Påskedagen - Er det troverdig?

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel:

Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt, kom Maria Magdalena til graven. Da så hun at steinen foran graven var tatt bort. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sa: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da gikk Peter og den andre disippelen av sted ut til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først fram til graven. Han bøyde seg inn og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og kledet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem. (Joh 20, 1-10)


Slik lyder Herrens ord

Han så og trodde, står det om Johannes som løper til graven med Peter. Og det er med dette hele vår tro, hele vår kirke og hele vårt håp står og faller. At Jesus er oppstanden fra de døde. Og at det vi snakker om er en virkelig kroppslig oppstandelse. Hele vår tro er avhengig av oppstandelsens faktum. Uten oppstandelsen har vi ingen ting å vise fram, ingenting å tro på. For det er sant som Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint:
Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. (15,14). Men vi tror og vi bekjenner at Jesus er oppstanden, la oss derfor synge vårt høytidsvers

NOS 177

Hele kirkens tro står og faller ved Jesu oppstandelse fra de døde. Er det ingen oppstandelse, så er ikke Jesus mer enn en av mange religiøse lærere opp gjennom historien. Er det ingen oppstandelse, så er heller ikke våre synder sonet. Er det ingen oppstandelse så er kirkens tro intet verdt, våre gudstjenester meningsløse, og alt vi kan skrive kristen foran; kristen tro, kristen liv, kristen etikk, kristne verdier og kristne handlinger komplett uten mening. For hvis Jesus ikke er oppstanden, finnes det ingen mening i ordet kristen eller kristendom.

La oss derfor denne påskedagen stoppe ved dette spørsmålet. Hvorfor er det troverdig at Jesus sto opp fra de døde?

For meg er disiplene ganske avgjørende for at jeg regner evangeliet som troverdig. Ikke fordi de var så fremtredende og viktige menn i sin tid. Nei, nettopp det at de ikke var fremtredende og viktige menn gjør deres vitnesbyrd troverdig. For fremtredende og viktige menn får lett mye å forsvare offentlig. Disiplene kunnet pakket sammen og dratt hjem til Gallilea, men det gjorde de ikke.

Kirkens tro er disiplenes tro. Det er disiplenes vitnesbyrd vi bygger vår tro på. Det er deres vitnebyrd som har gitt oss evangeliene og som har gitt oss resten av bøkene i Det nye testamentet.

Og disiplene var enkle menn fra Gallilea, som i tre år hadde fulgt sin Rabbi, de hadde lært og de hadde sett, og de hadde gått på tidenes nedtur på langfredag. Deres rabbi ble forrådt av en fra deres egen flokk, og deres rabbi ble henrettet på yngelig vis; hengt halvnaken på et kors til han døde. Hvorfor skulle denne gjengen med mannfolk velge å forkynne at Jesus var oppstanden, hvis de visste det var en løgn. Og hvorfor anførte de kvinner, som ikke en gang kunne vitne i lokale rettssaler, som vitner.

Ingen av dem ble rike på å forkynne Jesu oppstandelse. Tvert imot måtte de utholde både fengsel, pisking og martyrdøden. Hvorfor skulle de holde ut dette når de når som helst i stede kunne valgt å reise hjem til fiskebåten på Genesaretssjøen?

Og Paulus, han som først forfulgte de kristne, men så gjør en total helomvending etter å ha møtt Jesus på vei til Damaskus. Han forteller jo til menigheten i Korint i det 15 kapittel

For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. For jeg er den ringeste av apostlene, ja, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. (1. kor 15, 3-9)

Paulus angir altså til den unge menigheten at det finnes levende vitner, som har sett Jesus etter oppstandelsen. Det er et dristig trekk, hvis han bare bløffer.

Enkelt sagt: Hvis Jesus hadde vært død, og disiplene ikke trodde at han var oppstanden, så hadde de trolig dratt hjem, litt skamfulle, og startet på sine egne liv helt på nytt.

Det som virker helt sikkert er at Jesus sin døde kropp var borte. Hvis ikke, kunne jo bare romerne og de jødiske lederne ha gjennom ført en framvisning av den døde kroppen til Jesus, og dermed stoppet munnen på disiplene for alltid.

For å svare på dette hevder noen at Jesus kanskje bare var skinndød, eller besvimt på korset. For meg virker det veldig lite troverdig. Og hvis det skal gi noen mening må man nesten regne med at Jesus ordnet alt dette på egen hånd, for så å lure disiplene til å tro at han var oppstanden. For det kunne jo godt hende at disiplene hadde blitt både glade og hjelpsomme av å møte en halvdød Jesus som det var mulig å redde livet til. Men de hadde neppe lagt ut på landeveien for å forkynne evangeliet, for å bli pisket, fengslet og til slutt drept, hvis de visste at Jesus bare hadde rømt til et annet land etter å ha frisknet til.

For meg har det minimal troverdighet at en halvdød Jesus, skulle klare å velte steinen foran graven, og overmanne vaktene utenfor. For det andre så er det så enkelt at alle sånne teorier er spekulasjoner som kommer lenge etter at det faktisk hendte. Mens alle vitnesbyrdene som er nærmest hendelsen i tid, vitner kun om en ting: De kristne kildene vitner om at Jesus er oppstått fra de døde, og andre samtidige kilder vitner om at de kristne trodde at Jesus var oppstått fra de døde.

Teologen og informasjonslederen i misjonssambandet, Espen Ottesen, skrev om oppstandelsens troverdighet i en kronikk i Aftenposten rett før påske. Og der treffer han spikeren på hodet når han etter å ha ramset opp og kommentert mange argumenter mot at Jesus virkelig er oppstått sier følgende:

"Felles for alle disse teoriene er mangelen på gode kilder. Skepsisen til Bibelens fire evangelier er betydelig, og det virker som om mange tror hva som helst, bare ikke det kirken står for. Isteden vises det til Thomas-evangeliet og andre skrifter. Disse kildene er gjerne fra 2-300-tallet – og er således langt yngre enn Bibelens evangelier (som alle ble skrever før år 100). De begrunner dessuten avvisningen av oppstandelsen med tanken om at Jesus var guddommelig og derfor ikke kunne lide, dø eller oppstå." sitat slutt

Jeg tror på apostlenes vitnesbyrd, om at Jesus oppsto fra de døde. Jeg tror dem når de sier at de så han, hørte han, og det var derfor de var villig til å bli fengslet, pisket og til slutt dø. For de hadde sett noe de ikke kunne tie om, de hadde fått et håp som gjorde døden til noe den aldri før hadde vært, en vei til et nytt liv.

Men selvsagt handler tro til syvende og sist nettopp om å tro. Og for meg øker det evangeliets troverdighet at troen har spredd seg til hele verden, til nye kulturer, nye folk, og nye tider. Evangeliet har overlevd forfølgelser, evangeliet har overlevd kirken og presteskapets talløse tabber, grusomheter og store feil. Evangeliet har vært drevet bort, men det har alltid kommet tilbake. For meg er det et vitnesbyrd om at det er sant det vi tror, at Gud ved sin hellige ånd skaper troen hos nye mennesker som hører Ordet.

Tror du virkelig på det? Det hender at spørsmålet kommer med full styrke, enten jeg står og forkynner i en begravelse, eller i en gudstjeneste eller i en konfirmanttime. Eller det er en sen nattetime der tankene har erobret hodet. Tror du virkelig på det? Og jeg er glad for at jeg hver gang har kunnet lande på et oppriktig ja.

