Gud elsker, leter og finner. 4. søndag etter pinse. Barkestad

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15. kapittel.

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. 2 Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» 3 Da fortalte han dem denne lignelsen: 4 «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? 5 Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. 6 Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.' 7 Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. 8 Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.' 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

Lukas 15, 1 – 10

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!

Dagens tekster handler om evangeliet i sin reneste og enkleste form. Gud elsker deg, og vil være sammen med deg. Gud elsker deg og vil tilgi deg.

Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld og tilgir synd…? Leste vi fra Mika. Og Paulus han skriver til menigheten i Efesos, om hvordan det var Guds kjærlighet alene som hadde frelst menigheten. Frelsen handlet ikke om hva menighetens medlemmer hadde gjort eller bidratt med. Frelsen er Guds verk alene.

Det er mye trøst i i dagens evangelium. Når vi kanskje blir motløse av å ikke klare å leve vårt liv slik vi burde, når vi føler at troen liksom ikke kommer videre, eller tar oss noe sted. Når vi føler at Gud er taus. Da er dagens fortellinger gode å ha med seg.

En av de to historiene i dagens evangelietekst er kjent fra bilder og broderier i utallige kirker og bedehus. Jesus med det ene lammet på skuldrene. Jesus som den gode hyrde som har lett og funnet den ene av de hundre som hadde gått seg vill.

Den andre historien, om kvinnen som leter etter den ene mynten er kanskje ikke like kjent. Muligens fordi våre kirkekunstnere ikke helt har visst hvordan de skulle framstille Gud som en letende kvinne.

Men etter disse to historiene følger en tredje fortelling, som er veldig kjent:
Historien om den bortkomne Sønnen. Han som ber om arven mens faren enda lever, søler den bort i et vilt liv, kommer til seg selv når han er blir satt til å passe grisene. Så kommer han hjem, og ber om å få være tjener, men faren tar Han imot med fest. For det er ikke en tjener, men sønnen som er kommet hjem.

En av hundre sauer – hyrden velger å lete, en av ti mynter, kvinner velger å lete, eller en av to sønner, faren venter og tar imot med fest når Sønnen vender hjem.

Det er en påfallende forskjell mellom de bortkomne objektene – sauen, mynten og sønnen - i disse tre liknelsene.

Verken sauer eller mynter pleier vi å tillegge noen vilje til å komme bort. Mine penger roter seg ikke bort med vilje. Det er jeg, eller noen andre, som har lagt dem et sted jeg ikke finner de igjen. Alternativt kan de ha bli dyttet på og glidd bak en hylle eller falt på bakken ved et uhell. Men myntene i seg selv har aldri rotet seg bort.

Og uten å vite så alt for mye om sau, så tror jeg ikke at sauer blir borte med vilje. Men de blir borte for bonden og må finnes igjen. En sau som ikke blir funnet igjen på høsten, vet vel knapt at noen er uten å leter etter den. På sin jakt etter mat og ly har den lagt ut på vandring. Og den vet ikke at den egentlig skulle vært funnet.

Litt annerledes er de med den bortkomne Sønnen. Han vet hvor faderhuset er, og han legger med vilje på vei bort fra farshuset. I motsetning til sin bror legger han hjemmets forpliktelser og trygghet bak seg, Og Lukasoversettelsen er helt tydelig på at pengene ble sløst bort på et vilt liv. Det er nytelsen som sto i fokus.

Alle de tre liknelsene forteller om en Gud som ønsker å bli gjenforent med den som er blitt borte. Hyrden og kvinnen leter, mens faren han venter. Men alle tre ønsker å bli gjenforent med den som er blitt borte. Og alle tre feirer med glede, når den som er borte, er kommet hjem.
Selv om det er samme Gud som beskrives i disse tre liknelsene, så er det kanskje forskjellige mennesker. Mennesker som på forskjellig vis er kommet bort fra Gud.

Noen er kommet bort fra Gud ved et bevisst brudd. De har ikke ”kommet bort” de har brutt ut. Det likner sønnen som krever arven og reiser hjemmefra. Kanskje var opprøret og bruddet like mye med menigheten, familien, smale rammer og manglende glede, som mot Gud selv. Eller kanskje man egentlig hadde det både trygt og godt, men man ønsket seg mer fart og spenning. Eller man ville bestemme selv, og ikke gå rundt å lytte til pappas gode råd og formaninger. Uansett så førte det til at man la Gudstroen bak seg, og gikk bort. Man ville prøve noe annet enn faderhuset. Man ville dit ut i verden hvor det skjedde mer spennende ting.

For mennesker som kan kjenne seg igjen i et slikt bilde, så er ikke Gud en ukjent. Man vet også at Gud vil noe med livet man lever. Far er kjent, farshuset er kjent, og man kjenner til hvordan livet leves der hjemme. Men man velger bevisst å gjøre noe annet.

For andre er det kanskje mer som sauen. Man ble sluppet ut i verden, uten egentlig noen klar tanke om at man burde vende tilbake til bonden, eller Gud. Man fant litt gress her og litt gress der, en flokk her og en annen glede der. Om det ble natt eller høst, så var det lite man visste om at man burde vært et annet sted. Lite visste man om at Gud ville en noe mer enn å bare gå fra tue til tue eller fra glede til glede. Hadde man truffet en annen flokk, som bonden tilfeldigvis hadde funnet før, så hadde man trolig for lenge siden funnet hjem igjen.

For mennesker som kan kjenne seg igjen i dette bildet så er ikke Gud en ukjent, men at Gud vil meg noe, det er ukjent. Kanskje har jeg hørt at Gud vil meg noe, men det har fart gjennom hodet, og ikke festet seg til hjertet.

Mens for noen er det som med mynten. Og sekulariseringen av landet vårt gjør at det blir flere og flere av dem. Guds eksistens, at man er ønsket i Guds fellesskap er en helt fremmed tanke. Gudstjenester, bibelfortellinger, gudserfaringer, selv de mest overfladiske eller stemningsbaserte, som julekonserter i kirken, er fremmede erfaringer. Deres livssyn har ikke rom for Gud, og om det er rom for noe mer så er det slik at ” det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet”. Men det er umulig å vite noe særlig mer om dette. At Gud finnes, at han elsker dem, at han søker fellesskap er en genuin nyhet for dem.

Eller kanskje du kjenner deg best igjen som en av de nittini sauene som aldri ble borte, eller som en av de ni myntene som kvinnen visste hvor var, eller som den ene sønnen som ikke sølte bort arven, men ble hjemme og jobbet hos faren.

Enten man er langt borte fra Gud, eller en av de som har en Gudstro så trenger man å høre det samme. Enten man er en av de som forble hjemme, eller en av de som måtte bli funnet igjen, så gjelder det samme: Gud elsker deg. Gud vil være sammen med deg.

Og det som skiller Gud og mennesker, det som skiller oss fra den hellige Gud er vår synd, det vi har gjort galt, men Gud vil tilgi. Gud leter deg ikke opp, for så å si: nei, du er ikke bra nok. Nei, Gud leter deg opp for å være sammen med deg.

Det er kirkens enkle og grunnleggende budskap: Gud elsker deg. Gud vil tilgi. Gud vil være sammen med deg. Gud, er en Gud som tar bort skyld og tilgir synd. Gud er ikke sint på grunn av våre synder i all evighet, han vil vise nåde. Gud vil vise barmhjertighet, og kaste våre synder ned i havets dyp. (jfr dagens lesetekst fra Mika).

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.