Dommen hører Herren til. Preken 5. søndag etter pinse

Lesetekster: 1. mosebok 4, 8-15 ( Kain og Abel) og Romerne 14, 7 - 13

Dette hellig evangelium står skrevet hos evangelisten matteus i det 7. kapittel

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. 3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt', når det er en bjelke i ditt eget øye? 5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.

Matt 7, 1-5
Slik lyder Herrens ord


Mange omtaler kirken, kirkens menn og de kristne som dømmesyke, og det kan virke som mange mener at vi skulle ha en spesiell trang til å felle dom over andres liv.

Det er ikke alltid det føles så rettferdig for en kirkens mann. Og jeg tror mange kristne tenker, slik en godt voksen, kristen mann sa til meg for litt siden: Jeg har evig nok med mitt eget liv, om ikke jeg skulle begynne å mene mye om andres.

Men vi skal ta det inn over oss. Vi skal ta på alvor at kirken kan føles dømmende, at vi kan virke strenge og moraliserende. Det betyr ikke at vi skal slutte å holde fram hva som er rett og galt. Men vi skal ta på alvor at Jesu ord om å dømme andre er klinkende klare. Det er like galt å dømme andre, som det vi ellers kaller synd. Og vi skal ta på alvor at evangeliet er ikke det gode budskapet om enda en lov fra Gud, men budskapet om at det er nåde for syndere.

Kirken er fellesskapet av de hellige. Men de er ikke blitt hellige gjennom sine egne gjerninger, ved å være så praktfulle, men ved Guds tilgivelse. Vi som med jevne mellomrom, bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder, burde mer enn noen andre vite at vi ikke er fullkomne, men at vi selv er avhengig av nåden.

Jesu ord til oss i dag holder fram dommen som et eget argument for at vi ikke skal felle dommer over andre. Og det blir så utrolig overtydelig når Jesus sammenlikner det med det å ha en flis eller en bjelke i øvet. Hvis jeg skulle vært så uheldige å få en flis i øyet, så ville jeg vært kjempenervøs, samme hvem som skulle ta i den. og er det noe som er sikkert så er det at en som hadde en bjelke i øyet, og dermed måtte være blind, slett ikke skulle få ta i min flis. Det hadde vært komisk om en blind tilbød seg å ta ut flisen i en annens øya. Og det er nesten komisk når vi, som også skal dømmes av Gud, tror at vi har rett til å innta dommersetet. Det er fortsatt en dyp kristen innsikt i utsagnet: Jeg har evig nok med mitt eget liv, om ikke jeg skulle begynne å mene mye om andres.

Denne søndagen så er det to hovedpoenger som står ved siden av hverandre. For det første: Det skal holdes dom over våre liv. Og for det andre: Dommen hører Herren til. Og siden dommen ikke bare skal holdes over alle andres liv, eller hedningenes liv, men også over ditt og mitt liv, så har vi ingenting med å felle dommer. Vi er ikke dommerne, vi er blant de som skal dømmes.
Vi er blant de som skal dømmes. Og jeg tror vi skal være takknemlige for at det da er Gud og ikke vi mennesker som skal dømme. For Gud er en nådig dommer. Selv i historien om Kain, bibelhistoriens første morder, viser Gud nåde, når Kain ber for sitt liv: Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel. Det er en menneskelig logikk i det Kain her sier. Og i en brutal verden så ligger det en beskyttelse i det merket som Gud setter på Kain, med løfte om at drap på Kain skal hevnes syv ganger.

For dagliglivets små feiltrinn, så er det kanskje lett å la dommen ligge. Men det er en dyp, dyp utfordring i dette budskapet om ikke å felle dommer, ja i det kristne budskapet om tilgivelse generelt når den ondskapen vi møter er stor nok. Når det ikke handler om de små synder, men når vi står ovenfor ødeleggende og voldsom ondskap, som bryter menensker ned.

I 2009 hadde VG en sak på forsiden med store bokstaver: Prest ville drepe. Og ikke bare ville han drepe, men han valgte å dra til Oslo for å lete etter konkret etter en mann som han ville lemleste. Mannen var hans datters voldtektsmann. Og når denne mannen slapp ut av fengsel, og voldtok en gang til, da bestemte presten seg for å ta saken i egne hender. Presten fant aldri den han lette etter.

Jeg er prest og jeg er far til tre barn. Jeg skjønner presten. Jeg skjønner behovet for å hevne, for å gjøre noe, i møte med ondskap som ødelegger de menneskene vi elsker aller høyest i verden. Jeg kan forstå når hatet river i oss, og vi vil se den andre straffet, lide, ja kanskje dø. Det kjennes rettferdig.

Som student hadde jeg prestepraksis på Ullersmo fengsel. Jeg møtte mange sterke historier, og mange lange dommer. Her var drapsmenn, narkosmuglere, menn dømt for både svindel og vold. Og det var slett ikke sånn at alle ville starte et nytt og bedre liv når de kom på utsiden. Det var på et merkelig vis det flotteste jeg opplevde i studietiden. Fengsel er et sted der ondskap, oppgjør, nåde og tilgivelse får veldig konkret innhold. Korset med sitt kall til oppgjør, og med sitt tilbud om tilgivelse er veldig nært virkeligheten i et fengsel.

Men et rom gjorde mer inntrykk en noe annet rom. Og det var besøksrommet. Og egentlig ikke rommet i og for seg, men en liten kasse i et hjørne, i den var det leker. Den ene kassen med leker snudde opp ned på mange perspektiver for meg. For rundt de som gjør noe galt, rundt de som for alvor får samfunnets velfortjente dom, så finnes det mennesker som er glad i dem. Barn, kjærester, ektefeller, foreldre, besteforeldre. Barn og voksne mennesker som lider sammen med den som soner.

Jesu ord: Døm ikke, handler ikke om å oppheve den borgerlige rettferdigheten i samfunnet. Den betyr ikke at fengsler skal legges ned, at bøter ikke skal gis, at domstolene ikke skal avsi si noe dommer. Hvis ikke verden skal gå av skaftet så trenger vi den borgerlige rettferdigheten som domstolene skal ivareta.

Jesu ord handler om hvordan vi møter hverandre som mennesker. At vi ser mindre på hva vi ar gjort, og mer på hva vi er i Guds øyne. Dyrebare, så dyrebare at vi er verdt å dø for. Så stor er Hans nåde at når alle en dag får se at det er sant at han lever, da skal alle bøye kne og lovprise Gud.

Amen