Lesetekster: 1. mosebok 4, 8-15 ( Kain og Abel) og Romerne 14, 7 - 13
Dette hellig evangelium står skrevet hos evangelisten matteus i det 7. kapittel
Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. 3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt', når det er en bjelke i ditt eget øye? 5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.
Matt 7, 1-5
Slik lyder Herrens ord
Mange omtaler kirken, kirkens menn og de kristne som dømmesyke, og det kan virke som mange mener at vi skulle ha en spesiell trang til å felle dom over andres liv.
Det er ikke alltid det føles så rettferdig for en kirkens mann. Og jeg tror mange kristne tenker, slik en godt voksen, kristen mann sa til meg for litt siden: Jeg har evig nok med mitt eget liv, om ikke jeg skulle begynne å mene mye om andres.
Men vi skal ta det inn over oss. Vi skal ta på alvor at kirken kan føles dømmende, at vi kan virke strenge og moraliserende. Det betyr ikke at vi skal slutte å holde fram hva som er rett og galt. Men vi skal ta på alvor at Jesu ord om å dømme andre er klinkende klare. Det er like galt å dømme andre, som det vi ellers kaller synd. Og vi skal ta på alvor at evangeliet er ikke det gode budskapet om enda en lov fra Gud, men budskapet om at det er nåde for syndere.
Kirken er fellesskapet av de hellige. Men de er ikke blitt hellige gjennom sine egne gjerninger, ved å være så praktfulle, men ved Guds tilgivelse. Vi som med jevne mellomrom, bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder, burde mer enn noen andre vite at vi ikke er fullkomne, men at vi selv er avhengig av nåden.
Jesu ord til oss i dag holder fram dommen som et eget argument for at vi ikke skal felle dommer over andre. Og det blir så utrolig overtydelig når Jesus sammenlikner det med det å ha en flis eller en bjelke i øvet. Hvis jeg skulle vært så uheldige å få en flis i øyet, så ville jeg vært kjempenervøs, samme hvem som skulle ta i den. og er det noe som er sikkert så er det at en som hadde en bjelke i øyet, og dermed måtte være blind, slett ikke skulle få ta i min flis. Det hadde vært komisk om en blind tilbød seg å ta ut flisen i en annens øya. Og det er nesten komisk når vi, som også skal dømmes av Gud, tror at vi har rett til å innta dommersetet. Det er fortsatt en dyp kristen innsikt i utsagnet: Jeg har evig nok med mitt eget liv, om ikke jeg skulle begynne å mene mye om andres.
Denne søndagen så er det to hovedpoenger som står ved siden av hverandre. For det første: Det skal holdes dom over våre liv. Og for det andre: Dommen hører Herren til. Og siden dommen ikke bare skal holdes over alle andres liv, eller hedningenes liv, men også over ditt og mitt liv, så har vi ingenting med å felle dommer. Vi er ikke dommerne, vi er blant de som skal dømmes.
Vi er blant de som skal dømmes. Og jeg tror vi skal være takknemlige for at det da er Gud og ikke vi mennesker som skal dømme. For Gud er en nådig dommer. Selv i historien om Kain, bibelhistoriens første morder, viser Gud nåde, når Kain ber for sitt liv: Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel. Det er en menneskelig logikk i det Kain her sier. Og i en brutal verden så ligger det en beskyttelse i det merket som Gud setter på Kain, med løfte om at drap på Kain skal hevnes syv ganger.
For dagliglivets små feiltrinn, så er det kanskje lett å la dommen ligge. Men det er en dyp, dyp utfordring i dette budskapet om ikke å felle dommer, ja i det kristne budskapet om tilgivelse generelt når den ondskapen vi møter er stor nok. Når det ikke handler om de små synder, men når vi står ovenfor ødeleggende og voldsom ondskap, som bryter menensker ned.
I 2009 hadde VG en sak på forsiden med store bokstaver: Prest ville drepe. Og ikke bare ville han drepe, men han valgte å dra til Oslo for å lete etter konkret etter en mann som han ville lemleste. Mannen var hans datters voldtektsmann. Og når denne mannen slapp ut av fengsel, og voldtok en gang til, da bestemte presten seg for å ta saken i egne hender. Presten fant aldri den han lette etter.
Jeg er prest og jeg er far til tre barn. Jeg skjønner presten. Jeg skjønner behovet for å hevne, for å gjøre noe, i møte med ondskap som ødelegger de menneskene vi elsker aller høyest i verden. Jeg kan forstå når hatet river i oss, og vi vil se den andre straffet, lide, ja kanskje dø. Det kjennes rettferdig.
Som student hadde jeg prestepraksis på Ullersmo fengsel. Jeg møtte mange sterke historier, og mange lange dommer. Her var drapsmenn, narkosmuglere, menn dømt for både svindel og vold. Og det var slett ikke sånn at alle ville starte et nytt og bedre liv når de kom på utsiden. Det var på et merkelig vis det flotteste jeg opplevde i studietiden. Fengsel er et sted der ondskap, oppgjør, nåde og tilgivelse får veldig konkret innhold. Korset med sitt kall til oppgjør, og med sitt tilbud om tilgivelse er veldig nært virkeligheten i et fengsel.
Men et rom gjorde mer inntrykk en noe annet rom. Og det var besøksrommet. Og egentlig ikke rommet i og for seg, men en liten kasse i et hjørne, i den var det leker. Den ene kassen med leker snudde opp ned på mange perspektiver for meg. For rundt de som gjør noe galt, rundt de som for alvor får samfunnets velfortjente dom, så finnes det mennesker som er glad i dem. Barn, kjærester, ektefeller, foreldre, besteforeldre. Barn og voksne mennesker som lider sammen med den som soner.
Jesu ord: Døm ikke, handler ikke om å oppheve den borgerlige rettferdigheten i samfunnet. Den betyr ikke at fengsler skal legges ned, at bøter ikke skal gis, at domstolene ikke skal avsi si noe dommer. Hvis ikke verden skal gå av skaftet så trenger vi den borgerlige rettferdigheten som domstolene skal ivareta.
Jesu ord handler om hvordan vi møter hverandre som mennesker. At vi ser mindre på hva vi ar gjort, og mer på hva vi er i Guds øyne. Dyrebare, så dyrebare at vi er verdt å dø for. Så stor er Hans nåde at når alle en dag får se at det er sant at han lever, da skal alle bøye kne og lovprise Gud.
Amen
lørdag 3. september 2011
Gud elsker, leter og finner. 4. søndag etter pinse. Barkestad
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15. kapittel.
Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. 2 Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» 3 Da fortalte han dem denne lignelsen: 4 «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? 5 Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. 6 Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.' 7 Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. 8 Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.' 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»
Lukas 15, 1 – 10
Slik lyder Herrens ord.
Kjære menighet!
Dagens tekster handler om evangeliet i sin reneste og enkleste form. Gud elsker deg, og vil være sammen med deg. Gud elsker deg og vil tilgi deg.
Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld og tilgir synd…? Leste vi fra Mika. Og Paulus han skriver til menigheten i Efesos, om hvordan det var Guds kjærlighet alene som hadde frelst menigheten. Frelsen handlet ikke om hva menighetens medlemmer hadde gjort eller bidratt med. Frelsen er Guds verk alene.
Det er mye trøst i i dagens evangelium. Når vi kanskje blir motløse av å ikke klare å leve vårt liv slik vi burde, når vi føler at troen liksom ikke kommer videre, eller tar oss noe sted. Når vi føler at Gud er taus. Da er dagens fortellinger gode å ha med seg.
En av de to historiene i dagens evangelietekst er kjent fra bilder og broderier i utallige kirker og bedehus. Jesus med det ene lammet på skuldrene. Jesus som den gode hyrde som har lett og funnet den ene av de hundre som hadde gått seg vill.
Den andre historien, om kvinnen som leter etter den ene mynten er kanskje ikke like kjent. Muligens fordi våre kirkekunstnere ikke helt har visst hvordan de skulle framstille Gud som en letende kvinne.
Men etter disse to historiene følger en tredje fortelling, som er veldig kjent:
Historien om den bortkomne Sønnen. Han som ber om arven mens faren enda lever, søler den bort i et vilt liv, kommer til seg selv når han er blir satt til å passe grisene. Så kommer han hjem, og ber om å få være tjener, men faren tar Han imot med fest. For det er ikke en tjener, men sønnen som er kommet hjem.
En av hundre sauer – hyrden velger å lete, en av ti mynter, kvinner velger å lete, eller en av to sønner, faren venter og tar imot med fest når Sønnen vender hjem.
Det er en påfallende forskjell mellom de bortkomne objektene – sauen, mynten og sønnen - i disse tre liknelsene.
Verken sauer eller mynter pleier vi å tillegge noen vilje til å komme bort. Mine penger roter seg ikke bort med vilje. Det er jeg, eller noen andre, som har lagt dem et sted jeg ikke finner de igjen. Alternativt kan de ha bli dyttet på og glidd bak en hylle eller falt på bakken ved et uhell. Men myntene i seg selv har aldri rotet seg bort.
Og uten å vite så alt for mye om sau, så tror jeg ikke at sauer blir borte med vilje. Men de blir borte for bonden og må finnes igjen. En sau som ikke blir funnet igjen på høsten, vet vel knapt at noen er uten å leter etter den. På sin jakt etter mat og ly har den lagt ut på vandring. Og den vet ikke at den egentlig skulle vært funnet.
Litt annerledes er de med den bortkomne Sønnen. Han vet hvor faderhuset er, og han legger med vilje på vei bort fra farshuset. I motsetning til sin bror legger han hjemmets forpliktelser og trygghet bak seg, Og Lukasoversettelsen er helt tydelig på at pengene ble sløst bort på et vilt liv. Det er nytelsen som sto i fokus.
Alle de tre liknelsene forteller om en Gud som ønsker å bli gjenforent med den som er blitt borte. Hyrden og kvinnen leter, mens faren han venter. Men alle tre ønsker å bli gjenforent med den som er blitt borte. Og alle tre feirer med glede, når den som er borte, er kommet hjem.
Selv om det er samme Gud som beskrives i disse tre liknelsene, så er det kanskje forskjellige mennesker. Mennesker som på forskjellig vis er kommet bort fra Gud.
Noen er kommet bort fra Gud ved et bevisst brudd. De har ikke ”kommet bort” de har brutt ut. Det likner sønnen som krever arven og reiser hjemmefra. Kanskje var opprøret og bruddet like mye med menigheten, familien, smale rammer og manglende glede, som mot Gud selv. Eller kanskje man egentlig hadde det både trygt og godt, men man ønsket seg mer fart og spenning. Eller man ville bestemme selv, og ikke gå rundt å lytte til pappas gode råd og formaninger. Uansett så førte det til at man la Gudstroen bak seg, og gikk bort. Man ville prøve noe annet enn faderhuset. Man ville dit ut i verden hvor det skjedde mer spennende ting.
For mennesker som kan kjenne seg igjen i et slikt bilde, så er ikke Gud en ukjent. Man vet også at Gud vil noe med livet man lever. Far er kjent, farshuset er kjent, og man kjenner til hvordan livet leves der hjemme. Men man velger bevisst å gjøre noe annet.
For andre er det kanskje mer som sauen. Man ble sluppet ut i verden, uten egentlig noen klar tanke om at man burde vende tilbake til bonden, eller Gud. Man fant litt gress her og litt gress der, en flokk her og en annen glede der. Om det ble natt eller høst, så var det lite man visste om at man burde vært et annet sted. Lite visste man om at Gud ville en noe mer enn å bare gå fra tue til tue eller fra glede til glede. Hadde man truffet en annen flokk, som bonden tilfeldigvis hadde funnet før, så hadde man trolig for lenge siden funnet hjem igjen.
For mennesker som kan kjenne seg igjen i dette bildet så er ikke Gud en ukjent, men at Gud vil meg noe, det er ukjent. Kanskje har jeg hørt at Gud vil meg noe, men det har fart gjennom hodet, og ikke festet seg til hjertet.
Mens for noen er det som med mynten. Og sekulariseringen av landet vårt gjør at det blir flere og flere av dem. Guds eksistens, at man er ønsket i Guds fellesskap er en helt fremmed tanke. Gudstjenester, bibelfortellinger, gudserfaringer, selv de mest overfladiske eller stemningsbaserte, som julekonserter i kirken, er fremmede erfaringer. Deres livssyn har ikke rom for Gud, og om det er rom for noe mer så er det slik at ” det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet”. Men det er umulig å vite noe særlig mer om dette. At Gud finnes, at han elsker dem, at han søker fellesskap er en genuin nyhet for dem.
Eller kanskje du kjenner deg best igjen som en av de nittini sauene som aldri ble borte, eller som en av de ni myntene som kvinnen visste hvor var, eller som den ene sønnen som ikke sølte bort arven, men ble hjemme og jobbet hos faren.
Enten man er langt borte fra Gud, eller en av de som har en Gudstro så trenger man å høre det samme. Enten man er en av de som forble hjemme, eller en av de som måtte bli funnet igjen, så gjelder det samme: Gud elsker deg. Gud vil være sammen med deg.
Og det som skiller Gud og mennesker, det som skiller oss fra den hellige Gud er vår synd, det vi har gjort galt, men Gud vil tilgi. Gud leter deg ikke opp, for så å si: nei, du er ikke bra nok. Nei, Gud leter deg opp for å være sammen med deg.
Det er kirkens enkle og grunnleggende budskap: Gud elsker deg. Gud vil tilgi. Gud vil være sammen med deg. Gud, er en Gud som tar bort skyld og tilgir synd. Gud er ikke sint på grunn av våre synder i all evighet, han vil vise nåde. Gud vil vise barmhjertighet, og kaste våre synder ned i havets dyp. (jfr dagens lesetekst fra Mika).
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. 2 Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» 3 Da fortalte han dem denne lignelsen: 4 «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? 5 Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. 6 Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.' 7 Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. 8 Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.' 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»
Lukas 15, 1 – 10
Slik lyder Herrens ord.
Kjære menighet!
Dagens tekster handler om evangeliet i sin reneste og enkleste form. Gud elsker deg, og vil være sammen med deg. Gud elsker deg og vil tilgi deg.
Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld og tilgir synd…? Leste vi fra Mika. Og Paulus han skriver til menigheten i Efesos, om hvordan det var Guds kjærlighet alene som hadde frelst menigheten. Frelsen handlet ikke om hva menighetens medlemmer hadde gjort eller bidratt med. Frelsen er Guds verk alene.
Det er mye trøst i i dagens evangelium. Når vi kanskje blir motløse av å ikke klare å leve vårt liv slik vi burde, når vi føler at troen liksom ikke kommer videre, eller tar oss noe sted. Når vi føler at Gud er taus. Da er dagens fortellinger gode å ha med seg.
En av de to historiene i dagens evangelietekst er kjent fra bilder og broderier i utallige kirker og bedehus. Jesus med det ene lammet på skuldrene. Jesus som den gode hyrde som har lett og funnet den ene av de hundre som hadde gått seg vill.
Den andre historien, om kvinnen som leter etter den ene mynten er kanskje ikke like kjent. Muligens fordi våre kirkekunstnere ikke helt har visst hvordan de skulle framstille Gud som en letende kvinne.
Men etter disse to historiene følger en tredje fortelling, som er veldig kjent:
Historien om den bortkomne Sønnen. Han som ber om arven mens faren enda lever, søler den bort i et vilt liv, kommer til seg selv når han er blir satt til å passe grisene. Så kommer han hjem, og ber om å få være tjener, men faren tar Han imot med fest. For det er ikke en tjener, men sønnen som er kommet hjem.
En av hundre sauer – hyrden velger å lete, en av ti mynter, kvinner velger å lete, eller en av to sønner, faren venter og tar imot med fest når Sønnen vender hjem.
Det er en påfallende forskjell mellom de bortkomne objektene – sauen, mynten og sønnen - i disse tre liknelsene.
Verken sauer eller mynter pleier vi å tillegge noen vilje til å komme bort. Mine penger roter seg ikke bort med vilje. Det er jeg, eller noen andre, som har lagt dem et sted jeg ikke finner de igjen. Alternativt kan de ha bli dyttet på og glidd bak en hylle eller falt på bakken ved et uhell. Men myntene i seg selv har aldri rotet seg bort.
Og uten å vite så alt for mye om sau, så tror jeg ikke at sauer blir borte med vilje. Men de blir borte for bonden og må finnes igjen. En sau som ikke blir funnet igjen på høsten, vet vel knapt at noen er uten å leter etter den. På sin jakt etter mat og ly har den lagt ut på vandring. Og den vet ikke at den egentlig skulle vært funnet.
Litt annerledes er de med den bortkomne Sønnen. Han vet hvor faderhuset er, og han legger med vilje på vei bort fra farshuset. I motsetning til sin bror legger han hjemmets forpliktelser og trygghet bak seg, Og Lukasoversettelsen er helt tydelig på at pengene ble sløst bort på et vilt liv. Det er nytelsen som sto i fokus.
Alle de tre liknelsene forteller om en Gud som ønsker å bli gjenforent med den som er blitt borte. Hyrden og kvinnen leter, mens faren han venter. Men alle tre ønsker å bli gjenforent med den som er blitt borte. Og alle tre feirer med glede, når den som er borte, er kommet hjem.
Selv om det er samme Gud som beskrives i disse tre liknelsene, så er det kanskje forskjellige mennesker. Mennesker som på forskjellig vis er kommet bort fra Gud.
Noen er kommet bort fra Gud ved et bevisst brudd. De har ikke ”kommet bort” de har brutt ut. Det likner sønnen som krever arven og reiser hjemmefra. Kanskje var opprøret og bruddet like mye med menigheten, familien, smale rammer og manglende glede, som mot Gud selv. Eller kanskje man egentlig hadde det både trygt og godt, men man ønsket seg mer fart og spenning. Eller man ville bestemme selv, og ikke gå rundt å lytte til pappas gode råd og formaninger. Uansett så førte det til at man la Gudstroen bak seg, og gikk bort. Man ville prøve noe annet enn faderhuset. Man ville dit ut i verden hvor det skjedde mer spennende ting.
For mennesker som kan kjenne seg igjen i et slikt bilde, så er ikke Gud en ukjent. Man vet også at Gud vil noe med livet man lever. Far er kjent, farshuset er kjent, og man kjenner til hvordan livet leves der hjemme. Men man velger bevisst å gjøre noe annet.
For andre er det kanskje mer som sauen. Man ble sluppet ut i verden, uten egentlig noen klar tanke om at man burde vende tilbake til bonden, eller Gud. Man fant litt gress her og litt gress der, en flokk her og en annen glede der. Om det ble natt eller høst, så var det lite man visste om at man burde vært et annet sted. Lite visste man om at Gud ville en noe mer enn å bare gå fra tue til tue eller fra glede til glede. Hadde man truffet en annen flokk, som bonden tilfeldigvis hadde funnet før, så hadde man trolig for lenge siden funnet hjem igjen.
For mennesker som kan kjenne seg igjen i dette bildet så er ikke Gud en ukjent, men at Gud vil meg noe, det er ukjent. Kanskje har jeg hørt at Gud vil meg noe, men det har fart gjennom hodet, og ikke festet seg til hjertet.
Mens for noen er det som med mynten. Og sekulariseringen av landet vårt gjør at det blir flere og flere av dem. Guds eksistens, at man er ønsket i Guds fellesskap er en helt fremmed tanke. Gudstjenester, bibelfortellinger, gudserfaringer, selv de mest overfladiske eller stemningsbaserte, som julekonserter i kirken, er fremmede erfaringer. Deres livssyn har ikke rom for Gud, og om det er rom for noe mer så er det slik at ” det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet”. Men det er umulig å vite noe særlig mer om dette. At Gud finnes, at han elsker dem, at han søker fellesskap er en genuin nyhet for dem.
Eller kanskje du kjenner deg best igjen som en av de nittini sauene som aldri ble borte, eller som en av de ni myntene som kvinnen visste hvor var, eller som den ene sønnen som ikke sølte bort arven, men ble hjemme og jobbet hos faren.
Enten man er langt borte fra Gud, eller en av de som har en Gudstro så trenger man å høre det samme. Enten man er en av de som forble hjemme, eller en av de som måtte bli funnet igjen, så gjelder det samme: Gud elsker deg. Gud vil være sammen med deg.
Og det som skiller Gud og mennesker, det som skiller oss fra den hellige Gud er vår synd, det vi har gjort galt, men Gud vil tilgi. Gud leter deg ikke opp, for så å si: nei, du er ikke bra nok. Nei, Gud leter deg opp for å være sammen med deg.
Det er kirkens enkle og grunnleggende budskap: Gud elsker deg. Gud vil tilgi. Gud vil være sammen med deg. Gud, er en Gud som tar bort skyld og tilgir synd. Gud er ikke sint på grunn av våre synder i all evighet, han vil vise nåde. Gud vil vise barmhjertighet, og kaste våre synder ned i havets dyp. (jfr dagens lesetekst fra Mika).
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
søndag 19. juni 2011
Preken på Treenighetssøndagen 2011, Alsvåg kirke
Lesetekster: 5. mosebok 6, 4-7 og Romerne 11, 33-36
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 3. kapittel:
Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: 'Dere må bli født på ny.' Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
Slik lyder Herrens ord
Kjære menighet!
I dag er det treenighetssøndagen. Mange av våre merkedager i kirken markerer hendelser i Jesu liv, og kirkens liv:
• Maria budskapsdag, ni måneder før jul, Jesusbarnet blir unnfanget i Marias maga.
• Jul, Jesus blir født,
• Påske, inntoget i Jerusalem, siste måltid med disiplene og nattverden innstiftes, korsfestelse, død og oppstandelse
• Kristi Himmelfart – Jesus farer fra jorden til Gud Faders Høyre hånd.
• Pinse, disiplene får den hellige ånd og den kristne kirke blir til gjennom forkynnelse og dåp.
• Og hadde vi holdt oss med flere helgener, så hadde vi jevnt og trutt blitt minnet på sterke troshistorier og viktige personer i kirkens historie. Det eneste vi har som likner er Olsok den 29. juli. Til minne om hellige Olav, en slags bursdag for kirken i Norge.
Ja, merkedager i kirkeåret er ofte knyttet til historiske hendelser. Men ikke treenighetsøndagen. Treenighetssøndagen markerer en trossannhet. På første søndag etter pinse, denne søndagen, så ser kirken seg tilbake i frelseshistorien. Og den ser Gud som skaper – Faderen, den ser Gud som frelser – Sønnen, og den ser at Ånden, som Jesus talte om, som skaper tro, også hos mennesker og folk som aldri hadde sette eller opplevd denne rabbien fra Nasaret.
Dagens tekster gjenspeiler en utvikling i troen på vår Gud, fra sine jødiske røtter til den kristne kirkes tro på den treeninge Gud. Den første teksten vi leste er jødenes trosbekjennelse: Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn. Det er den avgjørende bekjennelsen til troen på EN Gud, i motsetning til omverdenens tro på mange guder.
Så finnes det ingen steder i vår Bibel, der Jesus eller andre setter seg ned og utlegger treenighetslæren. Men når den kristne kirke skulle systematisere sine tanker om Gud, sette ord på sin teologi, så måtte den forholde seg til at Gud hadde åpenbart seg på ulike vis, og til hvordan Jesus omtaler Gud som sin Far, men seg selv som Sønnen og som idagens tekst som ”menneskesønnen” som er steget ned fra himmelen”, og hvordan Ånden ikke virker til å være en av Guds engler, men en del av Gud selv. Dagens evangelietekst slutter i Johannes 3, 15. Det neste verset er trolig Bibelens mest kjente og brukte vers: For så høyt har Gud elsket verden, at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Og dette ene verset, den lille bibel, oppsummerer ikke bare kirken tro om frelsen, men det forteller også om den treeninge Gud: Gud som elsker – Sønnen som ofrer seg – troen, som formidles av Ånden.
Så når Paulus henter opp ulike tekster fra det gamle testamentet i sitt brev til romerne, og spør: Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Hvem gav han noe først, så han skulle få vederlag? Så ser nok Paulus for seg det guddommelige fellesskap mellom og i den ene Guds tre personer, selv om dogmer og læresetninger kom lenge etter Paulus.
Og det er tro og Ånden som Jesus snakker med Nikodemus om når han sier at den som skal se Guds rike må bli født på ny. Jeg er usikker på om Nikodemus er spydig, ironisk eller bare lett undrende når han spørs Jesus: Hvordan kan en som er gammel, bli født? Han kan da ikke komme inn i sin mors liv? Men Jesu svar har gjennom kirkens historie blitt forstått som en henvisning til det som skulle bli kirkens tro om dåpen: Født på ny blir den som er født av vann og ånd. Det er her det litt gammeldagse kristenordet gjenfødelse kommer til sin rett. Og kirken tror og bekjenner at det er gjenfødelse, ny fødsel som Guds barn, frelse som skjer når vi blir døpt.
For det er dette dåpen handler om. Dåpen er ikke en velsignelse, det er en frelseshandling. Dåpen er ikke først og fremst en hyggelig familiefest, det er først og fremst en kirkefest. Dåpen er ikke begynnelsen på livet, men dåpen er begynnelsen på det evige liv. Dåpen er ikke først og fremst det å bli medlem av Den norske kirke, men av Guds menighet i verden. Dåpen handler sletts ikke om å få navn, men det handler om hvordan denne som bærer dette navnet, skal leve sitt liv. Satt på spissen er dåpens valg: Hedning eller kristen. Og når vi kommer med våre barn til dåpen, eller som voksne på egne ben, og ber Gud om la den som skal døpes bli Hans barn, så handler Gud i døpen, Han lar Jesus korsdød og oppstandelse telle for den som døpes, og han gir den som døpes sin Den hellige Ånd.
Hvis man begynner å lete, så finner man treenighetsformuleringer mange steder i kirkens liturgiske liv. Men dåpen er det stedet der troen på den treenige Gud får sitt mest pregnante, tydelige uttrykk. ”Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den helllige ånds navn.” Og Jesu løfter knyttet til vann og ånd i samtale med Nikodemus kan oppsummeres i ordene som sies til alle nydøpte: Den allmektige Gud har nå gitt deg sin hellige ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet. Jesu forteller Nikodemus rett og slett: Du må bli født på ny, ved å la deg døpe.
Til sist: Noen ord om fellesskap. En treenig Gud er i sitt vesen fellesskap. Gud er fellesskap, og han inviterer oss til fellesskap. Bilde av Gud i opphøyd og ensom majestet på tronen, i himmelens høye slott, passer dårlig på en Gud som er treenig. For en treenig Gud er i sitt vesen fellesskap.
Og Gud er et fellesskap som søker utover, og ønsker å inkludere andre. Det som binder Faderen, Sønnen og Ånden sammen er kjærlighet. Og sann kjærligheten søker utover, Og Gud søker mot sin skapning med kjærlighet. Gud ønsker å ta oss inn i sitt fellesskap.
Det er veldig lite ved sann kristen tro som minner om en ”Meg og Jesus alene – holdninger”, eller den mer moderne: Min tro er en privatsak. Nei, kristen tro er en fellesskapssak. Å tro er å gå inn i fellesskap med den treenige Gud og det er å gå inn i fellesskap med de troende – og ordene som lyder over alle døpte peker på begge deler: gitt deg sin hellige ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet. Kristen tro vokser ikke, men dør, når vi isolerer oss. Kristen tro skal praktiseres og vokse i menighetsfellesskapet.
Og til sist: Troen skal skape engasjement for andre mennesker. På samme måte som den treeninge Gud drives av kjærlighet ut til oss mennesker og hele sin skapning, slik skal vi, når vi blir en del av fellesskapet med Gud og kirken, drives i kjærlighet ut til tjeneste for vår neste.
På samme måte som vinden, som ikke synes, men som blir synlig når den blåser både hus og trær over ende, slik skal den treeninge Gud, som ikke synes, bli synlig i verden ved de troendes kjærlighet til Gud, hverandre og hele Guds skapning.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 3. kapittel:
Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: 'Dere må bli født på ny.' Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
Slik lyder Herrens ord
Kjære menighet!
I dag er det treenighetssøndagen. Mange av våre merkedager i kirken markerer hendelser i Jesu liv, og kirkens liv:
• Maria budskapsdag, ni måneder før jul, Jesusbarnet blir unnfanget i Marias maga.
• Jul, Jesus blir født,
• Påske, inntoget i Jerusalem, siste måltid med disiplene og nattverden innstiftes, korsfestelse, død og oppstandelse
• Kristi Himmelfart – Jesus farer fra jorden til Gud Faders Høyre hånd.
• Pinse, disiplene får den hellige ånd og den kristne kirke blir til gjennom forkynnelse og dåp.
• Og hadde vi holdt oss med flere helgener, så hadde vi jevnt og trutt blitt minnet på sterke troshistorier og viktige personer i kirkens historie. Det eneste vi har som likner er Olsok den 29. juli. Til minne om hellige Olav, en slags bursdag for kirken i Norge.
Ja, merkedager i kirkeåret er ofte knyttet til historiske hendelser. Men ikke treenighetsøndagen. Treenighetssøndagen markerer en trossannhet. På første søndag etter pinse, denne søndagen, så ser kirken seg tilbake i frelseshistorien. Og den ser Gud som skaper – Faderen, den ser Gud som frelser – Sønnen, og den ser at Ånden, som Jesus talte om, som skaper tro, også hos mennesker og folk som aldri hadde sette eller opplevd denne rabbien fra Nasaret.
Dagens tekster gjenspeiler en utvikling i troen på vår Gud, fra sine jødiske røtter til den kristne kirkes tro på den treeninge Gud. Den første teksten vi leste er jødenes trosbekjennelse: Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn. Det er den avgjørende bekjennelsen til troen på EN Gud, i motsetning til omverdenens tro på mange guder.
Så finnes det ingen steder i vår Bibel, der Jesus eller andre setter seg ned og utlegger treenighetslæren. Men når den kristne kirke skulle systematisere sine tanker om Gud, sette ord på sin teologi, så måtte den forholde seg til at Gud hadde åpenbart seg på ulike vis, og til hvordan Jesus omtaler Gud som sin Far, men seg selv som Sønnen og som idagens tekst som ”menneskesønnen” som er steget ned fra himmelen”, og hvordan Ånden ikke virker til å være en av Guds engler, men en del av Gud selv. Dagens evangelietekst slutter i Johannes 3, 15. Det neste verset er trolig Bibelens mest kjente og brukte vers: For så høyt har Gud elsket verden, at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Og dette ene verset, den lille bibel, oppsummerer ikke bare kirken tro om frelsen, men det forteller også om den treeninge Gud: Gud som elsker – Sønnen som ofrer seg – troen, som formidles av Ånden.
Så når Paulus henter opp ulike tekster fra det gamle testamentet i sitt brev til romerne, og spør: Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Hvem gav han noe først, så han skulle få vederlag? Så ser nok Paulus for seg det guddommelige fellesskap mellom og i den ene Guds tre personer, selv om dogmer og læresetninger kom lenge etter Paulus.
Og det er tro og Ånden som Jesus snakker med Nikodemus om når han sier at den som skal se Guds rike må bli født på ny. Jeg er usikker på om Nikodemus er spydig, ironisk eller bare lett undrende når han spørs Jesus: Hvordan kan en som er gammel, bli født? Han kan da ikke komme inn i sin mors liv? Men Jesu svar har gjennom kirkens historie blitt forstått som en henvisning til det som skulle bli kirkens tro om dåpen: Født på ny blir den som er født av vann og ånd. Det er her det litt gammeldagse kristenordet gjenfødelse kommer til sin rett. Og kirken tror og bekjenner at det er gjenfødelse, ny fødsel som Guds barn, frelse som skjer når vi blir døpt.
For det er dette dåpen handler om. Dåpen er ikke en velsignelse, det er en frelseshandling. Dåpen er ikke først og fremst en hyggelig familiefest, det er først og fremst en kirkefest. Dåpen er ikke begynnelsen på livet, men dåpen er begynnelsen på det evige liv. Dåpen er ikke først og fremst det å bli medlem av Den norske kirke, men av Guds menighet i verden. Dåpen handler sletts ikke om å få navn, men det handler om hvordan denne som bærer dette navnet, skal leve sitt liv. Satt på spissen er dåpens valg: Hedning eller kristen. Og når vi kommer med våre barn til dåpen, eller som voksne på egne ben, og ber Gud om la den som skal døpes bli Hans barn, så handler Gud i døpen, Han lar Jesus korsdød og oppstandelse telle for den som døpes, og han gir den som døpes sin Den hellige Ånd.
Hvis man begynner å lete, så finner man treenighetsformuleringer mange steder i kirkens liturgiske liv. Men dåpen er det stedet der troen på den treenige Gud får sitt mest pregnante, tydelige uttrykk. ”Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den helllige ånds navn.” Og Jesu løfter knyttet til vann og ånd i samtale med Nikodemus kan oppsummeres i ordene som sies til alle nydøpte: Den allmektige Gud har nå gitt deg sin hellige ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet. Jesu forteller Nikodemus rett og slett: Du må bli født på ny, ved å la deg døpe.
Til sist: Noen ord om fellesskap. En treenig Gud er i sitt vesen fellesskap. Gud er fellesskap, og han inviterer oss til fellesskap. Bilde av Gud i opphøyd og ensom majestet på tronen, i himmelens høye slott, passer dårlig på en Gud som er treenig. For en treenig Gud er i sitt vesen fellesskap.
Og Gud er et fellesskap som søker utover, og ønsker å inkludere andre. Det som binder Faderen, Sønnen og Ånden sammen er kjærlighet. Og sann kjærligheten søker utover, Og Gud søker mot sin skapning med kjærlighet. Gud ønsker å ta oss inn i sitt fellesskap.
Det er veldig lite ved sann kristen tro som minner om en ”Meg og Jesus alene – holdninger”, eller den mer moderne: Min tro er en privatsak. Nei, kristen tro er en fellesskapssak. Å tro er å gå inn i fellesskap med den treenige Gud og det er å gå inn i fellesskap med de troende – og ordene som lyder over alle døpte peker på begge deler: gitt deg sin hellige ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet. Kristen tro vokser ikke, men dør, når vi isolerer oss. Kristen tro skal praktiseres og vokse i menighetsfellesskapet.
Og til sist: Troen skal skape engasjement for andre mennesker. På samme måte som den treeninge Gud drives av kjærlighet ut til oss mennesker og hele sin skapning, slik skal vi, når vi blir en del av fellesskapet med Gud og kirken, drives i kjærlighet ut til tjeneste for vår neste.
På samme måte som vinden, som ikke synes, men som blir synlig når den blåser både hus og trær over ende, slik skal den treeninge Gud, som ikke synes, bli synlig i verden ved de troendes kjærlighet til Gud, hverandre og hele Guds skapning.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Skaperverkets dag, Speidergudstjeneste, lavvogudstjeneste
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 6. kapittel.
Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.
Matteus 6, 9 – 13
Slik lyder Herrens Ord
I dag, den 5. juni, så er det verdens miljødag. En dag innstiftet av FN etter FNs miljøvernkonferanse i Stockholm i 1972. Derfor feirer vi skaperverkets dag i dag.
Og teksten jeg har valgt i dag er trolig den mest brukte bibelteksten som finnes. Det er Fader Vår, slik den lyder i den nye bibeloversettelsen. Det er den bønnen som Jesus lærte sine disipler å be. Selv om vi kanskje synes det er vanskelig å be med egne ord, så kan vi be ”Fader Vår”. Men hva har Fader Vår med miljøvern å gjøre….? Egentlig ganske mye.
Miljøperspektiver begynner allerede i tiltalen: Vår Far i himmelen. Det er til Gud Fader vi ber. Han som vi i trosbekjennelsen kaller for Himmelens og jordens skaper. Det er Skaperen vi ber til. Han som har skapt deg og meg, alle dyr, planter, fjell og daler. Og siden jeg ikke vet mer om naturvitenskap enn lærebøkene i skolen, så tenker jeg at både vi, dyrene og skaperverket er blitt til ved Big bang og evolusjon, og dette landskapet er formet av istid og vær og vind. Men bak alt dette sto Gud.
Hvis vi er på tur og skal spikke en figur, eller lage oss en vandrestav, så trenger vi speiderkniven vår. Big bang, evolusjon og istid var Gud Faders speiderkniv da han spikket fram oss, dette fjellet, oteren som akkurat nå er ute på jakt, ørnen, måkene, lundefuglen, elgen, torsken og laksen.
Så ber vi:
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Hvis vi bruker Guds navn til å banne, da holder vi ikke Guds navn hellig. Det tror jeg er lett å forstå. Men på samme måte tenker jeg om Guds skaperverk. Hvis vi ødelegger, ikke Guds navn, men Guds skaperverk, da holder vi ikke Gud for hellig. Da gjør vi ikke det Gud vil at vi skal gjøre hans skaperverk, eller med livet vårt. Naturen er ikke noe vi eier, men det er noe vi skal passe på, akkurat som en flink gartner.
Ingen kan redde verden alene, men alle kan bidra med sitt. Mange av de speiderne som er her, går med en grønn fot på skjorta, der det står Grønn speider. For å få den foten har man avlagt et miljøløfte. Man har lovet å bli flinkere enten for å minske strømforbruket, eller forurense mindre når man skal fra et sted til et annet. Altså handler det om å sykle eller gå mer eller man har lovet å bli flinkere til å sortere søppel. Hvis man har avlagt løftet kan man gå inn på siden www.gronnspeider.no og skrive inn eposten sin, og sjekke løftet. I går sjekket jeg løftet mitt, for å minne meg selv på hva jeg hadde lovet. Og jeg har lovet å kildesortere papp, papir, glass og metall og slå av lyset i rom der ingen oppholder seg og bruke av og på knappen på PC`er og TV`er. Det er ikke så mye, men det sparer miljøet for 180 kg CO2. Kanskje du har glemt ditt miljøløfte og har lyst til å minne deg selv på hva du lovte, eller kanskje du har lyst til å avlegge det for første gang. Da kan du gå inn på www.gronnspeider.no. i dag.
De tre neste linjene går slik:
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Miljøvern handler så absolutt om vårt daglige brød. Hvert år så kaster vi hvert år mat i Norge som er verdt ca 10 milliarder kroner om året, det vil si 2000 kr pr. nordmann. Og det er visst barnefamiliene som er verst. De eldre er flinkere til å bruke alt. Faktisk så stammer ti prosent av de rike landenes klimautslipp fra produksjon av mat som aldri spises.
Gi oss i dag vårt daglige brød. For oss er det en selvfølge. For mange mennesker i verden er det ikke en selvfølge. Speidergruppa i Øksnes har en vennskapsgruppe på Madagaskar. Vi har lært om Madagaskar og vi vet at mange av våre speidervenner på Madagaskar er mye fattigere enn oss. De har ikke bugnende kjøleskap, det er ikke alle barn på Madagaskar som legger seg mett om kvelden. Noen av de er kanskje speidere som oss.
Forlat oss vår skyld, ber vi i Fader Vår. Ingen av oss kan redde verden alene, og ingen av oss skal alene bære skylden for verdens miljøproblemer. Men det er så enkelt at vi her et ansvar. Hva du gjør med søpla di, med strømforbruket ditt, må du spørre mamma og pappa om å bli kjørt eller kan du sykle. Og til oss som er mamma`er og pappa`er. Må vi ha den nye bilen, varmekablene, den ekstra sydenturen? Tenker vi miljø, når vi bruker pengene våre?
Da er det kanskje nyttig å be, slik vi gjør i Fader Vår:
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
Odd Børretzen sier om måker at de skriker: skal ha, skal ha. Det er nok mer treffende om oss mennesker enn om måker. ”Skal ha, skal ha” er det rike mennesket sin største utfordring. Hvis vi skal leve grønnere, og ta oss bedre av skaperverket så må vi rett bruke mindre og dele bedre. Bruke mindre, og dele bedre … jeg tror det er Guds vilje. Bruke mindre, og dele bedre … det er vanskelig det, så vanskelig at vi nok trenger Guds hjelp.
For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen
Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.
Matteus 6, 9 – 13
Slik lyder Herrens Ord
I dag, den 5. juni, så er det verdens miljødag. En dag innstiftet av FN etter FNs miljøvernkonferanse i Stockholm i 1972. Derfor feirer vi skaperverkets dag i dag.
Og teksten jeg har valgt i dag er trolig den mest brukte bibelteksten som finnes. Det er Fader Vår, slik den lyder i den nye bibeloversettelsen. Det er den bønnen som Jesus lærte sine disipler å be. Selv om vi kanskje synes det er vanskelig å be med egne ord, så kan vi be ”Fader Vår”. Men hva har Fader Vår med miljøvern å gjøre….? Egentlig ganske mye.
Miljøperspektiver begynner allerede i tiltalen: Vår Far i himmelen. Det er til Gud Fader vi ber. Han som vi i trosbekjennelsen kaller for Himmelens og jordens skaper. Det er Skaperen vi ber til. Han som har skapt deg og meg, alle dyr, planter, fjell og daler. Og siden jeg ikke vet mer om naturvitenskap enn lærebøkene i skolen, så tenker jeg at både vi, dyrene og skaperverket er blitt til ved Big bang og evolusjon, og dette landskapet er formet av istid og vær og vind. Men bak alt dette sto Gud.
Hvis vi er på tur og skal spikke en figur, eller lage oss en vandrestav, så trenger vi speiderkniven vår. Big bang, evolusjon og istid var Gud Faders speiderkniv da han spikket fram oss, dette fjellet, oteren som akkurat nå er ute på jakt, ørnen, måkene, lundefuglen, elgen, torsken og laksen.
Så ber vi:
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Hvis vi bruker Guds navn til å banne, da holder vi ikke Guds navn hellig. Det tror jeg er lett å forstå. Men på samme måte tenker jeg om Guds skaperverk. Hvis vi ødelegger, ikke Guds navn, men Guds skaperverk, da holder vi ikke Gud for hellig. Da gjør vi ikke det Gud vil at vi skal gjøre hans skaperverk, eller med livet vårt. Naturen er ikke noe vi eier, men det er noe vi skal passe på, akkurat som en flink gartner.
Ingen kan redde verden alene, men alle kan bidra med sitt. Mange av de speiderne som er her, går med en grønn fot på skjorta, der det står Grønn speider. For å få den foten har man avlagt et miljøløfte. Man har lovet å bli flinkere enten for å minske strømforbruket, eller forurense mindre når man skal fra et sted til et annet. Altså handler det om å sykle eller gå mer eller man har lovet å bli flinkere til å sortere søppel. Hvis man har avlagt løftet kan man gå inn på siden www.gronnspeider.no og skrive inn eposten sin, og sjekke løftet. I går sjekket jeg løftet mitt, for å minne meg selv på hva jeg hadde lovet. Og jeg har lovet å kildesortere papp, papir, glass og metall og slå av lyset i rom der ingen oppholder seg og bruke av og på knappen på PC`er og TV`er. Det er ikke så mye, men det sparer miljøet for 180 kg CO2. Kanskje du har glemt ditt miljøløfte og har lyst til å minne deg selv på hva du lovte, eller kanskje du har lyst til å avlegge det for første gang. Da kan du gå inn på www.gronnspeider.no. i dag.
De tre neste linjene går slik:
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Miljøvern handler så absolutt om vårt daglige brød. Hvert år så kaster vi hvert år mat i Norge som er verdt ca 10 milliarder kroner om året, det vil si 2000 kr pr. nordmann. Og det er visst barnefamiliene som er verst. De eldre er flinkere til å bruke alt. Faktisk så stammer ti prosent av de rike landenes klimautslipp fra produksjon av mat som aldri spises.
Gi oss i dag vårt daglige brød. For oss er det en selvfølge. For mange mennesker i verden er det ikke en selvfølge. Speidergruppa i Øksnes har en vennskapsgruppe på Madagaskar. Vi har lært om Madagaskar og vi vet at mange av våre speidervenner på Madagaskar er mye fattigere enn oss. De har ikke bugnende kjøleskap, det er ikke alle barn på Madagaskar som legger seg mett om kvelden. Noen av de er kanskje speidere som oss.
Forlat oss vår skyld, ber vi i Fader Vår. Ingen av oss kan redde verden alene, og ingen av oss skal alene bære skylden for verdens miljøproblemer. Men det er så enkelt at vi her et ansvar. Hva du gjør med søpla di, med strømforbruket ditt, må du spørre mamma og pappa om å bli kjørt eller kan du sykle. Og til oss som er mamma`er og pappa`er. Må vi ha den nye bilen, varmekablene, den ekstra sydenturen? Tenker vi miljø, når vi bruker pengene våre?
Da er det kanskje nyttig å be, slik vi gjør i Fader Vår:
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
Odd Børretzen sier om måker at de skriker: skal ha, skal ha. Det er nok mer treffende om oss mennesker enn om måker. ”Skal ha, skal ha” er det rike mennesket sin største utfordring. Hvis vi skal leve grønnere, og ta oss bedre av skaperverket så må vi rett bruke mindre og dele bedre. Bruke mindre, og dele bedre … jeg tror det er Guds vilje. Bruke mindre, og dele bedre … det er vanskelig det, så vanskelig at vi nok trenger Guds hjelp.
For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen
onsdag 1. juni 2011
17. preken, Alsvåg
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 1. kapittel
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
for dem som frykter ham.
51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
52 Han støtte herskere ned fra tronen
og opphøyet de lave.
53 Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Slik lyder Herrens ord
Kan vi se Guds finger i historien? På en dag som 17. mai kan det være på sin plass å stille dette spørsmålet. Både fedrelandssalmen og nasjonalsangen, mer enn antyder at det er Gud som velsignet landet med frihet og fred. ”Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut.” synger vi i ”Ja, vi elsker”. Og i det 5. verset av fedrelandssalmen sang vi: Du atter oss gav vår fridoms arv og honnom i trengsla trygde”.
Var det den treeninge Gud som ga Norge sin frihet. Er det typisk Gud å være norsk? Velsigner Gud fortsatt Norge? Er det Gud som bevarer vår frihet? Er Norges grunnloven en gudegave til det norske folk? Kan vi se Guds finger i historien, også i Norges historie?
I dagens bibeltekst så leste vi Marias lovsang. Maria som, med det spirende livet av Jesus i sin mage, lovsynger Gud med ordene: Han støtte herskere ned fra tronen og opphøyde de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendt fra seg.
Det er ikke typisk Gud å være norsk, men det er typisk Gud å være god. Guds godhet, kjærlighet og hellighet er typisk for Gud. Derfor er det også typisk for Gud å være på de undertryktes side, på lag med de som kjemper for rettferdighet. Når urett, undertrykkelse og krenkelser finner sted, så er Gud til stede, og Han er alltid hos den som lider.
Opp gjennom historien er det mange hærer som har marsjerte i den tro at de var Guds egen hær. Dessverre har de fleste blitt redskap for undertrykkelse, krenkelser og overgrep. I en tid der Norge igjen sender så mange soldater i krig at det ble på tide og igjen dele ut krigskorset, så er det relevant å spørre: marsjerer Gud med våre soldater?
Som ung var jeg pasifist, og jeg var det av hjertet. I dag er jeg ikke pasifist. Det holdt med å bli far for skjønne at det finnes noen det er verdt og både drepe og dø for. Det finnes situasjoner i både enkeltmennesker og nasjoners liv da man ikke gjør enkle valg mellom rett og galt, ondt og godt. Men at livet er vanskelig endrer ikke Guds krav til oss om å opptre sant og rett. Og det endrer ikke på det at Gud alltid står på de undertrykte og de som lider sin side.
Norge har mye makt, og bruker mye makt, til å være en så lite land. En ting er vår militær makt, den er kanskje ikke så imponerende alene, men den inngår i den eneste slagkraftige militæralliansen i verden. Men like viktig er kanskje vår økonomiske makt. Sult, fattigdom og miljøødeleggelser dreper like effektivt som våpen. Og de døde kan være like uskyldig enten de døde for bomber eller sult. Det skal kreves mye av den som har mye. Og Norge er et land som har mye.
Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.
Kan vi se Guds finger i historien? Jeg tror det. Jeg tror at når vi ser at demokrati og frihet gradvis vinner større plass i verden, så ser vi Guds finger i historien. Når diktatorer styrtes så ser vi Guds finger. For Gud, han som er godhet, kjærlighet, rettferdighet og nådens opphav, han kjemper der mennesker lider under ondskap, hat, urett og hat. Han gir styrke og visdom til den som står på det godes side.
Guds to viktigste redskap i kampen for det gode er Hans ord og oss mennesker. I sitt ord møter Gud oss med hva som er rett og godt, og han utfordrer oss mennesker til å være lydige.
Så er det et stykke fra Guds ord, til den borgerlige rettferdighet som skal råde i verden. Til det har Gud gitt oss fornuft, til å vurdere, diskutere og komme fram til beslutninger.
Gud vil Norge og nordmenn godt, men ikke noe mer godt enn svensker og dansker, afghanere og irakere. Alle mennesker er kalt til å følge Guds vilje. Og er det noe som er helt tydelig i Bibelens tekster så er det at Gud forventer at den rike yter hjelp til den fattige, at den sterke kjemper for den svake, at den som tror lar kjærlighet og nåde være rettesnor for alt sitt verk.
Vil Gud ikke vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja.
Kjære landsmenn. Vi skal være norske med stolthet og glede. Vi har mye å takke Gud for. Og den som har mye å takke for, har også mye å gi. Det gjelder her i bygda, det gjelder i Norge og det gjelder i verden. Og det er det som er Guds vilje.
La oss ikke være en av de som Gud sendte tomhendt bort. La oss i stede være blant de Gud så ville gjøre godt i verden, at vi var Hans tjenere i stort og smått.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
for dem som frykter ham.
51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
52 Han støtte herskere ned fra tronen
og opphøyet de lave.
53 Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Slik lyder Herrens ord
Kan vi se Guds finger i historien? På en dag som 17. mai kan det være på sin plass å stille dette spørsmålet. Både fedrelandssalmen og nasjonalsangen, mer enn antyder at det er Gud som velsignet landet med frihet og fred. ”Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut.” synger vi i ”Ja, vi elsker”. Og i det 5. verset av fedrelandssalmen sang vi: Du atter oss gav vår fridoms arv og honnom i trengsla trygde”.
Var det den treeninge Gud som ga Norge sin frihet. Er det typisk Gud å være norsk? Velsigner Gud fortsatt Norge? Er det Gud som bevarer vår frihet? Er Norges grunnloven en gudegave til det norske folk? Kan vi se Guds finger i historien, også i Norges historie?
I dagens bibeltekst så leste vi Marias lovsang. Maria som, med det spirende livet av Jesus i sin mage, lovsynger Gud med ordene: Han støtte herskere ned fra tronen og opphøyde de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendt fra seg.
Det er ikke typisk Gud å være norsk, men det er typisk Gud å være god. Guds godhet, kjærlighet og hellighet er typisk for Gud. Derfor er det også typisk for Gud å være på de undertryktes side, på lag med de som kjemper for rettferdighet. Når urett, undertrykkelse og krenkelser finner sted, så er Gud til stede, og Han er alltid hos den som lider.
Opp gjennom historien er det mange hærer som har marsjerte i den tro at de var Guds egen hær. Dessverre har de fleste blitt redskap for undertrykkelse, krenkelser og overgrep. I en tid der Norge igjen sender så mange soldater i krig at det ble på tide og igjen dele ut krigskorset, så er det relevant å spørre: marsjerer Gud med våre soldater?
Som ung var jeg pasifist, og jeg var det av hjertet. I dag er jeg ikke pasifist. Det holdt med å bli far for skjønne at det finnes noen det er verdt og både drepe og dø for. Det finnes situasjoner i både enkeltmennesker og nasjoners liv da man ikke gjør enkle valg mellom rett og galt, ondt og godt. Men at livet er vanskelig endrer ikke Guds krav til oss om å opptre sant og rett. Og det endrer ikke på det at Gud alltid står på de undertrykte og de som lider sin side.
Norge har mye makt, og bruker mye makt, til å være en så lite land. En ting er vår militær makt, den er kanskje ikke så imponerende alene, men den inngår i den eneste slagkraftige militæralliansen i verden. Men like viktig er kanskje vår økonomiske makt. Sult, fattigdom og miljøødeleggelser dreper like effektivt som våpen. Og de døde kan være like uskyldig enten de døde for bomber eller sult. Det skal kreves mye av den som har mye. Og Norge er et land som har mye.
Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.
Kan vi se Guds finger i historien? Jeg tror det. Jeg tror at når vi ser at demokrati og frihet gradvis vinner større plass i verden, så ser vi Guds finger i historien. Når diktatorer styrtes så ser vi Guds finger. For Gud, han som er godhet, kjærlighet, rettferdighet og nådens opphav, han kjemper der mennesker lider under ondskap, hat, urett og hat. Han gir styrke og visdom til den som står på det godes side.
Guds to viktigste redskap i kampen for det gode er Hans ord og oss mennesker. I sitt ord møter Gud oss med hva som er rett og godt, og han utfordrer oss mennesker til å være lydige.
Så er det et stykke fra Guds ord, til den borgerlige rettferdighet som skal råde i verden. Til det har Gud gitt oss fornuft, til å vurdere, diskutere og komme fram til beslutninger.
Gud vil Norge og nordmenn godt, men ikke noe mer godt enn svensker og dansker, afghanere og irakere. Alle mennesker er kalt til å følge Guds vilje. Og er det noe som er helt tydelig i Bibelens tekster så er det at Gud forventer at den rike yter hjelp til den fattige, at den sterke kjemper for den svake, at den som tror lar kjærlighet og nåde være rettesnor for alt sitt verk.
Vil Gud ikke vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja.
Kjære landsmenn. Vi skal være norske med stolthet og glede. Vi har mye å takke Gud for. Og den som har mye å takke for, har også mye å gi. Det gjelder her i bygda, det gjelder i Norge og det gjelder i verden. Og det er det som er Guds vilje.
La oss ikke være en av de som Gud sendte tomhendt bort. La oss i stede være blant de Gud så ville gjøre godt i verden, at vi var Hans tjenere i stort og smått.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!
Konfirmasjonspreken i Alsvåg 2011
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel.
Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Slik lyder Herrens ord.
Kjære konfirmanter
Gratulerer med dagen. Dette er deres dag. Det er dere vi kommer for å feire denne dagen. Dette er dagen da du er i fokus, og kanskje er det litt vanskelig, men prøv og nyte det. For vi som er her i dag, vi er her for å heie på deg, for å vise vår omsorg, og vi er her for å be for deg.
Det er lenge siden man kunne begynne å jobbe mandagen etter man var konfirmert, men fortsatt er det sånn at konfirmasjonsdagen markerer at dere er på vei mot voksenlivet.
Og i dag, på deres konfirmasjonsdag så vil jeg gi dere to stikkord for ungdomstiden, og for livet; og det er røtter og vinger.
Vi mennesker går rundt på to bein, med to armer og et hode balanserende på toppen av mage og bryst som holder alt sammen. Men vi trenger noe som ingen kan se. Vi trenger røtter, og vi trenger vinger. Røtter og vinger.
Dere blir konfirmert i Alsvåg. Og jeg vet ikke om dere tenker så mye på det, men som tilflytter merker man fort at Alsvågbygda er ei bygd med sterke tradisjoner. Her vet vi hvordan vi skal feire 17.mai, julegrantenning, julaften, kulturkveld og sånt fra et år til et annet. Det går kanskje litt tråere nå enn før, men det blir vel dugnad når det trengs. Noen små justeringer en gang i blant, men tradisjonene er sterke, røttene er dype og fellesskapet blir sterkt.
Røtter handler om å vite hvor man kommer fra og hvor man hører til.
Konfirmasjonstiden handler mye om røtter. I vårt land og i våre liv så er det så mange ting som er preget av den kristne tro og kultur. Våre fridager, våre matvaner, ja selv banneordene viser at vi er et kristent folk. Men også, og det er mye viktigere: Hva vi regner for rett og galt, ja selve grunntanken i vår etiske tenkning: hvert menneske sin uendelige verdi. Denne tanken kan ikke forstås i sin dybde og rekkevidde uten å anerkjenne hvilken mektig kraft det ligger i å si at hvert eneste menneske, hver eneste helgen og hver eneste drapsmann, og alle oss i mellom: er elsket av Gud.
I den kristne tro er det en ubrytelig sammenheng mellom gudstro og menneskekjærlighet. For vår Herre og frelser ba oss ikke bare om å elske Gud, men å elske selv våre fiender. For Gud holder hvert eneste menneske som verdifullt. Og i en verden der uttallige stemmer forteller dere hvordan dere burde være, så skal du vite at Gud elsker deg akkurat slik du er. Og akkurat dette: Å vite at du er elsket, at du er verdifull, helt uavhengig av hva du presterer, og på tross av hva du presterer, men rett og slett bare ved å være til, er trolig en av de viktigste røttene for å ikke velte over ende i en av livets vinterstormer.
På vei mot voksenlivet, og gjennom hele livet, så er røtter viktig. Røtter gir trygghet, røtter gir et ståsted, dype og sterke røtter gjør at vi kan stå imot også livets vinterstormer.
Men dere trenger også vinger. Mens røtter handler om vite hvem du er og hvor du kommer fra, så handler vingene om hvor dere skal. Vinger handler om frihet. For dere er på vei til den friheten som det er å bli et voksent menneske. Men med frihet så kommer også ansvar. Vinger handler om å sette fart mot framtiden, gjøre valg og stå for dem. Dere er framtiden. Og mens røttene gir dere trygghet i livet, så gir vingene dere fart og fugleperspektiv. For noe skal endres, noe skal utvikles, noen skal ta ansvar for framtiden i både kirke og samfunn. Og det er dere.
En dag skal kanskje en av dere være politiker i Øksnes, og bestemme på bygdas vegne. En dag skal kanskje en av dere starte en bedrift som skaper arbeidsplasser og inntekt. En dag skal kanskje en av dere bli lærer, og holde barn og ungdom sin framtid i deres hender. En dag skal kanskje en av der blir prest, og døpe nye generasjoner og trygge nye generasjoner med konfirmanter på at de er elsket av Gud. Kanskje en av dere en dag skal jobbe på sykehjemmet, og gi verdighet og trygghet til de gamle og syke, og kanskje være den som holder i hånda når livet slukner. Kanskje en av dere blir han i lokalmiljøet som ble motor i dugnadsarbeidet, eller den som så de vi andre så fort glemte. En dag vil de fleste av dere stå med et barn i deres hender, og vite at du er far eller mor til dette barnet. Som deres foreldre må dere en gang bestemme om barnet skal døpes, hvordan dere skal fortelle deres barn om at ”Jo, i vår familie tror vi på Jesus, vi tilhører kirken.”
Røtter og vinger. Å konfirmere seg i kirken er på sitt vis en markering av både røtter og vinger. Konfirmasjonsdagen kommer i forlengelsen av din dåpsdag. Noen valgte at du skulle døpes som liten. Noen valgte på dine vegne å plante ditt tre, og la dine røtter gro i kristen jord. Dåpen er der du kommer fra. Kirken er der du hører til. Den kristne tro er dine røtter. Du er et Guds barn, fordi noen andre valgte å bære deg til dåpen.
Og samtidig er du der i livet at nå må du ta ansvar også for ditt eget trosliv. Det er vingene og friheten. I likhet med disiplene så tilhører du gjennom din dåp i flokken rundt Jesus. Til nå har du vært av de små barna som holdt til rundt Jesus. De som var fulgt dit av sine foresatte. Nå er du så stor at du må velge om du vil bli i denne flokken og vandre rundt med Jesus på dine egne bein, eller om du vil finne en annen rabbi, filosof, ideologi eller læremester å følge etter. Du er der i livet at dere må ta valg og ansvar, også når Jesus spør dere: «Vil også dere gå bort?» Du har vinger og kan velge å fly bort. Du er fri til å velge noe annet. Men du er også fri til å velge å bli. Uansett, så er det et valg.
Jeg håper og ber at dere kan svare som Simon Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Slik lyder Herrens ord.
Kjære konfirmanter
Gratulerer med dagen. Dette er deres dag. Det er dere vi kommer for å feire denne dagen. Dette er dagen da du er i fokus, og kanskje er det litt vanskelig, men prøv og nyte det. For vi som er her i dag, vi er her for å heie på deg, for å vise vår omsorg, og vi er her for å be for deg.
Det er lenge siden man kunne begynne å jobbe mandagen etter man var konfirmert, men fortsatt er det sånn at konfirmasjonsdagen markerer at dere er på vei mot voksenlivet.
Og i dag, på deres konfirmasjonsdag så vil jeg gi dere to stikkord for ungdomstiden, og for livet; og det er røtter og vinger.
Vi mennesker går rundt på to bein, med to armer og et hode balanserende på toppen av mage og bryst som holder alt sammen. Men vi trenger noe som ingen kan se. Vi trenger røtter, og vi trenger vinger. Røtter og vinger.
Dere blir konfirmert i Alsvåg. Og jeg vet ikke om dere tenker så mye på det, men som tilflytter merker man fort at Alsvågbygda er ei bygd med sterke tradisjoner. Her vet vi hvordan vi skal feire 17.mai, julegrantenning, julaften, kulturkveld og sånt fra et år til et annet. Det går kanskje litt tråere nå enn før, men det blir vel dugnad når det trengs. Noen små justeringer en gang i blant, men tradisjonene er sterke, røttene er dype og fellesskapet blir sterkt.
Røtter handler om å vite hvor man kommer fra og hvor man hører til.
Konfirmasjonstiden handler mye om røtter. I vårt land og i våre liv så er det så mange ting som er preget av den kristne tro og kultur. Våre fridager, våre matvaner, ja selv banneordene viser at vi er et kristent folk. Men også, og det er mye viktigere: Hva vi regner for rett og galt, ja selve grunntanken i vår etiske tenkning: hvert menneske sin uendelige verdi. Denne tanken kan ikke forstås i sin dybde og rekkevidde uten å anerkjenne hvilken mektig kraft det ligger i å si at hvert eneste menneske, hver eneste helgen og hver eneste drapsmann, og alle oss i mellom: er elsket av Gud.
I den kristne tro er det en ubrytelig sammenheng mellom gudstro og menneskekjærlighet. For vår Herre og frelser ba oss ikke bare om å elske Gud, men å elske selv våre fiender. For Gud holder hvert eneste menneske som verdifullt. Og i en verden der uttallige stemmer forteller dere hvordan dere burde være, så skal du vite at Gud elsker deg akkurat slik du er. Og akkurat dette: Å vite at du er elsket, at du er verdifull, helt uavhengig av hva du presterer, og på tross av hva du presterer, men rett og slett bare ved å være til, er trolig en av de viktigste røttene for å ikke velte over ende i en av livets vinterstormer.
På vei mot voksenlivet, og gjennom hele livet, så er røtter viktig. Røtter gir trygghet, røtter gir et ståsted, dype og sterke røtter gjør at vi kan stå imot også livets vinterstormer.
Men dere trenger også vinger. Mens røtter handler om vite hvem du er og hvor du kommer fra, så handler vingene om hvor dere skal. Vinger handler om frihet. For dere er på vei til den friheten som det er å bli et voksent menneske. Men med frihet så kommer også ansvar. Vinger handler om å sette fart mot framtiden, gjøre valg og stå for dem. Dere er framtiden. Og mens røttene gir dere trygghet i livet, så gir vingene dere fart og fugleperspektiv. For noe skal endres, noe skal utvikles, noen skal ta ansvar for framtiden i både kirke og samfunn. Og det er dere.
En dag skal kanskje en av dere være politiker i Øksnes, og bestemme på bygdas vegne. En dag skal kanskje en av dere starte en bedrift som skaper arbeidsplasser og inntekt. En dag skal kanskje en av dere bli lærer, og holde barn og ungdom sin framtid i deres hender. En dag skal kanskje en av der blir prest, og døpe nye generasjoner og trygge nye generasjoner med konfirmanter på at de er elsket av Gud. Kanskje en av dere en dag skal jobbe på sykehjemmet, og gi verdighet og trygghet til de gamle og syke, og kanskje være den som holder i hånda når livet slukner. Kanskje en av dere blir han i lokalmiljøet som ble motor i dugnadsarbeidet, eller den som så de vi andre så fort glemte. En dag vil de fleste av dere stå med et barn i deres hender, og vite at du er far eller mor til dette barnet. Som deres foreldre må dere en gang bestemme om barnet skal døpes, hvordan dere skal fortelle deres barn om at ”Jo, i vår familie tror vi på Jesus, vi tilhører kirken.”
Røtter og vinger. Å konfirmere seg i kirken er på sitt vis en markering av både røtter og vinger. Konfirmasjonsdagen kommer i forlengelsen av din dåpsdag. Noen valgte at du skulle døpes som liten. Noen valgte på dine vegne å plante ditt tre, og la dine røtter gro i kristen jord. Dåpen er der du kommer fra. Kirken er der du hører til. Den kristne tro er dine røtter. Du er et Guds barn, fordi noen andre valgte å bære deg til dåpen.
Og samtidig er du der i livet at nå må du ta ansvar også for ditt eget trosliv. Det er vingene og friheten. I likhet med disiplene så tilhører du gjennom din dåp i flokken rundt Jesus. Til nå har du vært av de små barna som holdt til rundt Jesus. De som var fulgt dit av sine foresatte. Nå er du så stor at du må velge om du vil bli i denne flokken og vandre rundt med Jesus på dine egne bein, eller om du vil finne en annen rabbi, filosof, ideologi eller læremester å følge etter. Du er der i livet at dere må ta valg og ansvar, også når Jesus spør dere: «Vil også dere gå bort?» Du har vinger og kan velge å fly bort. Du er fri til å velge noe annet. Men du er også fri til å velge å bli. Uansett, så er det et valg.
Jeg håper og ber at dere kan svare som Simon Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Konfirmasjonspreken, Myre kirke 2011
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel.
Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Slik lyder Herrens ord.
Kjære konfirmanter!
Dette er først og fremst deres dag. Det er dere som trekker familie, venner og sambygdinger til kirken i dag. Det er dere vi er kommet for å se, lykkeønske, gi gaver, men også be for. Dette er en dag da både familie, venner, bygda og kirken ønsker å fortelle dere at vi bryr oss om dere. Samtidig som vi alle skjønner at den tiden da vi kunne leie dere gjennom verden ubønnhørlig nærmer seg slutten.
Det begynner å bli lenge siden man var voksen etter konfirmasjonsdagen. Men det er fortsatt sånn at man på konfirmasjonsdagen markerer at nå nærmer voksenlivet seg. Viktige utdanningsvalg skal gjøres i løpet av neste år. Kjærligheten står og banker på døren, og kanskje er det den store kjærligheten som banker på neste gang. Nå er dere 15 år. Og samfunnet har faktisk bestemt at nå er dere så gamle, at blir det ille nok så kan dere settes i fengsel. men samfunnet sier også at nå er dere så modne at dere har lov til å bytte religion, melde dere ut og inn av kirker eller andre trossamfunn uten å spørre deres foreldre om lov. Dere er på vei ut i verden. Og i dag, mer enn noen dag tidligere i livet, så markeres det og feires det at du snart skal stå for alle dine valg.
Det nærmer seg dagen da du bærer ansvaret for alle dine valg. Foreldre, kirken og samfunnet anerkjenner og understreker for deg denne dagen at ”Du må tenke sjæl”. Eller som Trond Viggo Torgersen synger:
”Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa.
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad.
Ikke late som du ikke mente det du sa.
Ikke si som andre.
Du må tenke sjæl.”
Men samtidig som dette er en dag som markerer deres selvstendighet, frihet og ansvar, så er det også en dag der vi markerer at dere ikke står i dette alene. For vi mennesker lever aldri helt alene. Familie, venner, bygda og kirken er her i dag, kjære konfirmanter, og viser dere at vi bryr oss om dere. Vi er her for dere også når livet er vanskelig, valgene utfordrende, når du trenger et godt råd, en skulder å gråte på eller noen juble sammen med.
Selv om du kanskje ikke vil at vi skal bry oss for mye med dine ting, så vil vi insisterer på å få lov til å bry oss om deg.
Kjære konfirmanter, kjære kristne.
Du tilhører ikke bare et fellesskap av mennesker som bryr seg. Gjennom din dåp så ble du et Guds barn, og Gud bryr seg om deg. Det er kanskje voldsomt å tenke på, vanskelig å ta inn; men Gud kjenner og bryr seg om akkurat deg!
I Bibelteksten vi leste, så spør Jesus de tolv disiplene sine: Vil også dere gå bort? Jesus hadde på kort tid blitt veldig populær og fått mange tilhengere.
Men når Jesus gjorde det klart at han ikke bare var en filosof, en religiøs lærer eller undergjører, men faktisk Guds Sønn. At det var vårt forhold til Han som avgjorde vårt forhold til Gud, da velger mange å trekke seg unna.
Og Jesus lot dem gå. For Gud har gitt oss både frihet og ansvar i vårt forhold til han. Gud ber om din tro, din tillit, og din kjærlighet. Og ingen, heller ikke Gud, kan tvinge deg eller noen andre til tro, tillit og kjærlighet.
På vei inn i voksenlivet er også troen noe du må ta ansvaret for selv. Jesus ønsker å gå gjennom livet sammen med deg. At Jesus nok var en bra mann, som mente mye godt, tror jeg veldig mange kan bli enig om. Jesu etikk, å elske vår neste som oss selv, ja elske også våre fiender, er vakre idealer. Utfordringen ligger oftere i det som fikk mange til å gå fra Jesus, også når han levde, nemlig at Jesus hevder å være Guds Sønn, at han døde for våre synder, og at det er Hans oppstandelse som gir oss evig liv.
Kjære konfirmanter, det er kjernen i den tro dere ble døpt til. Det er det vi, sammen med hele Guds kirke skal bekjenne også i denne gudstjenesten. Og rundt denne troen er det et fellesskap av mennesker. Det er dette fellesskapet som er kirken. Og det er her dere hører til.
Kirken består ikke av en type mennesker. Gjennom to tusen år, og i hele verden, så har kirken bestått av alle slags mennesker: Fattige og rike, kloke og enfoldige, gode og onde, de som tro høylytt og de som ber i et stille, de som tror sterkt og de som klamrer seg til en tro som så vidt bærer, de som fikk et lett liv og de som levde i nød og fare, modige og feige, og alle verdens hudfarger.
Å tro handler ikke om hvem du er, men om hvem du tror Jesus er. Det er mitt håp og min anbefaling, at dere som Peter kan bekjenne: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Og når vi tror på Jesus, så får vi også idealer og hjelp fra Gud til å bruke vår frihet på en og måte, og vi får nåde, tilgivelse når vi ikke klarte å gjøre de gode valgene.
Kjære konfirmanter!
Til lykke med dagen. Jeg håper dere ser at vi – famile, venner, bygda og kirken, er her i dag fordi vi bryr oss om dere. Vi vil gi dere det beste vi har: Vår omsorg, vår kjærlighet og vår tro.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Slik lyder Herrens ord.
Kjære konfirmanter!
Dette er først og fremst deres dag. Det er dere som trekker familie, venner og sambygdinger til kirken i dag. Det er dere vi er kommet for å se, lykkeønske, gi gaver, men også be for. Dette er en dag da både familie, venner, bygda og kirken ønsker å fortelle dere at vi bryr oss om dere. Samtidig som vi alle skjønner at den tiden da vi kunne leie dere gjennom verden ubønnhørlig nærmer seg slutten.
Det begynner å bli lenge siden man var voksen etter konfirmasjonsdagen. Men det er fortsatt sånn at man på konfirmasjonsdagen markerer at nå nærmer voksenlivet seg. Viktige utdanningsvalg skal gjøres i løpet av neste år. Kjærligheten står og banker på døren, og kanskje er det den store kjærligheten som banker på neste gang. Nå er dere 15 år. Og samfunnet har faktisk bestemt at nå er dere så gamle, at blir det ille nok så kan dere settes i fengsel. men samfunnet sier også at nå er dere så modne at dere har lov til å bytte religion, melde dere ut og inn av kirker eller andre trossamfunn uten å spørre deres foreldre om lov. Dere er på vei ut i verden. Og i dag, mer enn noen dag tidligere i livet, så markeres det og feires det at du snart skal stå for alle dine valg.
Det nærmer seg dagen da du bærer ansvaret for alle dine valg. Foreldre, kirken og samfunnet anerkjenner og understreker for deg denne dagen at ”Du må tenke sjæl”. Eller som Trond Viggo Torgersen synger:
”Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa.
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad.
Ikke late som du ikke mente det du sa.
Ikke si som andre.
Du må tenke sjæl.”
Men samtidig som dette er en dag som markerer deres selvstendighet, frihet og ansvar, så er det også en dag der vi markerer at dere ikke står i dette alene. For vi mennesker lever aldri helt alene. Familie, venner, bygda og kirken er her i dag, kjære konfirmanter, og viser dere at vi bryr oss om dere. Vi er her for dere også når livet er vanskelig, valgene utfordrende, når du trenger et godt råd, en skulder å gråte på eller noen juble sammen med.
Selv om du kanskje ikke vil at vi skal bry oss for mye med dine ting, så vil vi insisterer på å få lov til å bry oss om deg.
Kjære konfirmanter, kjære kristne.
Du tilhører ikke bare et fellesskap av mennesker som bryr seg. Gjennom din dåp så ble du et Guds barn, og Gud bryr seg om deg. Det er kanskje voldsomt å tenke på, vanskelig å ta inn; men Gud kjenner og bryr seg om akkurat deg!
I Bibelteksten vi leste, så spør Jesus de tolv disiplene sine: Vil også dere gå bort? Jesus hadde på kort tid blitt veldig populær og fått mange tilhengere.
Men når Jesus gjorde det klart at han ikke bare var en filosof, en religiøs lærer eller undergjører, men faktisk Guds Sønn. At det var vårt forhold til Han som avgjorde vårt forhold til Gud, da velger mange å trekke seg unna.
Og Jesus lot dem gå. For Gud har gitt oss både frihet og ansvar i vårt forhold til han. Gud ber om din tro, din tillit, og din kjærlighet. Og ingen, heller ikke Gud, kan tvinge deg eller noen andre til tro, tillit og kjærlighet.
På vei inn i voksenlivet er også troen noe du må ta ansvaret for selv. Jesus ønsker å gå gjennom livet sammen med deg. At Jesus nok var en bra mann, som mente mye godt, tror jeg veldig mange kan bli enig om. Jesu etikk, å elske vår neste som oss selv, ja elske også våre fiender, er vakre idealer. Utfordringen ligger oftere i det som fikk mange til å gå fra Jesus, også når han levde, nemlig at Jesus hevder å være Guds Sønn, at han døde for våre synder, og at det er Hans oppstandelse som gir oss evig liv.
Kjære konfirmanter, det er kjernen i den tro dere ble døpt til. Det er det vi, sammen med hele Guds kirke skal bekjenne også i denne gudstjenesten. Og rundt denne troen er det et fellesskap av mennesker. Det er dette fellesskapet som er kirken. Og det er her dere hører til.
Kirken består ikke av en type mennesker. Gjennom to tusen år, og i hele verden, så har kirken bestått av alle slags mennesker: Fattige og rike, kloke og enfoldige, gode og onde, de som tro høylytt og de som ber i et stille, de som tror sterkt og de som klamrer seg til en tro som så vidt bærer, de som fikk et lett liv og de som levde i nød og fare, modige og feige, og alle verdens hudfarger.
Å tro handler ikke om hvem du er, men om hvem du tror Jesus er. Det er mitt håp og min anbefaling, at dere som Peter kan bekjenne: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Og når vi tror på Jesus, så får vi også idealer og hjelp fra Gud til å bruke vår frihet på en og måte, og vi får nåde, tilgivelse når vi ikke klarte å gjøre de gode valgene.
Kjære konfirmanter!
Til lykke med dagen. Jeg håper dere ser at vi – famile, venner, bygda og kirken, er her i dag fordi vi bryr oss om dere. Vi vil gi dere det beste vi har: Vår omsorg, vår kjærlighet og vår tro.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)