Lesetekster: Jesaja 2, 1-5 og Hebreerne 10, 35 – 39
Det står skrevet i evangeliet etter Johannes
Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. (Joh 16,21-24)
Slik lyder Herrens ord.
Kjære menighet!
Dagens evangelietekst er hentet fra Jesus sin siste tale til disiplene i Johannes evangeliet. Det er det ved det siste måltidet – skjærtorsdag – slik det fremstilles i Johannes evangeliet. Det er en omfattende tale, med mye undervisning. Mange kjente Johannes tekster er å finne i denne talen. Mot slutten av talen snakker Jesus om det som ligger foran dem. Han snakker om talsmannen, Sannhetens ånd, som skal komme etter han, og veilede dem til hele sannheten (Johannes 16,13). Så forteller han dem, på litt gåtefullt vis at han skal dø og oppstå. Rett før vår evangelietekst så forteller Jesus om sin kommende død og oppstandelse slik: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. (Joh 16, 19b f).
Så kommer vår evangelietekst om kvinnen som skal føde, som engster seg, men som glemmer smerten etter at barna er født, og ordene om at vi framtiden skal kunne henvende oss til Gud, ja rett og slett be i Jesu navn.
Deretter ber Jesus for alle sine, de går ut til Getsemane hagen, og Jesus blir arrestert. Og vi vet hva som følger…dom, korsfestelse…Og Jesu ord om kvinnen som har gruet seg til fødselen blir sanne. Fødselen skjer med smerte…pisk, kors og død…men gleden er stor når barnet er født…når Kristus oppstår til evig liv…ikke bare for seg, men for alle som vil tro. Og når Jesus er vår frelser, så kan vi også be i Hans navn.
Forrige søndag leste vi om tempelrenselsen. Pengevekslere og dueselgere jagers fra tempelet, og Jesus roper at dette skal være et bønnens hus. En tekst som peker fram mot den nye pakten som skal komme i og med Jesu død og oppstandelse, der ikke stekte duer, men varme hjerter, skal være veien til Gud.
Dagens evangelium og lesetekster peker enda lenger fram: mot dommen, og dermed mot vår oppstandelsen, ja, forløsningen og nyskapelsen av hele Guds skaperverk. Nå handler det ikke om hvordan finne veien til Gud i denne verden, men om framtiden for hele verden, om Jesus gjenkomst, dom og nyskapelse. Og det som kommer skal være godt. Vi leste fra Jesaja
Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig. Jesaja 2, 4
Og vi leste fra Hebreerbrevet, oppfordringen om å holde ut i troen, for å kunne motta troens belønning:
Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel. Hebr 10, 39
Vi er nå ved andre søndag i adventstiden. Og hvis man slår advent på nettleksikonet Wikipedia, så kan man blant annet lese at navnet kommer fra Latin «Adventus Redemptoris" og det kan oversettes som Frelserens ankomst. Og samtidig så sier vi ofte at advent er ventetid. Vi venter på barnet i krybben - Frelseren. Denne søndagen så minner Guds ord oss om at livet som kristen – hele livet – er en adventstid, vi venter på Frelserens ankomst. Ikke som et lite barn denne gangen, men hans gjenkomst i makt og herlighet, som dommer og Fredsfyrste.
Vi kjenner bekjennelsens ord om Jesus: « … sitter ved Gud, den allmektige Faders høyre hånd. Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde»
Og bekjennelsens ord om vår egen evighetsskjebne: « … en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.»
Kjære kristne
Jeg tror nok at for de fleste så høres kanskje bekjennelsens ord om evig liv, mer forlokkende ut enn ordene om at Jesus skal komme igjen og dømme levende og døde. Ordet dom har noe fryktinngytende med seg. Og kirkehistorien er full av både kunst og formhetsformer som har klart å fremstille dommen slik at den framstår som noe man skal grue seg til. Små og store djevler med gaffel, ildsjøer og tenners gnissel. Det framstilles som Guds eller eventuelt kirken, eller de kristnes hevn over de ugudelige.
Men kjære kristne. Dommen er i vår kristne tro noe vi skal glede oss til. Og ikke bare vi, men hele verden. Det er først når han kommer igjen at Gud, Kjærligheten og det gode skal seire helt og fullt. Det er først når dommen kommer at englesangen fra Betlehem vil bli fullstendig sann:
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» (Lukas 2,14)
Og det kjære kristen, det blir en gledens dag. Dommen handler om å gjenopprette rettferdighet. Det handler om å kalle godt for godt, og ondt for ondt, sant for sant og løgn for løgn. Det handler om ondskapen, djevelen og vantroens undergang. Dommen er sannhetens time om vårt liv, våre verden og vår tro. Og jeg tror hver og en av oss kommer til å ha mer enn nok med oss selv den dagen. Dommen er helt nødvendig som en oppgjørets time for alle som har lidd urett, under vold og undertrykkelse. Uten dom, finnes heller ingen sann forsoning. Dommen fastslår sannheten, og uten sannhet ingen forsoning.
Kjære medkristne
Det finnes en framtid der ondskapen er borte, sverdene er lagt ned, og fred og rettferdighet råder. Og denne muligheten ble til når Gud ble menneske, for å frelse oss og hele verden. Og det er det vi venter på i adventstiden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar