Det står skrevet hos evangelisten Lukas:
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Lukas 2,1-20
Slik lyder det hellige evangelium.
Kjære menighet!
For 98 år siden – julen 1914 – hadde 1. verdenskrig vært i gang noen måneder. I Frankrike sto hundretusenvis av soldater mot hverandre. De hadde gravd seg ned i skyttergraver. På den ene siden hadde soldater fra den tyske hæren gravd seg ned, og på den andre siden hadde soldater fra Frankrike og Storbritannia gravd seg ned. I månedsvis hadde du pumpet kuler mot hverandre. Bombet hverandre. Drept hverandre. Det var ingen kul dataspillkamp. Det var et mareritt. De var i begynnelsen av det som skulle bli en stygg, stygg krig, med millioner av døde. Det var veldig langt fra englesang på Betlehemsmarkene til krigsfronten i Frankrike i 1914.
Så kom julaften, og på kvelden opphørte skytingen. SÅ kom det julesanger fra tysk side, på tysk. Før det kom svar med julesanger på fransk og engelsk fra den andre siden. Så kom ønske over skyttergravkanten om god jul til de som lå på den andre siden. Og til slutt på juledagen beveget soldatene seg ut i ingenmannslandet mellom skyttergravene. Små gaver, mest røyk og sjokolade ble utvekslet mellom soldatene. Døde soldater som var blitt liggende i ingenmannslandet mellom skyttergravene fikk en grav. Og en tysk soldat, spurte en engelsk soldat om han kunne sende et bilde av ham til en tante han hadde i Liverpool. Det fortelles også om fotballkamper som ble spilt der ute i ingenmannslandet.
I et landområde, og mellom menn som hadde som oppgave å ta liv av hverandre var det som man hørte et ekko av engelsangen: «Og fred på jorden blant mennesker som Gud har gledes i»
Midnatt mellom 1. juledag og 2. juledag 1914 ble kampene gjenopptatt. Fredskongen regjerer enda ikke i verden. Og året etter ble det ingen våpenhvile i julen, tvert imot truet generalene med strenge straffer hvis dette skjedde igjen.
I likhet med englesangen gikk den korte våpenhvilen over. Men hver eneste søndag så bærer menigheten engelsangen videre når vi synger:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»
Og på samme måte er jeg sikker på at den korte våpenhvilen ved vestfronten skapte et håp om fred hos de krigende soldatene. En dag med fred ved fronten er en fortelling om håp. Et håp om at soldater kan legge våpnene ned, og se hverandre som mennesker og ikke blinker. Det er en håpsfortelling om at historien om et lite barn og englesang kan skape fred der hat og vold råder.
Barnet i krybben er Fredsfyrsten som Jesaja profeterte om. Men barnet i krybben hadde aldri – verken som voksen eller barn – eller som regjerende himmelkonge soldater og hærer til sin disposisjon.
• Fred er Guds valg. Krig er menneskers valg.
• Kjærlighet er Guds valg, hat er vårt valg.
• Nåde er Guds valg, hevn er menneskers valg.
I dag feirer vi en frelser. Dette lille barnet i krybben er Gud som menneske. Gud ble menneske fordi han elsker oss. Gud ser hver og en av oss, og han ser at vi er mer enn våre valg. Vi er mer enn våre gode og dårlige sider. Vi er alle noe mer – vi er alle en spesiell person som er verdt å elske.
På begge sider av fronten i 1914 lå det mennesker. Og fra et himmelsk perspektiv var de alle verdt å elske. Fra Guds synsvinkel var de alle som en verdt å stige ned til jorden og bli menneske og frelser for. Og det gjelder her i dag også. Vi er alle sammen – hver for oss – elsket av Gud. Vi er alle sammen – hver for oss – så mye verdt at Gud ble menneske og menneskenes frelser for din skyld.
Den første som tråkket over skyttergravskanten på vestfronten – 1. juledag i 1914 – han gikk for å hilse på en som hadde som oppgave å drepe han. Likevel så gikk han. En som er elsket av Gud – på vei til en annen som er elsket av Gud, selv om begge for en dag siden prøvde å drepe hverandre.
Kjærlighet skaper kjærlighet. Og Gud ble menneske av kjærlighet til oss. La oss bære den kjærligheten ut i verden. La oss kjempe som Guds soldater med kjærlighetens våpen, så det kan bli sant det englene sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar