Høsttakkefest: Livets prioriteringer

Vakre Udenes kirke i Nes kommune. 

Høsttakkefest med deltagelse fra gullkonfirmanter i Udenes kirke den 12. oktober 2014



Det står skrevet hos evangelisten Lukas

En i mengden sa til ham: «Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!» Men Jesus svarte: «Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.»
Så fortalte han dem en lignelse:

«Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden,  og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’

Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.» (Lukas 12,13-21)

Slik lyder det hellige evangeliume

Kjære menighet

I dag feirer vi høsttakkefest. En årlig fest som minner oss på hvem som er giveren bak naturens gode gaver til oss. Vi må gjerne takke både kua og bonden for melka. Men bak det hele står Gud som så klokelig har lagd verden slik at vi med jevne mellomrom kan høste fra land og fra hav. Og siden vi er midt i jakta, så kan man vel legge til jakta i den samme takkebønnen.

Den første bibelteksten vi leser viser oss at vi står i en lang jødisk-kristen tradisjon når vi takker Gud for grøden. I den teksten så leste vi at jødene ble pålagt, når de kom inn i det lovede landet, å ta med seg deler av førstegrøden til tempelet. Og der plasserer de seg selv og sitt eget liv, og den maten de har på bordet inn i Guds frelsesplan. De tegner en bue fra sitt liv og sitt matbord helt tilbake til da Jakob og sønnene hans flyttet til Egypt når de sier:

«Min far var en omflakkende arameer. - Det må være Jakob -  Han dro ned til Egypt med en liten flokk og bodde der som innflytter. - Det må være Jakob og sønnene, slik vi leser om det i fortellingen om Josef og brødrene hans.  Der ble han til et stort og sterkt og tallrikt folk. Men egypterne mishandlet og plaget oss og la hardt arbeid på oss. Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte våre rop og så hvor mishandlet, plaget og undertrykt vi var. Og Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd, utstrakt arm og skremmende kraft, med tegn og under. - Dette kjenner vi jo fra fortellingen om Moses.  Han førte oss til dette stedet, han ga oss dette landet, et land som flyter av melk og honning.  Og se, jeg bringer førstegrøden av det som er høstet inn på den jorden du har gitt meg, Herre.» (Utdrag fra dagens første lesetekst som er 5. mosebok 26, 1-11)

Denne teksten, og det at vi feirer høsttakkefest minner oss på takknemlighet som en rett kristen innstilling, ikke bare til maten, men til hele livet. Det er varierende hvor lange liv vi har levd, men når man er gullkonfirmant, så er det avgjort at man er voksen, og det begynner å bli mange år man kan se tilbake på. Og enten vi har levd lenger eller kortere enn gullkonfirmantene så kan vi snu oss og se tilbake på et liv som er levd, du ser sikkert noe du hadde håpet å slippe, men ser du også det som man kan takke for, og hvem er det du takker?

Altertavlen i Udenes kirke

Før vi leste evangelieteksten så sang vi en salme som er skrevet over Frans av Assisi sin tekst: Solsangen. Frans het egentlig Giovanni Francesco di Bernardone, og levde i Italia i overgangen mellom 11 og 1200 tallet. Han var sønn av en rik kjøpmann. Han kunne selv ha levd et liv i behagelig rikdom. Men hadde han gjort det så hadde ingen av oss visst hvem Giovanni Francesco di Bernardone var i ettertiden. I stede valgte Frans et liv som etter de fleste målestokker må oppfattes som radialt. Det var et radikalt oppbrudd fra materiell rikdom til et liv som eiendomsløs munk. Det var et oppbrudd fra en ungdom der han ønsket å reise på korstog, til å bli en som for ettertiden har et markant budskap om fred mellom mennesker, mellom mennesker og naturen og mellom mennesker og Gud. Det var et oppbrudd fra et liv styrt av penger og gevinst til et liv preget av et ønske om å leve etter Guds vilje. Frans av Assisi sitt liv skapte begeistring allerede mens han levde, og han ble etterhvert leder for fransiskanerordenen. Og den nye paven i Roma, valgte Frans som sitt pavenavn, nettopp med henvisning til den hellige Frans. Giovanni Francesco di Bernardone er det ingen som vet hvem er, men den hellige Frans er kjent i hele verden.

Takknemlighet gjennomsyrer denne salmen som er inspirert av Frans sin Solsang: Det takkes for solen, for stjerne og måne, for hav og vann og regn, for ilden og varmen, for moder jord, men Frans takker også for dem som elsker Gud, de som går fredens vei og «dem som gav oss kjærlighet» før han til slutt takker for søster Død. Frans peker i denne salmen på hele eksistensen, også vår død, som Guds gode gave og han takker.

