TRO, 20.søndag etter pinse, 2. rekke

Lesetekster: Hebr 11, 1-4.7-10 og Joh 9, 1-7.35-38

Det står skrevet i 1. mosebok i det 9. kapittel.

8 Så sa Gud til Noah og sønnene hans: 9 «Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres 10 og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. 11 Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.»
12 Og Gud sa:
«Dette er tegnet på pakten jeg oppretter
mellom meg og dere
og hver levende skapning som er hos dere,
for de kommende ætter i alle tider:
13 Jeg setter min bue i skyene;
og den skal være et tegn på pakten
mellom meg og jorden.
14 Når jeg samler skyer over jorden,
og buen blir synlig i skyene,
15 da vil jeg komme i hu den pakt
som er mellom meg og dere
og hver levende skapning.
Aldri mer skal vannet bli
til en storflom som ødelegger alt liv.
16 Buen skal komme i skyene;
jeg skal se den og minnes
den pakten som alltid skal bestå
mellom Gud og hver levende skapning,
alt som lever på jorden.»
17 Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»

Slik lyder Herrens Ord

Dagens tekster handler dypest sett om tro. Noah blir reddet fordi han trodde og var lydig. Teksten fra Hebreerne handler om troen som gir sikkerhet for det som håpes og visshet om ting vi ikke ser. Og både Noah og Abraham trekkes fram som troseksempler. Og teksten fra Johannesevangeliet blir et under opptakten til spørsmålet: Tror du på Menneskesønnen?

Det handler om tro, samtidig som den delen av Noahberetningen som trekkes fram som prekentekst denne søndagen kanskje nettopp er egnet til å skape tvil, eller hvertfall virke forstyrrende på troen.

For Noahberetningen handler jo om en Gud som vil utslette verden. Og etter utslettelsen inngår han en ensidig pakt med menneskene der han lover å aldri mer skal alt som lever utslettes av vannflommer. For meg er begge deler i det minste trosforstyrrende, hvis vi skal lese teksten bokstavlig.

For hvem vil bøye kne, og med glede og kjærlighet tilbe en Gud som har utslettet hele verden? Og er det ikke vitterlig sånn at selv om vannflommer aldri siden har utslettet hele verden, så tar naturkatastrofer fortsatt liv i tusentall.

Naturkatastrofer har drept mennesker jevnt gjennom hele menneskehetens historie, også i vår tid. Mest omfattende og mest kjent er trolig tsunamien i 2004 der man mener at ca 300 000 mennesker døde, og 1, 4 millioner ble hjemløse. var det bare den totale utslettelse Gud ville beskytte oss mot?

Innledningsvis så sang vi Petter Dass sin bombastiske tekst: Gud er Gud om alle mann var døde. Gud er Gud om alle land lå øde. Og det er sant hvis Gud er fra evighet til evighet. Men vil vår Gud beskytte oss lever i tiden og på jorden, mot en framtid der alle mann er døde og alle land ligger øde?

Jeg tenker at et sentralt spørsmål for å komme til rette med dette er hvordan vi leser vår bibel. Kan beretningen om Noah leses bokstavlig? Mitt svar på det er nei. De tolv første kapitlene i 1. mosebok er myter, der forfatterne spenner opp en historie som skal gi svar på en del av de grunnleggende spørsmålene og noen mer kuriøse ting ved vår eksistens. Hvordan ble verden til, hvordan kom ondskapen inn i verden, hvordan ble det flere språk. Og svarene som gis er gode. Gud skapte verden, men ikke nødvendigvis på seks dager. Ondskapen kom i verden fordi mennesket velger å være ulydige mot Gud, men det var ikke noe tre og hage involvert. Noah fortellingen minner sterkt om liknende historier vi kjenner fra det samme området. Fortellingen om en storflom, en mann som blir advart av gudene, bygger en båt og redder seg selv og andre levende arter. Fortellingen finnes i ulike varianter, men dette korte risset av handling går igjen i alle historiene. Så har 1. mosebok sin forfattere lagd sin variant av denne historien, og tolket den inn i sine teologiske rammeverk.

Luther angir et godt prinsipp for hvordan man skal lese sin Bibel. Han sier at Kristus er sentrum, og alt som driver til Kristus i skriften er viktig, alt som ikke gjør det, er ikke viktig.

Og i Noah fortellingen så er det ting som driver til Kristus, og som også vi kan holde for sant. Noahfortellingen fastholder den sannhet at menneskets ondskap skaper avstand til Gud. Slik er det også med vår ondskap. Det onde vi gjør det skaper avstand til Gud. Og i Noah fortellingen så blir Noah og hans slekt frelst ved Guds inngripen. Det er Gud som ber Noah bygge og fylle arken. Og Noah velger å ha tillit til Guds Ord, han velger å tro Guds Ord, og blir berget.

Så hvor er Kristus? Jeg tenker at Noah kan forstås som en slags forløper for Kristus. For vår Noah, han bygger ikke båt for å redde oss. han velger å bli en del av vår verden, bli menneske som oss, han gir oss det gode forbildet, og han velger å sone straffen for våre synder. Noah fortellingens vannflom forteller om Guds vrede over synden. Kristus på korset forteller oss om Guds vrede over synden.

Så hvor er arken i dag? – Kjære menighet, dere sitter i arken. I kirkeskipet. For dette er troens felleskap. En av flere tusen arker der mennesker samles denne søndagen, for å holde fast på himmelkursen. Kirkeskipet står på samme sted i bygda år etter år, generasjoner etter generasjoner, og minner oss om at egentlig er vi på vei til et annet sted, og på den skuta er Kristus skipper.

Å tro er et vågesprang. Jeg har ikke sett Kristus oppstanden med mitt fysiske øye, men ”troens øye ser det”. Troen er et sant guds under, gitt oss av Gud. Og troen gjør at vi tørr å tro det ingen kan se, og stole på det ingen vet. At Kristus er oppstanden, og at vi er hans frelste barn på vei til himmelen. Det gir trygghet og håp, også i nød og fare.

Men det er ikke slik at troen er en forsikring mot ulykker og nød. Tsunamien skilte ikke mellom kristne og hedninger. Og om den hadde gjort det, så hadde det nesten vært verre. For vi tror jo på en Gud som elsker alle mennesker. Kristne, som andre, kan oppleve lidelse, nød, skuffelse, sykdom og vanskelige tider. Men den kristne vil midt oppi sin lidelse, sin sykdom og sin nød vite at det finnes en Gud som bryr seg. Det finnes en Gud som har stilt seg på det godes side, og som er i kamp med ondskapen, og som kaller mennesker til å møte menneskenes lidelse, nød, frykt og sykdom.
Det er en vesentlig forskjell på kirken og arken. Døra til arken ble lukket, og ned strømmet regnet. De som ikke var på innsiden, de druknet. Døra til vår ark er fortsatt åpen. Og vi som er kalt til å høre til her skal fortsatt bevege oss ut i verden, til der menneskene som Gud elsker lever og virker, for å fortelle om den gud som elsker oss. Vi skal bevege oss ut av arken til de menneskene som lider, som frykter, som trenger en neste som kan være til stede. Og i vår ark er det plass til flere, mange flere, som vil komme og smake på troens frukter: Håp for evigheten, og kjærlighet til Gud og nesten.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

20. søndag etter pinse - Preken på presentasjonsgudstjeneste

Prekentekst: Markus 2, 1-12

Lesetekster: 1. mosebok 15, 1-6 og Romerne 4, 1-8

Det viktigste først…

Fra fredag til lørdag var jeg på tur med 19 speidere i Elvedalen. Turen begynte klokka fem på ettermiddagen. Værmeldingen hadde lovet oss oppholdsvær akkurat i den perioden som turen skulle vare. Og vi begynte å gå i et behaglig tur vær. Ikke for varmt, og opphold. Og det gikk oppover, og oppover og oppover. For noen var sekken tung. Og før vi var kommet fram til overnattingsplassen, så var klokka blitt over seks. Det hadde begynt å regne og det hadde haglet litt, og det begynte å blåse – skikkelig. Så sto vi der en gjeng med slitne, litt våte speidere og lurte på ”hva skal vi gjøre først”. Spise eller sette opp teltene? Hva var viktigst?

