, de utsettes for tortur, og de er dømt til et liv blant de fattigste, i et land der det er helt reelt at mennesker sulter til døde. 

I desemberutgaven av Magasinet Stefanus retter de også særlig oppmerksomheten mot kristne i Iran, der mange velger å feire julen i hemmelighet, fordi julen er en tid der myndigheten pleier å arrestere kristne. Myndighetene følger nøye med på alle kristne kirker i Iran, og undertrykkelsen er særlig hard ovenfor konvertitter, som har gått fra å være muslimer til å bli kristne. 

Vi skal ikke lenger enn til vårt naboland Russland, der alle andre kristne kirker enn den ortodokse kirke opplever økende kontroll og begrensninger. 

I Nicaragua fengsles og deporteres prester og biskoper som kritiserer diktaturet. Kirker, kirkelige skoler og kirkelige sykehus stenges.

I 2014 kom det hindu-nasjonalistiske partiet BJP til makten i India. Og i de ti årene som har fulgt så har det vært en økende vold mot kristne og muslimer som framstilles som en trussel mot et hinduistisk India. 

I Pakistan vet vi at Blasfemilover brukes til å undertrykke kristne, og andre troende som ikke er sunni-muslimer. 

Kjære menighet!

Vi som lever i trygge Norge. Og som er aktive i en kirke som i stor grad er finansierte av offentlige midler. Vi som nyter en grunnlovsfestet rett til å tro hva vi vil, og utøve vår religion. Vi trenger å bli minnet på vår privilegerte situasjon. Men vi trenger også å bli minnet om evangeliets brodd, og Jesus kall til oss til å være hans etterfølgere. 

Det lille barnet i krybben skulle bli en omstridt mann. Han gjør krav på å være unik. Han gjør krav på å være Guds Sønn og verdens frelser. Og det er vår tro at han er unik, en levende Gud, vår frelser. Det vekket motstand da Jesus levde, og var en viktig grunn til at han ble korsfestet. Det vekket motstand da den kristen kirke var ung og ny. Og det vekker fortsatt motstand, slik våre kristne søsken i andre land kan vitne om. 

Krimdronningen Agatha Christie skrev en julelegende der hun lar den unge moren Maria møte en engel. Han kommer til henne i stallen etter at Jesu er født. Det hun ikke vet er at det er lystes engel, djevelen som kommer til henne. Engelen gir Maria muligheten til å se inn i barnets framtid. Og Maria takker ja til muligheten. Og det hun får se er hennes lille barn som voksen mann som får Israels yppersteprest til å flerre kappen over hans blasfemi, hun får se han kjempe ensom i Getsemane mens vennene sover, og hun får se han på vei til Golgata med korset på sine skuldre og til slutt hengende på korset. Lysets engel spør Maria om han ikke bare skal ta med barnet til himmelen med en gang, så han slipper denne lidelsen, ja, burde vi ikke gi barnet tilbake til Gud med en gang. 

Legenden er verdt å lese, jeg skal ikke fortelle alt her. Men Maria beholder barnet. Hun mener å se godhet i hans øyne, og kjærlighet i tilhengernes øyne. Og mener det må komme av noe som er godt. Djevelens ønske om å ta frelseren tilbake til himmlen før frelsesverket er fullført mislykkes. 

Det er vår tro at verden faktisk hadde vært ganske annerledes, hvis djevelen fikk bragt barnet til himmelen før han fikk talt til oss, før han steg opp på korset, og før han sprengte graven. 2.juledag – Stefanusdagen – skal minne oss om at det lille barnet er vår frelser, og at vi er kalt til å være hans etterfølgere. Vi er heldige som ikke behøver å frykte vold eller fengsel for vår tro. Desto enklere og tydeligere burde vel også vår etterfølgelsen være? 

Som kristne som lever i trygghet, så skylder vi våre søsken i fare å huske på dem i bønn, jeg mener vi skylder dem å dele med dem av vår velstand, og vi skylder dem å engasjere oss politisk, slik at vi kan skape en verden der mennesker ikke forfølges på grunn av sin tro. 

Amen

Preken, 2. juledag, Alsvåg kirke

Alsvåg kirke. Foto Martin Enstad.

Lesetekster: Klagesangene 3, 52-57 og  Filipperne 1, 27 – 30

Det står skrevet hos evangelisten Matteus:

13 Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» 14 Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn. 

16 Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. 17 Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia:
          
    18  I Rama høres skrik,
           gråt og høylytt klage:
           Rakel gråter over barna sine
           og vil ikke la seg trøste.
           For de er ikke mer. 

19 Etter at Herodes var død, viste Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt 20 og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og dra til Israels land! For de som ville ta livet av barnet, er døde.» 21 Han sto da opp, tok med seg barnet og barnets mor og kom til Israels land. 22 Men da han fikk høre at Arkelaos var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm og dro til Galilea. 23 Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profetene, at han skulle kalles en nasareer.

Matt 2,13-23 (fortellingstekst)

Slik lyder Herrens ord


Linjer til GT
«Barnet på flukt, sverd og soldater, vitner om dem som kriger og hater.» Da jeg skrev teksten til den julesalmen vi akkurat sang, så var det nettopp denne historien som jeg var opptatt av. Historien om det lille Jesusbarnet, som allerede som nyfødt må legge ut på flukt til fremmed land. Gud som menneske, og fra første stund så står han mot denne verdens fyrster og deres makt og vold. På flukt, som så mange, mange tusen barn også i dagens verden.

Matteusevangeliet er det eneste evangeliet som forteller historien om de vise menn og historien om flukten til Egypt. Og det må vel innrømmes at det er litt vanskelig å få dette til å gå opp med Lukas sin beretninger om at Jesus ble båret fram i tempelet som liten.  Men både Lukas og Matteus anstrenger seg i sine første kapitler for å vise at Jesus er oppfyllelsen av Guds løfter om en frelser til sitt folk. I Lukas blir det særlig synlig gjennom ulike englebud og fire ulike lovsanger i løpet av de to første kapitlene. Hos Matteus vises dette fram med en ættetavle for Jesus i kapittel 1, helt tilbake til Kong David, og gjennom flere referanser til profetier i det gamle testamentet. Matteusevangeliet er skrevet først og fremst med tanke på en jødisk leserskare. Gjennom hele evangeliet er forfatteren opptatt av å vise hvordan Jesus er oppfyllelsen av det gamle testamentets profetier og løfter. Og i våre lille tekst i dag så finner vi ikke mindre en tre direkte referanser til det gamle testamentet.

Hosea – Exodus I

Vi leste i vers 15: «Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.»  Det er et sitat fra profeten Hosea (Hosea 11,1) i en tekst som har fått overskriften Guds kjærlighet til Israel. Og det er en tydelig henvisning til da Gud frelste folket fra egypterne, og kalte Moses til å lede dem til Israel. Nå kommer frelsen – frelseren - på nytt fra Egypt til Israel.

Jeremia – Exodus II

Vi leste i vers 17 og 18:  «17 Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: 18  I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage: Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer.»  Også det er hentet fra en profeti om at Gud skal frelse Israelsfolket, og igjen ta henne til nåde. (Jeremia 31,15) Og det er en profeti som kommer ikke så lenge før Juda og Jerusalem blir beseiret av babylonerkongen Nebukadnesar og ført i fangenskap dit. Og det naturlige er å lese profetiene om frelse i Jeremia som løfter om frelse fra fangenskapet i Babylonia, der folket satt og gråt ved floden.

Dommerne
I det gamle testamentet er dette de to store frelseshandlingene. De to store Exodusene - utreisene, eller kanskje rettere: inntogene i landet. Når Gud redder folket fra Egypt, og de får innta landet første gang. Og når Gud lar folket vende tilbake fra Babylonia til Jerusalem, og lar templet atter en gang bli gjenreist.

Det er ikke små hendelser, men de to avgjørende frelseshandlingene mellom Gud og folket, som Matteus knytter Jesus til gjennom denne teksten. Jesus er svar på Guds frelsesløfter. Og han er en Guds mann, akkurat som Samson i dommernes tid, for det er han som er den tredje GT referansen i denne korte teksten, når det henvises til at Jesus skulle kalles en nasareer.

Stefanusdagen
I dag er det Stefanusdagen. Dagen minner oss om Stefanus, kirkens første helgen. Han døde for sin tro. Og i dagen kollektbønn så ba vi:

«Allmektige Gud, du som har lovet å være med dine vitner, vi takker deg for alle som under motstand og forfølgelser var tro mot evangeliet like til døden. Vi ber deg: Vær nær hos alle som i dag må lide for ditt navns skyld. Gi oss å holde fast på den gode bekjennelse og be for våre motstandere…»

Begge dagens lesetekster handler om forfølgelse. Klagesangene tilskrives som regel profeten Jeremia. Og vi hørte i leseteksten hvordan han ble drevet ned i brønnen, og kastet stein på. Og i Jeremiaboken kan vi lese i kapittel 38 hvordan Jeremia blir firt ned i en tørr brønn, og egentlig etterlatt der for å dø, fordi noen blir opprørt over hans profetord.

Mens teksten til menigheten i Filippi er et forsøk fra Paulus til å sette mot og vilje i en ung menighet om å stå imot den forfølgelsen som de første kristne menigheter opplevde. Stefanus var den første martyr, men de skulle bli mange. Men martyrenes vilje til å lide og dø for sinn tro vakte også beundring i den omverden. Hvor viktig og godt må ikke den to være, som mennesker er villig til å dø for? Kirkefader Tertullian, som levde fra år 160 til 225 e. kr, sa det slik: Martyrenes blod er kirkens såkorn.

Fra krybben til korset…

Det er en utvikling i juletiden tekster. Julaften med den jordnære, kjente, men også betryggende fortellingen om barnet i krybben. Ja, det er fattigdom og en viss nød som er rammen, hvorfor skulle han ellers bli født i en stall. Men det er også noe trygt og vakkert: Englesang og barnefødsel.

Så kom 1. juledags tekst som er Johannesprologen: Om Ordet som er Gud, og som blir menneske. Om lyset som kommer til verdens mørke. Og det som tegnes opp er det store oppdraget og opphavet til det barnet vi feiret kvelden før. Jesus som GUD tegnes opp med store bokstaver. Jesus som kontrast til verden, som lys i mørket.

Også kommer 2. juledag. Kirken tar av seg sin hvite festfarge på de liturgiske klærne. Ikler seg rødt, ikke til minne om nissen, men martyrenes, martyrenes blod og offer.  Og selv om tekstene kan variere fra år til år, så handler de alle om at troen kan få konsekvenser – i verste fall døden.  Bekjennelsen til det lille barnet som verdens frelser kan ha en høy pris.

I vårt lille hjørne av verden er martyriet fremmed. Det hender at kristne blir utsatt for sjikanøs behandling og mobbing. Jeg er litt forundret og iblant provosert over hva ellers oppegående mennesker kan få seg til å si om det å ha en gudstro. Og jeg tror vi som kristne i årene framover vil oppleve et økende press på at flere og flere samfunnsarenaer skal være religionsfrie. Like fullt er vi sjelden i nærheten av noe som likner martyriet.

På en side skal vi være dypt takknemlige for det. På den annen side så er jeg ganske sikker på at det også sløver oss. Og da kanskje særlig i forhold til de troende i andre land som virkelig står i en kamp for å kunne bekjenne Jesus Kristus som Herre.

Kjære medkristne. Vær våkne. Ikke søk martyriet. Vi lever i et heldig hjørne av verden, også som kristne. Men vær våkne. Og vær ikke overrasket om troen skulle koste. Men kanskje like viktig. Vær våkne for våre kristne brødre og søstre i andre land, som virkelig opplever forfølgelse og nød på grunn av sin tro. Følg med i nyheter, og gjennom organisasjoner som Stefanusalliansen. Be for kristne som lider, og gi av din overflod til de som trenger din støtte.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

2. juledag 2011 - Stefanusdagen

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 10. kapittel:

Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. (Matt 10,16-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

Stefanusdagen punkterer julehyggen nokså ettertrykkelig. Borte er alt som kan virke koselig og nusselig med julebudskapet. Ikke noe barn i krybben, ingen mor som vugger, ingen englesang. I stede møter dagen oss med krav til etterfølgelse, og med en understrekning av etterfølgelsens pris, nemlig forfølgelsen.

Stefanus som kirkens første martyr lærte den unge kristne kirke at troens pris kan vær høy. Og at deres Herre og Mester dessverre fikk rett også når han snakket om de forfølgelser som skulle komme. Og dette hadde de kanskje erfart allerede mens Jesus levde.

Dagens prekentekst er hentet fra Jesu tale til disiplene når han sender de ut med makt til å drive ut urene ånder, og helbrede ”all sykdom og plage” som det står i Matteus. De sendes ut for å forkynne til ”de bortkomne sauene i Israels hus” at ”Himmelriket er kommet nær”.  De sendes ut som en del av sin disippeltrening, men fungerte jo da også som ”ryktespredere” om sin egen Mester og Herre. Med seg på veien får de advarsler om forfølgelse og lidelse.