Men jeg vet også at det er ikke de gode argumentene, som gjør at jeg er en kristen, og forblir en kristen. Det er det forholdet jeg har til den levende Gud som holder meg fast i troen. Disiplene sa de hadde sett han levende. Og i mitt liv så merker jeg at han er en levende realitet. Jeg har ikke sett Han slik jeg ser dere. Jeg har ikke hørt Hans stemme, slik jeg kan høre andre mennesker sine stemmer. Men like fullt merker jeg at han er levende. Jeg kunne ikke sagt at han var død, og tro det med hjertet. Men jeg er villig til å la mitt liv ledes og gledes av den enkle bekjennelsen: Jesus lever.

Disiplenes tro er vår tro, la oss også følges deres eksempel; la oss fortelle verden at Jesus lever.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Påskenatt: Halleluja

Påskenattsevangeliet: Markus 16, 1-8

I kveld er det påskenatt. Kirken gledesstund framfor noen andre. For det var i denne natt det skjedde. At Kristus brøt dødens lenker, og viste oss veien fra død til liv. Dette er natten da den bibelske lovprisningen: Halleluja, Lovpris Herren, passer bedre enn noen annen gang.

Ja, i natt er natten da Guds folk sier: Halleluja.

For denne natten feirer vi gleden over at langfredagssorgen er over. Vår frelser, korsfestet og drept, forble ikke bundet av dødens lenker. Han var ikke skinndød eller besvimt, han var så død som noe menneske kan bli. Uten liv, men ikke utenfor Guds hånd. For med sin veldige kraft, og med sin skapermakt reiste Faderen Sønnen fra døden, på samme vis som døden en gang skal måtte slippe oss.

Halleluja.

For det fantes ingen annen måte å overvinne døden, enn ved selv og dø. Derfor ble Gud menneske, for å dø og overvinne døden. På den måten fikk vi, som det står skrevet i 1. Peters brev, et levende håp, et håp som ved troen blir vårt. Ja, dette håpet er vår dåpsgave. For allerede da døde vi med Kristus, og oppsto med Kristus.

Halleluja.

Og ved Hans død og oppstandelse fikk vi ikke bare et levende håp om vår egen
oppstandelse til evig liv. Men vi fikk tro på at vi en gang skal kunne stå framfor Guds trone, ikke knuget av frykt eller redd for dom, men som Hans hellige folk. Som et hellig folk som lovsynger den treenige Gud - Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, for deres frelsesverk. Et folk som ikke ser sin Gud med knugende frykt, men med oppriktig kjærlighet.

Halleluja.

Ja, dette er vår tro. At Sønnen døde for vår synd. Så vi ikke skal knuges av frykt. Men i stede fylles av Hans kjærlighet. Og denne kjærligheten har satt oss fri. Fri til å tjene Han, og fri til å tjene våre medmennesker. For Gud ber oss ikke om tomme ritualer eller endeløse offer. Gud ber oss om kjærlighet. Den Gud som var inderlig lei offerrøyk og religiøse fester, ber oss elske vår Gud og vår neste.

Halleluja.

Ja, dette er natten da alt ble forvandlet. For død er blitt liv. Og oppstandelsen har skapt en ny orden, mellom himmel og jord, og mellom mennesker. Paktens ord er ikke lenger lov og straff, men nåde og tjeneste. Og ved dåpens vann får nye generasjoner og nye folk komme inn i nådens fellesskap. Og ved brød og vin møter han oss igjen og igjen.

Halleluja.

Det står om kvinnene som kom til graven at de løp redde bort. Og det er sant at også vi kan bli redde. I møte med døden, i møte med forfølgelser, i møte med en kultur som ler av vår tro. Som latterliggjør at vi kan tro på undrene, på ordene og på oppstandelsen. Men gang etter gang har vi fått oppleve at det holder. At den Gud vi ikke ser, gir oss troen på det disiplene en gang fikk se: Den oppstandne Kristus. Vår frelser. Nådens segl og dødens beseirer!

Halleluja.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Langfredag - Korset som vitnesbyrd og kall

Markus 14,26 - 15,37

Jesu er død! Det er akkurat der vi står nå i påskefortellingen. Jesus er død. Og vi skuer opp på korset, og hva er det vi ser? Det vi ser er en utpint kropp, død etter spot og tortur, og en langsom og grusom død på korset. Det var ingen ære eller noe gloriøst over det de så, de som så han dø på Golgata. Kun avmakt og død. Og når Markus skrev ned den fortellingen han kjente til fra denne grusomme dagen, så sier Jesus kun en ting på korset: Min Gud, min Gud , hvorfor har du forlatt meg. Noen ville løpe til med edikkvin for å lindre smerten, mens andre ville vente. De ville se om Elia kom for å ta ham ned. Så kom det siste fortvilte skriket, ikke ord, men et siste skrik og han utåndet. Jesus er død. Død i denne verden, forlatt av Gud. Nederlagt kunne vel ikke tenkes større, for en som for få dager siden var blitt møtt med Hosianna og palmegrener. For en som for noen timer siden hadde stått foran jødenes råd og bekreftet at han var Messias, den Høylovedes sønn. Død og nederlag. Jesus er død.

Da er det godt å kunne ta et skritt tilbake å se korset i en sammenheng. Det er godt å kunne få tro at nederlaget var midlertidig. Ja, en del av et større frelsesverk.

Korset kan sees fra så mange vinkler, og denne Langfredagen vil jeg be dere å se korset som et vitnesbyrd og som et kall.

Vitnesbyrd om Gud som medlidende

Korset er et vitnesbyrd om en Gud som ikke er unndratt menneskelig lidelse og nød. Han er ikke fjern fra det vi mennesker kjenner som smerte og lidelse. Han er ikke fjern fra dødsangst og nød. Når Gud ble menneske kom han ikke som en livsfjern konge, men som en fattigsnekkersønn fra landsbygda. Når Gud ble menneske, så gikk det ingen annen vei til himmelen enn veien gjennom lidelse og død.

Korset vitner om en Gud som kjenner menneskelivets smerte, som kjenner vold, som kjenner svik, som kjenner døden. Ikke gjennom himmelsk observasjon og velutviklet evne til empati, men ved å kjenne smerte, vold, svik og død på sin egen kropp.

Korset er et vitnesbyrd om en Gud som lider med menneskene. Som ikke unndrar seg å kjenne syndens konsekvenser på egen kropp. En Gud som midt i smerte og vold ikke bare står og roper: Slutt med det der! Men som står der sammen med dem.

Et kall til å lindre de lidende

Dermed er korset også et kall til oss som kaller oss kristne, og som smykker oss med korset, til selv å stille oss solidarisk med de som lider. Som kristne er vi kalt til ikke å vike i møte med ondskapen.

Når mennesker lider under vold, under nød, under sorg, under smerte, er vi kalt til å stille oss sammen med dem som lider.

I møte med denne verdens herskere, enten det er politiske despoter eller det som framstilles som pengemaktens ansiktsløse naturlover er vi kalt til å være de som stiller oss sammen med de svake. Vi skal ikke la oss stoppe av trusler, eller av å bli kalt for dumme eller naive. For der hvor Jesus stiller seg; hos de lidende, hos de fattige, hos de undertrykte, hos de som er foraktet og avvist, der er også vi kalt til å stille oss.

I ekstrem tilfeller kan det koste oss livet. Men langt større er sjansen for at vi må leve med spott, med å bli kalt naive. Ja noen ganger klarer samfunnet og kulturen å snu rett og galt så fullstendig på hodet at vi kan bli kalt hjerteløse og onde. Men vårt kall er å se hvor Jesus ville ha stått, og stille oss der – i solidaritet.

Et vitnesbyrd om et nødvendig oppgjør

Korset er også et vitnesbyrd om et nødvendig oppgjør. Det ligger som en grunnforutsetning gjennom hele Bibelens vitnesbyrd at Gud er hellig og god. Og den hellige og gode Gud kan ikke overse menneskenes synder. De skaper en avstand mellom Gud og mennesker.

Og for å gjøre bildet til enkel matematikk; Det er ikke sånn at ti gode gjerninger gjør opp for ti synder, og at elleve gode gjerninger gir oss en å gå på. For vår livsoppgave var å følge Guds vilje hele tiden. For mens vi er innestengt i et jeg, så ser Gud oss som et vi. Når jeg tar meg til rette, og synder, så er det et annet jeg som lider.

Men kunne ikke Gud da i sin store nåde, bare sagt: Glem det, nå begynner vi på nytt? Jeg tror ikke det. Hvordan skulle Gud kunne se krigens ofre i øynene, de drepte, de lemlestede, de traumatiserte, de foreldreløse, og bare si: Glem det. Vi starter på nytt. Hvordan skulle Gud kunne si til løgnen, misunnelsen, baktalelsen og alle synder sine ofre: Glem det. Vi begynner på nytt. Det er ikke noe å bry seg om.

Korset er et vitnesbyrd om at synden har konsekvenser. Det er ikke spesielt hyggelig, ja noen vil si umoderne. Men synden må straffes. Synden må ha konsekvenser. Og jeg tror det samsvarer med en dyp følelse vi har av rettferdighet. Det er derfor vi fortsatt har fengsel og straff i vårt samfunn – ondskapen må få konsekvenser.

På korset viser Gud oss at synden har konsekvenser. Men han elsker oss så høyt, at han velger å bære straffen for oss. Men hvis du tenker tanken at det er ikke så farlig, ingen så det, ingen merket det, jeg ble ikke tatt. Så se på korset. Synden har konsekvenser.


Et kall til å leve oppgjorte liv

Derfor er korset også et kall til å leve oppgjorte liv. Oppgjorte liv…det er kanskje en merkelig norsk konstrusjon. Hva er et oppgjort liv? Et oppgjort liv er å leve slik at man gjør opp for sine synder. Man er villig til å bekjenne sine synder, og man er villig til å gjøre godt, mot dem man gjorde ondt. Det er ikke en lett vei, men det er den rette vei. Synd som vi ikke bekjenner får gjerne gro seg fast, bli uheldige mønstre i vårt liv, og ubekjent synd skaper avstand til Gud og våre medmennesker.

Dessverre er skriftemålet i vår kirke blitt lite brukt. Og i stede nøyer vi oss med en felles og generell syndsbekjennelse i gudstjenesten. Det er ingen motsetning mellom det individuelle skriftemålet og gudstjenestens allmenne skriftemål. Og det er mulig at privatskriftemålet er kulturelt fjerne for mange medlemmer i vår kirke. Men jeg tror det er viktig å ha et konkret forhold til sine synder. Og hvis man ikke vil skrifte dem for en prest, så hvertfall skrifte dem for Gud i sitt lønnkammer. Nevne dem ved navn, og ikke pakke dem inn i vage formuleringer. Og så etter beste evne be om tilgivelse og prøve å gjøre godt mot dem som har blitt rammet av våre synder.

Et vitnesbyrd om en Gud som elsker

Et kall til å stille seg med de lidende og et kall til å leve oppgjorte liv. Jeg klarer ingen av delene hele tiden. Derfor er det godt at korset også er et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. For det var av kjærlighet til deg og meg, og til hele sin skapning at Jesus dør for våre synder, at Faderen reiser han opp fra de døde. Og det er for at vi skal kunne tro dette evangeliet – det gode budskap – at han ved Den hellige ånd gir oss troen på at dette er sant.

Korset er i all sin gru, et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. For Gud elsker oss, derfor kunne han ikke la jorden overlates til seg selv og menneskenes synd. Gud elsker oss, derfor ville han trekke oss til seg, og ikke støte oss bort. Gud elsker oss, derfor bærer han straffen for våre synder, så vi en dag skal kunne stå frikjent fro Guds trone.

Kall til å vitne om Guds kjærlighet

Derfor er korset også et kall til å vitne om Guds kjærlighet. Ikke en dikkete, du er så kjekke og grei, og vi kan være kompiser kjærlighet. Men en hellig kjærlighet som tar synden på alvor, som ikke underslår hva vi har gjort galt, men som heller ikke underslår vår verdi i Guds øyne.

For i Guds øyne er hver og en av oss uendelig mye verdt, i Guds øyne er hver og en av oss ønsket som en del av Hans hellige folk.

Derfor er det vårt vitnesbyrd til alle mennesker i denne verden: I Guds øyne er du uendelig mye verdt, ja du er verdt å dø for.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Skjærtorsdag - Til tjeneste

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 13. kapittel:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. 2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer så til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri skal du vaske mine føtter,» sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen,» svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, vask ikke bare føttene, men også hendene og hodet!» 10 Jesus svarte: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» 12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Joh. 13, 1-15

Det er skjærtorsdag. Palmesøndags jubel ligger bak oss. Og foran oss ligger noen intense påskedager med en tettpakket historie. Og påskehistorien den kan vi. Vi er litt i samme situasjon som den som begynner å lese påskekrimmen, ved å lese det siste kapittelet først. Vi vet hvordan det ender.

Men la oss prøve å sette oss inn i disiplenes opplevelse av det som skjer i den teksten som er dagens evangelietekst. De har kommet til Jerusalem med sin Mester, sin Rabbi. Og de har opplevd at folket tar imot han med jubel, de svinger palmegrener, og roper Hosianne, og kaller han for Israels konge. 12 menn fra landsbygda i Gallilea har i 3 år fulgt sin Mester. De har sett han gjøre undere, og de har hørt hans forkynnelse. Så kommer de til landets hovedstad, og deres Mester og Rabbi blir tatt imot med jubel, ja som en kjendis.

Og nå er de samlet for å spise påskemåltidet sammen. De er nok stolte over å være Jesus sine disipler nå, at det er dem han spiser påskemåltidet sammen med. De aner at de står foran det store gjennombruddet. Noe stort skal skje. Og det er da det uhørte skjer: Mesteren reiser seg fra bordet, binder et håndkle rundt livet, fyller vann i et vaskevannsfat, og begynner å vaske sine disiplers føtter. Hva er det han gjør?

Mesteren gjør det som er tjenerens oppgave. I et land og i en tid, der man vandret rundt med sandaler på tørre veier, var det å vaske føttene både deilig og sikkert lurt når man skulle innendørs. Men viktigst i denne sammenhengen, det var en tjeners oppgave. Det er ikke sikkert det var noen tjenere til stede når Jesus og disiplene feiret påskemåltidet, men hvis noen da skulle vaske føttene til de andre, så måtte det ha vært en av disiplene. Det er utenkelig at Mesteren, rabbien, skulle legge seg på kne foran hver og en av sine lærlinger vaske sanden bort fra føttene, gni dem mellom tærne og tørke deres føtter. Hvorfor denne sosiale skandalen?

Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.

Disiplene vet det ikke, men Jesus vet det: Det er hans siste kveld med sine venner. Han vet hva som ligger foran ham: kors og død. Og det første han gjør denne kvelden er å framholde det å tjene som det fremste idealet for disiplene. I en disippelflokk der vi gjennom evangeliet kan forstå at det foregikk en liten kamp om å være den fremste, så framholder Jesus det å tjene som et ideal.

”Bli lik Jesus” er et godt kristen ideal. Og bli lik Jesus, det er å bli alles tjener. For det er på den måten vi tjener Gud. I Matteus 10, 45 så sier Jesus om seg selv: For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. Og det er nettopp dette bibelverset som er bakgrunnen for at nattverdbrødet – oblatene – i vår kirke ser ut som en mynt. Det skal minne oss om at Jesus valgte å tjene, ja som en trofast tjener var han også villig til å gå i døden for oss.

I kirkens tradisjon er det vel det at Jesus innstifter nattverden som sterkest forbindes med Skjærtorsdag. Og nattverden er viktig. Jeg tar opp nattverden i nesten alle dåpssamtaler, og jeg sier ofte at jeg bare har en eneste agenda som prest, og det er at brødet og vinen på nattverdbordet skal være like naturlig å oppsøke for øksnesværingene som dåpsvannet i døpefonten. For det henger så nøye sammen. Å bli døpt er å bli en kristen, og nattverdbordet er for alle kristne. Det er en matstasjon underveis i livsløpet.

Dessverre har vi en tradisjon i vår kirke som har laget en terskel til nattverdbordet. I stede for å bli en matstasjon og et hvilested, har det nesten fått en funksjon som premiebord for de som er ofte i kirken. Men da Jesus ga sine disipler nattverd for aller første gang, så var det også plass til Judas ved bordet, og det var plass til Peter som skulle fornekte han tre ganger neste dag. Ved nattverdbordet er det plass til høylytt og lavmælt tro, til frimodig og tvilende tro, til sterk tro og sterk tvil. Uansett så gir Han oss det han har lovet – seg selv, nåde og fred.

Jesus valgte å tjene radikalt. Han drev ut onde ånder, han helbredet syke, han trøstet de sørgende, han velsignet barna, han talte mennesker til rette – ikke for å demonstrere sitt overtak, men av kjærlighet. Han vasket sine disiplers føtter og til slutt valgte han å tjene oss ved å dø på korset for våre synder.

For den som vil være lik Jesus, finnes det ingen vei utenom det å tjene. For den som vil satse på å være sterk, fryktet og forakte svakhet, er kristendommen en dårlig løsning. Men for den som tror at kjærligheten er verdens sterkeste kraft, er Jesus et godt forbilde, ja mer enn et forbilde, han er Mesteren som vi bøyer kne for. Og den som vil gjære kjærligheten til det høyeste ideal, han er nødt til å tjene. For kjærligheten søker ikke sitt eget beste, men sine medmennesker beste. Kjærligheten søker ikke å hevde seg selv, men å løfte sine medmennesker. Kjærligheten søker ikke sitt eget, men en neste.

Kjærligheten krever mot. Og når Jesus møter oss i dåpen og i nattverden, så gir han oss det vi trenger. Han møter oss med kjærlighet – en kjærlighet vi skal bære ut i verden til alle som trenger en som er villig til å knele ned, og vaske føtter.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen.

1. søndag i fasten 2010: Satan er løs!

Prekentekst: Job 2, 1-10, Lesetekst: Matteus 16, 21-23

Det er fastetid i kirken. Og den første teksten som møter oss i fastetiden i år, er en tekst der Satan går løs på en from mann. Og Satan gjør det ikke uten mål og mening. Satan har et klart mål, han skal få den fromme Job til å spotte Gud.
Satan er løs i denne verden. Det onde er en realitet i vår verden. Og det er en realitet i våre liv. Og noen ganger er det vi – som Peter – som går Satans ærend. Derfor er det dypt meningsfullt å begynne fastetiden slik vi gjør det her i Øksnes, med å ha gudstjeneste med allment skriftemål. På vei mot påskens intense fortelling, med skjærtorsdag, fengsling, tortur, død og til sist oppstandelse skal vi få legge av oss det som plager vår samvittighet.

Og vi som alle syndere skal få høre de forløsende ordene: Dine synder er tilgitt.
Jobs bok er en spesiell bok. Det er en poetisk bok. Det er en novelle. Job er ikke en historisk person. I likhet med kristne romaner som kommer ut også i våre dager, prøver den – gjennom skjønnlitteraturens form – å svare på eksistensielle spørsmål. Og Jobs bok setter det ondes problem på dagsorden. Hvordan kan Job, som er en from mann, likevel bli utsatt for ondskap? Hvordan kan Gud tillate at en av hans fromme må lide? Burde ikke Gud beskytte sine mot denne verdens ondskap?
Det er kun to steder i Bibelen at ondskapen ikke har noen plass. Og det er på Bibelens første sider – før syndefallet. Og det er på Bibelens siste sider, når Gud nyskaper en ny himmel og en ny jord. Det er den store tidslinjen som trekkes opp i Bibelen. Fra skapelse, til nyskapelse.

Og mellom disse to ytterpunkter i historien er det vi lever våre liv. Vi lever i en verden der ondskapen er sluppet løs, og der ondskapen er noe vi må forholde oss til, og som vi må bekjempe. Ondskapens blotte eksistens er et kall til å ta stilling, til å engasjere seg, til å gjøre vårt liv til et liv i det godes tjeneste.
”Jeg skal aldri gjøre det mer!” Jeg har hørt unger si det. Jeg har sagt det til meg selv også. Og vi mennesker er såpass likt skrudd sammen at vi kan kjenne oss igjen i det utsagnet: Jeg skal aldri gjøre det mer. Også ender vi like godt opp med å gjøre det igjen og igjen. For de fleste av oss har noen svake punkter. Områder i livet vårt der vi faller igjen og igjen.

Begjær, Fråtseri, Grådighet, Latskap, Vrede, Misunnelse og Hovmod er syndene med stor bokstav. De kalles ofte for de syv dødsynder. Og hvis vi tenker etter så kan de fleste av våre synder føres tilbake til en av disse syndene. De syndene vi gjør er varianter over disse syv temaene. Også vil vi kjenne oss bedre igjen i noen av de, enn i andre. For noen er ikke latskapen eller misunnelsen et problem, men kanskje grådighet og begjær.

Jeg tror det er viktig å forstå at også vår synd springer ut fra en grunnleggende lengsel etter noe godt. Satan har aldri skapt noe selv, men han kan pervertere og ødelegge noe som i utgangspunktet er flott. Det er fint å være glad og stolt over hvem man er og hva man har fått til. Men det blir synd når vi begynner å tenke at vi er bedre enn andre. Da har hovmodet tatt over. Det er lov å ønske seg noe, og jobbe for å oppnå det man ønsker, men når vi ikke unner andre det de har oppnådd da har misunnelsen tatt over. Det er sant og rett å hevde sin egen og andres rett til verdighet og rettferdighet, men Vreden er langt fra alltid hellig. Ofte er den selvhevdende og krenkende.

Det er lov å hvile i de grønne enger, ved vann der vi finner hvile. Men når hvilen gjør at vi ikke yter vår innsats til fellesskapet og til de som trenger oss, da har latskapen tatt over. Kristendommen krever ikke eiendomsløshet som etisk ideal for alle mennesker. Det er lov å eie. men Gud stiller krav til hvordan vi forvalter det vi gjør med det vi eier. Har vi delt av vår overflod med det som i Bibelens språkdrakt ofte kalles for enker og faderløse. Og har vi tilegnet oss det vi eier med ærlig arbeid, eller er vi billedlig talt villig til å gå over lik for å få mer. Har det å eie blitt vårt livsprosjekt? da har grådigheten erobret vårt hjerte. Og hva gjør vi med det vi har fått. Er vi gode forvaltere? Eller fråtser vi i overflod, mens andre lider? Og til slutt begjæret. Begjær er et ord vi forbinder med seksualitet, men det handler om mer enn bare sex. Det handler om hva vi lengter etter. Men hvis vi bruker seksualiteten som eksempel så blir det veldig tydelig hvordan det gode kan bli noe vondt. En sunn seksualitet har som mål å skape glede, lyst og binde to elskende sammen. Å skape en veldig konkret opplevelse av at to er blitt en. Men når Satan får pervertere den, så blir det som skulle være kjærlighet til overgrep, vold, og sårede mennesker som ga noe av sitt mest intime til en som viste seg å bare være på gjennomreise.

Paulus skriver til menigheten i Roma: Syndens lønn er døden. Ja, syndens lønn er døden mer enn bare den legemlige død. Synden dreper parforhold, synden dreper relasjoner mellom foreldre og barn, synden dreper vennskap, synden bryter ned alle menneskelig relasjoner. Synden skaper aldri – synden dreper. Og den dreper også vår kristne frimodighet, og til slutt vår tro.
For Satan er god til å bruke våre synder mot oss. Hvordan kan du kalle deg en kristen du som gjør sånn og slik. Hvordan tror du at du med frimodighet kan vitne om Jesus og nåden, hvordan kan du snakke om et nytt liv, du som ikke en gang klarer …også kommer rekken med våre synder.
Og hvordan kan han kalle seg kristen han som er sånn og slik? Og kan hun virkelig fylle den rollen i menigheten hun som har gjort sånn og slik?
Og da er han kommet godt i gang, da stamper han fornøyd med hoven. For da er han godt i gang med å bryte ned både din tro, din frimodighet og din menighet. For djevelen mål er det samme nå, som i Jobs bok: at vi skal spotte Gud.
Det er aldri lurt å bare lese en halv setning. La oss derfor lese hele verset som Paulus skriver til menigheten i Roma: Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerne 6, 23).

Vi skal med frimodighet snakke sant om våre synder. For våre synders lønn er ikke døden. I troen på Jesus har vi fått tilgivelse for våre synder. Så når Satan stamper med hoven og forteller deg hvilken stor synder du er, og prøver å rive ned din tro, din menighet og ditt forhold til andre mennesker så fortell han med frimodighet : Det er ingen hemmelighet verken i himmel eller på jord at jeg er en synder, men jeg er en tilgitt synder. Det som var svart som døden, er blitt hvitt som himmelen. Lenkene som holdt deg nede er borte. Loddet på dine føtter er borte. Du er fri til å frimodig rette blikket mot Gud og nesten.
Og vi kjenner tilgivelsens sprengkraft. Der hvor det var hat og mistillit, der kan kjærligheten og tilliten igjen får gro når tilgivelsen råder.
Tilgivelse er ikke noe man kan kreve, men man kan be om den. Og vi har Guds løfter på at den som bekjenner sin synd, også får tilgivelse. Og den som har fått mye, har mye å gi videre.

Jeg skal aldri gjøre det mer. Det er flott hvis du klarer å la vær. Men bli nå ikke overrasket om det går galt denne gangen også. Og det er bare en måte å bekjempe sine synder. Det er å bekjenne dem for Gud, og få høre de forløsende ord: Du er tilgitt. Og om du kommer ti eller tusen ganger med det samme, ja om du skulle måtte komme med det samme hele livet - Guds tilgivelse er der fremdeles.
Og det er her hemmeligheten i skriftemålet ligger. I dag inviteres du, etter å ha ransaket deg selv, og bekjent dine synder stille for GUD, til å komme fram til alterringen. Så vil jeg legge hånden på hodet til hver enkelt som kommer og si: Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. I dag skal du få høre det klinge i dine ører, det som er evangeliet for hele verden og for deg, det som gjelder for alle mennesker som bekjenner sine synder, også deg - du er tilgitt. Du kan begynne på nytt – i dag!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Siste søndag i kirkeåret - Domssøndag

Prekentekst: Matteus 25, 31-46

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 25. kapittel.

31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, 33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' 37 Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' 40 Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
41 Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' 44 Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?'45 Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Slik lyder Herrens Ord

Det er domssøndag. En dag da vi minnes på at vi skal stå til ansvar for våre liv for Guds domstol. Men til forskjell fra våre domstoler kan man ikke bare kjennes skyldig til straff eller fri uten straff. Foran Guds domstol vil vi alle – lek og lærd, kristen eller hedning være skyldig. For om vi ikke har blitt storforbrytere eller vanekriminelle, så er vi alle vanesyndere og vi har brutt Guds bud om å elske vår neste som oss selv og Gud av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand. Men fra Guds domstol vil vi – ved troen på Jesus Kristus – gå bort uten straff. Til frelse. For straffen har Gud selv båret ved å bli menneske, bli pint under Pontius Piltaus, korsfestet og så dø. For siden å stå opp den tredje dag, fare opp til himmelen, der han nå sitter Guds høyre hånd. Og det er han som sonet straffen som vår trosbekjennelse sier at ”skal komme igjen for å dømme levende og døde”. Dommeren er han som har sonet straffen.

Og dette er barnelærdommen vår: Vi er skyldige til Guds dom, men vi frelses på grunn av Jesus død og oppstandelse. Og frelsen griper vi ved troen. Det er troen som er frelsens vei.

Men hvordan kommer vi da til rette med dagens tekst. Umiddelbart kan det jo virke som det ikke er troen, men våre gjerninger som skal frelse oss når vi leser denne teksten hos Matteus. For det som her virker til å være frelsens grunnlag er hvorvidt vi har vært der for disse mine minste søsken da de sultet, da de var tørste, da de var fremmede, da de var naken, da de var syke, da de var i fengsel. Ja, umiddelbart kan det virke som vår tilstedeværelse for de nødlidende er ikke bare en ønskelig adferd, det er hele kriteriet for hvem som skal gå til høyre eller venstre, til himmel eller fortapelse.

Og denne teksten er ofte blitt brukt til å påpeke viktigheten av diakonale gjerninger, av nestekjærlighet i praksis mer enn ord. Og salmen som skal synge etter prekenen ”Da jeg trengte en neste, var du der, var du der” kan lett forstås inn i en slik tolkning. Var du der, da din neste trengte deg? Og hvem er vår neste spør vi konfirmantene og leser beretningen om ”Den barmhjertige samaritan”. Og konklusjonen på den beretningen er at vår neste er alle mennesker; ikke bare vår familie, våre venner eller våre sambygdinger, men selv våre fiender. For som Jesus sier tidligere i Matteus: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik at dere kan være barn av deres far i himmelen. (Matteus 5, 44-45a)

Og det finnes mange bibeltekster, både i Det gamle og Det nye testamentet som påpeker de troendes plikt til å lindre nød, hjelpe utsatte og marginaliserte grupper i samfunnet, ofte eksemplifisert ved enker og de faderløse. Og diakoni – nestekjærlighet i praksis, er og skal være en uadskillelig del av de kristne og kirkens liv. Men er det frelsens grunnlag? Ska vi likevel dømmes ut fra våre gjerninger? Er vi ikke da tilbake til livet under loven? Hvor ble det av nåden?

Salmen vi skal synge ” Da jeg trengte en neste” ligger tett på dagens Bibeltekst, men den har lagt inn et vesentlig ord som ikke finnes i dagens Bibeltekst: Neste. Teksten sier aldri at det er hvordan vi har opptrådt mot vår neste, som er det avgjørende, men hvordan vi har agert mot disse mine minste søsken. Og hvem er disse mine minste søsken?

Hvis man gjør et søk på ordne ”små” og ”minste” i Matteusevangeliet så vil man se at når dette referer til personer, så referer det ikke til de i nød, de marginaliserte eller de utslåtte i samfunnet. Det dreier seg ikke om enkene og de faderløse i det israelske samfunnet. De små og de minste i Matteus referer til de som følger etter Jesu, til hans disipler og etterfølgere. Og særlig tydelig blir det i Mattes 10, 40 - 42 der det står under overskiriften ”Lønnen for å ta imot en disippel: 40 Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. 41 Den som tar imot en profet fordi han er profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få den rettferdiges lønn. 42 Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel – sannelig, jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn.»

Dagens prekentekst begynner egentlig allerede i kapittel 24, der det står at Jesus satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, da kom de og spurte ham: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» Og Jesus taler til dem om trengselstidene som skal komme, motstand, han gir dem liknelsen om brudepikene og om tjenerne som fikk talenter å forvalte mens deres Herre var utenlands. Og til slutt dagens tekst om dommen. Dette er ikke en tale til folket om at de må vende om for himmelriket er nær, eller hvordan man skal leve sine liv. Det er en tale til disippelflokken, til de allerede omvendte om utholdenhet i prøvelser, en pep-talk for å bruke sine evner for Guds rike, og en advarsel om å hele tiden være forberedt på hans gjenkomst. For han vil komme igjen for å holde dom, skille sauene fra geitene, skille til høyre og venstre – og kriteriet for dommen er hvordan man har forholdt seg til disse mine minste.

Og disse mine minste hos Matteus, det er Jesu etterfølgere.

Da kan jo teksten leses som en tekst som sier noe i retning av at det er ekstra viktig å vise nestekjærlighet ovenfor kristne. Og at verden nærmest kan deles i to grupper, hedninger og kristne. Og ovenfor hedningene er nestekjærlighet en misjonsstrategi, mens ovenfor de troende så er det sann nestekjærlighet uten forbehold. Men det blir også en feillesning.

For det første må vi forstå teksten ut fra den situasjonen den er blitt til. Matteusevangeliet er trolig skrevet rundt år 70 – 80 etter Kristus. Og det er skrevet i klar konfrontasjon mot de jødene som ikke aksepterer Jesus som Messias, og særlig fariseerne. Den unge kristne kirke er noen steder og perioder forfulgt. Og mange steder er den marginalisert, trakassert og under stort press. Det var ikke lett å bli værende som en Jesu disippel. Fellesskapet var avhengig av samhold. Denne teksten maner til et slikt samhold.

Men samholdstanken kommer ut fra en teologisk tanke, en troens tanke, en troens erfaring. Å bli med i det kristne fellesskapet var ikke bare å slutte seg til en ny kult, en ny gudsdyrkelse. Det var noe langt mer. Det var å tre inn i fellesskap der man omtalte hverandre som søsken. Der man fikk en felles himmelsk Far, og en himmelsk bror i Kristus. Og det var et fellesskap som strakte seg utover lokalmenigheten, det gjaldt alle kristne. Men det strakte seg også utover det jordiske fellesskapet. Det var et fellesskap like inn i himmelen, ja et fellesskap med Gud. For som vi leste fra Matteus kap 10, 40: Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.

Å ta sørge for en kristen bror eller søster, er å sørge for Kristus selv. Det er den samme tanken vi finner igjen hos evangelisten Johannes (Joh 15, 5) når Jesus sier: Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Eller hos apostelen Paulus når han sier til korinterne (1. kor 12, 27) Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.

Dagens tekst forteller oss om en Jesus på en veldig radikal måte identifiserer seg med oss. Og det er jo nettopp derfor at Jesu død er vår død, Jesu oppstandelse er vår oppstandelse, og at vi som tror på han regner med nådens gave. Frelsen henger ikke på våre gjerninger. For da hadde vi alle vært fordømt, og ingen kunne regnes som rettferdig. Og det er det som er troens innsikt; at alene kan jeg ikke bli rettferdig for Gud, men ved troen får jeg Guds nåde og kan gå fra Guds domstol til evig liv, der ondskap ikke lenger finnes, der det aldri mer skal høres gråt eller klageskrik.

Disse mine minste er Jesu etterfølgere. Det er oss, det er vårt fellesskap og det er våre trossøsken som mange fortsatt lever under forfølgelse, marginalisering og trakassering. Og på en spesiell måte utfordrer denne teksten oss til å huske dem. Hjelpe dem til å holde ut i troen, så vi sammen kan stå for Guds trone som rettferdige.

Å være en kristen er å tilhøre et fellesskap. Et fellesskap som er annerledes, dypere og rekker bakenfor horisonter enn det fellesskapet vi har med naboer, venner og familie. Det er et fellesskap av søstre og brødre på tvers av språk og nasjoner, på tvers av tid og evighet. Og det som skaper fellesskapet er troen på Jesus som verdens frelser. Det er ikke de gode gjerningene som skaper dette fellesskapet.

Det er ikke våre gode gjerninger som avgjør om vi får være med i dette fellesskapet. Men de gode gjerninger skal strømme ut av dette fellesskapet. Ikke for at vi skal bli frelst, men i glede og takknemlighet over at vi er frelst, og fordi vi vet at en dag skal vi stå for Guds domstol, og svare for våre liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Bots- og bededag

Prekenstekst: Jesaja 59, 1-4.8-9

Lesetekst Galaterne 5 16-24 og Matteus 3, 7-12

Kjære menighet!

Det er Bots- og bededag. Og vi kalles denne søndagen til å grunne over våre synder, sørge over våre synder og bekjenne våre synder. For på den måten å se Guds nåde mot oss. For den som dømmer synderen nådeløst dømmer seg selv. Men den som ikke ser sin egen synd, gjør Guds nåde liten.

nåde og synd

Jeg ønsker meg en kirke som kjennetegnes nettopp ved nåden. Jeg ønsker meg en kirke der nåden preger menighetslivet, at vi kan være nådefulle mot hverandre. Jeg ønsker meg en kirke som lokalmiljøet opp fatter som et nådens sted. Og jeg ønsker meg en kirke som når ut i verden med det glade budskapet om at Gud har vist oss syndere nåde.

Men skal budskapet om nåde ha kraft, skal det bli forstått, ja skal det i det hele tatt ha mening, så må vi også snakke sant om synden. For hvis synden minimeres, bortforklares eller ties om, da har heller ikke budskapet om nåde noen kraft. For det er når vi ser synden i all sin gru, at budskapet om nåde får mening. Det er når vi ser våre egne løgner, halvsannheter, de vi har krenket, vår gudsforakt, vår onde tunge, vår gjerrighet og vårt begjær etter det som ikke var vårt – for å nevne noe – at vi ser at vi trenger nåde.

verden

Bots- og bededag er en lite trendy dag. Budskapet om erkjennelse, bekjennelse og omvendelse er ikke tiden melodi. Og jeg tror kanskje aldri det har vært et moderne budskap. Men samtidig så synes jeg vi ser tegn i vår tid som viser at hvertfall på noen områder er vi åpne for denne dagens budskap; for eksempel har vår tid en større erkjennelse av at vår livsstil fører til miljøødeleggelser enn noen generasjon før oss.

Og vi lever i en tid der miljøødeleggelsen står på dagsorden. Og hvertfall i vårt land, så aksepterer de fleste av oss den overveldende forskningen som slår fast at verden er på vei mot en miljøkatastrofe. Vi er i ferd med å erkjenne vår synd mot vår Skaper, vi er klar for å bekjenne, og vi står foran en livsstilsendring som i praksis er en omvendelse. Og jeg vil mene det hviler et stort ansvar på de politikere og de få forskerne som fortsatt roper at vi ikke vet nok, at vi ikke behøver å legge om livsstilen enda, at det kanskje ikke er så farlig, alternativt at dette bare er naturlige svingninger som vi ikke kan gjøre noe med. For mens vi her opp i vårt rike hjørne av verden trolig vil klare oss gjennom de endringene som ligger foran oss, så finnes det mennesker i vår verden som ser sitt land synke i havet, som allerede lever i fattigdom, og som pga hyppigere naturkatastrofer vil kastes ned i en enda dypere fattigdom. Og for noen av dem vil det bety den visse død. Hvis ikke vi i den rike verden er villig til å legge om vår livsstil radikalt, så vil millioner av mennesker tvinges på flukt, millioner vil oppleve mer sykdom, millioner vil oppleve større fattigdom, millioner vil oppleve mer nød, trengsel og smerte. Profeten Jesaja sine ord: Hendene deres er tilsølt med blod og fingrene flekket med skyld, er sant om oss. Vi står med verdens fattige sitt blod på våre hender.

Men så er det altså noen som finner det passelig å slå tvil om katastrofens realitet, eller om det er noen vits å endre kurs, for kanskje det ikke hjelper likevel. Og i et åpent og demokratisk samfunn skal vi sette pris på den frie ytring. Men vi behøver ikke omfavne en hver mindretallsmening som en kjær sannhet. Jeg er redd at det disse ytringene fører til er en klassisk taktikk fra djevelen når mennesker begynner å erkjenne sin synd.

Han skaper tvil. Har Gud virkelig sagt… Det er djevelens ord fra Paradis. Tvil om det de fleste forskere regner som et faktum: at vi er på vei mot en miljømessig katastrofe. Til det vil jeg spørre tilbake: Har du mer kompetanse på miljø og klima enn FNs forskerpanel. Og jeg vil spørre: Vet du bedre enn menneskene på Tuvalu, om havet holder på å sluke deres land eller ikke? Tvil om det virkelig er så ille: Det kan da ikke være millioner som rammes? Til det vil jeg spørre tilbake: Hvis din livsstil tok fra et – kun et – annet menneske hans land, hans liv, hans helse, hans familie – kunne du leve med det? Eller er det kanskje sånn at katastrofens kompleksitet og enorme omfang gjør den mer upersonlig enn om det bare var et eller noen få mennesker vi måtte se i øynene når vi skal forsvare oss. Og når tvilen er blitt tilstrekkelig stor så slår han til med: Er det egentlig så nøye. Kanskje det ikke er synd likevel, kanskje jeg bare kan fortsette som før, uten denne ubehagelige erkjennelsen, uten den pinlige bekjennelsen, og uten alle de endringer som omvendelsen vil kreve. Kanskje jeg kan fortsette å spise frukten som slangen har vist meg, det smaker jo så godt. Så blir det sant som profeten Jesaja sier: leppene taler løgn, og tungen mumler svikefulle ord. Ingen stevner en annen med rette, og ingen fører sak på ærlig vis. De stoler på tomhet og taler løgn, de unnfanger urett og føder løgn. Vårt oppdrag som jordens forvaltere er ikke begrenset til vår egen hage, til vårt eget lokalsamfunn. Vi er politiske mennesker som velger politiske ledere. Og våre ledere agerer i et verdenssamfunn som er blitt mindre og mindre. Verdens ledere kan ikke lenger skylde på kunnskapsløshet. De vet. Men de vet også at de er ansatt på kontrakt, en kontrakt som er slutt hver gang det er valg. Derfor er det viktig at vi som kristne borgere er tydelige på våre krav til våre ledere. Vi vil at dere skal gjøre alt dere kan for å stoppe klimaendringene, og vi vet at det vil koste, men vi er villige til å betale prisen.

11 av våre biskoper skal delta på Kirkens Nødhjelp sin klimaseilas til København for å kreve et godt miljøresultat. Og miljøvern er stadig et tema i vår kirke. Jeg synes vi skal være stolte av at kirken er en tydelig og radikal røst i disse sakene. For en kirke som vil være Kristi lemmer i verden, kan ikke annet enn å stille seg på de svake, de marginaliserte, de fattige og de undertrykte i verdenssamfunnet sin side.

Det nære

Men å være en tydelig røst om hvordan verden burde styres er ingen motsetning til også være en tydelig røst på det som gjelder de nære relasjoner. Og jeg skal innrømme at det som prest kan være makeligere fra denne prekenstolen å preke om verdens nød, enn den synden som lever og florere i mitt eget liv, i menighetens liv, i lokalsamfunnet. Selv om alle ordinære høymesser begynner med at vi bekjenner at vi er syndige mennesker, så virker det som vi har en forlegenhet knyttet til å snakke om de konkrete synder.

Og samtidig har vi som kristen kirke en kjempeutfordring når vi skal snakke sant om synden. For hvor ofte er ikke kirken blitt beskyldt for å være en gjeng med moralister, bedrevitere, fordømmende mennesker som ser ned på andre. Og jeg tror de fleste kirkegjengere og ansatte i kirken føler at dette er en urimelig, ja direkte usann beskrivelse av kirken, slik vi opplever den. Men samme hvordan vi opplever kirken og vårt fellesskap, så kommer vi ikke unna at det finnes nok av andre som opplever kirken – eller skal vi si – opplever oss slik. Hvorfor der det sånn?

Først av alt tror jeg det sier noe om den motstand som oppstår når noen fastholder rett og galt, ikke bare som noe vi velger selv, men som et gudegitt skille, som et skille som gjelder alle. For når det påpekes at noe er rett og noe er galt, så vet hver og en med seg selv at dette rammer også meg.

For det andre tror jeg at det skyldes at denne motsanden gjelder ikke bare alle andre, den gjelder også oss. Den gjelder innad i menigheten og hver enkelt kristen. Vi har en motstand i oss til å erkjenne vår egen synd. Slangens ord: Har Gud virkelig sagt… lever i beste velgående også i våre liv.

Derfor har vi kanskje ofte snakket om synd som noe som gjelder andre mer enn oss. Og vi har kanskje ofte hatt et fokus på synder som vi ikke selv sliter med. Jeg har lite tro på at kirken og vi kristne skal gå rundt og peke på alle andres synder. Vi må ha fokus på egen synder. Vi må erkjenne, bekjenne og omvende oss fra våre egne synder.

I stede for å irriterer deg over naboens synder, så skal du sørge over dine egne synder. I stede for å være lovens nidkjære vokter ovenfor dine egne barn, venner eller bekjente, så hold loven opp som et speil for deg selv.

Hvordan lever du ditt liv? Hvilke av budene er din akillishæl? Hva er det som stadig er en fristelse for deg? Hvor er det du faller gang på gang? Hvilke synder var det Jesus bar til korset for deg?

For dine synder er ikke diffuse, de er konkrete. Så konkrete at du burde kunne sette ord på dem. Dine synder har krenket andre mennesker, de har ført til at du hevdet deg på bekostning av andre, de har fratatt Gud ære og tilbedelse, og sakte, men sikkert bryter de ned din selvrespekt, din ære, ditt gode navn og rykte. Hvordan forvalter du alt Gud har gitt deg? Din kropp, dine evner, din tid, dine penger, dine evner? Og hvem ga du æren for dine seire – fikk Gud æren? Og hvem ga du ansvaret for dine nederlag – fikk din neste det ansvaret?

Guds vrede

Det gamle testamentet er tydelig på at Gud vil straffe folkets synder. Og hadde vi lest videre i kapittel 59, så hadde vi kommet til det 18. verset, der det står: Han gjengjelder folk etter det de har gjort, med harme mot uvenner, hevn over fiender, selv mot fjerne kyster gjør han gjengjeld. I møte med ondskapen er Gud det godes kriger, for han er det gode og det sanne sitt opphav. Guds oppgjør og straff over ondskapen profiteres gjennom hele det gamle testamentet. Og det er en profeti som er oppfylt for den som tror på en korsfestet Kristus.

Korset har mange perspektiver. Og korset kan ikke forstås på en formel. Men et vesentlig perspektiv ved korset er at det også er Guds vredesdom over synden.

og Guds nåde

Men i stede for å straffe synderen, velger Gud å bære straffen selv. Ved å bli menneske, bli pint under Pontius Pilatus og bli korsfestet. Jesus er offeret for alle verdens synder. Jesus hang på korset for min synd. Jesus hang på korset fro din synd. Og ved hans oppstandelse så ser vi at Jesu ord på korset – det er fullbragt – er sant.

Den som kjenner sin synd, vet også hvor avhengig man er av Guds nåde. Den som kjenner sin synd, kjenner ingen rett til å fordømme andre. Den som kjenner sin synd, vet at nåden er det man trenger. Derfor skal vårt vitnesbyrd være et vitnesbyrd om nåden, nåden som vi selv trengte og som vi har erfart.

Bekjennelse og omvendelse

Synden er en uutslettelig del av våre menneskeliv. Så lenge vi lever vil det finnes synd i våre liv. Det er et faktum som kan føre til kynisk resignasjon. Jeg er synder – tilgi meg Herre! Men hvis det er vår innstilling som når vi ikke langt. En slik innstilling burde være umulig for den som har erkjent sin synd. Den som virkelig ser hva synden bryter ned, kan ikke la vær å prøve å bekjempe sin egen synd. For vi er kalt til noe langt mer enn å innse fakta. Vi er kalt til å vokse i helliggjørelse. I dåpen ble vi Guds hellige folk, og vi fikk den hellige ånd. Og ånden skal veilede oss til et hellig liv. Et liv som grener på vintreet, et liv som Kristi lemmer i verden. Vi er kalt til å bekjenne vår synd, og til omvendelse.

For de fleste av oss, så er det nok sånn at det er gjerne en synd som vi stadig sliter med. Vi har et ”svakt punkt” som vi gjerne kaller det. Et sted i liv, en utfordring, der vi stadig vekk trår feil. Og ofte så vokser denne synden seg så stor at den skygger for andre synder i vårt liv. Men det er greit, det er menneskelig. Vi klarer ikke å jobbe med alt hele tiden. Derfor skal du ta tak i det som er din hovedutfordring. Den synden som du stadig sliter med. Der hvor du stadig trår feil. Og når eller hvis du klarer å slutte å stadig begå denne synden, så skal du få kjenne på en stolthet og glede og takknemlighet til Gud – som jobber med deg ved sin Hellige Ånd. Og når denne store synden, som du synes har fylt hele synsranden er lagt til side, så vil du se nye felt som du kan jobbe med.

Og ut fra erfaring og Bibelen, så vil jeg si at det kun er en god måte å ta tak i det som er synd i ditt liv. Og det er å bekjenne dine synder. Når du ber for deg selv, så skal du slutte å bruke runde og vage formuleringer som ”Herre du ser det som er vanskelig for meg”, eller” Herre, du som kjenner meg, tilgi meg alle mine synder”. Vær konkret. Sett ord på dine synder. Gud kjenner dem allerede, du kan ikke skjule dine synder for ham. Det er oss selv vi prøver å lure når vi pakker våre synder inn i runde og vage formuleringer. Hvis det er pengebegjær, misunnelse, baktalelse, banning, en spesiell person, eller avguder, eller hav det måtte være – så vær konkret. Ikke lur deg selv. Vær konkret.

Også skulle jeg ønske at flere i vår menighet så verdien av å skrifte. Skriftemålet er en skatt som også vår kirke eier, men som alt for få av kirkens medlemmer velger å benytte. Og dette er en personlig erfaring. Å gå til en prest for å skrifte er det verste og det beste jeg gjør. Jeg gruer meg hver gang, for nettopp i skriftemålet så blir syndene konkrete. Uten unnskyldninger og utenomsnakk så får jeg sette ord på de synder som plager min samvittighet. De som tar hele utsikten, de som bryter ned min frimodighet som kristen. Og på Guds vegne sitter det et menneske og lytter. Spør når det trengs, hjelper meg til å se muligheter for å bryte med mine destruktive mønstre, og til slutt: legger han hånda på mitt hode og på Guds vegne tilsier meg alle mine synders nådige tilgivelse.

Og gang etter gang har jeg komet tilbake med de samme syndene. Og jeg har fått erfare at Guds nåde er tålmodig, ja mer enn tålmodig den er uendelig. Og jeg har fått erfare at skriftemålets vei, bekjennelsens vei, også var veien til seier over synd, til helliggjørelse. Og det har gitt meg frimodighet til å ta tak i andre deler av livet der synden har fått boltre seg.

Vi bærer med oss en motstand for å snakke helt sant om våre liv. Men skriftemålets erfaring er at Gud tåler sannheten om mitt liv. Ja, han kjente den lenge før jeg kom for å skrifte. Men i skriftemålet får jeg innenfor en trygg ramme av absolutt taushetsplikt, erfare hvor viktig det er å snakk sant om min egen synd, og jeg får erfare at i møte med en angrende synder, finnes det kun en måte som Gud reagere: med tilgivelse.

For den som kjenner sin synd vet at han trenger Guds nåde. Og synderen møter ikke dom og straff hos Gud, men nåde og en ny start.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen