17. mai 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 12. kapittel.

Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.

Joh 12, 35-36

Slik lyder Herrens ord.

Det er 17. mai. Grunnlovsdagen. Dagen da vi feirer vår frihet, vår nasjon, vår historie, våre bragder og våre idealer. I en hverdag som ellers kan inneholde interessekamp og konflikter, så er dette dagen hvor vi står sammen. Det er vår dag, det er det store vi, som trer fram på denne dagen. 17. mai er en dag der enkeltindividet har liten plass, og kollektivet trer fram. Det er vår nasjonaldag, ikke min. Det er vår grunnlov, ikke min. Det er vår konge, vår frihet, våre idealer. Det er en av få dager, da vi kjenner på det store vi, på tvers av alle konflikter som ellers skiller oss.

Og på en sånn dag møter vi her i kirken en tekst der Jesus helt tydelig utfordrer oss til å følge han. Når man leser denne teksten i sin sammenheng, så er det ingen tvil om at lyset Jesus ber menneskene følge er ham selv. At det lyset man skal tro på, for å være lysets barn, er han selv. Men kan det store vi, nasjonen Norge, tro på Jesus? Kan det store vi, nasjonen Norge, følge han som er verdens lys?

Grunnlovsfedrene tenkte opplagt at det gikk an. I Grunnloven av 17. mai 1814 heter det i paragraf 2:

Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
(kilde: http://www.nb.no/baser/1814/17may.html)

Vårt flagg er korsmerket. Også i dag vitner det om et land med en kristen historie, men før var det nok også et langt sterkere symbol på at Norge skulle være et kristent land.

Grunnlovens paragraf 2 fra 1814 viser i seg selv hvor sekterisk og lite menneskevennlig det kan bli når hele nasjoner skal være troende, som et kollektiv. Særlig det andre leddet i paragrafen: Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

At en lov som påberoper seg å være kristen slår fast at visse mennesker ikke skal tåles, sier noe ganske slående om hvor lite kristen en slik tenkning er. I 1814 var det hvertfall gangbart i grunnlovsforsamingen på Eidsvoll å tenke at Norge hadde en religion, og at den religionen også var styrende for nasjonens liv. Ja så styrende at annerledes troende, som jøder, naturlig kunne utelukkes fra riket. Men i en europeisk sammenheng var dett sært allerede i 1814. Og skampletten ble heldigvis fjernet fra vår grunnlov i 1851. det tjener den unge nasjon til lite ære at Stortinget hadde avvis endringen både i 1841, 1845, og 1848. Munkeordener fikk vende tilbake til Norge i 1897, mens jesuittene fikk ikke komme før i 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Og selv da var det kristne som motarbeidet denne endringen. Det tjener kirken til lite ære.

Men vi vet alle tiden har løpt fra en slik tenkning. Religionsfrihet er en selvfølgelig verdi i vårt samfunn. Og den er noe av det vi feirer i dag. Den er en av flere grunner til å feste i dag. At det å være norsk, betyr også å være fri til å tro hva man vil.

Våre stortingspolitikere har inngått et forlik som skal avvikle Statskirkeordningen slik vi kjenner den i dag. Avtalen skal være gjennomført til 2013. I en egen paragraf så vil Den norske kirke bli omtalt som Norges Folkekirke. Mens paragraf to – grunnlovens verdiparagraf – vil det stå: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»

Landet bygger på en kristen arv. Det sier noe om hvor vi kommer fra, men ikke så mye om hvor vi skal hen.

Jeg er glad for de endringer som politikerne har vedtatt om forholdet mellom Den norske kirke og staten. Det lar staten være stat og kirken være kirke. Det lar kristne være kristne, og borgere være borgere. Og det tydeliggjør at kristendommens overlevelse i vårt land ikke er statens ansvar, men de troendes ansvar.

«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»


Det er mye som forener borgerne i en stat. Felles lover, felles valg, felles politiske organer, felles valuta og i en velferdsstat som vår så forenes vi i tillegg av felles skoler, solidarisk ansvar for de svakest, felles institusjoner, felles sykehus. Og samtidig lever vi i et land hvor det også blir tydeligere og tydeligere at de kulturelle, språklige og livssynsforskjellene blir større og større. Og la et være sagt: mangfoldet er en berikelse. Og som del av en verdensvid kirke, med mange språk, alle farger, masse ulik kultur, musikk, liturgier og holdninger, så burde vi ikke la oss true av mangfoldet. Det er mulig vi kan føle at vår norskhet trues av mangfold, men Guds mangfoldige verden bør ikke true vår kristne tro.

Det er nyttig på en dag som denne å minne hverandre på forskjellen mellom stat og kirke, mellom det å være kristen og det å være borger. Samtidig som vi må holde fast på de gode sammenhengene mellom det å være kristen og borger.

17. mai er dagen for glede. Vi skal glede oss over å leve i et land med frihet, med overflod. Det er en dag da vi som deler den kristne tro skal huske å bøye oss for Gud i takknemlighet. Og samtidig må vi minne oss selv om at Gud ikke er norsk. Og at det å være norsk ikke er det samme som å tro på Gud.

Det store vi som trer fram på 17. mai er jeg stolt av å være en del av. Men også dette store vi – nasjonen Norge - trenger verdier, holdninger og retning. Og som en kristen borger i dette landet ønsker jeg at det Gud har lært meg om skaperverkets verdi, hvert eneste menneskes unike verdi og mitt ansvar for min nestes ve og vel fortsatt skal prege det samfunnet jeg er borger i. For det er den kristne arv som har gitt oss frihet, demokrati og menneskerettigheter. Det er den arven som har dannet grunnlaget for et solidarisk samfunn, der det fortsatt er rett å ta vare på de som faller utenfor. Det er den arven som må mobiliseres hver gang pengegriskhet, grådighet, egoisme, rasisme og ufrihet rydder seg plass som legitime argumenter i den politiske debatten.

«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»


Vi har mye å være takknemlige for. Også vår rett til å bekjenne vår tro og takke vår Gud på en dag som denne. Det sies i en gammel reklame at det er godt å være norsk i Danmark. I dag kan vi kanskje vri på det og si at det er godt å være kristen i Norge. Men vi vet også at det er land i verden der våre kristne søsken lider nettopp fordi de er kristne og som forfølges av myndigheten når de, som oss, samles for å tilbe og takke. Den erkjennelsen bør gjøre det selvsagt for den kristne kirke å kjempe for alles rett til å tro det de vil, også i vårt land. Uten at vi behøver å la vårt vitnesbyrd om Gud bli svakere av den grunn.

For vi tror at Jesus er lyset, som viser veien til Gud. Og i takknemlighet våger vi å tro om oss selv at vi er Lysets barn.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.