Preken 2. juledag, Alsvåg kirke

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 10. kapittel

Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. 18 Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. 19 Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. 20 For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. 21 Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. 22 Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet!

Det er lite igjen av julekosen i dagens bibeltekster. I dag er det Stefanusdagen. Stefanus var blant de syv første som ble utnevnt til diakoner i menigheten i Jerusalem og han var kirkens første martyr. Og som vi leste fra Apostlenes gjerninger så hadde han et brennende vitensbyrd om Jesus. Et vitnesbyrd som kostet han livet. Stefanus ble steinet til døde for sin Jesustro. Og han er den første i rekken av tusenvis av martyrer som måtte lide og dø for sin tro i kirkens første århundrer.

Det er en ganske bratt progresjon i bibeltekstene som leses i kirken disse tre dagene: Julaften, 1 juledag og 2. juledag. Julaften, med barnet i krybben. Fokuset er Gud som ble menneske. Og til tross for fattigdommen som vises fram i teksten med et barn som fødes i en stall og får en krybbe til vugge, så er det en viss kosefaktor, en kosefaktor som forsterkes av våre egne juleforventninger og tradisjoner. Så kommer vi til 1. dag jul, der krybben, stallen, hyrder og engler er skrellet bort i Johannes evangeliet sin høykristologiske variant av juleevangeliet:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud. (joh 1,1)
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet. (Joh 1,14)


Mens julaften har et fokus på at Gud ble menneske, så er utvilsomt 1. dagens evangelietekst sin målsetting å slå fast, med all mulig tydelighet, at Jesus er Gud. Gud ble menneske, og mennesket Jesus er Gud. Og vi synger lovsangen: Kom tilbe Han Guds under, Kom tilbe Han Guds under, Kom tilbe Han Guds under, Vår Herre Krist. (NOS
49)

Også kommer vi til 2. dag jul, og det som blir tydelig er at det å bekjenne dette, det å være en disippel, slett ikke alltid vil være enkelt.

For oss, i trygge Norge er dette ganske så fremmed. Riktignok har kirken og kristendommen mistet mye av sin posisjon i samfunnet og folks liv, men fortsatt er de fleste nordmenn medlemmer av vår kirke, denne gudstjenesten ledes av en statsansatt prest, og driften av kirkebygget og lønn til de andre ansatte er hovedsakelig finansiert av kommunen. Vi kan fritt vitne om vår tro, og vi nyter privilegier som er fremmed for så mange andre kristne i verden.

Jesu ord om at arrestasjon, død og hat virker ganske så fjerne. Men la oss løfte blikket ut av vår lille andedam.

I den ateistiske staten Nord- Korea blir man satt i fangeleirer, konsentrasjonsleirer, hvis det blir avslørt at man er en kristen.

I et land som Pakistan kan man dømmes til døden for å konvertere fra islam til kristendommen. Og selv om landets myndigheter ikke skulle gjennomfører dødsstraffen, så er det eksempler fra forrige måned der grupper i folket tar på seg å gjennomføre dødstraffen. Torsdag 11. november ble 22-årige Imran Latif skutt og drept utenfor hjemmet sitt i Lahore i Pakistan. Han var satt fri etter å ha vært anklaget for å ha vanæret Koranen.

Tre dager før ble den 30 år gamle Asia Bibi dømt til døden i Pakistan for å ha fornærmet profeten Mohammed. Hun arbeidet sammen med muslimske kvinner. Og hennes muslimske kollegaer gjorde forsøk på å få henne til å konverterer til islam. Da skal Bibi ha sagt Jesus var død for alle mennesker, og spurte hva har Mohammed gjort? Etter dette ble hun banket opp, låst inne, utsatt for vold og til slutt dømt til døden.

Og I Iran er den 32 år gamle iranske pastoren Youcef Nadarkhani er dømt til døden i Iran for frafall fra islam.

Stefanusdagen minner oss om at julens gledesbudskap kan koste. Det kan koste å bekjenne Jesus som Gud og menneske, og slutte seg til trosbekjennelsen ord om Jesu som ”vår Herre”. Det kan koste når man tror på engelens budskap om den store gleden, at en frelser er født. Og selv om det utvilsomt setter en demper på julehyggen å ta dette inn over seg, så har vi ikke lov å glemme våre kristne brødre og søstre som lider og dør fordi de bekjenner Jesus som menneske og Gud og Vår Herre.

Vi lever velsignede liv, der forfølgelser er langt borte fra vår virkelighet. Også vi kan oppleve at vår tro spottes, eller latterliggjøres, eller kritiseres. Og det skal vi tåle. Og vi skal lytte. Noen ganger tror jeg vi kan lære mye av det som sies om oss. Og vi må skille mellom den kritikken som går på f.eks vår måte å leve på, hvordan vi oppleves og det vi faktisk tror på. Hvis noen forteller oss at vi oppleves som fordømmende, eller falske, så ta det inn, og la det blir til egen refleksjon.

Hvis vi oppleves som fordømmende, har vi i vår iver etter å si hva som er rett, glemt å kommunisere at vi hver uke i kirken ser behov for å bekjenne våre egne synder, har vi glemt at loven står fast men nåden er så stor at den kan dekke all synd. Har vi glemt at også vi er mennesker, og bare ser stykkevis og delt?

Men når troens innhold latterliggjøres enten det er fra annerledes troende eller de gudløse da skal vi rette ryggen. Når inkarnasjonen - at Gud ble menneske, når forsoningen - at Jesus døde og oppsto for vår skyld, eller evighetshåpet
latterliggjøres da skal vi rette ryggen og være frimodige. Troens vitnesbyrd skal vi frimodig holde fram. Det er vårt kall som kristne, også når det koster.

Men det skal aldri være de kristnes svar å true eller utøve vold. Derfor er korstogene, og kristnes forfølgelser av både jøder, muslimer og annerledes tenkende opp gjennom kirkehistorien en skamplett i kirkens historie.

Kirkens svar skal alltid være sannhet og kjærlighet. Derfor mener jeg at kirken heller ikke kan støtte å skulle presse fram endringer i andre land ved å holde tilbake bistand eller på annen måte unnlate å hjelpe fordi vi er uenige i landets religiøse lover. Det kristne vitnesbyrdet skal alltid holdes fram med kjærlighet. Derfor er jeg veldig glad for dagens kollektbønn der vi ba: Gi oss å holde fast på den gode bekjennelse og be for våre motstandere. Og mitt hjerte fryder seg når vi i fastetidens litani ber: Kom dem til hjelp som er i nød og fare. Gjør vel mot dem som gjør ondt mot oss. Sannhet og kjærlighet er et godt ekteskap. Og be for våre motstandere og de som gjør oss ondt er et uttrykk for sann gudstro som er virksom i kjærlighet. Vår oppgave som kristne er å vitne om sannheten i kjærlighet og med kjærlige handlinger, så troen kan styrkes og vokse.

Og samtidig skal vi forvente av våre politiske myndigheter at de fryktløst tar opp og krever forandringer ovenfor de landene der mennesker forfølges på grunn av sin tro. Det er verken bedre eller verre at noen får hodet hakket av på grunn av religiøs eller politisk forfølgelse. Begge deler er like ille, og det bør påtales like sterkt og tydelig.

Stefanus er Bibelens mest kjente diakon. Og det er en nær sammenheng mellom diakoni og vitnesbyrdet som skal holdes fram. I vår kirke er diakoni forstått som kirkens omsorgstjeneste, den er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Og vår kirke har vedtatt en visjon for kirkens diakoni som er slik: Guds kjærlighet for alle mennesker og alt det skapte, virkeliggjort gjennom liv og tjeneste.

Guds kjærlighet for alle mennesker og alt det skapte, virkeliggjort gjennom liv og tjeneste. Jeg tror det er det mest virkningsfulle vitnesbyrdet vi har. Ordene finnes det mange av, de trengs, men handling er det som gjør ord til mer enn ord.

Når vi forfølges, spottes eller latterliggjøres. Eller som oss: lever i velsignet overflod så skal de kjenne oss kristne igjen på dette; at vi var grepet av Guds kjærlighet til alle mennesker og alt det skapte, og at vi gjorde vårt for å virkeliggjøre dette i vårt liv og vår tjeneste.

Ikke til vår Ære, men til den treenige Guds ære, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.