Fiskernes dag i Øksnes, 10. søndag i treenighetstiden,

Lesetekster:
Da Josef hadde gravlagt faren, vendte han tilbake til Egypt sammen med brødrene sine og alle som hadde dratt opp med ham for å gravlegge Jakob. Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» Så sendte de bud til Josef og sa: «Før han døde, påla din far oss at vi skulle si deg dette: Kjære, tilgi brødrene dine den uretten de gjorde da de syndet og handlet ondt mot deg. Tilgi nå uretten som er gjort av oss som tjener din fars Gud.» Josef gråt da de snakket slik til ham. Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham og sa: «Se, vi er dine tjenere.»  Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted?  Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.
1 Mos 50,14-21

For øvrig, søsken, gled dere! Ta imot både rettledning og oppmuntring! Vis enighet, hold fred, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere. Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige her hilser dere. Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!
2 Kor 13,11-13

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 18. kapittel:

Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?»  «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!


Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’  Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. 


Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. 


Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’  Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» 
Matt 18,21-35

Kjære menighet

I. LA OSS SNAKKE SANT OM TILGIVELSE 

Tekstene denne søndagen handler om et tema: Tilgivelse. Og i all kristen tro så er tilgivelse nødt til å være et brennpunkt. Det er tilgivelse vi håper og ber om fra Gud, og det er tilgivelse blant mennesker vi forkynner som ideal.  Mye godt er sagt om tilgivelse i kirken i århundrene. Og temaet tilgivelse får et eget alvor når det er tema på fiskernes dag. For denne årlige markeringen i Øksnes kirke har et sterkt kjennetegn fra år til år, og det er kransnedleggelsen etterpå, utenfor kirken, ved bautaen over de fiskerne som er blitt borte på havet. «Borte på havet» og «tilgivelse». Når disse holdes sammen så minner det oss om hvor raskt livet kan tas fra oss. Ingen planlegger å ikke komme hjem fra fiske, men det ble sånn. Og for alle oss som ikke har vårt virke på havet: Ingen planlegger å falle om på gata eller omkomme i en ulykke. Kjære menighet, døden er det vanskelig å planlegge. Det minner oss på at en dag kan det være for sent både å be om tilgivelse og tilgi.

Dette rommet har flere ganger denne sommeren hørt unge mennesker love hverandre å elske og ære til døden skiller dem. Og i alle mine vigselstaler så minner jeg paret på at tilgivelse er kjærlighetens viktigste frukt. Hvis vi ikke er villig til å tilgi, så vil samlivet bli vanskelig. Og samtidig så vet vi alle at selv kjærlighet og tilgivelse kan ikke overvinne alt. En notorisk horebukk kan ikke regne med å få komme tilbake gang etter gang. En som mishandler sin ektefelle eller misbruker sine barn skal ikke slippes hjem igjen. Tilgivelsen, kjære menighet, har sine begrensninger. Og det må vi snakke sant om, også i kirken.

Det siste verset i dagens evangelietekst legger et voldsomt press på at tilgivelse er et kristent ideal. Jesus henviser til tjeneren som ble overlatt til å mishandles av fangevokterne, og  sier:  Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»

Kjære menighet. Det er ikke vanskelig å holde en tale om tilgivelsens nødvendighet, og kanskje særlig dens skjønnhet. Det er jo så vakkert når mennesker tilgir hverandre. Tilgivelse og forsoning gjør seg alltid godt på film. Og man kan kaste på visdomsord, etter visdomsord, klisjene kan ligge så tykt på hele manuset at det nesten må vris opp. Ja, kjære menighet, mye godt er sagt om tilgivelse, men også mye som er så enkelt, og direkte feil, at det ikke tåler å møte verken virkeligheten eller bibeltekstene.  I vår kristne, snillistiske iver etter å snakke om tilgivelse og nåde, står vi i fare for å rekke tilgivelsen som våpen til de som gjør det onde. Vi står i fare for å gi tilgivelsen som våpen til tjeneren som skyldte ti tusen talenter så han både kan svikte sin Herre, og mishandle sin medtjener som skylder et langt mindre beløp. Frekk og freidig står han der og ikke ber, men krever tilgivelse fra Gud og mennesker, uten bot og anger.

Kjære menighet. I vår frykt for å framstå som ufromme kaster vi ut både bønner om tilgivelse og tilgivelse på billigsalg.  Men en slik fromhet tåler ikke et møte med ondskapen med store bokstaver, den tåler ikke møtet med krenkelser som setter seg fast. Den tåler ikke møte med en verden der onde handlinger og svik må konfronteres, også når den skjer i ditt nabolag, på din arbeidsplass, på våre barns skoler, i frivillige organisasjoner eller i kirken. En snillistisk fromhet, uten vilje til å tale uretten midt imot lar seg lett kneble når uretten utføres av mennesker du aller helst vil like. Derfor kjære menighet må vår tale om tilgivelse også være en tale om mot, mot til konfrontasjon og mot til erkjennelse. Det må være en tale om tilgivelse som en mulig gave, og ikke et krav. Det må være en tale om bot, som den nødvendige prisen for anger.

Vi må tale sant om at tilgivelse er hardt arbeid, noen ganger er det kanskje ikke mulig. Vi må snakke sant om hva tilgivelse er. Og vi må snakke om tilgivelsen forutsetninger.

II. SKYLDSERKJENNELSE


For tilgivelse har i de bibeltekstene vi leste minst EN vesentlig forutsetning. I både teksten fra 1. mosebok, og evangelieteksten henger tilgivelse sammen med erkjennelse og bønn om tilgivelse. Skal tilgivelse ha noen mening så må man faktisk ha gjort noe galt. Josef sine brødre vet at de har gjort noe galt. Det er ikke mye tvil om det, de overfalt han og solgte han som slave. De vet at de har gjort noen galt, de vet at Josef raseri kanskje har vært dempet av faren, nå er faren død og de frykter konsekvensene. De unnskylder ikke det de har gjort, men de ber om tilgivelse for det som er gjort galt.  I teksten fra Matteus er det ingen tvil om at tjeneren skylder sin Herre et enormt beløp. Beløpet tilsvarer 60 millioner dagslønner. Og når dommen kommer så er det ikke noe spørsmål om den er rettferdig, eller om det var dumt av kongen å låne ut så stort beløp. Gjelden er avklart, straffen er utmålt, men når tjeneren ber om nåde, så får han nåde. Ikke fordi straffen var urettferdig, ikke fordi han er uskyldig, men fordi Herren er nådefull.

I forhold til skyldserkjennelse er det mange feller å gå i. I en boken «fengselsliv og menneskeverd» som er skrevet av flere av landets fengselsprester, så tar den erfarne fengselspresten Harald Bekken opp den utstrakte strategi blant advokater å be klienten nekte alt. Nekt alt, så er det opp til motparten å bevise at du har gjort det. Det er menneskelig å frykte straff, så det er en forståelig strategi, og ut fra en juridisk synsvinkel så har den et poeng i at ingen skal dømmes for mer enn det som kan bevises. Men så finnes det jo mange feil vi gjør som ikke handler om strafferett, men om hvordan det er rett og galt og oppføre seg ovenfor sine medmennesker. Også på dette veldig store området av livet så er det mange som velger fornektelse, nekt alt, så kanskje det går over. I stede kunne man valgt erkjennelse. For når du vet at du har gjort noe galt, så er det å nekte alt er en katastrofal strategi, enten det handler om en straffesak eller på det mellommenneskelige området.  Den er katastrofal fordi du nekter deg selv å være et ansvarlig menneske.  Du krymper deg selv som etisk handlende menneske, du gjør deg selv liten og ynkelig. For det er nettopp ved å ta ansvar, erkjenne hva du har gjort, at du begynner prosessen med å bevege deg bort fra ondskapen, og gir deg selv muligheten til igjen å velge det gode. Og det er når du tar ansvar og sier: Dette har jeg gjort, dette tar jeg ansvaret for, dette var galt av meg at du gir offeret ditt friheten tilbake. For så lenge du nekter, så lenge du ikke tar ansvar, så holdes ditt offer fast i mobbingen, baktalelsen, trakasseringen, krenkelsen, overgrepet, tyveriet, ansvarløsheten, ufriheten, frykten. Det er kun ved å erkjenne, at du bryte ut av ondskapen og begynne å gå mot det gode.

Så skulle man tro at det gode råd alltid var «Erkjenn alt». Men: Det er meningsløst å be om tilgivelse hvis du ikke har gjort noe galt. Hos noen sitter beklagelser og et unnskyld så langt inne at det aldri kommer ut.  Hos andre sitter det så løst at det nesten renner ut av dem hver gang de åpner munnen. Behovet for harmoni, fordi man ikke liker å være uvenner med noen er ofte en grunn til de unnskyldninger som kommer lett.  Men hvis du er en av de som lett kommer med et unnskyld. Tenk deg om. Hvis du ikke har gjort noe galt, så blir det ikke sann harmonien rettet opp vet at du ber om unnskyld. Tvert imot tror jeg du avler og steller med en plante som lett kan hete selvforakt, selvutslettelse og selvfordømmelse. Det er en plante som ingen bør dyrke i egen hage. Når man først og fremst ber om tilgivelse fordi andre krever det, så stopp opp. Skap et rom rundt deg til å tenke. Gi deg tid. Ikke si unnskyld for det som ikke var din skyld. De, eller kanskje du selv, er i ferd med å fange deg i skammens helvete.

Hvis du er en av de som unnskyldninger må brekkes ut av, så er det kanskje på tide å øke selverkjennelsen et hakk eller fem, skru på empatien, det ligger trolig mange på slagmarken rundt deg.

III. SKAM

Å be om tilgivelse, når man har gjort noe galt, er alltid forbundet med en viss skam. Det er dypt menneskelig å skamme seg når man har gjort noe galt. Josef sine brødre framstår ikke som stolte, men som skamfulle, redde når de ber Josef om nåde. Men skammen vi kjenner på når vi har gjort noe galt, er ikke skadelig. Den oppdrar oss til å gjøre det rette. Og det er en skam som det er mulig å få lagt fra seg gjennom erkjennelse og oppgjør. Den som kan si: dette gjorde jeg, det var galt, det tar jeg ansvar for.

Men det er en skam som ligner veldig på den sunne skammen. Men i stede er det en skam som bryter deg ned. Det er den skammen du påføres når andre, urett, forteller deg at du har gjort noe galt, ja det er deg det er noe feil med her. Når mennesker ut av det blå sier: «Jeg tilgir deg», når det ikke var du, men de som trengte tilgivelse.  Det er den samme skammen man påfører mennesker når en tredje person ber offeret tilgi krenkeren, og presenterer det som den fromme løsningen. Hvor offeret sitter igjen med svarte-Per som den uforsonlige, den nådeløse, den hevngjerrige. Og plutselig er krenkeren blitt «offer».  Stakkars NN, hun er så nådeløs og vil jo ikke tilgi.

Mennesker med makt, kan påføre andre skam, uten at de har gjort noe galt.  Litt banalt sagt, så klarer de å få deg til å tro at du er den dumme her. Du er den som ødelegger. Nå hadde vi det så hyggelig her, eller hvertfall hadde vi begynt å kvele det som kunne bli uhyggelig. Nå har vi satt munnkurv på de fleste her, også kommer du og tar dette opp igjen. Tenk hvor vanskelig dette blir for NN, og ikke minst NNs kone. Ja, DU, DU, ja DU er den som ødelegger.

Det er den skammen som trykker deg ned. Og siden du ikke har gjort noe galt, så finnes det heller ingen vei ut av den skammen. Å ta ansvar for en skam som ikke er din, trykker deg kun lenger inn i falskheten og løgnen. Lenger inn i skammens helvete.  Skampåføring er et av de mektigste våpen vi mennesker besitter, og et av de vanskeligste å beskytte seg mot.  Sett at tjeneren ikke skyldte sin herre ti tusen talenter. Hva godt skulle det gjøre at han å ba om nåde. Alt han hadde oppnådd var å påføre seg selv krenkelsen det ligger i å bøye seg for makta.


IV. TILGIVELSE SOM FRAVÆR AV HEVN

Men hva er da tilgivelse?

Er det trolig at Josef noen gang igjen hadde full tillit til sine brødre igjen?  I Egypt var han en mektig mann, og brødrene avmektig. Derfor behøvde ikke Josef være redd sine brødre, enda de tidligere hadde solgt han som slave. Men det er helt tydelig i teksten av brødrene er pissredd for hva Josef vil gjøre. Han disponerer maktmidler, som soldater og fengsel. Han kunne enkelt ha fått dem drept. Men er det trolig at Josef noen gang igjen hadde stilt seg i en posisjon der livet hans var avhengig av brødrene?

Eller liknelsen om Kongen og tjenerne. Hva innebærer det at tjeneren blir tilgitt i første runde? Lå det an til at kongen og tjeneren plutselig skulle bli kompiser?  Er det sannsynlig at kongen låner denne tjeneren penger igjen? Har han kongens tillit nå?

Hva er tilgivelse?

Kanskje er det like viktig å si hva tilgivelse ikke er.  For litt siden leste jeg om en undersøkelse der man spurte unge mennesker om de kunne tilgi en partner som var utro. «Ja» sa overraskende mange. Men når de ble spurt om de kunne fortsatt være kjæreste med en som var utro, svarte de fleste «nei». Jeg tror denne undersøkelsen viser en viktig forskjell på tilgivelse og tillit. Jeg behøver ikke hevne meg på en utro partner, jeg kan la det ligge, vi kan bla om, men fortsettelsen blir ikke som kjærester, for det forutsetter en tillit som ikke er der lenger.

Å bli tilgitt er ikke det samme som å få tilliten tilbake. Tilgivelse er ikke det samme som at nå er alt greit. Tilgivelse alene betyr ikke at man er venner igjen. Men jeg tror vi kan forstå tilgivelse som fravær av hevn. Et tilsagn om tilgivelse betyr at den krenkede avstår fra hevn. Det betyr ikke å oppgi krevet om rettferdig straff i et sivilisert samfunn. Og i vår straffepleie er det et vesentlig poeng at straffen ikke er hevn, men den skal bidra til å rehabilitere og vire prevantivt både individuelt og kollektiv.

Å være tilgitt er ikke det samme som å ha tillit. Men det er nok en forutsetning for noen gang siden å kunne
bygge opp tilliten igjen. Å være tilgitt betyr vel strengt tatt heller ikke at den krenkede ønsker den tilgitte alt godt, men hevnen skal få ligge.

V. MÅ VI TILGI?

Må vi tilgi? Det finnes de handlinger som vi hvertfall ikke skal forvente at tilgis av mennesker. Det finnes du krenkelser, de sorger som er så store at tilgivelse synes langt utenfor rekkevidde. Og samtidig har historien mange eksempler på at tilgivelse kan skje der vi ikke trodde det var mulig. Det ligger en potensiell kraft i det å tilgi. En styrke. Når krenkeren uten unnskyldninger tar sitt ansvar, så ligger det for noen ofre en gjenerobring av makt, en vei ut av maktesløsheten i det å tilgi.

Hvis du er den som er blitt krenket, så skal du vite: Ingen kan kreve din tilgivelse. Tilgivelse er noe du kan gi, men det er også noe du kan holde tilbake. Ingen kan kreve en gave, og aller minst den som har gjort deg vondt.

Josef sier til sine brødre: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted?»  Gud er rettferdig. Og Guds rettferdighet henger uløselig sammen med Guds dom. Det skal holdes dom over våre liv. For den krenkede er det en trøst i dette. Gud lar ikke urett passere, glatter ikke over, eller tier den i hjel. Gud kaller uretten ved sitt rette navn.  Og underlig nok vil jeg mene det ligger en oppreisning i det å skulle stå til ansvar for det jeg har gjort. Det er en befrielse i det å slippe alle unnskyldninger og si: Dette var mitt, dette er mitt ansvar. Dette er min skyld. Det er når man erkjenner sin skyld, at man slipper sine ofre fri. Det er når man erkjenner sin skyld at man beveger seg inn i en situasjon der tilgivelse blir mulig. Det er når man erkjenner sin skyld, at man kan prøve igjen, prøve å gjøre det bedre.

Her i Øksnes kirke er korsfestelsen altertavlens hovedmotiv. På den ene siden av korset ser vi Moses med loven, på den andre siden Johannes med evangeliet. Men mellom Guds lov og Guds nåden finner vi Jesus på korset - prisen som måtte betales. Nåden hadde en pris. Og Kristus var villig til å betale den. Guds kjærlighet er så stor, at han er villig til å bære byrden av rettferdig harme og sinne. Han bærer hevnen på seg.

Og Guds kjærlighet er så stor at den kan tilgi det vi aldri kan tilgi. Det er en trøst idet. Det er en lettelse i det, for den som føler at tilgivelsen er mer enn de kan makte å gi. Når krenkelsen er stor nok, så kan kanskje ikke vår bønn bli frommere enn dette: «Gud tilgi dem du, for jeg kan det ikke.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Olsok - 29. juli 2012

Lesetekster: 


I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve. Du skal elske Herren din Gud, lyde hans røst og holde fast ved ham! Da skal du få leve og bo lenge i det landet som Herren med ed lovet å gi dine fedre, Abraham, Isak og Jakob.
5 Mos 30,19-20a

For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.
    Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp.
2 Kor 4,6-11


Prekentekst: 
Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.
Luk 9,23-26

Kjære menighet!


I dag er det Olsok. Det er Olavsdagen. Minnedagen etter Olav den hellige. Dette er kirkeårsdagen da vi markerer, ja feirer kristningen av Norge. Detter dagen da vi skal få være takknemlig for at evangeliet også har nådd vårt folk, og vårt land. Slik vi ba i dagens kollektbønn:  «Allmektige Gud, vi takker for dine budbærere til vårt folk, de som sådde Ordet, reiste korsmerket og grunnla kirken i fedrelandet vårt».

I 995 gikk Olav Tryggvason i land på Moster, han lot det bli holdt gudstjeneste her, og han reiste en kirke på Moster. Nesten 30 år senere i 1024 holdt Kong Olav Haraldson – senere Olav den hellige – ting på Moster. Her fikk han vedtatt kristenretten, som innledes slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» Men den 29. juli 1030 ble Olav Haraldson drept på Stiklestad. Og mindre enn et år siden ble han erklært som helgen.

Kristningen av Norge var ikke en konges verk. Vår forfedre hadde i lang tid hørt om og blitt påvirket av den kristendommen de hadde møtt på handelsreiser og iblant på vikingtokt.  Men innføringen av kristenretten i 1024, og vår første nasjonale helgen – Olav den hellige, er reelt og symbolsk et brudd med fortidens guder og etikk og markerte en overgang i folk og samfunn.

Vi leste fra 5. mosebok: I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve. Du skal elske Herren din Gud, lyde hans røst og holde fast ved ham! Teksten er hentet fra slutten av 5. mosebok. Og hele boken er formet som en tale som Moses holder rett før folket skal gå inn i det lovede landet. Han legger fram historien om ørkenvandringen, og ikke minst; Guds lov legges fram for folket. Folket settes på valg mellom Gud og avguder, tro og vantro.

Også dagens evangelietekst tydeliggjør en valgsituasjon. Rett før dagens evangelietekst så har Jesus spurt disiplene hvem de folk sier han er, og hvem de tror han er. Og folket sier han er både døperen Johannes og Elia. Og år Jesus spør «hvem sier dere at jeg er?» så kommer Peter med sin bekjennelse: «Du er Guds Messias». Og som en oppfølging, som en tydeliggjøring av hav denne bekjennelsen betyr, ja nesten som en advarsel sier Jesus:

Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.

I 5. mosebok er det folket som står på valg. I evangeliet er det disiplene. Hvem er det som stilles på valg i dag? Er det slik at kirken, fra alle landet prekestoler denne dagen skal utfordre det norske folk – som kollektiv størrelse - til å velge Gud, til å gå troens vei. Eller er det alle som bor i landet – som individer – som utfordres denne dagen?

Den tid da folket, som folk, var en religiøs størrelse, er over for lenge siden. Og fra og med i år, er det også slutt på staten som en direkte religiøs aktør gjennom regjeringsoppnevnte biskoper. Men at kirke og stat er blitt to uavhengige størrelser, betyr ikke at kirke og folk har tatt farvel med hverandre.

Troens utfordring, bekjennelsesspørsmålet; tror du? -  vil alltid rette seg mot individet. Det er som enkeltmennesker vi er døpt. Det er som enkeltmennesker vi bekjenner troen, slik vi leste den ved dåpen i dag: Jeg tror på Gud Fader… Jeg tror på Jesus Kristus…Jeg tror på Den hellige ånd. Det er som enkeltmennesker vi tilhører kirken, eller eventuelt kan bryte med kirken og troen. Og samtidig er ikke troen et individualistisk prosjekt.

For dåpen er jo nettopp inngangen til et fellesskap, troen fellesskap. Ordningen med faddere, og det at kirken ved døpefonten tar på seg et medansvar for å oppdra barna til kristne, viser sterkt troens karakter av fellesskaps prosjekt. Troen er ikke bare et spørsmål om «meg og Jesus», snarere tvert imot. Troens spørsmål og utfordringer finner best sine svar i fellesskapet. Og selv om trosbekjennelsens ord er individuelle: Jeg tror,…så sier vi det i kor og innenfor rammen av en felles gudstjeneste. Å være en del av et fellesskap, en menighet, en kirke er grunnleggende en del av det å være en troende, av det å være en kristen.

I 1024 vedtok tinget på Moster: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» En slik lov forutsetter at folk, tro og konge er en enhet. Folket, ledet av en konge, har en tro. Og etter hvert i eneveldet så ville man også hevde at den ene kongen var sendt av den ene Gud til å styre dette folket. Slike tanker er umulige i 2012.

Alle som er norske borgere er nordmenn, helt uavhengig av hvilken Gud de bøyer seg for. Men så lenge de fleste nordmenn kaller seg for kristne, så er det naturlig at dette kommer til uttrykk i folkets liv. 22. juli 2011 viste oss mange ting, blant annet at kirken for de fleste nordmenn oppleves som et naturlig samlingspunkt i når sorg og redsel rammer oss. Og det er ikke fordi vi hadde en STATSkirke. Men fordi vi hadde en KIRKE som i århundrer har møtt mennesker i sorg og redsel. Selv om stat og kirke skilles i et sekularisert samfunn, så behøver ikke folk og kirke gå hver sin vei.

 «Du er Guds Messias» sa Peter. Og det er en bekjennelse med konsekvenser.  For Jesus sier: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.

Å løfte sitt kors, fornekte seg selv og følge Jesus, det er en utfordring til hver og en av oss som individer. Men det er også en utfordring til oss som fellesskap og folk. Og for et rikt folk som oss, så tror jeg korset og selvfornektelsen særlig må handle om å dele av vår overflod. For vi har rikelig, vi må bare lære oss å forvalte det til beste for vår neste…han som sitter med tiggerkoppen, han som mangler mat og medisiner, han som ruser seg, hun som selger seg, de som er syke … de som trenger at vi hører Mesterens ord om å elske din neste som deg selv. De ordene er fortsatt utfordring til oss som enkeltmennesker, til oss som fellesskap og til vår stat.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Et år etter...preken på Barkestad den 22. juli 2012.

Det står skrevet i salmenes bok, salme 139. 

Herre, du ransaker meg og du vet –
du vet om jeg sitter eller står,
på lang avstand kjenner du mine tanker.


Om jeg går eller ligger, ser du det, 
du kjenner alle mine veier.


Før jeg har et ord på tungen, Herre,
kjenner du det fullt ut.


Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.


Det er et under jeg ikke forstår,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.


Hvor skulle jeg gå fra din pust,
hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?


Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der.


Tar jeg soloppgangens vinger
og slår meg ned der havet ender,


da fører din hånd meg også der,
din høyre hånd holder meg fast.


Jeg kan si: «La mørket skjule meg
og lyset omkring meg bli natt.»
Men mørket er ikke mørkt for deg,
natten er lys som dagen, mørket er som lyset.
Salme 139, 1- 12
       
Slik lyder Herrens ord. 

Det står skrevet i det 1. kapittel i Paulus andre brev til menigheten i Korint:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. 
2 Kor 1, 3- 4

Slik lyder Herrens ord. 

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 5. kapittel:
Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:
          
«Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
          
Salige er de som sørger,for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
          
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
          
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
          
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
          
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
          
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.


Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis.Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.
Matteus 5, 1-12 

Slik lyder Herrens ord.



«Nå er nesten alle ord brukt opp», sa Kong Harald for 11 måneder siden, under den nasjonale minnesermonien fra Oslo spektrum.

En måned tidligere hadde Norge opplevd det største terrorangrepet i landet etter 2. verdenskrig. Vår lille idyll, der vi kan koste på oss å lage politiske konflikter over små bagateller, og der vi er vant til at det er trygt, godt og fredelig, ble plutselig rystet i grunnen. Gjerningsmannen utløste først en bilbombe som drepte 8 mennesker, skadet mange flere og ødela regjeringskvartalet. Deretter tok han seg til Utøya der han henrettet 69 unge mennesker, og mange unge ble skadd, preget for livet. Og tilbake satt foreldre, ektefeller, barn, søsken, besteforeldre, familie, venner i sjokk og sorg. Og en hel nasjon følte at noe var tatt fra dem. En trygghet. En sikkerhet for at sånt skjer ikke hos oss, det rammer ikke våre barn, det rammer ikke oss. 22.juli 2011 vil forbli en referanse i norsk historie, for det var så mange som ble rammet, fordi angrepet i sin begrunnelse, med sine mål og sine ofre var rettet mot vårt demokrati og vår rettsstat. 22. juli 2011 dagen da ondskapen rammet oss, ikke som en ansiktsløs orkan eller naturkatastrofe, men ved at en mann drepte voksne, ungdommer og barn.

«Nå er nesten alle ord brukt opp», sa vår kloke konge.

Stilt ovenfor vold, sorg og død, så finnes det ikke ord som kan ta bort det som gjør så vondt. Det som gjør oss så sinte. Det som gjør så vondt. Det som skaper savn, sorg og smerte. Men det finnes ord som lindrer. Det finnes ord som skaper noe annet enn mer sorg, mer sinne, mer hat.

Og vi skal få lov til å være stolte av måten vi som nasjon taklet 22. juli. Det kunne blitt en heksejakt, det kunne vært de hatefulle og hevngjerrige ordene som vant plassen. I stede så er det rosene, og ord som solidaritet, mangfold og åpenhet, det er varmen som blir stående i våre minner om 22. juli. Det ble utøvd et beundringsverdig lederskap av statsminister og konge. Og i de brede lag i folket ble det vist omsorg og fellesskap.


Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

…sier Jesus i saligprisningene.

«Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.» 

…skriver Paulus til menigheten i Korint. I en verden der sorgen har, og stadig tar en plass i våre liv, så er Guds ønske at vi skal trøstes. Den som sørger skal trøstes. Det gjelder ikke bare de som lever med skrekken fra 22. juli nært innpå livet. Det gjelder alle som sørger. Ingen sorg er mindre verdt enn andres sorger. Kanskje bærer du på helt andre sorger fra det året som er gått. Sorger som ingen skriver i avisen om. Men sorg er sorg, nød er nød, Og ingen sorg er lik. Det er kirken og de troendes kall å trøste den som sørger.  Og trøst er mange ting. Det kan være trøstende ord, praktisk hjelp. Noen ganger er det også trøst i det å få være i fred, men bli møtt med forståelse når det trengs.

«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.»

…sier Jesus. Midt i den sjokkerende ondskapen som rystet oss i ukene etter 22. juli, så var det godt at han som hadde gjort det, ble tatt. Han nektet ikke.  Slik vi har møtt han gjennom media og rettsaken så framsto han sjokkerende kald og kynisk. Er han syk? De kan umulig jeg eller vi sitte langt borte å avgjøre. Men han har utvilsomt utført onde handlinger. Så onde at det hadde kanskje vært lettere å tenke på han som gal. Men ondskap er ikke en diagnose. Ondskap er en realitet i verden, en mulighet for oss alle. Kirken skal, sammen med de som utsettes for urett, hungre og tørste etter rettferdighet. Det betyr at vi også skal stille til ansvar de som gjør det som er ondt. Det er ikke ukristelig å påtale ondskapen. Ondskapen skal ikke bare glemmes. Man må stå til ansvar for den ondskapen man er ansvarlig for. Om det er i det små eller i stort. Det er ikke en sunn fromhet når vi bare vil glatte over. Rettferdigheten krever et oppgjør.

«Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.»

…sier Jesus. Barmhjertighet handler om å se de som trenger oss. Fortellingen om den barmhjertige samaritan er selve mønsterfortellingen for barmhjertighet i vår kultur. Samaritaneren som hjelper jøden. Hjelp og omsorg som rekker seg ut etter en som egentlig tilhørte et fiendtlig folk. Det er barmhjertighet og anstendighet – en menneskerett - det handler om når mennesker på flukt får komme til landet vårt. Det var dette han angrep den 22. juli. Mulitkulturalismen, tror jeg han kaller det. Han opplever det som en trussel at mennesker med annen kultur og annen tro, med en annen hudfarge slår seg ned i landet, uten at skrei, kjøttkaker og julefeiring blir helt naturlig for dem. En trussel så stor at han måtte bruke vold mot de som tillot dette.

Men vi skal vokte oss vel for å utstøte gjerningsmannen fra 22. juli som den ene onde iblant oss. Syndebukken vi kan sende ut i ørkenen eller på isolat. Er det noe vi har lært av 22. juli, så er det at det finnes ikke en, men mange mennesker om villig deler sitt hat mot muslimer og annerledes tenkende på lukkede nettforum. At ord fylt med ondskap, til slutt skapte onde handlinger er ikke mer enn man kan forvente. Og ondskap er ikke en diagnose, det er en mulighet for oss alle.

Derfor er det ikke bare et paradoks, men det er vondt å se på den hatefulle retorikken som romfolket er blitt møtt med denne sommeren. De snakker et språk vi ikke forstår, de lever på en måte som provoserer. Og både i Oslo og Bodø blir romfolket utsatt for hatske ytringer og handlinger. Borte var åpenhet og varme, i stede for å strekke ut en hånd og tilby hjelp, så ble de møtt med hat, i ord – heldigvis flest ord, men også i handlinger.

Jeg er stolt av å tilhøre en kirke som valgte å ta til motmæle mot dette hatet. Jeg er stolt av å tjene under en biskop som låner bort hagen sin i Bodø i ti dager til en romfamilie som trengte et sted for å hvile og tenke seg om.

Kan all verdens nød løses ved at de fattige kommer til Norge. Nei. Vi er paradoksalt nok så rike at vi ikke har råd til å dele med alle. Det finnes ikke så mye ressurser i verden at alle kan bli rike som oss. Men romfolket er mennesker som står bakerst i de fleste køer i Europa.Det er et av de folk nazistene ville utrydde. Det er et folk som mange steder idag møtes med forakt og diskriminering. Da bør vi ha tid og ressurser til å til å møte dem med respekt og verdighet, til å prøve å forstå og komme i dialog.

Kanskje ville den politiske debatten sett annerledes ut hvis vi våget å ta inn over oss gjensidigheten i Jesu ord:

«Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.»

Tenk om det en dag er vi som trenger barmhjertighet.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

…sier Jesus. Og vi skal få være stolte. Vi møtte hatet med roser, med omsorg, med en kraftanstrengelse for  å gjenskape, så godt vi kan, det Norge vi ønsker oss. Fritt, godt, trygt.
       
Men det er et Norge som vi må gjenskape hver dag. Ondskap er ikke en diagnose, det er en mulighet for oss alle. La oss hjelpe hverandre til å velge den gode vei. La oss hjelpe hverandre til å velge dialog, respekt og fred, også i møte med det som utfordrer og truer. Og la oss hjelpe hverandre til å velge omsorg og samhold når ondskapen truer oss.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Konfirmantpreken 27. mai 2012 – 1. pinsedag

Lesetekst:
Det står skrevet i 1. mosebok:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. 1 Mos 1,1-5

Slik lyder Herrens ord

Prekentekst:
Det står skrevet i Apostelens gjerninger i det 2. kapittel

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.


I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» Da steg Peter fram sammen med de elleve. Han hevet stemmen og talte til dem:


 «Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere hva jeg sier, og lytt nøye til mine ord! Disse menneskene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel:
          
    I de siste dager skal det skje, sier Gud,
           at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
           Deres sønner og døtre skal profetere,
           de unge skal se syn,
           og de gamle skal drømme drømmer.
          
    Selv over mine slaver og slavekvinner
           vil jeg i de dager øse ut min Ånd,
          og de skal tale profetisk.
        
Apg 2,1-18

Slik lyder Herrens ord


Kjære konfirmanter!

Dette er deres dag. Det er dere som er sentrum i kirken her i dag. Det er dere vi samles rundt. Det er dere vi ønsker å sette i sentrum her i kirken og etterpå når venner og familie skal feire dere. I dag skal dere få kjenne på den kjærligheten og omsorgen som omslutter hver og en av dere. At det er noen rundt dere som gleder seg, ja fryder seg over å se dere vokse opp. For snart nærmer det seg dagen da du er voksen og selv skal ta et voksent ansvar for deg selv og de du er glad i.

Som prest er konfirmasjonsdagen også en litt vemodig dag. Når jeg ser nedover rekka med ansikter så tenker jeg på opplevelser, samlinger og turer vi har hatt sammen. Det siste året har gjort at vi har vært spesielt mye sammen. Nå skal ikke konfirmasjonsdagen være et farvel med kirken, men jeg vet at vi ikke kommer til å se hverandre like ofte neste år, og det er litt vemodig. For dere er en flott gjeng. Dere er flott ungdommer. Dere har alle sammen unike kvaliteter som dere skal ta vare på og videreforedle på livsveien.
Dere blir konfirmert på pinsedagen. Kirkens mest hemmelige høytid. Alle spørreundersøkelser viser at de fleste vet hvorfor vi feirer jul, mange hvorfor vi feirer påske, men oppsiktsvekkende få hvorfor vi feirer pinse. Og når Peter skulle stå fram i Jerusalem å forklare hva som skjedde denne dagen, så kan han ikke ha det letteste utgangspunktet for han må begynne med å understreke at de ikke er fulle.

Jeg synes det er litt fascinerende. Dette er den første talen, vitnesbyrdet om kristentro, som Bibelen forteller om, etter at Jesus reiset til himmelen. Og den begynner med en forsikring om at apostlene ikke er fulle. Det er lov å smile av sånt.

Hva er det som skjer på pinsedagen? Og hva har pinsedagen å si til dere som blir konfirmert i dag?
Pinsen er kirkens fødseldag. Kirken blir til på pinsedagen. Allerede på Kristi himmelfartsdag, da Jesus for til himmelen, så hadde disiplene fått oppdraget: De skulle gå ut og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler ved å døpe og lære dem om det Jesus hadde gjort og sagt. Men Jesus visste også at de var redde, og det var vel ikke så rart. Når pinsen kom så var det bare 40 dager siden Jerusalems høye herrer hadde korsfestet lederen deres – Jesus. Og selv om Jesus hadde stått opp fra de døde, så var de selvsagt redde. Men i Pinsen så får de den hjelpen som Jesus hadde lovet. De får kraft, styrke, mot, hjelp til å tro, men også fortelle om troen.  De får krefter til å ta tak i oppdraget. De får Den hellige ånd.

Det ble lest en annen Bibeltekst her i dag. Fra skapelsen. Om Gud som skaper himmel og jord ut av ingenting og lys i mørke. Det er ikke tilfeldig at det leses om skapelsen i pinsen. For skapelsen og ånden henger nøye sammen. Det står i Bibelen at guds ånd svevde over vannet – ånden var til stede da Gud skapte. Og når vi ble døpt så tror kirken at vi blir «født på nytt» ved Den hellige ånd. Og livet i verden og livet som kristne er ikke to forskjellig liv – vi har kun et liv på denne siden av evigheten, og det er det livet som ble gitt av Gud vår skaper, og det er det livet som ble satt i sammenheng med Gud da vi døpte, og det er til det livet vi henter kraft i felleskapet og i troen.

Pinsen handler om å få krefter til et oppdrag man har fått. Og kjære konfirmanter. Livet som ligger foran dere er et oppdrag dere har fått. Med dere bærer dere masse flotte ressurser. Hver og en av dere har krefter og anlegg, styrker og interesser. Og vi som kjenner dere vet jo også at dere er ulike. Det som er enkelt for en er vanskelig for en annen. Det en tørr er det andre som kvier seg for. Det en kan ordne er det andre som ikke ser noen løsning på. Vi kan si at dere er ulike, men det er ikke så bra ord. To varer kan være ulike, og den ene kan være opplagt dårligere enn den andre. I stede vi jeg si det sånn: DERE ER ALLE UNIKE, altså enestående.

Ingen av de andre har akkurat din kombinasjons av evner, muligheter og egenskaper.  Og dette gir dere ulike og unike muligheter når dere går inn i det oppdraget som ditt liv er.

Dere er unike, enestående, dere har unike liv og dermed unike oppdrag. Sånn var det også i disippelflokken. Peter han var leder i disippelflokken, men også litt oppfarende og kanskje litt feig. Legendene vil ha det til at apostelen Peter havnet i Roma, der han ble kirken i Romas første biskopen, og til slutt korsfestet opp ned. Mens Tomas, han som skiller seg ut i apostelflokken med sin tvil og sine spørsmål, han reiste helt til India og grunnla kirke der. Mens Jesus sin bror, Jakob, var en stillfaren mann og han forble leder for menigheten i Jerusalem. Og Paulus, han var nok en 110% mann, intet halvveis, han begynte som kristenomsforfølger, han endte som misjonær og som den som fikk 13 av sine brev i Det nye testamentet. Disiplene var like forskjellige, unike,  som oss. De hadde alle del i den samme oppdraget, men brukte sine unike kvaliteter til å løse det på sin måte.

Det finnes ikke en måte å løse «oppdrag Livet». Det finnes ikke en hemmelig mal for det gode liv, som alle bør prøve å kopiere. Det finnes ikke en type menneske, som alle burde være – egentlig. Eller en kvalitet eller kunnskap som er bedre enn alle andre – sånn egentlig. Vår mangfoldighet er gudsvillet og gudeskapt. Det som er unikt, og dermed det som er ulikt ved dere alle sammen, er gudeskapt og gudevillet. Det er faktisk inderlig viktig at du har tro på at du er bra, gudevillet, gudeskapt, unik og prima vare, akkurat slik du er.
Pinsen ga disiplene krefter til å løse et oppdrag de allerede hadde fått. Og med pinsen så begynner kirken å vokse. Disiplene får mot til å gå ut og fortelle.

Og jeg håper at det dere har opplevd i konfirmasjonstiden, og det som skjer her denne dagen er med på å gi dere mot til å si: Det er her jeg hører til. Her i kirken hører jeg til med alle mine kvaliteter, med det jag kan og med det jeg strever med. Jeg håper at dere har sett at dette er ikke prestens kirke, eller de gamles kirke, eller de flinkes kirke eller de som alltid får det til sin kirke. Dette er Guds kirke, og dermed er det også din kirke. For i Guds hus, der hører Guds barn til.

Kjære konfirmanter!
Dette rommet tåler hele vårt liv. Det er hit vi ble båret som barn i dåpen. Det er her vi blir konfirmert, kanskje gift en dag, og til slutt skal vi bæres ut. Dette rommet, Guds hus, favner festen og gleden, sorgen og sinnet, spørsmål og undring. Dette huset, og kirkens fellesskap, kan gi trøst, fellesskap, varme og omsorg, det er svar å hente her og det er kraft å hente her. Kraft til å løse oppdraget som ligger foran dere – Ditt UNIKE LIV.

Kjære konfirmanter!
Vær stolt av den du er. Ikke bøy nakken. Du er bra, du er unik, du er gudeskapt og gudevillet. Jeg ber om at Gud vil velsigne dere i dag og i framtiden. At han vil gi dere kraft og styrke til livet. Og at han vil bevare dere i troen som dere fikk i dåpen gjennom liv og død. Jeg ber om at Gud må velsigne dere i dag – og alle dager!

Ære være Faderen og Sønnen, og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken på konfirmasjonsgudstjenestene mai 2012

Lesetekst:


Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.  (3. Joh. 1,11)

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 7. kapittel. 

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.  For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.


Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!  


Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.


(Matt 7,7-12)

Slik lyder Herrens ord.

Kjære konfirmanter!

Gratulerer med dagen! Dette er deres dag. I dag skal dere få være i sentrum her i kirken og etterpå når familie og vennes samles. Dette er dagen da dere skal få høre at det er noen rundt dere som er glad i dere og bryr seg om dere. Det er noen rundt dere som gleder seg over å se at dere vokser til, at det nærmer seg den dagen da du er voksen og tar ansvaret for eget liv og de du er glad i.

Som prest er konfirmasjonsdagen en litt vemodig dag. For et år sammen gjør at man er blitt kjent med dere. Og når jeg ser ansiktene deres så knytter jeg minner og historier til dem. Enten fra Skogsøya, fra gudstjenester eller undervisningstimer. Og jeg kan uten noen form for forbehold si at dere er en flott gjeng. Nå er det jo ikke meningen at konfirmasjonsdagen skal være et farvel til kirken, men likevel, vi kommer ikke til å se hverandre så ofte som det siste året.

På konfirmasjonsdagen så får dere med dere en bibeltekst som både inneholder et løfte og en formaning fra Jesu munn. Og jeg tenker dette er ord fra Jesus som der kan bygge både liv og framtid på.

Løftet fra Jesu er som følger: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.

Og når Jesus skal forklare dette bibelverset så begrunner han det i Guds kjærlighet. For akkurat som foresatte ikke normalt gir sine barn stein når de ber om brød, eller orm når de ber om fisk, så vil også Gud gi oss gode gaver. Gud elsker oss og vil oss godt.

«Be, så skal du få. Bank på, så skal det lukkes opp.» Det kan jo få Gud til å høres ut som en himmelsk minibank. Og på konfirmasjonsdagen kunne kanskje det vært greit for både konfirmanter og foreldre. Men 2000 år etter Jesus så må vi trygt kunne si at det er ikke sånn det fungerer. Det er en kristen erfaring at Gud svarer bønn, men det er ikke alltid vi får de svarene vi ønsker. Og det er ikke alltid vi skjønner at det er svar vi har fått. Men ofte så kan vi i ettertid se at Gud ga svar, det la seg til rette, men kanskje ikke akkurat slik vi ville eller hadde planlagt.

«Pappa, pappa, kan jeg få leke med motorsaga?» Det er ikke alle bønner som bør få et ja. Kjære konfirmanter, det vet deres foresatte. Og jeg tror at dere også er så modne at dere vet at noen ganger så er «nei» det riktige svaret.

Hva er vitsen med Gud og med bønn, hvis jeg ikke får alt jeg ber om? Det er litt som å si: Hva er vitsen med foreldre. Uten at deres foreldre fant hverandre for ca 15 – 16 år siden, så hadde dere ikke eksistert. Det fantes noen før dere, som skapte dere. På samme måte så fantes Gud før oss, det er ikke vi som skaper Gud. Men det er vi som selv må avgjøre hvordan vi vil forholde oss til Gud.

Og da er vi ved kjernen av konfirmasjonsdagens betydning. De fleste nordmenn blir båret til dåpen når de er små babyer. Ved døpefonten lover de foresatte å oppdra barnet til en kristen. Men så kommer det en dag - «omtrent på denne tiden» at dere må ta ansvar for deres eget trosliv og trosvalg. Det var ikke bare mennesker som avga løfter ved døpefonten. Også Gud lovet at du ved dåpen ble hans barn, han ga deg sin hellige ånd og troen.  Men nå er det du som må avgjøre hva du gjør med dette. Gud tror på deg og elsker deg – tror du på Gud? Elsker du Gud?

Og da kan vi gå fra Jesu løfte til Jesu formaning: Hvis man elsker, så får dette konsekvenser for hvordan man oppfører seg. Det er ikke slik at Gud stiller seg likegyldig til hvordan hans barn oppfører seg. Gud sier ikke at det «ikke er så farlig» eller «samme det, kom til meg, så tilgir jeg alt og vi kan glemme hele greia». Det er sant at Guds kjærlighet tåler alt, at den kan tilgi alt, men den sier ikke at alt er greit.

Dere har sikkert måttet bryne dere på regler hjemme. Og selv prakteksemplarer av arten «norsk ungdom anno 2012» har vel en gang i blant brutt noen regler, eller ønsket seg slappere regler. Men dere vet jo at regler og grenser settes fordi de voksne bryr seg. Det er ikke for å plage dere, men for å beskytte dere og fellesskapet – enten det er familien, klassen, laget eller bygda og samfunnet at vi har regler. Og kjære konfirmanter. Uten å stresse de kommende besteforeldrene så veldig: Det er ikke så mange år til dere selv skal lage regler for deres barn, ikke for å plage dem, men for å beskytte dem.

Og det er kjernen i alle regler, oppsummeringen av alle Guds bud, styringsverktøyet for rett og galt gjennom alle tider som Jesu lærer oss når han formaner disiplene: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.

Da er det viktig å sette seg noen forbilder. Og det ble lest her et vers fra Johannes sitt tredje brev: Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.  (3. Joh. 1,11).

Dere lever i en verden som pøser på med alternative forbilder. Jeg mener selv at jeg ikke er så gammel, men jeg husker et Norge der det kun fantes en TV-kanal. Internett og facebook var ikke påtenkt, hvertfall ikke for hvermannsens bruk. Vi holdt på med noe som het brevvenner når vi skulle ha kontakt med ungdom i andre deler av verden eller Norge. Det var dyrt å ringe i telefon, og hvor langt man kunne gå med en telefon ble avgjort av lengden på ledningen. For dere er venner, forbilder og et utall serier og helter og forbilder kun tasteklikk unna. Det har sine flotte og gode sider. Dere har mer og umiddelbar kontakt med informasjon og mennesker i andre samfunn enn deres eget. Dere vet mer om de gode heltene, men dere har også fått mange fristelser og dårlige helter som tyter ut av skjermen på rommet deres. Store muskler og kraftige våpen, raske penger og deilige kropper, det finnes langt eldre mennesker enn dere – ofte kalt voksne - som synes det høres fristende ut.

Derfor er Johannes sin oppfordring ikke umoderne, men topp aktuell: ta ikke det onde til forbilde, men det gode!

Så vet vi alle, enten vi er 15, 35, 70 eller 100 år at vi ikke alltid klarte å gjøre de gode valgene. Synd er ikke et beklagelig begrep oppfunnet av kirken, synd er et ord som beskriver ondskapen som finnes rundt oss og i oss. Vi mennesker gjør det som er ondt. Og det som er ondt bryter ned våre egne liv, fellesskapet mellom mennesker og fellesskapet mellom Gud og mennesker. En del av det å bli voksen er å lære seg å ta ansvar for sine egne handlinger og valg. Også det onde vi gjør. Det er voksent å si: Dette er mitt ansvar. Jeg gjorde deg vondt. Det er mitt ansvar. At du ikke fikk til å leve opp til gode idealer skal ikke føre til at du forkaster idealene. Nei, hold fast på det gode som forbilde. Men ta ansvar for det onde, så det gode kan seire. For den som innrømmer et ansvar kan også be om tilgivelse. Jeg kan ikke be verken Gud eller andre mennesker om tilgivelse for andre menneskers ondskap. Jeg må be om tilgivelse for min egen synd. Også skjer det noe flott, som beskrives godt i den ene bønnen i Fader Vår: Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere. Når vi lærer og erfarer at vi kan ta ansvar for og få tilgivelse for egen synd, da blir det riktig å la andre også få tilgivelse. For som Jesus sa: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.

Kjære konfirmanter! Gratulerer med dagen. Og til lykke med framtiden. Velg dere gode forbilder, som kan være med å forme dere videre. Jeg vet ikke om Jesus virker som et kult forbilde. Han snakket mest om Gud, om kjærlighet og tilgivelse. Men det var ikke bare prat med Jesus. For når det kom til stykke, så valgte han å la seg korsfeste for å sone dine og mine synder. Og på dager som en vanskeligere enn denne, så er det nettopp det vi trenger: En Gud som elsker oss uansett, som peker på det gode som den gode vei, men som kan tilgi oss når vi ikke fikk det til.

Jeg håper og ber om at Gud skal velsigne dere i dag, styrke den troen han ga dere i dåpen, og bevare dere gjennom liv og død.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken 17. mai 2012

Lesetekst:


Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. (1 Tim 2,1-4)

Prekentekst:
Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve?  Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?»  «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»  De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei. (Matt 22,17-22)


Kjære menighet.

Vi skjer i en tid der det skjer mange viktige ting i kirken. Vi har fått en ny bibeloversettelse i år. Vi skal senest 1. søndag i advent dette året begynne å bruke en ny liturgi, som gir lokalmenighetene en lokal liturgisk frihet som de aldri tidligere har hatt. Og som en del av dette har vi også fått nye tekstrekker. Altså nye bestemmelser om hvilke bibeltekster oms skal leses på hvilke dager i kirkeåret.

Og begge dagens tekst er en nye tekster for 17. mai. Og det er tekster som taler rett inn i den spenningen som vi står i som kirke. Og de taler ikke først og fremst til det norske folk, men til de kristne. Hvordan skal vi som kristne forholde oss til staten. Hva er forholdet mellom vårt borgerskap i himmelen og vårt jordiske statsborgerskap?

I mange hundre år har det vært identiske størrelser i Norge. Å være norsk var å være kristen. Og etter reformasjonen og fram til 1843 var det identisk med å tilhøre statsreligionen, den evangelisk-lutherske tro. I 1843 fikk katolikkene adgang til å danne en menighet i hovedstaden. Og dette må kunne regnes som startskuddet for en sakte liberalisering der jøder etter hvert fikk adgang til riket, og kristne frikirker etter hvert ble tillatt, en utvikling som slutter ved dagens mangfoldige Norge. Et Norge der det ikke er noen selvfølge at man er kristen, selv om man er norsk. Der det meget sjelden er slik at staten lurer på hva kirken mener om saker som skal vedtas. Og der det er slik at vi fra neste år ikke lenger kan sies å ha en statskirke, selv om kirken fortsatt skal være stats og kommunefinansiert.

Og rett utenfor dette kirkerommet fikk vi jo en demonstrasjon av dette mangfoldet rett før gudstjenestens begynnelse. Alle alsvågværinger kan samle seg om toget og om høytidlighetene ved bautaen. Men så skilles vi – for noen er gudstjeneste naturlig eller hvertfall en mulighet, for andre helt uaktuelt. Men like fullt er det naturlig, ja jeg vil mene en selvfølge for kirken å feire gudstjeneste på grunnlovsdagen. Hvorfor?
Vi leste fra Paulus første brev til den unge Timoteus: Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.

Statskirke eller ei. Kristendommen er ikke en evig pågående revolusjonsbevegelse. At Paulus i en tid med forfølgelse og hedenske konger og styresmakter kan si; «Be for konger og alle i ledende stillinger», sier noe grunnleggende om at den kristne stat og den kristne konge er den første kirke helt fremmed. Paulus levde og virket i en verden som var religiøst og kulturelt mangfoldig. Ja, der flerguderi og hedenskap sett fra et kristent ståsted var normalen.  Likevel kunne man be for konger så «vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt» .  Hvor mye mer bør ikke vi, med vår grunnlov, med styresett og med vår velferd, takke og be for kongen og de som styrer.

Paulus kunne be for konger i en tid med forfølgelse og hedenskap. Og Jesus sitt svar til fariseerne er selve kjernen i skillet mellom tro og stat, mellom Gud og kongen. «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Kjernen i dette svaret er det som skaper grunnlaget for et samfunn der vi kan leve i fred med hverandre, selv om vi deler ulik tro. Og i motsetning til ulike fundamentalister så virker det som både Paulus og Jesus kan «leve med», ja ser for seg en virkelighet der mennesker lever med ulik tro. At de begge forholder seg selvfølgelig til en hverdag der det er forskjell på trosfellesskapet og fellesskapet innenfor en stat. Og der de ikke preker en nødvendig motsetning mellom disse fellesskapene. For Paulus inkluderer rubb og rake når han sier til Timoteus: Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker.

Etter at religion i en lang periode har fått mindre og mindre plass i vårt samfunn, så har det de siste ti årene kommet tydeligere på banen som en markør som skaper skiller mellom folk og innad i landet, men like mye mellom folk og land globalt.

Det er vanskelig å glede seg over skiller. Men kirken bør glede seg over at Gudtro ikke lenger feies inn i et hjørne som irrelevant i de fleste av livets forhold. For oss som tror er faktisk tro styrende i mange av livets forhold. Men det betyr ikke at alle må være enige med oss, eller at vi ikke kan omgås, ja selv ha vennskap og kjærlighet til de som ikke tror. Det betyr hvertfall ikke at det er vanskelig for oss å engasjere seg i samfunn og politikk på nokså sekulære premisser. Skole, helse, vei, næringspolitikk, kulturpolitikk, det finnes veldig mange politiske spørsmål som ikke har ET kristent svar.

I en tid der tro er blitt en markør for skiller, så er det viktig å forkynne og dele de sider av troen som ikke skaper forskjeller, men som bygger broer. Det er viktig å markere på godt Grundtvigs vis at vi er «mennesker først, kristne så». I en tid der fundamentalismen fører et høyrøstet språk, og påstår å være det religiøse svaret, så er Jesu ord viktige å framholde: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»

Men betyr dette at vi kristne skal være totalt servile, helt uten holdninger og handlinger til de saker som angår staten. Skal vi takke Gud for alt statsmakten skulle finne på? En slik servil holdning var det som dannet grunnplanken i teologien om staten i den lille NS-kirken under krigen. Mens alle biskopene og de aller fleste prestene brøt med staten, så var det en liten gruppe som ble igjen i det vi kan kalle NS-kirken. Delvis politisk motivert, de var nasjonalsosialister, men også teologisk motivert: Staten var Guds sverd, og skulle ikke korrigeres av kirken som kun skulle tale i de åndelige spørsmål.

Det var da Den norske kirke gjorde noen viktige grenseoppganger mot staten. Staten kan kun anerkjennes som stat når den har demokratisk legitimitet, og kirken kan ikke unnlate å påtale ondskap som utføres av staten. Selv om vi ber for konger og alle i ledende stillinger, så betyr det ikke at vi støtter dem. Det betyr heller ikke at vi ikke kritiserer dem. Det betyr ikke at kirken fastholder sin rett til å påpeke hva som er rett og galt, ikke bare for kristne men for alle mennesker, og dermed også for staten.

Kirken skal ikke, og kan ikke, være et politisk parti. Men kirken kan og skal være talerør for Guds lov og Guds evangelium. Kirken kan og skal være samvittighetens røst. Kirken kan og skal fastholde hva som er ond, og framholde det som er godt. Kirken skal peke på det enkelte mennesket sin verdi, når staten kun ser systemer og tall.

Å være kirke betyr ikke å være upolitisk, selv om man ikke skal være partipolitisk. Kirken har aldri rettet sine øyne kun mot det himmelske riket. For gjennom forkynnelse og diakoni har kirken også ønsket å skape endring i de jordiske riker.

Vi kjenner det fra Jesu egen bønn:
La din vilje skje på jorden, som i himmlen.
Gi oss i dag vårt daglige brød
Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere

Disse tre bønnelinjene fra Fadervår er i høyeste grad politiske. På samme måte som flere av de ti bud.
I en samtid der religion er blitt en markør for skiller mellom folk, så skal vi våge å framholde det som bygger bro. Verken Jesu eller Paulus forutsetter eller oppfordrer til konflikt mellom de troende og staten, eller de troende og andre mennesker. Forbønn for alle mennesker, også konger og de i ledende stillinger er et uttrykk for kirken og de troendes omsorg.

Men samtidig skal vi for eget liv og ovenfor samfunnet aldri oppgi å holde fast hva som er rett og sant. Og vi skal ikke slutte å påtale ondskap ved sitt rette navn. Det finnes mange eksempler på at bånd mellom kirke og stat ble så tette at kirken legitimerte og til og med utførte overgrep i både kongen og Gud sitt navn.
Den stadig pågående sekulariseringen gjør båndene mellom kirke og stat svakere og svakere. Det tror jeg vi skal glede oss over. Men den pågående sekulariseringen gir også mer og mer lyd til de som mener at kirken skal tie om alt som handler om noe annet enn Gud og himmelen. Det kan vi ikke finne oss i. Gud tier ikke om ondskapen, og derfor skal kirken tale ondskapen midt imot.

Amen!

Preken 29. april 2012 – St. Georgsdag med speidergudstjeneste

Prekentekst

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Joh 13,30-35


Dramatisering av legenden om St.Georg med speiderkonfirmanter


St. Georg er en klassisk helt. Han saler sin hest og rir til kamp mot ondskapen. Han er en helt og en helgen fordi han velger å bruke sin styrke og sitt mot til å kjempe for det gode, og mot ondskapen. Det ser vi når han kaster seg inn i kampen med dragen. Også vet vi at Georg til slutt ble drept, ikke av dragen, men av den romerske keiseren i en kristendomsforfølgelse. Hadde Georg valgt å kjempe for det onde, ville han ikke vært en helt og en helgen, men en skurk og en forbryter.

Georg var modig nok til å stå for det han trodde på, selv når det kostet han livet. Så enten det var drager eller keiseren som ville drepe han, så kjempet han for det han trodde var sant og rett. Og han som satte mot i Georg var jo nettopp Jesus. Han som sier til sine disipler, til Georg og til oss: Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre».

St. Georg er en helt og en helgen som hjelper oss å skjønne hva Jesu ord betyr, når Jesus sier: Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre». Det oppfordrer oss til å være modige. Til å sloss for de som trenger vår hjelp.

Menneskene i byen Silena trengte Georg sin hjelp for å bli kvitt dragen. I våre omgivelser kan dragen være en som mobber i skolegården, en som ikke vil la dem få være med på laget som ikke er blant de raskeste eller kuleste. En som aldri vil la deg glemme feil du har gjort, selv om du er tilgitt av både Gud og mennesker. Eller kanskje dragen er de som heller vil prioriterer det å tjene penger enn å ta hensyn til naturen, klimaet og fattige mennesker som lider særlig under de klimaendringene som vi opplever i verden.

Å elske er egentlig noe av det modigste som finnes. For den som elsker er villig til å sloss for andre enn seg selv. Den som elsker er villig til å la andre være like viktig, ja til og med viktigere enn seg selv.

Den som elsker likner litt på St. Georg, som var villig til å dø i kampen mot dragen. Den som elsker likner litt på Jesus som var villig til å dø for oss. Den som elsker, har trukket sitt sverd, ikke for å drepe, men for å beskytte.

Da er det viktig å vite hva man vil beskytte. Og enten man da er speider eller «sivil» så kan vi finne god hjelp i speiderløftets ord: I tro på Guds hjelp lover jeg å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven.

Amen.