Fiskernes dag i Øksnes, 10. søndag i treenighetstiden,

Lesetekster:
Da Josef hadde gravlagt faren, vendte han tilbake til Egypt sammen med brødrene sine og alle som hadde dratt opp med ham for å gravlegge Jakob. Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» Så sendte de bud til Josef og sa: «Før han døde, påla din far oss at vi skulle si deg dette: Kjære, tilgi brødrene dine den uretten de gjorde da de syndet og handlet ondt mot deg. Tilgi nå uretten som er gjort av oss som tjener din fars Gud.» Josef gråt da de snakket slik til ham. Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham og sa: «Se, vi er dine tjenere.»  Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted?  Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.
1 Mos 50,14-21

For øvrig, søsken, gled dere! Ta imot både rettledning og oppmuntring! Vis enighet, hold fred, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere. Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige her hilser dere. Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!
2 Kor 13,11-13

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 18. kapittel:

Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?»  «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!


Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’  Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. 


Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. 


Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’  Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» 
Matt 18,21-35

Kjære menighet

I. LA OSS SNAKKE SANT OM TILGIVELSE 

Tekstene denne søndagen handler om et tema: Tilgivelse. Og i all kristen tro så er tilgivelse nødt til å være et brennpunkt. Det er tilgivelse vi håper og ber om fra Gud, og det er tilgivelse blant mennesker vi forkynner som ideal.  Mye godt er sagt om tilgivelse i kirken i århundrene. Og temaet tilgivelse får et eget alvor når det er tema på fiskernes dag. For denne årlige markeringen i Øksnes kirke har et sterkt kjennetegn fra år til år, og det er kransnedleggelsen etterpå, utenfor kirken, ved bautaen over de fiskerne som er blitt borte på havet. «Borte på havet» og «tilgivelse». Når disse holdes sammen så minner det oss om hvor raskt livet kan tas fra oss. Ingen planlegger å ikke komme hjem fra fiske, men det ble sånn. Og for alle oss som ikke har vårt virke på havet: Ingen planlegger å falle om på gata eller omkomme i en ulykke. Kjære menighet, døden er det vanskelig å planlegge. Det minner oss på at en dag kan det være for sent både å be om tilgivelse og tilgi.

Dette rommet har flere ganger denne sommeren hørt unge mennesker love hverandre å elske og ære til døden skiller dem. Og i alle mine vigselstaler så minner jeg paret på at tilgivelse er kjærlighetens viktigste frukt. Hvis vi ikke er villig til å tilgi, så vil samlivet bli vanskelig. Og samtidig så vet vi alle at selv kjærlighet og tilgivelse kan ikke overvinne alt. En notorisk horebukk kan ikke regne med å få komme tilbake gang etter gang. En som mishandler sin ektefelle eller misbruker sine barn skal ikke slippes hjem igjen. Tilgivelsen, kjære menighet, har sine begrensninger. Og det må vi snakke sant om, også i kirken.

Det siste verset i dagens evangelietekst legger et voldsomt press på at tilgivelse er et kristent ideal. Jesus henviser til tjeneren som ble overlatt til å mishandles av fangevokterne, og  sier:  Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»

Kjære menighet. Det er ikke vanskelig å holde en tale om tilgivelsens nødvendighet, og kanskje særlig dens skjønnhet. Det er jo så vakkert når mennesker tilgir hverandre. Tilgivelse og forsoning gjør seg alltid godt på film. Og man kan kaste på visdomsord, etter visdomsord, klisjene kan ligge så tykt på hele manuset at det nesten må vris opp. Ja, kjære menighet, mye godt er sagt om tilgivelse, men også mye som er så enkelt, og direkte feil, at det ikke tåler å møte verken virkeligheten eller bibeltekstene.  I vår kristne, snillistiske iver etter å snakke om tilgivelse og nåde, står vi i fare for å rekke tilgivelsen som våpen til de som gjør det onde. Vi står i fare for å gi tilgivelsen som våpen til tjeneren som skyldte ti tusen talenter så han både kan svikte sin Herre, og mishandle sin medtjener som skylder et langt mindre beløp. Frekk og freidig står han der og ikke ber, men krever tilgivelse fra Gud og mennesker, uten bot og anger.

Kjære menighet. I vår frykt for å framstå som ufromme kaster vi ut både bønner om tilgivelse og tilgivelse på billigsalg.  Men en slik fromhet tåler ikke et møte med ondskapen med store bokstaver, den tåler ikke møtet med krenkelser som setter seg fast. Den tåler ikke møte med en verden der onde handlinger og svik må konfronteres, også når den skjer i ditt nabolag, på din arbeidsplass, på våre barns skoler, i frivillige organisasjoner eller i kirken. En snillistisk fromhet, uten vilje til å tale uretten midt imot lar seg lett kneble når uretten utføres av mennesker du aller helst vil like. Derfor kjære menighet må vår tale om tilgivelse også være en tale om mot, mot til konfrontasjon og mot til erkjennelse. Det må være en tale om tilgivelse som en mulig gave, og ikke et krav. Det må være en tale om bot, som den nødvendige prisen for anger.

Vi må tale sant om at tilgivelse er hardt arbeid, noen ganger er det kanskje ikke mulig. Vi må snakke sant om hva tilgivelse er. Og vi må snakke om tilgivelsen forutsetninger.

II. SKYLDSERKJENNELSE


For tilgivelse har i de bibeltekstene vi leste minst EN vesentlig forutsetning. I både teksten fra 1. mosebok, og evangelieteksten henger tilgivelse sammen med erkjennelse og bønn om tilgivelse. Skal tilgivelse ha noen mening så må man faktisk ha gjort noe galt. Josef sine brødre vet at de har gjort noe galt. Det er ikke mye tvil om det, de overfalt han og solgte han som slave. De vet at de har gjort noen galt, de vet at Josef raseri kanskje har vært dempet av faren, nå er faren død og de frykter konsekvensene. De unnskylder ikke det de har gjort, men de ber om tilgivelse for det som er gjort galt.  I teksten fra Matteus er det ingen tvil om at tjeneren skylder sin Herre et enormt beløp. Beløpet tilsvarer 60 millioner dagslønner. Og når dommen kommer så er det ikke noe spørsmål om den er rettferdig, eller om det var dumt av kongen å låne ut så stort beløp. Gjelden er avklart, straffen er utmålt, men når tjeneren ber om nåde, så får han nåde. Ikke fordi straffen var urettferdig, ikke fordi han er uskyldig, men fordi Herren er nådefull.

I forhold til skyldserkjennelse er det mange feller å gå i. I en boken «fengselsliv og menneskeverd» som er skrevet av flere av landets fengselsprester, så tar den erfarne fengselspresten Harald Bekken opp den utstrakte strategi blant advokater å be klienten nekte alt. Nekt alt, så er det opp til motparten å bevise at du har gjort det. Det er menneskelig å frykte straff, så det er en forståelig strategi, og ut fra en juridisk synsvinkel så har den et poeng i at ingen skal dømmes for mer enn det som kan bevises. Men så finnes det jo mange feil vi gjør som ikke handler om strafferett, men om hvordan det er rett og galt og oppføre seg ovenfor sine medmennesker. Også på dette veldig store området av livet så er det mange som velger fornektelse, nekt alt, så kanskje det går over. I stede kunne man valgt erkjennelse. For når du vet at du har gjort noe galt, så er det å nekte alt er en katastrofal strategi, enten det handler om en straffesak eller på det mellommenneskelige området.  Den er katastrofal fordi du nekter deg selv å være et ansvarlig menneske.  Du krymper deg selv som etisk handlende menneske, du gjør deg selv liten og ynkelig. For det er nettopp ved å ta ansvar, erkjenne hva du har gjort, at du begynner prosessen med å bevege deg bort fra ondskapen, og gir deg selv muligheten til igjen å velge det gode. Og det er når du tar ansvar og sier: Dette har jeg gjort, dette tar jeg ansvaret for, dette var galt av meg at du gir offeret ditt friheten tilbake. For så lenge du nekter, så lenge du ikke tar ansvar, så holdes ditt offer fast i mobbingen, baktalelsen, trakasseringen, krenkelsen, overgrepet, tyveriet, ansvarløsheten, ufriheten, frykten. Det er kun ved å erkjenne, at du bryte ut av ondskapen og begynne å gå mot det gode.

Så skulle man tro at det gode råd alltid var «Erkjenn alt». Men: Det er meningsløst å be om tilgivelse hvis du ikke har gjort noe galt. Hos noen sitter beklagelser og et unnskyld så langt inne at det aldri kommer ut.  Hos andre sitter det så løst at det nesten renner ut av dem hver gang de åpner munnen. Behovet for harmoni, fordi man ikke liker å være uvenner med noen er ofte en grunn til de unnskyldninger som kommer lett.  Men hvis du er en av de som lett kommer med et unnskyld. Tenk deg om. Hvis du ikke har gjort noe galt, så blir det ikke sann harmonien rettet opp vet at du ber om unnskyld. Tvert imot tror jeg du avler og steller med en plante som lett kan hete selvforakt, selvutslettelse og selvfordømmelse. Det er en plante som ingen bør dyrke i egen hage. Når man først og fremst ber om tilgivelse fordi andre krever det, så stopp opp. Skap et rom rundt deg til å tenke. Gi deg tid. Ikke si unnskyld for det som ikke var din skyld. De, eller kanskje du selv, er i ferd med å fange deg i skammens helvete.

Hvis du er en av de som unnskyldninger må brekkes ut av, så er det kanskje på tide å øke selverkjennelsen et hakk eller fem, skru på empatien, det ligger trolig mange på slagmarken rundt deg.

III. SKAM

Å be om tilgivelse, når man har gjort noe galt, er alltid forbundet med en viss skam. Det er dypt menneskelig å skamme seg når man har gjort noe galt. Josef sine brødre framstår ikke som stolte, men som skamfulle, redde når de ber Josef om nåde. Men skammen vi kjenner på når vi har gjort noe galt, er ikke skadelig. Den oppdrar oss til å gjøre det rette. Og det er en skam som det er mulig å få lagt fra seg gjennom erkjennelse og oppgjør. Den som kan si: dette gjorde jeg, det var galt, det tar jeg ansvar for.

Men det er en skam som ligner veldig på den sunne skammen. Men i stede er det en skam som bryter deg ned. Det er den skammen du påføres når andre, urett, forteller deg at du har gjort noe galt, ja det er deg det er noe feil med her. Når mennesker ut av det blå sier: «Jeg tilgir deg», når det ikke var du, men de som trengte tilgivelse.  Det er den samme skammen man påfører mennesker når en tredje person ber offeret tilgi krenkeren, og presenterer det som den fromme løsningen. Hvor offeret sitter igjen med svarte-Per som den uforsonlige, den nådeløse, den hevngjerrige. Og plutselig er krenkeren blitt «offer».  Stakkars NN, hun er så nådeløs og vil jo ikke tilgi.

Mennesker med makt, kan påføre andre skam, uten at de har gjort noe galt.  Litt banalt sagt, så klarer de å få deg til å tro at du er den dumme her. Du er den som ødelegger. Nå hadde vi det så hyggelig her, eller hvertfall hadde vi begynt å kvele det som kunne bli uhyggelig. Nå har vi satt munnkurv på de fleste her, også kommer du og tar dette opp igjen. Tenk hvor vanskelig dette blir for NN, og ikke minst NNs kone. Ja, DU, DU, ja DU er den som ødelegger.

Det er den skammen som trykker deg ned. Og siden du ikke har gjort noe galt, så finnes det heller ingen vei ut av den skammen. Å ta ansvar for en skam som ikke er din, trykker deg kun lenger inn i falskheten og løgnen. Lenger inn i skammens helvete.  Skampåføring er et av de mektigste våpen vi mennesker besitter, og et av de vanskeligste å beskytte seg mot.  Sett at tjeneren ikke skyldte sin herre ti tusen talenter. Hva godt skulle det gjøre at han å ba om nåde. Alt han hadde oppnådd var å påføre seg selv krenkelsen det ligger i å bøye seg for makta.


IV. TILGIVELSE SOM FRAVÆR AV HEVN

Men hva er da tilgivelse?

Er det trolig at Josef noen gang igjen hadde full tillit til sine brødre igjen?  I Egypt var han en mektig mann, og brødrene avmektig. Derfor behøvde ikke Josef være redd sine brødre, enda de tidligere hadde solgt han som slave. Men det er helt tydelig i teksten av brødrene er pissredd for hva Josef vil gjøre. Han disponerer maktmidler, som soldater og fengsel. Han kunne enkelt ha fått dem drept. Men er det trolig at Josef noen gang igjen hadde stilt seg i en posisjon der livet hans var avhengig av brødrene?

Eller liknelsen om Kongen og tjenerne. Hva innebærer det at tjeneren blir tilgitt i første runde? Lå det an til at kongen og tjeneren plutselig skulle bli kompiser?  Er det sannsynlig at kongen låner denne tjeneren penger igjen? Har han kongens tillit nå?

Hva er tilgivelse?

Kanskje er det like viktig å si hva tilgivelse ikke er.  For litt siden leste jeg om en undersøkelse der man spurte unge mennesker om de kunne tilgi en partner som var utro. «Ja» sa overraskende mange. Men når de ble spurt om de kunne fortsatt være kjæreste med en som var utro, svarte de fleste «nei». Jeg tror denne undersøkelsen viser en viktig forskjell på tilgivelse og tillit. Jeg behøver ikke hevne meg på en utro partner, jeg kan la det ligge, vi kan bla om, men fortsettelsen blir ikke som kjærester, for det forutsetter en tillit som ikke er der lenger.

Å bli tilgitt er ikke det samme som å få tilliten tilbake. Tilgivelse er ikke det samme som at nå er alt greit. Tilgivelse alene betyr ikke at man er venner igjen. Men jeg tror vi kan forstå tilgivelse som fravær av hevn. Et tilsagn om tilgivelse betyr at den krenkede avstår fra hevn. Det betyr ikke å oppgi krevet om rettferdig straff i et sivilisert samfunn. Og i vår straffepleie er det et vesentlig poeng at straffen ikke er hevn, men den skal bidra til å rehabilitere og vire prevantivt både individuelt og kollektiv.

Å være tilgitt er ikke det samme som å ha tillit. Men det er nok en forutsetning for noen gang siden å kunne
bygge opp tilliten igjen. Å være tilgitt betyr vel strengt tatt heller ikke at den krenkede ønsker den tilgitte alt godt, men hevnen skal få ligge.

V. MÅ VI TILGI?

Må vi tilgi? Det finnes de handlinger som vi hvertfall ikke skal forvente at tilgis av mennesker. Det finnes du krenkelser, de sorger som er så store at tilgivelse synes langt utenfor rekkevidde. Og samtidig har historien mange eksempler på at tilgivelse kan skje der vi ikke trodde det var mulig. Det ligger en potensiell kraft i det å tilgi. En styrke. Når krenkeren uten unnskyldninger tar sitt ansvar, så ligger det for noen ofre en gjenerobring av makt, en vei ut av maktesløsheten i det å tilgi.

Hvis du er den som er blitt krenket, så skal du vite: Ingen kan kreve din tilgivelse. Tilgivelse er noe du kan gi, men det er også noe du kan holde tilbake. Ingen kan kreve en gave, og aller minst den som har gjort deg vondt.

Josef sier til sine brødre: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted?»  Gud er rettferdig. Og Guds rettferdighet henger uløselig sammen med Guds dom. Det skal holdes dom over våre liv. For den krenkede er det en trøst i dette. Gud lar ikke urett passere, glatter ikke over, eller tier den i hjel. Gud kaller uretten ved sitt rette navn.  Og underlig nok vil jeg mene det ligger en oppreisning i det å skulle stå til ansvar for det jeg har gjort. Det er en befrielse i det å slippe alle unnskyldninger og si: Dette var mitt, dette er mitt ansvar. Dette er min skyld. Det er når man erkjenner sin skyld, at man slipper sine ofre fri. Det er når man erkjenner sin skyld at man beveger seg inn i en situasjon der tilgivelse blir mulig. Det er når man erkjenner sin skyld, at man kan prøve igjen, prøve å gjøre det bedre.

Her i Øksnes kirke er korsfestelsen altertavlens hovedmotiv. På den ene siden av korset ser vi Moses med loven, på den andre siden Johannes med evangeliet. Men mellom Guds lov og Guds nåden finner vi Jesus på korset - prisen som måtte betales. Nåden hadde en pris. Og Kristus var villig til å betale den. Guds kjærlighet er så stor, at han er villig til å bære byrden av rettferdig harme og sinne. Han bærer hevnen på seg.

Og Guds kjærlighet er så stor at den kan tilgi det vi aldri kan tilgi. Det er en trøst idet. Det er en lettelse i det, for den som føler at tilgivelsen er mer enn de kan makte å gi. Når krenkelsen er stor nok, så kan kanskje ikke vår bønn bli frommere enn dette: «Gud tilgi dem du, for jeg kan det ikke.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.