Radioandakt - Radio Øksnes - Kveldssendingen 23/12/2012

Kjære øksnesværinger. 

Nå er det straks julaften. Se rundt deg. Har du pyntet til jul, så er jeg ganske sikker på at det tre farger du kan se rundt deg nå: Grønt, Rødt  og Gull.  La meg beskrive julebudskapet for deg med disse tre fargene.

Grønn hører julen til. Tenk på alle juledekorasjonene med mose, grønne blad på julestjerne og det grønne juletreet. Og grønn må jo markene som hyrden holdt til på ha vært. Og det er der – på de grønne markene, ute i nattemørket at englene for første gang forkynner evangeliet – de gode nyhetene. At en frelser er født. Gjeterne var grovarbeidere i sitt samfunn.  De var fattige, de ble regnet som skitne og uheldige i sitt yrkesvalg – men likevel – dem var det englene henvendte seg først til.

For grønn er ikke bare fargene på Betlehemsmarken, grønn er også håpets farge. For barnet i krybben, han er menneskenes håp. Barn og håp hører sammen. For barn er framtiden. Men dette barnet er ikke bare håpet for sin mor og sin far og sin familie. Dette barnet – Jesusbarnet er hele verdens håp. Og håpet ble ikke først forkynt for konger og stormenn, men for fattige gjetere på Betlehemsmarkene.

Rødt hører julen til. Uten tvil. Det er julenissens farge, og det er kjærlighetens farge – og julen er en kjærlighetsfest. I Oslo står det en flott katolsk kirke som er bygd i rød murstein. Den heter St Hallvard. Kirkerommet er rundt – evighetens form. Men enda mer spesielt er taket. I stedet for en kuppel som vender oppover, er det en kuppel innover i kirkerommet. Det skal minne menigheten på vår tro sin kjerne – julens kjerne - at Gud har bøyd seg ned til oss. At Gud ble menneske – et lite barn – Gud ble vår frelser - fordi han elsker oss.

Men det lille barnet i krybben, han er ingen superbaby, alla de vi kan finne i tegneserienes verden, men ukjente superkrefter og overnaturlige evner.  Han – som alle andre babyer - er avhengig av sin mor og fars kjærlighet.

Og fortsatt er det sånn at Gud er avhengig av at mennesker gripes av hans kjærlighet og kan bære den videre ut i verden. Til de fattige, til de sørgende, til de som er i fengsel, de som er ensomme, til de som står utenfor fellesskapet. Så rød fargen minner oss på kjærligheten fra Gud til oss, og en kjærlighet som vi skal bære videre ut i verden. Ikke fordi Gud trenger det, men vår neste trenger det.

Gull er også en julefarge. Gull hører med i en juledekorasjon. Gull er en av gavene som vismennene ga barnet. Og i de mange julekrybbene i våre hjem så er glorien rundt hodet på barnet i krybben gullfarget. Og i kirken så er Gull Guds farge. Gull er det helliges farge.

For det er ikke hvilket som helst barn som blir født i julen. Det er et hellig barn. Det er ikke hvilket som helst håp som forkynnes i julen. Det er et hellig håp, og det er håpet om den hellige. Det er ikke hvilken som helst kjærlighet som julen vitner om. Det er kjærlighet fra den hellige Gud til oss. Den hellige ble menneske, for at mennesket skal bli hellig. Guds evige skaperord som hadde skapt alt ved tidenes morgen han ble menneske, han ga oss ord som i generasjon etter generasjon har velsignet folk og land, oppreist mennesker og skapt fred – julefred. Også her i nord –  langt til Betlehem.

La oss høre den kjente fortellingen. Det står skrevet i Lukas evangeliet i det 2, kapittelet, vers 1 til 20:

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.  2 Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria.  3 Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
     4 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt,  5 for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. 6 Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde,  7 og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
     8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin.  9 Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
          
    14 «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»
15 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» 16 Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. 17 Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. 18 Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. 20 Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.»

Slik lyder Herrens ord. 

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Jeg ønsker dere alle en velsignet julehøytid. 

Radioandakt - Radio Øksnes - 23/12/2012

I morgen er det julaften, og det kjente juleevangeliet vil bli gjenfortalt mange steder. På mange gudstjenester, og trolig i mange hjem, kommer man til å lese den kjente beretningen sammen. Om den unge Maria og Josef, innskrivningen, mangelen på skikkelig overnattingsmuligheter, stallen, fødselen, englekoret og hyrdene. «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. …»

Historien om Jesu fødsel finner vi i tre versjoner i Bibelen. Markus evangeliet er det eneste evangeliet som ikke omtaler fødselen i det hele tatt. Det er kun hos Matteus at vi finner de vise menn og flukten til Egypt. Og det er kun hos Lukas vi finner manntallsinnskrivningen, englesangen og hyrdene.

Johannesevangeliet har valgt å fortelle fortellingen på en helt annen måte. Juleevangeliet i Johannes evangeliet kalles for Johannes prologen. Teksten leses i kirken på 1. juledag. Men jeg vil minne deg på denne teksten i dag. For den gir store perspektiver til festen vi er på vei inn i. Og mer enn å skulle beskrive hva som hender, så er det en tekst som vil få oss til å forstå det som hender.

Det er en mektig poetisk tekst, og en sterkt innholdsmettet teologisk tekst. Her tegnes linjene tilbake til verdens skapelse. Jesus betegnes som Ordet – Og det er ikke hvilket som helst ord, men skaperordet som Gud talte da verden ble til. Og Ordet blir menneske. Og han betegnes som lyset i verdens mørke.

Johannesprologen nøyer seg ikke med å være Johannes sitt juleevangelium. Den oppsummerer hele essensen i Jesu liv og virke, når det beskriver hvordan menneskene avviser Jesus, men at de som likevel tror får rett til å kalle seg Guds barn.

Lytt nå. Se gjerne en julekrybbe for deg, mens du lat Johannes tolke det som skjer i julen, og det barnet vi venter på:

Det står skrevet i Johannes evangeliet i det 1. kapittel. Vers 1 til 14.

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
          
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
          
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
          
Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
          
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Slik lyder Herrens ord

Nå er det snart jul. Og han vi venter på i krybben var der da verden ble til. Men like fullt valgte han å bli liten, sårbar, overgitt til mennesker. SkaperOrdet, Verdens Lys, JesusBarnet – vår frelser og Gud. I møte med dette underet så er det naturlig å følge gjeternes eksempel. Om dem forteller Lukas:  «… De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett..» (se Lukas 2, 20).

Snart er det jul. Stress ned. Gled deg. Gled deg over Skaperen som ble skapning, fordi han elsker deg.

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Radioandakt - Radio Øksnes - 22/12/2012

Dagen bibeltekst har fått overskriften Marias Lovsang. Det er Maria, Jesu mor, som har ordet. Hun, en ung og troende kvinne, har akkurat hatt besøk av engelen som har fortalt henne at hun skal bli mor til en sønn hun skal kalle Jesus, og «Herren skal gi ham hans far Davids trone» og barnet skal  «være hellig og kalles Guds Sønn» har engelen sagt. Og engelen har bedt henne om å reise til sin eldre slektning Elisabeth. Hun som venter barn, for første gang, på sine gamle dager. Og vi som kjenner historien, vet at barnet som Elisabeth bærer skal bli døperen Johannes. Og Elisabeth møter Maria, og hilser henne som «min Herres mor.

Det står skrevet hos Lukas i det 1. kapittel vers 46 til 55 

Da sa Maria: 
 «Min sjel opphøyer Herren,          
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,          
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.          
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Slik lyder Herrens ord
       
Lukas evangeliets to første kapitler har ikke mindre enn fire lovsanger. Marias lovsang er den første. Den neste er Sakarja sin lovsang. Sakarja var Elisabeth- hun som møtte Maria -  sin mann, og døperens Johannes sin far. Og i sin lovsang til Gud så takker han Gud for hans godhet mot sitt folk i tidligere tider, og at han har holdt sitt løfte om å skulle sende en frelser, og at dette barnet – hans egen sønn – skal bli en som rydder veien for denne frelseren.

«Og du, barn, skal kalles profet for Den høyeste, for du skal gå fram foran Herren og rydde hans veier og gi hans folk å kjenne frelsen når deres synder blir tilgitt, for vår Gud er rik på miskunn. Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei.» (Lukas 1, 76-79)

Den tredje lovsangen kjenner vi godt, og vi synger den i kirken hver eneste søndag. Det er engelens lovsang til hyrdene på Betlehemesmarkene.

 «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» (Lukas 2, 14)

Så bli Jesus omskåret, og deretter forteller Lukas at at Josef og Maria tok Jesus med til tempelet for å oppfylle sine religiøse forpliktelser. De skal takke og ofre til Herren for en sønn. Her møter de Simon som var regnet som en rettskaffen og gudfryktig mann som ventet på frelseren. Lukas forteller at han ledet av ånden er i tempelet og når han får se Jesusbarnet tar han barnet i sine armer og lovpriser Gud slik:  
 «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» (Lukas 2, 29-32) Dette er Lukas evangeliets fjerde lovsang.

Alle disse fire bibelske lovsangene har fulgt kirken gjennom mange hundre år. Som gudstjenesteledd eller som faste deler av tidebønnene. Og mange av musikken mestere har satt melodi til flere av disse lovsangene. Og slik har kirken gjennom århundrer fortsatt disse fire sin takk og deres bønn. Deres takk for Guds velgjerninger og deres takk for vår frelser. Det er en takk for barnet i krybben. En takk for at Gud ble menneske for å frelse sitt folk. Og en bønn om at han fortsatt må vise seg som en Gud på de svakes side og en Gud som har omsorg for sitt folk.

Det er en takk som kan følge oss gjennom livet, og når vi livet nærmer seg sin slutt så la Simon i templet sin bønn bli vår bønn:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» (Lukas 2, 29-32)

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

Radioandakt - Radio Øksnes - 21/12/2012

Profetier er både vanskelige og betryggende på samme tid. De er vanskelig for de de sjelden kommer med dato, og helt sikre tegn. Dermed kan hendelser som ikke er en oppfyllelse av profetiene utropes til oppfyllelser likevel.

Og samtidig er de betryggende, fordi når man i tro ser en hendelse som en oppfyllelse av en profeti, så ser man jo også at Guds plan ikke er på slump. Gud holder sine løfter.

Dagens tekst er en av de kjente profetiene i det gamle testamentet som i kirken er knyttet til Jesus. Det er profeten Mika som profeterer om herskeren over Israel som skal komme fra Betlehem, og som skal bringe med seg en ny tid for Israel. Ha juleevangeliet i bakhodet når vi leser dagens tekst:

Det står skrevet hos profeten Mika i det 5, 1-4:

1 Du, Betlehem, Efrata,
          minst blant slektene i Juda!
          Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme.
          Hans opphav er fra gammel tid,
          fra eldgamle dager. 
    2 Derfor skal han overgi dem,
          helt til tiden er kommet da hun som skal føde, har født.
          Da skal resten av hans brødre
          komme tilbake til Israels barn.           
    3 Han skal stå og gjete i Herrens kraft,
          i Herren sin Guds høye navn.
          Og de skal bo trygt,
          for nå rekker hans makt til jordens ender. 
    4 Og han skal være fred
          Når assyrerne kommer inn i landet vårt
          og tråkker inn i borgene våre,
          da reiser vi imot dem
          sju hyrder, ja, åtte fyrster.

Slik lyder Herrens ord

Det er ikke vanskelig å lese juleevangeliet mellom linjene i de første versene. Herskeren med opphav fra gammel tid som fødes i Betlehem. Her klinger juleevangeliets ord fra Lukas godt med, det samme gjør Johannes evangeliets ord om
Det sanne lys,
          som lyser for hvert menneske,
          kom nå til verden.
          
Han var i verden,
          og verden er blitt til ved ham,
          men verden kjente ham ikke.
(Johannes 1, 9-10)

Det er ikke ord for ord det samme som sies. Men det klinger sammen, som tonene i en akkord, som en harmoni, slik strengene på en gitar gir hver sin lyd, men sammen blir en velklang når grepet blir tatt rett. Vers to forteller om at denne herskeren skal bringe en ny tid mellom Gud og Israel, vers tre beskriver han som en hyrde og vers fire beskriver at han skal komme med fred. Så langt passer det godt med krikens bilde av Jesus. Det klinger sammen i god harmoni. Men så kommer vers 4, som avsluttes med ordene: Når assyrerne kommer inn i landet vårt og tråkker inn i borgene våre, da reiser vi imot dem sju hyrder, ja, åtte fyrster. (Mika 5,4b).  Og hvertfall jeg sitter igjen med et spørsmålstegn. Hva skal dette bety. Har dette noe med Jesus å gjøre?

Profetboken Mika er trolig ikke skrevet av en forfatter. Men det er profetord, kanskje fra 700 – tallet, som er blitt bevart, og siden satt sammen når jødene fikk vende hjem til Jerusalem etter eksilet i Babylon på 500 tallet. Dette er profetord som jødene fant det verdt å ta vare på også etter at de hadde fått vende hjem til Jersualem.

Gud hadde gjort det enklere for oss hvis alle profetier kom med dato, klokkelsett og sted for sin oppfyllelse. Og han måtte gjerne ha gjort et himmelsk opptak av hendelsen tilgjengelig på dvd eller Youtube. Men Gud har valgt å gjøre det annerledes. Og det spørs vel om vi egentlig hadde trodd, ved bare å se, troen kommer nå uansett far hjertet.

GTs profetier er ikke bare forutsigelser av enkeltstående hendelser, men de angir Guds handlingsmønster. De sier noe om hva Gud kommer til å gjøre som er mer allmenngyldig enn at det kun skjer en gang. Gud vil frelse. Gud vil bruke det lille som sitt redskap. En gang var det den lille byen Betlehem, og Israels minste stamme Efrata, som var Kong Davids stamme. Gud lar det store vokse fram fra det små, Gud stiller seg på de svakes side og kjemper deres kamp. Gud blir en fattig gutt, han lar seg føde av en mor i et okkupert folk, i en fjøs, og må flykte fra kongers makt og vold. Gud har aldri veket fra de små sin side. Gud vil herske og gjete oss mennesker med sitt ord. Han vil bringe fred.

Ikke gjør din tro avhengig av om den går opp med profetiske detaljer. Ikke la din tro bli avhengig av hva andre forteller deg er Guds vilje og handling. Se selv, bedøm selv. Se om det er et guddommelig mønster. Ser du kjærligheten, ser du omsorgen, ser du frelsen, ser du omsorgen for de minste, de svake, de knekte, knuste og nedbøyde. Ser du en Gud som bryr seg om de som ingen andre vil elske.  Ser du en Gud du vil bøye kne for, fordi han er kjærligheten. Da foreslår jeg at du kneler for Han.

Men ser du vold og makt i Guds navn, så bli stående – gå bort og let etter Gud et annet sted. For Gud er der kjærligheten råder. Gud kan godt være i kamp, men aldri på de selvrettferdige, de sterke og de voldelige sin side.

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Radioandakt - Radio Øksnes - 20/12/2012

Det står skrevet i 1. Johannes brev, 2, 7-11

7 Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt bud som dere har hatt fra begynnelsen av. Dette gamle budet er det ordet dere har hørt. 8 Likevel er det et nytt bud jeg skriver om, et bud som er sant i ham og i dere. For mørket viker, og det sanne lys skinner allerede. 9 Den som sier han er i lyset, men hater sin bror, er ennå i mørket. 10 Den som elsker sin bror, blir i lyset og fører ikke noen til fall. 11 Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans. 

Slik lyder Herrens ord          
 

Johannes skriver vakkert om kjærligheten. Og gang etter gang formaner han sine medkristne til å elske hverandre. Og det er i Johannes første brev vi finner nøkkelen til å forstå kristen nestekjærlighet, når Johannes skriver: «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.» (1. Johannes 4, 17-21)

De budene som Johannes skriver er ikke radikalt annerledes enn de budene jødene kjente fra GT. Tvert imot sier også Jesus selv at han ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle loven. Og i en tid der loven var blitt en byrde, så trengtes det en Guds Sønn som kunne avklare hensikten med Guds regler og påbud. Guds lov var ikke til å få plage mennesker, men for å beskytte mennesker, derfor er alle budenes hensikt at vi skal elske hverandre.

Å elske og ikke hate. Det er krevende det. Og det er sagt mye uvettig og enkelt om både kjærlighet og hat. Kravet om å tilgi kan oppleves som et nådeløst krav, når krenkelsen har vært tilstrekkelig stor. Derfor skal vi vokte oss vel for å omtale tilgivelsen som et krav.  Jeg tenker at Johannes sine ord er preget av en kristen idealisme, som noen ganger kommer til kort med livets realiteter. Hvorfor sier ikke Johannes noe om det at krenkere bør be om tilgivelse før de får den. Hvorfor sier ikke Johannes noe om ikke alt kan bli tilgitt av mennesker?  Kan drapsmenn, voldtektsmenn og krenkere forvente tilgivelse fra sine ofre? Det er tross alt forskjell på hverdagens små synder og de virkelig store overgrepene. Det er forskjell på en liten løgn til sin bror og drap av naboen. Skal alle bli tilgitt, skal alle elskes?

Barnet i krybben er frelseren for alle. Både for de som trenger tilgivelse og for de som ikke kan tilgi. Og de fleste av oss bærer litt på begge deler. Men for oss alle så holdes nåde og tilgivelse frem som troens ideal, og de henger direkte sammen med at troens kjerne er kjærlighet. Gud elsker alle mennesker.

Men det er når man tar inn over seg hvor krevende det kan være å tilgi at man skjønner at nåden ikke kan være gratis. Noen må betale. Det er derfor at barnet ble mann, og krybben ble kors. Han var villig til å betale prisen for dem ingen andre kunne elske så høyt.

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Radioandakt - radio Øksnes - 19/12/2012

Det står skrevet i Paulus brev til romerne, i det 15 kapittel, vers 12 – 18

12 Og Jesaja sier:
           Isais rotskudd skal komme,
           han som reiser seg for å herske over folkene,
           til ham skal folkeslagene sette sitt håp.
13 Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft. 14 Mine søsken, jeg for min del er overbevist om at dere er fylt av godhet og har kunnskap nok, slik at dere også kan rettlede hverandre. 15 Likevel har jeg noen steder skrevet ganske åpent og direkte, for å minne dere om det dere før har hørt. Jeg gjør det ved den nåde Gud har gitt meg 16 til å være Kristi Jesu tjener blant folkeslagene. Min prestetjeneste er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot, innviet ved Den hellige ånd. 17 I Kristus Jesus kan jeg være stolt over å ha denne tjenesten for Gud. 18 Og jeg våger bare å tale om det Kristus har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet. Dette har jeg fått gjøre i ord og gjerning,

Slik lyder Herrens ord

Kjære Øksnesværinger. 

Dagens bibeltekst er fra slutten av Paulus sitt brev til menigheten i Roma. Og romerbrevet er et spesielt brev blant Paulusbrevene. Paulus hadde ikke selv vært hos menigheten i Roma, men han skriver i brevet at han planlegger en misjonsreise til Spania, og håper å komme til menigheten i Roma, på vei til Spania.

Menigheten i Roma var en stor og viktig menighet i den første kirke. Viktig fordi den lå i rikets hovedstad. Og fra tidlig i kirkens historie så regnet man med at Peter var den første biskopen i Roma. Og fortsatt i dag, så vises denne viktigheten gjennom at paven – overhodet for den romersk-katolske kirke er biskop av Roma, og han regnes da som disippelen Peters etterfølger.

De andre menighetene som fikk brev av Paulus, var menigheter som Paulus hadde plantet. Han var deres fremste lærer i i hva kristen tro var. Men når han skriver til menigheten i Roma, må Paulus presenterer sin teologi i full bredde, uten å kunne basere seg på hva han har sagt ved tidligere anledninger.

I dagens tekst fra romerbrevet , så er det to ting som blir tydelig i Paulus sin tro: Jesus som oppfyllelsen av GTs profetier og viktigheten av at Guds ord forkynnes.

Den tidligere fariseeren og kristendomsforfølgeren Paulus forstår Jesus som en oppfyllelse av det gamle testamentets profetier. Det viser han når han trekker veksler på Messiasmotivene i det gamle testamentet, og sier: Og Jesaja sier: Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp. Jesus var jøde, disiplene var jøder, de første kristne var stort sett jøder. Peter måtte få en egen åpenbaring fra Gud, før han aksepterte at kristentroen også er for oss ikke-jøder. Og dermed må selvsagt Jesus også forstås inn i de religiøse håp og profetier som jødene lente seg til. Og fremst blant disse er drømmen om messias. En ny konge av Davids ætt, som skulle herske som en rettferdig konge.  Isai var navnet på Davids far, SÅ Jesaja sine ord om Isais rotskudd er et bilde på en etterkommer av samme slekt som David. En som på nytt trekker folkene til Jerusalem, ikke for krig og vold, men for å søke Gud. Juleevangeliets ord om at Jesus blir født i Davids by, Betlehem, og at Josef var av Davids hus og ætt, må forstås i forlengelsen om at håpene handlet om en ny David, en ny rettferdig konge.

Det andre som blir tydelig i Paulus sin tro, i teksten fra romerbrevet er at han vektlegger det at Guds ord må forkynnes. «Min prestetjeneste er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot, innviet ved Den hellige ånd. I Kristus Jesus kan jeg være stolt over å ha denne tjenesten for Gud. Og jeg våger bare å tale om det Kristus har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet.»
Paulus er stolt over den tjenesten han har fått av Gud. Enda tjenesten mange ganger hadde fått han i trøbbel, i fengsel og han var nok klar over at den til sist kunne koste han livet. Men han kan ikke slutte. For skal mennesker komme til tro. Skal de få vite om gutten i krybben, om englesangen, om frelseren så må noen fortelle.

Det er fortsatt en utfordring i dag. Skal mennesker få vite om Jesus, så må noen fortelle. Noen må fortelle
der ingen har fortalt før. Og noen må fortsette å fortelle der historien har blitt fortalt lenge. Midt mellom nisser og gaver, juletrær og julegater, så må noen holde fram julekrybben og fortelle. Fortelle om barnet, englesangen, hyrdene og kongene. Om barnet på flykt. Om barnet som ble mann og krybben som ble kors, om Gud som frelser sitt folk. 

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.