Hvem vil du bli? Allehelgenspreken på gruppelederkonferansen til KFUK- KFUM-speiderne,

Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:

          «Salige er dere fattige,

          Guds rike er deres.

      

             Salige er dere som nå sulter,

          dere skal mettes.

          Salige er dere som nå gråter,

          dere skal le.

         

            Salige er dere når folk hater dere,

          når de utstøter dere og håner dere

          og skyr navnet deres som noe ondt –

          for Menneskesønnens skyld!

         

            Gled dere på den dagen og hopp av fryd,

          stor er lønnen dere har i himmelen.

          Slik gjorde også fedrene med profetene.

                                                           (Lukas 6, 20-23)

         

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære medledere!

I dag er det Allehelgenssøndag. Allehelgensdag er en av de virkelig gamle kirkefestene, den har vært feiret siden 600-tallet. Allehelgensdag er en dag som fra gammel tid pekte på alle kirkens helgener som ikke hadde en egen helgenfest. Alle de hellige som hadde gått troens vei før oss, og som kanskje allerede sto ved Guds trone. Alle de som har levd et liv som kan oppsummeres slik: De tjente Gud, hjalp andre mennesker og levde etter speiderloven.

De fleste av oss tilhører en kirketradisjon der helgener slik vi kjenner det i katolsk og ortodoks tradisjon ikke har spilt noen vesentlig rolle.  Men på bedehus, i frimenigheter og i vår lutherske tradisjon så har vi også hatt sterke historier om troshelter. Reformatorer, misjonærer, lekfolk som valgte å følge troens vei radikalt. Ja, de var rett og slett protestantiske helgener. Og jeg vil gjerne slå et slag for helgener av alle konfesjoner, enten vi finner dem i katolske kapell eller på lutherske bedehus. For meg er det nyttig og godt å bli inspirert av de som har gått foran meg på troens vei. De som, når livet var vanskelig, eller når livet tilbød overflod av fristelser, likevel valgte den smale vei i fotsporene til mannen fra Nasaret.

Da jeg var 7 år, så lovte jeg for første gang: Jeg lover etter beste evne å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Og når jeg ser på min egen troshistorie så går det en vei fra dette løftet til andre viktige valg jeg har gjort i livet. Speideren ville aldri bare underholde meg, speideren ville bygge meg som menneske og kristen. Jeg tror veldig sterkt på at speiderløfte kan sette en avgjørende kurs for livet til den som avlegger løftet.  Jeg har tro på speideren som en øvelse i det å bli helgen.

I mitt liv, hvertfall som voksen, så fører speiderløftet meg stadig tilbake til et spørsmål: Hvem vil du bli?

Hvem vil du bli?

Og aller helst så vil jeg bli den aller beste utgaven av meg selv. Aller helst så vil jeg bli en som tjener Gud og mennesker og som lever opp til speiderlovens idealer. Og det finnes mange kirkedager da jeg får høre om nåden jeg trenger når jeg mislykkes med det. Men ikke i dag. I dag er dagen da vi skal få løfte blikket, se på idealene, på helgenene og tenke: Jeg vil bli den beste utgaven av meg selv.

Dagens tekst er hentet fra Lukas, og dette er ord som Jesus sier rett etter at han ha utvalgt de 12 apostlene. Jesus har valgt sitt lederteam. Førerpatruljen er etablert. Det er disse han skal bygge opp som ledere for den aller første kirke. Og ordene han sier er utfordrende. De snur mye på hodet.

          «Salige er dere fattige,

          Guds rike er deres.

Det er jo ikke sant. Det er lite salighet i denne verden for de som er fattig. Bare spør de av romfolket som tigger i Oslos gater, jeg går forbi dem hver dag på vei til forbundskontoret, eller barna som slutter å vise fra bursdaginvitasjoner hjemme, fordi de vet at mamma ikke har råd til gave. Er himmelen en trøstepremie for et liv som fattig?         

            Salige er dere som nå sulter,

          dere skal mettes.

          Salige er dere som nå gråter,

          dere skal le.

Dette er jo hvertfall løfte om noe godt. De sultne skal bli mette, og de som gråter skal få le.  Men sulten og gråten lever fortsatt i verden.    

            Salige er dere når folk hater dere,

          når de utstøter dere og håner dere

          og skyr navnet deres som noe ondt –

          for Menneskesønnens skyld!  

Et løfte om å bli hatet, utstøtt og hånet er ikke mye å rope HURRA for. Men i martyrene har fulgt kirken fra kirkens barndom til de nord-Koreanske fangeleirene i våre dager.

Hvem vil du bli? Vil også du aller helst bli den aller beste utgangen av deg selv?  Er du også en av de som tenker at speiderløfte ga retning for noe mer enn den tiden du tilbringer meg skjorte og skjerf på?

Hvem vil du bli? Jeg lurer ikke på hvem du har blitt, men hvem vil du bli? Du kan fortsatt vokse som menneske og kristen. Det er ikke bare speiderne som skal vokse på det speiderarbeidet som du driver – du skal også vokse. Løfte om å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven er ikke et utviklingsprogram som stopper ved fylte 25 år. Det kan utfordre hele livet.

Hvem vil du bli? I speider`n så holder vi ofte fram St. Georg som en som representerer våre idealer. Hans kamp mot ondskapen i form av en drage er en liknelse som lett kan oversettes til moderne drager enten de heter fattigdom, sult, mobbing, vold eller grådighet.

Jeg synes helgener er inspirerende. Helgener kan på sitt beste gi meg lyst til å «hoppe lengre og høyere»  i mitt liv som kristen. De gir meg lyst til å bli litt mer lik Jesus. De hjelper meg til å se Jesus enda bedre, de hjelper meg til å gå i Jesu forspor.

Hvis rikmannsgutten Frans kunne velge å gi alt til de fattige på 1200-tallet, så må jeg klare å gi hvertfall litt mer.  Hvis Moder Therese ga et liv til de utstøtte i slummen, så bør vel jeg kunne gi ekstra tid til denne utstøtte og utagerende gutten som helt opplagt ikke finner sin plass i speidergruppa vår.

Hvem vil du bli? Har du tenkt på muligheten for å bli en helgen? Når du legger planer og gjør valg for livet ditt, tenker du da på hvilke av dine valg som bringer deg nærmest det Jesus ville gjort? Tenker du på at for mange speiderne dine så er kanskje du den med et tydelig kristent vitnesbyrd som står dem nærmest.

For mange av speiderne dine er du den som oftest forteller dem om Gud. For mange av speiderne dine er du litt som en helgen, et ordentlig menneske av kjøtt og blod, som viser dem hva det er å være en kristen, hva det er å tro, ja, hva Jesus ville gjort. Har du tenkt på at det ikke bare gjelder for speiderne, men også lederfellesskapet i gruppa. Jeg er sikker på at for mange voksne er lederfellesskapet i gruppa det viktigste kristne fellesskapet de tilhører.

Kjære medledere:

Salige er dere som nå sulter,  

dere skal mettes.

Salige er dere som nå gråter,

dere skal le.

Gud har ikke tenkt å løse dette med magi. Mat og glede kommer ikke til å bare dette ned fra himmelen. Nei, mat og glede må deles i et menneskelig fellesskap. Jesu løfte til de som gråter og sulter, er et kall til oss som medmennesker. Et kall til godhet, til helgentaktene i oss.

Salige er dere når folk hater dere,

når de utstøter dere og håner dere

og skyr navnet deres som noe ondt –

for Menneskesønnens skyld!

Jeg tror ikke det er spesielt fromt å være hatet. Det handler ikke om å bevisst legge opp til å være hatet og foraktet. Men det handler om å holde fast på det som er sant og rett, også når det er upopulært. Det handler om at noen må stå opp for de fattige, de syke, de utstøtte, og enda vanskeligere: De som vi har grunn til å ikke like, de som har gjort oss ondt, de som trenger nåde.

Kjære medledere.

Hvem vil du bli? Tørr du satse på å bli en helgen?

Vil du bli helgen, så må du gjøre det på speidermåten; learning by doing. Prøv å gjøre det Jesus ville gjort, og går det galt, javel, prøv en gang til.

Det er det som er nåde, vår gudegitte rett til å prøve en gang til … å bli en helgen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Allehelgensdag 2012, Myre kirke (04.11.12)

Lesetekster:  Salme 84,2-8 og Matteus 5,13-16

Prekentekst: Åp 1,9-11a;21,1-5

Det står skrevet i Johannes Åpenbaring i det 1. og det 21. kapittel:

Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun. Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.» 
   
Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
          «Se, Guds bolig er hos menneskene.
           Han skal bo hos dem,
           og de skal være hans folk,
          og Gud selv skal være hos dem.
           Han skal være deres Gud.
          
   Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
          og døden skal ikke være mer,
          heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
          For det som en gang var, er borte.»
Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!

I dag er det Allehelgensdag, og her, akkurat nå, som veldig mange andre steder i landet, så samles vi i kirken for å minnes. Minnes mennesker som har stått oss nær, og som nå har gått bort. 51 navn skal leses etterpå, og 51 lys tennes. 51 liv skal minnes.

For noen er det nesten et år siden. For andre er sorgen, tapet og savnet ferskere. For noen – enten det er kort eller lang tid siden – så er sorgen fortsatt tung å bære, for andre er det kanskje mere sant at tiden leger hvertfall noen sår.

For noen av oss så er det ikke en spesiell vi er her for å minnes denne dagen. Men likevel så blir vi minnet om de vi en gang har tatt farvel med. Og som alltid, når døden er tema, så minnes vi også på at det en dag ikke er noen andre, men vi, jeg, som skal dø. En dag er det din kiste vi skal samles rundt i en begravelse, en dag er det ditt navn vi skal lese opp på Allehelgensdag, en dag er det ikke alle andre, men deg noen kommer hit til kirken for å minnes.

Jeg tror det er viktig å ha tenkt tanken på sin egen død. Det er viktig å forsone seg med at en gang er de min og ingen andres død det handler om. Jeg tror faktisk det er sant at døden som begrensning og sluttpunkt, også kan berike livet. For kanskje ligger noe av nøkkelen til hver enkelt dag sin verdi nettopp i det at en dag skal vi ikke se flere dager. Kanskje ligger noe av nøkkelen til gleden og festen, i å vite at det ikke er hver dag som vil bære den muligheten med seg. Og ganske mye av troens glede ligger i himmelhåpet, som har døden som kontrast og inngangsport.

Kjære menighet
Jeg tror det er viktig at vi snakker høyt om vårt himmelhåp. Det er grunnleggende for oss som troende mennesker. Vi tror at dette livet ikke er alt. Det er alt vi kjenner helt og fullt, det er alt vi kan være sikre på, men vi vet, vi kjenner drømmen om dette ikke skal være slutten.

Det er egentlig sjelden jeg lar meg fange av dikt. Men for kort tid siden ble jeg gjort oppmerksom på et dikt fra en pårørende i en begravelse. Og det diktet fanget meg. Det er Olav H. Hauge som har skrevet diktet. Og diktet beskriver vart og vakkert nettopp denne troen på at det er noe mer, denne drømmen som ikke kan bevises, men som må tros.

«Det er den draumen» heter diktet.


Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Å gli inn på en våg, vi ikke har visst om, en morgenstund.  Det er et fantastisk flott bilde på det jeg tror skal bli vår erfaring når vi dør.  Erfaringen av å komme til et nytt sted, som kan virke kjent, men likevel ukjent. Et sted som er ukjent for det er den nye himmel og den ny jord, men likevel kjent fordi det fortsatt  er jord og himmel. Men det vi skal stige i land til er et nytt sted. En ny jord, en ny våg, et nytt liv som er annerledes.
Bibelen har mange vakre bilder av hva himmelen kan være. Også dagens tekst fra salmene kan forstås som et himmelbilde. For sentralt i mange fremstillinger av himmelen er nærheten mellom Gud og mennesker. Og det Jerusalem, tempelet, festen spiller gjerne en rolle. I himmelen skal skille mellom Gud og mennesker være borte.

Vi leste fra Salme 84:
«Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud.»

Himmelen som et fugleliv, ubekymret fordi vi har fått bygge rede i Guds Hus. Ubekymret fordi den sterke Gud holder det som kan true oss borte.  For den som tror er Guds nærhet også garanti for at det onde er borte.

Og denne nærheten mellom Gud og menensker finner vi også i Johannes Åpenbaring sitt kraftfulle, kjente og mye brukte himmelbilde av en ny himmel og ny jord. Det er en gammel Johannes, med en fot i graven som forteller om sitt syn av evigheten.

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Kjære menighet

I dag samles vi for å minnes. Vi er samlet i savn. Vi kjenner sorgens ettersmak i våre liv.  Men la oss da også være frimodig på himmelhåpets vegen. Det er stor, stor forskjell på om dette livet er alt, og døden er en endelig sluttstrek. Eller om dette livet bare er begynnelsen på en evighet. Og ikke minst når den evigheten skal være uten sorg, uten nød, uten smerte, og uten død.

Og dette håpet det henger nøye sammen med vår tro på Jesus som dødens beseirer. For kirken, og oss som deler kirkens tro, er det en nøye sammenheng mellom påskemorgens glede, og vår egen oppstandelse. Det er apostlenes vitnesbyrd og kirkens tro at Jesus sto opp fra de døde. Ikke som helbredet etter å ha vært skinndød, men som levende etter å ha vært virkelig død, like død som alle de 51 navnene vi skal lese i dag. Og det er kirken trassige tro og  vårt håp at denne oppstandelsen en gang skal bli vår.

Kjære menighet

Skal troen leve videre, så må vi fortelle hva vi tror. Vi må fortelle det til våre barn, til våre barnebarn, til våre venner og til de vi bruker tid sammen med. Da må vi også kunne snakke om himmelhåpet. For det er da virkelig gode nyheter, at livets siste sukk, skal være evighetens fødselsskrik.

For det er denne drømmen dere. Denne drømmes som mennesker på tvers av århundrer, kulturer og religioner har kjent. Denne drømmen om at dette livet kan da umulig være det siste som skjer.


Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Allehelgensdag 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 5. kapittel

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!

Det er Allehelgensdag, og i likhet med en begravelse, så er det døden som samler oss. Noen vi kjenner, som vi var glad i, har gått bort det siste året. Og vi skal lese deres navn og tenne lys til deres minne senere i gudstjenesten.

Men Allehelgensgudstjenesten er jo ikke bare for de som har mistet noen det siste året. Nei, det å miste noen man er glad i, erfare døden, er en felles menneskelig erfaring.

Allehelgensdag har utviklet seg til en dag i vår kirke, der vi minnes alle som er døde. I tidligere tider hadde man en ”alle sjelers dag” der nettopp alle avdøde, var fokus. Men allehelgensdag var forbehold minnet av de hellige helgener. De som på forbiledelig vis hadde gått foran oss i troens kamp, og kjempet den gode strid.
Så forsvant ”Alle sjelers dag”, og alle helgensdag ble en dag der man i praksis ikke bare mintes alle som var gått foran oss i troen, men i livet generelt.

Men evangelieteksten vi møter handler ikke om døden, men hvordan vi skal leve. Men her er det en dyp sammenheng, mellom liv og død, mellom hvordan livet leves og dødens realitet, og ikke minst hva vi fester vår tro til i livet og hva som kan håpes i møte med døden.

Kjære menighet la meg begynne med å si: Døden gjør livet viktig

I det siste så har jeg lest et par intervjuer i to av landets store aviser, der man har intervjuet kreftsyke mennesker. Mennesker, slik jeg forstår det, som har fått en liten utsettelse, men de vet at døden er nærmere enn den noen gang har vært før. Og det som har slått meg i disse intervjuene, er at de forteller at døden har gitt mening til livet.

Fordi døden står dem så nært, så blir det viktig å leve de dagene man har fått. For en dag, om ikke så lenge, så har de ikke flere dager. Vi vet jo alle med hodet at vi skal dø, men har vi erkjent, tatt inn over oss at vi skal dø.

Når man erkjenner at solen skal ikke stå opp for alltid for meg, men bare i noen år, måneder, uker eller dager, da blir livet viktig. Når vi erkjenner at verken vi eller vår elskede vil leve for alltid, så må vi elske hverandre i dag. Når vi innser at verken vi eller den naboen eller kollegaen som vi har gjort stor urett vil blir her for alltid, så må vi søke tilgivelse, mens det enda er mulig. Når vi innser at selv våre barn er sårbare for dødens vold, og hvertfall er vi det selv, så må vi dra på den lovte fisketuren i dag, og ikke en annen gang.

Vi trenger å minne hverandre på at vi skal dø, ikke for å spre redsel og frykt, men for å hjelpe hverandre å se hvor viktig livet er.

For døden kan vi ikke unnslippe.

For hundre år siden døde man tidligere enn i dag, man døde oftere i hjemmet og døden var en mye nærmere realitet for de fleste. I dag lever vi i et overflodssamfunn, der vi lever lengre, kan kurere flere sykdommer, og der døden sjelden skjer hjemme, men på en institusjon. Hvis vi tar inn over oss hvilke vilkår mennesker ellers i historien, og mennesker fortsatt i dag, i andre deler av verden, lever under, så har vi det på alle måter godt. De fleste av navnene vi skal lese opp senere i gudstjenesten er mennesker som fikk bli gamle. Mennesker som i løpet av sin levetid hadde opplevd en eventyrlig reise i levestandard, levekår og helse. Våre materielle bekymringer er små, sammenliknet med mange andre mennesker sine bekymringer og problemer.

Men likevel, på tross av vår rikdom og velstand, vi kommer ikke unna et av de helt grunnleggende vilkårene ved det å være menneske, at en dag skal vi dø. En dag skal de vi er glad i dø, en dag skal noen som er glad i oss stå ved vår kiste og sørge.
Døden er ikke ond, men døden er ofte vond. Det er, for mange, vondt å ta avskjed med livet, og det er vondt å ta avskjed med en man er glad i. At vi samles her i dag, for å minnes, viser jo nettopp det at døden er vanskelig. Men det forteller oss også noe annet. At de menneskene som har gått bort har betydd noe for oss. De er mennesker som har brukt livets mulighet, og som på ulike vis ga oss noe viktig. Kanskje ga de oss livet, kanskje ga de oss kjærlighet, kanskje ga de oss trofasthet og kjærtegn, kanskje ga de oss vennskap og fortrolighet, kanskje ga de oss latter og glede.

Kjære menighet, hva vil du bruke livet ditt til?

Jesus sa til disiplene:
Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Døden gjør livet viktig. Og døden kan vi ikke unnslippe. Derfor blir det viktig hva vi vil bruke livet til.


