Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 14. kapittel
Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Verden kan ikke ta imot ham, for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere. Om en liten stund ser ikke verden meg mer. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
Lesetekst: Efeserne 2,17-22.
Kjære konfirmanter!
Gratulerer med dagen! Dette er deres dag. Det er dere som samler oss i kirken i dag. Det er deres konfirmasjonsdag, deres festdag, i dag er det DU som er hovedpersonen i den festen som skal være etterpå. Og det er du som er hovedpersonen når du om litt skal komme fram og knele foran Guds alter, og bli bedt for. Ikke siden du ble døpt har du så alene fått fokuset her framme i kirken. Og i dag kommer du på dine egne bein. I dag er det ditt valg å komme fram hit.
Dere blir konfirmert i pinsen. Høytiden der kirken feirer sin bursdag. Det var på pinsedag, når Gud sendte Den hellige ånd at disiplene fikk mot til å fortelle at Jesus var oppstått fra de døde, at Jesus er verdens frelser. Disiplene fikk mot til å stå midt i den byen Jesus var blitt korsfestet og si: tro på Jesus og la dere døpe. Og budskapet stoppet ikke i Jerusalem. Det gikk fra munn til munn, fra folk til folk, fra generasjon til generasjon, også hit til oss.
Bibelen har mange bilder på det å være kristen. I dagens prekentekst kaller Jesus oss for barn, og familiebildet tegnes i hodet vårt. Bildet av Gud som far og vi som barn er ikke alltid et godt bilde. Vi jordiske fedre er ikke alltid noe godt bilde på den himmelske far. Så heldigvis finnes det andre bilder også. I teksten fra Efeserne brukes bildet av Jesus som hjørnesteinen i en bygning, der vi alle er bygningsdeler. Et annet sted brukes bildet av grener på et tre, eller som kroppsdeler på en kropp. Poenget med alle disse bildene er å peke på at vi hører sammen med hverandre, og vi hører sammen med Gud.
Konfirmasjonstiden setter et spesielt fokus på at dere hører hjemme i Guds nærhet. Dere hører til i kirken, men dere hører også til en gudeskapt verden som jo rommer absolutt alt vi kjenner til. Og derfor håper jeg at dere ikke føler at konfirmasjonstiden bare har handlet Bibel, bønn, salmer og gudstjenester. Det var i hvertfall meningen at det skulle handle om hele livet, om hvordan leve livet.
For dere er på vei til å bli voksne. Dere er i en alder der dere får merkbart mer ansvar for egne valg. Som 15 åringer er dere gamle nok til å bli satt i fengsel, til å skifte religion uten foresattes samtykke, og dere er gamle nok til å ha mer frihet enn dere har hatt før. Mer frihet, men også mer ansvar. Det er hva det handler om når man skal gå fra barn til ungdom og til slutt voksne.
Og dere tilhører en generasjon som på mange vis har mer frihet enn noen generasjon før dere.
Noe av friheten kommer av økt velstand i samfunnet.
Det hender jeg gravlegger mennesker som ikke fikk den utdanningen de ønsket seg, for det fantes ikke penger. Men med Statens lånekasse for utdanning har dere mulighet til å studere hva dere vil. Hvor langt du vil nå i ditt yrkesliv er i veldig stor grad kun opp til deg selv, dine interesser og din innsats.
Dere lever i et land der alle – i en global målestokk er rike - men i vår lokale målestokk så er forskjellen mellom de som har og de som ikke har blitt større enn den var før. Ikke bruk konfirmasjonsdagen og gavene til å markere avstand til de av dine venner som fikk mindre enn deg, bruk heller tid på felles minner og opplevelser som dere har delt i konfirmasjonstiden.
Mens noe av friheten kommer av teknologiutviklingen.
Og for de av oss som husker en verden uten internett så er internett et godt eksempel på hvordan ny teknologi har endret vår måte å lære på, være sammen på og kommunisere med hverandre. Kjære konfirmanter. Internett bringer verden rett inn på gutte- og jenterommet. Det betyr enorme muligheter. Det betyr tilgang til all verdens kunnskap gjennom bilder, film og tekst. Det betyr at dere kan dyrke vennskap på tvers av landegrenser og verdensdeler. Via internett er det ikke lengre til en venn i Brasil enn en venn i Oslo. Men det betyr også tilgang på all verden fristelser, nød og dritt.
Dere lever i en tid som gir dere enorm frihet, men dermed får dere også et stort ansvar. Når du står og teller opp ved gavebordet i kveld. Samme hvor mye eller lite som kom på det gavebordet, så er du akkurat da en av verdens rikeste 15 åringer. Hva gjør du med det?
Dere er på vei til å bli voksne. Til å stå på egne bein. Til å være deres egne grensesettere, oppmuntrere og dommer. Dere er på vei til frihet. Og frihet er en gudegave. Gud ga menneskene frihet, så vi skulle ha frihet til å velge det gode og frihet til å velge Han. Hvis vi ikke hadde hatt frihet til også å velge det onde, så hadde det ikke vært nobelt, godt og edelt å velge det gode og den gode. Da hadde det kun vært en programmert handling. Uten frihet er vi ikke mennesker, uten frihet er vi ikke det gudsbilde som Bibelen forteller oss at vi er skapt som.
Det er da jeg vil minne dere på at noe av det å bli voksen er å innse at jeg aldri er alene, du trenger menneskene som er rundt deg. Din frihet er også et kall til å være med å ta ansvar for de rundt deg. Din frihet gir deg ingen glede, hvis ikke også menneskene rundt deg har det bra. Å bli voksen er derfor å bære ansvar, ikke bare for deg selv, men for fellesskapene du tilhører. Å bli voksen er å bære ansvar for ditt eget liv, men også ta ansvar for din familie, dine venner, dine framtidige kollegaer og ditt nærmiljø … og selv om det høres voldsomt ut, så håper jeg at konfirmasjonstiden også har lært dere noe om å være med å ta ansvar for landet og for verden. For også verden formes av enkeltmenneskers beslutninger.
Et av de fellesskapene du tilhører er kirken. Og i kirken så møtes vi som vet at vi ikke bare trenger menneskene rundt oss, vi trenger også Gud. I kirken møtes vi som vet at det ikke bare er mennesker som elsker oss, men også Gud. I kirken møtes vi som vet at ikke alt gikk som det burde i livet vårt, derfor trenger vi Guds nåde. I kirken møtes vi som har behov for å takke, klage og være stille foran Gud. I tro på at han hører vår bønn, tilgir vår synd og leger sår som trenger en lege av en annen verden.
Kjære konfirmanter. Frihet og ansvar. Ingen av delen er alltid lett å forvalte. Men ved Den hellige ånd har Gud gitt oss troen. Og troen er vårt kompass når vi skal styre i et vanskelig landskap eller på opprørt hav. Ikke kast vrak på det Gud deg i dåpen. Hold deg til han, og han vil være trofast med deg i dager da livet er lett å leve, og dager da utfordringene ble mange. Og hold deg til troens fellesskap, til kirken. For ingen av oss lever alene, og vi tror ikke alene. Vi trenger hverandre, og sammen trenger vi Gud.
Kjære konfirmanter: Til lykke med dagen og framtiden. Til lykke med frihet og ansvar. Jeg håper og ber om at Gud må velsigne dere, ta vare på dere og holde dere i sin hånd.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra
evighet og til evighet. Amen.
tirsdag 25. mai 2010
lørdag 22. mai 2010
17. mai 2010
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 12. kapittel.
Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.
Joh 12, 35-36
Slik lyder Herrens ord.
Det er 17. mai. Grunnlovsdagen. Dagen da vi feirer vår frihet, vår nasjon, vår historie, våre bragder og våre idealer. I en hverdag som ellers kan inneholde interessekamp og konflikter, så er dette dagen hvor vi står sammen. Det er vår dag, det er det store vi, som trer fram på denne dagen. 17. mai er en dag der enkeltindividet har liten plass, og kollektivet trer fram. Det er vår nasjonaldag, ikke min. Det er vår grunnlov, ikke min. Det er vår konge, vår frihet, våre idealer. Det er en av få dager, da vi kjenner på det store vi, på tvers av alle konflikter som ellers skiller oss.
Og på en sånn dag møter vi her i kirken en tekst der Jesus helt tydelig utfordrer oss til å følge han. Når man leser denne teksten i sin sammenheng, så er det ingen tvil om at lyset Jesus ber menneskene følge er ham selv. At det lyset man skal tro på, for å være lysets barn, er han selv. Men kan det store vi, nasjonen Norge, tro på Jesus? Kan det store vi, nasjonen Norge, følge han som er verdens lys?
Grunnlovsfedrene tenkte opplagt at det gikk an. I Grunnloven av 17. mai 1814 heter det i paragraf 2:
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
(kilde: http://www.nb.no/baser/1814/17may.html)
Vårt flagg er korsmerket. Også i dag vitner det om et land med en kristen historie, men før var det nok også et langt sterkere symbol på at Norge skulle være et kristent land.
Grunnlovens paragraf 2 fra 1814 viser i seg selv hvor sekterisk og lite menneskevennlig det kan bli når hele nasjoner skal være troende, som et kollektiv. Særlig det andre leddet i paragrafen: Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
At en lov som påberoper seg å være kristen slår fast at visse mennesker ikke skal tåles, sier noe ganske slående om hvor lite kristen en slik tenkning er. I 1814 var det hvertfall gangbart i grunnlovsforsamingen på Eidsvoll å tenke at Norge hadde en religion, og at den religionen også var styrende for nasjonens liv. Ja så styrende at annerledes troende, som jøder, naturlig kunne utelukkes fra riket. Men i en europeisk sammenheng var dett sært allerede i 1814. Og skampletten ble heldigvis fjernet fra vår grunnlov i 1851. det tjener den unge nasjon til lite ære at Stortinget hadde avvis endringen både i 1841, 1845, og 1848. Munkeordener fikk vende tilbake til Norge i 1897, mens jesuittene fikk ikke komme før i 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Og selv da var det kristne som motarbeidet denne endringen. Det tjener kirken til lite ære.
Men vi vet alle tiden har løpt fra en slik tenkning. Religionsfrihet er en selvfølgelig verdi i vårt samfunn. Og den er noe av det vi feirer i dag. Den er en av flere grunner til å feste i dag. At det å være norsk, betyr også å være fri til å tro hva man vil.
Våre stortingspolitikere har inngått et forlik som skal avvikle Statskirkeordningen slik vi kjenner den i dag. Avtalen skal være gjennomført til 2013. I en egen paragraf så vil Den norske kirke bli omtalt som Norges Folkekirke. Mens paragraf to – grunnlovens verdiparagraf – vil det stå: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»
Landet bygger på en kristen arv. Det sier noe om hvor vi kommer fra, men ikke så mye om hvor vi skal hen.
Jeg er glad for de endringer som politikerne har vedtatt om forholdet mellom Den norske kirke og staten. Det lar staten være stat og kirken være kirke. Det lar kristne være kristne, og borgere være borgere. Og det tydeliggjør at kristendommens overlevelse i vårt land ikke er statens ansvar, men de troendes ansvar.
«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»
Det er mye som forener borgerne i en stat. Felles lover, felles valg, felles politiske organer, felles valuta og i en velferdsstat som vår så forenes vi i tillegg av felles skoler, solidarisk ansvar for de svakest, felles institusjoner, felles sykehus. Og samtidig lever vi i et land hvor det også blir tydeligere og tydeligere at de kulturelle, språklige og livssynsforskjellene blir større og større. Og la et være sagt: mangfoldet er en berikelse. Og som del av en verdensvid kirke, med mange språk, alle farger, masse ulik kultur, musikk, liturgier og holdninger, så burde vi ikke la oss true av mangfoldet. Det er mulig vi kan føle at vår norskhet trues av mangfold, men Guds mangfoldige verden bør ikke true vår kristne tro.
Det er nyttig på en dag som denne å minne hverandre på forskjellen mellom stat og kirke, mellom det å være kristen og det å være borger. Samtidig som vi må holde fast på de gode sammenhengene mellom det å være kristen og borger.
17. mai er dagen for glede. Vi skal glede oss over å leve i et land med frihet, med overflod. Det er en dag da vi som deler den kristne tro skal huske å bøye oss for Gud i takknemlighet. Og samtidig må vi minne oss selv om at Gud ikke er norsk. Og at det å være norsk ikke er det samme som å tro på Gud.
Det store vi som trer fram på 17. mai er jeg stolt av å være en del av. Men også dette store vi – nasjonen Norge - trenger verdier, holdninger og retning. Og som en kristen borger i dette landet ønsker jeg at det Gud har lært meg om skaperverkets verdi, hvert eneste menneskes unike verdi og mitt ansvar for min nestes ve og vel fortsatt skal prege det samfunnet jeg er borger i. For det er den kristne arv som har gitt oss frihet, demokrati og menneskerettigheter. Det er den arven som har dannet grunnlaget for et solidarisk samfunn, der det fortsatt er rett å ta vare på de som faller utenfor. Det er den arven som må mobiliseres hver gang pengegriskhet, grådighet, egoisme, rasisme og ufrihet rydder seg plass som legitime argumenter i den politiske debatten.
«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»
Vi har mye å være takknemlige for. Også vår rett til å bekjenne vår tro og takke vår Gud på en dag som denne. Det sies i en gammel reklame at det er godt å være norsk i Danmark. I dag kan vi kanskje vri på det og si at det er godt å være kristen i Norge. Men vi vet også at det er land i verden der våre kristne søsken lider nettopp fordi de er kristne og som forfølges av myndigheten når de, som oss, samles for å tilbe og takke. Den erkjennelsen bør gjøre det selvsagt for den kristne kirke å kjempe for alles rett til å tro det de vil, også i vårt land. Uten at vi behøver å la vårt vitnesbyrd om Gud bli svakere av den grunn.
For vi tror at Jesus er lyset, som viser veien til Gud. Og i takknemlighet våger vi å tro om oss selv at vi er Lysets barn.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.
Joh 12, 35-36
Slik lyder Herrens ord.
Det er 17. mai. Grunnlovsdagen. Dagen da vi feirer vår frihet, vår nasjon, vår historie, våre bragder og våre idealer. I en hverdag som ellers kan inneholde interessekamp og konflikter, så er dette dagen hvor vi står sammen. Det er vår dag, det er det store vi, som trer fram på denne dagen. 17. mai er en dag der enkeltindividet har liten plass, og kollektivet trer fram. Det er vår nasjonaldag, ikke min. Det er vår grunnlov, ikke min. Det er vår konge, vår frihet, våre idealer. Det er en av få dager, da vi kjenner på det store vi, på tvers av alle konflikter som ellers skiller oss.
Og på en sånn dag møter vi her i kirken en tekst der Jesus helt tydelig utfordrer oss til å følge han. Når man leser denne teksten i sin sammenheng, så er det ingen tvil om at lyset Jesus ber menneskene følge er ham selv. At det lyset man skal tro på, for å være lysets barn, er han selv. Men kan det store vi, nasjonen Norge, tro på Jesus? Kan det store vi, nasjonen Norge, følge han som er verdens lys?
Grunnlovsfedrene tenkte opplagt at det gikk an. I Grunnloven av 17. mai 1814 heter det i paragraf 2:
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
(kilde: http://www.nb.no/baser/1814/17may.html)
Vårt flagg er korsmerket. Også i dag vitner det om et land med en kristen historie, men før var det nok også et langt sterkere symbol på at Norge skulle være et kristent land.
Grunnlovens paragraf 2 fra 1814 viser i seg selv hvor sekterisk og lite menneskevennlig det kan bli når hele nasjoner skal være troende, som et kollektiv. Særlig det andre leddet i paragrafen: Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
At en lov som påberoper seg å være kristen slår fast at visse mennesker ikke skal tåles, sier noe ganske slående om hvor lite kristen en slik tenkning er. I 1814 var det hvertfall gangbart i grunnlovsforsamingen på Eidsvoll å tenke at Norge hadde en religion, og at den religionen også var styrende for nasjonens liv. Ja så styrende at annerledes troende, som jøder, naturlig kunne utelukkes fra riket. Men i en europeisk sammenheng var dett sært allerede i 1814. Og skampletten ble heldigvis fjernet fra vår grunnlov i 1851. det tjener den unge nasjon til lite ære at Stortinget hadde avvis endringen både i 1841, 1845, og 1848. Munkeordener fikk vende tilbake til Norge i 1897, mens jesuittene fikk ikke komme før i 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Og selv da var det kristne som motarbeidet denne endringen. Det tjener kirken til lite ære.
Men vi vet alle tiden har løpt fra en slik tenkning. Religionsfrihet er en selvfølgelig verdi i vårt samfunn. Og den er noe av det vi feirer i dag. Den er en av flere grunner til å feste i dag. At det å være norsk, betyr også å være fri til å tro hva man vil.
Våre stortingspolitikere har inngått et forlik som skal avvikle Statskirkeordningen slik vi kjenner den i dag. Avtalen skal være gjennomført til 2013. I en egen paragraf så vil Den norske kirke bli omtalt som Norges Folkekirke. Mens paragraf to – grunnlovens verdiparagraf – vil det stå: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»
Landet bygger på en kristen arv. Det sier noe om hvor vi kommer fra, men ikke så mye om hvor vi skal hen.
Jeg er glad for de endringer som politikerne har vedtatt om forholdet mellom Den norske kirke og staten. Det lar staten være stat og kirken være kirke. Det lar kristne være kristne, og borgere være borgere. Og det tydeliggjør at kristendommens overlevelse i vårt land ikke er statens ansvar, men de troendes ansvar.
«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»
Det er mye som forener borgerne i en stat. Felles lover, felles valg, felles politiske organer, felles valuta og i en velferdsstat som vår så forenes vi i tillegg av felles skoler, solidarisk ansvar for de svakest, felles institusjoner, felles sykehus. Og samtidig lever vi i et land hvor det også blir tydeligere og tydeligere at de kulturelle, språklige og livssynsforskjellene blir større og større. Og la et være sagt: mangfoldet er en berikelse. Og som del av en verdensvid kirke, med mange språk, alle farger, masse ulik kultur, musikk, liturgier og holdninger, så burde vi ikke la oss true av mangfoldet. Det er mulig vi kan føle at vår norskhet trues av mangfold, men Guds mangfoldige verden bør ikke true vår kristne tro.
Det er nyttig på en dag som denne å minne hverandre på forskjellen mellom stat og kirke, mellom det å være kristen og det å være borger. Samtidig som vi må holde fast på de gode sammenhengene mellom det å være kristen og borger.
17. mai er dagen for glede. Vi skal glede oss over å leve i et land med frihet, med overflod. Det er en dag da vi som deler den kristne tro skal huske å bøye oss for Gud i takknemlighet. Og samtidig må vi minne oss selv om at Gud ikke er norsk. Og at det å være norsk ikke er det samme som å tro på Gud.
Det store vi som trer fram på 17. mai er jeg stolt av å være en del av. Men også dette store vi – nasjonen Norge - trenger verdier, holdninger og retning. Og som en kristen borger i dette landet ønsker jeg at det Gud har lært meg om skaperverkets verdi, hvert eneste menneskes unike verdi og mitt ansvar for min nestes ve og vel fortsatt skal prege det samfunnet jeg er borger i. For det er den kristne arv som har gitt oss frihet, demokrati og menneskerettigheter. Det er den arven som har dannet grunnlaget for et solidarisk samfunn, der det fortsatt er rett å ta vare på de som faller utenfor. Det er den arven som må mobiliseres hver gang pengegriskhet, grådighet, egoisme, rasisme og ufrihet rydder seg plass som legitime argumenter i den politiske debatten.
«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»
Vi har mye å være takknemlige for. Også vår rett til å bekjenne vår tro og takke vår Gud på en dag som denne. Det sies i en gammel reklame at det er godt å være norsk i Danmark. I dag kan vi kanskje vri på det og si at det er godt å være kristen i Norge. Men vi vet også at det er land i verden der våre kristne søsken lider nettopp fordi de er kristne og som forfølges av myndigheten når de, som oss, samles for å tilbe og takke. Den erkjennelsen bør gjøre det selvsagt for den kristne kirke å kjempe for alles rett til å tro det de vil, også i vårt land. Uten at vi behøver å la vårt vitnesbyrd om Gud bli svakere av den grunn.
For vi tror at Jesus er lyset, som viser veien til Gud. Og i takknemlighet våger vi å tro om oss selv at vi er Lysets barn.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
søndag 4. april 2010
Påskedagen - Er det troverdig?
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel:
Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt, kom Maria Magdalena til graven. Da så hun at steinen foran graven var tatt bort. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sa: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da gikk Peter og den andre disippelen av sted ut til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først fram til graven. Han bøyde seg inn og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og kledet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem. (Joh 20, 1-10)
Slik lyder Herrens ord
Han så og trodde, står det om Johannes som løper til graven med Peter. Og det er med dette hele vår tro, hele vår kirke og hele vårt håp står og faller. At Jesus er oppstanden fra de døde. Og at det vi snakker om er en virkelig kroppslig oppstandelse. Hele vår tro er avhengig av oppstandelsens faktum. Uten oppstandelsen har vi ingen ting å vise fram, ingenting å tro på. For det er sant som Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint:
Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. (15,14). Men vi tror og vi bekjenner at Jesus er oppstanden, la oss derfor synge vårt høytidsvers
NOS 177
Hele kirkens tro står og faller ved Jesu oppstandelse fra de døde. Er det ingen oppstandelse, så er ikke Jesus mer enn en av mange religiøse lærere opp gjennom historien. Er det ingen oppstandelse, så er heller ikke våre synder sonet. Er det ingen oppstandelse så er kirkens tro intet verdt, våre gudstjenester meningsløse, og alt vi kan skrive kristen foran; kristen tro, kristen liv, kristen etikk, kristne verdier og kristne handlinger komplett uten mening. For hvis Jesus ikke er oppstanden, finnes det ingen mening i ordet kristen eller kristendom.
La oss derfor denne påskedagen stoppe ved dette spørsmålet. Hvorfor er det troverdig at Jesus sto opp fra de døde?
For meg er disiplene ganske avgjørende for at jeg regner evangeliet som troverdig. Ikke fordi de var så fremtredende og viktige menn i sin tid. Nei, nettopp det at de ikke var fremtredende og viktige menn gjør deres vitnesbyrd troverdig. For fremtredende og viktige menn får lett mye å forsvare offentlig. Disiplene kunnet pakket sammen og dratt hjem til Gallilea, men det gjorde de ikke.
Kirkens tro er disiplenes tro. Det er disiplenes vitnesbyrd vi bygger vår tro på. Det er deres vitnebyrd som har gitt oss evangeliene og som har gitt oss resten av bøkene i Det nye testamentet.
Og disiplene var enkle menn fra Gallilea, som i tre år hadde fulgt sin Rabbi, de hadde lært og de hadde sett, og de hadde gått på tidenes nedtur på langfredag. Deres rabbi ble forrådt av en fra deres egen flokk, og deres rabbi ble henrettet på yngelig vis; hengt halvnaken på et kors til han døde. Hvorfor skulle denne gjengen med mannfolk velge å forkynne at Jesus var oppstanden, hvis de visste det var en løgn. Og hvorfor anførte de kvinner, som ikke en gang kunne vitne i lokale rettssaler, som vitner.
Ingen av dem ble rike på å forkynne Jesu oppstandelse. Tvert imot måtte de utholde både fengsel, pisking og martyrdøden. Hvorfor skulle de holde ut dette når de når som helst i stede kunne valgt å reise hjem til fiskebåten på Genesaretssjøen?
Og Paulus, han som først forfulgte de kristne, men så gjør en total helomvending etter å ha møtt Jesus på vei til Damaskus. Han forteller jo til menigheten i Korint i det 15 kapittel
For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. For jeg er den ringeste av apostlene, ja, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. (1. kor 15, 3-9)
Paulus angir altså til den unge menigheten at det finnes levende vitner, som har sett Jesus etter oppstandelsen. Det er et dristig trekk, hvis han bare bløffer.
Enkelt sagt: Hvis Jesus hadde vært død, og disiplene ikke trodde at han var oppstanden, så hadde de trolig dratt hjem, litt skamfulle, og startet på sine egne liv helt på nytt.
Det som virker helt sikkert er at Jesus sin døde kropp var borte. Hvis ikke, kunne jo bare romerne og de jødiske lederne ha gjennom ført en framvisning av den døde kroppen til Jesus, og dermed stoppet munnen på disiplene for alltid.
For å svare på dette hevder noen at Jesus kanskje bare var skinndød, eller besvimt på korset. For meg virker det veldig lite troverdig. Og hvis det skal gi noen mening må man nesten regne med at Jesus ordnet alt dette på egen hånd, for så å lure disiplene til å tro at han var oppstanden. For det kunne jo godt hende at disiplene hadde blitt både glade og hjelpsomme av å møte en halvdød Jesus som det var mulig å redde livet til. Men de hadde neppe lagt ut på landeveien for å forkynne evangeliet, for å bli pisket, fengslet og til slutt drept, hvis de visste at Jesus bare hadde rømt til et annet land etter å ha frisknet til.
For meg har det minimal troverdighet at en halvdød Jesus, skulle klare å velte steinen foran graven, og overmanne vaktene utenfor. For det andre så er det så enkelt at alle sånne teorier er spekulasjoner som kommer lenge etter at det faktisk hendte. Mens alle vitnesbyrdene som er nærmest hendelsen i tid, vitner kun om en ting: De kristne kildene vitner om at Jesus er oppstått fra de døde, og andre samtidige kilder vitner om at de kristne trodde at Jesus var oppstått fra de døde.
Teologen og informasjonslederen i misjonssambandet, Espen Ottesen, skrev om oppstandelsens troverdighet i en kronikk i Aftenposten rett før påske. Og der treffer han spikeren på hodet når han etter å ha ramset opp og kommentert mange argumenter mot at Jesus virkelig er oppstått sier følgende:
"Felles for alle disse teoriene er mangelen på gode kilder. Skepsisen til Bibelens fire evangelier er betydelig, og det virker som om mange tror hva som helst, bare ikke det kirken står for. Isteden vises det til Thomas-evangeliet og andre skrifter. Disse kildene er gjerne fra 2-300-tallet – og er således langt yngre enn Bibelens evangelier (som alle ble skrever før år 100). De begrunner dessuten avvisningen av oppstandelsen med tanken om at Jesus var guddommelig og derfor ikke kunne lide, dø eller oppstå." sitat slutt
Jeg tror på apostlenes vitnesbyrd, om at Jesus oppsto fra de døde. Jeg tror dem når de sier at de så han, hørte han, og det var derfor de var villig til å bli fengslet, pisket og til slutt dø. For de hadde sett noe de ikke kunne tie om, de hadde fått et håp som gjorde døden til noe den aldri før hadde vært, en vei til et nytt liv.
Men selvsagt handler tro til syvende og sist nettopp om å tro. Og for meg øker det evangeliets troverdighet at troen har spredd seg til hele verden, til nye kulturer, nye folk, og nye tider. Evangeliet har overlevd forfølgelser, evangeliet har overlevd kirken og presteskapets talløse tabber, grusomheter og store feil. Evangeliet har vært drevet bort, men det har alltid kommet tilbake. For meg er det et vitnesbyrd om at det er sant det vi tror, at Gud ved sin hellige ånd skaper troen hos nye mennesker som hører Ordet.
Tror du virkelig på det? Det hender at spørsmålet kommer med full styrke, enten jeg står og forkynner i en begravelse, eller i en gudstjeneste eller i en konfirmanttime. Eller det er en sen nattetime der tankene har erobret hodet. Tror du virkelig på det? Og jeg er glad for at jeg hver gang har kunnet lande på et oppriktig ja.
Men jeg vet også at det er ikke de gode argumentene, som gjør at jeg er en kristen, og forblir en kristen. Det er det forholdet jeg har til den levende Gud som holder meg fast i troen. Disiplene sa de hadde sett han levende. Og i mitt liv så merker jeg at han er en levende realitet. Jeg har ikke sett Han slik jeg ser dere. Jeg har ikke hørt Hans stemme, slik jeg kan høre andre mennesker sine stemmer. Men like fullt merker jeg at han er levende. Jeg kunne ikke sagt at han var død, og tro det med hjertet. Men jeg er villig til å la mitt liv ledes og gledes av den enkle bekjennelsen: Jesus lever.
Disiplenes tro er vår tro, la oss også følges deres eksempel; la oss fortelle verden at Jesus lever.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt, kom Maria Magdalena til graven. Da så hun at steinen foran graven var tatt bort. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sa: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da gikk Peter og den andre disippelen av sted ut til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først fram til graven. Han bøyde seg inn og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og kledet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem. (Joh 20, 1-10)
Slik lyder Herrens ord
Han så og trodde, står det om Johannes som løper til graven med Peter. Og det er med dette hele vår tro, hele vår kirke og hele vårt håp står og faller. At Jesus er oppstanden fra de døde. Og at det vi snakker om er en virkelig kroppslig oppstandelse. Hele vår tro er avhengig av oppstandelsens faktum. Uten oppstandelsen har vi ingen ting å vise fram, ingenting å tro på. For det er sant som Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint:
Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. (15,14). Men vi tror og vi bekjenner at Jesus er oppstanden, la oss derfor synge vårt høytidsvers
NOS 177
Hele kirkens tro står og faller ved Jesu oppstandelse fra de døde. Er det ingen oppstandelse, så er ikke Jesus mer enn en av mange religiøse lærere opp gjennom historien. Er det ingen oppstandelse, så er heller ikke våre synder sonet. Er det ingen oppstandelse så er kirkens tro intet verdt, våre gudstjenester meningsløse, og alt vi kan skrive kristen foran; kristen tro, kristen liv, kristen etikk, kristne verdier og kristne handlinger komplett uten mening. For hvis Jesus ikke er oppstanden, finnes det ingen mening i ordet kristen eller kristendom.
La oss derfor denne påskedagen stoppe ved dette spørsmålet. Hvorfor er det troverdig at Jesus sto opp fra de døde?
For meg er disiplene ganske avgjørende for at jeg regner evangeliet som troverdig. Ikke fordi de var så fremtredende og viktige menn i sin tid. Nei, nettopp det at de ikke var fremtredende og viktige menn gjør deres vitnesbyrd troverdig. For fremtredende og viktige menn får lett mye å forsvare offentlig. Disiplene kunnet pakket sammen og dratt hjem til Gallilea, men det gjorde de ikke.
Kirkens tro er disiplenes tro. Det er disiplenes vitnesbyrd vi bygger vår tro på. Det er deres vitnebyrd som har gitt oss evangeliene og som har gitt oss resten av bøkene i Det nye testamentet.
Og disiplene var enkle menn fra Gallilea, som i tre år hadde fulgt sin Rabbi, de hadde lært og de hadde sett, og de hadde gått på tidenes nedtur på langfredag. Deres rabbi ble forrådt av en fra deres egen flokk, og deres rabbi ble henrettet på yngelig vis; hengt halvnaken på et kors til han døde. Hvorfor skulle denne gjengen med mannfolk velge å forkynne at Jesus var oppstanden, hvis de visste det var en løgn. Og hvorfor anførte de kvinner, som ikke en gang kunne vitne i lokale rettssaler, som vitner.
Ingen av dem ble rike på å forkynne Jesu oppstandelse. Tvert imot måtte de utholde både fengsel, pisking og martyrdøden. Hvorfor skulle de holde ut dette når de når som helst i stede kunne valgt å reise hjem til fiskebåten på Genesaretssjøen?
Og Paulus, han som først forfulgte de kristne, men så gjør en total helomvending etter å ha møtt Jesus på vei til Damaskus. Han forteller jo til menigheten i Korint i det 15 kapittel
For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. For jeg er den ringeste av apostlene, ja, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. (1. kor 15, 3-9)
Paulus angir altså til den unge menigheten at det finnes levende vitner, som har sett Jesus etter oppstandelsen. Det er et dristig trekk, hvis han bare bløffer.
Enkelt sagt: Hvis Jesus hadde vært død, og disiplene ikke trodde at han var oppstanden, så hadde de trolig dratt hjem, litt skamfulle, og startet på sine egne liv helt på nytt.
Det som virker helt sikkert er at Jesus sin døde kropp var borte. Hvis ikke, kunne jo bare romerne og de jødiske lederne ha gjennom ført en framvisning av den døde kroppen til Jesus, og dermed stoppet munnen på disiplene for alltid.
For å svare på dette hevder noen at Jesus kanskje bare var skinndød, eller besvimt på korset. For meg virker det veldig lite troverdig. Og hvis det skal gi noen mening må man nesten regne med at Jesus ordnet alt dette på egen hånd, for så å lure disiplene til å tro at han var oppstanden. For det kunne jo godt hende at disiplene hadde blitt både glade og hjelpsomme av å møte en halvdød Jesus som det var mulig å redde livet til. Men de hadde neppe lagt ut på landeveien for å forkynne evangeliet, for å bli pisket, fengslet og til slutt drept, hvis de visste at Jesus bare hadde rømt til et annet land etter å ha frisknet til.
For meg har det minimal troverdighet at en halvdød Jesus, skulle klare å velte steinen foran graven, og overmanne vaktene utenfor. For det andre så er det så enkelt at alle sånne teorier er spekulasjoner som kommer lenge etter at det faktisk hendte. Mens alle vitnesbyrdene som er nærmest hendelsen i tid, vitner kun om en ting: De kristne kildene vitner om at Jesus er oppstått fra de døde, og andre samtidige kilder vitner om at de kristne trodde at Jesus var oppstått fra de døde.
Teologen og informasjonslederen i misjonssambandet, Espen Ottesen, skrev om oppstandelsens troverdighet i en kronikk i Aftenposten rett før påske. Og der treffer han spikeren på hodet når han etter å ha ramset opp og kommentert mange argumenter mot at Jesus virkelig er oppstått sier følgende:
"Felles for alle disse teoriene er mangelen på gode kilder. Skepsisen til Bibelens fire evangelier er betydelig, og det virker som om mange tror hva som helst, bare ikke det kirken står for. Isteden vises det til Thomas-evangeliet og andre skrifter. Disse kildene er gjerne fra 2-300-tallet – og er således langt yngre enn Bibelens evangelier (som alle ble skrever før år 100). De begrunner dessuten avvisningen av oppstandelsen med tanken om at Jesus var guddommelig og derfor ikke kunne lide, dø eller oppstå." sitat slutt
Jeg tror på apostlenes vitnesbyrd, om at Jesus oppsto fra de døde. Jeg tror dem når de sier at de så han, hørte han, og det var derfor de var villig til å bli fengslet, pisket og til slutt dø. For de hadde sett noe de ikke kunne tie om, de hadde fått et håp som gjorde døden til noe den aldri før hadde vært, en vei til et nytt liv.
Men selvsagt handler tro til syvende og sist nettopp om å tro. Og for meg øker det evangeliets troverdighet at troen har spredd seg til hele verden, til nye kulturer, nye folk, og nye tider. Evangeliet har overlevd forfølgelser, evangeliet har overlevd kirken og presteskapets talløse tabber, grusomheter og store feil. Evangeliet har vært drevet bort, men det har alltid kommet tilbake. For meg er det et vitnesbyrd om at det er sant det vi tror, at Gud ved sin hellige ånd skaper troen hos nye mennesker som hører Ordet.
Tror du virkelig på det? Det hender at spørsmålet kommer med full styrke, enten jeg står og forkynner i en begravelse, eller i en gudstjeneste eller i en konfirmanttime. Eller det er en sen nattetime der tankene har erobret hodet. Tror du virkelig på det? Og jeg er glad for at jeg hver gang har kunnet lande på et oppriktig ja.
Men jeg vet også at det er ikke de gode argumentene, som gjør at jeg er en kristen, og forblir en kristen. Det er det forholdet jeg har til den levende Gud som holder meg fast i troen. Disiplene sa de hadde sett han levende. Og i mitt liv så merker jeg at han er en levende realitet. Jeg har ikke sett Han slik jeg ser dere. Jeg har ikke hørt Hans stemme, slik jeg kan høre andre mennesker sine stemmer. Men like fullt merker jeg at han er levende. Jeg kunne ikke sagt at han var død, og tro det med hjertet. Men jeg er villig til å la mitt liv ledes og gledes av den enkle bekjennelsen: Jesus lever.
Disiplenes tro er vår tro, la oss også følges deres eksempel; la oss fortelle verden at Jesus lever.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Påskenatt: Halleluja
Påskenattsevangeliet: Markus 16, 1-8
I kveld er det påskenatt. Kirken gledesstund framfor noen andre. For det var i denne natt det skjedde. At Kristus brøt dødens lenker, og viste oss veien fra død til liv. Dette er natten da den bibelske lovprisningen: Halleluja, Lovpris Herren, passer bedre enn noen annen gang.
Ja, i natt er natten da Guds folk sier: Halleluja.
For denne natten feirer vi gleden over at langfredagssorgen er over. Vår frelser, korsfestet og drept, forble ikke bundet av dødens lenker. Han var ikke skinndød eller besvimt, han var så død som noe menneske kan bli. Uten liv, men ikke utenfor Guds hånd. For med sin veldige kraft, og med sin skapermakt reiste Faderen Sønnen fra døden, på samme vis som døden en gang skal måtte slippe oss.
Halleluja.
For det fantes ingen annen måte å overvinne døden, enn ved selv og dø. Derfor ble Gud menneske, for å dø og overvinne døden. På den måten fikk vi, som det står skrevet i 1. Peters brev, et levende håp, et håp som ved troen blir vårt. Ja, dette håpet er vår dåpsgave. For allerede da døde vi med Kristus, og oppsto med Kristus.
Halleluja.
Og ved Hans død og oppstandelse fikk vi ikke bare et levende håp om vår egen
oppstandelse til evig liv. Men vi fikk tro på at vi en gang skal kunne stå framfor Guds trone, ikke knuget av frykt eller redd for dom, men som Hans hellige folk. Som et hellig folk som lovsynger den treenige Gud - Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, for deres frelsesverk. Et folk som ikke ser sin Gud med knugende frykt, men med oppriktig kjærlighet.
Halleluja.
Ja, dette er vår tro. At Sønnen døde for vår synd. Så vi ikke skal knuges av frykt. Men i stede fylles av Hans kjærlighet. Og denne kjærligheten har satt oss fri. Fri til å tjene Han, og fri til å tjene våre medmennesker. For Gud ber oss ikke om tomme ritualer eller endeløse offer. Gud ber oss om kjærlighet. Den Gud som var inderlig lei offerrøyk og religiøse fester, ber oss elske vår Gud og vår neste.
Halleluja.
Ja, dette er natten da alt ble forvandlet. For død er blitt liv. Og oppstandelsen har skapt en ny orden, mellom himmel og jord, og mellom mennesker. Paktens ord er ikke lenger lov og straff, men nåde og tjeneste. Og ved dåpens vann får nye generasjoner og nye folk komme inn i nådens fellesskap. Og ved brød og vin møter han oss igjen og igjen.
Halleluja.
Det står om kvinnene som kom til graven at de løp redde bort. Og det er sant at også vi kan bli redde. I møte med døden, i møte med forfølgelser, i møte med en kultur som ler av vår tro. Som latterliggjør at vi kan tro på undrene, på ordene og på oppstandelsen. Men gang etter gang har vi fått oppleve at det holder. At den Gud vi ikke ser, gir oss troen på det disiplene en gang fikk se: Den oppstandne Kristus. Vår frelser. Nådens segl og dødens beseirer!
Halleluja.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
I kveld er det påskenatt. Kirken gledesstund framfor noen andre. For det var i denne natt det skjedde. At Kristus brøt dødens lenker, og viste oss veien fra død til liv. Dette er natten da den bibelske lovprisningen: Halleluja, Lovpris Herren, passer bedre enn noen annen gang.
Ja, i natt er natten da Guds folk sier: Halleluja.
For denne natten feirer vi gleden over at langfredagssorgen er over. Vår frelser, korsfestet og drept, forble ikke bundet av dødens lenker. Han var ikke skinndød eller besvimt, han var så død som noe menneske kan bli. Uten liv, men ikke utenfor Guds hånd. For med sin veldige kraft, og med sin skapermakt reiste Faderen Sønnen fra døden, på samme vis som døden en gang skal måtte slippe oss.
Halleluja.
For det fantes ingen annen måte å overvinne døden, enn ved selv og dø. Derfor ble Gud menneske, for å dø og overvinne døden. På den måten fikk vi, som det står skrevet i 1. Peters brev, et levende håp, et håp som ved troen blir vårt. Ja, dette håpet er vår dåpsgave. For allerede da døde vi med Kristus, og oppsto med Kristus.
Halleluja.
Og ved Hans død og oppstandelse fikk vi ikke bare et levende håp om vår egen
oppstandelse til evig liv. Men vi fikk tro på at vi en gang skal kunne stå framfor Guds trone, ikke knuget av frykt eller redd for dom, men som Hans hellige folk. Som et hellig folk som lovsynger den treenige Gud - Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, for deres frelsesverk. Et folk som ikke ser sin Gud med knugende frykt, men med oppriktig kjærlighet.
Halleluja.
Ja, dette er vår tro. At Sønnen døde for vår synd. Så vi ikke skal knuges av frykt. Men i stede fylles av Hans kjærlighet. Og denne kjærligheten har satt oss fri. Fri til å tjene Han, og fri til å tjene våre medmennesker. For Gud ber oss ikke om tomme ritualer eller endeløse offer. Gud ber oss om kjærlighet. Den Gud som var inderlig lei offerrøyk og religiøse fester, ber oss elske vår Gud og vår neste.
Halleluja.
Ja, dette er natten da alt ble forvandlet. For død er blitt liv. Og oppstandelsen har skapt en ny orden, mellom himmel og jord, og mellom mennesker. Paktens ord er ikke lenger lov og straff, men nåde og tjeneste. Og ved dåpens vann får nye generasjoner og nye folk komme inn i nådens fellesskap. Og ved brød og vin møter han oss igjen og igjen.
Halleluja.
Det står om kvinnene som kom til graven at de løp redde bort. Og det er sant at også vi kan bli redde. I møte med døden, i møte med forfølgelser, i møte med en kultur som ler av vår tro. Som latterliggjør at vi kan tro på undrene, på ordene og på oppstandelsen. Men gang etter gang har vi fått oppleve at det holder. At den Gud vi ikke ser, gir oss troen på det disiplene en gang fikk se: Den oppstandne Kristus. Vår frelser. Nådens segl og dødens beseirer!
Halleluja.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
lørdag 3. april 2010
Langfredag - Korset som vitnesbyrd og kall
Markus 14,26 - 15,37
Jesu er død! Det er akkurat der vi står nå i påskefortellingen. Jesus er død. Og vi skuer opp på korset, og hva er det vi ser? Det vi ser er en utpint kropp, død etter spot og tortur, og en langsom og grusom død på korset. Det var ingen ære eller noe gloriøst over det de så, de som så han dø på Golgata. Kun avmakt og død. Og når Markus skrev ned den fortellingen han kjente til fra denne grusomme dagen, så sier Jesus kun en ting på korset: Min Gud, min Gud , hvorfor har du forlatt meg. Noen ville løpe til med edikkvin for å lindre smerten, mens andre ville vente. De ville se om Elia kom for å ta ham ned. Så kom det siste fortvilte skriket, ikke ord, men et siste skrik og han utåndet. Jesus er død. Død i denne verden, forlatt av Gud. Nederlagt kunne vel ikke tenkes større, for en som for få dager siden var blitt møtt med Hosianna og palmegrener. For en som for noen timer siden hadde stått foran jødenes råd og bekreftet at han var Messias, den Høylovedes sønn. Død og nederlag. Jesus er død.
Da er det godt å kunne ta et skritt tilbake å se korset i en sammenheng. Det er godt å kunne få tro at nederlaget var midlertidig. Ja, en del av et større frelsesverk.
Korset kan sees fra så mange vinkler, og denne Langfredagen vil jeg be dere å se korset som et vitnesbyrd og som et kall.
Vitnesbyrd om Gud som medlidende
Korset er et vitnesbyrd om en Gud som ikke er unndratt menneskelig lidelse og nød. Han er ikke fjern fra det vi mennesker kjenner som smerte og lidelse. Han er ikke fjern fra dødsangst og nød. Når Gud ble menneske kom han ikke som en livsfjern konge, men som en fattigsnekkersønn fra landsbygda. Når Gud ble menneske, så gikk det ingen annen vei til himmelen enn veien gjennom lidelse og død.
Korset vitner om en Gud som kjenner menneskelivets smerte, som kjenner vold, som kjenner svik, som kjenner døden. Ikke gjennom himmelsk observasjon og velutviklet evne til empati, men ved å kjenne smerte, vold, svik og død på sin egen kropp.
Korset er et vitnesbyrd om en Gud som lider med menneskene. Som ikke unndrar seg å kjenne syndens konsekvenser på egen kropp. En Gud som midt i smerte og vold ikke bare står og roper: Slutt med det der! Men som står der sammen med dem.
Et kall til å lindre de lidende
Dermed er korset også et kall til oss som kaller oss kristne, og som smykker oss med korset, til selv å stille oss solidarisk med de som lider. Som kristne er vi kalt til ikke å vike i møte med ondskapen.
Når mennesker lider under vold, under nød, under sorg, under smerte, er vi kalt til å stille oss sammen med dem som lider.
I møte med denne verdens herskere, enten det er politiske despoter eller det som framstilles som pengemaktens ansiktsløse naturlover er vi kalt til å være de som stiller oss sammen med de svake. Vi skal ikke la oss stoppe av trusler, eller av å bli kalt for dumme eller naive. For der hvor Jesus stiller seg; hos de lidende, hos de fattige, hos de undertrykte, hos de som er foraktet og avvist, der er også vi kalt til å stille oss.
I ekstrem tilfeller kan det koste oss livet. Men langt større er sjansen for at vi må leve med spott, med å bli kalt naive. Ja noen ganger klarer samfunnet og kulturen å snu rett og galt så fullstendig på hodet at vi kan bli kalt hjerteløse og onde. Men vårt kall er å se hvor Jesus ville ha stått, og stille oss der – i solidaritet.
Et vitnesbyrd om et nødvendig oppgjør
Korset er også et vitnesbyrd om et nødvendig oppgjør. Det ligger som en grunnforutsetning gjennom hele Bibelens vitnesbyrd at Gud er hellig og god. Og den hellige og gode Gud kan ikke overse menneskenes synder. De skaper en avstand mellom Gud og mennesker.
Og for å gjøre bildet til enkel matematikk; Det er ikke sånn at ti gode gjerninger gjør opp for ti synder, og at elleve gode gjerninger gir oss en å gå på. For vår livsoppgave var å følge Guds vilje hele tiden. For mens vi er innestengt i et jeg, så ser Gud oss som et vi. Når jeg tar meg til rette, og synder, så er det et annet jeg som lider.
Men kunne ikke Gud da i sin store nåde, bare sagt: Glem det, nå begynner vi på nytt? Jeg tror ikke det. Hvordan skulle Gud kunne se krigens ofre i øynene, de drepte, de lemlestede, de traumatiserte, de foreldreløse, og bare si: Glem det. Vi starter på nytt. Hvordan skulle Gud kunne si til løgnen, misunnelsen, baktalelsen og alle synder sine ofre: Glem det. Vi begynner på nytt. Det er ikke noe å bry seg om.
Korset er et vitnesbyrd om at synden har konsekvenser. Det er ikke spesielt hyggelig, ja noen vil si umoderne. Men synden må straffes. Synden må ha konsekvenser. Og jeg tror det samsvarer med en dyp følelse vi har av rettferdighet. Det er derfor vi fortsatt har fengsel og straff i vårt samfunn – ondskapen må få konsekvenser.
På korset viser Gud oss at synden har konsekvenser. Men han elsker oss så høyt, at han velger å bære straffen for oss. Men hvis du tenker tanken at det er ikke så farlig, ingen så det, ingen merket det, jeg ble ikke tatt. Så se på korset. Synden har konsekvenser.
Et kall til å leve oppgjorte liv
Derfor er korset også et kall til å leve oppgjorte liv. Oppgjorte liv…det er kanskje en merkelig norsk konstrusjon. Hva er et oppgjort liv? Et oppgjort liv er å leve slik at man gjør opp for sine synder. Man er villig til å bekjenne sine synder, og man er villig til å gjøre godt, mot dem man gjorde ondt. Det er ikke en lett vei, men det er den rette vei. Synd som vi ikke bekjenner får gjerne gro seg fast, bli uheldige mønstre i vårt liv, og ubekjent synd skaper avstand til Gud og våre medmennesker.
Dessverre er skriftemålet i vår kirke blitt lite brukt. Og i stede nøyer vi oss med en felles og generell syndsbekjennelse i gudstjenesten. Det er ingen motsetning mellom det individuelle skriftemålet og gudstjenestens allmenne skriftemål. Og det er mulig at privatskriftemålet er kulturelt fjerne for mange medlemmer i vår kirke. Men jeg tror det er viktig å ha et konkret forhold til sine synder. Og hvis man ikke vil skrifte dem for en prest, så hvertfall skrifte dem for Gud i sitt lønnkammer. Nevne dem ved navn, og ikke pakke dem inn i vage formuleringer. Og så etter beste evne be om tilgivelse og prøve å gjøre godt mot dem som har blitt rammet av våre synder.
Et vitnesbyrd om en Gud som elsker
Et kall til å stille seg med de lidende og et kall til å leve oppgjorte liv. Jeg klarer ingen av delene hele tiden. Derfor er det godt at korset også er et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. For det var av kjærlighet til deg og meg, og til hele sin skapning at Jesus dør for våre synder, at Faderen reiser han opp fra de døde. Og det er for at vi skal kunne tro dette evangeliet – det gode budskap – at han ved Den hellige ånd gir oss troen på at dette er sant.
Korset er i all sin gru, et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. For Gud elsker oss, derfor kunne han ikke la jorden overlates til seg selv og menneskenes synd. Gud elsker oss, derfor ville han trekke oss til seg, og ikke støte oss bort. Gud elsker oss, derfor bærer han straffen for våre synder, så vi en dag skal kunne stå frikjent fro Guds trone.
Kall til å vitne om Guds kjærlighet
Derfor er korset også et kall til å vitne om Guds kjærlighet. Ikke en dikkete, du er så kjekke og grei, og vi kan være kompiser kjærlighet. Men en hellig kjærlighet som tar synden på alvor, som ikke underslår hva vi har gjort galt, men som heller ikke underslår vår verdi i Guds øyne.
For i Guds øyne er hver og en av oss uendelig mye verdt, i Guds øyne er hver og en av oss ønsket som en del av Hans hellige folk.
Derfor er det vårt vitnesbyrd til alle mennesker i denne verden: I Guds øyne er du uendelig mye verdt, ja du er verdt å dø for.
Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Jesu er død! Det er akkurat der vi står nå i påskefortellingen. Jesus er død. Og vi skuer opp på korset, og hva er det vi ser? Det vi ser er en utpint kropp, død etter spot og tortur, og en langsom og grusom død på korset. Det var ingen ære eller noe gloriøst over det de så, de som så han dø på Golgata. Kun avmakt og død. Og når Markus skrev ned den fortellingen han kjente til fra denne grusomme dagen, så sier Jesus kun en ting på korset: Min Gud, min Gud , hvorfor har du forlatt meg. Noen ville løpe til med edikkvin for å lindre smerten, mens andre ville vente. De ville se om Elia kom for å ta ham ned. Så kom det siste fortvilte skriket, ikke ord, men et siste skrik og han utåndet. Jesus er død. Død i denne verden, forlatt av Gud. Nederlagt kunne vel ikke tenkes større, for en som for få dager siden var blitt møtt med Hosianna og palmegrener. For en som for noen timer siden hadde stått foran jødenes råd og bekreftet at han var Messias, den Høylovedes sønn. Død og nederlag. Jesus er død.
Da er det godt å kunne ta et skritt tilbake å se korset i en sammenheng. Det er godt å kunne få tro at nederlaget var midlertidig. Ja, en del av et større frelsesverk.
Korset kan sees fra så mange vinkler, og denne Langfredagen vil jeg be dere å se korset som et vitnesbyrd og som et kall.
Vitnesbyrd om Gud som medlidende
Korset er et vitnesbyrd om en Gud som ikke er unndratt menneskelig lidelse og nød. Han er ikke fjern fra det vi mennesker kjenner som smerte og lidelse. Han er ikke fjern fra dødsangst og nød. Når Gud ble menneske kom han ikke som en livsfjern konge, men som en fattigsnekkersønn fra landsbygda. Når Gud ble menneske, så gikk det ingen annen vei til himmelen enn veien gjennom lidelse og død.
Korset vitner om en Gud som kjenner menneskelivets smerte, som kjenner vold, som kjenner svik, som kjenner døden. Ikke gjennom himmelsk observasjon og velutviklet evne til empati, men ved å kjenne smerte, vold, svik og død på sin egen kropp.
Korset er et vitnesbyrd om en Gud som lider med menneskene. Som ikke unndrar seg å kjenne syndens konsekvenser på egen kropp. En Gud som midt i smerte og vold ikke bare står og roper: Slutt med det der! Men som står der sammen med dem.
Et kall til å lindre de lidende
Dermed er korset også et kall til oss som kaller oss kristne, og som smykker oss med korset, til selv å stille oss solidarisk med de som lider. Som kristne er vi kalt til ikke å vike i møte med ondskapen.
Når mennesker lider under vold, under nød, under sorg, under smerte, er vi kalt til å stille oss sammen med dem som lider.
I møte med denne verdens herskere, enten det er politiske despoter eller det som framstilles som pengemaktens ansiktsløse naturlover er vi kalt til å være de som stiller oss sammen med de svake. Vi skal ikke la oss stoppe av trusler, eller av å bli kalt for dumme eller naive. For der hvor Jesus stiller seg; hos de lidende, hos de fattige, hos de undertrykte, hos de som er foraktet og avvist, der er også vi kalt til å stille oss.
I ekstrem tilfeller kan det koste oss livet. Men langt større er sjansen for at vi må leve med spott, med å bli kalt naive. Ja noen ganger klarer samfunnet og kulturen å snu rett og galt så fullstendig på hodet at vi kan bli kalt hjerteløse og onde. Men vårt kall er å se hvor Jesus ville ha stått, og stille oss der – i solidaritet.
Et vitnesbyrd om et nødvendig oppgjør
Korset er også et vitnesbyrd om et nødvendig oppgjør. Det ligger som en grunnforutsetning gjennom hele Bibelens vitnesbyrd at Gud er hellig og god. Og den hellige og gode Gud kan ikke overse menneskenes synder. De skaper en avstand mellom Gud og mennesker.
Og for å gjøre bildet til enkel matematikk; Det er ikke sånn at ti gode gjerninger gjør opp for ti synder, og at elleve gode gjerninger gir oss en å gå på. For vår livsoppgave var å følge Guds vilje hele tiden. For mens vi er innestengt i et jeg, så ser Gud oss som et vi. Når jeg tar meg til rette, og synder, så er det et annet jeg som lider.
Men kunne ikke Gud da i sin store nåde, bare sagt: Glem det, nå begynner vi på nytt? Jeg tror ikke det. Hvordan skulle Gud kunne se krigens ofre i øynene, de drepte, de lemlestede, de traumatiserte, de foreldreløse, og bare si: Glem det. Vi starter på nytt. Hvordan skulle Gud kunne si til løgnen, misunnelsen, baktalelsen og alle synder sine ofre: Glem det. Vi begynner på nytt. Det er ikke noe å bry seg om.
Korset er et vitnesbyrd om at synden har konsekvenser. Det er ikke spesielt hyggelig, ja noen vil si umoderne. Men synden må straffes. Synden må ha konsekvenser. Og jeg tror det samsvarer med en dyp følelse vi har av rettferdighet. Det er derfor vi fortsatt har fengsel og straff i vårt samfunn – ondskapen må få konsekvenser.
På korset viser Gud oss at synden har konsekvenser. Men han elsker oss så høyt, at han velger å bære straffen for oss. Men hvis du tenker tanken at det er ikke så farlig, ingen så det, ingen merket det, jeg ble ikke tatt. Så se på korset. Synden har konsekvenser.
Et kall til å leve oppgjorte liv
Derfor er korset også et kall til å leve oppgjorte liv. Oppgjorte liv…det er kanskje en merkelig norsk konstrusjon. Hva er et oppgjort liv? Et oppgjort liv er å leve slik at man gjør opp for sine synder. Man er villig til å bekjenne sine synder, og man er villig til å gjøre godt, mot dem man gjorde ondt. Det er ikke en lett vei, men det er den rette vei. Synd som vi ikke bekjenner får gjerne gro seg fast, bli uheldige mønstre i vårt liv, og ubekjent synd skaper avstand til Gud og våre medmennesker.
Dessverre er skriftemålet i vår kirke blitt lite brukt. Og i stede nøyer vi oss med en felles og generell syndsbekjennelse i gudstjenesten. Det er ingen motsetning mellom det individuelle skriftemålet og gudstjenestens allmenne skriftemål. Og det er mulig at privatskriftemålet er kulturelt fjerne for mange medlemmer i vår kirke. Men jeg tror det er viktig å ha et konkret forhold til sine synder. Og hvis man ikke vil skrifte dem for en prest, så hvertfall skrifte dem for Gud i sitt lønnkammer. Nevne dem ved navn, og ikke pakke dem inn i vage formuleringer. Og så etter beste evne be om tilgivelse og prøve å gjøre godt mot dem som har blitt rammet av våre synder.
Et vitnesbyrd om en Gud som elsker
Et kall til å stille seg med de lidende og et kall til å leve oppgjorte liv. Jeg klarer ingen av delene hele tiden. Derfor er det godt at korset også er et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. For det var av kjærlighet til deg og meg, og til hele sin skapning at Jesus dør for våre synder, at Faderen reiser han opp fra de døde. Og det er for at vi skal kunne tro dette evangeliet – det gode budskap – at han ved Den hellige ånd gir oss troen på at dette er sant.
Korset er i all sin gru, et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. For Gud elsker oss, derfor kunne han ikke la jorden overlates til seg selv og menneskenes synd. Gud elsker oss, derfor ville han trekke oss til seg, og ikke støte oss bort. Gud elsker oss, derfor bærer han straffen for våre synder, så vi en dag skal kunne stå frikjent fro Guds trone.
Kall til å vitne om Guds kjærlighet
Derfor er korset også et kall til å vitne om Guds kjærlighet. Ikke en dikkete, du er så kjekke og grei, og vi kan være kompiser kjærlighet. Men en hellig kjærlighet som tar synden på alvor, som ikke underslår hva vi har gjort galt, men som heller ikke underslår vår verdi i Guds øyne.
For i Guds øyne er hver og en av oss uendelig mye verdt, i Guds øyne er hver og en av oss ønsket som en del av Hans hellige folk.
Derfor er det vårt vitnesbyrd til alle mennesker i denne verden: I Guds øyne er du uendelig mye verdt, ja du er verdt å dø for.
Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Skjærtorsdag - Til tjeneste
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 13. kapittel:
Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. 2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer så til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri skal du vaske mine føtter,» sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen,» svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, vask ikke bare føttene, men også hendene og hodet!» 10 Jesus svarte: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» 12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Joh. 13, 1-15
Det er skjærtorsdag. Palmesøndags jubel ligger bak oss. Og foran oss ligger noen intense påskedager med en tettpakket historie. Og påskehistorien den kan vi. Vi er litt i samme situasjon som den som begynner å lese påskekrimmen, ved å lese det siste kapittelet først. Vi vet hvordan det ender.
Men la oss prøve å sette oss inn i disiplenes opplevelse av det som skjer i den teksten som er dagens evangelietekst. De har kommet til Jerusalem med sin Mester, sin Rabbi. Og de har opplevd at folket tar imot han med jubel, de svinger palmegrener, og roper Hosianne, og kaller han for Israels konge. 12 menn fra landsbygda i Gallilea har i 3 år fulgt sin Mester. De har sett han gjøre undere, og de har hørt hans forkynnelse. Så kommer de til landets hovedstad, og deres Mester og Rabbi blir tatt imot med jubel, ja som en kjendis.
Og nå er de samlet for å spise påskemåltidet sammen. De er nok stolte over å være Jesus sine disipler nå, at det er dem han spiser påskemåltidet sammen med. De aner at de står foran det store gjennombruddet. Noe stort skal skje. Og det er da det uhørte skjer: Mesteren reiser seg fra bordet, binder et håndkle rundt livet, fyller vann i et vaskevannsfat, og begynner å vaske sine disiplers føtter. Hva er det han gjør?
Mesteren gjør det som er tjenerens oppgave. I et land og i en tid, der man vandret rundt med sandaler på tørre veier, var det å vaske føttene både deilig og sikkert lurt når man skulle innendørs. Men viktigst i denne sammenhengen, det var en tjeners oppgave. Det er ikke sikkert det var noen tjenere til stede når Jesus og disiplene feiret påskemåltidet, men hvis noen da skulle vaske føttene til de andre, så måtte det ha vært en av disiplene. Det er utenkelig at Mesteren, rabbien, skulle legge seg på kne foran hver og en av sine lærlinger vaske sanden bort fra føttene, gni dem mellom tærne og tørke deres føtter. Hvorfor denne sosiale skandalen?
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Disiplene vet det ikke, men Jesus vet det: Det er hans siste kveld med sine venner. Han vet hva som ligger foran ham: kors og død. Og det første han gjør denne kvelden er å framholde det å tjene som det fremste idealet for disiplene. I en disippelflokk der vi gjennom evangeliet kan forstå at det foregikk en liten kamp om å være den fremste, så framholder Jesus det å tjene som et ideal.
”Bli lik Jesus” er et godt kristen ideal. Og bli lik Jesus, det er å bli alles tjener. For det er på den måten vi tjener Gud. I Matteus 10, 45 så sier Jesus om seg selv: For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. Og det er nettopp dette bibelverset som er bakgrunnen for at nattverdbrødet – oblatene – i vår kirke ser ut som en mynt. Det skal minne oss om at Jesus valgte å tjene, ja som en trofast tjener var han også villig til å gå i døden for oss.
I kirkens tradisjon er det vel det at Jesus innstifter nattverden som sterkest forbindes med Skjærtorsdag. Og nattverden er viktig. Jeg tar opp nattverden i nesten alle dåpssamtaler, og jeg sier ofte at jeg bare har en eneste agenda som prest, og det er at brødet og vinen på nattverdbordet skal være like naturlig å oppsøke for øksnesværingene som dåpsvannet i døpefonten. For det henger så nøye sammen. Å bli døpt er å bli en kristen, og nattverdbordet er for alle kristne. Det er en matstasjon underveis i livsløpet.
Dessverre har vi en tradisjon i vår kirke som har laget en terskel til nattverdbordet. I stede for å bli en matstasjon og et hvilested, har det nesten fått en funksjon som premiebord for de som er ofte i kirken. Men da Jesus ga sine disipler nattverd for aller første gang, så var det også plass til Judas ved bordet, og det var plass til Peter som skulle fornekte han tre ganger neste dag. Ved nattverdbordet er det plass til høylytt og lavmælt tro, til frimodig og tvilende tro, til sterk tro og sterk tvil. Uansett så gir Han oss det han har lovet – seg selv, nåde og fred.
Jesus valgte å tjene radikalt. Han drev ut onde ånder, han helbredet syke, han trøstet de sørgende, han velsignet barna, han talte mennesker til rette – ikke for å demonstrere sitt overtak, men av kjærlighet. Han vasket sine disiplers føtter og til slutt valgte han å tjene oss ved å dø på korset for våre synder.
For den som vil være lik Jesus, finnes det ingen vei utenom det å tjene. For den som vil satse på å være sterk, fryktet og forakte svakhet, er kristendommen en dårlig løsning. Men for den som tror at kjærligheten er verdens sterkeste kraft, er Jesus et godt forbilde, ja mer enn et forbilde, han er Mesteren som vi bøyer kne for. Og den som vil gjære kjærligheten til det høyeste ideal, han er nødt til å tjene. For kjærligheten søker ikke sitt eget beste, men sine medmennesker beste. Kjærligheten søker ikke å hevde seg selv, men å løfte sine medmennesker. Kjærligheten søker ikke sitt eget, men en neste.
Kjærligheten krever mot. Og når Jesus møter oss i dåpen og i nattverden, så gir han oss det vi trenger. Han møter oss med kjærlighet – en kjærlighet vi skal bære ut i verden til alle som trenger en som er villig til å knele ned, og vaske føtter.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen.
Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. 2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer så til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri skal du vaske mine føtter,» sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen,» svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, vask ikke bare føttene, men også hendene og hodet!» 10 Jesus svarte: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» 12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Joh. 13, 1-15
Det er skjærtorsdag. Palmesøndags jubel ligger bak oss. Og foran oss ligger noen intense påskedager med en tettpakket historie. Og påskehistorien den kan vi. Vi er litt i samme situasjon som den som begynner å lese påskekrimmen, ved å lese det siste kapittelet først. Vi vet hvordan det ender.
Men la oss prøve å sette oss inn i disiplenes opplevelse av det som skjer i den teksten som er dagens evangelietekst. De har kommet til Jerusalem med sin Mester, sin Rabbi. Og de har opplevd at folket tar imot han med jubel, de svinger palmegrener, og roper Hosianne, og kaller han for Israels konge. 12 menn fra landsbygda i Gallilea har i 3 år fulgt sin Mester. De har sett han gjøre undere, og de har hørt hans forkynnelse. Så kommer de til landets hovedstad, og deres Mester og Rabbi blir tatt imot med jubel, ja som en kjendis.
Og nå er de samlet for å spise påskemåltidet sammen. De er nok stolte over å være Jesus sine disipler nå, at det er dem han spiser påskemåltidet sammen med. De aner at de står foran det store gjennombruddet. Noe stort skal skje. Og det er da det uhørte skjer: Mesteren reiser seg fra bordet, binder et håndkle rundt livet, fyller vann i et vaskevannsfat, og begynner å vaske sine disiplers føtter. Hva er det han gjør?
Mesteren gjør det som er tjenerens oppgave. I et land og i en tid, der man vandret rundt med sandaler på tørre veier, var det å vaske føttene både deilig og sikkert lurt når man skulle innendørs. Men viktigst i denne sammenhengen, det var en tjeners oppgave. Det er ikke sikkert det var noen tjenere til stede når Jesus og disiplene feiret påskemåltidet, men hvis noen da skulle vaske føttene til de andre, så måtte det ha vært en av disiplene. Det er utenkelig at Mesteren, rabbien, skulle legge seg på kne foran hver og en av sine lærlinger vaske sanden bort fra føttene, gni dem mellom tærne og tørke deres føtter. Hvorfor denne sosiale skandalen?
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Disiplene vet det ikke, men Jesus vet det: Det er hans siste kveld med sine venner. Han vet hva som ligger foran ham: kors og død. Og det første han gjør denne kvelden er å framholde det å tjene som det fremste idealet for disiplene. I en disippelflokk der vi gjennom evangeliet kan forstå at det foregikk en liten kamp om å være den fremste, så framholder Jesus det å tjene som et ideal.
”Bli lik Jesus” er et godt kristen ideal. Og bli lik Jesus, det er å bli alles tjener. For det er på den måten vi tjener Gud. I Matteus 10, 45 så sier Jesus om seg selv: For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. Og det er nettopp dette bibelverset som er bakgrunnen for at nattverdbrødet – oblatene – i vår kirke ser ut som en mynt. Det skal minne oss om at Jesus valgte å tjene, ja som en trofast tjener var han også villig til å gå i døden for oss.
I kirkens tradisjon er det vel det at Jesus innstifter nattverden som sterkest forbindes med Skjærtorsdag. Og nattverden er viktig. Jeg tar opp nattverden i nesten alle dåpssamtaler, og jeg sier ofte at jeg bare har en eneste agenda som prest, og det er at brødet og vinen på nattverdbordet skal være like naturlig å oppsøke for øksnesværingene som dåpsvannet i døpefonten. For det henger så nøye sammen. Å bli døpt er å bli en kristen, og nattverdbordet er for alle kristne. Det er en matstasjon underveis i livsløpet.
Dessverre har vi en tradisjon i vår kirke som har laget en terskel til nattverdbordet. I stede for å bli en matstasjon og et hvilested, har det nesten fått en funksjon som premiebord for de som er ofte i kirken. Men da Jesus ga sine disipler nattverd for aller første gang, så var det også plass til Judas ved bordet, og det var plass til Peter som skulle fornekte han tre ganger neste dag. Ved nattverdbordet er det plass til høylytt og lavmælt tro, til frimodig og tvilende tro, til sterk tro og sterk tvil. Uansett så gir Han oss det han har lovet – seg selv, nåde og fred.
Jesus valgte å tjene radikalt. Han drev ut onde ånder, han helbredet syke, han trøstet de sørgende, han velsignet barna, han talte mennesker til rette – ikke for å demonstrere sitt overtak, men av kjærlighet. Han vasket sine disiplers føtter og til slutt valgte han å tjene oss ved å dø på korset for våre synder.
For den som vil være lik Jesus, finnes det ingen vei utenom det å tjene. For den som vil satse på å være sterk, fryktet og forakte svakhet, er kristendommen en dårlig løsning. Men for den som tror at kjærligheten er verdens sterkeste kraft, er Jesus et godt forbilde, ja mer enn et forbilde, han er Mesteren som vi bøyer kne for. Og den som vil gjære kjærligheten til det høyeste ideal, han er nødt til å tjene. For kjærligheten søker ikke sitt eget beste, men sine medmennesker beste. Kjærligheten søker ikke å hevde seg selv, men å løfte sine medmennesker. Kjærligheten søker ikke sitt eget, men en neste.
Kjærligheten krever mot. Og når Jesus møter oss i dåpen og i nattverden, så gir han oss det vi trenger. Han møter oss med kjærlighet – en kjærlighet vi skal bære ut i verden til alle som trenger en som er villig til å knele ned, og vaske føtter.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen.
søndag 21. februar 2010
1. søndag i fasten 2010: Satan er løs!
Prekentekst: Job 2, 1-10, Lesetekst: Matteus 16, 21-23
Det er fastetid i kirken. Og den første teksten som møter oss i fastetiden i år, er en tekst der Satan går løs på en from mann. Og Satan gjør det ikke uten mål og mening. Satan har et klart mål, han skal få den fromme Job til å spotte Gud.
Satan er løs i denne verden. Det onde er en realitet i vår verden. Og det er en realitet i våre liv. Og noen ganger er det vi – som Peter – som går Satans ærend. Derfor er det dypt meningsfullt å begynne fastetiden slik vi gjør det her i Øksnes, med å ha gudstjeneste med allment skriftemål. På vei mot påskens intense fortelling, med skjærtorsdag, fengsling, tortur, død og til sist oppstandelse skal vi få legge av oss det som plager vår samvittighet.
Og vi som alle syndere skal få høre de forløsende ordene: Dine synder er tilgitt.
Jobs bok er en spesiell bok. Det er en poetisk bok. Det er en novelle. Job er ikke en historisk person. I likhet med kristne romaner som kommer ut også i våre dager, prøver den – gjennom skjønnlitteraturens form – å svare på eksistensielle spørsmål. Og Jobs bok setter det ondes problem på dagsorden. Hvordan kan Job, som er en from mann, likevel bli utsatt for ondskap? Hvordan kan Gud tillate at en av hans fromme må lide? Burde ikke Gud beskytte sine mot denne verdens ondskap?
Det er kun to steder i Bibelen at ondskapen ikke har noen plass. Og det er på Bibelens første sider – før syndefallet. Og det er på Bibelens siste sider, når Gud nyskaper en ny himmel og en ny jord. Det er den store tidslinjen som trekkes opp i Bibelen. Fra skapelse, til nyskapelse.
Og mellom disse to ytterpunkter i historien er det vi lever våre liv. Vi lever i en verden der ondskapen er sluppet løs, og der ondskapen er noe vi må forholde oss til, og som vi må bekjempe. Ondskapens blotte eksistens er et kall til å ta stilling, til å engasjere seg, til å gjøre vårt liv til et liv i det godes tjeneste.
”Jeg skal aldri gjøre det mer!” Jeg har hørt unger si det. Jeg har sagt det til meg selv også. Og vi mennesker er såpass likt skrudd sammen at vi kan kjenne oss igjen i det utsagnet: Jeg skal aldri gjøre det mer. Også ender vi like godt opp med å gjøre det igjen og igjen. For de fleste av oss har noen svake punkter. Områder i livet vårt der vi faller igjen og igjen.
Begjær, Fråtseri, Grådighet, Latskap, Vrede, Misunnelse og Hovmod er syndene med stor bokstav. De kalles ofte for de syv dødsynder. Og hvis vi tenker etter så kan de fleste av våre synder føres tilbake til en av disse syndene. De syndene vi gjør er varianter over disse syv temaene. Også vil vi kjenne oss bedre igjen i noen av de, enn i andre. For noen er ikke latskapen eller misunnelsen et problem, men kanskje grådighet og begjær.
Jeg tror det er viktig å forstå at også vår synd springer ut fra en grunnleggende lengsel etter noe godt. Satan har aldri skapt noe selv, men han kan pervertere og ødelegge noe som i utgangspunktet er flott. Det er fint å være glad og stolt over hvem man er og hva man har fått til. Men det blir synd når vi begynner å tenke at vi er bedre enn andre. Da har hovmodet tatt over. Det er lov å ønske seg noe, og jobbe for å oppnå det man ønsker, men når vi ikke unner andre det de har oppnådd da har misunnelsen tatt over. Det er sant og rett å hevde sin egen og andres rett til verdighet og rettferdighet, men Vreden er langt fra alltid hellig. Ofte er den selvhevdende og krenkende.
Det er lov å hvile i de grønne enger, ved vann der vi finner hvile. Men når hvilen gjør at vi ikke yter vår innsats til fellesskapet og til de som trenger oss, da har latskapen tatt over. Kristendommen krever ikke eiendomsløshet som etisk ideal for alle mennesker. Det er lov å eie. men Gud stiller krav til hvordan vi forvalter det vi gjør med det vi eier. Har vi delt av vår overflod med det som i Bibelens språkdrakt ofte kalles for enker og faderløse. Og har vi tilegnet oss det vi eier med ærlig arbeid, eller er vi billedlig talt villig til å gå over lik for å få mer. Har det å eie blitt vårt livsprosjekt? da har grådigheten erobret vårt hjerte. Og hva gjør vi med det vi har fått. Er vi gode forvaltere? Eller fråtser vi i overflod, mens andre lider? Og til slutt begjæret. Begjær er et ord vi forbinder med seksualitet, men det handler om mer enn bare sex. Det handler om hva vi lengter etter. Men hvis vi bruker seksualiteten som eksempel så blir det veldig tydelig hvordan det gode kan bli noe vondt. En sunn seksualitet har som mål å skape glede, lyst og binde to elskende sammen. Å skape en veldig konkret opplevelse av at to er blitt en. Men når Satan får pervertere den, så blir det som skulle være kjærlighet til overgrep, vold, og sårede mennesker som ga noe av sitt mest intime til en som viste seg å bare være på gjennomreise.
Paulus skriver til menigheten i Roma: Syndens lønn er døden. Ja, syndens lønn er døden mer enn bare den legemlige død. Synden dreper parforhold, synden dreper relasjoner mellom foreldre og barn, synden dreper vennskap, synden bryter ned alle menneskelig relasjoner. Synden skaper aldri – synden dreper. Og den dreper også vår kristne frimodighet, og til slutt vår tro.
For Satan er god til å bruke våre synder mot oss. Hvordan kan du kalle deg en kristen du som gjør sånn og slik. Hvordan tror du at du med frimodighet kan vitne om Jesus og nåden, hvordan kan du snakke om et nytt liv, du som ikke en gang klarer …også kommer rekken med våre synder.
Og hvordan kan han kalle seg kristen han som er sånn og slik? Og kan hun virkelig fylle den rollen i menigheten hun som har gjort sånn og slik?
Og da er han kommet godt i gang, da stamper han fornøyd med hoven. For da er han godt i gang med å bryte ned både din tro, din frimodighet og din menighet. For djevelen mål er det samme nå, som i Jobs bok: at vi skal spotte Gud.
Det er aldri lurt å bare lese en halv setning. La oss derfor lese hele verset som Paulus skriver til menigheten i Roma: Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerne 6, 23).
Vi skal med frimodighet snakke sant om våre synder. For våre synders lønn er ikke døden. I troen på Jesus har vi fått tilgivelse for våre synder. Så når Satan stamper med hoven og forteller deg hvilken stor synder du er, og prøver å rive ned din tro, din menighet og ditt forhold til andre mennesker så fortell han med frimodighet : Det er ingen hemmelighet verken i himmel eller på jord at jeg er en synder, men jeg er en tilgitt synder. Det som var svart som døden, er blitt hvitt som himmelen. Lenkene som holdt deg nede er borte. Loddet på dine føtter er borte. Du er fri til å frimodig rette blikket mot Gud og nesten.
Og vi kjenner tilgivelsens sprengkraft. Der hvor det var hat og mistillit, der kan kjærligheten og tilliten igjen får gro når tilgivelsen råder.
Tilgivelse er ikke noe man kan kreve, men man kan be om den. Og vi har Guds løfter på at den som bekjenner sin synd, også får tilgivelse. Og den som har fått mye, har mye å gi videre.
Jeg skal aldri gjøre det mer. Det er flott hvis du klarer å la vær. Men bli nå ikke overrasket om det går galt denne gangen også. Og det er bare en måte å bekjempe sine synder. Det er å bekjenne dem for Gud, og få høre de forløsende ord: Du er tilgitt. Og om du kommer ti eller tusen ganger med det samme, ja om du skulle måtte komme med det samme hele livet - Guds tilgivelse er der fremdeles.
Og det er her hemmeligheten i skriftemålet ligger. I dag inviteres du, etter å ha ransaket deg selv, og bekjent dine synder stille for GUD, til å komme fram til alterringen. Så vil jeg legge hånden på hodet til hver enkelt som kommer og si: Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. I dag skal du få høre det klinge i dine ører, det som er evangeliet for hele verden og for deg, det som gjelder for alle mennesker som bekjenner sine synder, også deg - du er tilgitt. Du kan begynne på nytt – i dag!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Det er fastetid i kirken. Og den første teksten som møter oss i fastetiden i år, er en tekst der Satan går løs på en from mann. Og Satan gjør det ikke uten mål og mening. Satan har et klart mål, han skal få den fromme Job til å spotte Gud.
Satan er løs i denne verden. Det onde er en realitet i vår verden. Og det er en realitet i våre liv. Og noen ganger er det vi – som Peter – som går Satans ærend. Derfor er det dypt meningsfullt å begynne fastetiden slik vi gjør det her i Øksnes, med å ha gudstjeneste med allment skriftemål. På vei mot påskens intense fortelling, med skjærtorsdag, fengsling, tortur, død og til sist oppstandelse skal vi få legge av oss det som plager vår samvittighet.
Og vi som alle syndere skal få høre de forløsende ordene: Dine synder er tilgitt.
Jobs bok er en spesiell bok. Det er en poetisk bok. Det er en novelle. Job er ikke en historisk person. I likhet med kristne romaner som kommer ut også i våre dager, prøver den – gjennom skjønnlitteraturens form – å svare på eksistensielle spørsmål. Og Jobs bok setter det ondes problem på dagsorden. Hvordan kan Job, som er en from mann, likevel bli utsatt for ondskap? Hvordan kan Gud tillate at en av hans fromme må lide? Burde ikke Gud beskytte sine mot denne verdens ondskap?
Det er kun to steder i Bibelen at ondskapen ikke har noen plass. Og det er på Bibelens første sider – før syndefallet. Og det er på Bibelens siste sider, når Gud nyskaper en ny himmel og en ny jord. Det er den store tidslinjen som trekkes opp i Bibelen. Fra skapelse, til nyskapelse.
Og mellom disse to ytterpunkter i historien er det vi lever våre liv. Vi lever i en verden der ondskapen er sluppet løs, og der ondskapen er noe vi må forholde oss til, og som vi må bekjempe. Ondskapens blotte eksistens er et kall til å ta stilling, til å engasjere seg, til å gjøre vårt liv til et liv i det godes tjeneste.
”Jeg skal aldri gjøre det mer!” Jeg har hørt unger si det. Jeg har sagt det til meg selv også. Og vi mennesker er såpass likt skrudd sammen at vi kan kjenne oss igjen i det utsagnet: Jeg skal aldri gjøre det mer. Også ender vi like godt opp med å gjøre det igjen og igjen. For de fleste av oss har noen svake punkter. Områder i livet vårt der vi faller igjen og igjen.
Begjær, Fråtseri, Grådighet, Latskap, Vrede, Misunnelse og Hovmod er syndene med stor bokstav. De kalles ofte for de syv dødsynder. Og hvis vi tenker etter så kan de fleste av våre synder føres tilbake til en av disse syndene. De syndene vi gjør er varianter over disse syv temaene. Også vil vi kjenne oss bedre igjen i noen av de, enn i andre. For noen er ikke latskapen eller misunnelsen et problem, men kanskje grådighet og begjær.
Jeg tror det er viktig å forstå at også vår synd springer ut fra en grunnleggende lengsel etter noe godt. Satan har aldri skapt noe selv, men han kan pervertere og ødelegge noe som i utgangspunktet er flott. Det er fint å være glad og stolt over hvem man er og hva man har fått til. Men det blir synd når vi begynner å tenke at vi er bedre enn andre. Da har hovmodet tatt over. Det er lov å ønske seg noe, og jobbe for å oppnå det man ønsker, men når vi ikke unner andre det de har oppnådd da har misunnelsen tatt over. Det er sant og rett å hevde sin egen og andres rett til verdighet og rettferdighet, men Vreden er langt fra alltid hellig. Ofte er den selvhevdende og krenkende.
Det er lov å hvile i de grønne enger, ved vann der vi finner hvile. Men når hvilen gjør at vi ikke yter vår innsats til fellesskapet og til de som trenger oss, da har latskapen tatt over. Kristendommen krever ikke eiendomsløshet som etisk ideal for alle mennesker. Det er lov å eie. men Gud stiller krav til hvordan vi forvalter det vi gjør med det vi eier. Har vi delt av vår overflod med det som i Bibelens språkdrakt ofte kalles for enker og faderløse. Og har vi tilegnet oss det vi eier med ærlig arbeid, eller er vi billedlig talt villig til å gå over lik for å få mer. Har det å eie blitt vårt livsprosjekt? da har grådigheten erobret vårt hjerte. Og hva gjør vi med det vi har fått. Er vi gode forvaltere? Eller fråtser vi i overflod, mens andre lider? Og til slutt begjæret. Begjær er et ord vi forbinder med seksualitet, men det handler om mer enn bare sex. Det handler om hva vi lengter etter. Men hvis vi bruker seksualiteten som eksempel så blir det veldig tydelig hvordan det gode kan bli noe vondt. En sunn seksualitet har som mål å skape glede, lyst og binde to elskende sammen. Å skape en veldig konkret opplevelse av at to er blitt en. Men når Satan får pervertere den, så blir det som skulle være kjærlighet til overgrep, vold, og sårede mennesker som ga noe av sitt mest intime til en som viste seg å bare være på gjennomreise.
Paulus skriver til menigheten i Roma: Syndens lønn er døden. Ja, syndens lønn er døden mer enn bare den legemlige død. Synden dreper parforhold, synden dreper relasjoner mellom foreldre og barn, synden dreper vennskap, synden bryter ned alle menneskelig relasjoner. Synden skaper aldri – synden dreper. Og den dreper også vår kristne frimodighet, og til slutt vår tro.
For Satan er god til å bruke våre synder mot oss. Hvordan kan du kalle deg en kristen du som gjør sånn og slik. Hvordan tror du at du med frimodighet kan vitne om Jesus og nåden, hvordan kan du snakke om et nytt liv, du som ikke en gang klarer …også kommer rekken med våre synder.
Og hvordan kan han kalle seg kristen han som er sånn og slik? Og kan hun virkelig fylle den rollen i menigheten hun som har gjort sånn og slik?
Og da er han kommet godt i gang, da stamper han fornøyd med hoven. For da er han godt i gang med å bryte ned både din tro, din frimodighet og din menighet. For djevelen mål er det samme nå, som i Jobs bok: at vi skal spotte Gud.
Det er aldri lurt å bare lese en halv setning. La oss derfor lese hele verset som Paulus skriver til menigheten i Roma: Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerne 6, 23).
Vi skal med frimodighet snakke sant om våre synder. For våre synders lønn er ikke døden. I troen på Jesus har vi fått tilgivelse for våre synder. Så når Satan stamper med hoven og forteller deg hvilken stor synder du er, og prøver å rive ned din tro, din menighet og ditt forhold til andre mennesker så fortell han med frimodighet : Det er ingen hemmelighet verken i himmel eller på jord at jeg er en synder, men jeg er en tilgitt synder. Det som var svart som døden, er blitt hvitt som himmelen. Lenkene som holdt deg nede er borte. Loddet på dine føtter er borte. Du er fri til å frimodig rette blikket mot Gud og nesten.
Og vi kjenner tilgivelsens sprengkraft. Der hvor det var hat og mistillit, der kan kjærligheten og tilliten igjen får gro når tilgivelsen råder.
Tilgivelse er ikke noe man kan kreve, men man kan be om den. Og vi har Guds løfter på at den som bekjenner sin synd, også får tilgivelse. Og den som har fått mye, har mye å gi videre.
Jeg skal aldri gjøre det mer. Det er flott hvis du klarer å la vær. Men bli nå ikke overrasket om det går galt denne gangen også. Og det er bare en måte å bekjempe sine synder. Det er å bekjenne dem for Gud, og få høre de forløsende ord: Du er tilgitt. Og om du kommer ti eller tusen ganger med det samme, ja om du skulle måtte komme med det samme hele livet - Guds tilgivelse er der fremdeles.
Og det er her hemmeligheten i skriftemålet ligger. I dag inviteres du, etter å ha ransaket deg selv, og bekjent dine synder stille for GUD, til å komme fram til alterringen. Så vil jeg legge hånden på hodet til hver enkelt som kommer og si: Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. I dag skal du få høre det klinge i dine ører, det som er evangeliet for hele verden og for deg, det som gjelder for alle mennesker som bekjenner sine synder, også deg - du er tilgitt. Du kan begynne på nytt – i dag!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Abonner på:
Innlegg (Atom)