Hva er viktigst?

I den historien vi leste fra evangeliet etter Markus, så samles masse mennesker seg om Jesus. Det står han er hjemme. Og de stimler seg sammen om han for å høre Jesus forkynne. Denne teksten er hentet fra kapittel to i Markus, men allerede i kapittel 1 kan vi lese av menneskene i Kapernaum kom til Jesus med syke og besatte. Så de kom nok med et håp, ikke bare om å høre en usedvanlig gode preken, men for å bli helbredet eller få være vitne til helbredelser.

Men ikke alle kunne komme på egne bein. Den lamme var avhengig av fire gode venner som kunne bære han. Ja, ikke bare det at de bar han til Jesus. når de ikke kunne komme inn, så brøyt de opp takket og firte den lamme ned foran Jesus. Kanskje var han redd, den lamme mannen, når han bli firt ned. Hva ville huseieren si? Hva ville Jesus si? Eller kanskje han bare var full av forhåpning. Nå skulle endelig får reise seg fra båren. Løpe og gå. Og ikke minst han skulle kunne begynne å arbeide, han skulle ikke lenger være avhengig av andre sine almisser. Også står det: Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: ”Sønn dine synder er tilgitt”.

”Sønn dine synder er tilgitt”.

Det står ingenting om hva den lamme mannen følte. Men jeg vil tro det var en alle tiders nedtur. ”Sønn dine synder er tilgitt”. Det var vel ikke tilgivelse han var kommet for. Kunne ikke Jesus se de lamme bena hans. Skjønte han ikke at det var helbredelse han var kommet for?

Skal vi spise eller sette opp teltene først? – Hva er viktigst?

De skriftlærde som var der, ble sinte. Og de lurte på hvem denne Jesus trodde han var som kunne tilgi synd. Ikke noe menneske kan tilgi synd, det er det bare Gud som kan. Undere kunne de tydeligvis godta at han utførte. Men tilgi synd, det måtte han bare holde seg langt unna.

Og kanskje kan vi kjenne oss igjen. Hvis vi en sjelden gang hører om eller blir vitne til et under, så kan vi glede oss. Det er mange som prøver seg på bønneveien, eller ber andre be når sykdommen rammer. Ja, det virker som det er lettere å akseptere undere. Enn å akseptere at Jesus er Guds sønn, og dermed den eneste som kan gjøre opp for våre synder.

Hva er viktigst spise eller sette opp teltene? – Å bli tilgitt sine synder eller få oppleve helbredelse?

Jesus stopper ikke med å tilgi den lamme mannens synder. Han helbreder også den lamme mannen, nettopp for at det skal bli lettere for folket å tro at han også kan tilgi synder. Han gir en demonstrasjon av sin egen makt i himmelen – tilgivelsen og på jorden – helbredelsen.

I denne gudstjenesten har vi også lest om Abram, han som siden fikk navnet Abraham og som regnes som både jødenes og muslimenes stamfar. Vi leste om hvordan Gud regnet han som rettferdig – ikke pga hans gjerninger, men pga hans tro.

Og her er et nøkkelord: Rettferdig. Å være rettferdig for Gud. Det betyr i praksis at Gud kan se på deg å si: Her er en mann, en kvinne, en gutt eller en jente som har valgt å gjøre det rette. Dette er en som har fulgt mine regler, og levd livet slik han og hun var skapt til å leve sitt liv.

I trosbekjennelsen, så bekjenner vi sammen om Jesus at han skal komme igjen og dømme levende og døde. Å være rettferdig for Gud er å kunne gå bort fra denne domstolen som frikjent, uten skyld.