Prekestolen i Udenes kirke.

La oss vende tilbake til evangeliefortellingen. Jeg synes evangeliefortellingen er et sjarmerende vitnesbyrd om alt Jesus ble blandet inn i. Det sier noe om han rykte som en autoritet når en mann mener han kan spille en rolle i arveoppgjøret mellom han og broren. Men Jesus lar seg ikke trekke inn i pengekrangler. I stede får Jesus en mulighet til å si noe om hva som er viktig i livet.

«Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden,  og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’

Hva er problemet til den rike mannen? Er det hans rikdom? Er det hans driftighet, at han river og utvider driftsbygningene sine? Er det at han har planer om en behagelig alderdom? Nei, ingenting av dette er det Jesus advarer mot.

Alle kan ikke bli munker som Frans. Alle kan ikke forlate butikken eller gården for å gå i kloster. Vi trenger driftige bønder, som denne mannen, og vi skal unne dem gode avlinger, slik som denne rike mannen opplever. Utfordringen i denne teksten ligger verken i mannens rikdom, eller i det at han velger å ekspandere med å bygge en større låve, utfordringen for den rike mannen handler om prioriteringer. Utfordringen for den rike mannen er at når søster Død kjører vognen stille fram, slik vi sang i salmen, så kunne Frans synge at han skulle hjem, mens den rike mannen kun hatt fokus på sitt hjem her i verden.

Teksten handler om livets prioriteringer. Den rike mannens utfordring er ikke at han er rik, men hvor viktig rikdommen er for han. At rikdommen er det viktigste. Og hvor lite det tjener til blir synlig når han dør. Denne historien minner om historien vi finner litt senere i Lukas. Da Jesus møter den rike mannen som har holdt loven siden han var ung. Jesus ber han så selge alt han eier og gi til de fattige og følge han. Da gikk den rike mannen bort fra Jesus.

Vår takknemlighet er en god målestokk på våre prioriteringer. Den som ikke ser Gud som bak livet, grøden og lykken, vil selvsagt ikke bruke tid på å takke han. Mens den som ser Gud bak livet, grøden og lykken vil takke Gud, og trolig lure på hvordan Gud vil at denne grøden, livet og lykken skal forvaltes.

Som nordmenn lever vi i et velsignet land. Sammenliknet med de fleste andre mennesker i verden, så har vi det uendelig godt. Vi er den rike mannen, og i dagens evangelium minner Jesus oss på at rikdom forplikter. Han minner oss om viktigheten av å holde orden på livets prioriteringer. Hva er viktigst i livet. Og hva betyr det for hvordan du prioriterer din tid, dine penger, dine krefter?

Og hvem takker du for alt du har? Og hva håper du på når søster Død kjører vognen stille frem.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Udenes kirke - et kirkested med historie.

"Takke den som takkes bør...." - Høsttakkefest Udenes kirke 6. oktober 2013

Altertavlen i Udenes kirke. Her kan du lese mer om Udenes kirke.

Lesetekst: Sal 104,24-30

Prekentekst: Lukas 11,3

Det står skrevet hos i Lukas i det 11. kapittel.

Gi oss hver dag vårt daglige brød.

Slik lyder det hellige evangelium        
 

Kjære menighet!

I dag skjer det mye i Udenes kirke. De er fire barn som skal døpes. Det er Høsttakkefest. Gullkonfirmantenene – de som ble konfirmert for 50 år siden – er invitert hit i dag og vi skal feire nattverd sammen.

I en og samme gudstjeneste så er det små barn, levde liv. Guds nåde i dåpsvannet – Guds nåde i form av høstens grøde og frukter og Guds nåde i brød og vin. Og da er de kanskje et ord som kan binde sammen alt dette, og det er ordet TAKKNEMLIGHET.

SMÅ BARN. Takknemlighet tror jeg er en følelse, som mellom ammetåke og bleier og nye oppgaver er å finne hos de fleste foreldre som har en baby i armen. Takknemlighet for en sønn eller datter, takknemlighet for det som gikk bra, takknemlighet for å være foreldre. Det gir kvaliteter til livet å få være mor og far. Også gir det utfordringer. SÅ kanskje er  vi ikke her i dag bare for å takke, men også for å be om hans beskyttelse, hjelp og styrke.

LEVD LIV. Når man er gull gullkonfirmantene så er man voksen. Man har mange dager å se tilbake på. 50 år det er  18250 dager, pluss at det må legges på litt skuddår og sånt. Det er lenge siden dere ble konfirmert. Og hvis vi går ut fra at dere er 65 år i snitt, så har dere 23 725 levedager å se tilbake på. Det har sikkert vært dager med skuffelser, men også sikkert dager da man kunne være takknemlig, glad, lykkelig.

GRØDEN. Og så feirer vi Høsttakkefest i dag. Jeg vet ikke hvor mange av dere som har spist blåbærsyltetøy i høst, norske epler, plommer, eller fårikål.  Det er sånt som mange forbinder med høstens gleder. For høsten en tid vi forbinder med å høste det vi skal leve av resten av året. Det er nå det er som ferskest, det vi sanker i våre omgivelser, grøden som gror og vokser i vårt nærmiljø.

Små barn, levde liv og høstens frukt og grøde. ALT fyller oss med takknemlighet. Men hva har det med Gud å gjøre?  Vår prekentekst, det korte verset fra Lukas gir oss en pekepinn på hva dette har med Gud å gjøre, for der leste vi: «Gi oss hver dag vårt daglige brød». Og dette er et vers vi kjenner, for det er jo fra Fadervår. «Gi oss i dag vårt daglige brød».

Jeg vet ikke om du har tenkt på det, men takknemlighet har en viktig forutsetning. Det er så selvsagt at det er lett å glemme, men; skal det være noen mening i å være takknemlig, så må det finnes en å takke. Og den du takker må jo ha bidratt med noe. Jeg takker ikke mine kolleger for noe jeg har fått av min kone. Jeg takker ikke mine venner for noe jeg har fått av mine foreldre. Jeg takker ingen for noen for det jeg har gjort helt på egenhånd.

Små barn, levde liv, naturens grøde – er dette noe vi mennesker har gjort helt alene? Livet under som et nyfødt barn – er det bare biologi, celler som møtes og lager nytt liv, er det glimtet du ser av personlighet og sjel bare biologi eller en kjemisk cocktail i hodet – eller ser du også en glimt ånd og en sjel gitt barnet av Gud.

Og så var det de mange livsdagene som noen har fått lov til å ha allerede. Vennskap, erfaringer, hverdagsundrene og livet utfordringer – sto du helt alene i alt? Eller var det en der som brydde seg, en Gud som tegnet en himmel over hverdagene dine?

Og så naturens under, høst etter høst. Korn, frukt, dyrelivet fra generasjon til generasjon. Har det alt sitt utspring i et kjempesmell uten mål og mening, eller var det Guds kjempesmell med deg, og meg og naturens skjønnhet som et bestemt mål, som en mening lagt ned i verden før oss og utenfor oss.

Vi samles i kirken for å takke. Med bønner, med lovsang, med gaver – fordi vi tror at alt dette ikke er tilfeldig. «Gi oss i dag vårt daglige brød» ber vi til en Gud som vi tror har svart våre bønner.

Gud er ikke fjernt unna sitt skaperverk. Gud er ikke en svevende ånd langt unna og uinteressert i vår materielle verden. Tvert imot. Kjernen i vår kristne tro er jo at Gud er så opptatt av oss mennesker at han ble menneske. Det er jo julens budskap at Gud ble mennesket Jesus for å frelse oss.  Og i vår kristne tro er det to høytidelige handlinger som viser nettopp sammenhengen mellom himmel og jord. Og begge skjer her i dag. Det er DÅPEN, der Gud bruker noe så jordnært, noe så livsnødvendig og materielt som VANN for å gjøre oss til kristne mennesker. Og så er det NATTVERDEN, der Gud bruker den livsnødvendige maten  og drikken i form av brød og vin for å rekke oss sin nåde.

Dåp og nattverd. Det er to sider av samme mynt. Vi kan bare bli døpt en gang, men nattverd kan vi bruke så ofte vi vil – og begge steder skjer det samme: AT Gud gir oss sin nåde. At Gud oppretter fellesskap mellom himmel og jord. AT ånd og tro blir synlig gjennom det vi kan se, høre og smake – vann, brød og vin.

Takknemlighet. La det være overskriften for denne denne dagen. Ta med deg ordet hjem. Takknemlig for livets gave. Takknemlig for at Gud følger oss gjennom levd liv. Takknemlig for det Guds skaperverk gir oss. Og takknemlig for at Gud møter oss med fellesskap og nåde i dåpens vann, og i nattverdens brød og vin.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Konfirmantpresentasjon i Nes og Udnes kirke

Det står skrevet hos evangelisten Markus:

Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.                       Mark 5,35-43

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet, og på en særlig måte: Kjære konfirmanter for i dag er det særlig dere konfirmanter som står i fokus.