Evangelieteksten som vi har lest er en del av Bergprekenen, som Jesus ikke holder til den store folkemengden, men til sine disipler. Teksten retter seg også til oss som kristne, for som kristne er vi også Jesu disipler. Og Jesus ber oss være verdens salt og lys. Jesus gir oss et oppdrag, en retning for livet når han sier: så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Som kristne er vi kalt i denne verden til å være Guds hender, føtter og bære Hans ord videre. Gå dit Jesus ville gått, gjøre det Jesus ville gjort og si det han ville sagt. Vi er kalt til å leve et liv som gir Gud ære, fordi det skapte godhet, kjærlighet og nåde i denne verden.

Kjære menighet, døden gjør livet viktig, men hva skal vi tenke om selve døden. Det vil komme en dag da vi ikke lenger kan gå, kan gjøre eller si. En dag da døden er alt vi kan forvente av framtiden. Hva så? Hva da?

Døden, som livet, vil aldri bli lett, eller uten brodd. Men det er også den kristne tro at vi møter ikke døden uten håp heller.

Akkurat som vi i livet skal ha Jesus om vårt forbilde, så skal vi i møte med døden ha tro på at vi, som han, skal reises opp fra de døde. At vi skal få erfare at Gud er livets Gud, og dødens overmann. At det er sant det apostlene, Bibelen og kirken vitner om, at Gud, ved troen på Jesus Kristus, gir oss evig liv.
Et liv, dere døden ikke lenger finnes, der sorg, smerte, angst, lidelse og død ikke finnes. Et liv hos Gud, der alt skal være godt.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Allehelgenssøndag 2008

Johannes åpenbaring 21, 1-7

Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte." Han som sitter på tronen, sa da til meg: "Se, jeg gjør alle ting nye." Og han la til: "Skriv det ned, for dette er pålitelige og sanne ord." Deretter sa han til meg: "Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Den som tørster, vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet. Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn."
Slik lyder Herrens ord.

Allehelgensdag er en dag da vi minnes de døde. De som har gått sammen med oss i livet, de som ved sine roller i våre livet har formet oss til de vi er. Og i en så stor forsamling er det sikkert hele spekteret av minner: gode minner, vanskelig minner, hverdagslige minner, såre minner, de beste minnene og de vanskelige minnene. Sannheten om de vi minnes er det bare vi som eier, og ingen minner, ingen følelser er forbudt. Men felles for alle er at døden har satt en stopp for muligheten til å oppleve det gode en gang til eller gjøre opp det som ikke var bra. Døden er i vår verden et punktum for kontakt, for omsorg, for forsoning.

Allehelgensdag i kirken gir rom for sorgen. Men sammen med sorgen så tegnes en himmel over våre liv: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte…”. Dette livet med alle sine velsignelser og gleder, men også med sine slag, nederlag, sår og ondskap, skal en gang ta slutt. Men det skal komme noe mer. Livet stopper ikke med døden. Men alt som ikke er bra i denne verden stopper med døden.

De aller fleste av verdens religioner tenker om døden som kun en midlertidig slutt. De store monotesistiske relgionene: Islam, Jødedom og Kristendom ser for seg en himmel. Hindusimen ser for seg en rekke med nye liv, før man opparbeider seg en så god karma at man kan gå opp i verdensaltet, og forfedrerelgionene som vi finner i en rekke kulturer ser for seg at mennesket lever videre på ulike vis.

Hva skiller vårt himmelhåp fra andre religioners himmelhåp? Hva gjør vårt himmelhåp annerledes enn andre himmelhåp? På det spørsmålet finnes det kun et svar: Jesus. Vårt himmelhåp er knyttet til Jesus. Til hvem han var og hva han gjorde. Og Jesus sitt liv og virke er også en forsmak på hva himmelen skal være.

Det er kirkens tro, slik vi akkurat bekjente at Jesus er Gud enbårne sønn og at han ble korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds den allmektige faders høyre hånd, skal derfra komme igjen og dømme levende og døde”. Vi har et håp om et evig liv, fordi Gud ble menneske, og som den eneste som kunne det, beseiret Jesus døden. Og ved dåpen ble den seieren vår, himmelhåpet er vår dåpsgave, himmelen eies av oss i tro. Himmelhåpet er ikke det siste velferdsgode hilsen velferdsstaten. Himmelen er ikke noe vi har fortjent, eller opptjent oss rettigheter til. Himmelen er gitt oss i gave fra Gud. For Gud vil ha oss tilbake dit vi hører hjemme. I hans nærhet.

På Bibelens første blader kan vi leste opp der Gud vandrer i hagen med de første menneskene. Det er et lykkeland som beskrives. Et lykkeland som menneskene velger å bryte ut fra for å gå sine gen veier. Og inn i verden kommer tårer, døden, sorgen, skrikene og smerten. Det går fra en såre god verden til en verden der mye er godt, men der det også er mange sår. En verden der det som skjer kan være meningsløst, vondt, uhåndterbart. Historien om de første menneskene i bibelen skal vi lese som en myte. Ikke som et eventyr, som bare er fantasi og dikt, men som en myte: mytene forteller oss noe sant, i bilder vi kan forstå. Og det som er sant er at Gud skapte oss til fellesskap med seg, men noe gikk galt. Sndefallet handler om at vi ved med våre valg, vår egenrådighet, vår selvsentrerthet, ved vår ondskap og dumskap valgte bort Gud. Men det er ikke bare vi som lever under syndefallet. Hele verden er falt. Det skaper rom for det meninegsløse, for sykdom som dreper unge og gamle, naturkatastrofer som dreper vilkårlig og uten å skjele til ond eller god.
Inn i denne verden valgte Gud å bli menneske. For igjen kunne vandre med oss i hagen, i våre byer, møte oss på veien. Og overalt hvor han kom fikk vi se en forsmak på himmelen: Mennesker opplevde tilgivelse, mennesker opplevde kjærlighet der andre ville fordømme, barnet ble holdt fram som forbilde når de stolte disiplene lurte på hvem som skulle sitte øverst ved bordet i guds rike, mennesker opplevde helbredelse.

”Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte." Han som sitter på tronen, sa da til meg: "Se, jeg gjør alle ting nye." ”

På Bibelens første blader skaper Gud himmelen og på jorden. Og vår fortelling befinner seg på en av Bibelens siste ark, og det som fortelles om er en nyskapning: En ny start for hele skaperverket. For alt som er skapt skal det være en ny start.

Alt Jesus var en forsmak på, skal vi der få nyte i store drag. Alt som er ondt skal fordømmes. Alt som er godt skal forstørres.

Vår tekst slutter med et løfte. Et frelsesløfte: Den som tørster, vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet. Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn.
Da denne teksten ble til rettet den seg til kristne som opplevde forfølgelse. Troen kunne når som helst koste deg livet. De som først leste denne teksten valgte like fullt håpet om himmelen, de valgte kjærlighetens Gud, de valgte å tro på en Gud som vil oss godt, som vil vandre med oss i hagen, fjerne vår sorg og lidelse, og la oss leve som hans barn, i hans nærhet.

Ingen av oss behøver å frykte forfølgelse for vår tro. Men kanskje finnes det andre effektive måter å knekke gudstroa i våre dager. Jeg tror at troens største utfordring her i trygge Norge er vår likegyldighet. Vi er så rikelig velsignet at vi nesten ikke trenger Gud. Hvor fristende blir det ikke da å forkaste Jesus som ”vår Herre”, for i stede være sin egen Herre. Gud vil at alle skal bli frelst. Og ved dødens grense, ved en kiste, ved en grav så blir det så tydelig at den som er sin egen Herre, står uten håp ved en grav. Men den som kan dele kirkens bekjennelse: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre” Han eier også håpet om legemets oppstandelse og det evige liv.

I dåpen ble himmelhåpet vårt, håpet om at en dag skal vi se han som han er, knele ned og si: Min Konge og min Gud. Og han skal strekke hendene mot oss og si: mitt barn.