Og forfølgelse er ikke noe som bare hører historien til:

I går kunne NTB melde om at minst 35 kristne i Nigeria er blitt drept i fem bombeangrep rettet mot fem kristen kirker. Den ytterliggående islamitiske gruppen Boko Haram tar på seg ansvaret for angrepene. Gruppen sier de vil fortsette kampen tilde får etablert en islamsk stat.

Jeg vil tro at mange av våre kristne brødre og søstre i Nord-Korea har det veldig tøft denne julen. I et land der det er umulig å åpent bekjenne seg som kristen, der det å eie en bibel kan føre til døden eller at man sendes til konsentrasjonsleirer, er det trolig ekstra tøft denne julen som landet er midt inne i et regimeskifte.

I fjor på denne dagen fortalte i denne kirken på 2.juledag blant annet om den nå 31 år gamle Asia Bibi som er dømt til døden i Pakistan for å ha fornærmet profeten Mohammed. Hun arbeidet sammen med muslimske kvinner. Og hennes muslimske kollegaer gjorde forsøk på å få henne til å konverterer til islam. Da skal Bibi ha sagt Jesus var død for alle mennesker, og spurte hva har Mohammed gjort? Etter dette ble hun banket opp, låst inne, utsatt for vold og til slutt dømt til døden. Asia Bibi sitter fortsatt i fengsel, hun harfortsatt en dødsdom hengende over seg.

Krimdronningen Agatha Christie skrev en julelegende der hun lar den unge moren Maria møte en engel. Han kommer til henne i stallen etter at Jesu er født. Det hun ikke vet er at det er lystes engel, djevelen som kommer til henne. Engelen gir Maria muligheten til å se inn i barnets framtid. Og Maria takker ja til muligheten. Og det hun får se er hennes lille barn som voksen mann som får Israels yppersteprest til å flerre kappen over hans blasfemi, hun får se han kjempe ensom i Getsemane mens vennene sover, og hun får se han på vei til Golgata med korset på sine skuldre og til slutt hengende på korset. Lysets engel spør Maria om han ikke bare skal ta med barnet til himmelen med en gang, så han slipper denne lidelsen, ja, burde vi ikke gi barnet tilbake til Gud med en gang.

Legenden er verdt å lese, jeg skal ikke fortelle alt her. Men Maria beholder barnet. Hun mener å se godhet i hans øyne, og kjærlighet i tilhengernes øyne. Og mener det må komme av noe som er godt. Djevelens ønske om å ta frelseren tilbake til himmlen før frelsesverket er fullført mislykkes. Kanskje var det bra at Maria ikke visste hva hennes sønn skulle gjennomleve for vår frelses skyld. 

2.juledag – Stefanusdagen – skal minne oss om at det lille barnet er vår frelser, som kaller oss til etterfølgelse. Vi er heldige som ikke behøver å frykte vold eller fengsel for vår tro. Desto enklere og tydeligere burde vel etterfølgelsen være?

Vi leste fra salme 86:

Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn!

Som kristne som lever i trygghet, så skylder vi våre søsken i fare å huske på dem i bønn, men også i et politisk engasjement for å skape endring som kan få slutt på forfølgelse av våre kristne søstre og brødre, men også andre som lider under forfølgelse for sin tro og overbevisning. For vår kamp for kristne brødre og søstre som blir forfulgt ønsker ikke en spesialbeskyttelse for kristne, men en beskyttelse for at alle mennesker som Gud har skapt skal kunne bruke sin gudegitt frihet til å tro og bekjenne hva de vil.

Og vi skylder på dem og vår egen samvittighet å la troen bli til mer enn ord. Vi som har frihet til å tro og bekjenne, og økonomi og tid til å la troen bli handlinger, vi burde kunne la etterfølgelsen bli et tydelig vitnesbyrd. Men så alt for ofte har vi latt både vår frihet, vår tid og økonomi bli brukt til helt andre ting enn etterfølgelse. Det er en utfordring å være en Jesu disippel når penger, frihet og tid gjør det enkelt å velge seg nye guder som Mammon, Lyst, TVen eller Latskapen. Behaglige guder som krever få offer, men som også svarer på få bønner.

For oss som med stor grad av sannsynlighet aldri vil erfare forfølgelse for vår tro, er denne dagen et kall til to ting:

- Å huske, be og handle for våre kristne søsken og andre mennesker som lider for sin tro eller overbevisning.

- Å bruke vår frihet og vår velstand til å leve et liv i tydelige etterfølgelse.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Preken 2. juledag, Alsvåg kirke

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 10. kapittel

Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. 18 Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. 19 Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. 20 For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. 21 Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. 22 Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet!

Det er lite igjen av julekosen i dagens bibeltekster. I dag er det Stefanusdagen. Stefanus var blant de syv første som ble utnevnt til diakoner i menigheten i Jerusalem og han var kirkens første martyr. Og som vi leste fra Apostlenes gjerninger så hadde han et brennende vitensbyrd om Jesus. Et vitnesbyrd som kostet han livet. Stefanus ble steinet til døde for sin Jesustro. Og han er den første i rekken av tusenvis av martyrer som måtte lide og dø for sin tro i kirkens første århundrer.

Det er en ganske bratt progresjon i bibeltekstene som leses i kirken disse tre dagene: Julaften, 1 juledag og 2. juledag. Julaften, med barnet i krybben. Fokuset er Gud som ble menneske. Og til tross for fattigdommen som vises fram i teksten med et barn som fødes i en stall og får en krybbe til vugge, så er det en viss kosefaktor, en kosefaktor som forsterkes av våre egne juleforventninger og tradisjoner. Så kommer vi til 1. dag jul, der krybben, stallen, hyrder og engler er skrellet bort i Johannes evangeliet sin høykristologiske variant av juleevangeliet:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud. (joh 1,1)
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet. (Joh 1,14)


Mens julaften har et fokus på at Gud ble menneske, så er utvilsomt 1. dagens evangelietekst sin målsetting å slå fast, med all mulig tydelighet, at Jesus er Gud. Gud ble menneske, og mennesket Jesus er Gud. Og vi synger lovsangen: Kom tilbe Han Guds under, Kom tilbe Han Guds under, Kom tilbe Han Guds under, Vår Herre Krist. (NOS
49)

Også kommer vi til 2. dag jul, og det som blir tydelig er at det å bekjenne dette, det å være en disippel, slett ikke alltid vil være enkelt.

For oss, i trygge Norge er dette ganske så fremmed. Riktignok har kirken og kristendommen mistet mye av sin posisjon i samfunnet og folks liv, men fortsatt er de fleste nordmenn medlemmer av vår kirke, denne gudstjenesten ledes av en statsansatt prest, og driften av kirkebygget og lønn til de andre ansatte er hovedsakelig finansiert av kommunen. Vi kan fritt vitne om vår tro, og vi nyter privilegier som er fremmed for så mange andre kristne i verden.

Jesu ord om at arrestasjon, død og hat virker ganske så fjerne. Men la oss løfte blikket ut av vår lille andedam.

I den ateistiske staten Nord- Korea blir man satt i fangeleirer, konsentrasjonsleirer, hvis det blir avslørt at man er en kristen.

I et land som Pakistan kan man dømmes til døden for å konvertere fra islam til kristendommen. Og selv om landets myndigheter ikke skulle gjennomfører dødsstraffen, så er det eksempler fra forrige måned der grupper i folket tar på seg å gjennomføre dødstraffen. Torsdag 11. november ble 22-årige Imran Latif skutt og drept utenfor hjemmet sitt i Lahore i Pakistan. Han var satt fri etter å ha vært anklaget for å ha vanæret Koranen.

Tre dager før ble den 30 år gamle Asia Bibi dømt til døden i Pakistan for å ha fornærmet profeten Mohammed. Hun arbeidet sammen med muslimske kvinner. Og hennes muslimske kollegaer gjorde forsøk på å få henne til å konverterer til islam. Da skal Bibi ha sagt Jesus var død for alle mennesker, og spurte hva har Mohammed gjort? Etter dette ble hun banket opp, låst inne, utsatt for vold og til slutt dømt til døden.

Og I Iran er den 32 år gamle iranske pastoren Youcef Nadarkhani er dømt til døden i Iran for frafall fra islam.

Stefanusdagen minner oss om at julens gledesbudskap kan koste. Det kan koste å bekjenne Jesus som Gud og menneske, og slutte seg til trosbekjennelsen ord om Jesu som ”vår Herre”. Det kan koste når man tror på engelens budskap om den store gleden, at en frelser er født. Og selv om det utvilsomt setter en demper på julehyggen å ta dette inn over seg, så har vi ikke lov å glemme våre kristne brødre og søstre som lider og dør fordi de bekjenner Jesus som menneske og Gud og Vår Herre.

Vi lever velsignede liv, der forfølgelser er langt borte fra vår virkelighet. Også vi kan oppleve at vår tro spottes, eller latterliggjøres, eller kritiseres. Og det skal vi tåle. Og vi skal lytte. Noen ganger tror jeg vi kan lære mye av det som sies om oss. Og vi må skille mellom den kritikken som går på f.eks vår måte å leve på, hvordan vi oppleves og det vi faktisk tror på. Hvis noen forteller oss at vi oppleves som fordømmende, eller falske, så ta det inn, og la det blir til egen refleksjon.

Hvis vi oppleves som fordømmende, har vi i vår iver etter å si hva som er rett, glemt å kommunisere at vi hver uke i kirken ser behov for å bekjenne våre egne synder, har vi glemt at loven står fast men nåden er så stor at den kan dekke all synd. Har vi glemt at også vi er mennesker, og bare ser stykkevis og delt?

Men når troens innhold latterliggjøres enten det er fra annerledes troende eller de gudløse da skal vi rette ryggen. Når inkarnasjonen - at Gud ble menneske, når forsoningen - at Jesus døde og oppsto for vår skyld, eller evighetshåpet
latterliggjøres da skal vi rette ryggen og være frimodige. Troens vitnesbyrd skal vi frimodig holde fram. Det er vårt kall som kristne, også når det koster.

Men det skal aldri være de kristnes svar å true eller utøve vold. Derfor er korstogene, og kristnes forfølgelser av både jøder, muslimer og annerledes tenkende opp gjennom kirkehistorien en skamplett i kirkens historie.

Kirkens svar skal alltid være sannhet og kjærlighet. Derfor mener jeg at kirken heller ikke kan støtte å skulle presse fram endringer i andre land ved å holde tilbake bistand eller på annen måte unnlate å hjelpe fordi vi er uenige i landets religiøse lover. Det kristne vitnesbyrdet skal alltid holdes fram med kjærlighet. Derfor er jeg veldig glad for dagens kollektbønn der vi ba: Gi oss å holde fast på den gode bekjennelse og be for våre motstandere. Og mitt hjerte fryder seg når vi i fastetidens litani ber: Kom dem til hjelp som er i nød og fare. Gjør vel mot dem som gjør ondt mot oss. Sannhet og kjærlighet er et godt ekteskap. Og be for våre motstandere og de som gjør oss ondt er et uttrykk for sann gudstro som er virksom i kjærlighet. Vår oppgave som kristne er å vitne om sannheten i kjærlighet og med kjærlige handlinger, så troen kan styrkes og vokse.

Og samtidig skal vi forvente av våre politiske myndigheter at de fryktløst tar opp og krever forandringer ovenfor de landene der mennesker forfølges på grunn av sin tro. Det er verken bedre eller verre at noen får hodet hakket av på grunn av religiøs eller politisk forfølgelse. Begge deler er like ille, og det bør påtales like sterkt og tydelig.

Stefanus er Bibelens mest kjente diakon. Og det er en nær sammenheng mellom diakoni og vitnesbyrdet som skal holdes fram. I vår kirke er diakoni forstått som kirkens omsorgstjeneste, den er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Og vår kirke har vedtatt en visjon for kirkens diakoni som er slik: Guds kjærlighet for alle mennesker og alt det skapte, virkeliggjort gjennom liv og tjeneste.

Guds kjærlighet for alle mennesker og alt det skapte, virkeliggjort gjennom liv og tjeneste. Jeg tror det er det mest virkningsfulle vitnesbyrdet vi har. Ordene finnes det mange av, de trengs, men handling er det som gjør ord til mer enn ord.

Når vi forfølges, spottes eller latterliggjøres. Eller som oss: lever i velsignet overflod så skal de kjenne oss kristne igjen på dette; at vi var grepet av Guds kjærlighet til alle mennesker og alt det skapte, og at vi gjorde vårt for å virkeliggjøre dette i vårt liv og vår tjeneste.

Ikke til vår Ære, men til den treenige Guds ære, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.