22. desember, Radioandakt, Øksnesradioen

22. desember 2011

Sang: Josefs Julevise,  Halvdan Sivertsen

Har du hørt om Ramaskrik? Prøv å foreslå å legge ned et sykehus eller en skole. Da får du ramaskrik.

Men verdens første Ramaskrik er en del av julefortellingen og det ble utløst av Herodes den store. Herodes den store var vasallkonge for romerne i Judea.  En nøktern historisk vurdering av Herodes den store er at han var en småkonge som fikk til mye for det jødiske folk. Han var pragmatisk og lojal mot romerne, men han skapte også ro og velstand i Israel. Men han gikk heller ikke av veien for å ty til vold når han følte sin posisjon truet. Nådeløst slo han ned på de som truet hans trone. Familielivet var langt fra en idyll. Han var gift ti ganger og hadde fjorten barn.  Med så mange prinser og prinsesser var det duket for mye maktkamp. Og for å sikre sin egen posisjon drepte Herodes både sin dronning og flere av sine egne barn. En fyr med nokså begrensede sympatiske trekk.

Da er det kanskje ikke så vanskelig å tro fortellingen fra Matteus om vismennene fra Østen som kom til Herodes sitt slott i Jerusalem og spurte etter jødenes konge som nå var født. Herodes den store innkalte de skriftlærde og spurte hvor Messias skulle bli født. De svarte i Betlehem. Kongen sendte vismennene til Betlehem, og ba dem komme tilbake når de hadde funnet barnet ” så også jeg kan komme å hylle det”. Vismennene fant Jesus, et lite nyfødt barn i sin mors armer. De falt på kne for barnet og hyllet det. Og de hadde med de gavene som vi alle kjenner fra julespill på barneskolen: Gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble vismennene varslet om ikke å dra tilbake til Herodes, ”og de tok en annen vei hjem til sitt land, forteller matteus.

Samme natt viste en engel seg for Josef. «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» 14 Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død.  ” forteller Matteus.

Så var de på veien igjen. Josef og Maria. Men nå var den plagsomme magen blitt til et lite guttebarn. Jeg er sikker på at han skrek og ville ha pupp. Det lille guttebarnet merket sikkert redselen hos både Maria og Josef. Ingen liker å flykte om natten.

Herodes skjønte at vismennene hadde narret ham, og på diktatorers vis kvittet han seg med alle som kunne tenkes å true hans makt og rike. Hvis du har drept din egen dronning og dine egne barn. Hvor mye enklere er det ikke å drepe andres barn. Herodes ga ordre om at alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre skulle drepes. Vi kan tenke oss klageropene i Betlehemsområdet. Hjerteskjærende skrik fra mødre og fedre som holder sine drepte guttebarn i hendene.

Matteus siterer profeten Jeremia:

I Rama høres skrik,
           gråt og høylytt klage:
           Rakel gråter over barna sine
           og vil ikke la seg trøste.
           For de er ikke mer. 

Rop ble hørt i byen Rama – Ramaskrik, det er herfra ordet kommer.

Uff, tenker du kanskje nå. Dette var sannlig ikke noen hyggelig julehistorie. Nei, men dessverre er historien uhyre aktuell. For mange mennesker i vår verden er dette en beskrivelse av livet, også i jula.

For det er ikke et sted, men mange steder at barn drepes som en del av de voksnes maktkamp. Det er ikke et sted, men mange steder at Josef`er og Maria`er flykter med sine elskede barn fra drap og ødeleggelser. For dem handler denne historien om en Gud som kjenner deres liv, som ikke unndro seg nød og fare, men som gikk inn i denne verdens farer. En Gud som ikke kom til verden som konge, men som flyktning.

For meg er denne historien en utfordring til barmhjertighet, til raushet, til praktisk handling. I Bibelen leser vi at Josef, Maria og Jesus oppholdt seg i Egypt helt til Herodes den store var død. Hvis det var til oss de flyktet, hadde de fått bli her? Hadde de fått asyl eller opphold på humanitært grunnlag? Eller hadde vi nøkternt prøvd å forklare dem at det er så mange flyktninger i verden, så vi kan ikke ta imot alle.

Men Josef ville aldri ha kommet hit med sin familie. Han var fattig. Han flyktet dit han kunne gå. Og fortsatt er det sånn. De fleste av verdens flytninger flykter dit de kan gå. De er langt borte fra oss, et glimt på dagsrevyen er alt vi får med oss. Men har du tenkt på hvor grunnleggende like de er deg og meg? De er menn og kvinner – akkurat som oss. De har barn de elsker – akkurat som oss. De lengter etter trygghet – akkurat som oss. Men de føler en angst som vi nok aldri har kjent.

Neste gang du ser en flyktningleir på TV, så prøv å se etter et lite barn – det er Jesus på flukt fra Herodes. Mødrene skrek verdens første Ramaskrik da de satt med sine døde barn i hendene. Fortsatt er det mange Josef`er og Mariaèr der ute, mange Jesusbarn på flukt. Mange skrikende mødre. De hadde sannelig fortjent et Ramaskrik.

Sang: Mitt hjerte alltid vanker med Mari Boine