Skjærtorsdag 2015, Skedsmo kirke

Nattverden, fra altertavlen i Skedsmo kirke. Her kan du lese mer om Skedsmo kirke.

Lesetekster: Jeremia 31, 31-34 og Hebreerne 10, 19, 25

Det står skrevet hos evangelisten Lukas

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.»  Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»  Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.»  På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet

Skjærtorsdag er dagen da Jesus for siste gang, før sin død, underviser disiplene. Han vet hva som venter; hån, smerte, kors og død. Men disiplene har enda ikke forstått.

Kanskje er de enda litt høye etter Mesterens bejublede inntog i Jerusalem på søndag. Kanskje har de noe av den rebelske stemningen med seg fra da Jesus tidligere i uken, i følge Lukas, renset templet for de som drev handel.  Men aller mest er de nok fylt av forventning til å feire påske sammen. Denne frelsesfesten, til minne om da Gud befridde dem fra Egypts lenker. I Jerusalem, i en by under romersk okkupasjon, med en rabbi som samlet store skarer, med en rabbi som nylig hadde snakket om trengsel og Jerusalems fall, med en rabbi Peter hadde bekjent som Messias, med denne rabbien skulle de feire frelsesfesten. Selvsagt lå det spenning i luften, spenning og glede.

Skjærtorsdag er siste kvelden Jesus underviser disiplene, før begivenhetene innhenter dem. Før Mesterens smerte, kors og død, gjør dem for alltid klar over at Jesus som frelser må være noe annet enn en jordisk befrier. Og før eget svik, hos både Judas og Peter, minner dem på deres menneskelig svakhet.

I dagens evangelium lærer Jesus sine disipler, og oss, å feire nattverd. I kveld, slik vi gjør det nesten hver gang vi samles til gudstjeneste, skal vi feire nattverd. Og nattverden har kirken feiret i en ubrutt rekke helt fra denne siste kvelden som Jesus og disiplene hadde sammen.

Gjennom tidene har kirken forstått nattverden ulikt, og ulike nattverdsyn skiller fortsatt kristne kirker fra hverandre. Men noe har alltid vært der: Brødet. Vinen. Og ordene om Jesus som kaller brødet for sin kropp, vinen for sitt blod, og det at han ber oss gjøre dette til minne om han.

I alle kristne kirker er dette en handling som skaper nærhet. Nærhet mellom Gud og mennesker og nærhet mellom troende. Nattverd handler om fellesskap, det er ikke noe jeg i ensomhet kan gjøre sammen med min Gud, som for eksempel det å be eller lese i Bibelen. Nattverden skjer i fellesskapet som tror, og den skaper fellesskap mellom Gud og de som tror. I nattverden blir det synlig at tro handler ikke bare om Gud og meg, men Gud og oss.

Vi leste fra Jeremia: «Se dager skal kommer, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt, med Israels hus og Judas hus».

Pakter, det inngås i Bibelen mellom Gud og hans folk. En pakt er en avtale, som forplikter både Gud og mennesker. Og med Jesus så inngås det en ny pakt, en ny avtale mellom Gud og mennesker. Slik Jesus sier det i dagens evangelium: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere»

I 2007 kom det danske bibelselskapet med en ny utgivelse av det nye testamentet på «nydansk», og den fikk tittelen «Den nye aftale»Nattverden er siden Jesus sin siste kveld med disiplene vært en tydelig trospraksis, et rituale, en seremoni, et sakrament som bekrefter og forkynner denne nye avtalen mellom Gud og mennesker. I den avtalen handler vårt bidrag som menneske ikke om å forstå, det handler ikke om å fortjene, det handler kun om å strekke hendene fram og ta imot. Og det vi tar imot er det påsken handler om: tilgivelse for syndene, frelse fra evig død, og kraft til et annerledes liv.

Nattverden er fellesskapet og tilgivelsens måltid. Vi samles til fellesskap mellom mennesker og mennesker og Gud. Og vi mottar tilgivelse. Og begge deler utfordrer.

Det som samler oss er ikke at vi har en pakt med hverandre, men at Gud har en pakt med oss. Og det som samler oss som disipler, er ikke at vi er blitt enige om å møtes, men at Jesus samler oss. Vårt fellesskap, vår menighet, springer ut av fellesskapet mellom Gud og mennesker. Derfor, når det menneskelige fellesskapet blir vanskelig, så er det viktig å holde fast hva som samler oss. Vi er ikke dypest sett samlet fordi vi trives sammen, og har «kirkegang» som en felles hobby. Vi er samlet fordi vår felles Herre – Jesus Kristus– kaller oss til fellesskap med seg – og med hverandre.

Fellesskap kan være vanskelig. Det tror jeg man vet litt om i de fleste menigheter. At vi tilhører samme kirke, deler samme alterring, behøver ikke bety at det er lett å være i samme fellesskap. Kanskje har vi såret hverandre, kanskje er det vanskelig å akseptere at andre kan tolke troen og livet så anderledes enn du gjør det. Og for andre er kanskje det vanskeligste at andre ikke bare kan leve greit med mangfoldet.

Men se deg rundt i nattverdkøen, kast et blikk på de andre som kneler på alterringen. Gud har kalt dere til samme fellesskap. Og du, som de andre, er like overgitt til kun å strekke hendene fram og ta imot nåden.

Kjære menighet!  Dette er kvelden som Vår Herre lærte sine disipler, også oss, å feire nattverd. For oss i dag – som for de første disiplene – så er det som samler oss ikke at vi har valgt hverandre, men at Gud har valgt oss.Og for oss, som for dem, så handler ikke nattverden om å forstå eller en belønning for prestasjoner, men å ta imot fra han som sier «dette er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere». 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.