Viser innlegg med etiketten 17. søndag i treenighetstiden. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 17. søndag i treenighetstiden. Vis alle innlegg

lørdag 5. oktober 2013

Konfirmantpresentasjon i Nes og Udnes kirke

Det står skrevet hos evangelisten Markus:

Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.                       Mark 5,35-43

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet, og på en særlig måte: Kjære konfirmanter for i dag er det særlig dere konfirmanter som står i fokus.

Konfirmasjonstiden er spesiell. Det er et år hvor det skjer så utrolig mye. Det er mye modning, mye som skjer og mange tanker om det som skjer i løpet av dette året. Det er tanker og følelser knyttet til framtida. Håp, glede, men kanskje noe også virker litt skummelt eller kiipt. Og midt opp i alt dette så har dere satt av tid til å følge kirkens konfirmasjonsundervisning. Midt oppi trening, øvelse, en endeløs rekke med nye app`er og TV-serier, lekser, forelskelser, kjærlighetssorg, sinne, gleder, gråt og glede skal det settes av tid til å bli kjent med kirkerom, Bibelen, troen og livets STORE spørsmål.

Dagens tekst er en ganske voldsom tekst, det er heftige saker som hender, det er ei jente på 12 år som dør. Det står ikke noe om hvorfor, men hun dør, mens pappa`n hennes er på vei for å hente Jesus for å helbrede henne. Og da tror alle at alt håp er ute, for så lenge det er liv er det håp, men når døden kommer, da er liksom håpet om helbredelse over også. Men Jesus vet råd, og vekker den lille jenta fra døden.

Men det går jo ikke an. All vet jo det at ingen kan vekke noen fra døden. Eller kan han det? Kan det hende at han som er så spesiell at vi ber til han, kunne noe vi andre ikke kan?

Det finnes mange utrolige historier om Jesus. Noen handler om at han sier noen utrolig flotte ting, som kan være vanskelig å følge, men vi skjønner det er rett, sånn som når han ber oss om å elske alle – også våre fiender. Også er det historier som dagen evangelietekst, som kan være vanskelig å tro – fordi vi kjenner ingen som kan gjøre det samme: vekke døde 12 åringer til live. Da blir historien utrolig på en vanskelig måte. Men det er ting med Jesus som er vanskelig å tro, men som kirken tviholder på, ja vi tror faktisk at de historiene er så viktig at de er verdt å leve og dø for, ja de er hele grunnen til at det finnes en kirke. Sånn som historien om at Jesus selv sto opp fra de døde. Og hvis Jesus selv sto opp fra de døde, så kan det vel også hende at han kunne vekke ei 12 år gammel jente til livet. Og så er det sånne vanskelige historier hvor Jesus sier vanskelig ting seg selv: som når han sier at han er Gud. Jesus han utfordrer oss, tanken vår og livet vårt.

Konfirmasjonstiden har to hovedspørsmål: Hvem er jeg? – ikke jeg altså, men du som er konfirmant. Og hvem er Gud? Og har disse to – Jeg og Gud noe med hverandre å gjøre. Kan svaret på spørsmålet «Hvem er jeg?» fortelle oss noe om Gud? Og er det motsatt: Kan svaret på spørsmålet «Hvem er Gud?» fortelle noe om deg?
Hvorfor vekket Jesus akkurat denne jenta? Er det noen i de to små ordene: Talita kumi! – lille jente  som tyder på at Jesus ble rørt. At han, i likhet med deg og med, kan bli rørt av at andre har det vondt, og derfor gjør noe med det? Kjenner vi igjen den kjærligheten vi kan finne mellom barn og foresatte – også når ungdomsopprøret setter inn? 
Og er det da sånn at Jesus ikke bare lot seg engasjere av ei lita jente på 12 år for 2000 år siden, men kanskje lar seg fortsatt berøre og engasjere av gutter og jenter i konfirmantalder i Nes kommune?

Kirken tror det. Og vi ønsker å være den broa mellom deg og Gud som man kan vandre trygt på. Men det er ikke så interessant hva vi tror eller dine foresatte tror. Det som er viktig i ditt liv og for deg er selvsagt hva du tror.

Kjære foresatte!
De aller fleste som blir konfirmert i kirken er båret til dåpen av sine foresatte som små. Da gjorde dere et valg. Snakk om det hjemme nå i konfirmasjonstiden. Hvorfor valgte dere dåp? Hva tror dere på? Hva tror dere ikke på? Og hvis du ikke døpte barnet ditt, men nå har et barn som vil følge kirkens konfirmasjonsundervisning, så snakk om det også. Det er sånn i både verden og Norge at det vanligste er å tro på Gud. Vi nordmenn – i og utenfor kirken – tror forskjellig, men vi tror. Vi må slutte å se ned når vi snakkerom at vi tror. Løft blikket og våg de viktige samtalene hjemme rundt bordet og med kolleger og venner. De viktige samtalene om hva du tror på og hvorfor.

«Frykt ikke, bare tro» sa Jesus til Jairus, den døde jentas pappa når han fikk vite at hun var død. Det var mye å be om. Kanskje må det holde å ha som målsetting å frykte mindre og tro mer. Det kan være en god målsetning uavhengig av alder. Frykte mindre – tro mer – må Gud hjelpe oss til det.


Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann du fra evighet og til evighet. Amen. 

søndag 23. september 2012

17. søndag i treenighetstiden – Skapt for evigheten


Lesetekster: 1. Kongebok 17,17-24 og Paulus første brev til menigheten i Korint 15,35-45

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 7. kapittel 

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

Lukas 7,11-17

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet

Oppstandelse – viktig del av kristen tro
Det er 17. søndag i treenighetstiden, og dagens tekster handler om oppstandelse. Vi kan si at dette er høstens påskedag. For oppstandelse er en sentral del av kristen tro. Det er vår tro at Jesus oppsto fra de døde, og det er vår tro at vi selv en gang skal oppstå fra de døde. Det er vår tro at Gud, livet skaper kunne gi enkens sønn livet tilbake.

Kanskje burde vi øve oss til å si det høyt. «Jeg tror på evig liv.» «Jeg tror på oppstandelsen.» «Jeg vet at jeg skal dø, men ikke for alltid. For til slutt vil Gud vekke meg fra døden og gi meg evig liv.»

Kjære menighet. Dette er i kjernen av hva det er å være et troende menneske. Dette er det som skiller oss fra ateistene. Som kristne, tror vi, i likhet med troende fra alle religioner, at det er et liv etter dette.  Troende mennesker tror det vitenskapen ikke kan se. Vi tror at det finnes et liv bak det som kan måles og telles i denne verden.

Kjære menighet. Vi er alt for beskjedne på oppstandelseshåpet vegne. Jeg tror at vi ofte både ser ned og mumler når vi snakker om vår tro på at vi en gang skal stå opp fra våre graver. Det er enklere å snakke om tro så lenge det handler om tilgivelse, gode gjerninger, ting vi trenger i denne verden, helst her og nå, og aller best og enklest er det når vi trenger det alle sammen med jevne mellomrom. Sånn som tilgivelse, kjærlighet og gode gjerninger. Alle kan være for kjærlighet, også ateistene. Men oppstandelsen – Jesu oppstandelse og vår egen, den skaper ryddige linjer.


Oppstandelse – handler om hvem vi er – skapt for evigheten
Kjære menighet. Oppstandelsen handler om hvem du er. Du er skapt for evigheten. Bibelen forteller at du er ånd, sjel og kropp. Og de kristne evighetshåpet inkluderer hele deg. Det er ikke kristen tro at ånden eller sjelen siver opp til Gud, mens kroppen skal ligge igjen og råtne, som noe mindreverdig. Se på de som sitter ved siden av deg og rundt deg. Kan du tenke deg dem uten kropper? Nei, å være menneske er helt og fullt knyttet til det å ha en kropp. Og det er kristen tro at vi også i evigheten skal ha en kropp. Vi skal få en himmelsk kropp. Bedre enn den vi har i dag.

Men det er ikke bare kroppen vår som skal være bedre i evigheten. Bibelen forteller at i evigheten finnes det ikke sorg, lidelse og smerte, det betyr også at vår sjel og ånd må være bedre enn den er i dag. For da vil der vil det ikke finnes krig, egoisme, vold og kamp. Men like full, så skal det være oss. Det beste i deg, skal nå sitt fulle potensiale. Og det onde i deg skal være like dødt som Kristus var på korset.

Kjære menighet! Vi er på vei til et bedre sted. Vanskelig å tro, krevende å si høyt. Men det er sånn det er. Og hver gang jeg står ved en kiste så er det godt å kunne tenke: Dette er ikke slutten. Det kommer mer.

Oppstandelse – handler om hvem Gud er – livets skaper og kjærlighetens opphav
Oppstandelsen handler om hvem du er. Du er skapt for evigheten. Og oppstandelsen handler om hvem Gud er. Gud er livets skaper, og dødens bekjemper. Korset drepte Jesus, men Jesu oppstandelse drepte døden som menneskets evige overmann. Gud som er livets skaper, er sterkere enn døden. Og Gud som kjærlighetens opphav, elsker deg så høyt at han har bestemt at DU er verdt å redde for evigheten.

Oppstandelsen starter i dåpen
I dag har vi harr fire dåp her i kirken. Og dåpen og oppstandelsen hører nøye sammen. Vårt dåpsritualet kan minne oss om en vaskeseremoni. Vi vaskes litt på hodet, og det kan lett gi assosiasjoner til at vi vaskes rene. De klare assosiasjonene mellom dåp og oppstandelse hadde vært tydeligere hvis vi døpte som i den første kirke. Der ble hele mennesket dyppet under, og hele mennesket løftet opp av vannet. Man døde med Kristus – under vannet – og man oppsto med Kristus – opp av vannet. Men selv om ritualene kan være forskjellig, så er dette dåpens kjerne i vår kirke - vi dør med Kristus og vi oppstår med Kristus.

Oppstandelsehåpet er vår dåpsgave. Allerede her og nå, i dag, begynner livet som Guds barn for de som er døpt. Allerede i denne verden begynner forandringen. Vi skal være himmelagenter på jord. Vitner om et land som ligger der bak og venter på oss. Himmelagenter som i ord og handlinger vitner om en verden der ondskap ikke skal finnes. Og når vi ikke får det til, vel da kneler vi og ber om nåde – og i himmellandet lar man alltid nåde gå for rett, for kjærligheten er sterkere enn alt.

Kjære menighet. Det er vår tro at vi skal til himmelen, og leve evig. Gled deg over det, så kan ateistene sitte her med den ene sjansen de gir seg selv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.