I egen kraft vil ingen av oss kunne gå frikjent fra en slik domstol. Kirken peker på hver enkelt av oss, prest som klokker, konfirmant som foreldre. og sier: Du er en synder, som trenger Guds nåde. Vi har alle gjort, gjør igjen og vil så lenge vi lever gjøre gale ting. Vi lever ikke som lydige Guds barn. Som den lamme mannen trenger vi alle Guds tilgivelse.

Og tilgivelsen den har en pris. Synden har en pris. Akkurat som vi ikke kan akseptere at en voldsmann bare skal sendes bort med et klapp på skulderen, og med beskjed om ikke å gjøre det igjen. Like lite kan Gud bare se bort fra all verdens ondskap, vaske sine hender og si: ikke gjør det igjen. Men i stede for å la oss bære straffen for våre synder, valgte Jesus å ta på seg straffen for våre synder. På korset er det ikke sine synder Jesus bærer straffen for, men det er mine synder, dine synder, ja alle menneskers synder.

For så høyt har Gud elsket verden, at Gud selv ble menneske, og bar straffen for alle verdens synders ved å la seg korsfeste og dø. Og han beviste sin makt over synden og døden ved å oppstå fra de døde.

Og når vi tror at dette er sant. At Jesus er Guds Sønn, og at han gir oss nåde, så blir nåden vår.

Men hva med underet? Kan vi tro på helbredelser?

Bibelen er helt tydelig på at vi har lov til å be om helbredelse. Ikke bare har vi lov. Bibelen ber oss legge hele vårt liv i Guds hender, våre gleder og våre seire, men også våre sorger og plager.

Og helbredelsene skjer, noen i det stille, andre får stor oppmerksomhet. Samtidig så skal vi huske at selv da Jesus vandret på jorden, så var det fortsatt syke igjen i Israel. Når Jesus helbreder så er det for å gi oss en forsmak på himmelen. Sykdom, nød og lidelse er en del av denne verdens kår, de er en del av de uforanderlige vilkårene for å leve i denne verden.

Når jeg blir spurt om jeg tror på bønn, så følers det noen ganger som om jeg kjenner en vidundermedisin som kan kurere alt som er vondt i denne verden. Og en slik medisin kjenner jeg ikke. Men det jeg kjenner er en Gud som bryr seg om hele meg.

Og som når livet har vært vanskelig har sendt meg hjelp, som oftest gjennom mennesker som bryr seg, tar seg tid, ser meg, løfter meg opp igjen og gir meg nytt mot eller hjelp til å leve med det som er vanskelig.

Livet i denne verden er fantastisk. Ja sitt i elvedalen en kveld med et bål, oppholdsvær og en vanvittig stjernehimmel over deg, en kaffekopp i handa og bacon som snart er ferdig over bålet. Da er livet godt å leve.

Men samtidig vil det alltid være sorg, smerte og lidelse. Gudstro forandrer ikke på det. Men Gudstroa inneholder et kall til å være på Guds parti, og bekjempe det som er ondt, det som gir smerte, det som skaper lidelse. For Gud ønsker det gode, Gud kaller oss til å være gode, og Gud gir oss stadig ny kraft og frimodighet til å gå i kampen for det gode. Derfor passer det godt at dette er TV-aksjons søndagen, der vi både her og hjemme skal få gi penger til organisasjonen Care, som ved hjelp av de pengene som kommer inn i dag skal hjelpe hjelpe 1 million kvinner i 13 land med å få bedre inntekt, mer trygghet, bedre helse, mer kunnskap, utdanning og kompetanse.

Hva er viktigst? Telt eller mat? Det er ikke så lett å avgjøre, men det ble litt av begge deler. Hva er viktigst- syndenes tilgivelse eller helbredelse? Begge deler er viktig. Men i valget mellom det viktige og det aller viktigste så er tilgivelsen det aller viktigst. Den trenger vi alle. Og når vi selv er tilgitt så får vi frimodighet til å gå ut i verden og være Guds helbredende hender i verden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen