Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel.
Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Slik lyder Herrens ord.
Kjære konfirmanter
Gratulerer med dagen. Dette er deres dag. Det er dere vi kommer for å feire denne dagen. Dette er dagen da du er i fokus, og kanskje er det litt vanskelig, men prøv og nyte det. For vi som er her i dag, vi er her for å heie på deg, for å vise vår omsorg, og vi er her for å be for deg.
Det er lenge siden man kunne begynne å jobbe mandagen etter man var konfirmert, men fortsatt er det sånn at konfirmasjonsdagen markerer at dere er på vei mot voksenlivet.
Og i dag, på deres konfirmasjonsdag så vil jeg gi dere to stikkord for ungdomstiden, og for livet; og det er røtter og vinger.
Vi mennesker går rundt på to bein, med to armer og et hode balanserende på toppen av mage og bryst som holder alt sammen. Men vi trenger noe som ingen kan se. Vi trenger røtter, og vi trenger vinger. Røtter og vinger.
Dere blir konfirmert i Alsvåg. Og jeg vet ikke om dere tenker så mye på det, men som tilflytter merker man fort at Alsvågbygda er ei bygd med sterke tradisjoner. Her vet vi hvordan vi skal feire 17.mai, julegrantenning, julaften, kulturkveld og sånt fra et år til et annet. Det går kanskje litt tråere nå enn før, men det blir vel dugnad når det trengs. Noen små justeringer en gang i blant, men tradisjonene er sterke, røttene er dype og fellesskapet blir sterkt.
Røtter handler om å vite hvor man kommer fra og hvor man hører til.
Konfirmasjonstiden handler mye om røtter. I vårt land og i våre liv så er det så mange ting som er preget av den kristne tro og kultur. Våre fridager, våre matvaner, ja selv banneordene viser at vi er et kristent folk. Men også, og det er mye viktigere: Hva vi regner for rett og galt, ja selve grunntanken i vår etiske tenkning: hvert menneske sin uendelige verdi. Denne tanken kan ikke forstås i sin dybde og rekkevidde uten å anerkjenne hvilken mektig kraft det ligger i å si at hvert eneste menneske, hver eneste helgen og hver eneste drapsmann, og alle oss i mellom: er elsket av Gud.
I den kristne tro er det en ubrytelig sammenheng mellom gudstro og menneskekjærlighet. For vår Herre og frelser ba oss ikke bare om å elske Gud, men å elske selv våre fiender. For Gud holder hvert eneste menneske som verdifullt. Og i en verden der uttallige stemmer forteller dere hvordan dere burde være, så skal du vite at Gud elsker deg akkurat slik du er. Og akkurat dette: Å vite at du er elsket, at du er verdifull, helt uavhengig av hva du presterer, og på tross av hva du presterer, men rett og slett bare ved å være til, er trolig en av de viktigste røttene for å ikke velte over ende i en av livets vinterstormer.
På vei mot voksenlivet, og gjennom hele livet, så er røtter viktig. Røtter gir trygghet, røtter gir et ståsted, dype og sterke røtter gjør at vi kan stå imot også livets vinterstormer.
Men dere trenger også vinger. Mens røtter handler om vite hvem du er og hvor du kommer fra, så handler vingene om hvor dere skal. Vinger handler om frihet. For dere er på vei til den friheten som det er å bli et voksent menneske. Men med frihet så kommer også ansvar. Vinger handler om å sette fart mot framtiden, gjøre valg og stå for dem. Dere er framtiden. Og mens røttene gir dere trygghet i livet, så gir vingene dere fart og fugleperspektiv. For noe skal endres, noe skal utvikles, noen skal ta ansvar for framtiden i både kirke og samfunn. Og det er dere.
En dag skal kanskje en av dere være politiker i Øksnes, og bestemme på bygdas vegne. En dag skal kanskje en av dere starte en bedrift som skaper arbeidsplasser og inntekt. En dag skal kanskje en av dere bli lærer, og holde barn og ungdom sin framtid i deres hender. En dag skal kanskje en av der blir prest, og døpe nye generasjoner og trygge nye generasjoner med konfirmanter på at de er elsket av Gud. Kanskje en av dere en dag skal jobbe på sykehjemmet, og gi verdighet og trygghet til de gamle og syke, og kanskje være den som holder i hånda når livet slukner. Kanskje en av dere blir han i lokalmiljøet som ble motor i dugnadsarbeidet, eller den som så de vi andre så fort glemte. En dag vil de fleste av dere stå med et barn i deres hender, og vite at du er far eller mor til dette barnet. Som deres foreldre må dere en gang bestemme om barnet skal døpes, hvordan dere skal fortelle deres barn om at ”Jo, i vår familie tror vi på Jesus, vi tilhører kirken.”
Røtter og vinger. Å konfirmere seg i kirken er på sitt vis en markering av både røtter og vinger. Konfirmasjonsdagen kommer i forlengelsen av din dåpsdag. Noen valgte at du skulle døpes som liten. Noen valgte på dine vegne å plante ditt tre, og la dine røtter gro i kristen jord. Dåpen er der du kommer fra. Kirken er der du hører til. Den kristne tro er dine røtter. Du er et Guds barn, fordi noen andre valgte å bære deg til dåpen.
Og samtidig er du der i livet at nå må du ta ansvar også for ditt eget trosliv. Det er vingene og friheten. I likhet med disiplene så tilhører du gjennom din dåp i flokken rundt Jesus. Til nå har du vært av de små barna som holdt til rundt Jesus. De som var fulgt dit av sine foresatte. Nå er du så stor at du må velge om du vil bli i denne flokken og vandre rundt med Jesus på dine egne bein, eller om du vil finne en annen rabbi, filosof, ideologi eller læremester å følge etter. Du er der i livet at dere må ta valg og ansvar, også når Jesus spør dere: «Vil også dere gå bort?» Du har vinger og kan velge å fly bort. Du er fri til å velge noe annet. Men du er også fri til å velge å bli. Uansett, så er det et valg.
Jeg håper og ber at dere kan svare som Simon Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar