 |
| Altertavlen i Hamar domkirke. Malt av Henrik Sørensen i 1954. Fra venstre: Verdensmisèren, Den oppstandne Kristus, Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse |
Tekster: Markus 7,31-37, Salme 40,2-6, Romerne 8,19-23
Kjære menighet!
Noen ganger er det viktige detaljer i en bibeltekst som vi ikke umiddelbart legger merke til.
Jeg vil tro at det som dere husker best fra dagens evanglielesning er at det skjedden en helbredelse. Det er det som er spektakulære i teksten.
Men før Markus forteller HVA som skjer, så forteller han HVOR det skjer. Og det er ikke uvesentlig, for i denne teksten – kjære menighet - befinner Jesus seg «på feil sie ta Mjøsa» - eller hvertfall Genesaretsjøen. Han er i Dekapolislandet.
Det lett for oss som er på denne siden å vite hva som er rett og feil side av Mjøsa. Domprostiet er selvsagt på Mjøsas solside, mens Gjøvik og Toten må være skyggelandet.
Men hører vi på Vazelina, så kjenner vi historien om han som lengtet «hjemmat til Toten. Ætter ti år som Brummendøl» på «feil sie ta Mjøsa».
Den riktige siden er som regel den siden vi selv befinner oss på. Feil side er der de andre bor. Diskusjonen om hva som er «feil sie ta Mjøsa» er en nokså ufarlig og sikkert humoristisk utslag av en dypt menneskelig vane – at vi deler verden i DE og VI. Våre VI er ofte de som likner på oss selv. Og vi har ofte en forståelse av det VI som vi selv tilhører som det normale og det gode. Mens de andre er motsatsen av oss
Slik var det også på Jesu tid.
På vestsiden av Genesaretsjøen lå Galilea, hjemtraktene til Jesus og hovedsakelig et jødiske område. Men i dagens evangelietekst så befinner Jesus seg i Dekapolis-landet som lå på østsiden. Det var et område dominert av gresk-romersk kultur og med en hovedsakelig ikke-jødisk befolkning.
Jesus er en fremmed, hvertfall en minoritet i det landskapet han nå befinner seg. Den jødiske rabbien er i hedningenes land. Han er på «feil side ta Mjøsa».
Den syrisk fønikiske kvinnen
Jesus har ikke kommet hit ved en feil. Uten å bli for detaljert på geografien, så har han vært i hedningenes land en stund når vi kommer til vår fortelling i Markusevangeliet. Rett før den fortellingen vi leste i dag så har Jesus møtt en syrisk-fønikisk kvinne. Markus gjør det svært tydelig at hun ikke tilhører det jødiske folket. Hun kommer til Jesus fordi datteren hadde en uren ånd. Og hun ber ham om hjelp. Og historien som følger stiller Jesus i et meget usympatisk lys.
For Jesus sier: «La først barna bli mette. For det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.»
Det er harde ord. Det jødiske folket er barna ved bordet. Hun og datteren befinner seg utenfor, der er hunder. Men kvinnen gir seg ikke: «Herre, også hundene under bordet spiser smulene etter barna.»
For en kvinne og for et mot. Dette er den eneste Jesus-ortellingen jeg kjenner der ikke Jesus er helten min. Helten må være hun som insisterer på at Guds godhet må være uten grenser. Og datteren blir løst fra de onde åndene.
Guds kjærlighet på vandring
Og så, rett etterpå, kommer vår fortelling, der Jesus fortsatt er i et landområde dominert av hedninger.
Vi tenker nok ofte at det først er med er med misjonsbefalingen av evangeliet legger ut på vandring, men i evangeliene så ser vi at allerede med Jesus så legger Guds kjærlighet ut på vandring for å nå nye folkeslag.
Og det er en bevegelse vi skal være takknemlige for. For det er denne grensesprengende bevegelsen fra det ene folket til de mange folk, fra en kultur til stadig nye kulturer, fra et språk til mange språk, som en gang bragte evangeliet til både rett og feil sie ta Mjøsa.
Kan vi tro på under?
Men selv om stedet er viktig i dagens fortelling, så skal vi ikke underslå det som faktisk skjer i dagens evangelietekst. Og da kommer spørsmål som: Hvordan skal vi forholde oss til Bibelens underberetninger? Kan vi i 2026 håpe på under? Gir det mening å be om dem?
I dagens tekst så fører de en mann til Jesus. Han er døv og har vondt for å tale. De ber Jesus legge hånden på ham. Vi får ikke vite hva mannen heter. Vi hører heller ikke hans egen stemme før helbredelsen. Det er andre som fører ham fram og ber på hans vegne.
Men Jesus gjør ikke helbredelsen til en offentlig maktdemonstrasjon. Det står at «Jesus tok han med seg bort fra mengden». Vi må anta at det var rom for mannen til å både protestere og gå bort fra Jesus. Men han blir, og Jesus stikker fingrene i ørene hans. Han tar spytt og berører tungen hans. Han løfter blikket mot himmelen.
Og så står det at Jesus sukker.
Skapningen som sukker
Og i dag er det verdt å stoppe opp ved dette lille ordet. For det samme ordet hørte vi i Paulus sitt brev til romerne. Der er det ikke Jesus som sukker, men Paulus skriver at hele skapningen sukker og stønner som i fødselsrier. Og ikke bare skapningen – også «vi som har fått Ånden» sier Paulus - altså vi kristne - sukker med oss selv mens vi lengter etter at kroppen og livet skal settes fri.
Det Paulus setter ord på her er en dobbelhet til verden som vi kristne bærer med oss. Skapningen er god, men den er forgjengelig. Livet har potensiale for mye godt, men det er sårbart. Vi blir syke. Vi mister mennesker vi er glad i. Kropper og krefter brytes ned av alderdom, av sykdom, av slit, av ulykker. Og det er ofte så urettferdig det som skjer. Og det er ikke sant at det er en mening med det. Veldig mye av verdens nød og elendighet er faktisk helt meningsløs.
Underet
Men midt i denne forgjengelige verden, som sukker, så møter Jesus denne mannen med et under.
«Effata!» «Lukk deg opp!» sier Jesus. Og mannen blir helbredet.
Og kanskje kunne mannen gjort ordene vi hørte fra Salme 40 til sine:
«Jeg ventet og håpet på Herren.
Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.»
Og kanksje er det noen her som kan si akkurat det samme:
«Jeg ventet og håpet på Herren.
Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.»
En Gud som bryr seg
For kjære menighet!
Vi tror på en Gud som bryr seg. En Gud som hører. En Gud som handler i historien. En Gud som setter føtter på fjell. Bønn er ikke egen-terapi, eller samtale med en usynelig venn. Bønn er en henvendelse til en Gud vi forventer at hører. Kanskje han ikke handler, eller handler anderledes enn vi håpet, men vi forventer at Gud hører våre bønner.
Men det skapte er «underlagt forgjengeligheten» som Paulus skriver, og det «sukker og stønner». Og som en motkur mot religiøst svermeri som lover helbredelse og undrer så skriver Paulus: «Også vi som har fått Ånden, … sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.».
Men selv med denne nøkternheten, så er det ingen grunn til å late som om kristne mennesker ikke håper og ber om at Gud skal gripe inn.
Det gjør vi.
Vi håper. Vi ber. Vi tenner lys. Vi legger navn og liv fram for Gud. Noen ganger opplever vi at det skjer noe vi nesten ikke våget å håpe på. Andre ganger er Gud taus.
Begge deler hører til det kristne livet. I møte med Bibelens underfortellinger så er det greit å huske at vi fortsatt er på «feil sie ta» evigheten.
 |
| Verdensmisèren |
Kall til tjeneste
Kjære menighet!
Til venstre for den oppstandne Kristus her fremme i Hamar domkirke så har Henrik Sørensen malt «verdens-miseren». Det er en angstfylt mor, og hennes barn strekker hendene mot henne. Jeg tror barnet gråter, og det strekker seg for å få trøst.
Er det krig, nød eller sykdom som plager dem? Jeg tenker det er opp til øyet som ser, eller den tolkningen som vårt eget liv og vår egen tid trenger. Men samme hva slags lidelse denne moren og barnet opplever, så står korset der som en påminnelse om Guds tilstedeværelse i menneskelig lidelse.
Og for oss som tror på den treeninge Guds tilstedeværelse i vår verden, så er det korset også en kall.
Når det virker som Gud er taus i menneskers nød – også sykdom, så er det kanskje fordi vi er tause.
Når det virker som Gud ikke bryr seg, så er det kanskje fordi vi blir sittende stille når vi skulle gått.
Ingen kan gjøre alt, men i møte med verdens nød, også sykdom så er vi kalt til å være Guds hender, føtter og munn i verden. Og når vi skal tolke det kallet så tenker jeg vi kan la oss inspirere av legekunstens far Hippokrates som tillegges ordene: Stundom helbrede, ofte lindre, alltid trøste.
Etterpå – på vei mot nattverdbordet, så skal vi synge salmen «Jeg tror på jorden forvandling». I denne salmen så løftes fram det kristne håpet om at alt en gang skal bli annerledes. Men før vi kommer dit - til stedet der alt er anderledes - så skal vi leve - her – i denne verden.
Riktignok i en verden som sukker, men det er også en verden der kjærligheten lever, der nåden kan få plass, en verden der gudskreftene virker, en verden der vi kalles til å tjene hverandre, og lindre hverandres smerte. En verden der vi stundom kan helbrede, ofte lindre og alltid trøste.
Derfor slutter ikke salmen i himmel-lengting, men i nyskapelsen som starter her:
Jeg flykter ikke fra verden.
Blant jordens minste små,
der finner jeg den fremtid
som jeg vil vente på.
Ja, jorden skal forvandles,
dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus
skal gjøre verden ny.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar