3. søndag i advent 2016, Fenstad kirke

Alter i Fenstad kirke

Prekentekst: Jesaja 35,1-10
Lesetekster: Matteus 11,2-11 og 1. kor 3, 18-23.

Kjære menighet.

Det er advenststid og vi venter på det lille barnet i krybben. Vi venter på at Gud skal bli menneske.

Dagens prekentekst er fra Jesaja 35. Teksten beskriver forventninger til Gud. Teksten forteller om en Gud som skal komme med hevn. Akkurat det er vel litt fremmed for oss. Kanskje ville vi i stede bruke et ord som rettferdighet. Det fortelles om en Gud skal komme med frelse. Han skal redde folket. Og teksten hører med i en dramatisk sammenheng. For allerede i kapitlene etter i Jesaja kan vi lese hvordan Jerusalem og folket var truet av assyrerkongen Sanherib som ber byen og folket overgi seg og underkaste seg hans styre, hvis ikke vil Jerusalem bli okkupert og folket lide nød. Folket og byen er totalt underlegne hæren som står ved byens porter. Så redder likevel Gud byen og folket.

Men teksten peker utover en konkret hendelse, en konkret redningsaksjon i en konkret historisk situasjon. For her fortelles om undere. Blinde skal se. Døve skal høre. Lamme skal springe som en hjort. De stumme skal tale. Vann skal bryte fram i ørkenen. Glødende ørken sand skal bli til innsjøer. Der rovdyrene råder skal det bli mulig å leve i fred. Og det beskrive en vei. Veien kalles hellig. Den skal være umulig å gå seg bort på, den skal være uten farer. Og veien skal føre de Gud har frelst tilbake til Sion, tempelfjellet i Jerusalem.

Jesaja 35 er blant de tekster som jødene på Jesu tid hadde med seg i sin tro på en Messias som skulle komme. Han som skulle gjenopprette Jerusalems rolle. Han som skulle bringe noe nytt fra Gud. Han som skulle gjøre slutt på urettferdighet, nød, han som skulle bringe liv og gudsnærvær. Og på samme vis som Gud hadde reddet dem fra assyrerkongen, og andre motstandere i det gamle testamentet, så ventet mange på en Messias som skulle kaste romerne på havet og gi folket frihet til kun å leve etter egne – eller kanskje aller helst Guds - lover

Og her er det en klar bro over til evangelieteksten vi leste. I evangelieteksten så sender Johannes døperen fra sitt fengsel disipler til Jesus for å spørre Jesus hvem han er. «Er du den som skal komme, eller skal vi vente på en annen?»

Og Jesus sitt svar er som et ekko av det livgivende og helbredende gudsnærværet vi leser om i Jesaja 35: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» (Matt 11, 4b-5).

Det er adventstid, ventetid, forventningens tid. Vi venter på barnet i krybben. På Gud som blir menneske. Julen kommer hvert år omtrent på denne tiden. Men hvilke forventninger har vi til Gud? I dag, for oss, i vår verden og i våre liv. Hvor ser vi Guds gjerninger her på Fenstad i 2016??  Når vi feirer, hvert år, at Gud ble menneske, så er det jo nettopp fordi det betyr noe for oss i dag; at Gud vil frelse, at Gud vil bringe helbredelse, trøst og rettferdighet i dag. Er det noe vi bare iser? Eller tror stille i våre hjerter? Tror vi egentlig på det? Hvilke forventninger har vi til Gud?

Vi vet fra livet ellers at forventninger styrer hva vi ser, og hvordan vi opplever det vi ser. Vi har store forventninger til skilandslaget. Vi forventer seier, vi forventer at de vinner. Hvis den beste på skilandslaget kom på 10. plass i verdenscupen så hadde det blitt mye skrik og skrål om dårlige resultater, ny trener og større satsning. Men hadde vi f. eks hadde verdens 10. beste fotballandslag, så hadde vi vært strålende fornøyd. Eller på hjemmebane, hvis min kone kommer hjem og forventer middag på bordet, så er det ikke sikkert hun hadde blitt så fornøyd hvis jeg hadde prioritert klesvasken eller en god tur i skogen. Forventningene våre styrer hva vi ser, og hvordan vi bedømmer det.

Og her er det kanskje det kræsjer for mange av de som opplevde Jesus når han levde blant oss. Han begynner å innfri, syke blir friske, Guds rettferdighet og nåde forkynnes. Onde ånder drives ut, mennesker vender om og opplever at de kommer Gud nær, mennesker gjør nye prioriteringer når hjerteforholdet til Gud forkynnes som viktigere enn overholdelse av loven. Jesaja 35 kan leses som en beskrivelse av Jesus sin forkynnelse og det han gjør blant menneskene. Det er Herren som kommer på veien mot den hellige byen når han legger i vei mot Jerusalem den siste påsken.
Men det er da den forventede førsteplassen – der Jesus skal drive ut romerne, slik Gud i Jesaja redder folket fra assyrerkongens makt – tilsynelatende ender med et totalt sammenbrudd. Det blir ingen førsteplass, det blir brudd. Det blir ingen maktovertagelse, det bli kors, hån og død.

Som kristne mennesker 2000 år etterpå så ser vi det annerledes. Korset og død, blir til seier og frelse. Et menneskelig kongedømme, begrenset til tid og sted er i stede blitt et Guds kongevelde, en frelse ubegrenset av tid og rom. En rettferdig konge her og nå er blitt en nådefull Herre her og nå og i evigheten.

Og kanskje er det ofte sånn. At vi ser Guds tilstedeværelse best i våre liv når vi ser oss tilbake. Det er når vi ser tilbake at vi ser at Gud var der, i sorgen, i sykdommen, i det som var vanskelig, men også i festen og gleden, og livets mange hverdager.

Hvilke forventninger har vi til Gud? Jeg tror de er forskjellige. Og det er helt greit. De er preget av vår egen troshistorie, våre erfaringer av Gud og våre livshistorier. Kanskje Gud har skuffet deg? Eller kanskje har Gud tvert imot grepet inn på viktige punkt i livet ditt? Eller kanskje oppleves Gud mest som en trofast følgesvenn, som du regner med skal følge deg gjennom hele livet, og til slutt fra liv gjennom død til et nytt liv. Gud møter den enkelte av oss, på ulike måter, i våre ulike liv.

Hvilke forventninger har du til Gud for ditt liv, i din verden? La oss ta med dette spørsmålet inn i adventstiden og juletiden. Dette barnet vi venter på, hvilke forventninger har vi til han i vårt liv?
Disiplene til Johannes ble sendt tilbake med beskjed om å fortelle det de hadde sett. Hva kan vi fortelle til våre naboer, til verden, til de som spør: Hvem er Jesus, er det han vi har ventet på eller skal vi vente på en annen?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Salme: Blomstre som en rosengård

22.s.e.pinse Alterinnvielse og "Søndag for de forfulgte"

Denne søndagen var ganske spesiell i Alsvåg kirke. Et nytt alter, tegnet av Rolf Hermansen, ble tatt i bruk i Alsvåg kirke. Alteret må regnes som et slag punktum til de endringene som fulgte med restaureringen av kirken (selv om det gjenstår noen endringer av mindre art). I Den norske kirke finnes det ingen liturgi for innsettelse eller innvielse av et alter. Og det gjenspeiler nok den "ikke-reflekterte" holdningen i vår kirke til alteret. Selv om dette må sies å ha endret seg noe med den nye gudstjenestereformen. Men man kunne liksom ikke bare ta ibruk et nytt alter med en lett henvisning under kunngjøringene...forøvrig har vi et nytt alter fra idag.

Samtidig med dette var det markering av "Søndag for de forfulgte". At tekstene med åpenbaringen av Guds navn og Areopagos talen som inkluderer et alter for en ukjent Gud, var dagens tekster, gjorde dette spennende.

Under finner du det som ble vår "innvielsesliturgi" for nytt alter. Og prekenen som ble holdt denne dagen:

Bildene er tatt i ettertid og "lekt med" i den artige app`en "Instagram" .

Alterinnvielse

Preludium:  Musikkonfirmantene synger ”Gi oss lys” mens det nye alteret dekkes med lys og brød/vin. De nye alterlysene tennes med ild fra det "gamle alteret".

”Alter” av Halldis Moren Vesaas  leses av Hilde Hansen.

Liturgen ber: Himmelske Far. Noah bygde et alter og ofret til Deg da han var blitt frelst fra vannmassene. Jakob reiste et alter for Deg i Betel, stedet der han så engler stige opp og ned fra himmelen. Moses bygde altre for Deg i ørkenen, og folket bygde et alter for Deg i Jerusalems tempel. Den samme by der Din Sønn ofret seg for våre synder, så vi - Gud og mennesker, himmel og jord - skal kunne ha fellesskap. Vi og alle verdens kristne samles rundt Ditt alter til fellesskap med Deg, i bønn og brød og vin. Velsign dette hus, og dette alteret og alle vi som søker Deg her. La oss finne Deg her, og la dette bordets gaver utruste oss til tjeneste for Deg og vår neste.

Menighet: Amen

Salme: Kom, la oss samles ved Guds bord....


Preken:

Lesetekster: Apg. 17,22-32 og Joh. 12,44-50

Det står skrevet i 2. Mosebok i det  3. kapittel (vers 11-15)
Men Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg. Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.» Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.

Slik lyder Herrens ord


Kjære menighet!

I dag er det to ting som skjer her i Alsvåg kirke. Vi har innviet et nytt alter til bruk i denne kirken. Lokalt er det en kirkehistorisk begivenhet. Og samtidig vi markerer vi ”Søndag for de forfulgte”. En årviss dag i vår menighet, som minner oss på de kristne brødre og søstre i verden som forfølges for din tro.

På denne dagen møtes vi av tre bibeltekster, to av dem bør være godt kjent av alle som mener å kunne den grunnleggende bibelhistorien: Gud som åpenbarer sitt navn -  Jeg er - til Moses, og Paulus sin Areopagostale. En mønstertale for misjon.

Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: «For en ukjent Gud». Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.

I møte med de atenske menn kunne Paulus forkynne om Gud, verdens skaper og dommer, som gir sin egen sønn – Jesus - som menneske til verdenen for å frelse verden. Den samme Jesus som i Johannesteksten kan si:

For jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Faderen som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale. Og jeg vet at det han vil med sin befaling, er evig liv.

Hvis det er et ord som kan holde disse tre tekstene, ”søndag for de forfulgte” og det nye alteret sammen, så er det ordet TILBEDELSE.

Så hva bør sies om tilbedelsen:

Tilbedelse og tro:
Tilbedelse og tro hører sammen. Dette Gudshuset, dette alteret, denne gudstjenesten har dypest sett verken en kulturell eller terapeutiske hensikt. Huset og alteret er reist for å gi menneskene et sted å tilbe Gud. Gudstro uten tilbedelse trenger ingen menighet, det trenger kun museumsvoktere og vaktmestere. For verden forfulgte kristne er nettopp det å tilbe livsfarlig, men likevel viktig. Mens for oss, som kan tilbe når vi vil, så er tilbedelsen noe vi kanskje ofte prioriterer bort. Til fordel for en tur, eller til fordel for å sove, klippe plenen, måke snø eller besøke familie. Jeg tror ikke på dårlig samvittighet som medisin for å få flere til kirken. Ikke tror jeg at mange vil komme på grunn av dårlig samvittighet, og ikke tror jeg vi blir bedre kristne av dårlig samvittighet.  Men jeg synes det er en tankevekkende, og skal få være tankevekkende,  at noen kristne er villig til å risikere fengsel og kanskje livet for en gudstjeneste.


Vi vet hvem vi tilber:
De atenske menn hadde til og med reist et alter for en ukjent Gud. Kanskje var det et uttrykk for en GudsFRYKT, med vekt på frykt. At det skulle finne en Gud de ikke kjente, som ville straffe dem hvis han ikke fikk offer.  Her i Alsvåg kirke er det ikke reist et alter for en ukjent Gud. Vi har reist et alter for den treeninge Gud. Den Gud som møter Moses og forteller sitt navn: Jeg er. Den Gud som åpenbarer seg blant oss som menneske og bar navnet Jesus, den Gud som fortsatt virker iblant oss, slik Sønnen lovte ved den Hellige Ånd. Det er ikke en ukjent Gud, men en kjent Gud. Og i motsetning til de atenske menn så er det ikke rom for flere Guder i vår tro. Det finnes kun en Gud, og det er han vi tilber ved dette alteret.

Vi vet hvilken Gud vi tilber. Men jeg tror at den allmenne kunnskapen om bibelhistorien og hva kirken tror, har ikke vært så lav på flere hundre år. Færre kan sin bibelhistorie, og enda færre kan si troslære. Det er viktig at vi som kirke, som foreldre og som kristne er vårt ansvar bevisst og lærer de som vokser opp, men også voksne som er nysgjerrige, i bibelhistorien og i vår kirkes tro. Troen har et innhold som må læres videre. Og legg merke til at jeg ikke sier at dette er skolens ansvar. Dette er vårt ansvar, vi som kirke og vi som kristne foreldre må lære barna den tro som vi har døpt dem til.

I år har vi fått en ny bibeloversettelse. La det bli en inspirasjon til å gyve løs på de gamle tekstene på nytt. Bli kjent med og al deg utfordre av den boka som har formet både mennesker, samfunn og tro hos oss i over tusen år.

Vi frykter ikke Gud:
De atenske menn hadde kanskje reist et alter til en ukjent Gud av frykt. Men vi behøver ikke frykte Gud. For Gud har forsont seg med menneskene. De første kristne ble møtt med ondsinnende rykter om at de ofret små barn i gudstjenesten. De ble møtt med historier om at de drakk blod, noe som kanskje ikke er så rart siden den mest hellige handling i kirken liturgi er å feire nattverd, der vinen omtales som og forstås som Jesu blod. Men den Gud vi tilber han trenger ikke offer. Han ofret seg selv. Derfor er ikke dette alteret, eller noe kristen alter et offeralter. Ingen skal slaktes for å tilfredsstille en blodtørstig Gud. Det vi ofrer ved et kristent alter er våre bønner, vi ofrer tilbedelse.

Tilbedelse som grenseløs og tidløs
Den kristne tilbedelsen skje på mange språk, til mange slags melodier og på ulike måter. Ja, selv innenfor vår kommune, så finnes det merkbare sprik i hvordan tilbe den treenige kristne Gud.  Vi kristne klarer å være uenig om så mangt. Og ulikeheten spenner fra detaljer til store og viktige trosspørsmål.

Men det hindrer oss ikke i å tenke at grunnleggende sett så er det en kirke i verden, Guds kirke. Og alle kristne tilber den samme Gud, hver ut fra sin innsikt og sin tro. Men vi deler den samme bibel, den samme trosbekjennelse, det samme Fader Vår.  Vi tror alle at vi tilber den Gud som navngir seg selvsom ”Jeg er” ovenfor Moses, den Gud som blir mennesket Jesus, han som med frimodighet kan omtale Gud som sin Far. Den samme Gud som Paulus vitner om for de athenske menn.

Og i et fengsl i Iran, kjøre menighet, sitter det en som deler vår tro. En som i likhet med oss bøyer kne for den treeninge Gud. Han heter Youcef Nardakhani, og han er pastor.  For litt over et år siden, i september 2010, ble han dømt av en lokal domstol i byen Rasht i Iran for APOSTASI – frafall fra Islam. For Nardakhani er ikke født i en kristen familie, men i en muslimsk familie. Dommen er siden, i juni 2011, opprettholdt av Iransk høyesterett. Og fire ganger har Nardakhani nå nektet å frasi seg sin kristne tro, og nå er han i reel fare for å bli henrettet. Mange har engasjert seg for Nardakhani, og nå trenger han at du engasjerer deg. DU må engasjere deg som en borger som tror på menneskerettigheter, derfor så inviterer jeg deg til å skrive under på et appellbrev til den iranske ambassadøren i Norge. Appellbrevet har følgende tekst:

Å dømme Nadarkhani til døden på grunn av hans religion er et klart brudd på hans religionsfrihet og bryter internasjonal og iransk lovgivning.

Derfor oppfordrer jeg respektfullt Deres eksellense til å overbringe denne beskjeden til regjeringen i Iran: Annuller Youcef Nadarkhanis dom, og løslat ham umiddelbart! Takk for din oppmerksomhet i denne viktige saken og for at denne meldingen blir oversendt iranske myndigheter.

Med vennlig hilsen

Du kan skrive under etter gudstjenesten, gi det til meg, så skal jeg sende det til ambassaden på mandag. Mange menigheter vil gjøre det samme i dag. Og forhåpentligvis vil de iranske myndigheter skjønne at Nardakhani kan ikke henrettes i det stille, uten at noen bryr seg.

Alle burde kunne skrive under på dette, helt uavhengig av tro. Men som en kristen bror og søster vil jeg også oppfordre deg til  å be for Youcef Nardakhani, kona hans Fatemeh og deres to barn. Kanskje er det ikke lett for deg å be. Men alle kan knippe sine hender og be den enkle bønnen: Jesus, pass på Nardakhani, kona hans og barna. Gi dem styrke. Amen.

Tilbedelse som fellesskap
Nardakhani leser den samme Bibel som oss, han ber det samme Fader Vår, han ber til den samme Gud. Nardakhani kaller Gud, slik vi gjør, for sin Far. Og det gjør oss til søsken. Tilbedelsen skaper fellesskap, troens fellesskap, her i Alsvåg, i Norge, men også i verden. Alle vi som har funnet den Gud de athenske menn ikke kjente, alle vi som bøyer kne for han som er ”Jeg er” og Hans Sønn og Den Hellige Ånd, vi er bundet sammen i et søskenfellesskap.

Derfor passer det på en dag som denne å minne hverandre på at et alter ikke bare skaper fellesskap mellom Gud og mennesker, mellom himmel og jord, men det skaper også fellesskap mellom de mennesker som kneler for den samme Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Preken i Øksnes kirke, 3. søndag i advent 2010

Lesetekst: Matteus 11, 2-10

Det står skrevet hos profeten Jesaja i det 35. kapittel
3 Styrk de slappe hender,
gi kraft til de vaklende knær!
4 Si til de urolige hjerter:
Vær frimodige, vær ikke redde!
Se, der er deres Gud.
Nå kommer han for å straffe,
Gud vil gjøre gjengjeld.
Han kommer selv og frelser dere.
5 Da skal blindes øyne åpnes
og døves ører lukkes opp.
6 Da skal den lamme springe som hjorten,
og den stumme skal juble med sin tunge.
For i ørkenen bryter kilder fram,
bekker på de tørre stepper.
7 Den glødende sand blir til sivgrodd sjø,
det tørstende land til vannrike kilder.
Sjakalenes mark blir en hvileplass,
hvor gresset gror mellom rør og siv.
8 Og der skal det være en kongsvei,
Den hellige vei skal den kalles.
Ingen uren skal ferdes på den,
den skal være en pilegrimsvei for Guds folk;
selv ikke dårer skal gå seg vill.
9 Der skal ingen løver ferdes
og ingen rovdyr sette sin fot;
de skal ikke finnes mer.
Men de som er utfridd, skal vandre der,
10 de som Herren har løst ut,
vender nå tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede skal møte dem,
sorg og sukk må rømme.

Slik lyder Herrens ord

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Det er advent, og vi forebereder oss til jul. Og hvis det er en bibelsk skikkelse som kan personifisere adventstiden, så må det være døperen Johannes. Vi finner han i det nye testamentet, men mye i hans fremferd og språkbruk minne om de gammeltestamentlige profeter. Han lever i askese, kledde seg i en kamelhårskappe, og roper ut til folket Vend om, for himmelriket er nær. Som de gammeltestamentlig profeter refser han folket når de er på avveier, ber dem vende om og vende tilbake til Herren. Og nå haster det…for himmelriket er nær.

Dagens prekentekst er å finne i Jesajaboken. En av det gamle testamentets profetbøker, der vi finner både dom og frelse. I denne samlingen av profetord, finner vi en stadig bevegelse mellom folket og Gud, folket ofte personifisert i kongen. Noen konger gjør det som er ondt i Herren øyne, og Gud lover dom og oppgjør. Så kommer konger som vender tilbake til Herren, og Gud frelser og redder.

Vår prekentekst er en tekst om frelse. Blinde skal se, døve skal høre, lamme skal gå, ørken skal bli frodig land, der rovdyrene har herjet skal det være hvile og fred. Og de som er blitt befridd skal vende tilbake til Sion, til Guds sted på jorden.
Lidelse skal helbredes, vold og redsel skal forsvinne. Og det hele innledes med en oppfordring til å glede seg, for Gud selv kommer for å straffe, gjøre gjengjeld, for å frelse.

Jesajaboken er en samling profetord, som er blitt til over lang tid. Det ser vi når vi leser den samtidig med de historiske bøker i GT. Og en av de tingene som vi da ser, er at det skifter hvem som omtales som stormakter. Er det Egypt, er det Assyria eller er det Babylon eller perserne. Stormaktene brukes av Gud, i følge profeten, både til å straffe folket, og til å gjennomføre Guds frelsesplann.

I Jesajaboken finner vi også mange profetier som peker framover mot Jesus. Derfor er Jesajaboken blitt så kjær for mange kristne. Løfter om en frelser finnes her.

Men hvordan skal vi tenke om profetene. Er deres budskap kun et forvarsel om Jesus, og evetuelt andre Guds handlinger før Jesus, eller har de relevans for oss. Ofte så tenker vi nok litt enkelt om profetier. Profeten profeterer noe, så skjer dette, og dermed er profetien oppfylt. Det er nesten som å sammenliken med en julegave. Den kommer pakket inn, pakkes opp, og dermed er spenningen over. Men må en profeti kun handle om en ting. Når Matteus sier om Johannes døperen at det var om han Jesaja skrev: En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette (Jesaja 40:3), kan denne profetien da bare handle om Jesus, eller kunne den også være knyttet til at perserkongen Kyros befridde folket fra deres fangenskap ”by the river of babylon” 500 år før Jesus. Eller kan det egentlig, den gangen profeten uttalte ordene også ha vært et bilde, en oppfordring til de som lyttet, enten de satt i Jerusalem, i Babylon eller i Norge i dag, om å rydde vei for Herren i sitt liv.

Vi skal ikke være redde for å fastholde at frelseren Jesus var profetert av det gamle testamentets profeter. Jesus er den lovede frelser, han som det var profetert om. Men vi skal heller ikke unnslå å lese det som tekster inn i vårt liv, her i dag. Tekster som varsler Guds dom når vi gjør det som er ille i Herrens øyne, men også tekster som lover oss frelse. Teksten som påpeker den evige bevegelse mellom Gud og mennesker, formaning, omvendelse og frelse. Jesajaprofetiene handler både om fortiden, Gud som ble menneske for å frelse oss, men også om vår nåtid, og om vår framtid. Også vi kan erfare helbredelse, lindring, oppreining og frelse.

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Det er Johannes som sender sine disipler med dette spørsmålet til Jesus. Profetier er ikke alltid lette å forstå, og sjelden entydige. Også Johannes som hadde døpt Jesus, og sett himmelen åpen seg over han, lurte på om Jesus var den man ventet på, eller om han var enda en forløper for Messias, som han selv.

Og det som er fascinerende er å se Jesus sitt svar. Han henviser til det som skjer. Fortell Johannes hva dere hører og ser. Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke vender seg bort fra meg.» (Matt 11, 5-6) Han viser til en forandring.
Og det samme ser vi i Jesajateksten. Guds frelse er knyttet til forandring. Blinde skal se, døve skal høre, lamme skal gå, ørken skal bli frodig land, der rovdyrene har herjet skal det være hvile og fred.

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Er det vårt spørsmål til Jesus? Den som kaller seg en kristen, skal egentlig ikke behøve å stille dette spørsmålet. For vi tror jo at Jesus er den lovede frelser. Det er ingen annen å vente på. Det eneste vi venter på er hans gjenkomst. Men likevel er spørsmålet godt å ha med seg. For det bærer noe med seg, som vi sjelden snakker om. Forventninger til Gud. Når Jesaja snakker om Guds frelse, så profeterer han forandring. Når Jesus skal svare på om han er den lovede frelser, så viser han til forandringer som Johannes sine disipler kan se og høre.

Har vi forventninger til Gud? Og lever vi som bekjenner troen slik, at mennesker kan ha tro på at troen fører til forandring? Er troens liv, slik vi lever det, et liv som skaper helbredelse der lidelsen råder, som skaper kilder og liv når mennesker vandrer i sin livs ørken, trygghet der villdyrene herjer. Og stoler vi på, tror vi på, at det ikke er vi, men Herren som skaper alt dette.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

TRO, 20.søndag etter pinse, 2. rekke

Lesetekster: Hebr 11, 1-4.7-10 og Joh 9, 1-7.35-38

Det står skrevet i 1. mosebok i det 9. kapittel.

8 Så sa Gud til Noah og sønnene hans: 9 «Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres 10 og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. 11 Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.»
12 Og Gud sa:
«Dette er tegnet på pakten jeg oppretter
mellom meg og dere
og hver levende skapning som er hos dere,
for de kommende ætter i alle tider:
13 Jeg setter min bue i skyene;
og den skal være et tegn på pakten
mellom meg og jorden.
14 Når jeg samler skyer over jorden,
og buen blir synlig i skyene,
15 da vil jeg komme i hu den pakt
som er mellom meg og dere
og hver levende skapning.
Aldri mer skal vannet bli
til en storflom som ødelegger alt liv.
16 Buen skal komme i skyene;
jeg skal se den og minnes
den pakten som alltid skal bestå
mellom Gud og hver levende skapning,
alt som lever på jorden.»
17 Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»

Slik lyder Herrens Ord

Dagens tekster handler dypest sett om tro. Noah blir reddet fordi han trodde og var lydig. Teksten fra Hebreerne handler om troen som gir sikkerhet for det som håpes og visshet om ting vi ikke ser. Og både Noah og Abraham trekkes fram som troseksempler. Og teksten fra Johannesevangeliet blir et under opptakten til spørsmålet: Tror du på Menneskesønnen?

Det handler om tro, samtidig som den delen av Noahberetningen som trekkes fram som prekentekst denne søndagen kanskje nettopp er egnet til å skape tvil, eller hvertfall virke forstyrrende på troen.

For Noahberetningen handler jo om en Gud som vil utslette verden. Og etter utslettelsen inngår han en ensidig pakt med menneskene der han lover å aldri mer skal alt som lever utslettes av vannflommer. For meg er begge deler i det minste trosforstyrrende, hvis vi skal lese teksten bokstavlig.

For hvem vil bøye kne, og med glede og kjærlighet tilbe en Gud som har utslettet hele verden? Og er det ikke vitterlig sånn at selv om vannflommer aldri siden har utslettet hele verden, så tar naturkatastrofer fortsatt liv i tusentall.

Naturkatastrofer har drept mennesker jevnt gjennom hele menneskehetens historie, også i vår tid. Mest omfattende og mest kjent er trolig tsunamien i 2004 der man mener at ca 300 000 mennesker døde, og 1, 4 millioner ble hjemløse. var det bare den totale utslettelse Gud ville beskytte oss mot?

Innledningsvis så sang vi Petter Dass sin bombastiske tekst: Gud er Gud om alle mann var døde. Gud er Gud om alle land lå øde. Og det er sant hvis Gud er fra evighet til evighet. Men vil vår Gud beskytte oss lever i tiden og på jorden, mot en framtid der alle mann er døde og alle land ligger øde?

Jeg tenker at et sentralt spørsmål for å komme til rette med dette er hvordan vi leser vår bibel. Kan beretningen om Noah leses bokstavlig? Mitt svar på det er nei. De tolv første kapitlene i 1. mosebok er myter, der forfatterne spenner opp en historie som skal gi svar på en del av de grunnleggende spørsmålene og noen mer kuriøse ting ved vår eksistens. Hvordan ble verden til, hvordan kom ondskapen inn i verden, hvordan ble det flere språk. Og svarene som gis er gode. Gud skapte verden, men ikke nødvendigvis på seks dager. Ondskapen kom i verden fordi mennesket velger å være ulydige mot Gud, men det var ikke noe tre og hage involvert. Noah fortellingen minner sterkt om liknende historier vi kjenner fra det samme området. Fortellingen om en storflom, en mann som blir advart av gudene, bygger en båt og redder seg selv og andre levende arter. Fortellingen finnes i ulike varianter, men dette korte risset av handling går igjen i alle historiene. Så har 1. mosebok sin forfattere lagd sin variant av denne historien, og tolket den inn i sine teologiske rammeverk.

Luther angir et godt prinsipp for hvordan man skal lese sin Bibel. Han sier at Kristus er sentrum, og alt som driver til Kristus i skriften er viktig, alt som ikke gjør det, er ikke viktig.

Og i Noah fortellingen så er det ting som driver til Kristus, og som også vi kan holde for sant. Noahfortellingen fastholder den sannhet at menneskets ondskap skaper avstand til Gud. Slik er det også med vår ondskap. Det onde vi gjør det skaper avstand til Gud. Og i Noah fortellingen så blir Noah og hans slekt frelst ved Guds inngripen. Det er Gud som ber Noah bygge og fylle arken. Og Noah velger å ha tillit til Guds Ord, han velger å tro Guds Ord, og blir berget.

Så hvor er Kristus? Jeg tenker at Noah kan forstås som en slags forløper for Kristus. For vår Noah, han bygger ikke båt for å redde oss. han velger å bli en del av vår verden, bli menneske som oss, han gir oss det gode forbildet, og han velger å sone straffen for våre synder. Noah fortellingens vannflom forteller om Guds vrede over synden. Kristus på korset forteller oss om Guds vrede over synden.

Så hvor er arken i dag? – Kjære menighet, dere sitter i arken. I kirkeskipet. For dette er troens felleskap. En av flere tusen arker der mennesker samles denne søndagen, for å holde fast på himmelkursen. Kirkeskipet står på samme sted i bygda år etter år, generasjoner etter generasjoner, og minner oss om at egentlig er vi på vei til et annet sted, og på den skuta er Kristus skipper.

Å tro er et vågesprang. Jeg har ikke sett Kristus oppstanden med mitt fysiske øye, men ”troens øye ser det”. Troen er et sant guds under, gitt oss av Gud. Og troen gjør at vi tørr å tro det ingen kan se, og stole på det ingen vet. At Kristus er oppstanden, og at vi er hans frelste barn på vei til himmelen. Det gir trygghet og håp, også i nød og fare.

Men det er ikke slik at troen er en forsikring mot ulykker og nød. Tsunamien skilte ikke mellom kristne og hedninger. Og om den hadde gjort det, så hadde det nesten vært verre. For vi tror jo på en Gud som elsker alle mennesker. Kristne, som andre, kan oppleve lidelse, nød, skuffelse, sykdom og vanskelige tider. Men den kristne vil midt oppi sin lidelse, sin sykdom og sin nød vite at det finnes en Gud som bryr seg. Det finnes en Gud som har stilt seg på det godes side, og som er i kamp med ondskapen, og som kaller mennesker til å møte menneskenes lidelse, nød, frykt og sykdom.
Det er en vesentlig forskjell på kirken og arken. Døra til arken ble lukket, og ned strømmet regnet. De som ikke var på innsiden, de druknet. Døra til vår ark er fortsatt åpen. Og vi som er kalt til å høre til her skal fortsatt bevege oss ut i verden, til der menneskene som Gud elsker lever og virker, for å fortelle om den gud som elsker oss. Vi skal bevege oss ut av arken til de menneskene som lider, som frykter, som trenger en neste som kan være til stede. Og i vår ark er det plass til flere, mange flere, som vil komme og smake på troens frukter: Håp for evigheten, og kjærlighet til Gud og nesten.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Bots- og bededag

Prekenstekst: Jesaja 59, 1-4.8-9

Lesetekst Galaterne 5 16-24 og Matteus 3, 7-12

Kjære menighet!

Det er Bots- og bededag. Og vi kalles denne søndagen til å grunne over våre synder, sørge over våre synder og bekjenne våre synder. For på den måten å se Guds nåde mot oss. For den som dømmer synderen nådeløst dømmer seg selv. Men den som ikke ser sin egen synd, gjør Guds nåde liten.

nåde og synd

Jeg ønsker meg en kirke som kjennetegnes nettopp ved nåden. Jeg ønsker meg en kirke der nåden preger menighetslivet, at vi kan være nådefulle mot hverandre. Jeg ønsker meg en kirke som lokalmiljøet opp fatter som et nådens sted. Og jeg ønsker meg en kirke som når ut i verden med det glade budskapet om at Gud har vist oss syndere nåde.

Men skal budskapet om nåde ha kraft, skal det bli forstått, ja skal det i det hele tatt ha mening, så må vi også snakke sant om synden. For hvis synden minimeres, bortforklares eller ties om, da har heller ikke budskapet om nåde noen kraft. For det er når vi ser synden i all sin gru, at budskapet om nåde får mening. Det er når vi ser våre egne løgner, halvsannheter, de vi har krenket, vår gudsforakt, vår onde tunge, vår gjerrighet og vårt begjær etter det som ikke var vårt – for å nevne noe – at vi ser at vi trenger nåde.

verden

Bots- og bededag er en lite trendy dag. Budskapet om erkjennelse, bekjennelse og omvendelse er ikke tiden melodi. Og jeg tror kanskje aldri det har vært et moderne budskap. Men samtidig så synes jeg vi ser tegn i vår tid som viser at hvertfall på noen områder er vi åpne for denne dagens budskap; for eksempel har vår tid en større erkjennelse av at vår livsstil fører til miljøødeleggelser enn noen generasjon før oss.

Og vi lever i en tid der miljøødeleggelsen står på dagsorden. Og hvertfall i vårt land, så aksepterer de fleste av oss den overveldende forskningen som slår fast at verden er på vei mot en miljøkatastrofe. Vi er i ferd med å erkjenne vår synd mot vår Skaper, vi er klar for å bekjenne, og vi står foran en livsstilsendring som i praksis er en omvendelse. Og jeg vil mene det hviler et stort ansvar på de politikere og de få forskerne som fortsatt roper at vi ikke vet nok, at vi ikke behøver å legge om livsstilen enda, at det kanskje ikke er så farlig, alternativt at dette bare er naturlige svingninger som vi ikke kan gjøre noe med. For mens vi her opp i vårt rike hjørne av verden trolig vil klare oss gjennom de endringene som ligger foran oss, så finnes det mennesker i vår verden som ser sitt land synke i havet, som allerede lever i fattigdom, og som pga hyppigere naturkatastrofer vil kastes ned i en enda dypere fattigdom. Og for noen av dem vil det bety den visse død. Hvis ikke vi i den rike verden er villig til å legge om vår livsstil radikalt, så vil millioner av mennesker tvinges på flukt, millioner vil oppleve mer sykdom, millioner vil oppleve større fattigdom, millioner vil oppleve mer nød, trengsel og smerte. Profeten Jesaja sine ord: Hendene deres er tilsølt med blod og fingrene flekket med skyld, er sant om oss. Vi står med verdens fattige sitt blod på våre hender.

Men så er det altså noen som finner det passelig å slå tvil om katastrofens realitet, eller om det er noen vits å endre kurs, for kanskje det ikke hjelper likevel. Og i et åpent og demokratisk samfunn skal vi sette pris på den frie ytring. Men vi behøver ikke omfavne en hver mindretallsmening som en kjær sannhet. Jeg er redd at det disse ytringene fører til er en klassisk taktikk fra djevelen når mennesker begynner å erkjenne sin synd.

Han skaper tvil. Har Gud virkelig sagt… Det er djevelens ord fra Paradis. Tvil om det de fleste forskere regner som et faktum: at vi er på vei mot en miljømessig katastrofe. Til det vil jeg spørre tilbake: Har du mer kompetanse på miljø og klima enn FNs forskerpanel. Og jeg vil spørre: Vet du bedre enn menneskene på Tuvalu, om havet holder på å sluke deres land eller ikke? Tvil om det virkelig er så ille: Det kan da ikke være millioner som rammes? Til det vil jeg spørre tilbake: Hvis din livsstil tok fra et – kun et – annet menneske hans land, hans liv, hans helse, hans familie – kunne du leve med det? Eller er det kanskje sånn at katastrofens kompleksitet og enorme omfang gjør den mer upersonlig enn om det bare var et eller noen få mennesker vi måtte se i øynene når vi skal forsvare oss. Og når tvilen er blitt tilstrekkelig stor så slår han til med: Er det egentlig så nøye. Kanskje det ikke er synd likevel, kanskje jeg bare kan fortsette som før, uten denne ubehagelige erkjennelsen, uten den pinlige bekjennelsen, og uten alle de endringer som omvendelsen vil kreve. Kanskje jeg kan fortsette å spise frukten som slangen har vist meg, det smaker jo så godt. Så blir det sant som profeten Jesaja sier: leppene taler løgn, og tungen mumler svikefulle ord. Ingen stevner en annen med rette, og ingen fører sak på ærlig vis. De stoler på tomhet og taler løgn, de unnfanger urett og føder løgn. Vårt oppdrag som jordens forvaltere er ikke begrenset til vår egen hage, til vårt eget lokalsamfunn. Vi er politiske mennesker som velger politiske ledere. Og våre ledere agerer i et verdenssamfunn som er blitt mindre og mindre. Verdens ledere kan ikke lenger skylde på kunnskapsløshet. De vet. Men de vet også at de er ansatt på kontrakt, en kontrakt som er slutt hver gang det er valg. Derfor er det viktig at vi som kristne borgere er tydelige på våre krav til våre ledere. Vi vil at dere skal gjøre alt dere kan for å stoppe klimaendringene, og vi vet at det vil koste, men vi er villige til å betale prisen.

11 av våre biskoper skal delta på Kirkens Nødhjelp sin klimaseilas til København for å kreve et godt miljøresultat. Og miljøvern er stadig et tema i vår kirke. Jeg synes vi skal være stolte av at kirken er en tydelig og radikal røst i disse sakene. For en kirke som vil være Kristi lemmer i verden, kan ikke annet enn å stille seg på de svake, de marginaliserte, de fattige og de undertrykte i verdenssamfunnet sin side.

Det nære

Men å være en tydelig røst om hvordan verden burde styres er ingen motsetning til også være en tydelig røst på det som gjelder de nære relasjoner. Og jeg skal innrømme at det som prest kan være makeligere fra denne prekenstolen å preke om verdens nød, enn den synden som lever og florere i mitt eget liv, i menighetens liv, i lokalsamfunnet. Selv om alle ordinære høymesser begynner med at vi bekjenner at vi er syndige mennesker, så virker det som vi har en forlegenhet knyttet til å snakke om de konkrete synder.

Og samtidig har vi som kristen kirke en kjempeutfordring når vi skal snakke sant om synden. For hvor ofte er ikke kirken blitt beskyldt for å være en gjeng med moralister, bedrevitere, fordømmende mennesker som ser ned på andre. Og jeg tror de fleste kirkegjengere og ansatte i kirken føler at dette er en urimelig, ja direkte usann beskrivelse av kirken, slik vi opplever den. Men samme hvordan vi opplever kirken og vårt fellesskap, så kommer vi ikke unna at det finnes nok av andre som opplever kirken – eller skal vi si – opplever oss slik. Hvorfor der det sånn?

Først av alt tror jeg det sier noe om den motstand som oppstår når noen fastholder rett og galt, ikke bare som noe vi velger selv, men som et gudegitt skille, som et skille som gjelder alle. For når det påpekes at noe er rett og noe er galt, så vet hver og en med seg selv at dette rammer også meg.

For det andre tror jeg at det skyldes at denne motsanden gjelder ikke bare alle andre, den gjelder også oss. Den gjelder innad i menigheten og hver enkelt kristen. Vi har en motstand i oss til å erkjenne vår egen synd. Slangens ord: Har Gud virkelig sagt… lever i beste velgående også i våre liv.

Derfor har vi kanskje ofte snakket om synd som noe som gjelder andre mer enn oss. Og vi har kanskje ofte hatt et fokus på synder som vi ikke selv sliter med. Jeg har lite tro på at kirken og vi kristne skal gå rundt og peke på alle andres synder. Vi må ha fokus på egen synder. Vi må erkjenne, bekjenne og omvende oss fra våre egne synder.

I stede for å irriterer deg over naboens synder, så skal du sørge over dine egne synder. I stede for å være lovens nidkjære vokter ovenfor dine egne barn, venner eller bekjente, så hold loven opp som et speil for deg selv.

Hvordan lever du ditt liv? Hvilke av budene er din akillishæl? Hva er det som stadig er en fristelse for deg? Hvor er det du faller gang på gang? Hvilke synder var det Jesus bar til korset for deg?

For dine synder er ikke diffuse, de er konkrete. Så konkrete at du burde kunne sette ord på dem. Dine synder har krenket andre mennesker, de har ført til at du hevdet deg på bekostning av andre, de har fratatt Gud ære og tilbedelse, og sakte, men sikkert bryter de ned din selvrespekt, din ære, ditt gode navn og rykte. Hvordan forvalter du alt Gud har gitt deg? Din kropp, dine evner, din tid, dine penger, dine evner? Og hvem ga du æren for dine seire – fikk Gud æren? Og hvem ga du ansvaret for dine nederlag – fikk din neste det ansvaret?

Guds vrede

Det gamle testamentet er tydelig på at Gud vil straffe folkets synder. Og hadde vi lest videre i kapittel 59, så hadde vi kommet til det 18. verset, der det står: Han gjengjelder folk etter det de har gjort, med harme mot uvenner, hevn over fiender, selv mot fjerne kyster gjør han gjengjeld. I møte med ondskapen er Gud det godes kriger, for han er det gode og det sanne sitt opphav. Guds oppgjør og straff over ondskapen profiteres gjennom hele det gamle testamentet. Og det er en profeti som er oppfylt for den som tror på en korsfestet Kristus.

Korset har mange perspektiver. Og korset kan ikke forstås på en formel. Men et vesentlig perspektiv ved korset er at det også er Guds vredesdom over synden.

og Guds nåde

Men i stede for å straffe synderen, velger Gud å bære straffen selv. Ved å bli menneske, bli pint under Pontius Pilatus og bli korsfestet. Jesus er offeret for alle verdens synder. Jesus hang på korset for min synd. Jesus hang på korset fro din synd. Og ved hans oppstandelse så ser vi at Jesu ord på korset – det er fullbragt – er sant.

Den som kjenner sin synd, vet også hvor avhengig man er av Guds nåde. Den som kjenner sin synd, kjenner ingen rett til å fordømme andre. Den som kjenner sin synd, vet at nåden er det man trenger. Derfor skal vårt vitnesbyrd være et vitnesbyrd om nåden, nåden som vi selv trengte og som vi har erfart.

Bekjennelse og omvendelse

Synden er en uutslettelig del av våre menneskeliv. Så lenge vi lever vil det finnes synd i våre liv. Det er et faktum som kan føre til kynisk resignasjon. Jeg er synder – tilgi meg Herre! Men hvis det er vår innstilling som når vi ikke langt. En slik innstilling burde være umulig for den som har erkjent sin synd. Den som virkelig ser hva synden bryter ned, kan ikke la vær å prøve å bekjempe sin egen synd. For vi er kalt til noe langt mer enn å innse fakta. Vi er kalt til å vokse i helliggjørelse. I dåpen ble vi Guds hellige folk, og vi fikk den hellige ånd. Og ånden skal veilede oss til et hellig liv. Et liv som grener på vintreet, et liv som Kristi lemmer i verden. Vi er kalt til å bekjenne vår synd, og til omvendelse.

For de fleste av oss, så er det nok sånn at det er gjerne en synd som vi stadig sliter med. Vi har et ”svakt punkt” som vi gjerne kaller det. Et sted i liv, en utfordring, der vi stadig vekk trår feil. Og ofte så vokser denne synden seg så stor at den skygger for andre synder i vårt liv. Men det er greit, det er menneskelig. Vi klarer ikke å jobbe med alt hele tiden. Derfor skal du ta tak i det som er din hovedutfordring. Den synden som du stadig sliter med. Der hvor du stadig trår feil. Og når eller hvis du klarer å slutte å stadig begå denne synden, så skal du få kjenne på en stolthet og glede og takknemlighet til Gud – som jobber med deg ved sin Hellige Ånd. Og når denne store synden, som du synes har fylt hele synsranden er lagt til side, så vil du se nye felt som du kan jobbe med.

Og ut fra erfaring og Bibelen, så vil jeg si at det kun er en god måte å ta tak i det som er synd i ditt liv. Og det er å bekjenne dine synder. Når du ber for deg selv, så skal du slutte å bruke runde og vage formuleringer som ”Herre du ser det som er vanskelig for meg”, eller” Herre, du som kjenner meg, tilgi meg alle mine synder”. Vær konkret. Sett ord på dine synder. Gud kjenner dem allerede, du kan ikke skjule dine synder for ham. Det er oss selv vi prøver å lure når vi pakker våre synder inn i runde og vage formuleringer. Hvis det er pengebegjær, misunnelse, baktalelse, banning, en spesiell person, eller avguder, eller hav det måtte være – så vær konkret. Ikke lur deg selv. Vær konkret.

Også skulle jeg ønske at flere i vår menighet så verdien av å skrifte. Skriftemålet er en skatt som også vår kirke eier, men som alt for få av kirkens medlemmer velger å benytte. Og dette er en personlig erfaring. Å gå til en prest for å skrifte er det verste og det beste jeg gjør. Jeg gruer meg hver gang, for nettopp i skriftemålet så blir syndene konkrete. Uten unnskyldninger og utenomsnakk så får jeg sette ord på de synder som plager min samvittighet. De som tar hele utsikten, de som bryter ned min frimodighet som kristen. Og på Guds vegne sitter det et menneske og lytter. Spør når det trengs, hjelper meg til å se muligheter for å bryte med mine destruktive mønstre, og til slutt: legger han hånda på mitt hode og på Guds vegne tilsier meg alle mine synders nådige tilgivelse.

Og gang etter gang har jeg komet tilbake med de samme syndene. Og jeg har fått erfare at Guds nåde er tålmodig, ja mer enn tålmodig den er uendelig. Og jeg har fått erfare at skriftemålets vei, bekjennelsens vei, også var veien til seier over synd, til helliggjørelse. Og det har gitt meg frimodighet til å ta tak i andre deler av livet der synden har fått boltre seg.

Vi bærer med oss en motstand for å snakke helt sant om våre liv. Men skriftemålets erfaring er at Gud tåler sannheten om mitt liv. Ja, han kjente den lenge før jeg kom for å skrifte. Men i skriftemålet får jeg innenfor en trygg ramme av absolutt taushetsplikt, erfare hvor viktig det er å snakk sant om min egen synd, og jeg får erfare at i møte med en angrende synder, finnes det kun en måte som Gud reagere: med tilgivelse.

For den som kjenner sin synd vet at han trenger Guds nåde. Og synderen møter ikke dom og straff hos Gud, men nåde og en ny start.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen