23. desember , Kveldssendingen, Radioandakt, Øksnesradioen

23. Desember 2011

SANG: Christi naadelige fødsel, Halvdan Sivertsen

Christi naadelige fødsel heter sangen vi nettopp hørte. Det er Petter Dass sin gjendiktig av selve juleevangeliet . Melodien er Halvdan Sivertsen sin.  Et frisk møte mellom to nord norske kulturkjemper. Barokkpresten Petter Dass og vår tids visehelt Halvdan Sivertsen.

Petter Dass sin tekst har noen herlige bilder. Barokken var ikke en tid da man sparte på fargestiftene eller kruttet. Derfor kan den gravide Maria beskrives som ”tung under beltet” og når hun skulle føde så skjedde det ”efter quindelig vis”. Og Jesus barnet blir faktisk i denne teksten klekt, eller klagt som det heter her. Det er nesten så man venter på et kyekkeliky.

Juleevangeliet på 1600-talls vis har sin sjarm. Og samtidig er det ikke vår måte å si det på. Men det er et viktig vitnesbyrd om at evangeliet tilpasser seg tid og sted. Evangeliet finner nye bilder og nye ord i nye tider og nye kulturer. Helt konkret kan vi se det på julekrybber. Hvis du har en datamaskin og en PC så unn deg et lite bildesøk på Google med søkeordet julekrybbe. Og la det bli en liten juleandakt. For det du finner er bilder av mange julekrybber, lagd i ulike land, og legg merke til hvordan den hellige familie med Jesus, Maria og Josef, stallen, men også hyrdene og kongene endrer sitt utseende ut fra hvilket land krybben er laget. Hvor ville Jesus blitt født hvis han kom og lette etter husrom i Øksnes. kanskje i en av de småfjøsene som står tomme langs veien, eller kanskje i ei egnebu på Stø?

Her er vi i kjernen i det vi i kirken på fint kaller for INKARNASJONEN – at Gud ble kjøtt, at Gud ble menneske. Og ved å bli menneske gikk han inn i vår virkelighet. Ble solidarisk med våre liv, våre utfordringer, våre sorger, våre lyster og våre utfordringer. Og det finnes ikke noe menneskeliv som leves utenfor tid og kultur. Derfor: Skal vi snakke sant om Gud som menneske hos oss, så må vi gi han vårt bilde, vår hudfarge, våre klær, vi må gjøre han til en av oss, og la han møte våre utfordringer, vår nød, vår lyst og vår smerte. At evangeliet lever på alle kontinenter og på de fleste språk viser at det er en oppgave Gud klarer. Vi skal ikke være så redd for å flytte den gamle historien til nye steder og nye tider. Hva skjer hvis vi flytter Maria fra en stall til ei egnebu, og gjør hyrdene til utenlandske egnere eller asylsøkere og kanskje vismennene til utenlandske fiskekjøpere. Hva skjer når vi tar på alvor at frelseren ble menneske, og at frelse, tilbedelse og lovsang ikke bare hørte til for 2000 år siden, men at Vi trenger en frelser i dag, vi tilber barnet i dag og vi synger lovsanger i dag.

For det er en like stor glede for oss som for de første som hørte det, budskapet om frelserens fødsel:

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.   Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt,   for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde,   og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket:  

I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
          
    «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»

I morgen er det julaften. Og vi skal feire frelserens fødsel. Vår frelser sin fødsel. Ha en velsignet jul

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Nordnorsk julesalme,  HalvdanSivertsen 

23.desember, Radioandakt, Øksnesradioen

23. desember 2011

Sang: What child is this, Elle Zamudio

What child is this? synger Elle Zamudio i denne rocka versjonen av den gamle julesangen.  Ja, hvilket barn er dette? Han som engler synger lovsanger for, og som hyrder vokter?

Jo, det er Kristus, Kongens konge, han som bringer frelse.

Kjære Øksnesværinger. Om noen få timer er det julaften, og vi kan ønske hverandre en velsignet jul. For enten du skal feire dagen alene, med noen eller med mange. Enten du gleder deg eller gruer deg. Enten gavene blir mange eller få, samme hva som er rammen rundt din julefeiring, så er det en glede at verdens frelser ble født den gangen i Betlehem.

