5. desember – ta imot hverandre

Romerne 15, 4 – 7

4 Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. 5 Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. 6 Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. 7 Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.


Slik lyder Herrens ord.

Denne teksten er hentet fra Paulus brev til menigheten i Roma. I motsetning til de andre Paulusbrevene skriver Paulus dette til en menighet han ikke har grunnlagt, og det er også en menighet han ikke har møtt tidligere. Brevet sendes menigheten fordi Paulus ønsker å dra å besøke dem, og han sender brevet foran seg, der han presenterer hva han lærer og tror.

Romerbrevet er derfor en spennende presentasjon av Paulus sin lære. Og et av de få bibelversene jeg har lært meg utenat, er å finne i dette brevet, i det 8. kapittel,
vers 1: Så er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Teksten vi leste er en lesetekst i gudstjenesten denne søndagen. Og det er særlig en setning som fester seg hos meg. Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.

Jeg synes det setter vakkert ord på det som alltid må være en kristen sitt utgangspunkt, nemlig takknemlighet og glede som blir til handling.

For når kirken oppfordrer oss til å gjøre gode gjerninger, så er det ikke fordi vi skal tilfredsstille et guddommelig krav. Gode gjerninger gjort av plikt kan være nyttige, men når de er gjort av kjærlighet og takknemlighet får de en mye større betydning.

Jesusbarnet som vi venter på, han viser oss Guds kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet så stor og sterk at Gud ble menneske for vår skyld. Gud var villig til å dele våre kår, vise oss godhet, tilgivelse, omsorg, gi oss tid og råd. Men aller viktigst han var villig til å dø for våre synder.

I en av våre vakre julesalmer synger vi: Fra krybben til korset gikk veien for deg, slik åpnet du porten til himlen for meg. Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei, så alle kan samles i himlen hos deg.

Dø for våre synder. For femti år siden hadde alle nordmenn et forhold til hva det betydde. I dag er det mer fremmed tale. Hva betyr det?

Det betyr at Gud holder oss ansvarlig for våre liv. Og vi har ikke levd opp til den guddommelig lov. Men i stede for å forkaste menneskene, velger Gud å bli menneske. Men menneskene endte opp med å drepe Jesus. Og Gud valgte å la sin egen død, gjelde som soning for våre synder. For døden, som holder oss borte fra fellesskap med Gud, beseiret Gud når han reiste Jesus opp fra de døde. Og Han lover den som tror, at også for deg er døden beseiret. Og dette er troens mysterium. At død ble til liv.
Og det er her vi finner virkelig juleglede, at Gud lar en frelser bli født. Og det er her vi finner kilden til takknemlighet og glede: Gud er villig til å dø for meg, burde ikke jeg da være villig til å selv gi nåde, tilgivelse og kjærlighet, selv til dem jeg synes egentlig ikke fortjener det.

Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære. Paulus skriver dette i en sammenheng der det handler om fellesskapet i den kristne menighet. Der de sterke må bære de svakes byrder også. Vi kristne har ofte vært flinkere til å snakke om kjærlighet, enn å praktisere den. Kanskje særlig mot hverandre. Menigheter har stått hardt mot hverandre, harde ord har falt om andres dåpssyn, bibelsyn og menighetsliv.

Adventstiden handler om å forberede seg på å ta imot Jesus. En del av den forberedelsen burde også innebære at vi som kristne søsken er villig til å vise hverandre at vi bryr oss om hverandre, og at vi på tross av forskjeller står sammen i håpet til det barnet som blir født, og som vi alle kaller for verdens frelser.
Mon tro om ikke en kristenhet som taler varmt om hverandre, og støtter hverandre er et viktigere vitnesbyrd om Jesus som verdens frelser, enn vi egentlig er klar over. Det er viktige og store teologiske spørsmål som skiller de kristne kirkene, også i Øksnes. Men det største og viktigste spørsmålet, om frelsen i Jesus Kristus, den står vi sammen om.

Å snakke ondt om eller latterliggjøre de som ikke tror akkurat som meg, det er også min synd. Det ber jeg om tilgivelse for. Og jeg ber om at vi i framtiden må ta imot hverandre, som Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.

La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen