«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Preken i Øksnes kirke, 3. søndag i advent 2010

Lesetekst: Matteus 11, 2-10

Det står skrevet hos profeten Jesaja i det 35. kapittel
3 Styrk de slappe hender,
gi kraft til de vaklende knær!
4 Si til de urolige hjerter:
Vær frimodige, vær ikke redde!
Se, der er deres Gud.
Nå kommer han for å straffe,
Gud vil gjøre gjengjeld.
Han kommer selv og frelser dere.
5 Da skal blindes øyne åpnes
og døves ører lukkes opp.
6 Da skal den lamme springe som hjorten,
og den stumme skal juble med sin tunge.
For i ørkenen bryter kilder fram,
bekker på de tørre stepper.
7 Den glødende sand blir til sivgrodd sjø,
det tørstende land til vannrike kilder.
Sjakalenes mark blir en hvileplass,
hvor gresset gror mellom rør og siv.
8 Og der skal det være en kongsvei,
Den hellige vei skal den kalles.
Ingen uren skal ferdes på den,
den skal være en pilegrimsvei for Guds folk;
selv ikke dårer skal gå seg vill.
9 Der skal ingen løver ferdes
og ingen rovdyr sette sin fot;
de skal ikke finnes mer.
Men de som er utfridd, skal vandre der,
10 de som Herren har løst ut,
vender nå tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede skal møte dem,
sorg og sukk må rømme.

Slik lyder Herrens ord

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Det er advent, og vi forebereder oss til jul. Og hvis det er en bibelsk skikkelse som kan personifisere adventstiden, så må det være døperen Johannes. Vi finner han i det nye testamentet, men mye i hans fremferd og språkbruk minne om de gammeltestamentlige profeter. Han lever i askese, kledde seg i en kamelhårskappe, og roper ut til folket Vend om, for himmelriket er nær. Som de gammeltestamentlig profeter refser han folket når de er på avveier, ber dem vende om og vende tilbake til Herren. Og nå haster det…for himmelriket er nær.

Dagens prekentekst er å finne i Jesajaboken. En av det gamle testamentets profetbøker, der vi finner både dom og frelse. I denne samlingen av profetord, finner vi en stadig bevegelse mellom folket og Gud, folket ofte personifisert i kongen. Noen konger gjør det som er ondt i Herren øyne, og Gud lover dom og oppgjør. Så kommer konger som vender tilbake til Herren, og Gud frelser og redder.

Vår prekentekst er en tekst om frelse. Blinde skal se, døve skal høre, lamme skal gå, ørken skal bli frodig land, der rovdyrene har herjet skal det være hvile og fred. Og de som er blitt befridd skal vende tilbake til Sion, til Guds sted på jorden.
Lidelse skal helbredes, vold og redsel skal forsvinne. Og det hele innledes med en oppfordring til å glede seg, for Gud selv kommer for å straffe, gjøre gjengjeld, for å frelse.

Jesajaboken er en samling profetord, som er blitt til over lang tid. Det ser vi når vi leser den samtidig med de historiske bøker i GT. Og en av de tingene som vi da ser, er at det skifter hvem som omtales som stormakter. Er det Egypt, er det Assyria eller er det Babylon eller perserne. Stormaktene brukes av Gud, i følge profeten, både til å straffe folket, og til å gjennomføre Guds frelsesplann.

I Jesajaboken finner vi også mange profetier som peker framover mot Jesus. Derfor er Jesajaboken blitt så kjær for mange kristne. Løfter om en frelser finnes her.

Men hvordan skal vi tenke om profetene. Er deres budskap kun et forvarsel om Jesus, og evetuelt andre Guds handlinger før Jesus, eller har de relevans for oss. Ofte så tenker vi nok litt enkelt om profetier. Profeten profeterer noe, så skjer dette, og dermed er profetien oppfylt. Det er nesten som å sammenliken med en julegave. Den kommer pakket inn, pakkes opp, og dermed er spenningen over. Men må en profeti kun handle om en ting. Når Matteus sier om Johannes døperen at det var om han Jesaja skrev: En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette (Jesaja 40:3), kan denne profetien da bare handle om Jesus, eller kunne den også være knyttet til at perserkongen Kyros befridde folket fra deres fangenskap ”by the river of babylon” 500 år før Jesus. Eller kan det egentlig, den gangen profeten uttalte ordene også ha vært et bilde, en oppfordring til de som lyttet, enten de satt i Jerusalem, i Babylon eller i Norge i dag, om å rydde vei for Herren i sitt liv.

Vi skal ikke være redde for å fastholde at frelseren Jesus var profetert av det gamle testamentets profeter. Jesus er den lovede frelser, han som det var profetert om. Men vi skal heller ikke unnslå å lese det som tekster inn i vårt liv, her i dag. Tekster som varsler Guds dom når vi gjør det som er ille i Herrens øyne, men også tekster som lover oss frelse. Teksten som påpeker den evige bevegelse mellom Gud og mennesker, formaning, omvendelse og frelse. Jesajaprofetiene handler både om fortiden, Gud som ble menneske for å frelse oss, men også om vår nåtid, og om vår framtid. Også vi kan erfare helbredelse, lindring, oppreining og frelse.

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Det er Johannes som sender sine disipler med dette spørsmålet til Jesus. Profetier er ikke alltid lette å forstå, og sjelden entydige. Også Johannes som hadde døpt Jesus, og sett himmelen åpen seg over han, lurte på om Jesus var den man ventet på, eller om han var enda en forløper for Messias, som han selv.

Og det som er fascinerende er å se Jesus sitt svar. Han henviser til det som skjer. Fortell Johannes hva dere hører og ser. Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke vender seg bort fra meg.» (Matt 11, 5-6) Han viser til en forandring.
Og det samme ser vi i Jesajateksten. Guds frelse er knyttet til forandring. Blinde skal se, døve skal høre, lamme skal gå, ørken skal bli frodig land, der rovdyrene har herjet skal det være hvile og fred.

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Er det vårt spørsmål til Jesus? Den som kaller seg en kristen, skal egentlig ikke behøve å stille dette spørsmålet. For vi tror jo at Jesus er den lovede frelser. Det er ingen annen å vente på. Det eneste vi venter på er hans gjenkomst. Men likevel er spørsmålet godt å ha med seg. For det bærer noe med seg, som vi sjelden snakker om. Forventninger til Gud. Når Jesaja snakker om Guds frelse, så profeterer han forandring. Når Jesus skal svare på om han er den lovede frelser, så viser han til forandringer som Johannes sine disipler kan se og høre.

Har vi forventninger til Gud? Og lever vi som bekjenner troen slik, at mennesker kan ha tro på at troen fører til forandring? Er troens liv, slik vi lever det, et liv som skaper helbredelse der lidelsen råder, som skaper kilder og liv når mennesker vandrer i sin livs ørken, trygghet der villdyrene herjer. Og stoler vi på, tror vi på, at det ikke er vi, men Herren som skaper alt dette.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.