Vårt idealbildet av  julefeiringen er innrammet av materielle forventinger, mange gaver, nye klær og god mat. Ja, dette er dagen da fattigdom blir skamfullt vanskelig for mange, men så var det nettopp fattigdom som ventet verdens frelser. Født blant vanlige mennesker, født i en fjøs, født til et liv som de første årene ville ta han ut på flukt fra kongsmakten som ville drepe han.  Og de som ble varslet av den himmelske sangen var verken prester eller skriftlærde, de var ikke rike eller vel ansett, de var hyrder, et yrke for fattige.

Juleevangeliets glede er først og fremst en glede for de fattige. Juleevangeliet er et varsko til alle vi som har det vi trenger og så mye, mye, mye mer. For aldri er det vel vanskeligere å dele, enn når man har mye. Og aldri er det vanskeligere å juble over en frelser, enn når man ellers klarer seg selv. Hvorfor knele for Gud, hvorfor juble over en frelser, når man heller kan klare seg selv.  

What child is this? Hvilket barn er dette? Han som sover i Marias fang, han som engler hyller og som gjetere vokter.

Juleevangeliet svarer på det: Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.  Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»  Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Lukas 2, 10-14

De sier han er verdens frelser, men trenger jeg han?

Midt i idyllen mellom vattnisser og julestjerner, store gaver og fet mat, så drukner nesten ordet frelser. Vi mennesker trenger en frelser, derfor ble Gud menneske. Derfor ble Gud mann, fikk navnet Jesus og til sist så steg han opp på et kors. Ikke av egen vilje, men fordi vi drepte han. Gud ble menneske, vi korsfestet han, men Gud sprengte dødens grenser. På den måten holder han livets ytterpunkter sammen. Liv og død. Døden som livets pris er overvunnet. Gud har sonet min synd, derfor kan død bli til liv.

Ja, det gir grunn til å delta i englesangen: Ære være Gud i det høyeste. Og det gir grunn til å bøye kne, og tilbe Han som er Guds under. Han som er sann Gud av opphav, men som blir menneske for oss.  Selv om det er fint med julefest, så er verken festen, maten eller gavene verdt verken englesang eller tilbedelse. Det som skaper englesang og tilbedelse er frelseren. Redningsmannen.

Gud som blir menneske fordi han elsker oss. Og derfor er julen en kjærlighetsfest. Vi feirer at Gud elsker oss mennesker. Og vårt svar skal være kjærlighet til Gud og mennesker. Da kan julefreden bli mer enn en hyggelig kveld, men en måte å leve på.

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Salme: Å kom nå med lovsang, Nidarosdomens guttekor.

22. desember, Radioandakt, Øksnesradioen

22. desember 2011

Sang: Josefs Julevise,  Halvdan Sivertsen

Har du hørt om Ramaskrik? Prøv å foreslå å legge ned et sykehus eller en skole. Da får du ramaskrik.

Men verdens første Ramaskrik er en del av julefortellingen og det ble utløst av Herodes den store. Herodes den store var vasallkonge for romerne i Judea.  En nøktern historisk vurdering av Herodes den store er at han var en småkonge som fikk til mye for det jødiske folk. Han var pragmatisk og lojal mot romerne, men han skapte også ro og velstand i Israel. Men han gikk heller ikke av veien for å ty til vold når han følte sin posisjon truet. Nådeløst slo han ned på de som truet hans trone. Familielivet var langt fra en idyll. Han var gift ti ganger og hadde fjorten barn.  Med så mange prinser og prinsesser var det duket for mye maktkamp. Og for å sikre sin egen posisjon drepte Herodes både sin dronning og flere av sine egne barn. En fyr med nokså begrensede sympatiske trekk.

Da er det kanskje ikke så vanskelig å tro fortellingen fra Matteus om vismennene fra Østen som kom til Herodes sitt slott i Jerusalem og spurte etter jødenes konge som nå var født. Herodes den store innkalte de skriftlærde og spurte hvor Messias skulle bli født. De svarte i Betlehem. Kongen sendte vismennene til Betlehem, og ba dem komme tilbake når de hadde funnet barnet ” så også jeg kan komme å hylle det”. Vismennene fant Jesus, et lite nyfødt barn i sin mors armer. De falt på kne for barnet og hyllet det. Og de hadde med de gavene som vi alle kjenner fra julespill på barneskolen: Gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble vismennene varslet om ikke å dra tilbake til Herodes, ”og de tok en annen vei hjem til sitt land, forteller matteus.

Samme natt viste en engel seg for Josef. «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» 14 Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død.  ” forteller Matteus.

Så var de på veien igjen. Josef og Maria. Men nå var den plagsomme magen blitt til et lite guttebarn. Jeg er sikker på at han skrek og ville ha pupp. Det lille guttebarnet merket sikkert redselen hos både Maria og Josef. Ingen liker å flykte om natten.

Herodes skjønte at vismennene hadde narret ham, og på diktatorers vis kvittet han seg med alle som kunne tenkes å true hans makt og rike. Hvis du har drept din egen dronning og dine egne barn. Hvor mye enklere er det ikke å drepe andres barn. Herodes ga ordre om at alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre skulle drepes. Vi kan tenke oss klageropene i Betlehemsområdet. Hjerteskjærende skrik fra mødre og fedre som holder sine drepte guttebarn i hendene.

Matteus siterer profeten Jeremia:

I Rama høres skrik,
           gråt og høylytt klage:
           Rakel gråter over barna sine
           og vil ikke la seg trøste.
           For de er ikke mer. 

Rop ble hørt i byen Rama – Ramaskrik, det er herfra ordet kommer.

Uff, tenker du kanskje nå. Dette var sannlig ikke noen hyggelig julehistorie. Nei, men dessverre er historien uhyre aktuell. For mange mennesker i vår verden er dette en beskrivelse av livet, også i jula.

For det er ikke et sted, men mange steder at barn drepes som en del av de voksnes maktkamp. Det er ikke et sted, men mange steder at Josef`er og Maria`er flykter med sine elskede barn fra drap og ødeleggelser. For dem handler denne historien om en Gud som kjenner deres liv, som ikke unndro seg nød og fare, men som gikk inn i denne verdens farer. En Gud som ikke kom til verden som konge, men som flyktning.

For meg er denne historien en utfordring til barmhjertighet, til raushet, til praktisk handling. I Bibelen leser vi at Josef, Maria og Jesus oppholdt seg i Egypt helt til Herodes den store var død. Hvis det var til oss de flyktet, hadde de fått bli her? Hadde de fått asyl eller opphold på humanitært grunnlag? Eller hadde vi nøkternt prøvd å forklare dem at det er så mange flyktninger i verden, så vi kan ikke ta imot alle.

Men Josef ville aldri ha kommet hit med sin familie. Han var fattig. Han flyktet dit han kunne gå. Og fortsatt er det sånn. De fleste av verdens flytninger flykter dit de kan gå. De er langt borte fra oss, et glimt på dagsrevyen er alt vi får med oss. Men har du tenkt på hvor grunnleggende like de er deg og meg? De er menn og kvinner – akkurat som oss. De har barn de elsker – akkurat som oss. De lengter etter trygghet – akkurat som oss. Men de føler en angst som vi nok aldri har kjent.

Neste gang du ser en flyktningleir på TV, så prøv å se etter et lite barn – det er Jesus på flukt fra Herodes. Mødrene skrek verdens første Ramaskrik da de satt med sine døde barn i hendene. Fortsatt er det mange Josef`er og Mariaèr der ute, mange Jesusbarn på flukt. Mange skrikende mødre. De hadde sannelig fortjent et Ramaskrik.

Sang: Mitt hjerte alltid vanker med Mari Boine

21. desember. Radioandakt, Øksnesradioen

21. Desember 2011

Sang: Carola: Himlen i min favn

Kjært barn har mange navn, sies det. Og på julens hovedperson finner vi mange navn: Det første opplagte navnet på den lille gutten som samler oss til julefest er selvsagt Jesus. I følge Matteus var det Josef som fikk beskjed av engelen at barnet skulle kalles Jesus, eller kanskje mer sannsynlig: Jesjua som er den hebraiske formen av den greske formen: Jesus.

Og navn som kommer med englebud er ikke tilfeldige. Jesus betyr Herren frelser. Sånn sett kan navnet forstå som en livsoppgave, en overskrift over det livet som skulle leves.

Men rett etter at evangelisten har fortalt om engelens budskap til Josef, så sitarer han fra Immanuel profetien som vi finner i Jesasjaboken i det 7. kapittel, det 14 vers. Der står det: Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.

Og Immanuel er en sammensetning av to hebraiske ord: Immanu, som betyr ”med oss” og ordet ”El” som betyr Gud. Immanuel: Gud med oss

Og med dette navnet dannes det en bue fra Matteusevangeliets begynnelse til evangeliets slutt. For evangeliet begynner med at han som skal være Immanuel – GUD MED OSS – blir født og får navnet Jesus. Og det slutter med at den samme Jesus sender sine disipler ut i verden for å gjøre verden til disipler, de skal døpe og lære dem, og han skal VÆRE MED DEM alle dager inntil verdens ende.

Carola synger så vakkert i sangen vi hørte: Er du en av tusen små, er du han dem venter på. JA, hvem var det de ventet på jødefolket. Jo det var jo den lovede Messias. Enda et navn, eller hvertfall en tittel. For Messias betyr den salvede. Og det er en ganske konkret beskrivelse av hva som skjedde når det ble utnevnt en konge for Israelsfolk. Kongen, som f.eks Saul eller David, ble salvet med olje på hodet av en profet, som på Guds vegne utnevnte den jordiske kongen over Guds folk. Messias var altså den salvede kongen over folket. Messias er hebraisk, men på gresk ble det Kristus. Og når dette ble brukt sammen med Jesus, som i Jesus Kristus, så høres det nesten ut som Kristus er Jesus sitt etternavn. Det blir litt som når Kong Harald underskiver med Harald Rex, der Rex bare er latin og betyr konge.

Men Kristus minner jo en del på et annet gresk ord som brukes på Jesus, både i Det nye testamenetet og i våre gudstjenester, og det er ordet Kyrie som betyr Herre. I det nye testamentet møter Jesus en tigger som roper til han på det nye testamentets gresk: Kyrie eleison – HERRE miskunn deg. Det er kirkens eldste bønn og lovsang. Kyrie eleison synges fortsatt i alle våre gudstjenester, og i alle store kristne kirker i verden.

Kjært barn har mange navn, men hva kaller du Jesus?

Noe av det pinligste som finnes er å møte mennesker som opplagt kan mitt navn, og bruker det mange ganger, mens jeg har fullstendig jernteppe og ikke kan komme på hva samtalepartneren heter. Det er pinlig, for det å bruke navn er ikke bare praktisk, men også et uttrykk for kjennskap og kanskje vennskap.  Selv om verden er blir mindre formell, så er det forskjell på de vi er på fornavn med eller de vi kanskje helst er på etternavn med.

Så hva kaller du Jesus? Er dere på fornavn? Eller føles det tryggest med både fornavn og etternavn og gjerne noen titler med?

Jesus lytter selv om du har glemt alle navn han måtte lyde. Han lytter selv når bønnen kun blir til sukk og håp. Han er der når du ikke finner ord å be med, men kun trenger han nær.

Kjært barn har mange navn. Og de mange navn og titler vi finner både på Jesus, Gud Fader og treeningheten i vår Bibel kan nok forstås som menneskelig forsøk på å beskrive Gud så andre mennesker skal forstå han. Hans makt, hans storhet, hans kraft, hans nåde eller hans kjærlighet. Men best av alle forklarer Gud dette selv ved å bli menneske med navnet Jesus – Herren frelser. Også gjøre navnet til et liv.

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Sang: I en natt, Bjørn Eidsvåg

20. desember, Radioandakt, Øksnesradioen

20. Desember 2011

Sang: Mary did you know?, Mosaic og Samuel Ljungbladh

Visste du Maria, at gutten du holder en dag skal gå på vannet?

Visste du Maria, at han skal frelse oss og våre barn.

Visste du at barnet du føder, en dag skal gi deg evig liv.

Visste du Maria, at gutten en dag skal gi den blinde synet igjen.

Viste du Maria, at gutten skal stille stormen med en hånd

Vet du at du kysser Guds ansikt, når du kysser barnet i din favn.

Blinde skal se. Døve skal høre. Døde skal leve igjen. Lamme skal springe.

Stumme skal synge Lammets pris.

Visste du Maria, at gutten du holder er Herre over alt som er skapt.

Visste du Maria, at gutten skal regjere verden. Visste du at gutten er himmelens perfekte Lam? At det sovende barnet du vugger er den store Jeg Er.

Å bli foreldre er for de fleste på toppen av lista over livets store øyeblikk. Det er kjærlighet, det er ansvar, det er offer, og det er en god porsjon med bekymringer. For hvordan skal det gå med dette barnet? Kommer jeg til å være en god far? Vil jeg gi barnet mitt hva det trenger for å klare seg i livet? Vil mitt barn få venner, utdannelse, kjæreste. Vil det gå dem godt i livet?  Det er bekymringer som jeg tror de fleste foreldre kan kjenne seg igjen i. Og Maria var sikkert ikke noe unntak, der hun satt med det lille Jesusbarnet i sine hender.

Krimdronningen Agatha Christie har skrevet en julelegende der hun lar den unge moren Maria få se inn i barnet framtid. Hun får se alle foreldres skrekk. Hun får se spotten, korset og døden. Og selvsagt kommer krimdronningen opp med en skurk som kommer med spørsmålet: Kanskje det er like godt at han dør nå, så han slipper spotten, lidelsen og døden? Skal vi ikke bare sende han tilbake til Gud med en gang?

Det Maria ikke får se i denne julelegenden er Jesus som stiller stormen, den blinde som får se, døve som hører, døde som bli levende, hun får ikke se han på oppstandelsesdagen, eller alle oss som bøyer kne og kaller han for Herre. Men likevel lar Agatha Christe Marie velge å la barnet leve. For hvem er hun som kan ta fra han livet. Han må leve sitt leve, gjøre sine valg, og alt hun kan gjøre er å være en god mor. Og var det ikke kjærlighet hun så i hans øyne, selv på korset? Og var det ikke slik at engelen hadde sagt at han skulle arve Davids trone, ja kalles for Den høyestes Sønn. Hadde ikke gjeterne fortalt om en engel som kalte barnet for frelser og Messias?

Når et barn fødes, så er det fest i familien. Og vi gleder oss med foreldrene og besteforeldrene. Vi gratulerer og kommer med gaver og sengemat. Men ingen av oss håper at barnet skal forbli en baby hele livet. Vi gleder oss over barnet, og vi har håp og forventninger til barnets framtid.

Og det var dette han visste, den gamle Simeon som bodde i Jerusalem. Han hadde fått vite av Gud at han ikke skulle dø før han hadde sett han som skulle bli Messias. Nå kom han til tempelet samtidig med Jesus sine foreldre og Jesus. De skulle bringe takkeofferet for sitt nyfødte barn.  Han får se barnet, tar barnet i sine hender og jubler i Lukas sitt 2. kapittel:

 «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
          
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
          
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.»

Det er lett å nussifisere barnet der han ligger i krybben.  Litt gullmaling og glorier gjør det hele litt uvirkelig. Men han var høyst virkelig den lille gutten, Gud og menneske, og helt avhengig av Marias omsorg. De var høyst virkelig de menneskene som kunne reise hodet igjen, når han ga dem syndenes tilgivelse. De var høyst virkelig de menneskene som fikk nye muligheter når han helbredet sykdom, renset urenhet og vekket dem til liv. Og den var høyst virkelig den smerten som kom med pisken, korset og døden. Og heldigvis så var også oppstandelsen høyst virkelig.

Fra krybben til korset gikk veien for deg,
slik åpnet du porten til himlen for meg.
Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,
så alle kan samles i himlen hos deg!

Kanskje var det like godt om Maria ikke visste. Men for oss alle så er det gode nyheter at Gud var villig til å gå den veien for oss. Fra himmelen til jorden, fra krybben til korset. Og fra døden til livet, så himlens port ble åpnet for deg og meg.

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Salme: En krybbe var vuggen

19. desember, Radioandakt, Øksnesradioen

19. Desember 2011

SANG: The little drummer boy, Carola

Sangen om the “little drummer boy” er en gammel juleslager. Den handler om den lille gjetergutten som reiser for besøke Jesusbarnet i stallen. Han synes han bør ta med en gave. Men han har ingenting å ta med seg. Han er fattig. Men han har en liten tromme, og med Marias tillatelse spiller han for Jesusbarnet. Og når han spiller, så smiler Jesusbarnet tilbake til han. 

Ja, man burde kanskje gi noe til frelseren?  Opp gjennom hele kristendommens historie så har dette vært et av de store spørsmålene for de kristne. Hva skal jeg gi tilbake til Han som har frelst meg? Og satt litt mer på spissen så blir spørsmålet: HVA er frelsens pris? Hva krever Gud av meg, for at han skal frelse meg?

Spørsmålet er dypt menneskelig. Vi lever i en verden der vi ofte gir og får. Og vi synes det er enklest når det vi gir tilbake er ca like stort, viktig eller verdifullt som det vi får. Eller kanskje aller helst litt bedre.  Derfor kan mange fortelle hvor vanskelig det er når sykdom eller alderdom gjør at man tar mer imot, enn man er vant til, mer enn man føler man gir.

Like menneskelig som spørsmålet om frelsens pris, like guddommelig er svaret: Frelsen har ingen pris. Verken penger, askese eller gode gjerninger kan kjøpe oss frelse. Frelse er det guddommelig svar på tro, og selv troen er en gave fra Gud.  Frelsen er altså gratis, og ufortjent fra begynnelse til slutt. Gud ble menneske, ja han lot seg føde som vår frelser, ikke for å gjøre butikk, kommersiell eller åndelig butikk med menneskene, men fordi han elsker menneskene.

Og det er da vi møter troens logikk: Kjærlighet skaper kjærlighet. For når vi mennesker møter Guds kjærlighet, så er vårt svar kjærlighet. Som et forelsket par svarer vi på Guds kjærtegn med nye kjærtegn. Og Gud ber oss vise denne kjærligheten i form av nestekjærlighet.

I Jesaja i det 58. kapittel, leser vi:

Er dette den fasten jeg har valgt,
          en dag da mennesket plager seg selv,
          bøyer hodet som et siv
          og legger seg i sekk og aske?
          Kaller du dette for faste
          og en dag etter Herrens vilje?
          
Nei, dette er fasten jeg har valgt:
          å løse urettferdige lenker,
          sprenge båndene i åket,
          sette undertrykte fri
          og bryte hvert åk i stykker,
          
å dele ditt brød med sultne
          og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
          Du skal se til den nakne og kle ham,
          du skal ikke snu ryggen til dine egne.
          
          
om du gir av ditt eget til den sultne
          og selv metter den som lider nød,
          da skal ditt lys gå opp i mørket,
          din natt skal bli som høylys dag.

Også denne adventstiden deler Øksnes menighet ut esker med julemat til de i vårt lokalsamfunn som har minst. Og vi inviterer hele Øksnessamfunnet, enkeltpersoner, lag, foreninger og bedrifter til å yte en gave til dette prosjektet. Og det er ganske sjelden jeg synes at et kontonummer hører med i en andakt, men i dag er det sånn. For kontoen som gaver til julemateskene kan gis til konto: 4648 09 50127. Du finner det på våre hjemmesider: www.oksnesmenighet.no

Julemateskene vil ikke løse alle problemer for de som av forskjellige grunner har lite i Øksnes. Men det er en håndsrekning i en tid da mange opplever det ekstra sårt å ha lite. Men like viktig: Prosjektet minner alle oss som har riklig på at det er noen som ikke har. Fattigdom er ikke bare langt borte, i storbyene eller i en annen del av verden. Også hos oss finnes de som har langt mindre enn de fleste av oss.

Den lille gutten med tromma i stallen kom med det han hadde, han kunne spille en trommevirvel for barnet. Og barnet smilte. Vi kan også komme med det vi har og gjøre Guds vilje. Ikke fordi vi skal betale frelsens pris, men fordi vi merket av Guds kjærlighet elsker våre medmennesker. Om ikke hele tiden, ikke alltid, så prøver vi. Vi øver oss. Og jeg tar det som et lite gudsbevis at fortsatt er det sånn at frelserens fødselsdag utløser giverglede ikke bare til de vi kjenner, men til de som trenger.

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Sang: Maria Solheim og Hans Erik Dyvik Husby; Rom for alle