Konfirmasjonstiden er spesiell. Det er et år hvor det skjer så utrolig mye. Det er mye modning, mye som skjer og mange tanker om det som skjer i løpet av dette året. Det er tanker og følelser knyttet til framtida. Håp, glede, men kanskje noe også virker litt skummelt eller kiipt. Og midt opp i alt dette så har dere satt av tid til å følge kirkens konfirmasjonsundervisning. Midt oppi trening, øvelse, en endeløs rekke med nye app`er og TV-serier, lekser, forelskelser, kjærlighetssorg, sinne, gleder, gråt og glede skal det settes av tid til å bli kjent med kirkerom, Bibelen, troen og livets STORE spørsmål.

Dagens tekst er en ganske voldsom tekst, det er heftige saker som hender, det er ei jente på 12 år som dør. Det står ikke noe om hvorfor, men hun dør, mens pappa`n hennes er på vei for å hente Jesus for å helbrede henne. Og da tror alle at alt håp er ute, for så lenge det er liv er det håp, men når døden kommer, da er liksom håpet om helbredelse over også. Men Jesus vet råd, og vekker den lille jenta fra døden.

Men det går jo ikke an. All vet jo det at ingen kan vekke noen fra døden. Eller kan han det? Kan det hende at han som er så spesiell at vi ber til han, kunne noe vi andre ikke kan?

Det finnes mange utrolige historier om Jesus. Noen handler om at han sier noen utrolig flotte ting, som kan være vanskelig å følge, men vi skjønner det er rett, sånn som når han ber oss om å elske alle – også våre fiender. Også er det historier som dagen evangelietekst, som kan være vanskelig å tro – fordi vi kjenner ingen som kan gjøre det samme: vekke døde 12 åringer til live. Da blir historien utrolig på en vanskelig måte. Men det er ting med Jesus som er vanskelig å tro, men som kirken tviholder på, ja vi tror faktisk at de historiene er så viktig at de er verdt å leve og dø for, ja de er hele grunnen til at det finnes en kirke. Sånn som historien om at Jesus selv sto opp fra de døde. Og hvis Jesus selv sto opp fra de døde, så kan det vel også hende at han kunne vekke ei 12 år gammel jente til livet. Og så er det sånne vanskelige historier hvor Jesus sier vanskelig ting seg selv: som når han sier at han er Gud. Jesus han utfordrer oss, tanken vår og livet vårt.

Konfirmasjonstiden har to hovedspørsmål: Hvem er jeg? – ikke jeg altså, men du som er konfirmant. Og hvem er Gud? Og har disse to – Jeg og Gud noe med hverandre å gjøre. Kan svaret på spørsmålet «Hvem er jeg?» fortelle oss noe om Gud? Og er det motsatt: Kan svaret på spørsmålet «Hvem er Gud?» fortelle noe om deg?

Hvorfor vekket Jesus akkurat denne jenta? Er det noen i de to små ordene: Talita kumi! – lille jente  som tyder på at Jesus ble rørt. At han, i likhet med deg og med, kan bli rørt av at andre har det vondt, og derfor gjør noe med det? Kjenner vi igjen den kjærligheten vi kan finne mellom barn og foresatte – også når ungdomsopprøret setter inn? 

Og er det da sånn at Jesus ikke bare lot seg engasjere av ei lita jente på 12 år for 2000 år siden, men kanskje lar seg fortsatt berøre og engasjere av gutter og jenter i konfirmantalder i Nes kommune?

Kirken tror det. Og vi ønsker å være den broa mellom deg og Gud som man kan vandre trygt på. Men det er ikke så interessant hva vi tror eller dine foresatte tror. Det som er viktig i ditt liv og for deg er selvsagt hva du tror.

Kjære foresatte!

De aller fleste som blir konfirmert i kirken er båret til dåpen av sine foresatte som små. Da gjorde dere et valg. Snakk om det hjemme nå i konfirmasjonstiden. Hvorfor valgte dere dåp? Hva tror dere på? Hva tror dere ikke på? Og hvis du ikke døpte barnet ditt, men nå har et barn som vil følge kirkens konfirmasjonsundervisning, så snakk om det også. Det er sånn i både verden og Norge at det vanligste er å tro på Gud. Vi nordmenn – i og utenfor kirken – tror forskjellig, men vi tror. Vi må slutte å se ned når vi snakkerom at vi tror. Løft blikket og våg de viktige samtalene hjemme rundt bordet og med kolleger og venner. De viktige samtalene om hva du tror på og hvorfor.

«Frykt ikke, bare tro» sa Jesus til Jairus, den døde jentas pappa når han fikk vite at hun var død. Det var mye å be om. Kanskje må det holde å ha som målsetting å frykte mindre og tro mer. Det kan være en god målsetning uavhengig av alder. Frykte mindre – tro mer – må Gud hjelpe oss til det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann du fra evighet og til evighet. Amen.