Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 13. kapittel:
Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. 2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer så til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri skal du vaske mine føtter,» sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen,» svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, vask ikke bare føttene, men også hendene og hodet!» 10 Jesus svarte: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» 12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Joh. 13, 1-15
Det er skjærtorsdag. Palmesøndags jubel ligger bak oss. Og foran oss ligger noen intense påskedager med en tettpakket historie. Og påskehistorien den kan vi. Vi er litt i samme situasjon som den som begynner å lese påskekrimmen, ved å lese det siste kapittelet først. Vi vet hvordan det ender.
Men la oss prøve å sette oss inn i disiplenes opplevelse av det som skjer i den teksten som er dagens evangelietekst. De har kommet til Jerusalem med sin Mester, sin Rabbi. Og de har opplevd at folket tar imot han med jubel, de svinger palmegrener, og roper Hosianne, og kaller han for Israels konge. 12 menn fra landsbygda i Gallilea har i 3 år fulgt sin Mester. De har sett han gjøre undere, og de har hørt hans forkynnelse. Så kommer de til landets hovedstad, og deres Mester og Rabbi blir tatt imot med jubel, ja som en kjendis.
Og nå er de samlet for å spise påskemåltidet sammen. De er nok stolte over å være Jesus sine disipler nå, at det er dem han spiser påskemåltidet sammen med. De aner at de står foran det store gjennombruddet. Noe stort skal skje. Og det er da det uhørte skjer: Mesteren reiser seg fra bordet, binder et håndkle rundt livet, fyller vann i et vaskevannsfat, og begynner å vaske sine disiplers føtter. Hva er det han gjør?
Mesteren gjør det som er tjenerens oppgave. I et land og i en tid, der man vandret rundt med sandaler på tørre veier, var det å vaske føttene både deilig og sikkert lurt når man skulle innendørs. Men viktigst i denne sammenhengen, det var en tjeners oppgave. Det er ikke sikkert det var noen tjenere til stede når Jesus og disiplene feiret påskemåltidet, men hvis noen da skulle vaske føttene til de andre, så måtte det ha vært en av disiplene. Det er utenkelig at Mesteren, rabbien, skulle legge seg på kne foran hver og en av sine lærlinger vaske sanden bort fra føttene, gni dem mellom tærne og tørke deres føtter. Hvorfor denne sosiale skandalen?
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Disiplene vet det ikke, men Jesus vet det: Det er hans siste kveld med sine venner. Han vet hva som ligger foran ham: kors og død. Og det første han gjør denne kvelden er å framholde det å tjene som det fremste idealet for disiplene. I en disippelflokk der vi gjennom evangeliet kan forstå at det foregikk en liten kamp om å være den fremste, så framholder Jesus det å tjene som et ideal.
”Bli lik Jesus” er et godt kristen ideal. Og bli lik Jesus, det er å bli alles tjener. For det er på den måten vi tjener Gud. I Matteus 10, 45 så sier Jesus om seg selv: For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. Og det er nettopp dette bibelverset som er bakgrunnen for at nattverdbrødet – oblatene – i vår kirke ser ut som en mynt. Det skal minne oss om at Jesus valgte å tjene, ja som en trofast tjener var han også villig til å gå i døden for oss.
I kirkens tradisjon er det vel det at Jesus innstifter nattverden som sterkest forbindes med Skjærtorsdag. Og nattverden er viktig. Jeg tar opp nattverden i nesten alle dåpssamtaler, og jeg sier ofte at jeg bare har en eneste agenda som prest, og det er at brødet og vinen på nattverdbordet skal være like naturlig å oppsøke for øksnesværingene som dåpsvannet i døpefonten. For det henger så nøye sammen. Å bli døpt er å bli en kristen, og nattverdbordet er for alle kristne. Det er en matstasjon underveis i livsløpet.
Dessverre har vi en tradisjon i vår kirke som har laget en terskel til nattverdbordet. I stede for å bli en matstasjon og et hvilested, har det nesten fått en funksjon som premiebord for de som er ofte i kirken. Men da Jesus ga sine disipler nattverd for aller første gang, så var det også plass til Judas ved bordet, og det var plass til Peter som skulle fornekte han tre ganger neste dag. Ved nattverdbordet er det plass til høylytt og lavmælt tro, til frimodig og tvilende tro, til sterk tro og sterk tvil. Uansett så gir Han oss det han har lovet – seg selv, nåde og fred.
Jesus valgte å tjene radikalt. Han drev ut onde ånder, han helbredet syke, han trøstet de sørgende, han velsignet barna, han talte mennesker til rette – ikke for å demonstrere sitt overtak, men av kjærlighet. Han vasket sine disiplers føtter og til slutt valgte han å tjene oss ved å dø på korset for våre synder.
For den som vil være lik Jesus, finnes det ingen vei utenom det å tjene. For den som vil satse på å være sterk, fryktet og forakte svakhet, er kristendommen en dårlig løsning. Men for den som tror at kjærligheten er verdens sterkeste kraft, er Jesus et godt forbilde, ja mer enn et forbilde, han er Mesteren som vi bøyer kne for. Og den som vil gjære kjærligheten til det høyeste ideal, han er nødt til å tjene. For kjærligheten søker ikke sitt eget beste, men sine medmennesker beste. Kjærligheten søker ikke å hevde seg selv, men å løfte sine medmennesker. Kjærligheten søker ikke sitt eget, men en neste.
Kjærligheten krever mot. Og når Jesus møter oss i dåpen og i nattverden, så gir han oss det vi trenger. Han møter oss med kjærlighet – en kjærlighet vi skal bære ut i verden til alle som trenger en som er villig til å knele ned, og vaske føtter.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar