Preken til Julaften på Alsvågheimen og 1. juledag på Myreheimen

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kapittel

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. 2 Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
4 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. 6 Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, 7 og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For de fant ikke husrom noe sted.
8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. 9 Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

14 «Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»

Slik lyder Herrens ord


Kjære menighet

Det er en utfordring å skulle gå til bake til juleevangeliet hvert år, og lete etter noe nytt å fortelle om. For vi kjenner historien så godt. Ikke bare selve juleevangeliet, men også historien rundt. Om engelens besøk til Maria, om Josef som også får englebesøk og som da bestemmer seg for ikke å gå fra henne i forlovelsestiden, men bli trofast hos henne. Vi kjenner den sikkert strevsomme reisen fra Nasaret og til Betlehem. Og vi vet at gjeterne ikke bare nøyde seg med å høre englesangen, men oppsøkte barnet som de fant i stallen. Og vi kjenner så godt historien om de tre vismenne som kommer for å hylle barnet. Og de fleste av oss husker hvordan familien må flykte til Egypt når kong Herodes bestemmer seg for å drepe alle guttebarn under to år i Betlehem for å være sikker på å ha tatt livet av den nye jødenes konge som vismennene hadde spurt etter.

Vi kjenner historien, og hvert år vender vi tilbake hit. Til stallen, til barnet og engelen som forkynner frelserens fødsel og lovpriser Gud og ønsker menneskene alt godt med sin lovsang:

«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»

Og nå er vi her ved stallen igjen. Og hvert år pleier jeg å se etter noen nye detaljer. Det store bildet er på plass, men hva kan jeg spesielt legge merke til år. Hvilken juletanke er det som kan følge meg gjennom julen dette året.

For meg er ordet fellesskap, den detaljen jeg har lagt merke til. Fellesskap. Det er et ord som spiller godt på lag med julefeiringen slik de fleste av oss ønsker at den skal være.

Men det spiller også godt på lag med juleevangeliets budskap. For julen markerer et fellesskap mellom himmel og jord.

For her står vi ved noe av kjernen i det som gjør julen til en kirkefest, fellesskapet mellom himmel og jord. Og det blir så konkret som at Gud blir menneske. Det er ikke et felleskap som kun holdes ved like gjennom bønner fra jorden opp til en fjern Gud, og med guddommelig hilsener i retur via profetene. Nei, fellesskapet manifesterer seg i noe så konkret som at Gud blir menneske, og han blir det for at vi skal kunne bli lik Gud.

Fellesskap skaper forandring. Mektige og kjente mennesker, kan falle drastisk i status hvis vi blir kjent med dem. På samme vis som kan mennesker som ellers faller utenfor i mange sammenhenger vise seg som strålende mennesker når vi blir kjent med dem og pleier fellesskap med dem. Fellesskap er en invitasjon til å bli kjent med en vi ellers bare kjenner til.

Når Gud blir menneske, så inviterer han oss til å bli kjent med han selv. Ikke som fjern og opphøyet, hellig og distansert, men som nær og interessert, som hellig og nærværende.

Fellesskap er et ord som beskriver Guds vesen. Ja, Gud er en, men treening. Han er aldri alene i ensom majestet, for selve Guds vesen er fellesskap, mellom Faderen, Sønnen og en hellige Ånd. Og det er ikke et ekskluderende fellesskap, nei, det strekker seg ut mot menneskene, og inviterer oss til å ta del, til å ta del i det himmelske fellesskap. Ja, kanskje kan Guds fødsel sammenliknes med en frier som tar mot til seg, trår fram, bukker og inviterer til dans. Vil du danse med meg? Gud vil lede oss i dansen, og vi kan følge med i den dansen han inviterer til.

Sant fellesskap innebærer tillit. Og for meg er juleevangeliet også en beretning om Guds tillit til menneskene. Tenk hvor sårbar Gud er når han ligger i Marias armer, uten ord, uten makt og velde,uten noen andre muligheter enn å være overgitt Marias omsorg, hennes melk, hennes varme. Han, som kristne i hele verden bekjenner som sin Herre, han ligger der i Marias armer overgitt til et menneskes omsorg.

Fellesskap er trolig også noe av det sanneste uttrykket for kristen tro. Troens liv er langt på vei et liv i fellesskap. Et liv i fellesskap i menigheten, som møtes til tilbedelse og takk, og særlig synlig blir fellesskapet i menigheten når det inviteres til måltidsfelleskapet, til nattverden. Men det er også et liv i fellesskap når vi tar på alvor Jesu eksempel og går til de syke, de utslåtte, de fattige, de venneløse og de som lider. Å leve som en kristen, er å leve med utstrakte hender og stadig invitere mennesker til fellesskap. Til menneskelige fellesskap og til fellesskap med Gud.

Gud ble menneske, for at vi skal bli Gud lik. Som troende mennesker skal vi også glede oss over at budskapet om en frelser, også en gang skal bety at vi får oppstå til fellesskap med Gud. Da skal vi som Maria og Josef, hyrdene og vismennene få se han slik han er. Og da skal ikke Gud ligge som et lite barn i Marias moderlige favn, men vi skal tas imot som Guds barn av en raus og himmelsk Far.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.