Påskedagen - Er det troverdig?

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel:

Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt, kom Maria Magdalena til graven. Da så hun at steinen foran graven var tatt bort. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sa: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da gikk Peter og den andre disippelen av sted ut til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først fram til graven. Han bøyde seg inn og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og kledet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem. (Joh 20, 1-10)


Slik lyder Herrens ord

Han så og trodde, står det om Johannes som løper til graven med Peter. Og det er med dette hele vår tro, hele vår kirke og hele vårt håp står og faller. At Jesus er oppstanden fra de døde. Og at det vi snakker om er en virkelig kroppslig oppstandelse. Hele vår tro er avhengig av oppstandelsens faktum. Uten oppstandelsen har vi ingen ting å vise fram, ingenting å tro på. For det er sant som Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint:
Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. (15,14). Men vi tror og vi bekjenner at Jesus er oppstanden, la oss derfor synge vårt høytidsvers

NOS 177

Hele kirkens tro står og faller ved Jesu oppstandelse fra de døde. Er det ingen oppstandelse, så er ikke Jesus mer enn en av mange religiøse lærere opp gjennom historien. Er det ingen oppstandelse, så er heller ikke våre synder sonet. Er det ingen oppstandelse så er kirkens tro intet verdt, våre gudstjenester meningsløse, og alt vi kan skrive kristen foran; kristen tro, kristen liv, kristen etikk, kristne verdier og kristne handlinger komplett uten mening. For hvis Jesus ikke er oppstanden, finnes det ingen mening i ordet kristen eller kristendom.

La oss derfor denne påskedagen stoppe ved dette spørsmålet. Hvorfor er det troverdig at Jesus sto opp fra de døde?

For meg er disiplene ganske avgjørende for at jeg regner evangeliet som troverdig. Ikke fordi de var så fremtredende og viktige menn i sin tid. Nei, nettopp det at de ikke var fremtredende og viktige menn gjør deres vitnesbyrd troverdig. For fremtredende og viktige menn får lett mye å forsvare offentlig. Disiplene kunnet pakket sammen og dratt hjem til Gallilea, men det gjorde de ikke.

Kirkens tro er disiplenes tro. Det er disiplenes vitnesbyrd vi bygger vår tro på. Det er deres vitnebyrd som har gitt oss evangeliene og som har gitt oss resten av bøkene i Det nye testamentet.

Og disiplene var enkle menn fra Gallilea, som i tre år hadde fulgt sin Rabbi, de hadde lært og de hadde sett, og de hadde gått på tidenes nedtur på langfredag. Deres rabbi ble forrådt av en fra deres egen flokk, og deres rabbi ble henrettet på yngelig vis; hengt halvnaken på et kors til han døde. Hvorfor skulle denne gjengen med mannfolk velge å forkynne at Jesus var oppstanden, hvis de visste det var en løgn. Og hvorfor anførte de kvinner, som ikke en gang kunne vitne i lokale rettssaler, som vitner.

Ingen av dem ble rike på å forkynne Jesu oppstandelse. Tvert imot måtte de utholde både fengsel, pisking og martyrdøden. Hvorfor skulle de holde ut dette når de når som helst i stede kunne valgt å reise hjem til fiskebåten på Genesaretssjøen?

Og Paulus, han som først forfulgte de kristne, men så gjør en total helomvending etter å ha møtt Jesus på vei til Damaskus. Han forteller jo til menigheten i Korint i det 15 kapittel

For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. For jeg er den ringeste av apostlene, ja, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. (1. kor 15, 3-9)

Paulus angir altså til den unge menigheten at det finnes levende vitner, som har sett Jesus etter oppstandelsen. Det er et dristig trekk, hvis han bare bløffer.

Enkelt sagt: Hvis Jesus hadde vært død, og disiplene ikke trodde at han var oppstanden, så hadde de trolig dratt hjem, litt skamfulle, og startet på sine egne liv helt på nytt.

Det som virker helt sikkert er at Jesus sin døde kropp var borte. Hvis ikke, kunne jo bare romerne og de jødiske lederne ha gjennom ført en framvisning av den døde kroppen til Jesus, og dermed stoppet munnen på disiplene for alltid.

For å svare på dette hevder noen at Jesus kanskje bare var skinndød, eller besvimt på korset. For meg virker det veldig lite troverdig. Og hvis det skal gi noen mening må man nesten regne med at Jesus ordnet alt dette på egen hånd, for så å lure disiplene til å tro at han var oppstanden. For det kunne jo godt hende at disiplene hadde blitt både glade og hjelpsomme av å møte en halvdød Jesus som det var mulig å redde livet til. Men de hadde neppe lagt ut på landeveien for å forkynne evangeliet, for å bli pisket, fengslet og til slutt drept, hvis de visste at Jesus bare hadde rømt til et annet land etter å ha frisknet til.

For meg har det minimal troverdighet at en halvdød Jesus, skulle klare å velte steinen foran graven, og overmanne vaktene utenfor. For det andre så er det så enkelt at alle sånne teorier er spekulasjoner som kommer lenge etter at det faktisk hendte. Mens alle vitnesbyrdene som er nærmest hendelsen i tid, vitner kun om en ting: De kristne kildene vitner om at Jesus er oppstått fra de døde, og andre samtidige kilder vitner om at de kristne trodde at Jesus var oppstått fra de døde.

Teologen og informasjonslederen i misjonssambandet, Espen Ottesen, skrev om oppstandelsens troverdighet i en kronikk i Aftenposten rett før påske. Og der treffer han spikeren på hodet når han etter å ha ramset opp og kommentert mange argumenter mot at Jesus virkelig er oppstått sier følgende:

"Felles for alle disse teoriene er mangelen på gode kilder. Skepsisen til Bibelens fire evangelier er betydelig, og det virker som om mange tror hva som helst, bare ikke det kirken står for. Isteden vises det til Thomas-evangeliet og andre skrifter. Disse kildene er gjerne fra 2-300-tallet – og er således langt yngre enn Bibelens evangelier (som alle ble skrever før år 100). De begrunner dessuten avvisningen av oppstandelsen med tanken om at Jesus var guddommelig og derfor ikke kunne lide, dø eller oppstå." sitat slutt

Jeg tror på apostlenes vitnesbyrd, om at Jesus oppsto fra de døde. Jeg tror dem når de sier at de så han, hørte han, og det var derfor de var villig til å bli fengslet, pisket og til slutt dø. For de hadde sett noe de ikke kunne tie om, de hadde fått et håp som gjorde døden til noe den aldri før hadde vært, en vei til et nytt liv.

Men selvsagt handler tro til syvende og sist nettopp om å tro. Og for meg øker det evangeliets troverdighet at troen har spredd seg til hele verden, til nye kulturer, nye folk, og nye tider. Evangeliet har overlevd forfølgelser, evangeliet har overlevd kirken og presteskapets talløse tabber, grusomheter og store feil. Evangeliet har vært drevet bort, men det har alltid kommet tilbake. For meg er det et vitnesbyrd om at det er sant det vi tror, at Gud ved sin hellige ånd skaper troen hos nye mennesker som hører Ordet.

Tror du virkelig på det? Det hender at spørsmålet kommer med full styrke, enten jeg står og forkynner i en begravelse, eller i en gudstjeneste eller i en konfirmanttime. Eller det er en sen nattetime der tankene har erobret hodet. Tror du virkelig på det? Og jeg er glad for at jeg hver gang har kunnet lande på et oppriktig ja.

Men jeg vet også at det er ikke de gode argumentene, som gjør at jeg er en kristen, og forblir en kristen. Det er det forholdet jeg har til den levende Gud som holder meg fast i troen. Disiplene sa de hadde sett han levende. Og i mitt liv så merker jeg at han er en levende realitet. Jeg har ikke sett Han slik jeg ser dere. Jeg har ikke hørt Hans stemme, slik jeg kan høre andre mennesker sine stemmer. Men like fullt merker jeg at han er levende. Jeg kunne ikke sagt at han var død, og tro det med hjertet. Men jeg er villig til å la mitt liv ledes og gledes av den enkle bekjennelsen: Jesus lever.

Disiplenes tro er vår tro, la oss også følges deres eksempel; la oss fortelle verden at Jesus lever.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.