Lesetekster: Jes 65,17-19 og 1 Kor 15,50-57
Dette hellige
evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 21. kapittel:
Da skal de se Menneskesønnen
komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner
å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt
fri.» Han fortalte dem en lignelse:
«Se på fikentreet og
alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere
selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette
skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten
skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men
mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet
av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer
over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor
over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme
velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.» Luk 21,27-36
Slik lyder Herrens ord.
Kjære menighet!
I går slo endelig julefølelsen til hos meg. Jeg tror
grunnlaget ble lagt da jeg kom ut døra og det lå et tynt hvitt belegg på
marken. Endelig noe som med litt godvilje kunne kalles for snø. Og så slå den til for fullt i en kjolebutikk
på Sortland, der jeg ble stående og vente utenfor et prøverom riktig lenge. Og
julemusikken snek seg i øret, og så langt inn at jeg tok meg selv i å nynne med
enten det handlet om barnet, engler, nissen eller Rudolf.
Juleklær, god mat og litt gaver hadde fått
plass i bilen før jeg var på vei hjem. Det er sentrale ingredienser i en
ordentlig norsk jul, og det er dette vi bruker adventstiden til å planlegge,
hamstre og dele ut.
Advent og jul er en glidende overgang, Og det eneste som
ikke er lov i adventsstiden er vel åpne gavene, for julemiddagen, julekakene og
julepynten har vi tatt i bruk tidlig i adventstiden, lenge før det er jul. Det
sies at adventstiden er ventetid, men det eneste vi venter med er å åpne
gavene, og selvsagt kommer ikke selve julaften, den 24. desember før den
kommer, men det meste som hører julen til at vi smakt og spist i hele desember.
Det er sånn det er, og det er egentlig ikke noe å verken irriterer seg over
eller akke over. Men det er verdt å reflektere over at det er en virkelighet
som står i stor kontrast til de bibeltekstene som møter oss i kirken i adventstiden.
For i de bibeltekstene som hører kirkeåret til, så er det fortsatt ganske
synlig at adventstiden en gang var kirkens andre fastetid. I kirken er
adventstiden, i likhet med fastetiden, en forberedelsestid der man forbereder
seg lite materielt, men først og fremst åndelig.
For i kirken handler fastetiden om å forstå han som kommer.
Hvem er dette barnet? Hvorfor er han så spesiell. Hav betyr han for oss. Og i dag er det dommedag og oppstandelsen som
møter oss i søndagens bibeltekster.
Jesajateksten bærer overskriften ”Det nye Jerusalem”. Og de
innledende ordene: Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord” (Jesaja 65, 17) gir nok
for enhver kristen assosiasjoner til det vi ofte kaller for himmelen. Og det
som beskrives er et sted med glede og fryd for både Gud og mennesker, ingen
skal huske det onde som har vært og ”Aldri
mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen” (Jesaja 65,19b).
Teksten fra det 1. brevet til korinterne er hentet fra et
kapittel som bærer overskriften ”Oppstandelsen” og er en iherdig bekreftelse
fra Paulus på troen om ikke bare sjelen og ånden, men også kroppens
oppstandelse, riktignok ikke den kroppen vi kjenner i dag, men en himmelsk
kropp (1. Kor 15, 40), som han også kaller en åndelig kropp (1. Kor 15, 44) en
uforgjengelig og udødelig kropp (1. kor 15, 54). Men samme hvordan denne
oppstandelseskroppen blir, så blir det hvertfall en oppstandelse, og Paulus tar
i dette kapittelet et oppgjør med noen kristne i Korint som sier at det ikke
finnes en oppstandelse. Det er tydelig at da er hele troen meningsløs for
Paulus. For hvis de døde ikke står opp,
er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt
budskap tomt, og dere tro også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. (1.Kor
15, 14-15a)
Også er det evangelieteksten fra Lukas, som er en del av en
lengre tekst der Jesus sanker om de ”tider som skal komme”. Og forut for vår
tekst har han nevnt både villfarelser blant de kristne (Lukas 21, 8), naturkatastrofer
(Lukas 21, 11), forfølgelser (Lukas 21,
12) Jerusalems ødeleggelse ( Lukas 21, 20ff, tegne i sol og måne som skaper
dødelig redsel og gru (Lukas 21, 25f) før vi kommer til vår tekst i dag, som
mest av alt handler om å være forberedt, ikke la seg sløve, men være forberedt
så man kan ”Bli stående for Menneskesønnen (Lukas 21, 36b)
I den teologiske faglitteraturen er det vanlig å mene at Lukas
evangeliet er skrevet etter år 70. Ofte anslår man mellom år 70 og 85. Det
betyr at de første leserne hadde allerede opplevd mange av disse
endetidstegnene. Det hadde vært regulær krig mellom jøder og romere fra år 66
og hvertfall fram til år 70 da Jerusalem, ble beleiret, og tempelet brent. Og
jøder ble både korsfestet og solgt som slaver etter dette. De kristne hadde allerede mange steder opplevd
å være forfulgt av både jødiske og romerske myndigheter, at det tidlig i de
kristne kirke fantes lærevillfarelse vet jo bl.a fra Paulus 1. brev til
korinterne der Paulus tar oppgjør med kristne som ikke tror på oppstandelsen.
De første leserne av denne evangelieteksten leste nok derfor
ikke teksten som en beskrivelse, en profeti av en fjern framtid, men som en
beskrivelse av den situasjonen de levde i her og nå. Endetiden vær nær, en
holdning som også Paulus avslører når han skriver til korinterne: ”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal
ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått på et øyeblikk, ved det
siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet,
og vi skal bli forvandlet.” (1. kor 15,
51f). En rimelig tolkning av denne teksten er at Paulus regnet med at alle
som levde den gangen, ikke skulle dø før Jesus kom igjen. Det gjaldt å være
klar.
Og det er jo dette alle dagens tekster handler om: Det
gjelder å være klar, for Jesus skal komme igjen, det skal holdes dom, og det skal
komme en ny himmel og en ny jord som kan beskrives som himmelsk. Det gjelder å være klar. Ikke la seg skremme.
Ikke la seg lokke eller trues bort fra den troen som skaper er frelsesveien. Og
han som er vår frelser, er jo nettopp det barnet som vi venter på nå i
adventsstiden.
Det gjelder å være klar. Selv om Paulus tok feil, og alle i
hans generasjon døde uten at Jesus kom igjen. For det er vår tro at en gang skal
Jesus komme igjen, det skal holdes dom, og det skal komme en ny himmel og en ny
jord.
Det er sagt mye uklokt om himmel og fortapelse. Og dommen og
fortapelsens mulighet har blitt malt ut i bilder som det knapt er dekning for i
Skriften. Og jeg er av hjertet overbevist om at ingen blir en god kristen av å
frykte dom og fortapelse. Men like fullt så er det viktig at vi snakker om
denne delen av vår tro. Og det er viktig særlig av to grunner:
Den første grunnen er at mange andre, og langt mer spekulative
krefter, snakker om dette. Mitt inntrykk når jeg snakker med voksne og
konfirmanter er at mange godtar den virkeligheten som Åndenes makt og liknende
programmer og medium forteller om. Og det er en ganske så kommersiell geskjeft
der jeg vil mene man tjener penger på menneskers redsel. Og kanskje er det slik
at siden kirken har vært så stille om døden og oppstandelsen, og om de
åndskrefter som herjer rundt døden og livet, så har vi nærmest dekket borde for
andre åndsmakter og forklaringer. For meg er det lett ubegripelig at det for
veldig mange mennesker synes enklere å tro på det jeg kaller spøkelser enn på
Jesu oppstandelse fra de døde. TV-serier har fått bli det fremste
sannhetsvitnet, kanskje fordi vi som kirke har sviktet i å snakke tydelig om
hva som skjer når vi dør, og hvordan.
Den andre grunnen handler er at vi, som alle andre, skal dø.
En dag skal jeg møte dødens grense. Og da må vi være forberedt. O, bli hos meg er en av de mest brukte
salmene i en begravelse. Der synger vi så kjekt i det ene verset:
Hvor er vel
dødens brodd? Jeg frykter ei.
Du som har seiret,
Herre, bli hos meg!
Sånn er det for de færreste. Døden vil sjelden være helt uten
brodd. Noen ganger en lettelse, men sjelden helt uten brodd. Men jeg lar meg
stadig overraske av hvor forskjellig forberedt kristne mennesker er på døden.
Men himmelhåpet for noen er en ressurs i møte med døden, en styrke, en fast tro
som gjør at døden an møtes med en slags trygghet. Så virker det som døden for
andre kristne nesten kommer som en overraskelse. At kristentroen nesten mest av
alt har vært en livsform og tro for denne siden av evigheten, med lite utsikt
til den andre siden. Jeg tror det er viktig at vi som kristne holder oppe både
dommen og himmelhåpet. For oss selv, men også når vi
forteller om vår tro.
For kjære menighet, til forskjell fra ateistene, så har vi et
evighetsperspektiv. Og det evighetsperspektivet er gitt oss av barnet som vi
venter på. For han skulle oppstå fra døde og vise oss veien til himmelen. Slik vi synger det i en av våre julesalmer:
Fra krybben til korset gikk veien for deg,
slik åpnet du porten til himlen for meg.
Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,
så alle kan samles i himlen hos deg!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en
sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
