Markus 14,26 - 15,37
Jesu er død! Det er akkurat der vi står nå i påskefortellingen. Jesus er død. Og vi skuer opp på korset, og hva er det vi ser? Det vi ser er en utpint kropp, død etter spot og tortur, og en langsom og grusom død på korset. Det var ingen ære eller noe gloriøst over det de så, de som så han dø på Golgata. Kun avmakt og død. Og når Markus skrev ned den fortellingen han kjente til fra denne grusomme dagen, så sier Jesus kun en ting på korset: Min Gud, min Gud , hvorfor har du forlatt meg. Noen ville løpe til med edikkvin for å lindre smerten, mens andre ville vente. De ville se om Elia kom for å ta ham ned. Så kom det siste fortvilte skriket, ikke ord, men et siste skrik og han utåndet. Jesus er død. Død i denne verden, forlatt av Gud. Nederlagt kunne vel ikke tenkes større, for en som for få dager siden var blitt møtt med Hosianna og palmegrener. For en som for noen timer siden hadde stått foran jødenes råd og bekreftet at han var Messias, den Høylovedes sønn. Død og nederlag. Jesus er død.
Da er det godt å kunne ta et skritt tilbake å se korset i en sammenheng. Det er godt å kunne få tro at nederlaget var midlertidig. Ja, en del av et større frelsesverk.
Korset kan sees fra så mange vinkler, og denne Langfredagen vil jeg be dere å se korset som et vitnesbyrd og som et kall.
Vitnesbyrd om Gud som medlidende
Korset er et vitnesbyrd om en Gud som ikke er unndratt menneskelig lidelse og nød. Han er ikke fjern fra det vi mennesker kjenner som smerte og lidelse. Han er ikke fjern fra dødsangst og nød. Når Gud ble menneske kom han ikke som en livsfjern konge, men som en fattigsnekkersønn fra landsbygda. Når Gud ble menneske, så gikk det ingen annen vei til himmelen enn veien gjennom lidelse og død.
Korset vitner om en Gud som kjenner menneskelivets smerte, som kjenner vold, som kjenner svik, som kjenner døden. Ikke gjennom himmelsk observasjon og velutviklet evne til empati, men ved å kjenne smerte, vold, svik og død på sin egen kropp.
Korset er et vitnesbyrd om en Gud som lider med menneskene. Som ikke unndrar seg å kjenne syndens konsekvenser på egen kropp. En Gud som midt i smerte og vold ikke bare står og roper: Slutt med det der! Men som står der sammen med dem.
Et kall til å lindre de lidende
Dermed er korset også et kall til oss som kaller oss kristne, og som smykker oss med korset, til selv å stille oss solidarisk med de som lider. Som kristne er vi kalt til ikke å vike i møte med ondskapen.
Når mennesker lider under vold, under nød, under sorg, under smerte, er vi kalt til å stille oss sammen med dem som lider.
I møte med denne verdens herskere, enten det er politiske despoter eller det som framstilles som pengemaktens ansiktsløse naturlover er vi kalt til å være de som stiller oss sammen med de svake. Vi skal ikke la oss stoppe av trusler, eller av å bli kalt for dumme eller naive. For der hvor Jesus stiller seg; hos de lidende, hos de fattige, hos de undertrykte, hos de som er foraktet og avvist, der er også vi kalt til å stille oss.
I ekstrem tilfeller kan det koste oss livet. Men langt større er sjansen for at vi må leve med spott, med å bli kalt naive. Ja noen ganger klarer samfunnet og kulturen å snu rett og galt så fullstendig på hodet at vi kan bli kalt hjerteløse og onde. Men vårt kall er å se hvor Jesus ville ha stått, og stille oss der – i solidaritet.
Et vitnesbyrd om et nødvendig oppgjør
Korset er også et vitnesbyrd om et nødvendig oppgjør. Det ligger som en grunnforutsetning gjennom hele Bibelens vitnesbyrd at Gud er hellig og god. Og den hellige og gode Gud kan ikke overse menneskenes synder. De skaper en avstand mellom Gud og mennesker.
Og for å gjøre bildet til enkel matematikk; Det er ikke sånn at ti gode gjerninger gjør opp for ti synder, og at elleve gode gjerninger gir oss en å gå på. For vår livsoppgave var å følge Guds vilje hele tiden. For mens vi er innestengt i et jeg, så ser Gud oss som et vi. Når jeg tar meg til rette, og synder, så er det et annet jeg som lider.
Men kunne ikke Gud da i sin store nåde, bare sagt: Glem det, nå begynner vi på nytt? Jeg tror ikke det. Hvordan skulle Gud kunne se krigens ofre i øynene, de drepte, de lemlestede, de traumatiserte, de foreldreløse, og bare si: Glem det. Vi starter på nytt. Hvordan skulle Gud kunne si til løgnen, misunnelsen, baktalelsen og alle synder sine ofre: Glem det. Vi begynner på nytt. Det er ikke noe å bry seg om.
Korset er et vitnesbyrd om at synden har konsekvenser. Det er ikke spesielt hyggelig, ja noen vil si umoderne. Men synden må straffes. Synden må ha konsekvenser. Og jeg tror det samsvarer med en dyp følelse vi har av rettferdighet. Det er derfor vi fortsatt har fengsel og straff i vårt samfunn – ondskapen må få konsekvenser.
På korset viser Gud oss at synden har konsekvenser. Men han elsker oss så høyt, at han velger å bære straffen for oss. Men hvis du tenker tanken at det er ikke så farlig, ingen så det, ingen merket det, jeg ble ikke tatt. Så se på korset. Synden har konsekvenser.
Et kall til å leve oppgjorte liv
Derfor er korset også et kall til å leve oppgjorte liv. Oppgjorte liv…det er kanskje en merkelig norsk konstrusjon. Hva er et oppgjort liv? Et oppgjort liv er å leve slik at man gjør opp for sine synder. Man er villig til å bekjenne sine synder, og man er villig til å gjøre godt, mot dem man gjorde ondt. Det er ikke en lett vei, men det er den rette vei. Synd som vi ikke bekjenner får gjerne gro seg fast, bli uheldige mønstre i vårt liv, og ubekjent synd skaper avstand til Gud og våre medmennesker.
Dessverre er skriftemålet i vår kirke blitt lite brukt. Og i stede nøyer vi oss med en felles og generell syndsbekjennelse i gudstjenesten. Det er ingen motsetning mellom det individuelle skriftemålet og gudstjenestens allmenne skriftemål. Og det er mulig at privatskriftemålet er kulturelt fjerne for mange medlemmer i vår kirke. Men jeg tror det er viktig å ha et konkret forhold til sine synder. Og hvis man ikke vil skrifte dem for en prest, så hvertfall skrifte dem for Gud i sitt lønnkammer. Nevne dem ved navn, og ikke pakke dem inn i vage formuleringer. Og så etter beste evne be om tilgivelse og prøve å gjøre godt mot dem som har blitt rammet av våre synder.
Et vitnesbyrd om en Gud som elsker
Et kall til å stille seg med de lidende og et kall til å leve oppgjorte liv. Jeg klarer ingen av delene hele tiden. Derfor er det godt at korset også er et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. For det var av kjærlighet til deg og meg, og til hele sin skapning at Jesus dør for våre synder, at Faderen reiser han opp fra de døde. Og det er for at vi skal kunne tro dette evangeliet – det gode budskap – at han ved Den hellige ånd gir oss troen på at dette er sant.
Korset er i all sin gru, et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. For Gud elsker oss, derfor kunne han ikke la jorden overlates til seg selv og menneskenes synd. Gud elsker oss, derfor ville han trekke oss til seg, og ikke støte oss bort. Gud elsker oss, derfor bærer han straffen for våre synder, så vi en dag skal kunne stå frikjent fro Guds trone.
Kall til å vitne om Guds kjærlighet
Derfor er korset også et kall til å vitne om Guds kjærlighet. Ikke en dikkete, du er så kjekke og grei, og vi kan være kompiser kjærlighet. Men en hellig kjærlighet som tar synden på alvor, som ikke underslår hva vi har gjort galt, men som heller ikke underslår vår verdi i Guds øyne.
For i Guds øyne er hver og en av oss uendelig mye verdt, i Guds øyne er hver og en av oss ønsket som en del av Hans hellige folk.
Derfor er det vårt vitnesbyrd til alle mennesker i denne verden: I Guds øyne er du uendelig mye verdt, ja du er verdt å dø for.
Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar