2. søndag i fasten 2021, Utegudstjeneste på kirkebakken utenfor Skedsmo kirke

Gudstjeneste rundt bålpanna på kirkebakken foran Skedsmo kirke.
Foto Elisabeth Kristiansen. 

Evangelietekst Lukas 7, 36-50

Kjære menighet

I denne gudstjenesten har vi valgt blant superkjendisene i salmeverden. Vi har allerede sunget Amazing grace, som ble skrevet av John Newton, som i denne salmen lovpriser nåden, som reddet selv han, som hadde livnært seg på slavetrafikk.

Og til slutt i dag skal vi synge den norske salmen Navnet Jesus. Den ble skrevet av den norske frelsesoffiseren David Welander i 1923. Og gjennom Frelsesarmeen, frikirkeligheten og misjonsorganisasjonene har den vandret ut i verden. Og mange mener det er den norske salmeteksten som er oversatt til flest språk, og vi finner den også i vår Salmebok.

Begge disse superkjendisene i salmeverden peker på tre kjerneord i vår kristne tro, som vi også finner i dagens bibeltekst: synd – nåde - glede

Kjære menighet!

La oss dukke litt ned i dagens tekst. Den første vi møter i teksten er fariseeren Simon som har invitert Jesus til sitt hus. Og Simon – som en sterkt troende mann er nok nysgjerrig på hvem Jesus er. Teksten tyder på at Simon lurer på om Jesus er en profet. Men samtidig er det også mye som tyder på at Simon nok har hatt sine reservasjoner mot Jesus også.

Han har ikke tilbudt Jesus vann til å vaske føttene, han har ikke gitt han et velkomstkyss eller salvet Jesu hode med olje.

Og som motsats til Simon finner vi den navnløse kvinnen som i følge Lukas lever et syndefullt liv. Hun står ved Jesu føtter og gråter, og hun lager en sosial skandale. For mens Simon hadde droppet både vaskevannet, velkomstkysset og oljen, så kysser hun Jesu føtter, tørker dem med håret sitt. kysser dem og smører dem med en kostbar salve. Det var på ingen måte vanlig eller akseptert at en kvinne oppfører seg på denne måten. Det er ikke sånn at evangeliet her forteller oss om en fremmed skikk som vi skal lære om. Nei, situasjonen er skandalløs.

Men hvorfor gråter hun. Er det skam? Er det sorg? Liknelsen Jesus forteller tolker også hennes tårer og handlinger. Det er ikke skam, det er ikke sorg, det er glede, takknemlighet over tilgivelsen. Det må ha skjedd et møte mellom henne og Jesus som evangeliet ikke forteller om. Kanskje et personlig møte, eller kanskje har det holdt for henne å høre Jesu forkynnelse. Men møtet har gitt henne en møte med Guds nåde.

Simon ser en syndefull kvinne. Men Jesus ser et Guds barn som er tilgitt. Simon ser en som hører til utenfor det gode religiøse selskap, Jesus ser en som har blitt møtt med en Amazing grace, hun er ikke lenger utenfor, men innenfor.

Kjære menighet!

Hva skjer videre med fariseeren Simon? Tar han poenget i Jesu liknelse?  

Denne historien har en åpen slutt. Det står ingen ting i Lukasevangeliet om hva Simon gjør i fortsettelsen. 

Lar han seg overbevise av Jesu liknelse? Av kjærligheten han ser hos denne kvinnen? Av Jesus autoritet når han sier til kvinnen «Din tro har frelst deg». Eller blir han provosert?

Det er faste, vi er på vei mot påsken. Hvor er Simon når vi kommer til langfredag? Er han blant de som gråter ved korset? Eller er han en av de ser Jesus på korset og sier «Andre har han frelst,… la ham nå frelse seg selv…»

Kjære menighet

Denne teksten handler også om oss. Som kristent fellesskap – og som enkeltkristne. Likner vi mest på den navnløse kvinnen eller fariseeren Simon.

Likner vi på kvinnen som er villig til å være en sosial skandale for å uttrykke sin kjærlighet til Jesus.

Eller likner vi mer på fariseeren Simon sin lunkne interesse.

Kjære menighet

På vårt beste må vi håpe at vi som felleskap og enkeltkristne likner kvinnen som ikke kan holde sin kjærlighet tilbake. At vi er blant dem som i kjærlighet til han som tilga oss våre synder også søker, elsker og inkluderer de som er utenfor. At vi er et gledens fellesskap som alltid har plass til flere.

På sitt dårligste kan kirken - og vi kristne - alltid fristes til å være blant de lunkne. Vi blir voktere av god moral og det sosialt akseptable.

Kjære medkristne, som troende er det en kontinuerlig fare for at vi skal bli religiøst selvgode – at vi begynner å stole på vår egen fromhet eller gjerninger. At den snikende tanken om at det vi gjør - som å møte opp på gudstjeneste selv under en pandemi, våre bønner og vår frivillighet - gjør at vi fortjener Guds nåde.  Den snikende følelsen av at vi er innenfor, og noen andre er utenfor. Men når vi merker sånne tendenser så skal vi huske at vi - som Simon - har et valg.

Slutten på historien om Simon er åpen. Og slutten på vår historie er også åpen.

Simon – og vi - har muligheten til å si: Herre, tilgi meg.

Kjære menighet

Det er faste. Fastetiden er tid for selvransakelse, det er tid for å søke Guds vilje. Det tid for å la religiøs selvgodhet dø. Det tid for å huske at nåden har vi fått, ikke fortjent. Og alt vi kan gi videre er troen på ufortjent nåde.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Skjærtorsdag 2015, Skedsmo kirke

Nattverden, fra altertavlen i Skedsmo kirke. Her kan du lese mer om Skedsmo kirke.

Lesetekster: Jeremia 31, 31-34 og Hebreerne 10, 19, 25

Det står skrevet hos evangelisten Lukas

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.»  Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»  Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.»  På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet

Skjærtorsdag er dagen da Jesus for siste gang, før sin død, underviser disiplene. Han vet hva som venter; hån, smerte, kors og død. Men disiplene har enda ikke forstått.

Kanskje er de enda litt høye etter Mesterens bejublede inntog i Jerusalem på søndag. Kanskje har de noe av den rebelske stemningen med seg fra da Jesus tidligere i uken, i følge Lukas, renset templet for de som drev handel.  Men aller mest er de nok fylt av forventning til å feire påske sammen. Denne frelsesfesten, til minne om da Gud befridde dem fra Egypts lenker. I Jerusalem, i en by under romersk okkupasjon, med en rabbi som samlet store skarer, med en rabbi som nylig hadde snakket om trengsel og Jerusalems fall, med en rabbi Peter hadde bekjent som Messias, med denne rabbien skulle de feire frelsesfesten. Selvsagt lå det spenning i luften, spenning og glede.

Skjærtorsdag er siste kvelden Jesus underviser disiplene, før begivenhetene innhenter dem. Før Mesterens smerte, kors og død, gjør dem for alltid klar over at Jesus som frelser må være noe annet enn en jordisk befrier. Og før eget svik, hos både Judas og Peter, minner dem på deres menneskelig svakhet.

I dagens evangelium lærer Jesus sine disipler, og oss, å feire nattverd. I kveld, slik vi gjør det nesten hver gang vi samles til gudstjeneste, skal vi feire nattverd. Og nattverden har kirken feiret i en ubrutt rekke helt fra denne siste kvelden som Jesus og disiplene hadde sammen.

Gjennom tidene har kirken forstått nattverden ulikt, og ulike nattverdsyn skiller fortsatt kristne kirker fra hverandre. Men noe har alltid vært der: Brødet. Vinen. Og ordene om Jesus som kaller brødet for sin kropp, vinen for sitt blod, og det at han ber oss gjøre dette til minne om han.

I alle kristne kirker er dette en handling som skaper nærhet. Nærhet mellom Gud og mennesker og nærhet mellom troende. Nattverd handler om fellesskap, det er ikke noe jeg i ensomhet kan gjøre sammen med min Gud, som for eksempel det å be eller lese i Bibelen. Nattverden skjer i fellesskapet som tror, og den skaper fellesskap mellom Gud og de som tror. I nattverden blir det synlig at tro handler ikke bare om Gud og meg, men Gud og oss.

Vi leste fra Jeremia: «Se dager skal kommer, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt, med Israels hus og Judas hus».

Pakter, det inngås i Bibelen mellom Gud og hans folk. En pakt er en avtale, som forplikter både Gud og mennesker. Og med Jesus så inngås det en ny pakt, en ny avtale mellom Gud og mennesker. Slik Jesus sier det i dagens evangelium: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere»

I 2007 kom det danske bibelselskapet med en ny utgivelse av det nye testamentet på «nydansk», og den fikk tittelen «Den nye aftale»Nattverden er siden Jesus sin siste kveld med disiplene vært en tydelig trospraksis, et rituale, en seremoni, et sakrament som bekrefter og forkynner denne nye avtalen mellom Gud og mennesker. I den avtalen handler vårt bidrag som menneske ikke om å forstå, det handler ikke om å fortjene, det handler kun om å strekke hendene fram og ta imot. Og det vi tar imot er det påsken handler om: tilgivelse for syndene, frelse fra evig død, og kraft til et annerledes liv.

Nattverden er fellesskapet og tilgivelsens måltid. Vi samles til fellesskap mellom mennesker og mennesker og Gud. Og vi mottar tilgivelse. Og begge deler utfordrer.

Det som samler oss er ikke at vi har en pakt med hverandre, men at Gud har en pakt med oss. Og det som samler oss som disipler, er ikke at vi er blitt enige om å møtes, men at Jesus samler oss. Vårt fellesskap, vår menighet, springer ut av fellesskapet mellom Gud og mennesker. Derfor, når det menneskelige fellesskapet blir vanskelig, så er det viktig å holde fast hva som samler oss. Vi er ikke dypest sett samlet fordi vi trives sammen, og har «kirkegang» som en felles hobby. Vi er samlet fordi vår felles Herre – Jesus Kristus– kaller oss til fellesskap med seg – og med hverandre.

Fellesskap kan være vanskelig. Det tror jeg man vet litt om i de fleste menigheter. At vi tilhører samme kirke, deler samme alterring, behøver ikke bety at det er lett å være i samme fellesskap. Kanskje har vi såret hverandre, kanskje er det vanskelig å akseptere at andre kan tolke troen og livet så anderledes enn du gjør det. Og for andre er kanskje det vanskeligste at andre ikke bare kan leve greit med mangfoldet.

Men se deg rundt i nattverdkøen, kast et blikk på de andre som kneler på alterringen. Gud har kalt dere til samme fellesskap. Og du, som de andre, er like overgitt til kun å strekke hendene fram og ta imot nåden.

Kjære menighet!  Dette er kvelden som Vår Herre lærte sine disipler, også oss, å feire nattverd. For oss i dag – som for de første disiplene – så er det som samler oss ikke at vi har valgt hverandre, men at Gud har valgt oss.Og for oss, som for dem, så handler ikke nattverden om å forstå eller en belønning for prestasjoner, men å ta imot fra han som sier «dette er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere». 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

Maria budskapsdag 2015 , Skedsmo kirke

Lesetekster: Jeremia 33,14-17 og Efeserne 1, 3-6

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas: 

Da sa Maria:   «Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.          
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.        
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» (Luk 1,46-55)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet

Om 9 måneder er det bitte lille julaften. Da feirer vi Jesu fødsel, og da er det biologisk helt logisk at vi feirer Jesu unnfangelse i dag. For det er dette som er den historiske bakgrunnen i Jesus fortellingen for å feire Maria budskapsdag.

For hvis Gud skulle bli menneske, så måtte Gud også på et tidspunkt la seg unnfange som et foster i en kvinne. Denne dagen har sin bakgrunn i bekjennelsens ord: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellige ånd…

Dagens prekentekst er et utdrag fra en større sammenheng, og det er evangelisten Lukas sin fortelling om Jesu fødsel. Den fortellingen begynner med Elias og Sakarja, som er barnløse, men Gud sender en engel til Sakarja mens han gjør tempeltjeneste og forteller at Elisabeth skal bli med barn. At barnet skal hete Johannes og om barnet sier engelen:

Han skal gå i forveien for Herren, med samme ånd og kraft som Elia, for å vende fedrenes hjerter til barna, og gi ulydige det sinn som rettferdige har, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.» (Luk 1,17)

Barnet møter vi siden som Johannes døperen. Og når Maria får beskjed av engelen om at hun skal føde en sønn, som skal kalles Jesus, så får hun også beskjed om å besøke sin slektning Elisabeth.
Og det er når disse to kvinnen møtes, at fosteret i Elisabeth sin mage sparker, og Elisabeth blir fylt av Den hellige ånd og lovpriser Maria med ordenen som er sentrale i bønnen «Hill deg Maria»: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv». Det er da Maria bryter ut i sin lovsang som er dagens tekst.

Marias lovsang er en lovsang som passer godt til det bildet som tegnes av Jesus i Lukas evangeliet.  For i Lukasevangeliet så er det særlig tydelig hvordan Jesus hadde et ekstra øye til de fattige. I Lukas formanes de rike til å dele, kvinnene får større plass enn i de andre evangeliene. Og i Marias lovsang så er dette tydelig:

«Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.»        

Marias budskapsdag er en festdag på den kirkelige kalender, men den er omgitt av fastetid. Og lovsangen til en Gud som frigjør og metter, passer til denne rammen av fastetid.

Men Marias lovsang begynner i det helt personlige:

«Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.»

Og denne personlige lovsangen tenker jeg er en utfordring til oss alle. Maria hadde en helt spesiell oppgave, hun skulle føde Gud til jorden, være hans mor, beskytte han, oppdra han, veilede han, bekymre seg for han og til slutt stå under et kors og gråte. Og her -  helt i begynnelsen av oppdraget, så lovpriser hun Gud for å ha gitt henne nåde til dette store oppdraget, som mennesker -  så lenge det finnes mennesker på jorden - vil huske at hun ble funnet verdig til. Maria ser det slik at Gud har vært god mot henne, og lovpriser Gud for dette.

Denne holdningen er en utfordring til oss alle. Lovpriser vi Gud for det han har gjort av godt mot oss. Setter vi ord på det. Snakker vi med naboen om det.

Liturgien hjelper oss hver uke til å sette ord på frelsens gave, takke og lovprise Gud, men slipper vi det helt inn i hjertet. Hvis noen spurte deg; Hva kan du takke Gud for? Hva ville du sagt? Hva har Gud gjort for deg? Hva har Gud gjort for meg? Er det en ektefølt glede bak de faste ordene, er det en jubel, en lovsang som ikke er tillært, men som bryter fram av seg selv.

Maria vitner med sin lovsang. I mange kristne sammenhenger så var vitnesbyrdet viktig tidligere. Jeg har sittet på mange møter i min barndom der noen skulle vitne om hva Gud hadde gjort for dem. Noen brukte egne ord, noen hadde funnet et sangvers som beskrev det de ville fortelle.
Å vitne kan gjøres på mange måter. Martyriet fra den første kristne kirke var et vitnesbyrd i handling som fikk verden rundt til å undre seg om det kunne være noe med denne Jesus likevel. Hvis han var verdt å dø for, så måtte han ha noe ekstra å by på.

Mange vil også kjenne historier om mennesker, også i vår tid, men kanskje med Mor Theresa som et slag stjerneeksempel, på mennesker som lever et liv preget av kristen tro på den måten at man var villig til å sette seg selv til side og tjene andre.

Men man kan bli motløs av eksempler som Mor Theresa. Disse «ekstremt gode menneskene» kan virke så langt fra det de fleste av oss kan få til i vår egen lille sammenheng. Men tjenesten som blir til et vitnesbyrd kan også handle om trofasthet i relasjoner, også når den andres sykdom gjør det tyngre å stå nær dette mennesker, vilje til å se mennesker i dine omgivelser som trenger deg, raushet i tilgivelse, raushet i ord. Det kan være det å sette av tid til andre mennesker sine behov. Vitnesbyrdet i gjerninger kan være så mye.

Men fortsatt så trengs også ordene. Ordene om at det Gud har gjort for deg betyr noe. Ordene over gjerdet til naboen. Ordenen til venner. Har du opplevd bønnesvar, eller kjent trygghet i fare, eller opplevd at Gud utfordret deg til å gå en ekstra mil med et menneske. Vitnesbyrdet, som lovsang eller i annen form, trengs fortsatt.

Maria lovpriser Gud for hans velgjerninger, og dypest sett for å ha gitt henne en plass, en oppgave i hans plan. Gud skal ikke fødes igjen, men Guds gjerning skal fortsatt merkes i verden, og da er han avhengig av vår vilje til å være villig å si som Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Eller som vi ber i Vår Far: La din vilje skje.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Søndag for de forfulgte, Langenes kirke (11.11.12)

Bakgrunnsinformasjon: Dette var en Høymesse i Langenes kirke med dåp, og speiderne deltok på gudstjenesten.

Dagens hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 12. kapittel:

Spenn beltet om livet og hold lampene tent! Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste i hvilken time tyven kom, ville han ikke la ham bryte seg inn i huset. Vær forberedt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.»
 
Luk 12,35-40

Slik lyder evangeliet.

Kjære menighet!

I dag markerer vi søndag for de forfulgte. På en spesiell måte så vier vi tid til å bli minnet på at det er noen av våre kristne brødre og søstre som blir forfulgt fordi de er kristne. Noen blir fengslet, noen blir truet med dødsstraff, og noen blir faktisk drept. Noen jages eller må flykte fra hjemmene sine, og blir flytninger på grunn av sin tro.

Dette er mennesker, som ikke kan ta det som en selvfølge å kunne komme til gudstjeneste, slik vi har gjort i dag. De kan ikke feire dåp, slik vi har gjort i dag uten frykt og i ren glede. Det er ikke overalt man kan være med i en kristen organisasjon, slik som dere speidere er.

Kjære menighet. Det er en menneskerett å få tro på hvilken Gud man vi. Det er en menneskerett å kunne møtes til gudstjeneste. Det er menneskerett som mange mennesker nektes, også som vi må kjempe for.

Situasjonen i Egypt er et eksempel på hvordan gledelig utvikling på et område, kan skape utfordringer på andre områder. I Egypt ble et autoritært regime med Hosni Mubarak kastet i det vi har kalt «den arabiske våren» - vårhalvåret 2011. Og mens det i Syria har ført til en krig som fortsatt pågår, så har man avholdt valg nytt parlament og ny president i Egypt. I Egypt tilhører de kristne stort sett den koptiske kirke, et av verden eldste kirkesamfunn. I følge sin egen tradisjon ble kirke grunnlagt i Egypt av evangelisten Markus i år 42 etter Kristus.

Etter Mubarak regimet sitt fall, kommer det rapporter som tyder på at de kristne i Egypt har fått det tøffere. Anmeldelser, trakkasering og fengsling som har sitt opphav i muslimske rettsregler er stigende. Det dreier seg om anmeldelser for å forhåne profeten eller koranen, eller for å konvertere fra Islam til kristendom. Vi skal selvsagt glede oss over at Egypt er på vei til mer demokrati. Men vi må kreve at det er et demokrati som gir de kristen rette til å leve i fred, og med beskyttelse for sin religion, sin gudsdyrkelse og sine gudshus.
Kjære menighet! I dagens evangelietekst så snakker Jesus om å være beredt. Det er som han sier til sine tilhørere det samme som en speiderleder sier til speiderne i slutten av hvert møte: Vær beredt!
Vær beredt, sier Jesus. Vær beredt når jeg kommer igjen. For dere vet ikke når det er. Også sier han noe spennende: Vær beredt, sånn at jeg finner dere klare. Og når jeg finner dere klare, så er det jeg som skal tjene dere.

Så hva er det å være beredt, slik Jesus ber oss være i denne teksten. Jo, i denne teksten så handler det å være beredt om å være en kristen. Og da er det viktig og riktig å døpe sine barn – sånn som det har skjedd her i kirken. Da er det viktig – sånn som speiderne gjør – å samles for å øve seg på å være beredt ved å trene både kroppen, tanken og troen. Da er det riktig å komme til gudstjeneste å delta i bønn for andre mennesker, gi gaver til de som trenger å noe av vår overflod, og delta i nattverden.

Men å være beredt handler også om å løfte blikket ut i verden og ta ansvar for verden rundt oss. En del av det å være beredt, slik Jesus ber oss være, handler også om å tale våre kristne brødre og søstre sin sak. Når Jesus ber oss være beredt til han kommer igjen, så handler dette ikke om å ligge på kne og bare tenke på meg og Jesus. Tvert imot, en slik innadvendt kristentro – «meg og Jesus alene» - er nesten å regne som synd, for den har ikke blikket for hele Guds skapning. En slik tro ser ikke med Guds øyne alle de mennesker Gud elsker, hele Hans kirke og hele Hans verden. Hvis din tro kun handler om deg og Jesus, så har du glemt Jesu ord om å elske din neste som deg selv, da elsker du kun deg selv.

Kjære menighet!
En viktig del av det å være beredt er å holde orden på prioriteringene. Skal du sove ute i natt, så er det viktigere å få med seg fyrstikker som kan tenne et bål enn sminkebagen. Hvis Jesus kom i morgen, hvordan ville du brukt denne dagen? Jeg foreslår at du IKKE bruker den på kne eller bøyd over en Bibel på jakt etter dommedagstegnene. Jeg foreslår at du bruker den til å gjøre noe for andre mennesker.
Jesu ord om å være beredt er en utfordring til å holde orden på prioriteringene. For en dag kommer han tilbake, og da skal vi få fortelle om våre prioriteringer. Hva brukte vi livet vårt til? Var det sminkebagen eller fyrstikkene som ble med på turen? Var det oss selv eller andre som fikk prioritet i vårt liv? Brydde vi oss, når vi fikk vite om de som trenger oss, selv om de bor langt borte – som de kristne i Egypt eller jentegruppene i Bangladesh som speiderne skal samle inn penger til gjennom Globalaksjonen på onsdag?

Kjære menighet!
Vi tilhører de heldigste mennesker i denne verden. Vi lever i frihet, demokrati og er alle sammen blant de rikeste menneskene i verden. Vår rett til å bekjenne vår egen tro er en selvfølgelig for oss. Det kan være vanskelig å ta innover seg at noen risikerer fengsel, trakassering og i verste fall dødsdom for å tro på Gud.  Men de finnes, og de er ganske mange. Oga de trenger vår støtte. De trenger at vi ber for dem. De trenger t vi gir av vår overflod for å støtte dem, og minst: De trenger at vi sier i fra høyt at vi forventer at alle land i verden tillater religionsfrihet. Det er ikke greit å bytte ut et autoritært styre basert på militærmakt, med et nytt autoritært styre basert på religion.

Kjære menighet! Våre kristne brødre og søstre trenger våre bønner og vårt engasjement. La dem få det!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og e rog blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

Allehelgensdag 2012, Myre kirke (04.11.12)

Lesetekster:  Salme 84,2-8 og Matteus 5,13-16

Prekentekst: Åp 1,9-11a;21,1-5

Det står skrevet i Johannes Åpenbaring i det 1. og det 21. kapittel:

Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun. Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.» 
   
Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
          «Se, Guds bolig er hos menneskene.
           Han skal bo hos dem,
           og de skal være hans folk,
          og Gud selv skal være hos dem.
           Han skal være deres Gud.
          
   Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
          og døden skal ikke være mer,
          heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
          For det som en gang var, er borte.»
Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!

I dag er det Allehelgensdag, og her, akkurat nå, som veldig mange andre steder i landet, så samles vi i kirken for å minnes. Minnes mennesker som har stått oss nær, og som nå har gått bort. 51 navn skal leses etterpå, og 51 lys tennes. 51 liv skal minnes.

For noen er det nesten et år siden. For andre er sorgen, tapet og savnet ferskere. For noen – enten det er kort eller lang tid siden – så er sorgen fortsatt tung å bære, for andre er det kanskje mere sant at tiden leger hvertfall noen sår.

For noen av oss så er det ikke en spesiell vi er her for å minnes denne dagen. Men likevel så blir vi minnet om de vi en gang har tatt farvel med. Og som alltid, når døden er tema, så minnes vi også på at det en dag ikke er noen andre, men vi, jeg, som skal dø. En dag er det din kiste vi skal samles rundt i en begravelse, en dag er det ditt navn vi skal lese opp på Allehelgensdag, en dag er det ikke alle andre, men deg noen kommer hit til kirken for å minnes.

Jeg tror det er viktig å ha tenkt tanken på sin egen død. Det er viktig å forsone seg med at en gang er de min og ingen andres død det handler om. Jeg tror faktisk det er sant at døden som begrensning og sluttpunkt, også kan berike livet. For kanskje ligger noe av nøkkelen til hver enkelt dag sin verdi nettopp i det at en dag skal vi ikke se flere dager. Kanskje ligger noe av nøkkelen til gleden og festen, i å vite at det ikke er hver dag som vil bære den muligheten med seg. Og ganske mye av troens glede ligger i himmelhåpet, som har døden som kontrast og inngangsport.

Kjære menighet
Jeg tror det er viktig at vi snakker høyt om vårt himmelhåp. Det er grunnleggende for oss som troende mennesker. Vi tror at dette livet ikke er alt. Det er alt vi kjenner helt og fullt, det er alt vi kan være sikre på, men vi vet, vi kjenner drømmen om dette ikke skal være slutten.

Det er egentlig sjelden jeg lar meg fange av dikt. Men for kort tid siden ble jeg gjort oppmerksom på et dikt fra en pårørende i en begravelse. Og det diktet fanget meg. Det er Olav H. Hauge som har skrevet diktet. Og diktet beskriver vart og vakkert nettopp denne troen på at det er noe mer, denne drømmen som ikke kan bevises, men som må tros.

«Det er den draumen» heter diktet.


Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Å gli inn på en våg, vi ikke har visst om, en morgenstund.  Det er et fantastisk flott bilde på det jeg tror skal bli vår erfaring når vi dør.  Erfaringen av å komme til et nytt sted, som kan virke kjent, men likevel ukjent. Et sted som er ukjent for det er den nye himmel og den ny jord, men likevel kjent fordi det fortsatt  er jord og himmel. Men det vi skal stige i land til er et nytt sted. En ny jord, en ny våg, et nytt liv som er annerledes.
Bibelen har mange vakre bilder av hva himmelen kan være. Også dagens tekst fra salmene kan forstås som et himmelbilde. For sentralt i mange fremstillinger av himmelen er nærheten mellom Gud og mennesker. Og det Jerusalem, tempelet, festen spiller gjerne en rolle. I himmelen skal skille mellom Gud og mennesker være borte.

Vi leste fra Salme 84:
«Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud.»

Himmelen som et fugleliv, ubekymret fordi vi har fått bygge rede i Guds Hus. Ubekymret fordi den sterke Gud holder det som kan true oss borte.  For den som tror er Guds nærhet også garanti for at det onde er borte.

Og denne nærheten mellom Gud og menensker finner vi også i Johannes Åpenbaring sitt kraftfulle, kjente og mye brukte himmelbilde av en ny himmel og ny jord. Det er en gammel Johannes, med en fot i graven som forteller om sitt syn av evigheten.

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Kjære menighet

I dag samles vi for å minnes. Vi er samlet i savn. Vi kjenner sorgens ettersmak i våre liv.  Men la oss da også være frimodig på himmelhåpets vegen. Det er stor, stor forskjell på om dette livet er alt, og døden er en endelig sluttstrek. Eller om dette livet bare er begynnelsen på en evighet. Og ikke minst når den evigheten skal være uten sorg, uten nød, uten smerte, og uten død.

