Lesetekster: Hebr 11, 1-4.7-10 og Joh 9, 1-7.35-38
Det står skrevet i 1. mosebok i det 9. kapittel.
8 Så sa Gud til Noah og sønnene hans: 9 «Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres 10 og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. 11 Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.»
12 Og Gud sa:
«Dette er tegnet på pakten jeg oppretter
mellom meg og dere
og hver levende skapning som er hos dere,
for de kommende ætter i alle tider:
13 Jeg setter min bue i skyene;
og den skal være et tegn på pakten
mellom meg og jorden.
14 Når jeg samler skyer over jorden,
og buen blir synlig i skyene,
15 da vil jeg komme i hu den pakt
som er mellom meg og dere
og hver levende skapning.
Aldri mer skal vannet bli
til en storflom som ødelegger alt liv.
16 Buen skal komme i skyene;
jeg skal se den og minnes
den pakten som alltid skal bestå
mellom Gud og hver levende skapning,
alt som lever på jorden.»
17 Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»
Slik lyder Herrens Ord
Dagens tekster handler dypest sett om tro. Noah blir reddet fordi han trodde og var lydig. Teksten fra Hebreerne handler om troen som gir sikkerhet for det som håpes og visshet om ting vi ikke ser. Og både Noah og Abraham trekkes fram som troseksempler. Og teksten fra Johannesevangeliet blir et under opptakten til spørsmålet: Tror du på Menneskesønnen?
Det handler om tro, samtidig som den delen av Noahberetningen som trekkes fram som prekentekst denne søndagen kanskje nettopp er egnet til å skape tvil, eller hvertfall virke forstyrrende på troen.
For Noahberetningen handler jo om en Gud som vil utslette verden. Og etter utslettelsen inngår han en ensidig pakt med menneskene der han lover å aldri mer skal alt som lever utslettes av vannflommer. For meg er begge deler i det minste trosforstyrrende, hvis vi skal lese teksten bokstavlig.
For hvem vil bøye kne, og med glede og kjærlighet tilbe en Gud som har utslettet hele verden? Og er det ikke vitterlig sånn at selv om vannflommer aldri siden har utslettet hele verden, så tar naturkatastrofer fortsatt liv i tusentall.
Naturkatastrofer har drept mennesker jevnt gjennom hele menneskehetens historie, også i vår tid. Mest omfattende og mest kjent er trolig tsunamien i 2004 der man mener at ca 300 000 mennesker døde, og 1, 4 millioner ble hjemløse. var det bare den totale utslettelse Gud ville beskytte oss mot?
Innledningsvis så sang vi Petter Dass sin bombastiske tekst: Gud er Gud om alle mann var døde. Gud er Gud om alle land lå øde. Og det er sant hvis Gud er fra evighet til evighet. Men vil vår Gud beskytte oss lever i tiden og på jorden, mot en framtid der alle mann er døde og alle land ligger øde?
Jeg tenker at et sentralt spørsmål for å komme til rette med dette er hvordan vi leser vår bibel. Kan beretningen om Noah leses bokstavlig? Mitt svar på det er nei. De tolv første kapitlene i 1. mosebok er myter, der forfatterne spenner opp en historie som skal gi svar på en del av de grunnleggende spørsmålene og noen mer kuriøse ting ved vår eksistens. Hvordan ble verden til, hvordan kom ondskapen inn i verden, hvordan ble det flere språk. Og svarene som gis er gode. Gud skapte verden, men ikke nødvendigvis på seks dager. Ondskapen kom i verden fordi mennesket velger å være ulydige mot Gud, men det var ikke noe tre og hage involvert. Noah fortellingen minner sterkt om liknende historier vi kjenner fra det samme området. Fortellingen om en storflom, en mann som blir advart av gudene, bygger en båt og redder seg selv og andre levende arter. Fortellingen finnes i ulike varianter, men dette korte risset av handling går igjen i alle historiene. Så har 1. mosebok sin forfattere lagd sin variant av denne historien, og tolket den inn i sine teologiske rammeverk.
Luther angir et godt prinsipp for hvordan man skal lese sin Bibel. Han sier at Kristus er sentrum, og alt som driver til Kristus i skriften er viktig, alt som ikke gjør det, er ikke viktig.
Og i Noah fortellingen så er det ting som driver til Kristus, og som også vi kan holde for sant. Noahfortellingen fastholder den sannhet at menneskets ondskap skaper avstand til Gud. Slik er det også med vår ondskap. Det onde vi gjør det skaper avstand til Gud. Og i Noah fortellingen så blir Noah og hans slekt frelst ved Guds inngripen. Det er Gud som ber Noah bygge og fylle arken. Og Noah velger å ha tillit til Guds Ord, han velger å tro Guds Ord, og blir berget.
Så hvor er Kristus? Jeg tenker at Noah kan forstås som en slags forløper for Kristus. For vår Noah, han bygger ikke båt for å redde oss. han velger å bli en del av vår verden, bli menneske som oss, han gir oss det gode forbildet, og han velger å sone straffen for våre synder. Noah fortellingens vannflom forteller om Guds vrede over synden. Kristus på korset forteller oss om Guds vrede over synden.
Så hvor er arken i dag? – Kjære menighet, dere sitter i arken. I kirkeskipet. For dette er troens felleskap. En av flere tusen arker der mennesker samles denne søndagen, for å holde fast på himmelkursen. Kirkeskipet står på samme sted i bygda år etter år, generasjoner etter generasjoner, og minner oss om at egentlig er vi på vei til et annet sted, og på den skuta er Kristus skipper.
Å tro er et vågesprang. Jeg har ikke sett Kristus oppstanden med mitt fysiske øye, men ”troens øye ser det”. Troen er et sant guds under, gitt oss av Gud. Og troen gjør at vi tørr å tro det ingen kan se, og stole på det ingen vet. At Kristus er oppstanden, og at vi er hans frelste barn på vei til himmelen. Det gir trygghet og håp, også i nød og fare.
Men det er ikke slik at troen er en forsikring mot ulykker og nød. Tsunamien skilte ikke mellom kristne og hedninger. Og om den hadde gjort det, så hadde det nesten vært verre. For vi tror jo på en Gud som elsker alle mennesker. Kristne, som andre, kan oppleve lidelse, nød, skuffelse, sykdom og vanskelige tider. Men den kristne vil midt oppi sin lidelse, sin sykdom og sin nød vite at det finnes en Gud som bryr seg. Det finnes en Gud som har stilt seg på det godes side, og som er i kamp med ondskapen, og som kaller mennesker til å møte menneskenes lidelse, nød, frykt og sykdom.
Det er en vesentlig forskjell på kirken og arken. Døra til arken ble lukket, og ned strømmet regnet. De som ikke var på innsiden, de druknet. Døra til vår ark er fortsatt åpen. Og vi som er kalt til å høre til her skal fortsatt bevege oss ut i verden, til der menneskene som Gud elsker lever og virker, for å fortelle om den gud som elsker oss. Vi skal bevege oss ut av arken til de menneskene som lider, som frykter, som trenger en neste som kan være til stede. Og i vår ark er det plass til flere, mange flere, som vil komme og smake på troens frukter: Håp for evigheten, og kjærlighet til Gud og nesten.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar