Lesetekster: Salme 84,2-8 og Matteus 5,13-16
Prekentekst: Åp 1,9-11a;21,1-5
Det står skrevet i Johannes Åpenbaring i det 1. og det 21. kapittel:
Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun. Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.»
Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
«Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem,
og de skal være hans folk,
og Gud selv skal være hos dem.
Han skal være deres Gud.
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.»
Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»
Slik lyder Herrens ord.
Kjære menighet!
I dag er det Allehelgensdag, og her, akkurat nå, som veldig mange andre steder i landet, så samles vi i kirken for å minnes. Minnes mennesker som har stått oss nær, og som nå har gått bort. 51 navn skal leses etterpå, og 51 lys tennes. 51 liv skal minnes.
For noen er det nesten et år siden. For andre er sorgen, tapet og savnet ferskere. For noen – enten det er kort eller lang tid siden – så er sorgen fortsatt tung å bære, for andre er det kanskje mere sant at tiden leger hvertfall noen sår.
For noen av oss så er det ikke en spesiell vi er her for å minnes denne dagen. Men likevel så blir vi minnet om de vi en gang har tatt farvel med. Og som alltid, når døden er tema, så minnes vi også på at det en dag ikke er noen andre, men vi, jeg, som skal dø. En dag er det din kiste vi skal samles rundt i en begravelse, en dag er det ditt navn vi skal lese opp på Allehelgensdag, en dag er det ikke alle andre, men deg noen kommer hit til kirken for å minnes.
Jeg tror det er viktig å ha tenkt tanken på sin egen død. Det er viktig å forsone seg med at en gang er de min og ingen andres død det handler om. Jeg tror faktisk det er sant at døden som begrensning og sluttpunkt, også kan berike livet. For kanskje ligger noe av nøkkelen til hver enkelt dag sin verdi nettopp i det at en dag skal vi ikke se flere dager. Kanskje ligger noe av nøkkelen til gleden og festen, i å vite at det ikke er hver dag som vil bære den muligheten med seg. Og ganske mye av troens glede ligger i himmelhåpet, som har døden som kontrast og inngangsport.
Kjære menighet
Jeg tror det er viktig at vi snakker høyt om vårt himmelhåp. Det er grunnleggende for oss som troende mennesker. Vi tror at dette livet ikke er alt. Det er alt vi kjenner helt og fullt, det er alt vi kan være sikre på, men vi vet, vi kjenner drømmen om dette ikke skal være slutten.
Det er egentlig sjelden jeg lar meg fange av dikt. Men for kort tid siden ble jeg gjort oppmerksom på et dikt fra en pårørende i en begravelse. Og det diktet fanget meg. Det er Olav H. Hauge som har skrevet diktet. Og diktet beskriver vart og vakkert nettopp denne troen på at det er noe mer, denne drømmen som ikke kan bevises, men som må tros.
«Det er den draumen» heter diktet.
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Å gli inn på en våg, vi ikke har visst om, en morgenstund. Det er et fantastisk flott bilde på det jeg tror skal bli vår erfaring når vi dør. Erfaringen av å komme til et nytt sted, som kan virke kjent, men likevel ukjent. Et sted som er ukjent for det er den nye himmel og den ny jord, men likevel kjent fordi det fortsatt er jord og himmel. Men det vi skal stige i land til er et nytt sted. En ny jord, en ny våg, et nytt liv som er annerledes.
Bibelen har mange vakre bilder av hva himmelen kan være. Også dagens tekst fra salmene kan forstås som et himmelbilde. For sentralt i mange fremstillinger av himmelen er nærheten mellom Gud og mennesker. Og det Jerusalem, tempelet, festen spiller gjerne en rolle. I himmelen skal skille mellom Gud og mennesker være borte.
Vi leste fra Salme 84:
«Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud.»
Himmelen som et fugleliv, ubekymret fordi vi har fått bygge rede i Guds Hus. Ubekymret fordi den sterke Gud holder det som kan true oss borte. For den som tror er Guds nærhet også garanti for at det onde er borte.
Og denne nærheten mellom Gud og menensker finner vi også i Johannes Åpenbaring sitt kraftfulle, kjente og mye brukte himmelbilde av en ny himmel og ny jord. Det er en gammel Johannes, med en fot i graven som forteller om sitt syn av evigheten.
«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»
Kjære menighet
I dag samles vi for å minnes. Vi er samlet i savn. Vi kjenner sorgens ettersmak i våre liv. Men la oss da også være frimodig på himmelhåpets vegen. Det er stor, stor forskjell på om dette livet er alt, og døden er en endelig sluttstrek. Eller om dette livet bare er begynnelsen på en evighet. Og ikke minst når den evigheten skal være uten sorg, uten nød, uten smerte, og uten død.
Og dette håpet det henger nøye sammen med vår tro på Jesus som dødens beseirer. For kirken, og oss som deler kirkens tro, er det en nøye sammenheng mellom påskemorgens glede, og vår egen oppstandelse. Det er apostlenes vitnesbyrd og kirkens tro at Jesus sto opp fra de døde. Ikke som helbredet etter å ha vært skinndød, men som levende etter å ha vært virkelig død, like død som alle de 51 navnene vi skal lese i dag. Og det er kirken trassige tro og vårt håp at denne oppstandelsen en gang skal bli vår.
Kjære menighet
Skal troen leve videre, så må vi fortelle hva vi tror. Vi må fortelle det til våre barn, til våre barnebarn, til våre venner og til de vi bruker tid sammen med. Da må vi også kunne snakke om himmelhåpet. For det er da virkelig gode nyheter, at livets siste sukk, skal være evighetens fødselsskrik.
For det er denne drømmen dere. Denne drømmes som mennesker på tvers av århundrer, kulturer og religioner har kjent. Denne drømmen om at dette livet kan da umulig være det siste som skjer.
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar