Preken 17. mai 2012

Lesetekst:


Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. (1 Tim 2,1-4)

Prekentekst:
Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve?  Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?»  «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»  De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei. (Matt 22,17-22)


Kjære menighet.

Vi skjer i en tid der det skjer mange viktige ting i kirken. Vi har fått en ny bibeloversettelse i år. Vi skal senest 1. søndag i advent dette året begynne å bruke en ny liturgi, som gir lokalmenighetene en lokal liturgisk frihet som de aldri tidligere har hatt. Og som en del av dette har vi også fått nye tekstrekker. Altså nye bestemmelser om hvilke bibeltekster oms skal leses på hvilke dager i kirkeåret.

Og begge dagens tekst er en nye tekster for 17. mai. Og det er tekster som taler rett inn i den spenningen som vi står i som kirke. Og de taler ikke først og fremst til det norske folk, men til de kristne. Hvordan skal vi som kristne forholde oss til staten. Hva er forholdet mellom vårt borgerskap i himmelen og vårt jordiske statsborgerskap?

I mange hundre år har det vært identiske størrelser i Norge. Å være norsk var å være kristen. Og etter reformasjonen og fram til 1843 var det identisk med å tilhøre statsreligionen, den evangelisk-lutherske tro. I 1843 fikk katolikkene adgang til å danne en menighet i hovedstaden. Og dette må kunne regnes som startskuddet for en sakte liberalisering der jøder etter hvert fikk adgang til riket, og kristne frikirker etter hvert ble tillatt, en utvikling som slutter ved dagens mangfoldige Norge. Et Norge der det ikke er noen selvfølge at man er kristen, selv om man er norsk. Der det meget sjelden er slik at staten lurer på hva kirken mener om saker som skal vedtas. Og der det er slik at vi fra neste år ikke lenger kan sies å ha en statskirke, selv om kirken fortsatt skal være stats og kommunefinansiert.

Og rett utenfor dette kirkerommet fikk vi jo en demonstrasjon av dette mangfoldet rett før gudstjenestens begynnelse. Alle alsvågværinger kan samle seg om toget og om høytidlighetene ved bautaen. Men så skilles vi – for noen er gudstjeneste naturlig eller hvertfall en mulighet, for andre helt uaktuelt. Men like fullt er det naturlig, ja jeg vil mene en selvfølge for kirken å feire gudstjeneste på grunnlovsdagen. Hvorfor?
Vi leste fra Paulus første brev til den unge Timoteus: Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.

Statskirke eller ei. Kristendommen er ikke en evig pågående revolusjonsbevegelse. At Paulus i en tid med forfølgelse og hedenske konger og styresmakter kan si; «Be for konger og alle i ledende stillinger», sier noe grunnleggende om at den kristne stat og den kristne konge er den første kirke helt fremmed. Paulus levde og virket i en verden som var religiøst og kulturelt mangfoldig. Ja, der flerguderi og hedenskap sett fra et kristent ståsted var normalen.  Likevel kunne man be for konger så «vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt» .  Hvor mye mer bør ikke vi, med vår grunnlov, med styresett og med vår velferd, takke og be for kongen og de som styrer.

Paulus kunne be for konger i en tid med forfølgelse og hedenskap. Og Jesus sitt svar til fariseerne er selve kjernen i skillet mellom tro og stat, mellom Gud og kongen. «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Kjernen i dette svaret er det som skaper grunnlaget for et samfunn der vi kan leve i fred med hverandre, selv om vi deler ulik tro. Og i motsetning til ulike fundamentalister så virker det som både Paulus og Jesus kan «leve med», ja ser for seg en virkelighet der mennesker lever med ulik tro. At de begge forholder seg selvfølgelig til en hverdag der det er forskjell på trosfellesskapet og fellesskapet innenfor en stat. Og der de ikke preker en nødvendig motsetning mellom disse fellesskapene. For Paulus inkluderer rubb og rake når han sier til Timoteus: Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker.

Etter at religion i en lang periode har fått mindre og mindre plass i vårt samfunn, så har det de siste ti årene kommet tydeligere på banen som en markør som skaper skiller mellom folk og innad i landet, men like mye mellom folk og land globalt.

Det er vanskelig å glede seg over skiller. Men kirken bør glede seg over at Gudtro ikke lenger feies inn i et hjørne som irrelevant i de fleste av livets forhold. For oss som tror er faktisk tro styrende i mange av livets forhold. Men det betyr ikke at alle må være enige med oss, eller at vi ikke kan omgås, ja selv ha vennskap og kjærlighet til de som ikke tror. Det betyr hvertfall ikke at det er vanskelig for oss å engasjere seg i samfunn og politikk på nokså sekulære premisser. Skole, helse, vei, næringspolitikk, kulturpolitikk, det finnes veldig mange politiske spørsmål som ikke har ET kristent svar.

I en tid der tro er blitt en markør for skiller, så er det viktig å forkynne og dele de sider av troen som ikke skaper forskjeller, men som bygger broer. Det er viktig å markere på godt Grundtvigs vis at vi er «mennesker først, kristne så». I en tid der fundamentalismen fører et høyrøstet språk, og påstår å være det religiøse svaret, så er Jesu ord viktige å framholde: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»

Men betyr dette at vi kristne skal være totalt servile, helt uten holdninger og handlinger til de saker som angår staten. Skal vi takke Gud for alt statsmakten skulle finne på? En slik servil holdning var det som dannet grunnplanken i teologien om staten i den lille NS-kirken under krigen. Mens alle biskopene og de aller fleste prestene brøt med staten, så var det en liten gruppe som ble igjen i det vi kan kalle NS-kirken. Delvis politisk motivert, de var nasjonalsosialister, men også teologisk motivert: Staten var Guds sverd, og skulle ikke korrigeres av kirken som kun skulle tale i de åndelige spørsmål.

Det var da Den norske kirke gjorde noen viktige grenseoppganger mot staten. Staten kan kun anerkjennes som stat når den har demokratisk legitimitet, og kirken kan ikke unnlate å påtale ondskap som utføres av staten. Selv om vi ber for konger og alle i ledende stillinger, så betyr det ikke at vi støtter dem. Det betyr heller ikke at vi ikke kritiserer dem. Det betyr ikke at kirken fastholder sin rett til å påpeke hva som er rett og galt, ikke bare for kristne men for alle mennesker, og dermed også for staten.

Kirken skal ikke, og kan ikke, være et politisk parti. Men kirken kan og skal være talerør for Guds lov og Guds evangelium. Kirken kan og skal være samvittighetens røst. Kirken kan og skal fastholde hva som er ond, og framholde det som er godt. Kirken skal peke på det enkelte mennesket sin verdi, når staten kun ser systemer og tall.

Å være kirke betyr ikke å være upolitisk, selv om man ikke skal være partipolitisk. Kirken har aldri rettet sine øyne kun mot det himmelske riket. For gjennom forkynnelse og diakoni har kirken også ønsket å skape endring i de jordiske riker.

Vi kjenner det fra Jesu egen bønn:
La din vilje skje på jorden, som i himmlen.
Gi oss i dag vårt daglige brød
Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere

Disse tre bønnelinjene fra Fadervår er i høyeste grad politiske. På samme måte som flere av de ti bud.
I en samtid der religion er blitt en markør for skiller mellom folk, så skal vi våge å framholde det som bygger bro. Verken Jesu eller Paulus forutsetter eller oppfordrer til konflikt mellom de troende og staten, eller de troende og andre mennesker. Forbønn for alle mennesker, også konger og de i ledende stillinger er et uttrykk for kirken og de troendes omsorg.

Men samtidig skal vi for eget liv og ovenfor samfunnet aldri oppgi å holde fast hva som er rett og sant. Og vi skal ikke slutte å påtale ondskap ved sitt rette navn. Det finnes mange eksempler på at bånd mellom kirke og stat ble så tette at kirken legitimerte og til og med utførte overgrep i både kongen og Gud sitt navn.
Den stadig pågående sekulariseringen gjør båndene mellom kirke og stat svakere og svakere. Det tror jeg vi skal glede oss over. Men den pågående sekulariseringen gir også mer og mer lyd til de som mener at kirken skal tie om alt som handler om noe annet enn Gud og himmelen. Det kan vi ikke finne oss i. Gud tier ikke om ondskapen, og derfor skal kirken tale ondskapen midt imot.

Amen!