Et år etter...preken på Barkestad den 22. juli 2012.

Det står skrevet i salmenes bok, salme 139. 

Herre, du ransaker meg og du vet –
du vet om jeg sitter eller står,
på lang avstand kjenner du mine tanker.


Om jeg går eller ligger, ser du det, 
du kjenner alle mine veier.


Før jeg har et ord på tungen, Herre,
kjenner du det fullt ut.


Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.


Det er et under jeg ikke forstår,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.


Hvor skulle jeg gå fra din pust,
hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?


Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der.


Tar jeg soloppgangens vinger
og slår meg ned der havet ender,


da fører din hånd meg også der,
din høyre hånd holder meg fast.


Jeg kan si: «La mørket skjule meg
og lyset omkring meg bli natt.»
Men mørket er ikke mørkt for deg,
natten er lys som dagen, mørket er som lyset.
Salme 139, 1- 12
       
Slik lyder Herrens ord. 

Det står skrevet i det 1. kapittel i Paulus andre brev til menigheten i Korint:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. 
2 Kor 1, 3- 4

Slik lyder Herrens ord. 

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 5. kapittel:
Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:
          
«Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
          
Salige er de som sørger,for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
          
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
          
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
          
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
          
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
          
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.


Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis.Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.
Matteus 5, 1-12 

Slik lyder Herrens ord.



«Nå er nesten alle ord brukt opp», sa Kong Harald for 11 måneder siden, under den nasjonale minnesermonien fra Oslo spektrum.

En måned tidligere hadde Norge opplevd det største terrorangrepet i landet etter 2. verdenskrig. Vår lille idyll, der vi kan koste på oss å lage politiske konflikter over små bagateller, og der vi er vant til at det er trygt, godt og fredelig, ble plutselig rystet i grunnen. Gjerningsmannen utløste først en bilbombe som drepte 8 mennesker, skadet mange flere og ødela regjeringskvartalet. Deretter tok han seg til Utøya der han henrettet 69 unge mennesker, og mange unge ble skadd, preget for livet. Og tilbake satt foreldre, ektefeller, barn, søsken, besteforeldre, familie, venner i sjokk og sorg. Og en hel nasjon følte at noe var tatt fra dem. En trygghet. En sikkerhet for at sånt skjer ikke hos oss, det rammer ikke våre barn, det rammer ikke oss. 22.juli 2011 vil forbli en referanse i norsk historie, for det var så mange som ble rammet, fordi angrepet i sin begrunnelse, med sine mål og sine ofre var rettet mot vårt demokrati og vår rettsstat. 22. juli 2011 dagen da ondskapen rammet oss, ikke som en ansiktsløs orkan eller naturkatastrofe, men ved at en mann drepte voksne, ungdommer og barn.

«Nå er nesten alle ord brukt opp», sa vår kloke konge.

Stilt ovenfor vold, sorg og død, så finnes det ikke ord som kan ta bort det som gjør så vondt. Det som gjør oss så sinte. Det som gjør så vondt. Det som skaper savn, sorg og smerte. Men det finnes ord som lindrer. Det finnes ord som skaper noe annet enn mer sorg, mer sinne, mer hat.

Og vi skal få lov til å være stolte av måten vi som nasjon taklet 22. juli. Det kunne blitt en heksejakt, det kunne vært de hatefulle og hevngjerrige ordene som vant plassen. I stede så er det rosene, og ord som solidaritet, mangfold og åpenhet, det er varmen som blir stående i våre minner om 22. juli. Det ble utøvd et beundringsverdig lederskap av statsminister og konge. Og i de brede lag i folket ble det vist omsorg og fellesskap.


Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

…sier Jesus i saligprisningene.

«Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.» 

…skriver Paulus til menigheten i Korint. I en verden der sorgen har, og stadig tar en plass i våre liv, så er Guds ønske at vi skal trøstes. Den som sørger skal trøstes. Det gjelder ikke bare de som lever med skrekken fra 22. juli nært innpå livet. Det gjelder alle som sørger. Ingen sorg er mindre verdt enn andres sorger. Kanskje bærer du på helt andre sorger fra det året som er gått. Sorger som ingen skriver i avisen om. Men sorg er sorg, nød er nød, Og ingen sorg er lik. Det er kirken og de troendes kall å trøste den som sørger.  Og trøst er mange ting. Det kan være trøstende ord, praktisk hjelp. Noen ganger er det også trøst i det å få være i fred, men bli møtt med forståelse når det trengs.

«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.»

…sier Jesus. Midt i den sjokkerende ondskapen som rystet oss i ukene etter 22. juli, så var det godt at han som hadde gjort det, ble tatt. Han nektet ikke.  Slik vi har møtt han gjennom media og rettsaken så framsto han sjokkerende kald og kynisk. Er han syk? De kan umulig jeg eller vi sitte langt borte å avgjøre. Men han har utvilsomt utført onde handlinger. Så onde at det hadde kanskje vært lettere å tenke på han som gal. Men ondskap er ikke en diagnose. Ondskap er en realitet i verden, en mulighet for oss alle. Kirken skal, sammen med de som utsettes for urett, hungre og tørste etter rettferdighet. Det betyr at vi også skal stille til ansvar de som gjør det som er ondt. Det er ikke ukristelig å påtale ondskapen. Ondskapen skal ikke bare glemmes. Man må stå til ansvar for den ondskapen man er ansvarlig for. Om det er i det små eller i stort. Det er ikke en sunn fromhet når vi bare vil glatte over. Rettferdigheten krever et oppgjør.

«Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.»

…sier Jesus. Barmhjertighet handler om å se de som trenger oss. Fortellingen om den barmhjertige samaritan er selve mønsterfortellingen for barmhjertighet i vår kultur. Samaritaneren som hjelper jøden. Hjelp og omsorg som rekker seg ut etter en som egentlig tilhørte et fiendtlig folk. Det er barmhjertighet og anstendighet – en menneskerett - det handler om når mennesker på flukt får komme til landet vårt. Det var dette han angrep den 22. juli. Mulitkulturalismen, tror jeg han kaller det. Han opplever det som en trussel at mennesker med annen kultur og annen tro, med en annen hudfarge slår seg ned i landet, uten at skrei, kjøttkaker og julefeiring blir helt naturlig for dem. En trussel så stor at han måtte bruke vold mot de som tillot dette.

Men vi skal vokte oss vel for å utstøte gjerningsmannen fra 22. juli som den ene onde iblant oss. Syndebukken vi kan sende ut i ørkenen eller på isolat. Er det noe vi har lært av 22. juli, så er det at det finnes ikke en, men mange mennesker om villig deler sitt hat mot muslimer og annerledes tenkende på lukkede nettforum. At ord fylt med ondskap, til slutt skapte onde handlinger er ikke mer enn man kan forvente. Og ondskap er ikke en diagnose, det er en mulighet for oss alle.

Derfor er det ikke bare et paradoks, men det er vondt å se på den hatefulle retorikken som romfolket er blitt møtt med denne sommeren. De snakker et språk vi ikke forstår, de lever på en måte som provoserer. Og både i Oslo og Bodø blir romfolket utsatt for hatske ytringer og handlinger. Borte var åpenhet og varme, i stede for å strekke ut en hånd og tilby hjelp, så ble de møtt med hat, i ord – heldigvis flest ord, men også i handlinger.

Jeg er stolt av å tilhøre en kirke som valgte å ta til motmæle mot dette hatet. Jeg er stolt av å tjene under en biskop som låner bort hagen sin i Bodø i ti dager til en romfamilie som trengte et sted for å hvile og tenke seg om.

Kan all verdens nød løses ved at de fattige kommer til Norge. Nei. Vi er paradoksalt nok så rike at vi ikke har råd til å dele med alle. Det finnes ikke så mye ressurser i verden at alle kan bli rike som oss. Men romfolket er mennesker som står bakerst i de fleste køer i Europa.Det er et av de folk nazistene ville utrydde. Det er et folk som mange steder idag møtes med forakt og diskriminering. Da bør vi ha tid og ressurser til å til å møte dem med respekt og verdighet, til å prøve å forstå og komme i dialog.

Kanskje ville den politiske debatten sett annerledes ut hvis vi våget å ta inn over oss gjensidigheten i Jesu ord:

«Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.»

Tenk om det en dag er vi som trenger barmhjertighet.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

…sier Jesus. Og vi skal få være stolte. Vi møtte hatet med roser, med omsorg, med en kraftanstrengelse for  å gjenskape, så godt vi kan, det Norge vi ønsker oss. Fritt, godt, trygt.
       
Men det er et Norge som vi må gjenskape hver dag. Ondskap er ikke en diagnose, det er en mulighet for oss alle. La oss hjelpe hverandre til å velge den gode vei. La oss hjelpe hverandre til å velge dialog, respekt og fred, også i møte med det som utfordrer og truer. Og la oss hjelpe hverandre til å velge omsorg og samhold når ondskapen truer oss.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.