Og dette håpet det henger nøye sammen med vår tro på Jesus som dødens beseirer. For kirken, og oss som deler kirkens tro, er det en nøye sammenheng mellom påskemorgens glede, og vår egen oppstandelse. Det er apostlenes vitnesbyrd og kirkens tro at Jesus sto opp fra de døde. Ikke som helbredet etter å ha vært skinndød, men som levende etter å ha vært virkelig død, like død som alle de 51 navnene vi skal lese i dag. Og det er kirken trassige tro og  vårt håp at denne oppstandelsen en gang skal bli vår.

Kjære menighet

Skal troen leve videre, så må vi fortelle hva vi tror. Vi må fortelle det til våre barn, til våre barnebarn, til våre venner og til de vi bruker tid sammen med. Da må vi også kunne snakke om himmelhåpet. For det er da virkelig gode nyheter, at livets siste sukk, skal være evighetens fødselsskrik.

For det er denne drømmen dere. Denne drømmes som mennesker på tvers av århundrer, kulturer og religioner har kjent. Denne drømmen om at dette livet kan da umulig være det siste som skjer.


Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

17. søndag i treenighetstiden – Skapt for evigheten

Lesetekster: 1. Kongebok 17,17-24 og Paulus første brev til menigheten i Korint 15,35-45

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 7. kapittel 

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

Lukas 7,11-17

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet

Oppstandelse – viktig del av kristen tro
Det er 17. søndag i treenighetstiden, og dagens tekster handler om oppstandelse. Vi kan si at dette er høstens påskedag. For oppstandelse er en sentral del av kristen tro. Det er vår tro at Jesus oppsto fra de døde, og det er vår tro at vi selv en gang skal oppstå fra de døde. Det er vår tro at Gud, livet skaper kunne gi enkens sønn livet tilbake.

Kanskje burde vi øve oss til å si det høyt. «Jeg tror på evig liv.» «Jeg tror på oppstandelsen.» «Jeg vet at jeg skal dø, men ikke for alltid. For til slutt vil Gud vekke meg fra døden og gi meg evig liv.»

Kjære menighet. Dette er i kjernen av hva det er å være et troende menneske. Dette er det som skiller oss fra ateistene. Som kristne, tror vi, i likhet med troende fra alle religioner, at det er et liv etter dette.  Troende mennesker tror det vitenskapen ikke kan se. Vi tror at det finnes et liv bak det som kan måles og telles i denne verden.

Kjære menighet. Vi er alt for beskjedne på oppstandelseshåpet vegne. Jeg tror at vi ofte både ser ned og mumler når vi snakker om vår tro på at vi en gang skal stå opp fra våre graver. Det er enklere å snakke om tro så lenge det handler om tilgivelse, gode gjerninger, ting vi trenger i denne verden, helst her og nå, og aller best og enklest er det når vi trenger det alle sammen med jevne mellomrom. Sånn som tilgivelse, kjærlighet og gode gjerninger. Alle kan være for kjærlighet, også ateistene. Men oppstandelsen – Jesu oppstandelse og vår egen, den skaper ryddige linjer.


Oppstandelse – handler om hvem vi er – skapt for evigheten
Kjære menighet. Oppstandelsen handler om hvem du er. Du er skapt for evigheten. Bibelen forteller at du er ånd, sjel og kropp. Og de kristne evighetshåpet inkluderer hele deg. Det er ikke kristen tro at ånden eller sjelen siver opp til Gud, mens kroppen skal ligge igjen og råtne, som noe mindreverdig. Se på de som sitter ved siden av deg og rundt deg. Kan du tenke deg dem uten kropper? Nei, å være menneske er helt og fullt knyttet til det å ha en kropp. Og det er kristen tro at vi også i evigheten skal ha en kropp. Vi skal få en himmelsk kropp. Bedre enn den vi har i dag.

Men det er ikke bare kroppen vår som skal være bedre i evigheten. Bibelen forteller at i evigheten finnes det ikke sorg, lidelse og smerte, det betyr også at vår sjel og ånd må være bedre enn den er i dag. For da vil der vil det ikke finnes krig, egoisme, vold og kamp. Men like full, så skal det være oss. Det beste i deg, skal nå sitt fulle potensiale. Og det onde i deg skal være like dødt som Kristus var på korset.

Kjære menighet! Vi er på vei til et bedre sted. Vanskelig å tro, krevende å si høyt. Men det er sånn det er. Og hver gang jeg står ved en kiste så er det godt å kunne tenke: Dette er ikke slutten. Det kommer mer.

Oppstandelse – handler om hvem Gud er – livets skaper og kjærlighetens opphav
Oppstandelsen handler om hvem du er. Du er skapt for evigheten. Og oppstandelsen handler om hvem Gud er. Gud er livets skaper, og dødens bekjemper. Korset drepte Jesus, men Jesu oppstandelse drepte døden som menneskets evige overmann. Gud som er livets skaper, er sterkere enn døden. Og Gud som kjærlighetens opphav, elsker deg så høyt at han har bestemt at DU er verdt å redde for evigheten.

Oppstandelsen starter i dåpen
I dag har vi harr fire dåp her i kirken. Og dåpen og oppstandelsen hører nøye sammen. Vårt dåpsritualet kan minne oss om en vaskeseremoni. Vi vaskes litt på hodet, og det kan lett gi assosiasjoner til at vi vaskes rene. De klare assosiasjonene mellom dåp og oppstandelse hadde vært tydeligere hvis vi døpte som i den første kirke. Der ble hele mennesket dyppet under, og hele mennesket løftet opp av vannet. Man døde med Kristus – under vannet – og man oppsto med Kristus – opp av vannet. Men selv om ritualene kan være forskjellig, så er dette dåpens kjerne i vår kirke - vi dør med Kristus og vi oppstår med Kristus.

Oppstandelsehåpet er vår dåpsgave. Allerede her og nå, i dag, begynner livet som Guds barn for de som er døpt. Allerede i denne verden begynner forandringen. Vi skal være himmelagenter på jord. Vitner om et land som ligger der bak og venter på oss. Himmelagenter som i ord og handlinger vitner om en verden der ondskap ikke skal finnes. Og når vi ikke får det til, vel da kneler vi og ber om nåde – og i himmellandet lar man alltid nåde gå for rett, for kjærligheten er sterkere enn alt.

Kjære menighet. Det er vår tro at vi skal til himmelen, og leve evig. Gled deg over det, så kan ateistene sitte her med den ene sjansen de gir seg selv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Fiskernes dag i Øksnes, 10. søndag i treenighetstiden,

Lesetekster:
Da Josef hadde gravlagt faren, vendte han tilbake til Egypt sammen med brødrene sine og alle som hadde dratt opp med ham for å gravlegge Jakob. Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» Så sendte de bud til Josef og sa: «Før han døde, påla din far oss at vi skulle si deg dette: Kjære, tilgi brødrene dine den uretten de gjorde da de syndet og handlet ondt mot deg. Tilgi nå uretten som er gjort av oss som tjener din fars Gud.» Josef gråt da de snakket slik til ham. Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham og sa: «Se, vi er dine tjenere.»  Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted?  Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.
1 Mos 50,14-21

For øvrig, søsken, gled dere! Ta imot både rettledning og oppmuntring! Vis enighet, hold fred, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere. Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige her hilser dere. Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!
2 Kor 13,11-13

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 18. kapittel:

Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?»  «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!


Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’  Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. 


Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. 


Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’  Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» 
Matt 18,21-35

Kjære menighet

I. LA OSS SNAKKE SANT OM TILGIVELSE 

Tekstene denne søndagen handler om et tema: Tilgivelse. Og i all kristen tro så er tilgivelse nødt til å være et brennpunkt. Det er tilgivelse vi håper og ber om fra Gud, og det er tilgivelse blant mennesker vi forkynner som ideal.  Mye godt er sagt om tilgivelse i kirken i århundrene. Og temaet tilgivelse får et eget alvor når det er tema på fiskernes dag. For denne årlige markeringen i Øksnes kirke har et sterkt kjennetegn fra år til år, og det er kransnedleggelsen etterpå, utenfor kirken, ved bautaen over de fiskerne som er blitt borte på havet. «Borte på havet» og «tilgivelse». Når disse holdes sammen så minner det oss om hvor raskt livet kan tas fra oss. Ingen planlegger å ikke komme hjem fra fiske, men det ble sånn. Og for alle oss som ikke har vårt virke på havet: Ingen planlegger å falle om på gata eller omkomme i en ulykke. Kjære menighet, døden er det vanskelig å planlegge. Det minner oss på at en dag kan det være for sent både å be om tilgivelse og tilgi.

Dette rommet har flere ganger denne sommeren hørt unge mennesker love hverandre å elske og ære til døden skiller dem. Og i alle mine vigselstaler så minner jeg paret på at tilgivelse er kjærlighetens viktigste frukt. Hvis vi ikke er villig til å tilgi, så vil samlivet bli vanskelig. Og samtidig så vet vi alle at selv kjærlighet og tilgivelse kan ikke overvinne alt. En notorisk horebukk kan ikke regne med å få komme tilbake gang etter gang. En som mishandler sin ektefelle eller misbruker sine barn skal ikke slippes hjem igjen. Tilgivelsen, kjære menighet, har sine begrensninger. Og det må vi snakke sant om, også i kirken.

Det siste verset i dagens evangelietekst legger et voldsomt press på at tilgivelse er et kristent ideal. Jesus henviser til tjeneren som ble overlatt til å mishandles av fangevokterne, og  sier:  Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»

Kjære menighet. Det er ikke vanskelig å holde en tale om tilgivelsens nødvendighet, og kanskje særlig dens skjønnhet. Det er jo så vakkert når mennesker tilgir hverandre. Tilgivelse og forsoning gjør seg alltid godt på film. Og man kan kaste på visdomsord, etter visdomsord, klisjene kan ligge så tykt på hele manuset at det nesten må vris opp. Ja, kjære menighet, mye godt er sagt om tilgivelse, men også mye som er så enkelt, og direkte feil, at det ikke tåler å møte verken virkeligheten eller bibeltekstene.  I vår kristne, snillistiske iver etter å snakke om tilgivelse og nåde, står vi i fare for å rekke tilgivelsen som våpen til de som gjør det onde. Vi står i fare for å gi tilgivelsen som våpen til tjeneren som skyldte ti tusen talenter så han både kan svikte sin Herre, og mishandle sin medtjener som skylder et langt mindre beløp. Frekk og freidig står han der og ikke ber, men krever tilgivelse fra Gud og mennesker, uten bot og anger.

Kjære menighet. I vår frykt for å framstå som ufromme kaster vi ut både bønner om tilgivelse og tilgivelse på billigsalg.  Men en slik fromhet tåler ikke et møte med ondskapen med store bokstaver, den tåler ikke møtet med krenkelser som setter seg fast. Den tåler ikke møte med en verden der onde handlinger og svik må konfronteres, også når den skjer i ditt nabolag, på din arbeidsplass, på våre barns skoler, i frivillige organisasjoner eller i kirken. En snillistisk fromhet, uten vilje til å tale uretten midt imot lar seg lett kneble når uretten utføres av mennesker du aller helst vil like. Derfor kjære menighet må vår tale om tilgivelse også være en tale om mot, mot til konfrontasjon og mot til erkjennelse. Det må være en tale om tilgivelse som en mulig gave, og ikke et krav. Det må være en tale om bot, som den nødvendige prisen for anger.

Vi må tale sant om at tilgivelse er hardt arbeid, noen ganger er det kanskje ikke mulig. Vi må snakke sant om hva tilgivelse er. Og vi må snakke om tilgivelsen forutsetninger.

II. SKYLDSERKJENNELSE


For tilgivelse har i de bibeltekstene vi leste minst EN vesentlig forutsetning. I både teksten fra 1. mosebok, og evangelieteksten henger tilgivelse sammen med erkjennelse og bønn om tilgivelse. Skal tilgivelse ha noen mening så må man faktisk ha gjort noe galt. Josef sine brødre vet at de har gjort noe galt. Det er ikke mye tvil om det, de overfalt han og solgte han som slave. De vet at de har gjort noen galt, de vet at Josef raseri kanskje har vært dempet av faren, nå er faren død og de frykter konsekvensene. De unnskylder ikke det de har gjort, men de ber om tilgivelse for det som er gjort galt.  I teksten fra Matteus er det ingen tvil om at tjeneren skylder sin Herre et enormt beløp. Beløpet tilsvarer 60 millioner dagslønner. Og når dommen kommer så er det ikke noe spørsmål om den er rettferdig, eller om det var dumt av kongen å låne ut så stort beløp. Gjelden er avklart, straffen er utmålt, men når tjeneren ber om nåde, så får han nåde. Ikke fordi straffen var urettferdig, ikke fordi han er uskyldig, men fordi Herren er nådefull.

I forhold til skyldserkjennelse er det mange feller å gå i. I en boken «fengselsliv og menneskeverd» som er skrevet av flere av landets fengselsprester, så tar den erfarne fengselspresten Harald Bekken opp den utstrakte strategi blant advokater å be klienten nekte alt. Nekt alt, så er det opp til motparten å bevise at du har gjort det. Det er menneskelig å frykte straff, så det er en forståelig strategi, og ut fra en juridisk synsvinkel så har den et poeng i at ingen skal dømmes for mer enn det som kan bevises. Men så finnes det jo mange feil vi gjør som ikke handler om strafferett, men om hvordan det er rett og galt og oppføre seg ovenfor sine medmennesker. Også på dette veldig store området av livet så er det mange som velger fornektelse, nekt alt, så kanskje det går over. I stede kunne man valgt erkjennelse. For når du vet at du har gjort noe galt, så er det å nekte alt er en katastrofal strategi, enten det handler om en straffesak eller på det mellommenneskelige området.  Den er katastrofal fordi du nekter deg selv å være et ansvarlig menneske.  Du krymper deg selv som etisk handlende menneske, du gjør deg selv liten og ynkelig. For det er nettopp ved å ta ansvar, erkjenne hva du har gjort, at du begynner prosessen med å bevege deg bort fra ondskapen, og gir deg selv muligheten til igjen å velge det gode. Og det er når du tar ansvar og sier: Dette har jeg gjort, dette tar jeg ansvaret for, dette var galt av meg at du gir offeret ditt friheten tilbake. For så lenge du nekter, så lenge du ikke tar ansvar, så holdes ditt offer fast i mobbingen, baktalelsen, trakasseringen, krenkelsen, overgrepet, tyveriet, ansvarløsheten, ufriheten, frykten. Det er kun ved å erkjenne, at du bryte ut av ondskapen og begynne å gå mot det gode.

Så skulle man tro at det gode råd alltid var «Erkjenn alt». Men: Det er meningsløst å be om tilgivelse hvis du ikke har gjort noe galt. Hos noen sitter beklagelser og et unnskyld så langt inne at det aldri kommer ut.  Hos andre sitter det så løst at det nesten renner ut av dem hver gang de åpner munnen. Behovet for harmoni, fordi man ikke liker å være uvenner med noen er ofte en grunn til de unnskyldninger som kommer lett.  Men hvis du er en av de som lett kommer med et unnskyld. Tenk deg om. Hvis du ikke har gjort noe galt, så blir det ikke sann harmonien rettet opp vet at du ber om unnskyld. Tvert imot tror jeg du avler og steller med en plante som lett kan hete selvforakt, selvutslettelse og selvfordømmelse. Det er en plante som ingen bør dyrke i egen hage. Når man først og fremst ber om tilgivelse fordi andre krever det, så stopp opp. Skap et rom rundt deg til å tenke. Gi deg tid. Ikke si unnskyld for det som ikke var din skyld. De, eller kanskje du selv, er i ferd med å fange deg i skammens helvete.

Hvis du er en av de som unnskyldninger må brekkes ut av, så er det kanskje på tide å øke selverkjennelsen et hakk eller fem, skru på empatien, det ligger trolig mange på slagmarken rundt deg.

III. SKAM

Å be om tilgivelse, når man har gjort noe galt, er alltid forbundet med en viss skam. Det er dypt menneskelig å skamme seg når man har gjort noe galt. Josef sine brødre framstår ikke som stolte, men som skamfulle, redde når de ber Josef om nåde. Men skammen vi kjenner på når vi har gjort noe galt, er ikke skadelig. Den oppdrar oss til å gjøre det rette. Og det er en skam som det er mulig å få lagt fra seg gjennom erkjennelse og oppgjør. Den som kan si: dette gjorde jeg, det var galt, det tar jeg ansvar for.

Men det er en skam som ligner veldig på den sunne skammen. Men i stede er det en skam som bryter deg ned. Det er den skammen du påføres når andre, urett, forteller deg at du har gjort noe galt, ja det er deg det er noe feil med her. Når mennesker ut av det blå sier: «Jeg tilgir deg», når det ikke var du, men de som trengte tilgivelse.  Det er den samme skammen man påfører mennesker når en tredje person ber offeret tilgi krenkeren, og presenterer det som den fromme løsningen. Hvor offeret sitter igjen med svarte-Per som den uforsonlige, den nådeløse, den hevngjerrige. Og plutselig er krenkeren blitt «offer».  Stakkars NN, hun er så nådeløs og vil jo ikke tilgi.

Mennesker med makt, kan påføre andre skam, uten at de har gjort noe galt.  Litt banalt sagt, så klarer de å få deg til å tro at du er den dumme her. Du er den som ødelegger. Nå hadde vi det så hyggelig her, eller hvertfall hadde vi begynt å kvele det som kunne bli uhyggelig. Nå har vi satt munnkurv på de fleste her, også kommer du og tar dette opp igjen. Tenk hvor vanskelig dette blir for NN, og ikke minst NNs kone. Ja, DU, DU, ja DU er den som ødelegger.

Det er den skammen som trykker deg ned. Og siden du ikke har gjort noe galt, så finnes det heller ingen vei ut av den skammen. Å ta ansvar for en skam som ikke er din, trykker deg kun lenger inn i falskheten og løgnen. Lenger inn i skammens helvete.  Skampåføring er et av de mektigste våpen vi mennesker besitter, og et av de vanskeligste å beskytte seg mot.  Sett at tjeneren ikke skyldte sin herre ti tusen talenter. Hva godt skulle det gjøre at han å ba om nåde. Alt han hadde oppnådd var å påføre seg selv krenkelsen det ligger i å bøye seg for makta.


IV. TILGIVELSE SOM FRAVÆR AV HEVN

Men hva er da tilgivelse?

Er det trolig at Josef noen gang igjen hadde full tillit til sine brødre igjen?  I Egypt var han en mektig mann, og brødrene avmektig. Derfor behøvde ikke Josef være redd sine brødre, enda de tidligere hadde solgt han som slave. Men det er helt tydelig i teksten av brødrene er pissredd for hva Josef vil gjøre. Han disponerer maktmidler, som soldater og fengsel. Han kunne enkelt ha fått dem drept. Men er det trolig at Josef noen gang igjen hadde stilt seg i en posisjon der livet hans var avhengig av brødrene?

Eller liknelsen om Kongen og tjenerne. Hva innebærer det at tjeneren blir tilgitt i første runde? Lå det an til at kongen og tjeneren plutselig skulle bli kompiser?  Er det sannsynlig at kongen låner denne tjeneren penger igjen? Har han kongens tillit nå?

Hva er tilgivelse?

Kanskje er det like viktig å si hva tilgivelse ikke er.  For litt siden leste jeg om en undersøkelse der man spurte unge mennesker om de kunne tilgi en partner som var utro. «Ja» sa overraskende mange. Men når de ble spurt om de kunne fortsatt være kjæreste med en som var utro, svarte de fleste «nei». Jeg tror denne undersøkelsen viser en viktig forskjell på tilgivelse og tillit. Jeg behøver ikke hevne meg på en utro partner, jeg kan la det ligge, vi kan bla om, men fortsettelsen blir ikke som kjærester, for det forutsetter en tillit som ikke er der lenger.

Å bli tilgitt er ikke det samme som å få tilliten tilbake. Tilgivelse er ikke det samme som at nå er alt greit. Tilgivelse alene betyr ikke at man er venner igjen. Men jeg tror vi kan forstå tilgivelse som fravær av hevn. Et tilsagn om tilgivelse betyr at den krenkede avstår fra hevn. Det betyr ikke å oppgi krevet om rettferdig straff i et sivilisert samfunn. Og i vår straffepleie er det et vesentlig poeng at straffen ikke er hevn, men den skal bidra til å rehabilitere og vire prevantivt både individuelt og kollektiv.

Å være tilgitt er ikke det samme som å ha tillit. Men det er nok en forutsetning for noen gang siden å kunne
bygge opp tilliten igjen. Å være tilgitt betyr vel strengt tatt heller ikke at den krenkede ønsker den tilgitte alt godt, men hevnen skal få ligge.

V. MÅ VI TILGI?

Må vi tilgi? Det finnes de handlinger som vi hvertfall ikke skal forvente at tilgis av mennesker. Det finnes du krenkelser, de sorger som er så store at tilgivelse synes langt utenfor rekkevidde. Og samtidig har historien mange eksempler på at tilgivelse kan skje der vi ikke trodde det var mulig. Det ligger en potensiell kraft i det å tilgi. En styrke. Når krenkeren uten unnskyldninger tar sitt ansvar, så ligger det for noen ofre en gjenerobring av makt, en vei ut av maktesløsheten i det å tilgi.

Hvis du er den som er blitt krenket, så skal du vite: Ingen kan kreve din tilgivelse. Tilgivelse er noe du kan gi, men det er også noe du kan holde tilbake. Ingen kan kreve en gave, og aller minst den som har gjort deg vondt.

Josef sier til sine brødre: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted?»  Gud er rettferdig. Og Guds rettferdighet henger uløselig sammen med Guds dom. Det skal holdes dom over våre liv. For den krenkede er det en trøst i dette. Gud lar ikke urett passere, glatter ikke over, eller tier den i hjel. Gud kaller uretten ved sitt rette navn.  Og underlig nok vil jeg mene det ligger en oppreisning i det å skulle stå til ansvar for det jeg har gjort. Det er en befrielse i det å slippe alle unnskyldninger og si: Dette var mitt, dette er mitt ansvar. Dette er min skyld. Det er når man erkjenner sin skyld, at man slipper sine ofre fri. Det er når man erkjenner sin skyld at man beveger seg inn i en situasjon der tilgivelse blir mulig. Det er når man erkjenner sin skyld, at man kan prøve igjen, prøve å gjøre det bedre.

Her i Øksnes kirke er korsfestelsen altertavlens hovedmotiv. På den ene siden av korset ser vi Moses med loven, på den andre siden Johannes med evangeliet. Men mellom Guds lov og Guds nåden finner vi Jesus på korset - prisen som måtte betales. Nåden hadde en pris. Og Kristus var villig til å betale den. Guds kjærlighet er så stor, at han er villig til å bære byrden av rettferdig harme og sinne. Han bærer hevnen på seg.

Og Guds kjærlighet er så stor at den kan tilgi det vi aldri kan tilgi. Det er en trøst idet. Det er en lettelse i det, for den som føler at tilgivelsen er mer enn de kan makte å gi. Når krenkelsen er stor nok, så kan kanskje ikke vår bønn bli frommere enn dette: «Gud tilgi dem du, for jeg kan det ikke.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Olsok - 29. juli 2012

Lesetekster: 


I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve. Du skal elske Herren din Gud, lyde hans røst og holde fast ved ham! Da skal du få leve og bo lenge i det landet som Herren med ed lovet å gi dine fedre, Abraham, Isak og Jakob.
5 Mos 30,19-20a

For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.
    Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp.
2 Kor 4,6-11


Prekentekst: 
Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.
Luk 9,23-26

Kjære menighet!


I dag er det Olsok. Det er Olavsdagen. Minnedagen etter Olav den hellige. Dette er kirkeårsdagen da vi markerer, ja feirer kristningen av Norge. Detter dagen da vi skal få være takknemlig for at evangeliet også har nådd vårt folk, og vårt land. Slik vi ba i dagens kollektbønn:  «Allmektige Gud, vi takker for dine budbærere til vårt folk, de som sådde Ordet, reiste korsmerket og grunnla kirken i fedrelandet vårt».

I 995 gikk Olav Tryggvason i land på Moster, han lot det bli holdt gudstjeneste her, og han reiste en kirke på Moster. Nesten 30 år senere i 1024 holdt Kong Olav Haraldson – senere Olav den hellige – ting på Moster. Her fikk han vedtatt kristenretten, som innledes slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» Men den 29. juli 1030 ble Olav Haraldson drept på Stiklestad. Og mindre enn et år siden ble han erklært som helgen.

Kristningen av Norge var ikke en konges verk. Vår forfedre hadde i lang tid hørt om og blitt påvirket av den kristendommen de hadde møtt på handelsreiser og iblant på vikingtokt.  Men innføringen av kristenretten i 1024, og vår første nasjonale helgen – Olav den hellige, er reelt og symbolsk et brudd med fortidens guder og etikk og markerte en overgang i folk og samfunn.

Vi leste fra 5. mosebok: I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve. Du skal elske Herren din Gud, lyde hans røst og holde fast ved ham! Teksten er hentet fra slutten av 5. mosebok. Og hele boken er formet som en tale som Moses holder rett før folket skal gå inn i det lovede landet. Han legger fram historien om ørkenvandringen, og ikke minst; Guds lov legges fram for folket. Folket settes på valg mellom Gud og avguder, tro og vantro.

Også dagens evangelietekst tydeliggjør en valgsituasjon. Rett før dagens evangelietekst så har Jesus spurt disiplene hvem de folk sier han er, og hvem de tror han er. Og folket sier han er både døperen Johannes og Elia. Og år Jesus spør «hvem sier dere at jeg er?» så kommer Peter med sin bekjennelse: «Du er Guds Messias». Og som en oppfølging, som en tydeliggjøring av hav denne bekjennelsen betyr, ja nesten som en advarsel sier Jesus:

Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.

I 5. mosebok er det folket som står på valg. I evangeliet er det disiplene. Hvem er det som stilles på valg i dag? Er det slik at kirken, fra alle landet prekestoler denne dagen skal utfordre det norske folk – som kollektiv størrelse - til å velge Gud, til å gå troens vei. Eller er det alle som bor i landet – som individer – som utfordres denne dagen?

Den tid da folket, som folk, var en religiøs størrelse, er over for lenge siden. Og fra og med i år, er det også slutt på staten som en direkte religiøs aktør gjennom regjeringsoppnevnte biskoper. Men at kirke og stat er blitt to uavhengige størrelser, betyr ikke at kirke og folk har tatt farvel med hverandre.

Troens utfordring, bekjennelsesspørsmålet; tror du? -  vil alltid rette seg mot individet. Det er som enkeltmennesker vi er døpt. Det er som enkeltmennesker vi bekjenner troen, slik vi leste den ved dåpen i dag: Jeg tror på Gud Fader… Jeg tror på Jesus Kristus…Jeg tror på Den hellige ånd. Det er som enkeltmennesker vi tilhører kirken, eller eventuelt kan bryte med kirken og troen. Og samtidig er ikke troen et individualistisk prosjekt.

For dåpen er jo nettopp inngangen til et fellesskap, troen fellesskap. Ordningen med faddere, og det at kirken ved døpefonten tar på seg et medansvar for å oppdra barna til kristne, viser sterkt troens karakter av fellesskaps prosjekt. Troen er ikke bare et spørsmål om «meg og Jesus», snarere tvert imot. Troens spørsmål og utfordringer finner best sine svar i fellesskapet. Og selv om trosbekjennelsens ord er individuelle: Jeg tror,…så sier vi det i kor og innenfor rammen av en felles gudstjeneste. Å være en del av et fellesskap, en menighet, en kirke er grunnleggende en del av det å være en troende, av det å være en kristen.

I 1024 vedtok tinget på Moster: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» En slik lov forutsetter at folk, tro og konge er en enhet. Folket, ledet av en konge, har en tro. Og etter hvert i eneveldet så ville man også hevde at den ene kongen var sendt av den ene Gud til å styre dette folket. Slike tanker er umulige i 2012.

Alle som er norske borgere er nordmenn, helt uavhengig av hvilken Gud de bøyer seg for. Men så lenge de fleste nordmenn kaller seg for kristne, så er det naturlig at dette kommer til uttrykk i folkets liv. 22. juli 2011 viste oss mange ting, blant annet at kirken for de fleste nordmenn oppleves som et naturlig samlingspunkt i når sorg og redsel rammer oss. Og det er ikke fordi vi hadde en STATSkirke. Men fordi vi hadde en KIRKE som i århundrer har møtt mennesker i sorg og redsel. Selv om stat og kirke skilles i et sekularisert samfunn, så behøver ikke folk og kirke gå hver sin vei.

 «Du er Guds Messias» sa Peter. Og det er en bekjennelse med konsekvenser.  For Jesus sier: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.

Å løfte sitt kors, fornekte seg selv og følge Jesus, det er en utfordring til hver og en av oss som individer. Men det er også en utfordring til oss som fellesskap og folk. Og for et rikt folk som oss, så tror jeg korset og selvfornektelsen særlig må handle om å dele av vår overflod. For vi har rikelig, vi må bare lære oss å forvalte det til beste for vår neste…han som sitter med tiggerkoppen, han som mangler mat og medisiner, han som ruser seg, hun som selger seg, de som er syke … de som trenger at vi hører Mesterens ord om å elske din neste som deg selv. De ordene er fortsatt utfordring til oss som enkeltmennesker, til oss som fellesskap og til vår stat.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Konfirmantpreken 27. mai 2012 – 1. pinsedag

Lesetekst:
Det står skrevet i 1. mosebok:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. 1 Mos 1,1-5

Slik lyder Herrens ord

Prekentekst:
Det står skrevet i Apostelens gjerninger i det 2. kapittel

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.


I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» Da steg Peter fram sammen med de elleve. Han hevet stemmen og talte til dem:


 «Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere hva jeg sier, og lytt nøye til mine ord! Disse menneskene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel:
          
    I de siste dager skal det skje, sier Gud,
           at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
           Deres sønner og døtre skal profetere,
           de unge skal se syn,
           og de gamle skal drømme drømmer.
          
    Selv over mine slaver og slavekvinner
           vil jeg i de dager øse ut min Ånd,
          og de skal tale profetisk.
        
Apg 2,1-18

Slik lyder Herrens ord


Kjære konfirmanter!

Dette er deres dag. Det er dere som er sentrum i kirken her i dag. Det er dere vi samles rundt. Det er dere vi ønsker å sette i sentrum her i kirken og etterpå når venner og familie skal feire dere. I dag skal dere få kjenne på den kjærligheten og omsorgen som omslutter hver og en av dere. At det er noen rundt dere som gleder seg, ja fryder seg over å se dere vokse opp. For snart nærmer det seg dagen da du er voksen og selv skal ta et voksent ansvar for deg selv og de du er glad i.

Som prest er konfirmasjonsdagen også en litt vemodig dag. Når jeg ser nedover rekka med ansikter så tenker jeg på opplevelser, samlinger og turer vi har hatt sammen. Det siste året har gjort at vi har vært spesielt mye sammen. Nå skal ikke konfirmasjonsdagen være et farvel med kirken, men jeg vet at vi ikke kommer til å se hverandre like ofte neste år, og det er litt vemodig. For dere er en flott gjeng. Dere er flott ungdommer. Dere har alle sammen unike kvaliteter som dere skal ta vare på og videreforedle på livsveien.
Dere blir konfirmert på pinsedagen. Kirkens mest hemmelige høytid. Alle spørreundersøkelser viser at de fleste vet hvorfor vi feirer jul, mange hvorfor vi feirer påske, men oppsiktsvekkende få hvorfor vi feirer pinse. Og når Peter skulle stå fram i Jerusalem å forklare hva som skjedde denne dagen, så kan han ikke ha det letteste utgangspunktet for han må begynne med å understreke at de ikke er fulle.

Jeg synes det er litt fascinerende. Dette er den første talen, vitnesbyrdet om kristentro, som Bibelen forteller om, etter at Jesus reiset til himmelen. Og den begynner med en forsikring om at apostlene ikke er fulle. Det er lov å smile av sånt.

Hva er det som skjer på pinsedagen? Og hva har pinsedagen å si til dere som blir konfirmert i dag?
Pinsen er kirkens fødseldag. Kirken blir til på pinsedagen. Allerede på Kristi himmelfartsdag, da Jesus for til himmelen, så hadde disiplene fått oppdraget: De skulle gå ut og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler ved å døpe og lære dem om det Jesus hadde gjort og sagt. Men Jesus visste også at de var redde, og det var vel ikke så rart. Når pinsen kom så var det bare 40 dager siden Jerusalems høye herrer hadde korsfestet lederen deres – Jesus. Og selv om Jesus hadde stått opp fra de døde, så var de selvsagt redde. Men i Pinsen så får de den hjelpen som Jesus hadde lovet. De får kraft, styrke, mot, hjelp til å tro, men også fortelle om troen.  De får krefter til å ta tak i oppdraget. De får Den hellige ånd.

Det ble lest en annen Bibeltekst her i dag. Fra skapelsen. Om Gud som skaper himmel og jord ut av ingenting og lys i mørke. Det er ikke tilfeldig at det leses om skapelsen i pinsen. For skapelsen og ånden henger nøye sammen. Det står i Bibelen at guds ånd svevde over vannet – ånden var til stede da Gud skapte. Og når vi ble døpt så tror kirken at vi blir «født på nytt» ved Den hellige ånd. Og livet i verden og livet som kristne er ikke to forskjellig liv – vi har kun et liv på denne siden av evigheten, og det er det livet som ble gitt av Gud vår skaper, og det er det livet som ble satt i sammenheng med Gud da vi døpte, og det er til det livet vi henter kraft i felleskapet og i troen.

Pinsen handler om å få krefter til et oppdrag man har fått. Og kjære konfirmanter. Livet som ligger foran dere er et oppdrag dere har fått. Med dere bærer dere masse flotte ressurser. Hver og en av dere har krefter og anlegg, styrker og interesser. Og vi som kjenner dere vet jo også at dere er ulike. Det som er enkelt for en er vanskelig for en annen. Det en tørr er det andre som kvier seg for. Det en kan ordne er det andre som ikke ser noen løsning på. Vi kan si at dere er ulike, men det er ikke så bra ord. To varer kan være ulike, og den ene kan være opplagt dårligere enn den andre. I stede vi jeg si det sånn: DERE ER ALLE UNIKE, altså enestående.

Ingen av de andre har akkurat din kombinasjons av evner, muligheter og egenskaper.  Og dette gir dere ulike og unike muligheter når dere går inn i det oppdraget som ditt liv er.

Dere er unike, enestående, dere har unike liv og dermed unike oppdrag. Sånn var det også i disippelflokken. Peter han var leder i disippelflokken, men også litt oppfarende og kanskje litt feig. Legendene vil ha det til at apostelen Peter havnet i Roma, der han ble kirken i Romas første biskopen, og til slutt korsfestet opp ned. Mens Tomas, han som skiller seg ut i apostelflokken med sin tvil og sine spørsmål, han reiste helt til India og grunnla kirke der. Mens Jesus sin bror, Jakob, var en stillfaren mann og han forble leder for menigheten i Jerusalem. Og Paulus, han var nok en 110% mann, intet halvveis, han begynte som kristenomsforfølger, han endte som misjonær og som den som fikk 13 av sine brev i Det nye testamentet. Disiplene var like forskjellige, unike,  som oss. De hadde alle del i den samme oppdraget, men brukte sine unike kvaliteter til å løse det på sin måte.

Det finnes ikke en måte å løse «oppdrag Livet». Det finnes ikke en hemmelig mal for det gode liv, som alle bør prøve å kopiere. Det finnes ikke en type menneske, som alle burde være – egentlig. Eller en kvalitet eller kunnskap som er bedre enn alle andre – sånn egentlig. Vår mangfoldighet er gudsvillet og gudeskapt. Det som er unikt, og dermed det som er ulikt ved dere alle sammen, er gudeskapt og gudevillet. Det er faktisk inderlig viktig at du har tro på at du er bra, gudevillet, gudeskapt, unik og prima vare, akkurat slik du er.
Pinsen ga disiplene krefter til å løse et oppdrag de allerede hadde fått. Og med pinsen så begynner kirken å vokse. Disiplene får mot til å gå ut og fortelle.

Og jeg håper at det dere har opplevd i konfirmasjonstiden, og det som skjer her denne dagen er med på å gi dere mot til å si: Det er her jeg hører til. Her i kirken hører jeg til med alle mine kvaliteter, med det jag kan og med det jeg strever med. Jeg håper at dere har sett at dette er ikke prestens kirke, eller de gamles kirke, eller de flinkes kirke eller de som alltid får det til sin kirke. Dette er Guds kirke, og dermed er det også din kirke. For i Guds hus, der hører Guds barn til.

Kjære konfirmanter!
Dette rommet tåler hele vårt liv. Det er hit vi ble båret som barn i dåpen. Det er her vi blir konfirmert, kanskje gift en dag, og til slutt skal vi bæres ut. Dette rommet, Guds hus, favner festen og gleden, sorgen og sinnet, spørsmål og undring. Dette huset, og kirkens fellesskap, kan gi trøst, fellesskap, varme og omsorg, det er svar å hente her og det er kraft å hente her. Kraft til å løse oppdraget som ligger foran dere – Ditt UNIKE LIV.

Kjære konfirmanter!
Vær stolt av den du er. Ikke bøy nakken. Du er bra, du er unik, du er gudeskapt og gudevillet. Jeg ber om at Gud vil velsigne dere i dag og i framtiden. At han vil gi dere kraft og styrke til livet. Og at han vil bevare dere i troen som dere fikk i dåpen gjennom liv og død. Jeg ber om at Gud må velsigne dere i dag – og alle dager!

Ære være Faderen og Sønnen, og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken på konfirmasjonsgudstjenestene mai 2012

Lesetekst:


Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.  (3. Joh. 1,11)

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 7. kapittel. 

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.  For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.


Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!  


Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.


(Matt 7,7-12)

Slik lyder Herrens ord.

Kjære konfirmanter!

Gratulerer med dagen! Dette er deres dag. I dag skal dere få være i sentrum her i kirken og etterpå når familie og vennes samles. Dette er dagen da dere skal få høre at det er noen rundt dere som er glad i dere og bryr seg om dere. Det er noen rundt dere som gleder seg over å se at dere vokser til, at det nærmer seg den dagen da du er voksen og tar ansvaret for eget liv og de du er glad i.

Som prest er konfirmasjonsdagen en litt vemodig dag. For et år sammen gjør at man er blitt kjent med dere. Og når jeg ser ansiktene deres så knytter jeg minner og historier til dem. Enten fra Skogsøya, fra gudstjenester eller undervisningstimer. Og jeg kan uten noen form for forbehold si at dere er en flott gjeng. Nå er det jo ikke meningen at konfirmasjonsdagen skal være et farvel til kirken, men likevel, vi kommer ikke til å se hverandre så ofte som det siste året.

På konfirmasjonsdagen så får dere med dere en bibeltekst som både inneholder et løfte og en formaning fra Jesu munn. Og jeg tenker dette er ord fra Jesus som der kan bygge både liv og framtid på.

Løftet fra Jesu er som følger: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.

Og når Jesus skal forklare dette bibelverset så begrunner han det i Guds kjærlighet. For akkurat som foresatte ikke normalt gir sine barn stein når de ber om brød, eller orm når de ber om fisk, så vil også Gud gi oss gode gaver. Gud elsker oss og vil oss godt.

«Be, så skal du få. Bank på, så skal det lukkes opp.» Det kan jo få Gud til å høres ut som en himmelsk minibank. Og på konfirmasjonsdagen kunne kanskje det vært greit for både konfirmanter og foreldre. Men 2000 år etter Jesus så må vi trygt kunne si at det er ikke sånn det fungerer. Det er en kristen erfaring at Gud svarer bønn, men det er ikke alltid vi får de svarene vi ønsker. Og det er ikke alltid vi skjønner at det er svar vi har fått. Men ofte så kan vi i ettertid se at Gud ga svar, det la seg til rette, men kanskje ikke akkurat slik vi ville eller hadde planlagt.

«Pappa, pappa, kan jeg få leke med motorsaga?» Det er ikke alle bønner som bør få et ja. Kjære konfirmanter, det vet deres foresatte. Og jeg tror at dere også er så modne at dere vet at noen ganger så er «nei» det riktige svaret.

Hva er vitsen med Gud og med bønn, hvis jeg ikke får alt jeg ber om? Det er litt som å si: Hva er vitsen med foreldre. Uten at deres foreldre fant hverandre for ca 15 – 16 år siden, så hadde dere ikke eksistert. Det fantes noen før dere, som skapte dere. På samme måte så fantes Gud før oss, det er ikke vi som skaper Gud. Men det er vi som selv må avgjøre hvordan vi vil forholde oss til Gud.

Og da er vi ved kjernen av konfirmasjonsdagens betydning. De fleste nordmenn blir båret til dåpen når de er små babyer. Ved døpefonten lover de foresatte å oppdra barnet til en kristen. Men så kommer det en dag - «omtrent på denne tiden» at dere må ta ansvar for deres eget trosliv og trosvalg. Det var ikke bare mennesker som avga løfter ved døpefonten. Også Gud lovet at du ved dåpen ble hans barn, han ga deg sin hellige ånd og troen.  Men nå er det du som må avgjøre hva du gjør med dette. Gud tror på deg og elsker deg – tror du på Gud? Elsker du Gud?

Og da kan vi gå fra Jesu løfte til Jesu formaning: Hvis man elsker, så får dette konsekvenser for hvordan man oppfører seg. Det er ikke slik at Gud stiller seg likegyldig til hvordan hans barn oppfører seg. Gud sier ikke at det «ikke er så farlig» eller «samme det, kom til meg, så tilgir jeg alt og vi kan glemme hele greia». Det er sant at Guds kjærlighet tåler alt, at den kan tilgi alt, men den sier ikke at alt er greit.

Dere har sikkert måttet bryne dere på regler hjemme. Og selv prakteksemplarer av arten «norsk ungdom anno 2012» har vel en gang i blant brutt noen regler, eller ønsket seg slappere regler. Men dere vet jo at regler og grenser settes fordi de voksne bryr seg. Det er ikke for å plage dere, men for å beskytte dere og fellesskapet – enten det er familien, klassen, laget eller bygda og samfunnet at vi har regler. Og kjære konfirmanter. Uten å stresse de kommende besteforeldrene så veldig: Det er ikke så mange år til dere selv skal lage regler for deres barn, ikke for å plage dem, men for å beskytte dem.

Og det er kjernen i alle regler, oppsummeringen av alle Guds bud, styringsverktøyet for rett og galt gjennom alle tider som Jesu lærer oss når han formaner disiplene: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.

Da er det viktig å sette seg noen forbilder. Og det ble lest her et vers fra Johannes sitt tredje brev: Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.  (3. Joh. 1,11).

Dere lever i en verden som pøser på med alternative forbilder. Jeg mener selv at jeg ikke er så gammel, men jeg husker et Norge der det kun fantes en TV-kanal. Internett og facebook var ikke påtenkt, hvertfall ikke for hvermannsens bruk. Vi holdt på med noe som het brevvenner når vi skulle ha kontakt med ungdom i andre deler av verden eller Norge. Det var dyrt å ringe i telefon, og hvor langt man kunne gå med en telefon ble avgjort av lengden på ledningen. For dere er venner, forbilder og et utall serier og helter og forbilder kun tasteklikk unna. Det har sine flotte og gode sider. Dere har mer og umiddelbar kontakt med informasjon og mennesker i andre samfunn enn deres eget. Dere vet mer om de gode heltene, men dere har også fått mange fristelser og dårlige helter som tyter ut av skjermen på rommet deres. Store muskler og kraftige våpen, raske penger og deilige kropper, det finnes langt eldre mennesker enn dere – ofte kalt voksne - som synes det høres fristende ut.

Derfor er Johannes sin oppfordring ikke umoderne, men topp aktuell: ta ikke det onde til forbilde, men det gode!

Så vet vi alle, enten vi er 15, 35, 70 eller 100 år at vi ikke alltid klarte å gjøre de gode valgene. Synd er ikke et beklagelig begrep oppfunnet av kirken, synd er et ord som beskriver ondskapen som finnes rundt oss og i oss. Vi mennesker gjør det som er ondt. Og det som er ondt bryter ned våre egne liv, fellesskapet mellom mennesker og fellesskapet mellom Gud og mennesker. En del av det å bli voksen er å lære seg å ta ansvar for sine egne handlinger og valg. Også det onde vi gjør. Det er voksent å si: Dette er mitt ansvar. Jeg gjorde deg vondt. Det er mitt ansvar. At du ikke fikk til å leve opp til gode idealer skal ikke føre til at du forkaster idealene. Nei, hold fast på det gode som forbilde. Men ta ansvar for det onde, så det gode kan seire. For den som innrømmer et ansvar kan også be om tilgivelse. Jeg kan ikke be verken Gud eller andre mennesker om tilgivelse for andre menneskers ondskap. Jeg må be om tilgivelse for min egen synd. Også skjer det noe flott, som beskrives godt i den ene bønnen i Fader Vår: Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere. Når vi lærer og erfarer at vi kan ta ansvar for og få tilgivelse for egen synd, da blir det riktig å la andre også få tilgivelse. For som Jesus sa: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.

Kjære konfirmanter! Gratulerer med dagen. Og til lykke med framtiden. Velg dere gode forbilder, som kan være med å forme dere videre. Jeg vet ikke om Jesus virker som et kult forbilde. Han snakket mest om Gud, om kjærlighet og tilgivelse. Men det var ikke bare prat med Jesus. For når det kom til stykke, så valgte han å la seg korsfeste for å sone dine og mine synder. Og på dager som en vanskeligere enn denne, så er det nettopp det vi trenger: En Gud som elsker oss uansett, som peker på det gode som den gode vei, men som kan tilgi oss når vi ikke fikk det til.

Jeg håper og ber om at Gud skal velsigne dere i dag, styrke den troen han ga dere i dåpen, og bevare dere gjennom liv og død.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.