Dette hellige evangelium står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 12. kapittel.
37 Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham. 38 For dette ordet av profeten Jesaja skulle bli oppfylt:
Herre, hvem trodde vårt budskap,
for hvem ble Herrens makt åpenbart?
39 Derfor kunne de ikke tro, for Jesaja har også sagt:
40 Han har blindet deres øyne
og forherdet deres hjerte,
for at de ikke skal se med øynene
og forstå med hjertet
og vende om så jeg får lege dem.
41 Dette sa Jesaja fordi han så Jesu herlighet og talte om ham.
42 Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. 43 De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.
44 Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. 45 Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. 46 Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. 47 Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 48 Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag. 49 For jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Far som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale. 50 Og jeg vet at hans befaling er evig liv. Det jeg sier, det sier jeg slik Far har sagt meg det.»
Johannes 12, 37- 50
Slik lyder Herrens ord
Kjære menighet
Det er ikke alltid jeg møter en bibeltekst med lett hjerte. Det er ikke hver gang jeg skal preke, jeg tenker at dette blir lett eller gøy. Noen tekster, sånn som dagens tekst, er utfordrende, den tvinger en til å tenke gjennom hva man egentlig tror, og troens alvor. Teksten vi leste sammen fra Johannes, handler både om det at noen stadig vekk ikke tror på evangeliet, og om at det skal komme en dag da vi skal fram for Guds domstol, og dømmes av Jesu ord. Vantro og Dom
La oss begynne med det første først. Johannes forteller i sitt evangelium at selv blant de som selv hørte Jesus, og så hans undergjerninger, så var det noen som ikke trodde.
37 Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham.
Og litt enkelt sagt, så er det Gud som får skylda for menneskers manglende tro når Johannes velger å sitere Jesaja:
Han har blindet deres øyne
og forherdet deres hjerte,
for at de ikke skal se med øynene
og forstå med hjertet
og vende om så jeg får lege dem
Ikke alle tar imot evangeliet. Og dette er en utfordring, en oppgave som har fulgt kirken siden kirken ble født på pinsedag i Jerusalem. Og kirken er i verden, nettopp for å rope ut evangeliet så mennesker skal bli frelst. Kirken er i verden for stadig på nytt fortelle historien om Gud som ble menneske, for å frelse oss. Kirken roper ut, etter fattig evne: Gud elsker deg, Gud vil at du skal tro på Han, Gud vil at du skal se at ditt liv er en del av en mye større virkelighet. Gud vil deg noe, Gud vil berøre deg, elske deg, Gud vil at du skal bære hans kjærlighet ut til andre mennesker. Og kanskje har de rett de som mener at vi som er satt til å rope ut evangeliet lett blir vage i formuleringene. Det blir mye kjærlighet, kjærlighet. Og kjærligheten skal ingen kimse av, men er det vi forkynner den radikale kjærligheten til Gud og nesten som Jesus forkynte?
Johannes må ha vært en veldig gammel mann, når han la siste hånd på sitt evangelium. Han hadde et liv i tjeneste for sin Mester bak seg. Gang etter gang hadde han erfart at menneskene ikke ville høre, i stede ble kirken møtt med forfølgelse og tusener av kristne led martyrdøden. Men noen ville høre, noen ble omvendt, og disse noen kan heller ikke ha vært så få. For i løpet av Johannes sin levetid hadde kirken spredd seg til hele den verden som Johannes kjente.
Men var det Gud som hadde forherdet hjertene til de som ikke ville tro i Jesus og Johannes sin samtid? Er det Gud som har forherdet menneskers hjerter i dag? Jeg synes det er vanskelig å godta en slik forklaring. Hvorfor skulle Gud forherde menneskenes hjerter, så de ikke kom til tro på han?
Teksten Johannes viser til i Jesajaboken er Jesaja sin kallsberetning, der Jesaja blir kalt til å være profet for Gud. Men Gud advarer om at folket ikke vil høre. Og de som kjenner Jesajaboken vet at Jesaja preker omvendelse og dom i 39 kapitler. Men folket vil ikke høre. Så blir landet tatt av babylonerkongen, tempelet blir robbet, og folket ført i fangenskap til Babylon. Og der ”by the river of babylon” satt folket og gråt, savnet Jerusalem, og angret sine synder. Og Jesaja møter folket med nye ord fra Herren: Trøst, ja trøst mitt folk! sier deres Gud (Jes 40,1)
Hvis vi leser Bibelen som en historiebok, så vil vi se vitnesbyrd om at Gud gang etter gang har grepet inn til menneskenes frelse. Men gang etter gang har også menneskene vendt seg bort når ting har roet seg, fienden er borte og velstanden er tilbake. Når vi ikke trenger Gud er Gud lett å glemme.
Så skjer det vi tror er unikt i Guds frelseshistorie med verden, Gud åpenbarer seg i verden som Jesus, og han gjør det for å frelse hele verden, ikke bare jødefolket. Frelsen ropes ut til hele verden. Jesu forkynnelse er til alle folkeslag, Jesu kors gjelder alle mennesker og Jesu oppstandelse gjelder for både jøde og greker og nordmenn med. Evangeliet skal forkynnes til alle, så alle mennesker skal kunne komme til tro. Likevel erfarer kirken stadig vekk at mennesker vender seg bort fra budskapet om frelse ved Jesus Kristus. Hvorfor?
Det er kirkens tro at det er Gud som skaper tro. All verdens prester, praktfulle gudstjenester, vakker korsang og taleføre biskoper kan ikke skape en eneste troende. Troen er det Gud som skaper. Derfor kunne det være fristende å gi Gud ansvaret alene. Hvis Gud skaper tro, så er det vel han som ikke vil at alle skal tro. Men det er å gjøre det alt for lettvint for oss selv, for oss som kaller oss kristne, og for det kristne fellesskapet som kaller seg Den norske kirke. For troen kan ikke skapes uten at noen faktisk forteller om evangeliet. Gud skaper tro, men vi kan inviterer til tro, legge til rette for tro, strekke fram evangeliet og si: kjenn, smak...
Men hvordan kan vårt vitnesbyrd nå fram? Hva kan gjøre oss troverdige? La meg begynne med å fortelle om en film:
For litt siden så jeg en film om William Wilberforce. Filmen heter Amazing Grace. Og den salmen er kjent for de fleste av oss. Teksten til salmen er skrevet av presten John Newton. Før han ble en kristen hadde han vært involvert i slavehandel. Under en storm roper han på Gud, og der begynner han omvendelse. Etter han ble en kristen gav han opp slavehandelen, og begynte i stede å studere teologi, og ble til slutt prest. Som prest møtte han den unge William Wilberforce, (hvertfall i filmen) og forteller ham hvordan han gjensøkes av 20 000 slaver som hadde dødd på de skipene han var med på som slavehandler. Wilberforce ble også kristen i voksen alder, og som en ivrig nyomvendt vakler han mellom å skulle vie livet sitt til Gud eller politikken, for han er allerede medlem av det engelske parlamentet. Det er da han kommeri kontakt med en gruppe mennesker som foreslår at han skal gjøre begge deler, ved å bruke sin politiske posisjon til å få fjernet slaveriet. Wilberforce går inn i denne kampen, og han må tåle både spott og forakt. Men etter mange år vinner han fram og loven ble vedtatt. En viktig seier som satte sluttstrek for en avskylig slavehandel. Wilberforce var drevet av sin kristne tro. Troen på at Gud hadde skapt alle mennesker like verdifulle, drev han inn i kampen mot at et menneske skulle kunne eie et annet menneske.
Men i begynnelsen av filmen er det en scene, der jeg motvillig kjente meg igjen. Det er scenen der Wilberforce legger fram lovforslaget for første gang i parlamentet, og de absolutt aller fleste buer han ned. For de aller fleste eide enten egne slaver eller aksjer i sukkerplantasjer i koloniene, som var helt avhengig av slavenes arbeidsinnsats. Og dessverre kjente jeg meg ikke igjen i den modige Wilberforce, men i de som buet. De, i likhet med meg, var ikke villig til å oppgi egen rikdom for at andre mennesker skulle få et bedre liv. De, som meg, var ikke villig til radikale endringer, for å realisere Guds vilje i verden. Derfor er det en oppriktig bønn når jeg hver søndag kan knele ved alteret og si: Hellige Gud, himmelske far, se i nåde til meg syndige menneske.
Vi leste at Jesus ropte ut: 46 Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. 47 Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 48 Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.
Jesus er sendt som lys i verden, for at vi ikke skal forbli i mørke. Å være en kristen er ikke å være Jesus, men det er å sakte bevege seg nærmere og nærmere Jesus. Å være en kristen er å gå mot lyset, til vi en dag blir oppslukt av lyset.
Det er et alvor gjennom hele Bibelen som vi ikke kan overse, og som også kommer med i denne teksten. Ord om dom. Vi skal dømmes av Jesu egne ord, ord som: Du skal elske din neste som deg selv. Til syvende og sist skal jeg stilles ansvarlig for mitt liv, og mine valg. Mine svakheter, min feighet og min unnvikelse.
I vår kirkes tradisjon har vi lett for å fokusere på vår synd og menneskenes elendighet. Og det er mye verdifullt i denne tradisjonen, den tar på alvor at det ikke er våre gjerninger som skal frelse oss, men Jesus sitt offer som frelser oss. Men det blir feil hvis vi stopper ved det å bade i elendighetsbeskrivelser av eget liv. For det er ikke sant, det er også sånn at vi rett som det er gjør det vi er kalt til å gjøre: Å etterlikne Kristus. For vi er kalt til å vokse i hellighet. Vi er kalt til å bli sterkere i troen, vi er kalt til å bli mer lik Jesus. Vi skal ikke fortsette å plaske rundt i døpefonten som små barn. Nei, fra døpefonten går det en vei videre mot alteret, til fellesskap med Gud i brød og vin. Og ved alteret kan man heller i bosette seg. For fra alteret blir vi sendt ut i verden når presten sier: Gå i fred, Tjen Herren med glede.
Imitatio Christi – Bli lik Jesus - så ulike bevegelser som pietismen og store katolske ordner som fransiskanerne har hatt dette som ideal. Og når Luther så sterkt fokuserer at vi blir frelst ved nåden alene, så er det ikke fordi vi skal leve som om vi ingenting kunne gjøre for denne verden. Tvert imot, nåden setter oss fri til å tjene i verden.
Og jeg tror at det er det som er veien inn til de forherdede hjerter. Det er slik vi kan bli troverdige vitner. Skal mennesker som ikke tror, komme til tro, så må de se at troen vår er mer enn himmelhåp og ordgyteri. De må se at troen griper inn i livet vårt og endrer det. De må se at vi er grepet av kjærlighet til Kristus, og at denne kjærligheten bryter ut i lovsang og tilbedelse, men enda viktigere: I en kjærlighetens tjeneste for verden. De må se at vi som Wilberforce tørr å stille oss hos de stemmeløse og rope ut: Dette er galt. De må se at vi som den hellige Frans av Assisi tar oss av de syke, og verden som er Guds skaperverk. De må se at vi tørr å gi avkall på det verden gir oss rett til å kalle mitt, og i stede kaller det for Guds eiendom. De må se at Guds kjærlighet er mer enn trøst for døende, men noe som kan forandre verden. De må se mennesker som tørr å gå i kamp med djevelens viktigste våpen i denne verden: egoisme, hat, nytelsesjag og mismot. Verden må se kristne og en kirke som ikke preker makt, men tilgivelse. En kirke som ikke gir de rike god samvittighet, men i stede taler de fattiges sak. De må se en kirke som i bønn og tilbedelse henter kraft til å være midt i verden, men annerledes enn verden. De må se mennesker som har tatt Jesu ord på alvor: Vend om, for himmelriket er nær.
Og kjære menighet, selvsagt vil vi mislykkes. Selvsagt vil vi aldri klare å være alt vi burde være, hele tiden. Men så er da også Bibelen full av de som ikke klarte det, men likevel fikk være Guds folk eller Jesu disipler. Bortsett fra Jesus, så er det mennesker med feil og synd vi finner i Bibelen. De er ikke spesielt ille, de er som oss - mennesker. Mennesker som feiler, men som vender seg til Gud og ber om tilgivelse. Og det er nettopp tilgivelsen som gjør at vi har en kjærlighet å fortelle om. Det er nettopp vår egne nederlag, og Guds tilgivelse ovenfor våre synder, som gjør at vi frimodig kan fortelle verden – i ord og gjerning – om en Gud som elsker.
Ikke alle vil ta imot, så får det være en slags trøst at det gjorde ikke alle som møtte Jesus heller, men så lenge vi kaller oss disipler må vi aldri slutte å vitne – i ord og gjerning – om han som viste oss Gud og åpenbarte Guds kjærlighet til oss.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar